Del 3
1219 - 1223
Kong Håkon og Skule jarl har i fellesskap beseiret og inngått forlik med baglene og jaget slittungene inn i Marker.Inga kongsmor har båret jern og er erklært ren. Håkon er anerkjent som konge av erkebiskopen og tilsynelatende av jarlen. For å prøve å få slutt på fiendskapet mellom kongen og jarlen, anmodes kongen av sine menn om å be om jarlens datters hånd. Kongen bøyer seg for anmodningen. Jarlen samtykker og det blir bestemt at kongen skal ekte Margrete . Kongen er 15 år, vi er i Tønsberg. Året 1219 om våren.
Kong Håkons festemål.
Kong Håkon og Skule jarl seilte til Bergen fra Tønsberg om våren, og de ble der sommeren over. Da kom Jon Stål til Bergen med et skip han hadde latt bygge for kongen, det hadde 25 rom og var et meget godt skip. Kongen hadde det lenge.
Ved Marimess-tid seilte kongen og jarlen nordover, i deres følge var mange gode menn fra Gulatingslagen.
Mikkelsmessedag ble jomfru Margrete festet til kongen, og det ble holdt et verdig gilde i hallen. De var i Nidaros den vinteren både kongen og jarlen, og alt var godt og vel i mellom dem.
Det var den tredje vinter Håkon var konge.
Vegard Verdal og Andres Skjaldarband fikk sysler i de nordligste tinglagene. Syslene ble gitt dem fordi de var kongens beste venner.
Det blir lett etter Sigurd Erlingsson.
Etter at baglene hadde sluttet forlik med kong Håkon, ble det ikke gitt noen syssel til Gudolv fra Blakstad, for han hadde fått dårlig ord på seg hos bøndene der som han hadde hatt syssel før. Da Gudolv så at han ikke sto høyt hos birkebeinene, ble han misfornøyd, men han holdt seg i ro. Den vinteren vi har fortalt om nå mens kong håkon og Skule jarl var i Nidaros, sendte Gudolv sin sønn Eiliv Krone sør til Halland. Eirik Panne var med ham og Jon Rodd var tredjemann. De skulle lete etter en gutt som het Sigurd og som skulle være sønn av Erling Steinvegg. De fant ham og viste ham ærbødighet, og det kom straks en del menn til ham. Gudolv var fremste rådsherre og Erling Romstav var hans merkesmann. De første sveitehøvdingene som kom til ham var Sandulv Hauksson, Torleiv Brud, Erling Ring, Helge fra Solberg, Gaute Godt-smør, Gåse fra fjellet, Grim Svange. De hadde mye og godt folk, og ble kalt "ribbunger".
Slaget ved Hovedøy.
Kort før hadde Ivar Utvik og Gunnulv Smørtik blitt edsbrødre, og de var venner og feller. Ivar hadde vestre delen av Oslo-syssel og satt i sitt embede og ante intet ondt.
Gudolv samlet i stillhet folk og satte over til Ivar på Hovedøya om natten, han kom uventet og jaget Ivar i land fra skipet hans. Det falt mange tapre menn der, Smed Sleppa og Hallvard Kurt av de gamle birkebeiner; Ivar kom seg bort i en båt, men følget hans søkte tilflukt i kirker. Gudolv tok skipet og alle våpnene og mye annet bytte.
Om islendingene.
Denne vinteren hadde som før skrevet, kong Håkon og Skule jarl sete i Nidaros. Men da det ble vår, seilte de begge to sørover til Bergen og var der lenge utover sommeren. Jarlen talte om å sende en hær til Island; Bjørn, sønn til Thorvaldr Gissurarson hadde dratt en nordmann ut av kirken i Midfjordr og latt ham drepe. Folk mente han hadde gjort det som hevn etter Ormr Jónson; for han var gift med Hallveig som var datter til Ormr. Skule jarl ville sende mange skip, men det var få som hadde lyst på en slik ferd. Da kvad Gudmundr Oddsson dette:
Snorre Sturlason og de andre islendingene som var der, ba Dagfinn bonde om å tale til kongen og få jarlen til å gi opp denne planen. Det ble da satt stevne, og på dette stevnet talte kongen slik:Hva skal jeg, gjæve høvding,
gjøre denne sommer?
Jeg fritter først den gode
fyrste, skjoldbæreren.
Det låter ille egen
ættjord å herje, herre,
gullsløsende jarl, du
jamt vil såre hærmenn.
"Herre jarl," sa han, "de planer vi har hatt her i sommer om å fare med en hær mot Island, synes ikke å være vel gjennomtenkt, og de er visst ikke lette å sette i verk. Landet er bygd herfra, og våre frender og forfedre har kristnet det og gitt landets menn visse rettigheter. De fleste der har heller ikke gjort oss noe vondt, selv om det nok er dem som har handlet ille mot våre menn. Men det blir til skade for alle om landet blir herjet. Nå vil jeg be Dem, herre, at De på min bønn gir opp denne planen."
Da kongen hadde talt, var det mange som sa seg enig med ham. Så ga jarlen opp dette forehavende.
Det ble vedtatt at Snorre Sturlason skulle bli sendt til Island for å sørge for at nordmennene fikk fred der; kong Håkon ga ham lendmanns rang. Snorre og jarlen talte meget med hverandre om islendingesaken, og jarlen talte da for første gang om at Snorre skulle få landet til å gi seg under kongen.
Da Snorre kom til Island den høsten, ble sunnlendingene uenige seg i mellom, og våren etter drepte Loptr i Skardr Bjørn Thorvaldsson fra Breidabolstadir. Sommeren etter sendte Snorre sin sønn Jón østover til jarlen, slik som de hadde avtalt.
Men Snorre fikk ikke landets menn med på saken, han gjorde ikke noe større for det heller.
Om kongen og jarlen.
Mens kong Håkon og Skule jarl var i Bergen om sommeren, kom det brev fra lendmennene øst i Viken som ba om at kongen og jarlen måtte skynde seg østover, for ribbungene ble stadig sterkere. De tok straks til å ruste seg og var ferdige til mikkelsmess. De hadde 30 skip. De lendmenn som var med, var Pål Vågaskalm, Jon Stål og Ivar Nev. Utfor Jæren fikk de hardt vær, så de lå en halv måned i Lygrefjorden, da slapp de opp for mat og drikke, og de hugget ned kveget for mange av bøndene i bygden. Det ble misnøye i hæren, mange ble lei av å ligge der så lenge. Så ble det vedtatt å dele hæren, kongen med storskipene skulle vende tilbake til Bergen, mens jarlen seilte østover til Viken med de mindre skipene; det var den største delen av hæren.
Det ble avtalt at jarlen skulle kreve inn landskyld og leidang fra hele Viken og så føre den nordover til juleveitsle og til lønn for hirden. Da kong Håkon kom vest til Eigersund, møtte han biskop Heinrek; de talte om mange ting med hverandre og sluttet vennskap. Biskop Heinrek var siden alltid en sikker og pålitelig venn av kongen. Da de skiltes sa han.
"Jeg vil at De skal vite det, herre, jeg er en smålåten mann, men De har knapt hatt en større uvenn enn meg. Nå heretter skal ingen være mer trofast venn av deg enn jeg blant oss biskoper, selv om det har liten vekt."
Kongen brøt opp og seilte til Bergen; han hadde lite penger å greie seg med på skipene, det var i det hele tatt ikke noe. Da kalte han Dagfinn bonde til seg, og han ble fehirde og skulle gjøre i stand til juleveitsle. Det ble tatt opp store lån, både til bordhold og til juleutstyr.
Det ble også sendt brev med skatteoppkrav til alle sysselmennene; men det var til liten nytte, for sysselmennene var ikke redd for kongen, og hver gang han regnet med dem, ble det svart at de hadde annet å gjøre.
Om Skule jarl.
Om Skule jarl er det å fortelle at han fikk sent bør til Viken. Da han kom frem, bød han ut leidang og krevde land- skyld for kongen over hele Viken. Han tok det han fikk av skatten, og seilte vestover igjen, seilte ut fra Tønsberg 5 netter før jul; han fikk god bør og kom til Bergen fjerde kveld i julen. Han sendte bud til kongen, og kongen sendte menn for å ta i mot ham og innbød ham til å være der med alle sine menn. Så satt de sammen der julen over, og alt gikk bra med dem.
Dette var fjerde vinter Håkon var konge.
Da det led på vinteren, kom det bud østenfra Viken om at ribbungene ble sterkere og gjorde mye ugagn. Da hadde Bene og slittungene slått seg sammen med ribbungene. Bene var sveitefører i hæren, Sigurd ville ikke gi ham høyere rang.
Om kong Håkon og Skule.
Da våren kom, avtalte kong Håkon og Skule jarl seg i mellom at jarlen skulle seile nord til Trondheimen og reise en hær og så ta veien over land til Viken og mot ribbungene; kongen skulle seile østover med flåten, og så skulle de møtes i Viken. Så snart jarlen kom til Nidaros, stevnet han til seg lendmennene Gregorius Jonsson, Pål Vågaskalm og Peter Pålsson, og de red opp i landet slik som det var planlagt. Jarlen hadde en stor og god hær.
Han tok beneste veien sørover til Hamar på Hedmark. Der kom alle birkebeinenes sysselmenn på Opplandene til ham; de hadde hørt østfra at det ble sagt at ribbungene var i Viken, og at de ble stadig sterkere; Sigurd hadde vært i Oslo for kort tid siden, og der hadde han tatt to skip som biskopen eide; de dro sammen skip alle steds fra og tenkte å seile til Tønsberg mot Arnbjørn Jonsson og de lendmennene som var der. Arnbjørn og hans menn hadde forskanset seg på berget.
Da jarlen hørte dette, skyndte han og alle sysselmennene seg videre fra Hamar.
Kong Håkon kommer til Vrengen.
Om kong Håkon er det å fortelle at han seilte av sted om sommeren som avtalen var. Kongen hadde en stor hær, der var Gaut Jonsson, Jon Stål og Dagfinn bonde. Det er ikke sagt noe om seilasen før han kom østpå og seilte inn i Viken; han la til i Vrengen. I Viken var stillingen den at ribbungene lå på østsiden av fjorden ved Værne med en stor hær, og Arnbjørn Jonsson og de lendmennene som var med ham i tønsberg, hadde samlet en hær og tenkte å sette over mot dem; de var nesten ferdige til å seile. Men like utenfor Skjelsteinsgrunn kom en lasteskute mot dem; Arnbjørn rodde ut til den med en båt og spurte nytt. Det ble sagt at kong Håkon var kommet nordfra og lå i Vrengen med mange skip. Arnbjørn ble glad for nyheten og seilte straks flåten inn forbi Smørberg til kongen og fortalte hva han visste om ribbungene.
Om birkebeiner og ribbunger.
Da kong Håkon fikk høre om ribbungene, lot han blåse i luren. Tjeldet ble tatt ned på skipene, og de rodde med en gang sørover gjennom sundene. Gaut og Dagfinn bonde ville at de skulle ro over fjorden samme natten; men Arnbjørn og de andre vikværingene sa det var for langt på dag alt, og at det var rådeligere å vente og så seile ut på fjorden neste morgen i dagningen. De rodde da inn til Jersøy og lå der natten over.
Tidlig neste morgen kom det en skute østfra, det var Hallvard Bratte og hans menn. De sa at ribbungene hadde jaget dem - "og de rodde vestover mot Rauøy da vi skiltes. De tenkte seg hit mot lendmennene, for de hadde hørt at lendmennene hadde få og små skip. Ribbungene har mer enn 50 skip, og vi tror at de rimeligvis kommer til å sette over fjorden og komme hit i natt. Men de vet ikke at kongen er kommet vestfra."
Da ble folkene ombord på skipene vekket. Dagfinn bonde talte for hæren og sa hva kongen hadde i sinne å gjøre; de skulle ligge uten tjeld over skipene den natten og være fullt væpnet, - "for vi tror det er mulig at ribbungene kommer her i natt med hele sin hær."
Om Loden.
Loden Gunnarsson var ute på speiding om natten med tre skuter. Kongens menn voknet tidlig, før daggry, for det var kaldt, og de sto opp og var ferdige med en gang. I grålysningen kom Loden igjen, han hadde tatt en skute med ribbunger og førte dem til kongen. De fortalte en hel del om hva ribbungene hadde fore; de hadde hørt at Skule jarl hadde kommet ned fra Opplandene med en stor hær og nå var i Oslo, så derfor torde de ikke gå dit. De hadde også hørt at lendmennene var i Tønsberg med småskip, og derfor tenkte de å gå mot dem først; dersom de vant over dem, ville de gå mot jarlen.
Om stevnet.
Kongen kalte til seg sine rådgivere, og de ble enige om at småskipene skulle seile først og langskipene etterpå, og de skulle ha reist masten, da ville ribbungene tro det var lasteskip og småskip alt sammen. Så ble gjort.
De rodde over fjorden så fort de kunne, og da de kom like sønnenfor øyene, så de ribbungene komme sørfra og stevne bent i mot dem. Da mente birkebeinene det så mest ut til at de kom til å tørne sammen.
Det var stille vær og vakkert solskinn. På storskipene var det to mann ved hver åre, men skutene gikk ikke fort. Kongens skip var størst, men mange av skipene gikk langsommere enn det. Kongen ba Sigurd Skjalge å gå ombord i en båt og ro frem til småskipene og si at de gamle birkebeinene pleide ikke å ro så sløvt når det var noe det gjaldt. Da kom det bedre glid i skutene.
Ribbungene trodde det var lasteskip som kom seilende og rodde bent i mot dem. Men så tok de til å skyte mot dem fra småskipene som kom nærmest, og nå så ribbungene at solen skimtet i mastefløyene på storskipene; da kunne ribbungene skjønne at det var nok flere enn lendmennene som var på ferde her sammen med birkebeinene. De dreiet av og ville snu innover fjorden. Men da kongen så det, stevnet han inn foran dem med storskipene for å stanse dem. Da styrte ribbungene korteste veien inn mot land. De gikk av skipene der det heter Jeløy, hugget av og tok med seg brandene. De birkebeinene som var nærmest, løp etter dem; men det var en bro der og ribbungene brøt den, slik kom de seg unna. Noen av dem falt, og noen ble såret.
Så kvad Sturla Thordarson:Øst til Værne stevnet
storkongen med langskip,
gulløder tung gave
ga til ribbungene;
voldsom vikingskare
vek for kongens piler,
rømte i land fra skipet,
røde skjold ble kløvet.Om Skule jarl.
Skule jarl var som før skrevet, i Oslo. Han ba biskop Nikolas om å få låne skipet hans, "Skjeggen", men biskopen ville ikke låne ham det og truet med bann hver den som tok St. Hallvards skip.
Da svarte jarlen: "Det er ikke lenge siden Sigurd Ribbung tok to av skipene dine, men du lyste ikke ham i bann for det. Så vi kommer nok til å være så djerve at vi tar disse skipene. Om du lyser oss i bann for det vi tar skipene dine for å renske opp her i landet, mens du tålte at de ble tatt av folk som før var lyst i bann til straff for sine ugjerninger, da kommer den bannstrålen til å bli dyr for deg og dem som tjener deg."
Etter dette lånte biskopen ham skipet med hoder i stavnene og fullt utstyr.
Gregorius tok det skipet som het "Stokkebussen", og Pål Vågaskalm tok "Håsaugebussen", så tok de andre sveiteførerne de andre skipene som var i byen og som hadde skansekledning fra stavn til stavn. Derpå seilte de ut fjorden så fort de kunne. Da de kom til Jeløy, kom det en bonde løpende ut på et nes og ropte til dem at lend- mennene og birkebeinene kom fra Tønsberg for å møte jarlen, men så kom ribbungene og la til kamp mot dem
"- og nå slåss de på harde livet. Jeg tror at birkebeinene trenger hjelp, for de har både færre og mindre skip."
Dette sa bonden for det han ikke visste at kongen var med. Jarlen hadde heller ikke hørt noe om kongen. De rodde nå av alle krefter, to om hver åre, og da de kom utenfor Stallsberget, så kongen jarlens skip samtidig med at han så at ribbungene gikk fra skipene sine; han sendte da en skute for å møte jarlen og fortelle hvordan det var gått, og at jarlen ikke trengte ro mer enn det passet ham.
Da jarlen fikk høre dette, rodde han mer i mak. Kongens menn tok ribbungenes skip og et stort bytte og satte vakt over det til det kunne bli fordelt. Så møttes kongen og jarlen og hilste hverandre med glede.
Om kongen og jarlen.
Da ribbungene var drevet på flukt, tok de østover og veien over land inn i Marker. Men kongen og jarlen fikk greie på det, og de seilte innover Oslofjorden og kom om kvelden til Husvik og morgenen etter til Hovedøy. Kongen la til der med det meste av flåten. Men noen av skipene seilte rett nn til byen, der var sveiteførerne Pål Vågaskalm, Åsulv kongsfrende, Kolbein Kjetterygg, Håkon Kåvis og de fleste sysselmennene fra Opplandene. Om kvelden kom det bud til kongen og jarlen om at ribbungene ville gå mot byen om natten.
Kongen sendte lursveinen inn til byen og lot blåse og kalle alle mann ut av byen. Men de brydde seg ikke om det og ble der de var, noen lå likevel for anker utenfor byen. Om morgenen ved daggry kom Sigurd Ribbung og hele hans hær løpende inn i byen; de løp ned stretet og ut på bryggene og jaget noen menn på sjøen og såret noen. Birkebeinene fikk skipene ut fra bryggen, men noen fikk skuddsår.
Håkon Kåvis hadde gått opp i byen, han hoppet i sjøen, ble skutt i foten og dradd ombord i et skip. 4 mann av birkebeinene ble drept. Men de birkebeinene som var ombord på skipene, væpnet seg og la inn til bryggene, og da ribbungene så det, vek de unna opp til stretet og derfra nordover ut av byen. Birkebeinene fulgte etter dem.
Ribbungene flyktet.
Kong Håkon og Skule jarl lå ved Hovedøy. Da de hørte det ble blåst til kamp i byen, væpnet de og hele hæren seg, og de rodde dit. De største skipene ble senest ferdige, det var kongeskipet og bussene. Da sa Ogmund merkesmann til kongen:
"Herre, nå kan vi se ribbungene løpe nordover og ut av byen. Vi har ikke noe der å gjøre nå. Det er bedre at vi legger inn til Gyljande og går i land der og så øst over Akershagen mot Frysja, så møter vi ribbungene ved broen. Vi får ikke utrettet mer enn Gud vil."
Kongen sa at dette ville han gjerne, han ropte til de skipene som lå nærmest og ba dem dreie vestover. Men Barne-Peter og de mest tungføre av dem sa at de kunne lite med å jage til skogs etter vikinger; Peter fikk medhold av mange, og alle skipene styrte inn til bryggene.
De skutene som først var kommet av sted fra øya, kom først til bryggene, og mennene løp straks i land. Nettopp samtidig kom det 3 sveiter ribbunger til byen, og da de og skipsfolkene møttes, trodde ribbungene at dette var deres folk og spurte hvor Sigurd, kongen deres, var hen. Da skjønte birkebeinene at dette måtte være ribbunger og var ikke sene til å hugge; ribbungene vek unna nordover stretet, og noen løp ut over akrene. Der falt det 80 ribbunger. De birkebeinene som hadde jaget ribbungene først, fulgte etter dem nordover helt til Fåd, der skjøt de på hverandre over elva en stund. Så rømte ribbungene, og birkebeinene vendte tilbake til Oslo.
Da kvad Sturla:Derpå la
djerve kongsmenn
flåten inn
ved Oslo by,
og der vek
på villstier
opprørsflokk
for odlings mennHorders herre under
herskerhjelmen jaget
på flukt ransmenn, refset
rømlinger, den gavmilde.
Kongens fiender falt, og
ravnen fikk sitt måltid,
seiersæl konge siden
skyndte seg sørover.
Om birkebeiner og ribbunger.
Kong Håkon og Skule jarl brøt nå opp fra byen, men innsatte først sysselmenn over hele Opplandene. De seilte ut til Husvik, og der holdt de hirdstevne. Jarlen sa at han ville til Oppland og ta hevn for Ragnvald som de hadde drept uten grunn, og han ville brenne bygdene der. Kongen svarte:
"Jeg har ingen grunn til å hevne Ragnvald, for hans frender har ringeaktet min ætt. Men siden bøndene drepte ham sakesløs, vil jeg ikke si noe til at De tar avsted med hæren og hevner ham."
Jarlen og Gregorius Jonsson, Ragnvalds farbror, mange birkebeiner og de fleste som før hadde vært bagler, dro av sted. De brente en stor del av bygden; bøndene gjorde ingen motstand. Deretter vendte birkebeinene tilbake til skipene sine. Da ble dette verset kvedet:
Ragnvalds død ble hevnet
da hærmennene brente
tørre hus, så hard var
herren, østfor fjorden.
Ikke er sagt at Skules
hjerte skalv i brystet,
høye flammer slikket
om foldingenes gårder.Kong Håkon og Skule jarl seiler til Bergen.
Derpå seilte kong Håkon og jarlen ut til Jersøy og derfra videre til Bergen. Loden Pålsson ble igjen på Berget, og Gunnar Guttormsson i Grenland, og øst ved Götaälv satt det sysselmenn. Arnbjørn Jonsson og Loden Gunnarsson ble med kongen vestover. De lå noen dager i Homborsund og seilte ut derfra en kveld; da var de nokså drukne. Om natten fikk de sterk vind og regn imot seg, de søkte havn, men visste ikke hvor de var. Tidlig på morgenen seilte de innover Tregdefjorden, der gikk de på et skjær og brakk roret.
Siden hadde de god reise vest til Bergen. Der seilte de inn til byen. Da var jomfru Margrete og hennes mor fru Ragnhild kommet dit nordfra, likedan fru Sigrid, jarlens søster, som siden ble abbedisse i Rein kloster. De reiste siden sørover, da ble Loden Gunnarsson gift med jarlens søster Ingebjørg. Bryllupet ble holdt i kongsgården.
Om Vegards menn.
På denne tid kom menn av Vegard Verdals følge sørover fra Helgeland og fortalte kongen at Andres Skjaldarband som var kongens frende, hadde latt drepe Vegard Verdal som var kongens beste venn og måg. Kongen spurte hva som vel var grunnen. De svarte at Vegard ikke hadde gjort noe galt. De var nord i Hinnøy, Andres var der det kalles Havn og Vegard var litt lenger oppe i bygden. Så kom Vegard til Havn, og han innbød Andres til å spise med seg, og andres sa ja takk. Vegard sendte noen sveiner for å dekke bordet.
Andres ba Vegard gå bort til det huset finnskatten var forvart i, og se etter at ikke noe ble ødelagt. Vegard gikk til huset. Der var det saget ned en planke, han tok av seg stålhatten og så inn. Da løp to av sveinene til Andres frem, Botolv Lem og en til, og de ga ham banesår.
Kongen likte slett ikke dette; han kjente det som han hadde mistet to av sine mest trofaste venner på denne måten. Men han mente også å vite hva som var roten til slikt.
Han gikk til jarlen og fortalte ham hva som hadde hendt, og han syntes han skjønte på jarlen at han ikke ville synes det var noen skade skjedd om det ble tatt hevn på Andres Skjaldarband for dette.
Om Andres Skjaldarband.
Kongen kalte nå sammen noen av sine venner og spurte dem til råds i denne saken. De rådet til at Andres skulle miste den rang kongen hadde gitt ham, men han skulle ikke miste livet, enda han hadde fortjent det. Folk mente at det var menn som helst så dem døde begge to, og de hadde størst skyld for gjerningen.
Litt senere kom Andres til byen, han hadde en 20-sesse med godt mannskap. Andres angret det som var skjedd; han mente han skjønte nå hva for snarer det var lagt for ham.
Kongen tok fra ham sysselen, men ga ham forlik; han ga sysselen til Ivar Utvik. Men jarlen ga Andres en syssel i sin del av riket den vinteren.
Gunnar blir drept.
Ut på høsten gikk Arnbjørn Jonsson, Hallvard Bratte, Loden Gunnarsson og noen andre vikværinger til kongen og sa at de hadde hørt at ribbungene ble sterkere i Viken. Da kongen og jarlen fikk vite dette, skyndte de seg å komme av sted, kongen tok en 20-sesse som Ivar Nev hadde latt bygge, og jarlen tok et biskopsskip.
De seilte til de kom øst for Agder; da fikk de høre at det var kommet noen flokker ribbunger østfra og var der i nærheten. De lot noen menn fra skipene ro på småbåter mot ribbungene. noen av ribbungene falt, og de andre flyktet. Det kveget de hadde, ble tatt, kongsmennene lastet et frakteskip og ville så ut til skipene. Så ble det skarp vind, og de gikk på et skjær, og frakteskipet forliste med mange menn, kjekke karer. En av de gamle birkebeiner som het Slitande, han var fra Hjaltland. De kom fra det med livet, greide seg på den måten at de la seg på buken på de døde dyrene; slik kom de i land.
Kong Håkon og Skule jarl seilte samme dagen over Grenmar og inn forbi Brunlanes, de hadde sterk storm. Det var hard vind tvert i mot, og det ble øst både for og akter, det var så vidt de klarte seg. Kongeskipet, jarlens skip og Arnbjørn Jonssons skip tok seg frem, men alle de andre skipene måtte dreie av og søke havn. De la til ved Årøy, og der fikk de vite at Sigurd Ribbung og Bene var på Romerike med en stor hær, og at noen flokker av ribbungene var lenger sør i Viken. Da resten av flåten tok igjen kongeskipet, ble det enighet om at jarlen skulle seile sørover i Viken og oppsøke ribbungene, mens kongen skulle bli med sitt følge i Tønsberg.
Det var en mann som het Gunnar Åsesson, han hadde hørt til de gamle baglene og var en stor fiende av birkebeinene. Han var blitt håndgangen mann hos kong Håkon da baglene overga seg. Men da han ikke fikk den rang han ønsket,, hos kongen, løp han over til ribbungene og fikk len og stort følge hos dem, og ingen var verre enn han. Jarlen seilte østover og fikk vite at Gunnar var i vette-bygden; det ble sagt hvor han var sammen med to andre ribbungeflokker. Da natten var mørkest, kom jarlens menn over Gunnar der det heter Apalseter, birkebeinene kringsatte gården og husene. Noen få kom seg ut, men ble straks drept. Gunnar og de som var med ham, gjorde hva de kunne, han hadde stort følge. Amund Åkav het jarlens merkesmann, han ble truffet av en pil i strupen og døde med en gang. Det ble en hard kamp der, for ribbungene verget seg tappert. Gunnar Åsesson og 90 mann med ham falt.
Så kvad Snorre Sturlason i Håttatal:Krigens herre lærte kjemper,
knivskarpe, gå med røde hetter,
gaster rente røde stavn
rakt mot jorden øst for fjorden;
spydets odd stakk ringers øder
ufredskarer midt i brystet,
jarlen hugg med svære sverdet
sviende sår i hjernekister.Ærelysten aldri fyrsten
enset det når menn han møtte,
framfor merket Skogulserkens
flenger sås i kampens uvær,
land ble ryddet. Trønders ræser
ga ribbungene tung bane,
Gunnar la under grimme ulvens
griske fot sin hjerneklippe.
Om Skule jarl.
Jarlen seilte deretter vest til Tønsberg og møtte kongen. Det ble da avgjort at jarlen skulle bli igjen i Viken, og kongen skulle seile vestpå til Bergen. Han kom der før jul og ble vinteren over.
Dette var femte året Håkon var konge.
Ikke før hadde de skiltes ad, kongen og jarlen, før jarlen fikk høre at Gudolv Blakk (Blakstad) var i Oslo med en stor flokk menn; han var i byen om dagen, og om natten var han på forskjellige gårder ute i bygden.
Jarlen tok noen skuter og seilte inn til Hovedøy. Der fikk han høre at Gudolv var på Foss, et munkesete ikke langt fra byen. Jarlen kom over Gudolv der ved daggry, han kringsatte gården og gikk til angrep. Det falt 70 mann av ribbungene, men Gudolv kom seg unna.
Jarlen hadde mange kamper mot ribbungene den vinteren og drepte mange av dem.
Slik kvad Snorre Sturlason:Hadelendinger og hedmarkinger hadde samlet hær mot ribbungene helt fra først av og verget seg så modig at ribbungene trivdes ikke i noen av de fylkene. Gunnbjørn og Torgeir biskopsmann hadde syssel på Hadeland og Toten. Sigurd Ribbung hadde satt Bergtor Lokk og Øystein Ring i syssel for seg i Land. Ribbungene dro skipene sine fra Drammensfjorden opp i Tyrifjorden og derfra videre opp i Randsfjorden. Da birkebeinenes sysselmenn fikk vite det, gikk de og bøndene mot dem; de møttes ved stranden der det kalles Leina, og det ble kamp med en gang. I førstningen gikk det best for ribbungene, men snart falt det mest folk på deres side, vel 200 ribbunger falt, Sigurd flyktet, og birkebeinene tok alle skipene deres.Edel hertug ødet
opprørsmenn i striden,
stålet sang om store
- sto ulv på val - fyrste;
mangen mann lot jarlen
minke med et hode,
rett så fører refser
ranende menn i vrede.
Etter dette slaget spredte bøndene seg og holdt ingen vakt på gårdene sine. Da Sigurd hørte det, red han opp på Hadeland og overfalt Jon Kut på en gård som heter Lunner, og drepte ham der. Da forlikte bøndene seg med Sigurd og skulle betale ham en stor skatt; Sigurd lot dem føre hus for seg på øya Frognøy i Tyrifjorden og tok gisler av bøndene og satte sine sysselmenn over Hadeland. Mange teler hadde blitt håndgangne menn hos Sigurd, og likeså en del vardøler.
Da hedmarkingene hørte om det slag som hadde rammet hadelendingene, holdt de bedre vakt over bygdene sine så at ribbungene ikke kom frem der; tvertom, bøndene jaget dem opp på Romerike og ga dem mange slag. Det hendte mye mellom birkebeiner og ribbunger, begge brukte knep.
Om våren etter kyndelsmesse fikk jarlen høre at det var noen flokker ribbunger i vestre del av Oslo-syssel. Jarlen sendte Eirik Siritsa og hans sveit til Oslo med bud til Harald Stangefylje og de andre sveitehøvdingene der at de skulle gå mot ribbungene. Eirik og Harald dro avsted for å finne dem, og flokkene møttes der det heter Svang og de sloss der. De gikk på hverandre så hardt at merkesmennene møttes, og birkebeinene tok ribbungenes merkesmann Herbjørn til fange. En som het Åste og hadde vært merkesmann for Sigurd, falt der, og en flokk andre ribbunger også.
Etter dette slaget flyktet ribbungene. Birkebeinene dro vestover til jarlen og hadde med seg Herbjørn. Han ble siden hirdmann hos Skule jarl.
Om kong Håkon og stormen.
Samme vår i fasten seilte kong Håkon nord til Trondheimen. Dagfinn bonde, Bård Brimstein og Håkon Kåvis var med ham. Kongen hadde 7 skip. I påsken lå han i Leirgulen; derfra seilte han fjerde påskedag ut for Stad og fikk et forrykende uvær. Tre netter etter seilte han inn forbi Agdenes i så sterk storm at hele seilet blåste overbord, og skipet drev for stormen hit og dit under neset. Kongen kunne ikke gjøre annet enn å styre inn i Nea. Det var flo sjø da han kom inn i elvemunningen, og stormen gjorde at han kunne ikke få landfeste noen steder, de drev opp på sandstranden ved Bakke. Alle bymennene kom da til, og de la tau ut til skipet og fikk det med nød dradd i land.
Kong Håkon.
Erkebiskop Guttorm var i byen; han hilste kongen og viste ham all mulig ære. De talte ofte med hverandre. En gang spurte kongen hvorfor erkebiskopen var så lite vennlig mot ham da han var barn. Erkebiskopen svarte at det var andre som var skyld i det like mye som det var vond vilje fra hans side. Kongen fikk nå vite sannheten. Erkebiskopen lovte å komme til Bergen neste sommer, og da vise ham desto større heder på alle måter.
Kong Håkon satte Gregorius Jonsson til å ha oppsyn med hele Trøndelagen fordi det var så mye ufred på Opplandene. Kongen reiste nordfra da det led på våren, han seilte til Bergen og ble der om sommeren.
Om Skule jarl og birkebeinene.
Skule jarl satt i Tønsberg, og Arnbjørn Jonsson satt øst for fjorden for å verge landet der. Ribbungene var oppe i landet og var sterke, de hadde ført mange skip opp i Øyeren. Birkebeinenes sysselmenn holdt til i Mjøsa og hadde mye folk, førere for dem var Harald Stangefylje, Olav Måk, Fridrek Slafse og Torgeir biskopsmann.
Ribbungene kom opp i Mjøsa med skipene sine, og de fór omkring på vannet og lette etter birkebeinene. Sigurd, kongen deres, førte dem, og det var mange sveitehøvdinger med ham. De møtte birkebeinene der det heter Ekornholmen, og det kom til slag. Ribbungene hadde flest folk, og de gikk hardt på. Men birkebeinene verget seg modig, og det endte med at birkebeinene seiret, og ribbungene flyktet. Nesten 200 ribbunger falt, deriblant disse sveitehøvdingene: Styr prest, Arnolv fra Folvell, Audun Østensjø, Torbjørn Rig. Det falt ikke mange birkebeiner.
Sigurd flyktet opp på Toten og derfra til fjells.
Samme sommer fikk Arnbjørn Jonsson høre at Bene Skinnkniv var oppe på Romerike med en stor flokk, og at de gjorde mye ugagn der. Arnbjørn sendte menn opp mot ham, det var Helge Fleskhun og de hardeste karene. De fant Bene oppe ved Øyeren; han sprang ombord i et skip, men de fikk holdt igjen skipet og drepte nesten alle som var på det. Bene hoppet på sjøen og gjemte seg under skipene, så det varte lenge før de fant ham. Men han ble da funnet, og der lot Bene sitt liv med liten ære.
Om kong Håkon.
Kong Håkon hadde sete i Bergen den sommeren, og alle lendmenn nordfra i landet og fra Gulatingslagen var hos ham. Da han hørte at det var ufred på Opplandene, gjorde han seg klar til å seile øst i Viken. Men ved Marimesse-tider kom det bud fra Gregorius Jonsson nord i Trondheimen at nå var ribbungene kommet nord over fjellet, og at de var på vei til Trondheimen. Sendemennene ba kongen komme nordover snarest.
Kongen lot blåse til hirdstevne med en gang og fortalte om dette og sa at han ville nordover, og alle sa at de ville følge ham. Kongen sendte brev og bud etter Gregorius Jonsson og Ivar Nev, og de tok avsted så fort som råd var.
Torsdag seilte kongen nordover med 35 skip, og da han kom nord over Sognefjorden, møtte han en knarr som kom fra Island. Den våren hadde Sigvat Sturlason og biskopsmennene kjempet i Grimsey, og vinteren før hadde Tumi blitt drept i Holar av biskopens menn.
Kongen mente å seile nordover gjennom Ålesund. Da kom det sendemenn på en lettrodd skute fra Gregorius Jonsson, de sa at ribbungene hadde kommet nord over fjellet med en stor hær, og de gjorde stor skade der de kom. De hadde vært helt i Sokndal på en gård som Ivar i Berdal eide, og der hadde de gjort fæle ting. Bøndene i Gauldal fikk høre om det og skar opp hærpil, og nå var det folk samlet mot ribbungene hvor de kom. Da ribbungene merket det, hadde de vendt tilbake over fjellet igjen, og sendemennene sa til kongen at det var ikke utenkelig at de kom ned gjennom Romsdal til Møre. Kongen seilte til Leirgulen, for han var ikke viss på om kanskje ribbungene alt var kommet ned på Møre. Han ventet der helt til han hadde fått visshet for at ribbungene hadde tatt veien til Østerdalen.
Skule jarl tok hele leidangen.
Kong Håkon seilte østover igjen, og han kom til Bergen etter Mikkelsmess. Lendmennene fikk nå hjemlov av kongen, og han laget seg til å bli der om vinteren.
Sommeren før hadde kongen latt kreve leidang i begge Agder-fylkene; men Skule jarl hadde tatt nesten hele leidangen, kongen fikk litt fra Vest-Agder, men ikke noe fra Aust-Agder. Kongen kalte sammen sine rådgivere og fortalte dem dette, opg alle var enige om at jarlen gjorde sin tredjedel av riket noe stor når han ville ha hele Viken, hele Opplandene og dertil alt land helt vest til Rygjarfylke. Eirik jarl, bror til kong Sverre, og Philippus baglekonge hadde også en tredjedel, men den tredjedelen rakk fra Svinesund til Gjernestangen, og slik hadde høvdingene delt seg i mellom før.
Kong Håkon sendte bud med brev til jarlen om at han mislikte denne delingen av riket, og at dersom jarlen holdt fast ved den, så var det ikke bare ribbungene han ville få ufred med.
Hærferd mot bjarmene.
Samme sommer fór Andres Skjaldarband og Ivar Utvik på hærferd til Bjarmeland. De hadde 4 skip. Grunnen var at det hadde vært en kjøpferd til Bjarmeland noen år i forveien, de som hadde vært med da var Andres fra Sjømæling, Svein Sigridsson, Ogmund fra Spåneim og mange andre. De hadde 2 skip, og Andres og Svein kom hjem om høsten med ett skip, men Helge Bogransson og skipsfellene hans ble igjen med det andre skipet. Ogmund fra Spåneim ble også igjen, og han reiste om høsten med sine menn til Susdal og handlet der. Men håløygene ble ikke forlikt med bjarmekongen, og om vinteren gikk bjarmene på dem og drepte dem alle mann, hele skipsmannskapet. Da Ogmund fikk vite det, reiste han østover til Holmgard og tok derfra den østlige veien til havet og stanset ikke før han kom til Jorsal. Derfra kom han tilbake til Norge, og det var en ferd det gikk ord av.
Andres og Ivar seilte til Bjarmeland, de gjorde stort hærverk med manndrap og ran, tok en masse gråvare og brent sølv. Da de kom nordfra igjen, seilte de inn i en malstrøm ved Nordkinn; 3 av skipene kom fra det, men på skipet hvor Ivar Nev var, fikk de sjø i seilet, skipet krenget over så det tok inn sjø og kantret. En mann som het Jogrim, hjalp Ivar opp på kjølen, og en tredje mann kom seg også opp dit. Fra Torbergs skip satte de ut en båt for å hjelpe; stavnen brakk av båten, men Jogrim fikk seg og Ivar opp i den. Jogrim lot som han ikke så Torstein, skipsfellen sin, denne la da på svøm igjen i malstrømmen og druknet der. Alle de andre på skipet druknet også, uten bare Ivar og Jogrim. Der gikk store verdier tapt.
Andres kom hjem til Hålogaland om høsten, og han har ikke seilt fra Norge til Bjarmeland siden.
Ribbungene flyktet østover.
Om Skule jarl er det nå å fortelle at han satt i Viken med stort følge og store omkostninger. Arnbjørn var øst for fjorden og verget landet der, så ribbungene holdt seg unna. Sysselmennene lå ennå med en stor styrke oppe i Mjøsa. Ribbungene drev mer spredt omkring og kom frem her og der. De dro opp på Hadeland, og Sigurd slo seg ned på Frognøy i Tyrifjorden.
Da Skule jarl fikk vite dette, ga han seg på vei inn Drammensfjorden. Han hadde et stort skip på 26 rom og mange småskip, han tenkte å dra skipene opp i Tyrifjorden og derfra opp i Randsfjorden. Da jarlen kom til Drammensfjorden, og de skulle føre skipene opp gjennom den ytre strømmen, kom ribbungene og skjøt på dem en stund. Da lot de skipet gå. Det endte med at ribbungene flyktet helt øst i Marker. Men jarlen og hans menn seilte tilbake til Tønsberg, og litt senere reiste de øst i Viken på jakt etter ribbunger.
Tobbesønnene hadde Älvsyssel for ribbungene. Jarlen sendte Simon Ku, Tord Dravle og Torfinn Ille mot dem; de fant Tobbesønnene ved Læsø og drepte dem der.
Ribbungene hadde store styrker øst for fjorden. Det var ikke mindre enn 1300 mann der som var håndgangne menn hos Sigurd. Herjolv Dyntil og Eirik Dregil hadde syssel for ribbungene. De hadde mangen en dyst med Arnbjørn Jonsson, men han hadde oftest overtaket over ribbungene.
Jarlen ble i Viken 3 vintere, og birkebeiner og ribbunger sloss mange ganger med hverandre.
Om Skule jarl.
Skule jarl satt lengste tiden i Tønsberg. Om litt fikk han høre om noen ribbunger, og så sendte han menn mot dem igjen. Han sa at hvor karene var to om en skipssekk, skulle de trekke lodd om hvem av dem som skulle av sted. Det var to sengefeller som het Tore Flikk og Jatgeir skald, og loddet falt på Jatgeir. De møtte ribbungene et sted som kalles Kufjell og sloss der. Det falt noen ribbunger igjen og noen flyktet, og birkebeinene vendte tilbake til jarlen.
Tore spurte sengefellen sin, han Jatgeir, hvordan det hadde gått. Han kvad da en vise:Jarlen la vinn på å slå ned ribbungeflokker og sendte menn mot dem hvor han fikk oppspurt at de var. Om høsten sendte jarlen bud til biskop Nikolas at han skulle hjelpe ham å få has på ribbungene. Biskopen fikk en kvinne som het Åsa Blokk - hun var Gudolvs frille - til å overtale ribbungene til å søke forlik med jarlen.Da, mens jeg dristig våpen
dyppet i blod på Kufjell,
lat og kjælen lå han
langt ifra meg, han Tore;
dengang mens vi lekte
lystig med ribbunger,
dro seg dovne kriger
dorsk hos jenta i Tønsberg.
Om Sigurd Ribbung.
Den sommeren sendte Sigurd Ribbung noen menn til jarlen for å få vite hva slags forlik han ville gi dersom han, Sigurd, ga opp all motstand mot jarlen og birkebeinene. Dette ble forelagt jarlen, og han var ikke helt uvillig til å gå med på et forlik, men ba om å få vite hva de krevde, og så tok de til å sende brev og bud til hverandre. Sigurd kom nå frem med sin vilje, han sa at han hadde tenkt seg å få en tredjedel av Norge, og at jarlen skulle gi ham sin datter til ekte. Da jarlen hørte det, ga han dette svar:
"Kong Håkon får selv rå for om han vil dele landet med Sigurd. Men jeg vil nok ikke gifte bort min datter slik ut i skoger og marker, og jeg vil ikke gi ham noe av min tredjedel av riket. Jeg lover Sigurd at om han gir seg over til meg, skal han og hans menn få grid; jeg skal også gi ham grid til å møte kong Håkon. Da kan han føre sin sak frem for ham og få hjelp av menn som vil støtte ham, når det gjelder deling av landet og andre fordeler. Jeg skal ikke stå ham imot, vil heller råde kongen til å vise ham noen velvilje. Han får velge hva han vil, om han vil gå inn på disse vilkårene, eller han vil slåss med oss birkebeiner."
Ribbungene tenkte seg om da de fikk dette valget. De syntes at jarlen hadde satt hardere vilkår enn de hadde tenkt seg. Men de var i knipe, hadde hverken mat eller hus noe sted i Viken eller på Opplandene, og de syntes heller ikke det var trygt å søke nord i landet der kongen var; derfor ble det vedtatt at Sigurd skulle ri over til Skule jarl og gi seg over til ham og gi opp kongsnavnet; flokken skulle overgi seg til jarlen og skulle til gjengjeld ha krav på jarlens vennskap, og jarlen skulle tale deres sak for kongen.
Jarlen tok pent imot ham og viste ham ære. I Viken ble det sagt at dette var den største seier jarlen hadde vunnet; uten kamp hadde han ødelagt en så stor og sterk flokk som ribbungene var, og det var hans verk at det nå var fred over hele Norge.
Samme vår som Sigurd var hos Skule jarl, seilte Skule til Danmark; han hadde 12 skip. Da han kom til København, hadde grev Henrik fanget kong Valdemar, og da jarlen fikk høre det, vendte han tilbake til Norge.|Home| ---