Del 4

1223 - 1226

Sigurd Ribbung har overgitt seg uten kamp med hele sin flokk til Skule jarl som har gitt ham grid. Dette blir regnet som Skules største seier. Skule vil ikke gi Sigurd noen del av landet, men skal være hans venn og tale Sigurds sak overfor kong Håkon.

Året er 1223.

 

Om kong Håkon.

Kong Håkon var i Bergen da dette hendte. Det var den sjette vinter han var konge.
   Om våren gikk det sendebud mellom ham og jarlen, og det ble avtalt at det skulle være høvdingmøte i Bergen om sommeren. Dit skulle alle de beste menn som var i landet komme, for nå var det fred over hele riket. Men det var likevel store krav på kongens rike og farsarv fra menn som ville frem til makten, og etter som kongen var ung av år og andre lenge hadde sittet med hans farsarv, var det ganske mange menn som ikke visste hvem de skulle tjene. Det var dem som helst ville ødelegge all ætt og avkom etter kong Sverre på grunn av gammelt fiendskap mot ham, og det gjorde at over hele landet var det mange som var i tvil, mest blant stormennene. Nesten hele almuen var velvillig mot kong Håkon, både sør og nord i landet.
 

Om stevnet i Bergen.

Stevnet ble holdt ved Olsok. Kongen og biskop Håvard var i Bergen, likeså biskop Henrik av Stavanger og biskop Sørkve fra Færøyene og av andre lærde menn Nikolas erkedegn, abbed Sigurd; disse lendmennene var der: Pål Flida, hans sønn Peter, Brynjolv Knutsson, Jon Stål, Gaut fra Mel, Ivar Nev; Jon jarl og biskop Bjarne fra Orknøyene, Gregorius Kik fra Hjaltland var kommet.
   Det var også lagmennene fra Gulatingslagen, Dagfinn bonde og Amund Remba, fra hvert fylke var nevnt opp de gjæveste og beste bønder. Alle abbedene og sysselmennene kom.
   Fra Trøndelag kom disse: erkebiskop Guttorm, Stein prior fra Elgeseter, abbed Asgaut fra Munkholmen, abbed Sigurd fra Tautra, mester Bjarne, Peter fra Hustad, Øystein rådsmann, lendmennene Gregorius Jonsson, Pål Vågaskalm, Åsulv fra Austrått, lagmennene Gunnar Grjonbak, Bjarne Mårdsson, Torstein Åsmundsson.
   Østenfra Viken kom Skule jarl, Arnbjørn Jonsson, Loden Gunnarsson, Loden Petersson, Simon Ku, Øystein lagmann, Tord Kolle.
   Fra Opplandene kom lagmennene Sakse fra Haug, Tord Gudmundsson, sysselmennene Hallvard Bratte, Gunnbjørn Jonsbror, Kolbjørn Raude, Harald Vesete; de fleste av disse hadde snakket for Skule jarl og vist ham at han var rett arving til makten i Norge etter kong Inge. Der kom videre biskop Nikolas av Oslo, abbed Askatin fra Hovedøy, abbed Orm fra Tønsberg, disse prostene: Ivar Gjesling fra Oslo, Jofrøy fra Tønsberg, Amunde fra Grenland, Olav fra Konghelle, Torgeir erkedegn.
   Fra Opplandene kom mester Torleiv, Bård prost og disse sysselmennene: Olav Måk, Harald Stangefylje, Aslak, Torgeir biskopsmann, Harald fra Sundbu, Fridrek Slafse, Eindride Bekil, Eiliv Keik.
 

Om stevnet.

Kyndige menn som var til stede den gang i Bergen, har sagt at aldri i deres dager har bedre menn vært samlet i Norges rike. Høvdingene møttes stadig, og stundom hadde de stevner seg i mellom; hver hadde med seg sin rådgiver. Kongens rådgivere var, foruten lendmennene hans, Martein fra Kinsarvik, Sigurd fra Onarheim, og Askjel, kapellanen hans som siden ble biskop. De og Ivar Bodde bar bud fra kongen til erkebiskopen om at de og alle de andre høvdingene, lendmenn og lagmenn, skulle møtes i trehallen. Dette stevne skulle være søndag etter første Marimesse.
   Da de var samlet i hallen og hadde sittet litt i ro, tok kong Håkon først ordet og sa:
"Herr erkebiskop! Det vil være kjent for Dem og de andre biskopene så vel som for de fleste av de gode menn som er kommet sammen her, at det er noen her som gjør krav på Norges rike. Men jeg mener at det er min farsarv, og at jeg etter gammel og ny rett er den rette odelsmann til Norge. etter som det her er stevnet sammen alle de kyndigste menn i landet, tilkommer det Dem, herr erkebiskop, å avgi dom i saken, en dom som er både snar og sannferdig og til å forstå, for De er satt til det både av Gud og mennesker. De er høvding og skal være rettferdig mot alle og ikke frykte noen for å si det som er sant, enten det er lett eller leit å høre. De vet også hvilken rett disse menn har til å komme med sine krav."
 

Erkebiskopens svar.

Erkebiskopen svarte slik:
   "Det er sant nok, herre, at vi har skyldighet til å dømme rett mellom alle mennesker, om vi kan og Gud vil. Vi har hørt mange menn komme med krav og si at de hadde rett til Norge, og vi er også kjent med hva grunnlag de har for kravene. Og dog vil vi gjerne høre dem enda en gang og si vår mening slik som Gud lærer oss, og som de gode menn råder oss til, som nå er her til stede. Vi ber om og på Guds vegne byr vi at alle skal si det som de vet for Gud er sannhet i denne sak.
   De, kong Håkon, sitter nå med makten, og De selv og alle Deres venner sier at De er rett arving til Norge etter Deres far, og at alle Deres forfedre har rådet for dette riket, mann etter mann, så at det ikke er kommet noe kvinneledd i mellom, og jeg skulle tro at de fleste vil være enige i at det er sant det De sier.
   Skule jarl er kommet hit østfra og mange gode menn med ham; han sier at han er arving etter kong Inge, og vi har hørt mange av hans venner støtte ham i det.
   Her er også Guttorm, kong Inges sønn, han krever Norge etter sin far.
Sammen med jarlener også Sigurd Ribbung kommet her, sønn til Erling Steinvegg, og han krever Norge etter kong Magnus som han sier er hans farfar.
   Det er kommet menn hit østenfra Götaland, fra junker Knut, sønn til Håkon jarl; de hevder på hans vegne det som man også vet er sant, at han er ektefødt arving etter jarlen og likeså etter kong Inge ifølge den avtalen de gjorde seg i mellom på Øreting. Her er brev med de to brødrenes segl under, og med erkebiskop Tores og de andre biskopenes segl til vidnesbyrd om at dersom en av dem etterlot seg en ektefødt sønn, skulle denne ta arv etter begge.
   La det nå være sagt til alle som er til stede her, lærde menn og lekmenn, at hver må si hva han for Gud mener er rett i denne saken. Enda vi nok vet hvem vi vil følge, vil vi høre flere menns mening."
 

Skule jarls ord.

Skule jarl tok da til orde:
   "Det er sant og visst, herr erkebiskop, at jeg er kong Inges bror og hans rette arving etter den hellige kong Olavs lov."
   Kong Håkon svarte jarlen med disse ord: "Du er visselig kong Inges arving til alt det som dere har arvet etter deres far, men ikke til Norges rike, for kong Inge var satt til å vokte min farsarv for meg."
   Jarlen sa da: "Jeg gjør krav på å være rett arving til alle de rettigheter han hadde."
Da svarte kongen: "Det du skal vidne om nå, er hvorvidt han arvet Norge etter min far eller om han ble satt til å styre det med gode menns råd."
   Da erkebiskopen merket at de ble korte i svarene til hverandre, ba han dem holde opp å bruke slike ord. Deretter talte begges venner og sa sin mening.
 

Andre menns utsagn.

Jon Stål sto opp og sa: "Vi gamle birkebeine tålte den største møye sammen med kong Sverre, og ga blod de fleste av oss, og vi tenkte vi ikke skulle trenge å tale om dette mer, for vi sloss alle sammen for å frelse farsarven for ham og hans etterkommere. Men det er på en måte ikke så rart at Skule jarl tar opp denne saken, for vi har hørt at det sitter lagmenn her som har påvist for jarlen at han er rettkommen til å arve riket etter sin bror kong Inge. Og dette er sagt til dere, Amunde Remba og Øystein Roarsson, der dere sitter på pallen."
   Amunde spratt opp og svarte: "Hvor var du, Jon Stål, da jeg sa dette til deg? og nevn den mann som har hørt meg si slikt." Og så sto Øystein opp og nektet at han hadde sagt slike ord. Da sa Arnbjørn Jonsson: "Kan være at våre lagmenn har snakket slik når de har hatt mer i seg av mjød enn av kong Olav den helliges lov. Det kan også være at de har fått gaver for å si det."
 

Om kongen.

Kong Håkon sto nå opp og sa: "Vi skal ikke gå frem på denne måten. Vi skal ta først den lagmannen som skal være den første, han som er fra Trøndelag hvor kongssetet er og bør være. Han er også den eldste av landets lagmenn, for han overtok vervet å si lov alt i kong Sverres og erkebiskop Øysteins tid. Ingen har hittil funnet at han fór med løgn eller urett, derfor mener alle at han er den kyndigste mann i landet. Jeg sikter med dette til deg, Gunnar bonde; si nå så alle hører det, hva du for Gud vet er sannest om vår sak."
   Gunnar tok til orde og talte langsomt: "Herre konge; De kalte på meg for at jeg skulle dømme om hvem det er av dere høvdinger som eier Norge. Det er en stor byrde lagt på en fattig bondesønn å skulle skifte så stor rikdom og dømme den fra den ene til den andre, og det går meg, kjenner jeg, som det ville gå flere, jeg gjør det redd og skjelvende. Da kong Sverre ga meg vervet, bød han meg å skifte rett mellom småfolk og ikke mellom høvdinger, og det til og med når de selv hører og vokter på meg. Jeg hørte nå nettopp hvordan lagmenn gikk fra ord som de skulle ha sagt, og fordi jeg som de fleste andre er redd for makten, vil jeg ikke påta meg en slik byrde som å si dom i denne saken. Småbondesønner har oftest lite greie på å ordne opp i så svære saker, for de mangler kunnskaper. Det kan også være at noen holder litt mye på sine venner. La oss derfor få høre hva den sier som vet hva som er rett, og taler sant hvem som så hører på, mektige eller svake, og som ikke frykter noen om de skulle mislike utsagnet: det er den hellige kong Olavs lovbok, den som etter hans ord ble gjort gjeldende for hele Norge, og som alle Norges konger har holdt siden, når de ville følge lov og rett.
   Jeg skal si frem for dere hva lovboken lærer meg så langt mitt vett rekker, og da må jeg si at kong Håkon er rett arving til Norge, han alene av alle de menn som krever det idag. Selv om begge to, kong Inge og Håkon jarl, hadde sittet med makten i dag, sier jeg at Håkon hadde rett til å overta arven etter sin far, og Inge hadde måttet gi fra seg makten om Håkon skulle få sin rett. Og jeg sier det at hverken har Skule jarl rett krav på Norge etter sin bror kong Inge eller junker Knut etter sin far håkon Galen eller Guttorm etter sin far kong Inge; ingen av disse tre har noe krav på riket så lenge kong Håkon lever.
   Men for Erling Steinveggs sønn sier jeg ingen lov, det kan jeg ikke; vikværingene får selv si lov for ham, for de har hevet ham og hans far til kongeverdighet, og de må vel da vite hvor han har sin farsarv fra.
   Med dette slutter jeg min tale."
 

Dagfinn bondes utsagn.

Så ga kong Håkon ordet til Dagfinn bonde som var lagmann i Gulatingslagen, og ba ham si hva han mente var sant for Gud. Dagfinn tok til orde:
   "Jeg var ung da jeg kom til kong Sverre, og jeg var med ham i noen slag, både da han sloss mot øyskjeggene i Florevåg, og da han sloss mot baglene på Jonsvollene, og før han gikk til kampen ba han: "Gud og den hellige Maria og den hellige kong Olav holde sin hånd over oss! og måtte Gud gi meg seier idag så sant jeg har rett til å kreve og verge min farsarv, og de har urett som står meg imot!" Han og hans etterkommere er derfor rette arvinger til kongeverdigheten. Jeg sier lov, og jeg skal svare for Gud: kong Håkon er rett arving til Norge og ikke noen annen av dem som gjør krav på det her. Og fra meg selv legger jeg til lovsagaen det at jeg vil kjempe for ham og gi mitt liv for ham om det trenges."
   De fleste ropte at de var enige i talen.
 

Amunde Rembas tale.

Kong Håkon sa da til Amunde Remba, lagmann i Ryfylke:
   "Amunde bonde," sa han, "siden det er så at det sies at du med noen ord har ytret tvil om at jeg er rett arving til Norges rike, ber jeg deg nå si hva du mener er sannest for Gud."
   Amunde svarte: "Jeg har Skule jarl å takke for mange vakre gaver. Ofte har jeg vært hos ham og hatt det så godt at jeg ikke kan få sagt det. Men jeg har likevel ikke drukket meg så fra vettet at jeg har mistet manns ære og redelighet. Jeg vet for Gud at Håkon er rett lovlig arving etter sin far og er født og båren til å ha hele Norge etter sine forfedre. Men jeg har ofte sagt at Skule jarl er rett lovlig arving etter sin bror kong Inge og til hele den arv som Inge tok med rette.
   Men til noen av dere biskoper og lendmenn vil jeg si: gå nå ved at dere var frittalende da vi satt i godt lag hos jarlen og hadde fått gode gaver av ham. Dere har høy rang og stor makt, og dere skulle ikke krype unna sannheten; dere har oftere og mer inntrengende overtalt og egget Skule jarl til å gjøre krav på Norge enn Amunde har gjort med sin lovsaga. Skule hadde forlengst satt i gang en krig om dere hadde fått rå.
   Gud gi at de må bli vel forlikt, kongen og jarlen! Jeg kan ikke si mer om saken nå. Og jeg vil be til Gud at det må vokse horn på hodet til hver den som har gjort noe verre i denne saken enn Amunde Remba - og la det ikke være en bispemitra!"
   Arnbjørn svarte med å si til Øystein Roesson: "Øystein, min fostbror og lagsfelle! Vi er gamle bagler og har lenge stått i samme bås. La oss nå si høyt hva vi ofte har sagt til jarlen."
   Øystein svarte: "Jeg tror at mange av oss har sagt ord til jarlen som vi nødig vil gå ved nå. Men det vet jeg for visst at jeg aldri har sagt hverken til deg eller til jarlen at kong Håkon ikke var rett arving til Norges rike etter sin far og sine forfedre."
 

Tord Skolles utsagn.

Så ba kongen at Tord Skolle skulle si lovens ord i saken mellom kongen og jarlen. Tord var lagmann fra Svinesund og østover. Han tok slik til orde:
   "Jeg er ikke noen svært kyndig lagmann, men jeg har da ofte dømt i saker mellom småbønder. Om konger vet jeg lite, og jeg trodde ikke det skulle høre til mitt embede å dømme mellom dem. Men min far Tord var lagmann, og han sa til meg at hans far hadde sagt til ham, og det hadde også de andre forfedrene våre, at alle Norges menn skulle følge kongens sønn dersom en sånn var til. De sa også at dem skulle det gå ille som mente noe annet."
 

Sakse fra Haug sier lov.

Deretter ba kongen at Sakse fra Haug skulle si lov; han var fra Hedmark. Sakse tok til orde:
   "Jeg var hos kong Håkon, denne kongens far; da kongen var falt fra, hørte jeg alle, både biskoper og alt annet folk si, at de hadde gjerne villet tjene kongens sønn om han fantes. Og jeg sier ingen annen lov enn at Håkon er rett arving til Norge etter sin far."
 

Tore lagmanns tale.

Så ba kongen Tore lagmann på Opplandene å komme med sin lovsaga. Tore sa:
   "Om jeg var så vettløs og ondsinnet at jeg sa frem en annen lov enn de andre lagmennene her, ville ikke mine ord veie stort. Men nå vet jeg ved Gud ikke at jeg har sagt noe annet hittil, og jeg sier det om igjen at Håkon eier hele Norge i rettmessig arv, og jeg legger til det at alle vi Norges menn vil følge kongens sønn så sant han finnes. For da går det godt i Norge hva som enn hender."
 

Erkebiskopens tale.

Da lagmennene hadde talt, tok erkebiskop Guttorm ordet og sa:
   "Vi har nå hørt hva våre lagmenn har sagt. Hver av dem har hatt sin måte å se saken på, men alle har sagt det samme og det som vi før visste var rett, og som vi gjerne sier oss enig i: av nålevende menn er kong Håkon alene rett arving til Norge etter sin far og sine forfedre. Likevel ønsker vi at den overenskomst som nå gjelder mellom kongen og jarlen om deling av landet, skal bli stående i sin helhet, for det er mest utsikt til fred når de er mest forlikte seg i mellom. Og vi ber kongen at han steller det så godt som mulig for sin frende Guttorm. Men om Sigurd Ribbung har vi mindre å si."
   Deretter holdt Gunnar Grjonbak og dagfinn bonde hver sin tale, de gikk mest ut på at en måtte ønske fred og forlik mellom kongen og jarlen.
   dermed sluttet stevnet.
 

Om kongen og jarlen.

Etter dette møttes kongen og jarlen og talte om hvordan de skulle ordne seg. De drøftet delingen av landet i tre deler, men da ville jarlen at den søndre tredjedelen skulle gå helt vest til Åna Sira. Kongen sa at om en regnet den fra Gjernestangen øst til landegrensen, ble den allikevel større enn før; men for fredens og vennskapets skyld ville han likevel gå med på det. Og dermed skiltes de.
   Da kom lendmennene Andres Jonsson, Loden Gunnarsson og sysselmannen i Viken til kongen og ba om at han skulle ta den østre delen, de sa at jarlen kunne ta den nordre omkring Trøndelag. Biskop Nikolas ba også om det samme og lovte kongen å være trofast mot ham i alle måter, både åpenlyst og hemmelig.
 

Forlik mellom kongen og jarlen.

Så møttes kongen og jarlen igjen. Kongen sa da at han ville fare øst i landet og at han ønsket at jarlen skulle fare nord til Trondheimen. Da dette forslaget kom opp og det ble tale om tredelingen av landet igjen, sa kongen at det fikk være lovlig deling, den nordre tredjedelen skulle gå nordfra til Sunnmøre, men jarlen ville at den skulle gå helt til Sognefjorden. Kyndige menn gransket saken nøyere, og de kom til at det da ikke skilte mer enn 10 skipreider på at kongen bare hadde en halvdel av landet.
   Kongen talte imot dette, han sa at slik kunne det ikke være. Erkebiskopen og jarlen ba da om at det skulle være samme skille som det var mellom erkebiskopens og Bergens-biskopens område, og på hans råd ble dette avtalt. Da de var blitt enige om dette, ble det satt opp et brev, og kongen, erkebiskopen, jarlen og alle lydbiskoper satte sitt segl under på det at avtalen skulle stå mellom dem. Dersom det ble ufred i kongens rike, skulle jarlen dra øst eller nord i landet etter som hvor kongen trengte det.
   Da denne avtalen var kommet i stand, reiste biskoper og lendmenn hjem. Kongen tok de mest pålitelige menn nordfra med seg til Viken og ga dem embeder der, og jarlen tok med seg sine venner.
   Kongen tok "Gullbringen", det største av skipene sine, og sendte det i forveien østover; hans morbror Bjørn og Olav Ingasson styrte skipet. Han kom selv etter noe senere.
 

Om Sigurd Ribbung.

Sigurd som hadde vært ribbungenes konge, ba kongen om å få følge med ham øst til Viken. Kongen ga ham lov til det. Da jarlen fikk vite det, sa han til Sigurd at det ikke var helt trygt, og så reiste Sigurd med jarlen nord i landet.
   Kong Håkon sa til jarlen da de skiltes: "Siden De vil ha Sigurd med Dem, må De gi ham sømmelige kår, la ham ha det slik at han ikke gjør noen skade." Jarlen sa at han skulle passe godt på det.
   Så reiste jarlen nord i landet med sine lendmenn og sin hær. Kongen seilte øst i Viken og kom til Tønsberg første søndag i advent. Der tok alle vel i mot ham. Biskop Nikolas var kommet til Tønsberg i forveien og ga kongen en hederlig mottagelse og detil gaver. Kongen ga ham nordre del av Oslo-sysselen og en 17-sesse med fullt utstyr. Biskopen seilte ikke fra Tønsberg før 3 dager før jul, og juledag lå han i Løvøyene. Da sendte kongen bud til ham med Jofrøy prest og Dagfinn bonde og ba ham komme tilbake og bli hos kongen julen over. Biskopen svarte at han gjerne tok imot tilbudet dersom han ikke fikk bør før tredjedag. Men han fikk god bør inn til Oslo, og han sendte da Ivar prost til kongen med mange fine gaver.
   Kong Håkon utnevnte Hallvard Bratte og Simon Ku til lendmenn den julen.
Dette var den sjuende vinter Håkon var konge.
 

Peter fra Hustad blir erkebiskop.

Henimot påske dro kong Håkon inn til Oslo og ble der lenge utover våren i Torleik Spakes gård. Kongsgården var ikke bygget opp igjen etter brannen.
   Da kom det bud nordfra med brev fra korsbrødrene og jarlen om at erkebiskop Guttorm var død, og at de i hans sted hadde valgt Sigurd som hadde vært abbed i Tautra; han var for tiden utenlands. De ba at kongen skulle samtykke i valget og skrive et følgebrev til paven. Kongen talte med biskop Nikolas om saken, og de hadde det å innvende at siden Sigurd var kalt til den stilling han hadde fra før, syntes de ikke det passet å velge ham til noe så stort. Dertil kom at han ikke var noen god venn av kongen.
   Kong Håkon og biskopen skrev et brev til paven hvor de talte imot Sigurd. De ba begge om at Peter fra Hustad skulle bli erkebiskop, han som da reiste med brev fra korsbrødrene og jarlen hvor de ba om at Sigurd skulle bli erkebiskop. Med Guds miskunn ble det slik kongen ønsket.
 

Vermene og kongen.

Sigurd Ribbung hadde vært lenge øst i Vermland mens han kjempet mot birkebeinene, og derfra hadde han gjort store skader i Håkons rike. Kongen sendte brev østover om våren og stevnet mer enn 20 av de beste menn derfra forat de skulle utbedre skadene. De kom til kongen i Tønsberg. Dit kom også mange bønder og klaget over ran og overgrep som de hadde vært utsatt for fra vermenes side.
   Vermlendingene skjøt saken helt inn under kongens dom, og kongen ila dem store bøter, men etterga dem alt av sin nåde. De avla da ed til kongen på at de alltid skulle være tro mot ham, og de skulle ikke gi landsvist til noen av hans uvenner. Kongen sendte brev østover med mennene, og dette forliket ble straks tinglyst overalt.
 

Kongen reiste fra Oslo.

Kong Håkon flyttet om sommeren fra Oslo til Tønsberg. Da han holdt gilde til Trinitatis for sine menn, ble det stort oppstyr i byen blant hirdmenn, gjester og huskarer; 5 av dem falt og mange ble såret. Kongen utsatte seg for stor fare for å få skilt dem.
   Deretter seilte kongen til Bergen. Der møtte han Gillekrist og Ottar Snækollsson og mange sudrøyinger, de kom vestfra over havet og hadde med brev om at de var i nød. Jon jarl fra Orknøyene kom og gjorde forlik med kongen om de sakene som var mellom dem; han ga sin sønn Harald som gissel, og han ble hos kongen sommeren over.
 

Om Skule jarl.

Samme sommer seilte Skule jarl nord i Hålogaland og kom til stevnet i Vågan. Sigurd Ribbung var med ham. Ivar Utvik var i stavnen på jarlens skip. Han la til i Kirkevåg.
   Da jarlen våknet om morgenen, var alle mann fremmenfor øserommet på skipet hans borte. Han spurte hvor de var og fikk vite at de var gått til stevnet i Vågan, og at de fleste var væpnet. Jarlen sprang opp i bare linklærne, tok sverdet, og de som var igjen med ham på skipet, fulgte ham. Da han kom ut i Vågan, fikk han vite at Bård Flekk og Tord prest, sønn til Eirik Bagge, hadde drept arne hirdmann, søstersønn til Pål Vågaskalm, fordi han hadde drept lagsmannen deres Audgrim Agdenes uten grunn. Jarlen ble ille ved. Ivar Utvik hadde gått med dem, og han svarte på hirdens vegne. Pål bonde hadde kommet ut om natten, og han var meget harm.
   Om morgenen ble det holdt ting, og da bød Ivar bot for drapet. Men Pål bonde svarte at Ivar skulle heller ha hatt oppsyn med seilasen da han seilte fra Bjarmeland og ikke der latt de beste bondesønner sette livet til, enn å være den første til å drepe menn fra jarlens og kongens hird eller andre av sine lagsmenn. Pål sa at han ville ikke ta mot bot fra ham.
   Og dermed endte dette tinget.
 

Sigurd Ribbung rømmer til Vermland

Da Skule jarl hadde røktet sitt ærend på Hålogaland, seilte han sørover, og da han kom til Nidaros, var det kommet et hemmelig brev til sigurd Ribbung østenfra Vermland fra noen av de vermlendingene som hadde svoret kong Håkon troskap, men som før hadde tjent Sigurd. I brevet sto at han skulle se å komme seg ut av jarlens velde og bort til dem. Erling Romstav som før hadde vært hans merkesmann, var nå hans rådgiver. De la en plan sammen: tidlig om morgenen dagen før Olsok fikk de fatt i korkåper fra klerkene, og så gikk de over akrene forbi Stenberg og opp på Byåsen og gjemte seg der.
   Da morgenmessen var sunget i byen, ble det sagt fra til jarlen at Sigurd var borte. Jarlen sendte menn ut alle vegne, på skip og til hest, men de fant ham ikke. Skule jarl lot fengsle en islending som hadde vært hos Sigurd, det var Andres Thorsteinsson, brorsønn av Sæmundr i Oddi; jarlen mente at han vel visste hvor Sigurd var. Andres ville ikke si noe, og så lot jarlen ham henge. En klerk ved navn Bård ble også anklaget for å ha lånt ut kåpene. Gudmundr Arason, biskop i Holar, var i byen der da; han ga jarlen mange harde ord fordi han hadde tatt livet av Andres, denne hadde vært mye hos biskopen.
   Jarlen sendte nå et brev til kongen og fortalte at Sigurd hadde rømt, og det på en måte som viste at han ville ufred. Kongen sendte da brev både med skip og over land til Viken og ba dem der være på vakt.
 

Om Sigurd Ribbung.

Sigurd Ribbung dro øst over fjellet og kom til Østerdalen. Der kom mange av hans menn og møtte ham, slik som avtalen var, og så samlet han flokk og reiste merke og dro med det øst i Vermland. Disse sveitehøvdingene kom til ham i Vermland: Tord Østmann, Eirik Late og Odd, sønn hans, Hallvard Svae, Torbjørn Rig og Torgeir Rig. Det var i alt 12 sveitehøvdinger, og de hadde mange menn alle sammen. Harald fra Skøyen, Alv Styrsson og Gardar, bror hans, og Amund fra Folvell kom også til ham.
   Vermlendingene tok i mot alle som kom, og de samlet selv også en stor styrke for ham og ga ham det beste de kunne.
 

Kongen dro opp på Romerike.

Så ga de seg på ferd til Norge og kom frem på Romerike. De kom uventet over Olav Måk, kongens frende, i en bygd som kalles Skaun. Han var i bryllup på en gård som heter Løren; der tok de huset han var i og stengte ham inne. Olav hadde stort og godt mannskap, kongens hirdmenn og gjester og mange andre gode karer. Ribbungene tilbød Olav grid, men ingen andre skulle få det. Men Olav svarte at han på ingen måte ville ha grid hvis ikke alle fikk. Det lovte de ham da. Men da så Olav gikk ut, tok de og holdt ham mens de drepte hver eneste én av de andre etter som de kom ut. Der falt 60 mann, 20 av dem var hirdmenn. Så kvad Sturla:

Grufull stridsmann ville
styrte herser, og fra
alvalds måg han rømte
ut av Trøndelagen.
Erlings frende herjet
enda en gang på Oppland,
stålets menn fikk stortung
strid med ribbunger.

Ribbungene krevde at Olav skulle avlegge ed på at han aldri skulle gå mot dem, ellers ville de drepe ham. Han svor eden, men sa at den var ikke god å sverge. Og straks Olav kom seg løs, samlet det seg menn omkring ham, han fikk reist et stort og godt følge på ny og gikk mot ribbungene og drepte noen menn for dem. Men ribbungene hadde frender i hvert hus på Romerike, og de fikk snart vite hvor Olav var, og så kom de over ham uventet. Han kom seg ut, men falt ikke langt fra husene. De drepte nesten hele det nye følget hans.
 

Om sysselmennene.

Kong Håkons sysselmenn på Hedmark var Ivar fra Skjeau og Fridrek Slafse. Hedmarkingene viste mot og mann- skap; de skar hærpil og nevnte opp menn fra hver tredjedel av fylket og holdt vakt både natt og dag; over hele Hedmark lovte de på det at den som ikke sto opp straks når det krevdes, var landssviker mot kongen sin. Fra hver tredjedel hadde de 100 mann til å holde vakt over bygden. Ribbungene kom ingen vei der; det ble tvert imot gjort utfall fra bygdene mot ribbungene øst i Vermland og ute på Romerike, det ble gjort opp mangen het bakste- ild for dem.
 

Kongebryllupet ble utsatt.

  Kong Håkon og Skule jarl hadde avtalt med hverandre at kongen skulle feire sitt bryllup i Bergen denne vinteren, og de skulle møtes der. Kongen lot etter avtale gjøre i stand først til julegilde og så til bryllupsfest. Men da han om høsten seilte øst til Viken, fikk han hardt vær da han skulle forbi Rott utfor Jæren. Kongen kom inn til Seløyene i kveldingen. Da var det storm, men kongen kom likevel fra det med helt skip, han hadde "Sættarspillir". Straks kongen kom i havn, rodde han ut og møtte de andre skipene i en etterbåt.  Håkon Kåvis var den første som kom etter, , og kongen loset ham i havn. Han hadde mistet de fleste av skjoldene sine som hang foran i stavnen, og skipet hadde sprunget lekk på seilasen. Kongen ventet i sundet til alle skipene var kommet i havn.
Morgenen etter seilte han inn forbi neset og kom til Homborsund. Der lå det tre lasteskip i forveien, og mennene ombord i dem fortalte kongen at ribbungene hadde kommet østenfra Vermland med en stor hær og hadde drept Olav Måk. Kongen syntes det var et stort tap, for Olav var en bra mann og en frende av kongen; hans farmor var datter til Harald Gille og farfar hans het Ole Varg og hadde vært lendmann på Romerike.
Kongen seilte videre til Tønsberg, og der kom Arnbjørn Jonsson og Simon Ku og andre lendmenn og sysselmenn fra Viken til ham. Kongen sa til dem hva han hadde tenkt å gjøre: med én gang han hadde utrettet det ærend han hadde, ville han seile vest til Bergen igjen og feire bryllup, slik som avtalen var mellom ham og jarlen. Men de mente at så stor ufred som det nå var i Viken, kunne de ikke på noen måte rå til at kongen reiste derfra. De sa at de også kom til å dera sin vei om han reiste.
Så ble de enige med kongen om å sende Dagfinn bonde og Håkon Kåvis vestover for å si hva som heftet kongen. 
Kong Håkon sendte deretter for annen gang brev til sveakongen og ba ham om at han ikke skulle la Håkons fiender få støtte i Sverige; han sa at det hadde vært en avtale mellom de forrige kongene at hver av dem skulle jage dens annens uvenner ut av sitt rike.

Om Askjel lagmann.

Kong Håkon seilte øst til Konghelle. Men alle ribbungene som var i Viken, rømte unna opp i Marker. Da kom Askjel lagmann til ham, han var gift med fru Kristin, mor til junker Knut. Kongen innbad sin frende Knut til å komme og være hos ham, det skulle bli vist Knut stor ære. Lagmannen tok velvillig imot tilbudet, men kom likevel med krav som kongen ikke kunne gå med på. De talte mye om den ufreden som vermlendingene og folk fra Marker sammen med ribbungene hadde ført over Norge; kongens lendmenn var også til stede, og de klaget sterkt over den skade vermendinger og gøter hadde gjort dem; de sa at nordmennene på ingen måte kunne tåle slikt lenger.
   Lagmannen svarte: "Det er ikke mitt rike og ikke noe jeg kan rå for, men jeg vil likevel be om at De skriver et brev og sender meg øst til kong Erik om at han må si til sine ombudsmenn at de skal jage denne hæren ut av landet og true med straff."
   Kong Håkon svarte: "Vi har skrevet til kong Erik to ganger før og har begge ganger fått det samme svar fra ham : at han skulle rette på det. Men det er ikke blitt til noe, for det har stadig blitt verre, og deres styrke mot oss vokser for hver dag. Vi har mistet mange gode menn for deres skyld."
   Lagmannen ba ham sende et tredje brev og sa at han ville selv være til stede når det ble lest opp og legge til det som trengtes. Kong Håkon lot da skrive et brev hvor det stod at kong Erik før åttende dag jul skulle ha jaget uvennene hans ut av sitt rike, ellers ville han ikke nøle med selv å hevne den urett han hadde lidt. Lgmannen lovte at han skulle gi ham sikkert svar før åttende dag jul. Han var der 2 dager og ble sømmelig mottatt. Så skiltes de, kongen dro vest til Tønsberg og kom dit 7 netter før jul og stevnet til seg sysselmenn fra Romerike og Hadeland og andre som var på Opplandene. Og det var mange menn.

Kong Håkon ruster til Vermlandsferd.

Kong Håkon holdt et raust julegilde. Disse rådgivere var og talte med ham hver dag: Øystein lagmann, Simon fra Virrik. Det kom stadig menn og klaget til kongen over ran og tyveri som ribbunger, vermlendinger og folk fra Marker utsatte dem for.
   I julen kom det brev østfra, fra sveakongen, og kong Håkon syntes han kunne merke på brevet hans at han var lite villig til å rå bot på det kongen hadde klaget over.
   Etter dette gjorde kongen det kjent at han like over jul ville ri østover mot vermlendinger og ribbunger og ta hevn for den skade de hadde gjort ham. Han sendte bud til Arnbjørn Jonsson at han skulle møte ved Eidskog; men Simon Ku, Bård Brimstein, og Hallvard Bratte og alle vikværingene skulle komme og møte ham i Marker. Han stevnet til seg alle sysselmennene på Opplandene. Han holdt stevner med sine menn hver dag og sa til dem alle at de skulle holde seg og våpnene sine ferdige. Kongen sendte brev og bud over hele Folden at de skulle skaffe hester. Vestfoldingene var så rause at de gav ham 200 hester, alt sammen av fri vilje.

Kongen tok av sted fra Tønsberg.

Kong Håkon brøt opp fra Tønsberg 3 dager etter jul. Førere var Nikolas Pålsson, Gunnbjørn bonde, Harald Stangefylje; men kongen lot Olav Ingasson, Øystein Roesson og Onund Brynjolvsson bli igjen på Berget sammen med 200 kraftige karer av de mer tungføre. Kong Håkon tok sjøveien fra byen på en skute.
   Dette var åttende vinter han var konge.
Han brukte 3 dager på å komme inn til Husvik. Der kom det hester til ham, og han gikk i land med hele sitt følge og red inn i Bonnefjorden. Da han kom inn under Ekebergåsen, møtte han dem som hadde reist over land, og mange bymenn fra Oslo. Kongen holdt ting med hæren, han lyste grid og sa at han ikke ville bli i Oslo mer enn 2 dager, sa at da måtte de være ferdige.
   Bisp Nikolas var i byen da, han hadde hørt at kongen hadde tenkt å dra øst til Vermland over jul. Det var kommet en prest østenfra Vermland, han het Jon. Biskopen lot ham kalle til seg og sa til ham som så at kong Håkon tenkte å ri østpå med hele Norges hær og ville brenne både kvinner og barn, og prestene skulle bli lagt på steile og hudstrøket. Presten skyndte seg av sted og fortalte dette hvor han kom. Han reiste på 2 dager fra Norge til Vermland, så denne nyheten gikk foran kongen.
   Kong Håkon sendte Harald Stangefylje i forveien til biskopen for å be fra kongen om at han kunne få kost i hans gård de to nettene han ble i byen. Biskopen svarte at ulver og kalver gikk dårlig i samme binge; men biskopen red da likevel og møtte kongen og ga ham en sømmelig mottagelse. Kongen red til sysselmannen Haralds gård, og biskopen sendte ham hver dag mat fra sin gård.
   Dagfinn røktet fort sitt ærend i Bergen og brøt opp derfra julaften, han kom til Husvik og fulgte kongen inn til Oslo, og han tilbød seg å følge med til Vermland. Kongen avslo tilbudet, men takket ham mange ganger for hans gode vilje, nå som så ofte før, og for all møye han hadde hatt. Kongen talte med ham om mange ting, også om hva han hadde bestemt for sin sønn Sigurd dersom det ikke skulle være ham, kongen, forunt å komme tilbake til Norge. Han hadde den gang ikke noen annen sønn, Sigurd og Cecilia kongsdatter var kongens barn med den unge Kanga.

Om Dagfinn bonde.

Dagfinn bonde vendte da tilbake. Da han kom vest for Brunlanes, kom han opp i drivis og måtte søke inn til land. Men der var det store flokker av ribbunger i de fleste bygdene. I Sandefjord lå det mange tyskere med kogger, og da de fikk øye på Dagfinn, lot de ham komme til seg. De tok seg av ham, og hans skip ble lagt innimellom koggene.
   Isak fra Bø hadde syssel i Sogn; han hadde vært hos kongen i julen og hadde fått orlov for å seile vestover. Han kom inn i den samme drivisen. På grunn av ribbungene hadde han ikke noe annet å gjøre enn å vende seg til tyskerne etter hjelp; de tok godt imot ham. Han fikk satt opp skipet sitt og dro inn til Tønsberg.
   Dagfinn bonde ventet til det ble mindre is, så seilte han vest til Bergen.


Kong Håkon reiste fra Oslo.

Kong Håkon red fra Oslo om mandagen, han tok veien opp på Romerike og var natten over hos Gunnar på Berg; hæren lå omkring i bygden. Neste natt lå kongen over oppe ved elva hos en mann som heter Kolbein på Fyri. Ved midnattstid kom menn fra hestevakten til kongen og sa det var ufred i vente. Kongen kledde seg fort og løp ut; det var klart måneskinn, så en kunne se langt. Men kongen ville ikke la luren gå og vekke hæren, for han kunne ikke se noe tegn til ufred. Han sendte likevel menn til hest ut alle veier. Det viste seg å være noen menn som kom ridende fra Hadeland, og hestevakten hadde trodd de kom med ufred.
   Om morgenen red kongen østover med hæren langs elva til en gård som heter Nes, en stor gård med kirke. Der møtte han sysselmennene fra Hedmark, Fridrek Slafse og Ivar fra Skjeau, med halvtredje hundre mann, vel rustet. Dagen etter dro de med kongen østover langs elva til en gård som heter Strøm; hæren lå omkring i bygden. Der ble det sagt til kongen at vermlendingene hadde samlet seg, de hadde fått greie på at kongen kom. Da kalte kongen alle sveitehøvdingene til seg, det ble satt ut vakt og sendt ut speidere. Klemens fra Holm tok første vakt med 80 mann, alle til hest. Han var en halv mil fra kongen, annen vakt var nærmere, og den var på 30 mann; dernest gikk 7 menn vakt så nær at en kunne se til gården.
   Neste morgen dro kongen østover til Vinger-bygden, det er knapt to mils vei. Han ble der natten over, for han ventet at det skulle komme utsendinger til ham med tilbud fra vermlendingene. Samme natt gikk ribbungene til angrep på noen sveiter kongsmenn og drepte noen menn for kongen.


Om kong Håkon.

Kong Håkon kalte sammen alle sveitehøvdingene og ga ordre om hvordan hæren skulle ri inn i Vermland; for han hadde hørt at landets hær og ribbungene stod imot ham der. Det var dem som rådet ham fra å ri inn i en annen konges rike, og de sa at det var en stor hær i Vermland. Og om sveakongen selv var imot ham, var det enda større fare, sa de.
   Kong Håkon talte da til hæren: "Det er ikke eventyrlyst som driver oss ut på denne ferden. Om så både vermlendinger og ribbunger står imot oss, er jeg ikke redd for dem, for det er vår eiendom og vår frihet vi slåss for. Om sveakongen kommer mot oss selv, da får det bli ett av to, enten blir vi fort forlikte, eller Gud får avgjøre mellom oss. Men vi skal visselig hevne den skade som sveaveldet har gjort oss uten at det har vært noen skyld på vår side."
   Hæren ble stilt opp slik at kongemerket skulle gå i spissen med 80 mann, skutilsveiner og hirdmenn, vel væpnet og alle til hest; en løper skulle følge hver rytter. Speidere skulle gå i forveien, og de skulle ha 2 hester hver. Dernest skulle følge 200 mann, og så mennene fra Opplandene med sleder, det var 600 mann. Etter dem red Nikolas Pålsson og Harald Stangefylje, de hadde 300 ryttere. Så kom menn med sleder fra bygdene langs sjøen, det var mer enn 800 mann. Sist red Loden Gunnarsson og Erling Ljodhorn, Harald Vesetesson, Gunnulv Hvite,  Guttorm Erlendsson, og de hadde 500 mann. Det ble avgjort at rytterne skulle ri foran og mennene med sleder komme etter; om det ble kamp, skulle rytterne verge seg først mens sledemennene tok til våpen, de to flokker av menn med sleder skulle hjelpe hverandre enten det var de som kjørte først eller de som kom sist, som ble angrepet.
   Kong Håkon hadde med seg 510 godt væpnede menn til Vermland. Det fulgte også med en mengde hestekarer, for en stor del av mannskapene hadde 2-3 hester, og til hver hest krevdes en hestekar. Sledene gjorde også sitt til at hæren så meget større ut enn den var. Veien gikk over et islagt vann som var mer 2 mil langt, men enda var den fremste del av hæren kommet over isen før de som kom sist, var nådd ned på isen.

Kong Håkon dro over Eidskogen.

Da sveitehøvdingene skiltes fra kongen om kvelde, fikk de vite at alle måtte være mette ved midnatt. Da lot kongen blåse til oppbrudd, og hele hæren tok avskjed på den måten som var fastsatt. Det var sterk vind og meget kaldt. Henimot dag sendte kongen nen menn midtskogs; der var det en stor sælehusstue ved kirken. Han ba dem gjøre opp store ilder der i gården. Det var nettopp i dagrenningen da kongen kom frem til ildenne, og mennene varmet seg der en stund, for de fleste av dem var frosne på hender og føtter eller i ansiktet.
   Kong Håkon red derfra med hele hæren før det var helt lyst. Eidskogen er 12 mil lang, og det står en kirke midtskogs. Det er god og slett vei der når isen har lagt seg.
   Da nå kongen kom ut av skogen i Vermland, kom speiderne til ham og fortalte at det var ikke noen samling av folk mot ham der i landet; alle mennesker var flyktet fra bygden inn i ødemarkene, og alle ribbungene var også borte. Hæren ble da ført til noen gårder som het Morast, de ligger lengst nord i landet. Der var alle mennesker hjemme. Kongen ventet til hele hæren var samlet der, og det var ved nonstid. Så talte kongen med sveite- høvdingene sine, og siden ble det blåst til ting, og kongen kunngjorde for hæren hva han hadde tenkt å gjøre. Han ville komme med fred til alle bønder i landet dersom de ville gi seg i hans makt og overgi seg til hans nåde; "siden våre fiender ikke er noe sted der vi kommer, vil vi heller ikke fare voldsomt frem noe sted. Men vi vil vite om landets menn vil gi oss bøter."

Vinkaggene ble kastet.

Kongen ble der en liten stund og ga grid til alle. Men så slapp de opp for fór til hestene. Om kvelden red han da til en bygd som heter Eda og overnattet på gården Mellby som Odd Eiriksson eide. Dette var fredag før langfasten. Kongen hadde mange av sveitehøvdingene til bords med seg, for han hadde med seg vin vestfra, og den kunne ikke føres videre på grunn av frosten. Så ble det til at kaggene ble kastet ut i gården, og mer enn tredjedelen var frosset i hver av dem. Hestekarene tok og brøt opp kaggene. Så smeltet de istappene og åt noen av dem; dette ble de så fulle av at de sloss om natten, og 14 menn ble såret, og mange ble slått fordervet.
   Det første kongen gjorde om morgenen var å få noen til å slå ned spetaklet. Sysselmennene ville straffe bråkmakerne, men kongen tilga dem.

Kong Håkon brente i Vermland.

Lørdagen kom alle sveitehøvdingene til kongen. Hæren var da opprørt og ville med vold og makt brenne bygden. Kongen fikk det utsatt, for han trodde bøndene ville komme til ham og be om nåde og by ham bøter. Men da han mente det ikke lenger var noe håp om det, tok de til å brenne hele bygden der de kom. Alle mennesker rømte fra bygden, flukten var så fullstendig at det ikke fantes et liv igjen på noen av gårdene.
   Fra en gård i nærheten av et vann kom en gammel kjerring løpende og spurte: "Hvor er nordmennenes konge?" Hun fikk svar, og hun gikk frem til kongen uten frykt og ba han ikke skulle la gården til datteren hennes brenne, selv om hun, den gamle, var den eneste som torde bli hjemme.
   Konge sa at hun skulle få det hun ba om, og kalte til seg en av gjestene som het Jon Umage, og tre andre og ba dem bli der til hele resten av hæren var kommet forbi; han sa at alt der skulle være fredet, for denne kona var den eneste av alle vermlendingene som hadde villet be om nåde. Han ba henne gå og hente folkene sine og ha dem hjemme hos seg. Hun skulle si at flere gårder ville ha stått ubrente om flere bønder hadde kommet til ham og bedt om nåde.

Konge fikk vite at vermlendingene felte skog.

Etterpå kom det noen menn til kongen og fortalte at vermlendingene hadde felt trær i veien for ham like ved kirken som kalles Nykirke. Kongen sendte 100 mann dit, ryttere og bueskyttere. Da de kom til bråten, var det bare få menn der, og de som var, stakk av med det samme.  Så ble det hugget vei gjennom bråten med tømmerøkser, og kongen lot holde vakt der imens om det skulle ligge noen i bakhold. De som red i spissen med kongen, kom fort over bråten de fleste av dem, og siden leide mennene i ro og mak hestene sine over båten der den var tynnest.
   Men så ble det sagt til de menn som kom sist, at kongen var på den andre siden av bråten og sloss mot vermlendingene. Da stormet hele hæren frem over bråten, og det larmet høyt, for sledene ble brutt i stykker. Da kongen hørte dette levenet, trodde han at det var ufred; han og hans følge snudde tilbake så fort de kunne, og det hadde nær hendt en ulykke før folkene kjentes ved.
   De kom nå gjennom en bygd som heter Arvika, vest i Vermland.

Kongen ga grid til Geir.

Kongen og de som fulgte ham, kom til Arvika tidlig på kvelden. Da han hadde kledd av seg, lød det lurblåst, og det ble sagt at vermlendingene var kommet, og nå sloss de med hæren i skogen. Kongen sprang opp, likedan den hæren som fulgte ham, og de red tilbake. Men da møtte de hele hæren, og det var ingen der som hadde hørt noe om ufred.
   Da var de ikke langt fra døden de som hadde funnet på dette. Mennenme søkte i hus som de hadde tenkt.
Før dag kom det 6 mann fra Strand, en bygd i Vermland. Føreren for dem var en mann som het Geir. De ba kongen om nåde og overga seg til ham. Kongen ga dem grid og fredet alle gårdene i deres bygd, de skulle merke dem på den måten at de tok en høy stang og bandt et hvitt stykke tøy på den og reiste den ved det høyeste huset på gården; av det skull alle skjønne at gården hadde fått grid. Det var ikke mer enn 14 gårder i den bygden, og de fleste av bøndene satte opp et slikt merke, og de fikk grid alle sammen.

Kongen red inn i Vermland.

Siden red kongen inn i Vermland med hele hæren, og de brente hvor de kom. Men det var ikke folk hjemme noen steder i bygdene. Hæren fór med brann helt til de kom til en bygd som heter Glavsfors. Da kongen var på gården Knoll, kom det bønder til ham fra landsmennene og ba om nåde og la alt ikongens hender. Siden ribbungene ikke hadde vært lenger inn i landet enn dit, sluttet kongen forlik med dem; de ga 8 gisler som fulgte kongen hjem til Norge.
   Kong Håkon vendte nå om og overnattet hos Gisl bonde på Strand, der var det ikke brent. Vermlendingene sier at det hviler en hellig mann der ved navn Torgeir.
   Om morgenen red kongen derfra, og det ble brent overalt, for det kom ingen å ba kongen om nåde. Natten etter var kongen der det heter Saurvik ved Kjølen, og om morgenen dro de gjennom en bygd som heter Holmedal; de kom ikke langt før det samlet seg folk imot dem der kleivene var verst og skogen tettest, og de skjøt på hverandre en stund. Da sprang nordmennene av hesten og inn i skogen mot vermendingene; de rømte unna, men det gikk dem verre enn det hadde gått dem som ikke hadde satt seg til motverge. Det ble brent så fullstendig at det ikke sto igjen et kott der. I denne bygden hadde de tatt imot ribbungene, og de fleste bøndene var håndgangne menn hos Sigurd.
   Da kong Håkon red vest i Holmedal, kom det både prester og bønder og møtte ham og ba om nåde. Kongen lot da blåse i luren og samlet hel hæren nede på isen på et vann. Der kunngjorde kongen at det ikke skulle brennes mer, og han lovet straff på liv og lemmer over hver den som brøt hans bud. Den natten var kongen hos en prest i vestre Holmedal, som tok godt imot ham. Men der var ikke annet å drikke enn melkeblande; øl fikk de ikke noen sted i Vermland. Men det var nok av slakt, for feet var ikke drevet unna noen steder.
   Om morgenen dro kongen vestpå gjennom skogen og kom ved middagstid frem i sitt eget land og overnattet i en bygd som kalles Aurmark i Borgarsyssel på gården Folkenborg. Der fikk han nok av allting og godvilje attpå.

Arnbjørn skulle møte kongen.

Arnbjørn Jonsson hadde 400 mann og hadde tenkt å møte kongen ved Eidskog som avtalen var. Men da han red østover mot skogen, støtte han på far etter ribbungene, og han la straks i vei etter dem. Men de tok beneste veien til Oslo. Og da de kom dit, var det ingen birkebeiner i byen, derfor stanset de ikke der, men dro vestover til Tønsberg. Arnbjørn kom til oslo om kvelden, og da hadde ribbungene dratt bort om morgenen. Der kom det 100 mann, vel rustet, og møtte Arnbjørn og han sendte hjem 100 av sine menn av dem som var minst verdt.

Om ribbungene

Biskop Nikolas var Arnbjørns fosterfar og gode venn. Biskopen heftet Arnbjørn lenge utover dagen og sa at han hadde mange gode råd å gi ham. Men det er de flestes mening at han gjorde det fordi han ville at ribbungene skulle komme lengst mulig unna. Arnbjørn kom sent av sted fra byen, og hans menn var temmelig drukne, derfor kom han ikke så langt den natten.
   Men ribbungene skyndte seg alt de kunne. Da de kom til Lier, møtte de en bonde fra Tønsberg som het Reiulv Gullkropp. Da han hørte at ribbungene kom, vendte han tilbake til Tønsberg så fort han kunne, og kom dit ved middagstid. Det ble straks blåst i luren og sagt fra om ufreden. Olav og de andre hadde halvtredje hundre mann på borgen. De trodde ikke stort på det Reiulv sa og brydde seg lite om det.
   Aftenen før Pålsmesse om kvelden kom ribbungene til byen. Øystein Roesson kom seg med nød opp på Berget, da han var kommet opp opp i kleiva, ble en av kongens skutilsveiner, Runolv, felt. Grim Hvite falt også der, og flere kongsmenn ble drept omkring i byen. 14 menn falt. En hirdmann som het Kjetil Staur, og en gjest ved navn Eiliv dverg, var i en loftstue, de verget seg godt og modig hele natten, en har skjelden hørt om to menn som har verget seg bedre. Men ribbungene brøt opp huset de var i og stakk spydene inn, og de falt der med ære.

Også om ribbungene.

Da ribbungene hadde ransaket byen, gikk de om natten nord under Berget og brente kongens skip der. Det var en god 20-sesse, "Sættarspillir", og ialt brente de 14 skip. De drepte 2 sagesløse kjøpmenn.
   Da det ble dag, dro de bort og vestover i Vestfold. De tok leidangen for kongen der den var, og rante bønder og kjøpmenn der de kom. Ved middagstid kom Arnbjørn til byen. Han fikk da vite at han ikke kunne få tak i noen ribbunger denne gangen. Så vendte han tilbake til Vallandsøy med alle sine menn.

Om Simon Ku.

Simon Ku og Hallvard Bratte hadde på kongens bud dradd inn i Marker med 600 mann. Da de kom dit, hadde kongen alt ridd nordover, og de vendte da tilbake.
   Kong Håkon tok beneste veien fra Folkenborg til Oslo, og sent på kvelden kom det menn fra Tønsberg og fortalte ham hva som hadde hendt der. Kongen overnattet i en bygd som heter Lørenskog, og morgenen etter kom han inn til Oslo og holdt stevne med sveitehøvdingene. Han sa:
   "Jeg har hørt at ribbungene har tenkt å gå mot den samlingen bøndene har gjort mot dem på Hedmark. Nå vil jeg dele hæren i tre. Loden Gunnarsson og Gunnbjørn og opplendingene skal gå med den ene tredjedelen opp på Romerike etter ribbungene; kan være de går mot Hedmark eller landet østenfor. Dersom ribbungene er kommet til Hadeland, skal Loden og hans menn gå vestover mot Åsaskogen og over til Hadeland. Jeg vil føre den andre tredjedelen gjennom Hakadal og rett opp på Hadeland. Sveitehøvdingene Nikolas Pålsson, Harald Stangefylje og Fridrek Slafse skal følge meg. Men Eirik Ljodhorn, Klemet fra Holm og Harald Vesetesson og nevndemenn fra Folden skal gå til Tønsberg så fort som råd er - og ikke lenger enn dit med mindre de hører noe om ribbungene."

Om sendemennene.

De lendmennene som red opp i landet, fikk vite at ribbungene ikke hadde tatt den veien, derfor snudde de vestover gjennom Åsaskogen. De hadde en hard ferd og lå ute om natten, for det var ikke brutt vei gjennom skogen. Da de kom frem i bygden, red sysselmennene opp på Hedmark, men lagmennene og Gunnbjørn tok veien rett til kongen.
   Da kongen kom opp i Hakadal, møtte han speidere som sa at ribbungene hadde reist fra Vestfold og opp på Ringerike, men siden visste de ikke hvor det var blitt av dem.
   Kongen ga bud til alle sveitehøvdingene om at de skulle holde seg ferdige tidlig neste morgen, og det gjorde de. Kongen kom til Oppdalen tidlig på dagen, men da han kom til Hadeland, fikk han vite at ribbungene ikke hadde kommet den veien. Da snudde han og red ut gjennom bygden i gjen. Han overnattet på Greftegrev, der sendte han Ogmund Olmodsson med 11 mann ut i bygden på speiding, og de hadde gode hester. Om kvelden mens kongen satt ved matbordet, sa de som sto vakt ved ljoren at speiderne kom ridende i fullt firsprang tilbake til gården og meldte om ufred.
   De første som sprang til våpen, hadde slått døren i lås, så det tok litt tid å komme ut. Det var mye sne, og kongen sa da at følget skulle gå opp på en haug og tråkke sneen godt hard under seg og bie der til de av hans menn som lå omkring i bygden, kunne komme til ham. Da Ogmund kom til kongen, sa han at han hadde møtt ribbunger som kom vestfra, men han visste ikke hvor mange det var. Kongen irettesatte speiderne, han sa de hadde flyktet før det var nødvendig, når de ikke kunne si sikkert hvordan det var. Og så ble det sendt nye og sterkere speidere med Ogmund.
   Før han skiltes fra kongen, sa han: "Gud give jeg må komme tilbake og si at jeg har hatt føling med en ribbung, eller at han har hatt føling med meg."


Ribbungene forlater Vestfold.

Da ribbungene reiste fra Vestfold, la de veien rett opp til Opplandene og kom vestfra til Ringerike og stevnet rett mot birkebeinene. Ingen av flokkene hadde visst noe sikkert om den andre før disse speiderne vi nå har fortalt om, møttes. Ribbungenes speidere vendte også tilbake og sa at de hadde sett væpnede menn, men at de ikke visste hvor mange det var.
   Sigurd sendte da Erling Romstav med 6 mann på speiding. Han red opp i bygden og fikk vite at birkebeinene var kommet til Hadeland og at det var mange av dem. Erling vendte da tilbake til Sigurd som var på gården Sætrang. Erling fortalte ribbungene at kong Håkon var på Hadeland, - "og derfor er det speiderne har vært så dristige, fordi han er i nærheten".
   Sigurd sendte da bud omkring i bygden og lot kalle sammen sine menn. De holdt seg natten over på en haug og hadde dårlig husvære. Han sendte noen av dem som var best kjent, ut på speiding, og de møtte Ogmund og hans følge på en gård som kalles Jevnaker. Det var i grålysningen. Der ved kirkegården falt alle ribbungenes speidere.

Om kong Håkon.

Kong Håkon red tidlig i otta fra gården med hele hæren. Da møtte han Ogmund som kom selvannen. Kongen spurte om han visste noe om ribbungene. Han svarte at han hadde sett speiderne deres ved kirkegården - "og De kommer snart til å møte dem om De rir fort". Veien gikk like forbi kirkegården, og der lå ribbungene drept. Ogmund sa til kongen: "Her venter ribbungenes speidere på Dem." Kongen sa at det var godt gjort.
   Birkebeinene hadde nå godt håp om å finne ribbungene siden de visste hvor de hadde vært om natten, og de skyndte på.
Ribbungene hadde stått opp om natten og gått ned mot Tyrifjorden, og de var borte da kongen kom dit hvor de hadde vært. Birkebeinene fulgte i sporene etter dem og red fort. Da de kom ned til fjorden, var ribbungene på vei opp fra isen og vestover i dalene. Kongen red etter dem så fort han kunne, for nå var det ikke langt imellom dem. Det var mye sne, og den var så løs at en ikke kunne ri mer en to i bredden. De ribbungene som red sist, hadde kastet både klær og våpen. De var kjent oppe i dalene og la veien først der det var mest uført og der det var trangest å komme frem. Da de var kommet opp noen bratte bakker, så de kunne se birkebeinene nede på isen, rådslo de om hvor de skulle ta veien, om opp i Telemark eller Hallingdal eller Valdres. Det ble til det siste, for de mente at da var det råd å komme over til Sogn til sjøen eller øsover til Østerdalen. De fór så fort de kunne.

Om kongens menn.

Kong Håkon og hæren stanset da de kom til enden av fjorden. Da ble det holdt manntall i hæren, og det var ikke mer enn 200 mann foruten sveiner. Kongen talte med sine menn, og de fleste rådet ham fra å fare lenger, for hestene deres var utkjørte og trette. Kongen la da veien gjennom Modum og tok snareste veien til Tønsberg. Der kom det folk til ham igjen.
   Opplendingene ville gjerne at kongen skulle komme opp til Hedmark og overta den styrke hedmarkingene hadde der, for de hadde holdt så godt sammen at ribbungene aldri hadde fått noe tak der. Noen mente at kongen burde dra til Viken og få seg skip, men de som hadde fulgt kongen vestfra, ba ham reise til Tønsberg og bøte de skipene som var brent, siden skulle han seile vestover og skaffe seg en flåte.
   Da kom det noen menn fra Tønsberg med bud om at det var kommet brev fra Skule jarl vestenfra; derfor red kongen dit.

Om brevene.

Det brev jarlen hadde sendt kongen vestfra, gikk ut på at han mente kongen ikke hadde holdt sitt ord til ham når han ikke var kommet til Bergen i julen; han var kommet nordfra etter som det var avtalt at kongen skulle feire sitt bryllup etter jul. Jarlen sa videre at han ville vente på kongen til påske. Men om han da ikke kom, mente jarlen at kongen ikke hadde holdt sitt sitt løfte til ham; han ville da være fri til å gjøre som han syntes, om han ville holde sitt løfte eller ikke.
   Alle kongens venner ba at han for sin part skulle holde alt han hadde lovet og frarådet ham til å reise opp i landet.
Det var så mye is i sjøen at ingen kunne huske å ha sett maken; selv om en gikk opp på de høyeste bergtoppene, kunne en ikke se åpen sjø noen steder. Men de så mange skip som lå frosset fast i isen, både kogger og andre skip. Og sør i Viken gikk mannskapet fra skipene, og de gikk ett eller halvannet døgn fra skipene før de kom til åpent vann, og mange skip ble borte den våren så at ingen har hørt noe mer om dem.

Om skipene.

Kong Håkon sendte Gaute prest øst i Vette herred for å kreve inn leidangskatten, og Gaute red rett over Folden med budet. Få dager senere kom han ridende tilbake med 300 hester, det var 7 dager etter midtfasten. Da var det ennå trygg is over hele Folden.
   Kongen lot arbeide med å få bøtt de skipene som var brent; "Sættarpillir" og flere av dem som lot seg bøte. Ett av skipene, "Oksen", sto i opplag lengst nord under Berget ved Danekleiven; det hadde birkebeinene verget så det ikke var brent; den opplagsplassen ligger så godt til at skipet kan verges fra Berget mot ildebrann.

Om Sigurd Ribbung.

Da Sigurd Ribbung fikk vite at kongen hadde slått seg ned på Berget, kalte han til seg alle sine menn. Bøndene på Hedmark hadde samlet seg og holdt god og mandig vakt, og ribbungene var desto ivrigere til å kringsette. Men etter at kong Håkon hadde jaget ribbungene fra Ringerike, var det en stund at en ikke hørte noe til dem, og da oppløste bøndene samlingen; de hadde likevel vakter omkring i bygdene.
   Det er sagt at det var noen av bøndene som var lite å stole på og som var så lite venner av kongen at de sendte bud til ribbungene så de kom med hele sin hær fra Romerike opp på Hedmark til Skaun, det er en stor bygd med kirker og gode gårder. Så snart vaktmennene ble vár at de kom, ringte de med hærklokken i hovedkirken i Stange. Ribbungene var da alt kommet midt i bygden, derfor var det ikke lett å samle hær imot dem; de drepte alle som var på vei og løp til samlingstedet. De brente to store gårder, Ottestad og Hverven, hvor to av kongens menn bodde, de som hadde mest å si over bøndene. Da bøndene så at det brente, løp noen dit og noen løp til samlingstedet. Men ribbungene red rundt i bygden og drepte hver mann de fikk tak på. Om sysselmennene, som var de som hadde samlet mest folk, er å si at de red dit det var mest ribbunger.
   Han som bar merket for bøndene var en modig mann som het Jon Sandhavre. Han red på så voldsomt at han falt før hærene møttes, og flere falt med ham. Men da bøndene så at noen av deres falt, rømte de unna, hver tenkte på seg selv. Ribbungene jaget dem på flukt og drepte alle de kunne. Da sysselmennene kom lenger nord i bygden, skar de på ny opp hærpil, men det gikk som det ofte er sagt at "det er ikke lett å stanse en mann på flukt". Bøndene samlet seg to-tre ganger, men da de så hvor mange ribbunger det var, trakk de seg tilbake. Ribbungene ble så mye djervere som de så at bøndene var redde.
   Etter dette tenkte birkebeinene mest på å redde seg selv. Biskop Hallvard gikk til ribbungene og fikk grid for bøndene. Men kongsmennene tok veien vest over fjorden til Toten og derfra til Tønsberg. Ivar Skjeau og Torgeir biskopsmann fortalte kongen hva som hadde hendt, og kongen likte det ikke. De ba kongen om å komme opp til Hedmark og greie opp med ribbungene. Men da var det igjen de samme som før som talte til kongen og ba ham holde avtalen med jarlen og seile vestover.

Om ribbungene.

Ribbungene tok eiendommene til de som hadde falt, og la stor skatt på bøndene; på slike vilkår sluttet de fred. Siden dro de ut i Viken og var svært så djerve. Noen flokker kom så nær byen at de bare var en mil borte. Da kongen fikk høre det, tok han ut 9 sveiter fra byen til å gå mot ribbungene; førerne for dem var Gunnbjørn, Harald Stangefylje, Ivar fra Skjeau, Guttorm Erlingsson, Isak fra Bø. De traff på ribbungene inne i Oslofjorden på en gård som heter Agnløysa; der ble det et slag og birkebeinene seiret. Der falt Nikolas Reidarsbror, den største av ribbungene, og 100 mann med ham.
   Etter dette torde ribbungene ikke komme så nær Tønsberg by som de før hadde gjort.

Kongen lot dra skipene.

   Torsdag i påskeuken lot kongen skipene bli dradd tverover neset utenfor Skjelstein og siden ut Hundsund. Der var det ennå sikker is. Men havisen og alle de ytre sundene var nå gått opp.
   Etter påskeuken seilte kong Håkon vestover til Bergen og brukte 5 dager på ferden. Skule jarl var i Bergen og tok godt imot ham. Så ble det gjort i stand til bryllup mellom kong Håkon og jomfru Margrete, og lendmennene og de beste bønder over hele Gulatingslag ble innbudt. Mange lærde menn kom også. Bryllupet sto Trefoldighetsmessedag og varte i 5 dager med et gjestebud som det sømmet seg og slik man hadde ventet. Kongen hadde alle menn som gjester i julehallen, og dronningen og kvinnene var oppe i sommerhallen. Klostergeistligheten var for seg selv i en stue, og 5 abbeder ledet den flokken.



Om sendemennene.


 Før bryllupet sendte kongen 80 mann opp i Valdres, førere var Alv Standøyk, Gunnar Såm og klemet Lange. Det var for at de skulle holde vakt så lenge bryllupet varte, så ribbungene ikke skulle gjøre noe pek. Da sendemennene kom til Valdres, var det noen flokker av ribbunger der, og birkebeinene gikk straks mot dem og kjempet. Det falt mange ribbunger, mellom dem to av førerne deres, den ene het Ulv Skygne.
   Etterpå tok birkebeinene veien nord i Gudbrandsdalen. Der kom det også til noen sammenstøt med ribbunger, og oftest var det birkebeinene som seiret. Men de mistet en av førerne sine: Gunnar Såm.

Om kongen.

Kong Håkon ble lenge i Bergen den sommeren, og det samme gjorde jarlen. Kongen lot skrive ut leidang både av menn og forråd over hele Gulatings lagdømme. Så seilte han øst i Viken med 50 skip, og Skule jarl seilte nrdover til Trondheim. Det var avtalen at så snart jarlen kom nordpå, skulle han ta veien over land og møte kongen ved Mjøsa; den av dem som kom først, skulle straks gå i gang med å bygge skip.
   Da kongen seilte utfor Jæren, møtte han en busse fra England der, og ombord i den var Jon Stål. Han hadde vært i England til Tomasvaka, festen for den hellige erkebiskop Thomas. Bussen seilte nær kongeskipet, og kongen spurte nytt om erkebiskopen i Nidaros; de sa at han var i England og ferdig til å seile til Norge. Kongen spurte hvem som var blitt erkebiskop, og Jon svarte: "Den som De ville ha, herre, Peter fra Hustad." Kongen takket Gud for det.
   Da kongen var kommet i havn om kvelden, sendte han brev tilbake til erkebiskopen der han var ventet, og hilste ham velkommen med Gud.
Siden da kongen seilte inn om Lindesnes, kom Fridrek Slafse imot ham og sa at ribbungene var mange steder i bygdene der og de gjorde mye ugagn både for kongen og bøndene. Kongen styrte da innenskjærs og sendte et lite skip inn til Mandal etter ribbungene og noen av dem ble drept. Deretter seilte han videre østover og fikk her og der fatt på noen ribbunger. Og da kongen seilte inn i Viken, fikk han vite at det var ribbunger i øst ved Brunlanes og i Skien.
   En mann som het Grimar Svange holdt bryllup der. Kongen fikk høre om det, og han gikk ombord i et skip og seilte inn til Skien mot ribbungene. Men de fikk nyss om at han ville komme og forlot byen om natten. Kongen kom ved daggry, og da han ikke fikk fatt i noen ribbunger der, styrte han ut etter fjorden og seilte inn i Viken, øst gjennom Vrengen og videre til Oslo. Korsmesseaften kom han inn til Nesodden med 13 skuter. Der delte han flåten, 7 skuter rodde inn under Trelleborg, føreren for dem var Ivar fra Skjeau. De gikk i land og lå om natten ved Elvinaregg.
   Ved daggry morgenen etter rodde kongen inn til byen. Ribbungene var i byen, og de løp opp da de fikk se skutene komme inn til bryggene. De tok veien opp og ut av byen, men der kom Ivar og hans menn mot dem. Da løp ribbungene tilbake til byen. Det ble gjort liten motstand, og mer enn 20 mann av ribbungene falt, alle de andre kom seg inn i kirker. Kongen ga dem grid den morgenen
   Kongen forlot byen straks samme kvelden og seilte rett til Tønsberg.

Om biskop Peter.

Da biskop Peter kom i land, sendte han kongen et brev som paven hadde skrevet til ham hvor han ber ham være erkebiskopens venn. Erkebiskopen ba i sitt brev også om kongens vennskap, til gjengjeld lovte han ham fullt, trofast vennskap.
   Samtidig kom det brev til kongen fra jarlen og korsbrødrene i Nidaros, i brevene sto det at "Peter svikeren" var kommet til landet; han hadde kjøpt seg erkebiskopsnavn for den hellige kong Olavs penger, og de ba at kongen skulle ta imot ham som enhver annen sviker av den hellige kirke. Kongen sendte disse brevene til erkebiskopen og med dem et brev fra seg selv hvor han ba erkebiskopen vente på seg i kongsgården eller komme østover. Kongen tilbød å følge ham selv nord til bipesetet.
   Da kongen kom vest til Tønsberg, møtte han storskipene sine igjen, dem han hadde forlatt. Der ombord var dronningen og kongsmoren. Lendmennene og sysselmennene fra Viken kom også til ham da. Han gjorde seg ferdig til å reise inn til Oslo snarest.
   Det kom en dansk prest til kongen med brev fra Sigurd Ribbung. Han stevnet kongen til et slag ved Drammensfjorden. Men kongen syntes det ikke var rådelig å ta de store skipene dit for strømmens skyld. Da sa presten: "Han byr Dem et annet vilkår også; De skulle komme inn til Oslo og ta oppstilling på Leiret, og så skulle han komme og kjempe med Dem der. Da står alle likt."
   Dette sa kongen med glede ja til. Da dro presten på det, ribbungene syntes de sto mer likt om kongen red opp til Eid og de møttes der og kjempet på Eidsvoll.
   Kongen svarte: "Da får vi birkebeiner lenger vei, vi er kommet vestfra Bergen på skipene våre, og så skulle vi ennå ri 8 mil over land for å møte dem, og de får bare 3 korte vikesjø på Mjøsa. Men hvis Sigurd heller vil møte oss der enn annetsted, så gå nå fortest mulig tilbake til ribbungene, prest, og si dem at de skal få se kong Håkons merke på Eidsvoll den tid Gud vil."
   Etter dette seilte birkebeinene inn til Oslo så snart de kunne.

Om Skule jarl.

Skule jarl gjorde som han og kongen hadde avtalt, han red opp i landet, og med ham fulgte Gregorius Jonsson, Pål Vågaskalm, hans sønn Nikolas og Peter fra Giske. Jarlen hadde mye og godt mannskap. Han hadde latt smi en mengde skipsnagler, og de ble ført med kløv; han hadde også mange skipsbyggere med seg. De reiste fort og kom frem i sørenden av Gudbrandsdalen. Jarlen sendte 150 mann i forveien, blant dem var Kolbein Kjetterygg og Ivar Utvik. De kom til Hamar ved middagstid; Sigurd Ribbung var i bad, og han kom seg med nød og neppe unna på skipet sitt, men det falt noen mann av ribbungene. Sigurd rodde ut på vannet og ropte til birkebeinene, spurte hvem som var fører for denne hæren som kom nordfra.
   Ivar svarte: "Skule jarl er fører for hæren," sa han.
Da rodde Sigurd ut til øya der hans menn var, og sendte Erling Romstav til jarlen som tok godt imot ham. Siden møttes Sigurd og jarlen og noen få andre og taltes ved en stund. Etter dette tok jarlen til seg alle biskopens skip og alle andre han kunne få tak på. Han lot også bygge 5 nye skip, så store som det aldri hadde vært sett på Opplandene før. Det ble gjort i all hast.


Kongen kom til Eidsvoll.

Da Skule jarl reiste fra Trondheim, sendte han en gråbror  med brev til kong Håkon, sendebudet møtte kongen på fjorden underveis til Oslo. Budet sa at jarlen var på vei til Opplandene og ba at kongen skulle skynde seg og møte ham; jarlen skulle sørge for at de ikke manglet skip; han ba likevel at kongen skulle ta med seg noen nagler om det skulle trenges.
   Biskop Nikolas var i Oslo, og han sendte bud om at han ville prøve å få istand et forlik mellom ribbunger og birkebeiner. Det ble også funnet et brev som viste at biskopen ikke holdt sin troskap mot kongen fullt ut, slik som han hadde lovet. Men biskopen ba kongen vise overbærenhet.
   Siden red kongen opp i landet, og med ham var alle lendmenn og de letteste av styrkene. Men Hallvard Bratte og noen andre sveitehøvdinger ble igjen for å passe skipene, og de la alle skip ute ved Ellnes. Ombord på kongeskipet var dronningen og kongsmoren.
   Kongen lå første natten hos Gunnar på Berg og den andre hos Amund lagmann og fikk god forpleining. Om morgenen red birkebeinene opp til Eid, der kom speiderne til dem og sa at ribbungene alt var kommet til Eidsvoll før dem.


Kongen hadde en samtale.

Ved en bro stanset kongen og holdt en tale til sine menn. Han fortalte dem hva som var blitt sagt ham : at Sigurd Ribbung ville gå imot dem i slag samme dagen. Alle birkebeinene gledet seg over det og ønsket bare at det måtte skje jo før jo heller. Så gikk de fremad av alle krefter, og da de kom opp til kirken, satte hele hæren i løp nedover bakken mot elva, for de trodde ribbunghæren skulle være der ettersom de jo selv hadde utfordret kong Håkon. Men ribbungene holdt ikke dette stevnet likere enn de før hadde holdt andre; det var ingen der for å møte birkebeinene. Kongen vendte da tilbake til gården og fordelte hæren på gårdene i bygden; selv var han i prestehuset.
   Han sendte speidere med bøndene opp over Mjøsa for å si til jarlen at kongen var kommet, og at jarlen skulle sende skip for å møte ham snarest. Litt senere kom det sendemenn fra jarlen; Nikolas Kart og flere. De sa at Sigurd Ribbungs hirdmenn var der med dem, Erling Romstav og Alv Styrsson, og de ville ha grid hos birkebeinene til en samtale. Kongen svarte at han hadde ikke noe usnakket med ribbungene. Nikolas sa at det var jarlen som hadde rådet til dette, for han ville hefte ribbungene en tid med forhandlinger; skipene var ikke ferdige før om 4 dager, da skulle de være sjøsatt og alt i orden. Kongen samtykte da i å gi ribbungenes sendemenn fritt leide til å komme til en samtale med ham. De kom og bar frem sitt ærend, som var at Sigurd bød forlik, men krevde at han og kongen delte landet.

Samtale med ribbungene.

Kong Håkon svarte slik:
   "Mer tålte min farfar, kong Sverre, av sine fiender og flere vonde tider gikk han igjennom enn de vi har døyet, før han fikk lagt Norge under seg, og enda var det mange som var imot ham etterat han fikk all makten også; men han lot det aldri komme til en deling av riket; han ba Gud skifte etter sin nåde. Dette kan dere også si til høvdingen deres: landet blir ikke skiftet annerledes mellom oss enn Gud vil skifte det. Vi vet ikke så sikkert  om Sigurd er Erlings sønn. Men det vet vi for visst at Erling var ikke sønn av Magnus, og det var løgn alt han hadde å fare med. Det vet alle som sitter her, du, Arnbjørn Jonsson, og du, Gunnbjørn, og du, Simon Ku."
   Arnbjørn svarte ikke stort, men Simon Ku tok til orde: "Ingen vet bedre enn jeg at vi ikke tjente samme Erling som jeg så i steinveggen i Visingsö. Men jeg likte godt ham vi tjente likevel, så lenge vi var hos ham." Simon Ku  og ribbungene vekslet noen ord etterpå.
   Så ba ribbungene om at det skulle være fred vinteren over og at de skulle få ha Opplandene. Det sa kongen nei til. Så ba de om å få ha Hedmark og Romerike til det ble vår. Kongen svarte: "Om dere får sitte i fred i vinter, kommer dere til å dra sammen hos dere mange tyver og kjeltringer, slik som dere pleier. Da blir det tyngre å jage dere bort enn det nå er."
   Da gikk ribbungene ned til skipet sitt. Men kongen sendte med Nikolas noen menn som kunne fortelle jarlen om kongens samtale med ribbungene. De sa til jarlen at kongen på ingen måte kunne bli på Eidsvoll lenger enn 8 dager, den niende dagen måtte han av sted; det var dagen etter Allehelgensmesse.


Jarlen sendte bud med Nikolas.

Da sendte jarlen Nikolas Pålsson til kongen med bud om at skipene var ferdige; "men jeg synes ikke de ser noe videre tette ut." Jarlen ba at kongen skulle sende ham noe mannskap. Kongen sendte ham 8 sveiter med Ivar fra Skjeau og Sakse Bladspjot som førere. Kongen sendte også noen menn til jarlen med Nikolas og ba ham komme med skip eller sende de skip han hadde ferdige.
   Jarlen hadde satt skipene på vannet da Nikolas kom til ham, og de var så lekk at en nesten ikke kunne få dem til å flyte, og en kunne ikke få øst dem, så de var ikke på noen måte hærføre. Da hadde ribbungene forlatt øya med sine skip, og de lå her og der i viker og elvemunninger. Og da jarlen hørte det, rodde han skipene sine opp til Ringsaker, og der ble noen brent og noen hugget opp.
   Men jarlen selv red nordover med hæren, og det kom ikke noe bud fra ham til kongen den gangen.

Kongen ventet på Eidsvoll.

Kong Håkon ventet på Eidsvoll som avtalen var mellom ham og jarlen. Siden førte han hele hæren bort og tenkte seg ut til skipene sine. Da han kom til Romerike, ble det sagt ham at ribbungene hadde tatt skipene sine over til Toten og dradd dem over til Hadeland og at de tenkte på å dra dem videre til Tyrifjorden på Ringerike.
   Da snudde kongen opp gjennom Hakadal og derfra til Hadeland. Den største del av hæren red ut til skipene; noen i hæren visste ikke at kongen hadde tatt en annen vei, og noen hadde ikke mot i brystet til å følge ham.
   Kongen var i Hakadal første natten, neste dag henved middag spiste de på Gullen, det er på Hadeland. Da ble det meldt kongen at ribbungene samlet hær og dro skipene ut gjennom bygden. Kongen sendte Ivar Nev med noen menn i forveien, selv kom han litt etter. Da han kom til en bygd som kalles Brandbu, møtte noen menn ham og sa at Ivar var jaget til skogs på Kjølvegen, og mange av hans menn var drept. Men litt senere kom Ivar og fortalte at han hadde ridd østover skogen en stund, da kom det noen ribbunger - "og jeg visste ikke hvor mange de var, " sa han, "og de holdt tett sammen, men vi gikk spredt, for vi trodde ikke vi skulle møte dem så snart. Og da vi møttes, kunne vi nesten ikke få brukt våpnene, så tykk skog var det, og så løp mine menn og gjemte seg i skogen og berget seg på denm måten. Men jeg fikk snudd hesten min og fikk noen menn med meg, og så red vi tilbake til Dem."

Om kongshæren.

Kong Håkon førte hæren opp på en haug den dagen; han lot holde manntall, og da var det ikke mer enn 300 igjen av de 1500 som hadde fulgt ham i land.
   Da det led på dagen, kom de til bake de som hadde blitt jaget på skogen og som ble regnet som falt; derfor ventet kongen dagen ut. Det ble sagt at Sigurd Ribbung ville komme der med sin her, og kongen holdt derfor sine menn samlet om natten.
   Torbjørn Grom, en av kongens hirdmenn, kom med noen menn ved aftenstid, noen hadde fått klærne flådd av seg av ribbungene, og noen var såret.
I grålysningen om morgenen sendte kongen 50 mann til hest fra seg for å speide etter ribbungene, og ved middagstid kom de tilbake og sa at ribbungene hadde snudd og gikk fra Hadeland, de ville nå vende tilbake til øya med folk og skip.
   Kongen syntes da at han kunne skjønne at det var liten nytte ved å følge etter dem opp til Mjøsa hvor han ikke hadde skip, derfor vendte han tilbake til Hadeland og var den dagen hos Bård prost på Gran, hvor de tok godt imot ham.

Biskop Nikolas's sykdom.

Biskop Nikolas var meget syk, han sendte bud til kongen at han måtte komme til ham. På denne ferden hadde kongen funnet et brev som han syntes viste at biskopen ikke hadde holdt sin troskap mot ham fullt og helt, og han talte til ham om det. Biskopen tilstod og ba kongen om å tilgi ham, og kongen sa at for Guds skyld ville han gjøre det.
   Kongen syntes han merket at det gikk nedover med biskopens krefter, derfor oppsatte han sin reise til Gud hadde kalt biskopen bort fra verden. Kong Håkon fulgte hans lik til graven og ga ham en verdig gravferd; det burde også biskop Nikolas få, for han var en fremragende mann og mer stortenkt enn alle andre andre lærde menn i Norge. Han stammet også fra de største ættene i Sverige og Danmark og var dertil av god innenlandsk ætt. Han hadde ikke vært noen venn av birkebeinene; men kong Håkon sa likevel at det knapt hadde vært noen større mann enn biskop Nikolas når det gjaldt å ha vett på verdslige saker og ære.

Kongen reiser fra Tønsberg.

Kong Håkon forlot Tønsberg, han ga hjemlov til Dagfinn bonde og Gaut på Mel og andre folk nordfra, selv reiste han øst til Götaälv. Dronningen og kongens mor tok bolig på Berget, og Gunnbjørn hadde oppsynet der mens kongen var østpå.
   Da kongen var i Konghelle, kom Askjel lagmann og fru Kristin til ham. Lagmannen sa at kong Erik og alle gøtene hadde store anker mot Norges konge fordi han hadde fart så ille frem i Vermland. Kongen svarte at lagmannen vel visste hvor ofte han hadde bedt sveakongen om å jage ut av sitt rike det tyvepakket som hver dag stjal og rante i den norske konges rike. Lagmannen sa at han visste nok det, men sveakongen var et barn, sa han, og hadde få virkelig trofaste rådgivere; hvis de hadde vært ærlige og gitt ham gode råd, så ville de ha rensket landet hans for slikt røverpakk.
   Lagmannen var kongens gjest, og alt gikk fredelig for seg mellom dem da.
Det var mange gamle bagler hos kongen da, Loden Gunnarsson, Simon Ku og Hallvard Bratte var der. Kongen hadde moro av å erte dem med at de hadde tjent en som ikke var rett kongssønn den tiden de gikk med Erling Steinvegg; det var mange som var med i samtalen. Lagmannen hørte på, siden sa han til kongen: "Vil De, herre, la oss gøter få være med på den moro dere nordmenn har? " Det sa alle ja til, og så sa han:
   "Jeg bryr meg ikke stort om alle disse narrestrekene og det som går for seg i Norge. Men jeg vil ikke si noe usant om det jeg vet. Jeg vet ikke om den Erling som baglene tjente, var sønn av kong Magnus; men jeg vet for visst at han ikke var den Erling som satt i stenhuset hos oss på Visingsö. Vi sier at han var sønn av kong Magnus, og derfor tror jeg at dere har tjent en urett mann, at denne har tatt hans navn og tilnavn. Men dette må du vite, Simon Ku, for du var sperret inne sammen med ham."
   Da sa kongen til Simon: "Simon,si nå du hva som ved Gud er sant i denne saken."
Simon svarte: "Sant for Gud! det vet jeg godt, for jeg satt i steinhuset med Erling, og det var ikke samme Erling som vi tjente. Men vi tjente ham fordi vi ville ha en som kunne stå imot birkebeinene."
   Kongen tok da de menn som var til stede til vidne på at Simon hadde gått ved at de hadde faret med løgn, både han og alle de som  siden hadde tjent avkommet til  denne Erling.

Kong Håkon var i Tønsberg i julen.

Kong Håkon og Askjel lagmann skiltes som gode venner og ga hverandre gaver, som det sømmet seg. Kongen innbød sin frende herr Knut til å bli med til Norge og lovte å holde ham i stor ære for hans fars skyld og det frendskap det var mellom dem. Men Knuts mor sørget for atdet ikke ble noe av det.
   Kongen reiste nå nord til Tønsberg og kom der julaften, han var på Berget i julen.
Dette var niende vinter han var konge.
   Etter jul seilte kongen fra Tønsberg vest til Bergen for å samle folk, for ribbungene ble stadig sterkere i Viken og på Opplandene. Kongen satte Gunnbjørn med 100 mann igjen på Berget.
   Kongen reiste først østover, for alle sund var islagte. Han ble liggende 7 dager ved Hvaler. Da kom Gunnbjørn til kongen og sa at de ville ikke være på Berget, de mennene kongen hadde oppnevnt til det. Kong Håkon reiste da over land tilbake til byen og talte til sine menn og lovte dem streng straff om de ga opp Berget. Så vendte han tilbake til skipene.
   Det hendte i Tønsberg at de holdt på med å reise masten på kongeskipet og hadde fått den reist, så falt den fremover mot stavnen langs med bunnstokken. Kongen sto under masten da den falt, og en mann tok ham i beltet og rev ham ut mot relingen. Det var et Guds under; ingen kom til skade, enda det var mange som kom under masten. Årsaken til uhellet var at det var kommet is i mastefisken.

---

Home.