Håkon Sverresson.
Da Innosents var pave, den tredje av det navn som satt i det apostoliske sete, hendte i Nordlandene det som det er fortalt om i sagaen om Håkon Håkonsson, sønn til kong Håkon Sverresson. Da var det gått 1203 vintre etter vår herre Jesu Krists incarnatio. Da var det to keisere over Romerriket; Philipp av Schwaben var sør i Apulia, og Otto, sønn til hertug Henrik av Brunsvik var nord for Alpene. De lå i strid med hverandre, og det endte med at keiser Philipp ble drept av en mann i sin tjeneste, hertug Philipp. Da var Valdemar Valdemarsson konge i Danmark, og Sverke Karlsson i Sverige, John Henriksson i England, han som ble kalt "sine terra", og Håkon Sverresson var konge i Norge. Det var ett år etter kong Sverres død.
Den vinteren hadde kong Håkon Sverresson hatt sete nord i Trondheimen; om våren reiste han sør til Bergen. Der ble han kort tid, så seilte han sørover langs landet helt til landegrensen. Mange gjeve menn var med ham, Håkon Galen som var søstersønn til kong Sverre, Peter Støyper, en annen av Sverres søstersønner, Sigurd kongsfrende, Roar kongsfrende, Øyvind prestmåg, Dagfinn bonde, Einar kongsmåg, og mange andre lendmenn og sveite- høvdinger.
Da kong Håkon kom østenfra Götaälv, oppholdt han seg nokså lenge i Borg utover høsten. Da var det en kvinne hos ham der som het Inga, en god og hederlig kone; hun var av god ætt, en frenke av Audun i Borg, og hun hadde mange gode frender i Borgarsyssel; de ble kalt "varteiginger" eller menn fra Varteig. Inga bodde i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne; Håkon Galen og flere av kongens betrodde menn visste om det.
Kong Håkon reiste fra Borg inn til Oslo og deretter vestover i landet. Dronning Margrete, som hadde vært gift med kong Sverre, og deres datter fru Kristin fulgte med ham fra Oslo. Kong Håkon kom til Bergen før julefasten og lot stelle til et stort julegjestebud.
I julen samme vinteren fikk kong Håkon en sykdom som førte til hans død. Han døde åttende dag jul.
Kong Inge.
Niende dag jul tok Birkebeinene Guttorm, sønn til Sigurd Lavard, til konge over seg. Tiende dag jul ga kongen jarlsnavn til sin frende Håkon Galen som tok på seg å styre hæren. Om våren seilte Birkebeinene nord til Trondheimen; da ble Guttorm tatt til konge over hele landet der på Øreting, som rett var etter loven.
Samme sommer døde kong Guttorm i Nidaros.
Etter kong Guttorms død holdt Birkebeinene Øreting, og det ble talt om hvem de nå skulle velge til konge. Hæren ville ta Håkon jarl til konge, men trønderne talte imot, de ville ta til konge Inge Bårdsson; Bård var sønn av Guttorm og Cecilia kongsdatter og halvbror av jarlen på morssiden. De sa at han i morsætt ikke var lenger fra kongedømmet, han, enn jarlen, bror hans, og de sa at jarlen hadde utenlandsk far, mens Inge var norsk og odelsbåren i Trondheimen og kommet av de beste ætter som var i Norge. Erkebiskopen sluttet seg til trønderne i denne saken. Det nyttet ikke å komme med innvendinger, de ville rå for hvem som skulle tas til konge. Tinget sluttet med at Inge ble tatt til konge.
Men brødrene ordnet det slik seg imellom at Inge ga sin bror Håkon jarlsnavn, og de skulle ha halve riker hver. Håkon skulle påta seg hærføringer, for han var mest vant til hirdstyre og var den djerveste blant dem.
Håkon Håkonsson blir født.
Den sommeren ble Inge tatt til konge, som før skrevet. Men baglingene hadde samlet flokk i Viken, der var danskekongen og biskop Nikolas. Inga, som vi før har talt om, var da øst i Borgarsyssel i bygden Heggen på en gård som kalles Folkenborg; der var det en messeprest som het Trond. Der ble Inga syk og hun fødte et guttebarn. Trond prest visste at Håkon Sverresson var far til gutten, han døpte barnet i all hemmelighet og lot ingen andre enn sine to sønner og sin kone få lov til å holde på det. Trond prest fostret gutten i hemmelighet.
En mann på Huseby het Erlend, han var frende av kong Sverre, av Guttorm Gråbardes ætt. Trond prest gikk til Erlend, og de ble enige om at de skulle la så lite som mulig bli kjent om denne gutten, og det året var han hos Trond prest. Men neste vinter før jul dro de av sted østenfra Borgarsyssel, Trond prest og Erlend, og de hadde med seg kongssønnen og mor hans og dro til Oppland i all stillhet, julaften kom de til Hamar-kaupangen på Hedmark. Der var to av birkebeinenes sysselmenn, Fridrek Slafse og Gjavald Gaute. De hadde mange menn i sitt følge, og de måtte stadig være på vakt, for det var bagler over hele Oppland. Ivar var biskop i Hamar da, han var, som han pleide, en stor uvenn av kong Sverres ætt og av alle birkebeiner.
Enda de fór stilt med gutten, fikk biskopen likevel greie på at kongssønnen var kommet dit. Han bød gutten og mor hans til seg i julen, sa som sant var, at det var frendskap mellom dem. Men birkebeinene stolte ikke på ham; de sa at gutten skulle komme til biskopen etter jul; nå var han trett av reisen, og det var mor hans også, så de orket ikke å være sammen med så mange mennesker. Men så snart juledagen var over, fikk sysselmennene tak i tre hester og førte gutten og mor hans bort, de hvilte ikke før de kom nord til Lillehammer. Der ble de julen over godt skjult på en liten gård.
I julen sendte birkebeinene bud over til Toten og alle bygdene omkring og stevnet til seg straks over jul alle de birkebeiner som var i nærheten. Da julen var over, brøt de opp fra Hamar-kaupangen og kom dit hvor gutten var ved Lillehammer. De tok mor og sønn med seg over til Østerdalen og derfra ville de nord til Trondheimen. Det ble en strevsom ferd, de fikk mye dårlig vær og frost og sne. Stundom var de ute om nettene i skoger og ødemarker, en kveld ble det så fælt vær at de ikke visste hvor de var. De lot da de to mennene som var best til å gå på ski, ta gutten med seg, den ene av de to het Torstein Skeivla, den andre Skjervald Skrukka; de fikk to bønder som kjentmenn til å vise vei. De gikk så fort de kunne, likevel rakk de ikke frem i bygden; de kom til noen utløer, der slo de ild og stelte gutten. Så fór veiviserne tilbake til følget, og ved midnatt kom de igjen til utløa. Det var ikke noe godt husvære, for det dryppet over hele løa nå da sneen smeltet av ilden. De fleste syntes det var bedre å være ute enn inne, og det var ingen annen føde for gutten enn sne som de smeltet i munnen på ham. Det heter Nåverdal der de var kommet. Det var en ferd så tung og vond at de måtte brøyte seg vei gjennom sneen ved å stikke spydskaftene foran seg for å komme frem.
Men da de kom frem i Østerdalen, ga bøndene dem den beste hjelp, lånte dem ridehester og viste dem vei.
Håkon kom til Trondheimen.
Det har vært sagt av lærde menn at det strev og den møye birkebeinene hadde på ferden og den frykt de hadde for sine uvenner før de kom frem nord til Trondheimen med kongssønnen, var mest å likne med den møye som Olav Tryggvason og hans mor Astrid hadde da de flyktet fra Norge øst til Sverige for ikke å komme i Gunnhild kongsmors og hennes sønners makt, så som det er sagt i Håkonarkvida som Sturla Tordarson diktet :Erling Steinvegg og Philippus jarl og de andre baglehøvdingene som var i Tønsberg, fikk vite av bisp Nikolas at Erlend av Huseby og Trond prest hadde reist til Opplandene fra Borgarsyssel. Det ble sagt at de hadde med seg sønn av Håkon Sverresson. Da baglene fikk vite det, sendte de åtte sveitehøvdinger med stort følge til Oppland for å lete etter gutten og ba dem gjøre alt de kunne for å få tak i ham. Men da de kom opp på Hedmark, var de birkebeinene som fór med gutten, borte og i Østerdalen på vei nord over fjellet. Baglene hørte si at det kom mye folk til dem, og da det dertil var dårlig vær og tungt å ferdes, trøstet de seg ikke til å følge etter dem. De vendte tilbake til Hedmark så som Sturla sier :Og edlingen
viste seg være
i ætt med tapre
Tryggves-sønnen.
Da ærekjær
ynglings barn
måtte fly
for ufreden.På Oppland
åtte sveiter
fór på leit
etter lovdungen;
baglers hær
var budd til kamp
om de fant
folkets verge.Kristus holdt
hulderhatten
til alt hell
over kongssønnen,
så at frege
fyrstesønnen
unnslapp glad
fra ufreden.
Birkebeinene gikk nordover gjennom dalen med gutten. Enda det var en hard ferd, kom det mange menn til dem fra alle bygdene, det var birkebeiner og bondesønner fra Gudbrandsdalen som ville følge gutten. To sysselmenn kom til dem i Østerdalen, den ene het Sæming og den andre Torbrand Svarte. Nå var de 140 mann, foruten sveiner.
De kom ned av fjellet nord i en bygd som heter Ålen øverst i Gauldalen. Da så det ut som de var utenfor fare for denne gange.
Ingen må undre seg over at den allmektige Gud viste så klart sin miskunn mot disse to kongssønnene, Olav Tryggvason og den Håkon som det er fortalt omm her, da han frelste dem ut av uvenners vold og førte dem til så stor navnkundighet som han hadde tiltenkt hver av dem; den ene skulle innføre kristendommen i Norgeskongens rike, og den andre skulle mer enn noen annen Norges konge, med Olav den helliges hjelp, styrke den med kirke- bygging, lovgivning og mange andre saker som tjener til å opprettholde Guds kristendom, - slik som det også vil være kjent for alle hans samtidige, de som kjente ham og visste om hans atferd.
Kong Inge og Håkon.
Kong Inge satt i Nidaros med et stort følge. Han hørte om at det var kommet folk østfra over fjellet; men det varte litt før han fikk sikkerhet for det, for birkebeinene tok seg god tid ned gjennom bygdene, de var svært slitne etter ferden. Det gikk rykter om at det var en kongssønn med i følget, men ingen kunne si hvilken konge han var sønn av. Mange mente det varslet ufred, for på den tiden hadde det reist seg mange ufredsflokker, både i Danmark og øst i Marker. Det ble fortalt kong Inge at det var en stor hær som var kommet østfra over fjellet, og at hæren ventelig hadde en kongssønn med seg.
Fordi kongen selv ikke hadde sikkerhet i saken, lot han blåse i luren og sendte hæren ut i den lille borgen; deretter sendte han to hirdmenn, Gunnar Tind og Øyvind Såmsson, opp i Byåsen.De red så fort de kunne, og da de kom opp på åsen, møtte de utsendinger fra sysselmennene til kongen, og så vendte de alle tilbake og fortalte kongen alt, at de hadde en kongssønn med seg, en sønn av hans frende kong Håkon. Kongen og alle som hørte det, takket Gud.
Nå sendte kongen hæren tilbake til byen, men han selv og hirden ventet på dem som kom med gutten. Han tok gutten inn til seg og kysset ham og hilste ham som sin frende og sa han skulle være velkommen til ham selv og hirden. Så vendte de alle sammen hjem til byen.
Gutten og hans mor var hos kongen og ble godt og hederlig mottatt. Birkebeinene var svært glad i gutten, de kom til ham hver dag, for de hadde vært glad i hans far og ikke mindre i farfaren.
Våren etter fikk baglene i stand et slag i Trondheimen, og sommeren som fulgte var det stor ufred i landet mellom birkebeiner og bagler; da kjempet Håkon jarl et slag i Bergen. Og om høsten kom han og hans menn nord til Trondheimen. Kong Inge og Håkon jarl slo seg ned der for vinteren, og da tok jarlen til seg kongssønnen og mor hans, for da var fru Kristin hos ham. Jarlen tok seg av guttensom om det hadde vært hans egen sønn, og han sa ofte til sine menn at han selv og kong Inge begge satt i denne guttens farsarv.
Den vinteren døde Erling Steinvegg. Baglene tok sin jarl Philippus til konge. Neste vinter da kongssønnen var 3 år gammel, dro kong Inge og Håkon jarl med en stor hær nordenfra Trondheimen og sør tilø Bergen og derfra sørover til Viken. Håkon jarl lot da sin hustru fru Kristin bli igjen i borgen sammen med Håkon kongssønn og hans mor; fru Kristin, datter til kong Sverre, var der også da. De ble i borgen sommeren over helt til baglene kom til Bergen, og birkebeinene ga opp borgen til baglene etter råd av erkebiskop Tore som var i Bergen da. Da borgen var overgitt, tok baglehøvdingen Philippus kongssønnen til seg, og han var i 3 år hos baglene.
En dag bar baglene gutten opp i noen svalganger over bryggen der som langskipene lå. De sa til gutten: "Se der er langskip, kongssønn!"
"Jeg ser," svarte han.
"Hvem eier dem?" sa de.
"Min herre," sa gutten.
"Din herre, det er kong Philippus det," sa de.
"Han er ikke herre," sa gutten, "Håkon jarl er min herre, og han eier skipene."
De lo av ham og sa: "Denne gutten blir ikke trofast mot oss bagler."
Reidar sendemann var en av de største baglehøvdingene da og den som rådde for hæren. Han kalte til seg noen av baglenes sveitehøvdinger og rådsmenn for å tale med dem og sa:
"Hvis vi har virkelig store saker fore, så har vi et middel i hende som vi aldri har hatt maken til før; vi kunne ta all styrke fra birkebeinene, og hele landet ville gå med oss."
De spurte hva det var, og han svarte: "Vi har her i vår makt sønn til Håkon Sverresson, en høvding som folket elsket. Jeg vet at alle de gamle birkebeinene var så glad i hans far at de gjerne vil tjene dennes etterkommere og gi livet sitt for dem. Om vi nå tok gutten til konge over flokken vår og ga jarlsnavn til ham som før ble kalt vår konge? Vi som er her nå på dette stevnet, har vel så mye vett at vi kjenner den hellige kong Olavs lov : han som er kongssønn, er rett konge i Norge, ikke en som er søstersønn eller dattersønn til en konge, slik som de er de vi nå tjener begge flokker, både birkebeiner og bagler. Jeg mener det ville være til størst heder for vår høvding om han hadde rådighet over både riket og kongeverdigheten, da var det som han var både konge og jarl over Norge."
Baglenes rådsmenn som var til stede på stevnet, sa at de syntes dette var et meget godt råd, men noen sa at de kviet seg for å ta verdigheten fra den høvding som hadde fått kongsnavn med deres hjelp og støtte. Men den viktigste grunn var nok at baglene ikke torde tale ut, for de var redde for at kongen deres ville bli alvorlig vred på dem for det.
Samtidig fikk baglene nyss om at Håkon jarl var på vei sørfra og at han snart ville komme til byen. De ville ikke for noen pris møte ham og gjorde seg ferdige til å dra bort i all hast. Da gikk erkebiskop Tore til herr Philippus og ba at han skulle overgi kongssønnen til ham, og Philippus gjorde som erkebiskopen sa. Erkebiskopen tok kongs- sønnen i sin varetekt, og der var han til jarlen kom østfra. Håkon jarl tok imot gutten, han var glad og takket Gud for at gutten var kommet frelst ut av baglenes vold, og sa at han aldri skulle skilles fra kongssønnen mer. Så kom gutten til jarlen, og mor hans fulgte ham og var siden alltid hos ham enten han var i land i en av byene eller ombord på skipene.
Om Håkon Håkonsson.
Denne vinteren nest etter at gutten hadde fylt 4 år, kalte folk "den vonde vinteren"; birkebeinene kalte den "Seløyvinteren", for de lå i Seløyene langt utover høsten. Da var kongssønnen hos jarlen, han hadde "Olavssuden", et skip med 31 rom. Det var så sterk frost da at alt de skulle drikke, frøs, og smøret var så hardt at de ikke kunne få smurt det på brødet for kongssønnen. Men han ville alltid være foran hos hirden, for der var de gode mot ham alle sammen, mest de som var eldst. Jarlen ga kongssønnen fint hvetebrød, tykt bakt og så mykt bakt at en kunne folde det sammen. Kongssønnen sto fremme hos hirden, og det var svært kaldt; han så at noen av mennene først bet en bit av brødet og så en av smøret. Da tok han smøret og pakket det inn i brødet og sa: "Vi får binde fast smøret, birkebeiner!" Alle som hørte det, lo av ham, og siden ble det et fast ordtak i hele hæren: "Nå får vi binde fast smøret, birkebeiner, det sier kongssønnen!"
Gutten var riktig sprek, enda han var liten av vekst og ung av alder. Han var veslevoksen og sa mye som en måtte le av, så jarlen og alle andre som hørte på ham hadde mye moro av det han sa. Birkebeinene tok ham ofte mellom seg to og to og dro i ham for moro skyld, en holdt ham i hodet og en i bena, og så tøyet de ham og sa de fikk dra så det monnet. Dette sa de fordi de syntes han vokste så altfor langsomt:
Avtalen i Kvitingsøy.
Da kongssønnen Håkon var 7 år gammel, lot Håkon jarl ham lære å lese. Da gutten hadde fått opplæring en tid, spurte jarlen: "Hva lærer du nå, Håkon?"
"Jeg lærer sang, herre," svarte han.
Da sa jarlen: "Du skal ikke lære sang, du skal hverken bli prest eller biskop."
Jarlen la stor elsk på kongssønnen, og det samme gjorde fru Kristin, konen hans. Men hun hadde slikt sinnelag som kvinner flest, stundom talte hun til ham i myke toner, stundom, når hun var vred, med brå og harde ord, og da sa hun at hun ikke visste hvem han var sønn av. Da jarlen fikk høre hva hun hadde sagt, sa han: "Slik skal du ikke tale. Det er noe alle vet at jeg og min bror sitter i hans farsarv og på hans ættejord."
Dette sa han ofte og så at alle hørte det.
Birkebeinene og baglene sluttet et forlik i Kvitingsøy sommeren etter Seløyvinteren. Da de var blitt enige, og det var fred i hele landet, søkte Håkon jarl å få sine venner med på at han skulle bli tatt til konge over en tredjedel av landet. Men det sa kong Inge tvert nei til. Da prøvde jarlen en annen utvei. Han hadde en ektefødt sønn som het junker Knut, og kongen hadde en frillesønn ved navn Guttorm. Jarlen ville at kongen og han skulle gjøre den avtalen at den av dem som levde lengst, skulle ta hele arven etter den andre dersom denne ikke hadde en ekte- født sønn. Men en ektefødt arving som levde etter dem begge, skulle få hele Norge og all annen arv.
Denne avtalen ble lyst på Øreting hvor erkebiskop Tore, erkebiskop Eirik, biskop Nikolas, biskop Martein og en mengde andre menn var til stede. Avtalen ble stadfestet med kongens, jarlens og biskopens segl.
Om avtalen på Øreting.
Håkon kongssønn var som oftest hos jarlen. Men den dag tinget var, fikk gutten lov til å komme til sin skyldkone Astrid over på Bakke. Han kom hjem igjen om kvelden etter kveldsmaten. I jarlens hird var det en mann som het Helge Kvasse, en gammel birkebein; han hadde vært hirdmann hos kong Sverre. Helge var glad i gutten, og denne pleide ofte å være hos ham. Håkon gikk som vanlig til Helge for å leke, men Helge slengte gutten fra seg og ba ham ha seg vekk. Gutten spurte: "Hvorfor er du sint, Helge min?" Helge slengte ham fra seg en gang til, og gutten sa det samme som før. Helge var stridslynt av seg og sa: "Vekk med deg!" sa han. "I dag ble du fradømt farsarven din, og jeg bryr meg ikke om deg mer."
Gutten spurte: "Hvor ble det gjort og hvem gjorde det?"
"Det ble gjort på Øreting," sa Helge, "og det var brødrene kong Inge og Håkon jarl som gjorde det."
Gutten svarte som en vettug og voksen kar: "Vær ikke sint på meg, Helge, og bry deg ikke om dette. Det er ikke sikkert at den dommen holder, for det var ingen til stede der som hadde rett til å svare for meg."
Helge så på gutten og sa: "Hvem er da din ombudsmann?"
Han svarte: "Gud og kong Olav den hellige. I deres hender har jeg lagt min sak, og de ser nok til at jeg får min del både av land og lykke."
Alle som var til stede, hørte dette, og syntes det var et godt svar. Helge tok gutten inn til seg og kysset ham varmt og sa: "Vel talt, kongssønn! Slikt er bedre sagt enn usagt."
Dette ble snart fortalt til jarlen, og han likte det bare måtelig. Men fru Kristin ble sint og snakket hardt til gutten.
Jarlen reiste bort etter tinget og sør til Bergen, kongssønnen var med ham. Alle de gamle birkebeinene elsket gutten høyere ettersom han vokste i vett og krefter; men fru Kristin ble bare stivere mot ham enn hun før hadde vært.
Hide og Håkon jarl.
Det var en mann som het Hide, bror til Sigurd Skjalge; de hadde vært lenge i kong Sverres tjeneste. Og da baglekongen Philippus ble gift med fru Kristin, datter til kong Sverre, fulgte Hide med henne nordover og var hos henne så lenge hun levde. Etter hennes død vendte han tilbake til Håkon jarl. Han var hos jarlen dengang fru Kristin fikk imot kongssønnen, og han tenkte at jarlen hadde samme sinnelag.
Hide talte til jarlen en dag og sa som så: "Her hos Dem er det en gutt som sies å være sønn av kong Håkon; når han vokser opp kan det hende at mange menn kommer til å elske ham for både farens og farfarens skyld. Det blir ikke lett for Deres sønn å stå frem og ta makten etter Dem dersom han står i mot. Jeg vet at hvis nå dette hadde hendt i et annet land, så ville man gjort noe forat ikke landets overhode skulle trenge å frykte for sitt avkom. Denne gutten ville blitt sendt til et land der høvdingene ikke skyldte ham vennskap. Så ville han enten bli lemlestet eller satt i fengsel så man ikke skulle trenge være redd for ham mer. Dersom De vil, tilbyr jeg å reise med ham, og jeg skal sørge for at De blir fornøyd."
Jarlen sa først ikke stort, men fru Kristin ga noen ord til svar. Så da jarlen hadde sittet taus en stund, tok han til orde: "Måtte det ikke være Guds vilje at jeg skal kjøpe et rike til min sønn med det at jeg ødelegger sønnen eller sønnesønnen til den mann jeg skylder mest godt."
Jarlen fortalte ikke om denne samtalen til mange. Men han var aldri så vennlig mot Hide som før.
Håkon hos kong Inge.
Da Håkon kongssønn var ti år, fikk Håkon jarl en sykdom som førte ham i døden. Han lot stadig gutten være hos seg, og så lenge jarlen satt oppe, lot han gutten spise sammen med seg, og da han ble sykere, kjente han ikke mange andre enn gutten.
Jarlen døde. Våren etter jarlens død kom kong Inge fra Trondheimen sør til Bergen. Da han kom til byen, flyttet Håkon kongssønn til kong Inge og var hos ham siden og ble godt og hederlig holdt. Håkon kongssønn og Guttorm, sønn til kong Inge, var på skole sammen, og det hendte mange ting av forskjellig slag som viste hvor barnaktige guttene var, og det kunne være vel verdt å minnes slikt om det ble skrevet ned. Guttorm var som oftest brå og voldsom av seg, Håkon var tausere, lite uskikkelig og godt likt av de fleste. Kongen holdt dem likt kledd og viste dem likhet i andre saker også.
Kong Inge blir syk.
Så var det en gang at kong Inge ble syk. Hans bror Skule og mange andre høvdinger i hirden var da hos ham, de var svært redde for hvordan det skulle gå med kongens sykdom og for hvordan alt skulle ordnes. hele hirdstyret lå i hendene på skule, kongens bror; derfor kalte Skule til seg de gjæveste menn som var til stede, Gregorius Jonsson, Øyvind Prestmåg, Ivar Bodde og Dagfinn bonde. Skule tok ordet og sa: "Dere har vel hørt at det står dårligere til med min bror kongen," sa han, "han har mindre krefter enn vi kunne ønske. Om Gud kaller ham, vår kjære venn, fra oss, da trenger vi til å vite hvem vi helst skal ta til konge etter ham."
Da svarte Dagfinn bonde: "Hvilke kongsemner har vi?"
Skule svarte: "Dere vet det selv," sa han, "her har vi først kong Inges sønn, han er nærkommen til det etter sin far. Så er det det at kongen og jeg er samfedre brødre, begge ektefødte, og dere vet hva loven sier om det. Så er det Håkon, sønn til Håkon Sverresson. Og øst i Götaland har vi Knut, sønn til Håkon jarl, og han har lovlig rett til arv etter sin far. Men jeg skulle tro at de fleste som har tjent kong Inge, helst vil tjene hans sønn liksom de har tjent faren."
De talte om dette en stund, og hver la frem sin mening. Øyvind sa minst. De spurte hvorfor han var så fåmælt.
Han svarte: "Jeg har ikke sagt noe før, for jeg har ikke blitt spurt. Men jeg synes det er underlig at kloke mennesker kan være i tvil i denne saken som er så innlysende klar for alle som vet hva som er rett og vil si sann- heten. Håkon Sverresson sønn er rettkommen arving til hele Norges rike, og ikke du, Skule, og ikke bror din, og heller ikke Håkon jarls sønn etter sin far. Om så begge brødrene, Håkon jarl og kong Inge, hadde levd den dagen Håkon Håkonsson blir myndig, så kunne han da gå frem og kreve sin arv og sitt høysete og sette seg i det i steden for dem."
Etter at Øyvind hadde avgitt denne uttalelsen, var det ingen som talte i mot ham av dem som var til stede, og det ble slutt på samtalen.
Kongen kom seg av sykdommen og ble frisk som før.
Om kong Inge.
Kong Inge var usams med trønderne fordi de holdt tilbake leidangen og andre avgifter til ham. Kongen kjempet med dem på Raunating, så som det er skrevet i sagaen om ham.
Sommeren etter at Håkon jarl var død, reiste kong Inge sør til Bergen, og la under seg det riket som jarlen hadde rådet for. Da stevnet kongen til seg alle lendmenn sør fra landet og seilte nord til Trondheimen med en stor hær. Alle birkebeinenes sveitehøvdinger var der med kongen.
Da han kom til Trondheimen, styrte han med hele hæren mot inntrønderne og møtte dem ved Vågsbru. Der kom det til forlik. Den sommeren ble kalt Vågsbrusommeren.
Da de var kommet tilbake til Nidaros, gikk Håkon kongssønn frender til kong Inge og ba kongen om at han skulle gi kongssønnen et len så han hadde noe å underholde seg og sine frender med. Kongen spurte hva de ønsket, og de svarte at de ville ha Jemtland, for det hadde hans farfar kong Sverre vunnet med sitt sverd under Norges konges rike.
Kong Inge så på dem og var vred, han sa: "Jeg synes Norge er nok delt opp fra før, østpå av baglene; vi vil ikke gi ham et så stort len, jeg kan ikke dele opp landet mer nå."
De ba at kongen skulle gi ham et skipreide eller to. Kongen svarte: "Jeg gir ham ikke noe len, for han har det godt her hos oss og mangler ikke noe." Med dette gikk de bort, men var lite fornøyde.
Få dager senere tok frendene til kongssønnen ham med seg sør for Korskirken i Kaupangen til en samtale. De tok slik til orde:
"Vi synes det er en liten del av Norge kong Inge vil gi deg, kongssønn; han sitter nå med hele det riket som din farfar vant seg. Mange som ikke har noen rett til det, lever nå i sus og dus lykkelig i din farsarv, mens vi dine frender må gå som vi var utlæge og får ingen del i de goder som tilkommer Dem. Nå er vi kommet overens om at vi skal løpe bort sammen med Dem og samle folk, vi hører at mange av de gamle birkebeinene synes de får mindre goder enn de har fortjent. Vi hører østfra at baglene også vil være snare til å gå under en som vil binde seg til deres sak."
Kongssønnen hørte på, men svarte ikke. Andres Skjaldarbrand tok da ordet og sa som så: "Vi, dine frender, kongssønn, vil nå ha deg med bort fra kongen, og så skal det ikke vare lenge før andre må be deg om gunst heller enn at du skal be andre." Det samme sa den ene etter den andre av guttens frender.
Kongssønnen svarte: "Jeg er for ung ennå til å gå med i så store saker. Det ville ikke være riktig heller om jeg kjempet mot birkebeinene, og jeg vet sikkert at en stor del av birkebeinene vil ikke skilles fra kong Inge, og det er ikke rådelig å egge mot hverandre folk som skulle stå bak samme skjold. Jeg vil heller vente og se hvor mye av min farsarv Gud av sin nåde vil unne meg til enhver tid. Som sakene nå står, er det ingen utsikt til at jeg reiser hærflokk i Norge."
Dermed sluttet samtalen for den gang.
Kong Inges død.
Da det var gått to vintre etter Håkon jarls død, og det led på den tredje, ble kong Inge syk; men han var ikke så dårlig i førstningen. Kongen lot stadig Håkon kongssønn være hos seg, for han hadde moro av å tale med ham. Gutten var munter og fikk en til å le av det han sa. Det var en mann som het Nikolas, han var kongens drottsete, det var en livlig og morsom mann. Kongen hadde daglig disse to, kongssønnen og Nikolas,hos seg og lot dem tale med hverandre, han hadde mye moro av å høre på dem og syntes sykdommen lettet da. Kongen lå lenge, og kreftene minket svært ettersom sykdommen varte. Skule, hans bror, satt hos ham.
Kongens venner og hirden talte seg i mellom om at kongen burde gi dem en hirdstyrer som de kunne støtte seg til, og de ble enige om at Skule kongsbror var vel skikket. Og da kongen syntes at han merket at han ikke lenger hadde krefter til å styre landet, gjorde han det som hans frender og venner ønsket, han førte sin frende Skule til høysetet og ga ham jarlsnavn. Jarlen overtok da hele styret av hirden.
Og like etter døde kong Inge. Det var den 21. april.
Om kongevalget.
Håkon kongssønn var 13 år da kong Inge døde, og Guttorm, kong Inges sønn, var 11 år.
Det ble holdt hirdstevne, og det ble talt om valg av konge. De menn som før hadde tjent kong Sverre, sluttet seg sammen; det var mesteparten av hirden. De ble enige om at de ville ha Håkon, sønn til kong Håkon, til konge. Men Skule jarl ville at hans frende guttorm, kong Inges sønn, skulle tas til konge. det var også de av jarlens venner som mente at Skule selv var nærmest til å få kongeverdigheten, ettersom han var ektefødt bror av kongen og skulle ta arv etter ham, både land og løsøre.
Det ble ikke talt høyt om dette i førstningen, men etter hvert ble det talt høyere og høyere, og til slutt helt åpenlyst. Det ble holdt tingstevner og gjestestevner om det, og det dannet seg flokker som sto mot hverandre. Jarlen ville ikke komme til disse stevnene, for han kjente birkebeinenes vilje.
Så møtte bøndene opp, uttrønder og inntrønder. De fleste eldre menn talte for seg og for sønnene sine som satt hjemme, og de sa at de ville ha til konge den som var av kongsætt på farssiden helt fra hedenold så at det ikke var noe kvinneledd i mellom. Men mange av bøndene fulgte også Skule jarl og Guttorm kongssønn. Erkebiskop Guttorm var reist nord i Hålogaland. Skule jarl sa at han ville vente til erkebiskopen kom nordfra, og birkebeinene mente at han sikkert ville at erkebiskopen skulle uttale seg slik at det ble som jarlen ønsket. Det var også noen av korsbrødrene og noen lærde menn som ville motarbeide Sverres ætt alt de kunne, og heller tjene andre konger.
Da jarlen møtte på hirdstevnet, sa han at han ville følge hirdens råd. Likevel dro det ut så at ikke noe ble avgjort. Da nå hirden skjønte at det ble utsatt igjen, lot de en dag blåse til hirdstevne i hallen. Så gikk de til jarlen og ba ham komme til stevnet. Da jarlen var kommet, sto Vegard fra Verdal opp og sa hva hirden på forhånd var blitt enige om:
"Herre jarl!" sa han. "VI vil ikke ha kongevalget utsatt lenger. Vi vil holde ting i kongsgården straks nå denne morgen. Og De, herre jarl, skal ta i mot Håkon kongssønn og sette ham i høysetet hos Dem og kalle ham "kongs- emne" til det kan bli holdt Øreting. Vi har dradd ut skipene våre nå i morges, og dersom De ikke vil gjøre dette, seiler vi sør til Bergen til den del av hirden som er der; så stevner vi til ting fra hele Gulatingslagen og tar til konge der. Vi skyter kongsemnets og vår sak til Gud og den hellige kong Olav."
Hirdmennene sto så fast i sitt vedtak at de sa det var ingen vei utenom. Da sa jarlen at det fikk bli som hirden ville.
Etter dette hirdstevnet kalte jarlen sammen alle sine venner til rådslagning, lærde menn og legmenn, og de satt hele den dagen og natten som fulgte og talte om saken. Men folk fikk ikke greie på hva de hadde fore.
Morgenen etter lot hirdens høvdinger blåse til ting for hele folket oppe i kongsgården, og jarlen lot reise et høysete sør for Nikolaskirken. Der sto Vegard fra Verdal opp og sa det samme som han hadde sagt på hirdstevnet dagen før. Deretter sto lendmannen Gregorius Jonsson opp, og han sa:
"Vi mente," sa han, "at nå skulle vi ikke gjøre noe uoverlagt. Det er rådeligst å vente på erkebiskopen, og så stevne hit alle de andre biskopene og alle de viseste menn i landet så at deres råd blir hørt i en så viktig sak."
Da sa Ogmund merkesmann: "I denne saken passer det ikke for oss birkebeiner å vente på biskopenes lange taler, for de følger lite hellig Olavs lov og de ser ikke på landets tarv i denne saken så snart noen av Sverres ætt har noe med den å gjøre. På den annen side vet vi alle at øst i Viken sitter baglene med en stor hær med en over seg som de kaller konge, og om de blir var at her sitter vi med en hodeløs hær og er ikke enige oss i mellom, da blir det ikke lenge å vente på dem, og mange vil komme til å styrke dem i leken. De lærde er ikke vennligsinnede mot oss, og vi har ingen annen å følge enn Håkon om vi vil følge en av kongsætt. La oss selv følge ham så lenge Gud vil følge oss."
Mer om kongevalget.
Deretter ble det oppnevnt på tinget 12 mann som skulle gå dit kongssønnen var; han var da oppe ved Kristkirken. De gikk inn i skolen der, og føreren for dem sa disse ord til kongssønnen:
"Alle gamle birkebeiner og de bymenn og bønder som er til stede her, sender Dem, kongssønn, Guds og sin hilsen. Birkebeinene sitter nå i kongsgården og venter på Dem."
De tok kongssønnen ved hånden og førte ham med seg. Men da de kom der jarlen satt på en stol, sa han at han ikke ville sette Håkon i høysetet så brått - "for det er så mange som ikke er sikre på om han er kong Håkons sønn eller om han ikke er det."
Det ble svart på vegne av kongssønnen: "Første vinter da han kom til kong Inge tok denne godt imot ham som sin rette frende, og han var aldri i tvil om at gutten virkelig var sønn av kong Håkon Sverresson. Det var likedan med Håkon jarl. Så lenge de levde viste de alltid begge to, både kongen og jarlen, i sin holdning og sitt vesen overfor ham at han var deres frende. Dette som har foregått nå en tid, må komme fra dem som har gammelt fiendskap til den gamle kongsætten i Norge og nå vil ødelegge den og trekke frem menn som ikke er kommet av den."
Kongssønnens frender og andre som hadde best kjennskap til saken, sto deretter opp og sa at de ville gladelig gå til å bære jernbyrd for gutten heller enn at han skulle miste sin farsarv.
Inga vil bære jern.
Så gikk de fra tinget. Men Inga, kongssønnens mor, gikk til Peterskirken og fastet der før jernbyrden, so skikk og bruk er. Mens dette sto på, var det nokså mange som satt oppe hos jarlen om natten, noen av korsbrødrene og flere andre lærde menn som var motstandere av kongssønnen. Da det kom til at jernet skulle bæres, var det blitt borte og ingen visste hvor det var blitt av det. Men noen av korsbrødrene sa at de torde ikke la bære jern før erkebiskopen kom igjen.
Da høvdingene i hirden og birkebeinene så hvordan dette ville gå, holdt de likevel på sitt; de sendte bud over hele Trøndelag og stevnet til Øreting; det skulle være en måneds frist. De oppnevnte menn til å følge kongssønnen hver dag, kalte ham sitt "kongsemne" og lot ham sitte i høysetet sammen med jarlen, enda denne ikke likte det noe særlig.
Håkon Håkonsson blir valgt til konge.
Da det var hendt dette som det nå er fortalt om, kom Dagfinn lagmann, kongens stallare, fra sør i landet. Han hadde brev med fra Håvard som var biskopsemne i Bergen, og fra lendmenn i Gulatingslagen. Straks Dagfinn var kommet til byen, ble det blåst til hirdstevne, og det ble lest opp et brev hvor det sto:
"Vi har hørt at vår konge Inge er død. Det er langt tidligere enn vi hadde ønsket det om vi hadde fått rå. Vi har også hørt at det er delte meninger om hvem som skal komme i kongens sted. Så kloke som dere er, er det underlig at det kan bli noen tvedrakt om det; vi mener det må være klart for alle. Derfor vil vi si at vi vet ikke av at noen annen har rett til å bære kongsnavnenn Håkon, sønn til kong Håkon, for hans ætt har alltid rådet for Norge, mann etter mann. Vi vil at dere skal vite at det er vår faste vilje at vi ikke vil tjene noen annen konge enn ham, og vi vil sette oss selv og alt vi eier inn for ham og for at han skal få sin farsarv. Og vi i Gulatingslagen, både hærmenn og alle andre, vil sette oss mot enhver annen som dere tar til konge. Om dere trøndere vil dra frem frender og fostbrødre, menn som ikke har frendskap med konger eller kan regne sin ætt fra dem, og hver mann på den måten vil følge sine egne frender, da kan det snart bli mange neskonger. Vi tenkte at selv om andre kunne være uenige om hvem som skal tas til konge, så skulle dere trøndere være enige, og slik venter vi at det er også, hva det så blir sagt. Dagfinn bonde og Roar kongsfrende kan si dere hva vi vil, likedan de andre som følger vårt brev."
Stevnet til Øreting.
Da brevet var lest opp, sto Dagfinn bonde frem og talte lenge, og han sluttet talen slik:
"Hvis ikke Håkon blir tatt til konge nå med en gang," sa han, "så vil vi birkebeiner følge ham sør til Bergen og legge saken frem for alle menn i Gulatingslagen."
Da kom det som før høye bifallsrop fra alle birkebeinene, de sa at det måtte ikke skje noe annet enn dette, hva det så ble sagt av hvem det så var. Og slik sluttet dette stevnet.
Etter at dette hadde hendt, ble det sendt tingbud omkring i bygdene, og det ble lagt vekt på at så mange som mulig skulle komme til tinget.
Øreting.
Den dag det var stevnet til Øreting, kom en masse bønder fra bygdene inn til byen, som skikken var når en konge skulle hylles. Etter gammel sed og skikk ble det blåst i lur at alt folk skulle samles på Øra. Så ble det sendt bud til korsbrødrene at hellig Olavs skrin skulle bæres ut. Men da budet kom til Kristkirken, var den låst, og klokkerne sa at korsbrødrene hadde lovet å bannsette hver den som brøt opp kirken og tok ut skrinet. Da dette spurtes på tinget, gjorde de det slik at de ga Håkon kongsnavn etter gammel skikk; det ble gjort av en mann fra Gauldal som het Skjervald; land og tegner ble tildømt ham, og alle trøndere sa ja og lovet ham lydighet og lydskyldighet så fullkomment som om han hadde avlagt ed til dem og de til ham.---