Håkon, sønn til Håkon Sverresson, er valgt til konge av birkebeinene på Øreting med motstand fra Skule jarl og hans tilhengere.
Året er 1217.
Kong Håkon kom til Bergen.
Like etter gjorde kong Håkon og Skule jarl seg klar til å seile sørover til Bergen. De to hadde en 20-sesse. Kapellanen Eiliv styrte gjesteskuten, og jarlens frende Åsolv hadde et tredje skip, det var en 28-sesse.
Jarlen ble igjen da de la ut fra byen, men kongen seilte med skipet. Det var liten vind, og de la til ved Hattehammeren. Da ble Åsolv og Eiliv uenige om hvordan skipene skulle ligge; Eiliv hadde mange menn med seg, og gjestene ville tvinge Åsolv ut av leiet, enda han hadde kommet der først. Og så gikk de på hverandre med forker og årer først, siden tok begge parter til våpen, og det ble en hard kamp en stund, for skipene lå på linje,
Men da kongeskipet kom til, fikk de der ombord se at de hadde dratt sverdene på de andre skipene. Kongen ropte til styresmannen at han skulle stevne midt i mellom de andre to skipene, og at de måtte ro så fort de kunne, så en fortest mulig fikk skilt dem ad. Da nå kongeskipet rente inn mellom skipene, ble de skilt fra hverandre, og folkene kunne ikke få gjort hverandre noe. Mange var såret på begge skip. Kongen kalte dem opp på land alle sammen og fikk dem forlikt.
Nå kom jarlen også innenfra byen, og de seilte sammen ut av fjorden. De fikk god bør sørover til Bergen og la til ved Hegranes om kvelden.
I dagningen neste morgen kom Dagfinn bonde til dem fra byen og sa at det hadde kommet brev nordfra fra korsbrødrene til biskopsemnet og korsbrødrene i Bergen om at de ikke skulle vise kong Håkon noen ære. Dagfinn sa at han syntes at han og hans menn var kommet i knipe; de fryktet erkebiskopens og korsbrødrenes vrede, på den annen side ville de gjerne vise kongen all den lydighet og ære som de kunne.
Jarlen svarte ikke stort, sa at det hadde vel ikke så mye å si hva de gjorde.
Dagfinn svarte: "Hvis de farer frem på samme måten her som i Nidaros, blir snart all den ære som tilkommer kongen, vasket vekk."
Da sa kongen: "Dagfinn bonde, far du inn til byen og si til korsbrødrene at jeg venter meg bedre av dem enn av alle andre menn i landet. Og dersom de ikke handler som jeg venter av dem, skal de snart få vite om vi liker det godt eller ille."
Dagfinn bonde rodde inn til byen og sa til korsbrødrene hva kongens ord var, og likedan hva jarlen hadde sagt.
Kong Håkon og korsbrødrene i Bergen.
Korsbrødrene sa da at de gjerne ville vise kongen all ære, og at de ikke ville kjøpe seg vennskap av erkebiskopen og korsbrødrene i Nidaros mot det å tape kongens vennskap.
Så rodde kongen inn til byen, og det ble ringt med kirkeklokkene over hele byen, og geistligheten møtte ham i sømmelig prosesjon. alle de lendmenn og hirdhøvdinger som var i Gulatingslagen, ble stevnet til Bergen, og det ble oppnevnt menn fra bygdene og stevnedagen ble satt til dagen før Seljemennsmesse, alle skulle da komme til Bergen. Kongen og jarlen var i byen mens de ventet på disse mennene.
Kongen var ung, og fordi han var et barn ennå, brydde han seg mer om å leke enn å styre landet. Men jarlen holdt hele denne tiden rådslagninger med sine venner og sendte brev både sør og nord i landet. Det var ikke mange som visste hva det sto i disse brevene, og få av dem ble vist til kongen.
Det ble sendt noen menn øst i Viken til Philippus baglekonge, jarlen ønsket vennskap og forbund med ham. Men kongens venner klaget til kongen og sa at dette var en mistenkelig adferd, og at det var å søke etter venn- skap der som det alltid før hadde vært fiendskap å finne. Da svarte kongen at Skule jarl var en så klok mann at han sikkert selv kunne velge sine venner. "Jeg tror ikke det er til mén for meg om han har mange venner. Han vil nok på sin side holde avtalen med meg, og jeg har heller ikke tenkt å være den første til å bryte den."
Skule jarls brev til Orknøyene.
Skule lot sende et brev over havet til Jon jarl i Orknøyene. Kongens segl var på brevet, men kongen visste ikke noe om det og ikke hva som sto i brevet. Mannen som reiste med brevet, het Jostein og ble kalt Tomb; han var gjest. Da de sto til havs, ble det kjent hva han fór med, og det ble sendt bud inn til Ivar Bodde og Dagfinn bonde som var kongens rådgivere, om at kongens segl var på det brevet som var sendt med Jostein. Ivar gikk til kongen og spurte om han visste noe om dette brevet. Kongen sa at det gjorde han ikke. Ivar sa da at det var best om han selv så de brev som skulle sendes til et annet land med kongens segl under. Kongen sendte noen menn ut til Herdlaver etter brevet.
Jarlen fikk vite dette, og han sendte straks noen menn med et annet skip; de var raskest og fikk tak i brevet før kongens menn kom til. Så snart de kom tilbake til byen, lot jarlen blåse til hirdstevne og kom med sterke klager over Ivar Bodde og kongens andre rådgivere, han sa at de ville skape uenighet mellom kongen og jarlen og mistenkeliggjøre jarlen med sine råd.
Da sto Gregorius Jonsson opp, han var jarlens frende og lite vennligsinnet mot kongen. Han rettet noen heftige ord til Ivar Bodde: "Jeg var den første til å sverge troskap til både kongen og jarlen, og vi som gjorde det trodde alt skulle være likt mellom dem. Men nå kommer en prest og vil ødelegge forliket mellom alle birkebeiner. Det skal aldri lykkes. La oss ta ham og refse ham med en gang så alle andre vokter seg."
Da løp en mengde av Skule jarls frender og venner opp og sa at de skulle rive Ivar levende ihjel. Ivar reiste seg og ba om stillhet, men kunne ikke komme til orde. Kongens venner løp frem og fikk verget ham så han ikke skulle komme til skade, og det ble stor uro i hirden.
Så sto kongen opp og sa: "Jeg er ikke god til å tale. Men jeg vil be om at dere hører på hva min fosterfar Ivar har å si, og så etterpå svare som dere synes."
Roar kongsfrende sa at så skulle bli gjort.
Ivar Boddes tale.
Deretter sto Ivar Bodde opp og talte:
"Gamle birkebeiner vil vite at jeg kom til kong Sverre våren før det ble kjempet i Strindfjorden. Jeg var vel aktet av kongen så lenge han levde, og jeg tjente ham til sist så at jeg kjente til de fleste av hans hemmelige saker. Og om han hadde sine høyeste rådsherrer hos seg, så ble ikke jeg lukket ute, og slik ville det ikke vært om han hadde merket at jeg var en løgner eller dårlig mann. Det var likedan hos hans sønn kong Håkon, og Guttorm handlet på samme måte. Siden da kong Inge og Håkon jarl tok makten, gjorde de det også slik, og dertil kom at de - hvilket var meg meget imot - stolte på meg til å skrive brev; jeg fryktet alltid for at mine uvenner skulle få noe å si på meg som kunne sette meg i fare. for da som nå var det så at det skortet ikke på avindsmenn som ville ødelegge meg. Men det vil jeg ta alle som er her, til vidne på at det aldri har vært ført prov for at jeg skulle ha vist svik eller falskhet mot min herre. Jeg kjenner selv min skyld, denne unge kongen vår er et barn og trenger hardt til lovlige og trofaste menn omkring seg; for de som vil ta fra ham hans rett, sitter altfor nær ham og vil fordrive hans sikre og pålitelige rådgivere, så de selv kan få rådighet til å stelle med kongens saker som de vil. Min skyld her er så stor at jeg er verd å bli revet i stykker levende, som du sa, Gregorius Jonsson, og du, Pål Flida, for jeg ba kongen se på de brev som ble sendt ut av landet med hans segl under; jeg skal ikke trenge å gjøre det mer, for jeg skal forlate kongsgården og ikke ødelegge enigheten mellom kongen og jarlen.
Gude give at det blir noen igjen som er dem begge hulle og tro og råder dem rett, og at det må gå slik at hver får den rang han er født til!"
Enden ble at kongsmennene var lite gla, men hans avindsmenn var fornøyde.
Om tinget i Bergen.
Da kong Håkon kom til makten, fokk han ikke mer løsøre av farsarven sin enn en sølje og en fingerring av gull. Skule jarl hadde fått alt løsøre etter kong Inge, og Inge hadde tatt arv etter både kong Håkon og kong Sverre.
Da det led mot tiden for tingstevnet som gulatingsmennene hadde satt til dagen før Seljemennsmesse, kom først lendmenn og hirdhøvdinger og de beste menn i landet fra hele Gulatingslagen, og en dag før tinget skulle være, møttes kongen og jarlen og deres rådgivere. Kongens rådgivere sa at de ville at jarlen skulle avlegge troskapsed til kongen som skikken var fra gammelt; men jarlen sa at det ville han ikke før han visste om han fikk noe igjen for det, han krevde halve Norge og halvt av skattlandene. Kongens rådgivere bød ham en tredjedel av Norge og ikke noe av skattlandene.
Gregorius Jonsson og Pål Flida svarte på jarlens vegne. Han ville ha minst en tredjedel av Norge og av skattlandene, ellers ville han gå med sine styrker dit hvor han fikk det han ville.
Kongens rådgivere så at det ville bli for stor overmakt om kongen skulle stå imot både Skule jarl og Philippus baglekonge, som da hadde Viken og Opplandene og hadde store hærstyrker. Og så ble kongen og hans rådgivere enige om at Skule jarl skulle ha en tredjedel av Norge og av alle skattlandene.
Dermed sluttet dette møtet.
Håkon blir tatt til konge i Gulatingslagen.
Neste dag ble det blåst til ting ute i Kristkirkegården. Tinget ble satt nord for kirken, og den hellige Sunnivas skrin og mange andre helligdommer ble båret ut.
Sigurd fra Onarheim sto opp og hilste kongen og jarlen på vegne av alle gulatingsmenn og hadde mange fagre ord. Deretter talte Dagfinn bonde og sa i sin tale at selv om det var noen i Nidaros som låste inn hellig-Olavs skrin, skjedde ikke dette med bøndenes råd og vilje; gulatingsmennene kunne godt vise kong Håkon all den ære de bare ville, både lærde og lekmenn.
Deretter sto en mann opp som het Steingrim Stryll, en veltalende og klok mann. Han ga Håkon kongsnavn, og nesten alle takket ham for hva han hadde gjort. Siden svor kongen å holde landets lov og rett.
Men jarlen hadde først gitt eden den form han ville, og den sa at kongen skulle holde alle de avtaler kongen og jarlen hadde gjort seg imellom. Jarlen svor at han skulle holde loven likeoverfor folk i landet, og det var sagt i hans ed at han ville være kong Håkon hull og tro så lenge denne holdt avtalene dem imellom.
Deretter sto lendmennene opp, Gregorius Jonsson, Pål Flida, Brynjolv Knutsson, Gaut Jonsson, Arne Sturla og de andre høvdingene i hirden, og avla ed til kongen; så svor bøndene, og med det sluttet tinget.
Kong Håkon var årsæl:
Da kong Håkon ble tatt til konge, ble det godt år i landet. Den sommeren var så god at det var mange steder at frukttrærne bar frukt to ganger, og ville fugler verpet to ganger.
Så kvad Olafr Hvitaskald:Gjæve menn med glede hilsteSturla i Håkonarkvida:
det gode år da trær og fugler
to ganger bar i samme sommer,
synlig tegn på kongens heder.Trær blomstret
tvende ganger
- tro mitt ord -
på én sommer,
og villfugl
verpet atter
sine egg
i sommervarmen,
da ærekjær
enehersker
kaltes ved
kongenavnet,
og hans lykke,
lov og heder
vokse fikk
fritt til tops.Hvermann så
at sol og stjerner
hilste glad
hedersnavnet
som ble gitt
til gjævingen
på himmelbund
havomkranset.
Om Philippus baglekonge.
Like etter tinget kom det noen menn østenfra Viken med brev fra Philippus baglekonge til Skule jarl, og der sto det at Philippus krevde å få dele Norge halvt med Skule jarl og birkebeinene, ellers ville han reise en hær og føre krig mot dem. Kongen fikk ikke vite om dette. Men det ble sagt at det hadde gått flere brev og bud østover.
Med hirdstyrets samtykke svarte jarlen på dette at herr Philippus skulle få den delen av landet som han hadde, ett år til, så skulle de møtes sommeren etter, og da skulle det være stevne mellom alle biskopene og landets viseste menn. Og med dette brevet reiste sendemennene tilbake østover.
Philippus dør.
Sigurd kongsfrende var satt til å styre for birkebeinene i Viken. Han reiste til Jorsal denne sommeren. Av birkebeinene var disse sveitehøvdingene tilbake i Viken: Loden Pålsson, Hallvard Bratte, Bård Brimstein, Karl Svange. De levde i stor fare, for baglene lovte dem død og fordervelse hver dag. Men før baglenes sendemenn kom tilbake østover med jarlens brev, ble Philippus syk i Tønsberg. Han ble ført inn til Løvøyene; der lå han en kort stund før han døde. baglene holdt hans død skjult så godt de kunne.
Men Loden Pålsson fikk vite at han var død og sendte en skute nordover så fort han kunne, en mann som het Gunnar Banemann styrte skuten, og han var ikke mer enn 3 netter om veien til Bergen; han hadde med brev til kongen og jarlen der det sto at Philippus var død, og de birkebeinene som var i Viken, ba kongen og jarlen at de skulle skynde seg og komme østover, for baglene lette allesteder etter et kongsemne; de hadde også sendt bud til Danmark og sa at de hadde hørt om en mann der som het Sigurd og som skulle være sønn av Erling Steinvegg. Hvis kongen og jarlen kom østover litt snart, kunne de få revet opp bagleflokken, men om de kom senere, ville det bli verre.
Om Sigurd Ribbung.
Så snart kongen og jarlen hadde lest brevet, tok de avsted i all hast; de hadde vel 40 skip, de fleste storskip. De to var sammen på det skipet som kaltes Ognarbranden, det hadde 25 rom. De seilte østover etter Marimesse om våren og fikk god bør.
Alle baglene var på østsiden av fjorden da birkebeinene kom til Viken. Baglenes sveitehøvdinger var herr Andres, bror av kong Philippus, Ragnvald Hallkjelsson, Arnbjørn Jonsson; det var mange andre gode menn også med baglene. Biskop Nikolas var i Luesund, og noen sveitehøvdinger var med ham.
Kong Håkon og Skule jarl seilte øst i Viken. Da kom biskop Nikolas roende ut i mot dem, og de møttes ved Ørsnes. Nå ble det satt grid mellom bagler og birkebeiner. Da kom baglene østfra over fjorden, det var herr Andres, Ragnvald, Arnbjørn og mange andre. De la skipene sine ved Gunnersby og gikk derfra opp i byen. De to flokkene møttes i Mariakirken i Tønsberg. Kong Håkon og Skule jarl hadde avtalt mange ting seg i mellom på forhånd, og de tilbød baglene å bli håndgangne menn hos dem og få ha samme rang som de hadde fra før; men baglene krevde å få like mye av landet som de før hadde hatt, og de sa at de hadde liten tiltro til birkebeinene fordi det var gammelt fiendskap mellom dem. Til slutt ble de enige med hverandre om at baglene den følgende vinteren skulle ha alle de sysler som Philippus hadde hatt. Begge parter skulle sende noen menn nord til erke- biskopen, og så skulle han stadfeste og slutte fred mellom dem sommeren etter. Gregorius Jonsson og Dagfinn bonde reiste fra birkebeinene, og fra baglene reiste Eindride Bekil og Grunde fehirde.
Kong Håkon og Skule jarl innsatte menn i de sysler som tilhørte dem. Så ble det stevnet til Haugating, og det ble gitt Håkon kongsnavn der.
Deretter sendte kong Håkon og Skule jarl det meste av flåten vestover igjen. Selv seilte de øst over Folden og holdt Borgarting, derfra til Stovne i Vette herred og holdt ting der, derfra til Hornboruting og videre til Elvbakke. På alle disse tingene ble det gitt Håkon kongsnavn, og det ble svart full almenning (leidangskatt) frivillig og gaver attpå over hele Viken.
De ble liggende i Konghelle ut over høsten.
Om junker Knut.
Fru Kristin som hadde vært gift med Håkon Galen, var blitt gift om igjen øst i Götaland med Askjel lagmann, sønn av Magnus Minneskjold og brorsønn til jarlen Birger Brose. Der vokste junker Knut opp som var sønn av Håkon jarl og fru Kristin. Om høsten mens kong Håkon og Skule jarl var i Konghelle, sendte de brev opp i Götaland til lagmannen at han skulle sende junker Knut til dem, de sa de skulle vise ham all heder.
Det ble avtalt et møte mellom dem. Jarlen kom til avtalt tid, men ikke lagmannen, for han hadde bare måtelig tillit til birkebeinene.
Deretter seilte kongen og jarlen nord til Tønsberg og derfra til Vestlandet.
Roar kongsfrendes Jorsalferd.
Den sommeren de var i Viken, reiste Roar kongsfrende til Jorsal. Han hadde et stort og vakkert skip, en mann som het Erlend Torbergsson fulgte med ham, han styrte et annet skip som bymennene hadde kostet å la bygge. Det skipet som Roar styrte, kom frem til Acre, men bymennenes skip kom til Damiette; begge hadde greid ferden bra.
Kong Håkon og Skule jarl i Bergen.
Før kong Håkon og Skule jarl seilte fra Tønsberg, stevnet de til seg alle lendmennene i Viken. De lot holde streng vakt under stevnet så de skulle bli varslet om baglene fant på å lage uro, og for å vokte over dem selv så de ikke skulle være utsatt for svik.
Derfra seilte de til Bergen, kongen og jarlen, og de kom til byen 7 netter før jul og ble der julen og vinteren over.
De utnevnte to til lendmenn i julen, Jon Stål og Ivar Nev. Det var alminnelig mening at det så ut til å gå bra i forholdet mellom kongen og jarlen.
Ragnvald drept.
Baglene delte mellom seg de syslene de hadde fått på Opplandene og i Viken. Ragnvald fikk sysselen i Folden og omkring Oslo, han hadde før hatt syssel oppe på Romerike. Romerikingene syntes han var en nokså hard syssel- mann; han trengte også å være hard, for han holdt et stort følge. Da folk i Folden hørte dette, ga de vondt fra seg og mumlet om at han ble vel ikke bedre mot dem enn han hadde vært mot andre.
Ragnvald kom ut til Husvik og stevnet folk fra Folden til ting slik som sysselmenn pleide. Men da tingbudet kom ut i bygden, gjorde bøndene det om til hærpil og stevnet sammen alle våpenføre menn og kom fullt væpnet til tinget. Ragnvald kom til tinget med få mann i sitt følge; han ba bøndene sette tinget. Men da han ville tale, ropte bøndene mot ham og ba ham tie; noen trakk sverdet og gikk på ham. Ragnvald ville prøve å komme seg unna, men bøndene gikk på ham og drepte ham og såret noen andre. Alle hans menn flyktet unna til skipene og seilte bort. Folden-mennene reiste hjem. Bøndene førte Ragnvalds lik til Oslo og gravla det der.
Om Bene prest.
Den sommeren kong Håkon og Skule jarl var i Viken, var det en prest som het Benedikt hos Ragnvald; han ble kalt Bene, han var fra Marker i øst, og drev med leik, han var en munter mann. Han ga seg ut for å være sønn av Magnus Erlingsson. Ragnvald holdt ham hos seg, men han vørte ham mer som en narr enn som en frende.
Da nå Ragnvald falt, dro Bene øst til Marker og samlet seg folk; han skiftet navn og sa han het Magnus og var oppkalt etter sin far. Det kom mange menn til ham; en mann som het Harald prest fra Rakkestad støttet ham mye i førstningen; Bene hadde vært hjelpeprest hos ham. Det var mest fattigfolk som fulgte Bene, de var dårlig kledd og ikke godt væpnet. De ble kalt Slittunger. De holdt til omkring i skoger og ubygder, men kom sjelden frem i bygdene. De fór voldsomt frem med ran og tyveri.
Om vinteren ga Torbjørn fra Lommelanda og hans bror Helge seg i lag med slittungene, de var både av god ætt og rike, og hadde god dannelse selv også. Det kom mange bønder og bondesønner med i flokken, de trodde alle at Bene, høvdingen deres, virkelig var sønn av kong Magnus slik som han sa. Mange steder fór de omkring i bygdene med ran og tyveri og øvet også andre ugjerninger.
Baglene ble i Viken vinteren over og holdt vakt over byen (Tønsberg); herr Andres og Arnbjørn Jonsson var førere for dem sammen med noen flere.
Om slittungene.
I fasten fikk baglene nyss om at slittungene hadde fått tak på skip og tenkte seg mot Tønsberg; baglene gjorde seg klar til å verge byen. Litt senere seilte slittungene med skipene sine over Folden østfra til Tønsberg og la til inne ved Skjelsteinsgrunnen og gikk i land ved Gunnersby. Baglene fikk melding om at de kom, og kunngjorde med lurblåst at hæren skulle gå væpnet opp på Hauge om kvelden. Da det tok til å mørkne, gikk mange av mennene opp ovenfor Tomaskirken og sov der om natten.
Bene sendte bud inn til Arnbjørn Jonsson og sa at han ikke ventet at han, Arnbjørn, ville slåss mot bror til kong Erling Steinvegg som han jo hadde tjent før.
Arnbjørn svarte: "Bene har rett i at det ikke sømmer seg for meg å slåss mot Erlings bror; det vil jeg heller ikke gjøre, dersom jeg får visshet for Bene virkelig er hans bror. Men jeg tror at Bene hører til en annen ætt. Si til slittungene at om de går mot byen her, så vil vi bagler gå imot dem, og det kommer til å bli slag." Med dette svaret vendte sendebudet tilbake.
Litt før dag ble baglene var at slittungene var kommet til Gunnersby, og at de hadde nesten 500 mann. Da lot baglene blåse i luren og gikk opp på Hauge, de var nesten 300 mann. Hærene møttes ved Gunnersby; det ble en hard kamp, og det falt menn på begge sider, men langt flest av slittungene.
Bene satt til hest og var ikke med i striden. Arnbjørn ble såret, han fikk et stikk i halsen rett under øret. Herr Andres ble også såret, det var i kinnet, og da han fikk såret, kastet han fra seg skjoldet; han var en sterk mann og han tok med venstre hånd fatt i motstandernes skjold og dro det vekk, så hugget han med høyre hver mann i hjel med sverdet Skarde, det var et makeløst skarpt sverd.
Arnbjørn gikk nå hardt frem mot slittungenes merke. Der falt Torbjørn fra Lommelanda og Helge bror hans. Det falt mer enn 140 mann der, og de som var igjen av slittungene, flyktet alle sammen. Bene kom seg unna med liten ære. Likene av Torbjørn og Helge ble ført til kirke, men likene av de andre slittungene ble gravet ned der de falt.
Etter dette nederlaget vendte Bene tilbake til Marker og samlet en ny flokk. Herr Andres og Arnbjørn skrev til kong Håkon og Skule jarl og ba dem skynde seg og komme til Viken, de sa at det hver dag kom folk til Bene og han fikk en sterkere hær.
Junker Knut og slittungene.
Etter påske om våren kom slittungene ovenfra landet og ned til Oslo. Ivar fra Vik hadde da sysselen i Oslo for kongen og jarlen. Ivar og birkebeinene, bymenn og biskopsmenn gikk mot slittungene, og flokkene møttes ved Frysja, og de skjøt på hverandre over elva. Mester Stevne falt der av biskopsmennene, og dertil noen få andre, mange ble såret, og bymennene flyktet inn til byen. Slittungene løp inn i byen og rante stykt. De tok et langskip som biskopen eide, og noen andre skip, og med dem seilte de sørpå i Viken og rante hvor de kunne komme til. Da de kom ut for munningen av Götaälv, la de inn i den østre elvearmen.
Askjel lagmann var i Lödöse da, han hadde hørt tale om hvordan slittungene fór frem, og at de hadde ranet mange steder. Han tok en skute med folk og rodde ut av elva, tenkte å stoppe ranene. Han var viss på at det kom ikke til å skorte på folk fra bygdene om han skulle få bruk for dem. Junker Knut var med ham, de lå ved land i nedre del av elva. Det ble meldt at det kom visst noen langskip ut gjennom elva. Da satte lagmannen junker Knut i land og denne løp inn i skogen; like etter rente slittungenes skuter mot dem, lagmannen sprang da i land og kom seg unna, men slittungene tok skipet hans og et godt telt, messe-klær og mange andre kostbarheter. Så seilte de sin vei.
Lagmannens folk lette lenge etter junker Knut før de fant ham. Slittungene sto til havs og så videre sørover. De fór nokså voldsomt frem.
Mer om slittungene.
De birkebeinene som var i Viken, fikk høre hva slttungene tok seg for. Da gikk de ombord på skip og seilte sørover etter dem. Sveitehøvdinger for birkebeinene var : Guttorm Gunnarsson, Loden Pålsson, Loden Gunnarsson, Hallvard Bratte, Ivar fra Vik og Karl Svange. Baglene Andres og Arnbjørn var der også. Da de kom sør i Viken, fikk de vite at slittungene var reist videre sørover til Halland. De seilte etter og fant dem der det heter Bardefjord. Slttungene visste ikke av det før de andre alt var utfor havnen med skipene; de løp i land med en gang og rømte unna. Birkebeinene tok alle skipene deres med alt som var ombord, men de fikk ikke tatt noen av mennene.
Herr Andres dør.
Herr Andres ble liggende syk like etterpå; såret som han hadde fått ved Gunnersby, gikk opp igjen, det gikk verk i det og det hovnet opp. Da han skjønte at det led på med ham, lot han skrive et brev til Skule jarl; der sto vennlige ord slik som han og jarlen hadde talt med hverandre før. Han sendte jarlen sverdet Skarde og et gullinnlagt skjold. Litt etter døde herr Andres, hans lik ble ført til Oslo og gravlagt på kirkegården ved Hallvards- kirken. Det var stor sorg over at han døde.
Om islendingene.
Den vinteren slittungene var i Viken, satt kong Håkon i Bergen. Det var den første vinter han var konge.
Sommeren før hadde det på Island hendt det at Sæmundr Jonsson i Oddi hadde brutt freden med noen nordmenn på Eyrir. Han gikk mot dem med 500 mann og tok fra dem 300 alen vadmel.
Grunnen, sa han, var at sønnen hans hadde omkommet vinteren før utenfor Stad, da forliste Aslak Hauksson der med 6 eller 7 mann. Men Sæmundr mente å vite at bergenserne hadde vært lite vennlige mot ham, og at han derfor hadde seilt nordover, ikke fordi han hadde lyst til det.
Oddeverjene var ufredelige mot nordmennene på annen måte også.
Kong Håkon og erkebiskopen.
Da det ble vår, brøt kong Håkon og Skule jarl opp og seilte nordover til Trondheimen; de kom til byen fjorten dager før palmesøndag. Det ble ikke ringt med kirkeklokkene da de kom, og erkebiskopen ville ikke møte kongen med prosesjon. Og da de møttes, viste erkebiskopen kongen ingen vennlighet. Men jarlen og erke- biskopen møttes hver dag, og de var de beste venner.
En dag da jarlen kom alene i Kristkirken, ble det vist ham slik ære som en høvding har krav på. Palmesøndag var både kongen og jarlen i Kristkirken, og de satt sammen i høgsetet. Da ble det ikke vist kongen noen ære, ingen av dem ble hedret, og da de ble ført frem til alteret for å ofre, vendte erkebiskopen seg ikke mot kongen og ville ikke ta imot hans offer. Kongen la offeret på alteret og gikk tilbake til sitt sete.
Birkebeinene talte meget om dette, de syntes de ble vanæret på alle måter.
Litt senere var det stevne i erkebispegården, og konge spurte da erkebiskopen hva galt han hadde gjort siden det ikke ble vist ham den ære som tilkom en konge.
Erkebiskopen svarte: "Dette er ikke bare mitt påfunn, alle vi biskoper er enige om det, og noen innen Deres egen hird er med. Grunnen er at vi har hørt si det kan være tvil om at De er sønn av kong Håkon."
Kongen svarte: "Ikke alle biskoper er med på dette, og få menn innen hirden. Det kommer fra menn som vil fornedre meg og vil sette seg selv i min farsarv."
Erkebiskopen sa: "Såsnart vi blir overbevist om dette som det nå er tvil om, skal vi vise deg all den ære vi kan."
Jarlen tidde, holdt ikke med noen av dem. Men stevnet endte med at det ble avtalt at de skulle komme sammen i Bergen senere på sommeren, kong Håkon, Skule jarl, erkebiskopen og alle lydbiskoper, lendmenn, lagmenn og de ypperste menn, og så skulle de bli enige om saken.
Dagfinn bonde var da kongens nærmeste rådgiver. Erkebiskopen sendte hemmelig bud til Dagfinn bonde etter stevnet og sa til ham: "Gud skal vite at jeg gjerne vil være kongens venn og jeg ønsker usagt de ord jeg nå vil si. De bør råde kongen til å oppta dette godt og for Guds skyld bære alt med tålmod, for jeg tenker og tror at det skal bli til stor ære for ham og til vanære for dem som vil fornedre ham."
Møtet i Bergen.
Kong Håkon og Skule jarl ble i Trondheimen utover våren. Da sommeren kom, seilte de nordfra og til Bergen, slik som det var avtalt. Men da de kom til Bergen var det mange ting de var uenige om, og birkebeinene gikk mest i flokk flere sammen. Og da lendmennene kom, var det slik med dem også at de gikk enten med kongen eller jarlen, og det var som det pleier være at den fikk flest folk som hadde mest penger. Kongens menn voktet ham vel, de fulgte ham i flokk når de skulle i kongsgården for å sove. Andres Skjaldarband og Vegard Verdal lot hver dag 12 væpnede menn følge kongen, foruten dem som hadde plikt å følge ham.
Etterhvert som det led på sommeren, kom alle biskopene til byen, det var erkebiskop Guttorm, biskop Nikolas, biskop Heinrik av Stavanger, biskop Ivar av Hamar, biskop Bjarne av Orknøy og mange andre lærde menn og lagmenn og de beste bøndene som var oppnevnt til å komme.
Kongen og biskopene talte sjelden med hverandre, men jarlen talte ofte med biskopene.
Det blir talt om jernbyrd.
En dag mens kongen talte med sine lendmenn og rådgivere, kom det utsendinger fra jarlen og erkebiskopen, det var biskop Håvard av Bergen og mester Bjarne fra Nidaros. Biskopen førte ordet: "Herre!", sa han. "Erkebiskopen og jarlen ber om at den jernbyrden De tilbød i vår da De ble konge, nå må bli fullbyrdet, så at det kan bli slutt på at noen sier det kan være tvil om hvem som er Deres far. Om De nå vil la dette skje, og dersom Gud vidner for Dem i denne saken, da vil vi ære Dem som vår sanne herre og vise dem fullt og helt den heder som tilkommer en konge."
Kongen svarte: "Jeg vet ikke om vi synes deres hyllest er så mye verd at vi vil kjøpe den på slike harde vilkår."
Lendmenn og rådgivere talte om saken og hadde nokså forskjellige meninger, men tilslutt ble de enige om at de skulle møtes morgenen etter i skrudhuset: kongen, erkebiskopen, jarlen og lydbiskopene.
Da de møttes, talte først erkebiskopen og sa det samme som før. Deretter talte Dagfinn bonde slik: "Aldri har vel noen hørt før at bondesønner og fattigfolk har stillet så harde vilkår for en enekonge at de vil tvinge ham til å bære jernbyrd etter at de har gjort ham til konge over hele landet, og etter at alle menn har avlagt ed til ham. Jeg tror ikke vi synes det er så meget verre å bære kaldt jern mot dem som er hans uvenner, og heller la den Allmektige skifte mellom kongen og hans fiender slik som han avgjorde striden mellom kong Sverre og hans motstandere."
Kongens tale.
Deretter svarte kongen selv med disse ord: "Det er både visst og sant, Dagfinn bonde; mangen konge vil finne at det er et hardt krav at han skal bære jernbyrd etter at han har fått sin makt stadfestet. Dengang jeg ga mitt tilsagn til dette på min mors og egne vegne, var jeg ennå ikke virkelig tatt til konge. Men det hele ble oppgitt, og de samme mennene som dengang fikk det stanset, vil ha det nå. Det er noe alle vet, og de som var hos kong Inge kan vitne om det, at da jeg og min mor først kom til Nidaros, og likedan da hun traff Håkon jarl, tilbød hun å rense seg på samme måte dersom de hadde noen tvil om min rett. Men da ville de ikke høre tale om det; Håkon jarl sa at de kjente til det hele og trengte ikke noe slikt prov. Han sa det ofte såat mange menn hørte det, og siden sa han at han og hans bror satt i min farsarv.
Likevel skal vi ikke regne dette for et for hardt krav; jeg vil gjerne at denne jernbyrden skal bli gjennomført for mine menns æres skyld. Det er en grunn til, mange vil tro at vi unndrar oss fra dette fordi vi selv er i tvil om hvem som er vår far. Og for det tredje - og det er den viktigste grunn - jeg frykter ikke den dommer som saken skytes inn under, aldri svek han noen mann for hans rett, og han viker ikke tilbake for å si sannheten til noen; jeg går trygt under hans rettferdige dom."
Alle som hørte talen, likte den godt.
Kongsmoren fastet.
Etter stevnet gikk kongsmoren til kirken for å faste før hun skulle bære jernet. Disse menn fastet sammen med henne: Sigurd kongsfrende, Dagfinn bonde, Andres Skjaldarband og enda noen flere, både lærde og ulærde. Det ble satt 12 mann på vakt utenfor kirken både natt og dag for at ingen skulle komme og forstyrre fasten.
Jarlen var mye vennligere mot kongen disse dagene enn han hadde vært før. Ingen visste hva det kom av.
Om Sigars Kunster.
Hos jarlen var det en mann som het Sigar, han var fra Brabant, en hendig mann som hadde god greie på så mangt og var god å spørre om råd. Sigar sa at han var kongens venn. Han kom en morgen til Dagfinn bonde og ba om å få tale med ham i enerom. Dette var onsdagen før jernet skulle bæres. Han sa som så: "Jeg vet at dere er svært urolige for hvordan dette skal løpe av. Og fordi jeg vil kongen vel, skal jeg bruke en kunst som ikke skader, jeg vet om en urt som jeg skal gni på hånden til kongsmoren og da skal hun ikke bli brent, hun skal kunne bære dette jernet uten frykt og bli ren."
Dagfinn svarte: "Gud takke Dem for deres gode vilje, De er klok og forstandig. Si meg hvor denne urten som er så kraftig, vokser." Sigar sa: "Den vokser på taket av ditt hus og på alle andre hustak her i Bergen."
Da sa Dagfinn: "Vi skal ikke bruke noen legeurt og ikke annet legemiddel til dette som Jesus Kristus vil gi av sin miskunn og med forbønn fra den hellige jomfru Maria, og fra den hellige kong Olav, den hellige Sunniva og mange andre helgener. Gå din vei med dine kunster, og vær sikker på at det skal gå deg ille om du taler om dette oftere."
Så gikk Dagfinn bonde til kongsmoren og de menn som var hos henne, og sa til henne i hemmelighet: "Dersom Sigar eller noen andre kommer her for å by Dem legeurter eller andre kunster, så ta Dem i vare for ham som for djevelen selv, for jeg vet sikkert at det er falskhet og løgn og åpenbar svik i alt han sier."
Kongsmoren.
Den dagen i rett tid etter prima-tjenesten bar kongsmoren jern. Det gikk på beste måte. Til stede var kongen og erkebiskopen, jarlen og andre av landets høvdinger; jarlen av Orknøy var der. Dagen da de skulle løse forbindingen av hånden, ble det sagt til kongen at jarlens venner talte om å gå med våpen skjult på seg, og derfor bød kongen Jon Stål, Guttorm Gunnarsson, Vegard Verdal og Bård Brimstein at de skulle la sveitene sine væpne og gi gjestene bud om at de skulle væpne seg og være ute ved Kristkirken når hånden ble løst.
Kongen, erkebiskopen, jarlen og alle biskopene, høvdingene og annet folk kom den dagen i rett td ut til Kristkirken. Da forbindingen ble løst fra kongsmorens hånd, lot Gud av sin nåde det skje et stort jærtegn: hun var helt ren, og alle som så hånden, sa at den var mye vakrere enn før hun bar jernet. Venner og uvenner sa det samme.
Om kong Håkon og Skule.
Nå ble det på ny gjort forlik mellom kong Håkon og Skule jarl, og det ble holdt ting på Kristkirkegården søndagen etter; der var alle høvdingene. Erkebiskopen kunngjorde da at kongen var renvasket for mistanke, og han lyste bann over hver den som ikke hadde tiltro til det. Han kunngjorde det nye forlik mellom kongen og jarlen.
Deretter brøt kongen og jarlen opp med stort følge, for det var kommet brev østfra fra birkebeiner og bagler om at Bene og slittungene ble sterkere, de dro sammen mye dårlig folk og fór med ufred. Kongen og jarlen fikk god bør østover. Da de kom til Tønsberg, ble det sagt at Bene og svar i Oslo, og at de ikke visste at kongen kom. Kongen og jarlen ville da seile rett inn til Oslo, for det var god bør. Det ble blåst til oppbrudd, og hele flåten skulle seile, noen skip la også ut.
Prosten i Tønsberg da het Jofrøy, han kom like til kongen og jarlen med en gutt som var kommet; gutten sa at han var helt utkjørt, biskop Nikolas hadde sendt ham til prosten og bymennene for å varsle dem, slittungene ville seile til byen, og gutten sa at da han skiltes fra dem, var noen av dem på vei ut av Oslo.
Noen av birkebeinene sa at dette visst bare var en strek av biskop Nikolas for å hefte dem. Men prosten og bymennene ba at kongen ikke skulle forlate byen, og så ble de fleste der dagen over. Det ble sendt menn tilhest landeveien; de møtte andre som hadde ridd forteste veien fra Oslo, og de sa at dette var løgn og oppspinn av biskopen alt sammen..
Om Ivar Utvik.
Ivar Utvik og Asbjørn Kopp lå da ved Hovedøy. De hadde sendt ut en liten skute for å få vite sikkert hva kongen og jarlen hadde fore. Da denne skuten kom til kongen, fortalte mennene som var med den, at slittungene var i Oslo og ikke visste noe om hvor kongen var.
Kongen og jarlen seilte av sted så fort de kunne, og de hadde god bør. Da de kom til Hovedøy, kom Ivar Utvik og Asbjørn til dem med tre skip og sa at slittungene var i Oslo, men at de var stille og rolige. Nå ble det hamlet på kongeskipet, og det ble sagt til mennene på de andre skipene at de skulle seile frem jamsides og legge til ved byen. Så seilte de alt de kunne, og på de skipene som var tunge seilere, ble det rodd under seilene.
Slittungene holdt vakt oppe i stopelen på Hallvardskirken, og de så skipene så snart de kom innenfor Nesodden.Bene skyndte seg da ut av byen så fort han kunne, og da birkebeinene kom innenfor Hovedøy, så de tydelig hvordan noen av slittungene rente innover. Birkebeinene la inn til bryggene så fort de kunne, både nord og sør i havnen, og mennene løp opp, men da var alle slittungene ute av byen. Noen av birkebeinene fulgte etter dem helt til Frysja, men de fikk ikke tak i noen den gang.
Om baglene.
Det satt mange bagler i biskopens kastell og hadde lukket seg inne der; de var hverken for eller imot slittungene, for de hadde ikke svoret seg i lag med birkebeinene ennå. Men da kong Håkon kom frem til kastellet, gikk de ned og tilbød ham sin tjeneste. Biskop Nikolas var i byen, han sendte en båt ut til kongeskipet og lot Inga kongs- mor føre til sin gård og var meget ærbødig mot henne. Han var svært vennlig mot birkebeinene.
Morgenen etter gikk han i prosesjon og møtte kongen og viste ham all mulig heder. Deretter ble det skrevet et brev til Arnbjørn Jonsson og alle bagler; de kom da til Oslo og ble håndgangne hos kong Håkon og Skule jarl og la ned navnet på flokken de hadde ledet.
Disse var da sveitehøvdinger hos baglene og ble nå kong Håkons håndgangne menn:
Asbjørn Jonsson, Gunnbjørn Jonsbror, Simon Ku, Øystein Roesson, Gudolv fra Blakstad, Eindride Bekil, Finn Kalvsson, Botolv Aufusson, Finn Bergtorsson, Gudleik Skreiung, Sigurd Sevil, Gunnar Åsasson, Eiliv Kember, Tore Amundesson.
Om kong Håkon.
Kong Håkon fikk nå høre at slittungene var oppe i Øyeren. Da lot kongen dra 14 skip opp i vannet og sendte en stor hær dit opp; sveitehøvdinger for denne hæren var Guttorm, Olav Måk, Gunnbjørn, Harald Stangefylje og noen andre. Slittungene fikk høre at de kom, og flyktet med en gang inn i Marker.
Birkebeinene gikk ombord i skipene sine så snart de kom til Øyeren; noen av dem vendte hjem til Oslo til kongen. Det var store drikkelag i byen, og det hendte mange ting.
Eiliv blir såret av en av kong Håkons menn.
Kong Håkon hadde en morbror som het Gunnulv, han var litt ustyrlig når han var drukken. En kveld hadde han et sammenstøt med en som het Eiliv, en bra mann, høflig og dannet og en god venn og rådgiver for jarlen. Gunnulv trakk sverdet og hugget til Eiliv og tok nesten av ham høyre hånd. Dette ble straks meldt fra til jarlen; de hadde samme skip, kongen og jarlen.
Skule jarl kalte med en gang på sine menn og sa at de skulle væpne seg. Men Gunnulv kom seg midtskips til hirdmennene, og de dannet skjoldborg over ham og verget ham. Skipet lå ved kongens brygge, og det lå mange skip omkring det, og straks de der hørte bråk fra kongeskipet, tok de til våpen. Jarlen ville gå på Gunnulv, men hirden voktet ham, og da jarlen så at han ikke kom noen vei, vendte han tilbake akterover til forrommet med sine menn. Hirden så at han gikk dit fullt væpnet og i sinne, og de ble redd for at han ville gå løs på kongen, og så sprang alle mann opp og akterover for å verne kongen. Da gikk jarlen og de menn som fulgte ham, opp landgangen.
Det skipet som lå nærmest, tilhørte Olav kongsfrende, Tord Dravle og Torfinn Ille. Flere av jarlens tilhengere hadde skipene sine i nærheten, og da de kom opp på bryggen til jarlen, spurte han hva de nå skulle gjøre; han sa at han aktet å hevne Eiliv.
Det var en mann som het Reiulv Bardebror, han hadde hjulpet kong Inge da han svømte over Nea (Nidelv) den gang slaget sto i Nidaros. Han var ingen venn av kongen. Han sa til jarlen: "Vi er flest som følger Dem, herre, og mitt råd er at vi skal være de første til å slå; la oss dra skipet opp under dem og drepe kongennog alle som holder med ham."
Åsulv jarlsfrende svarte: "Det blir svært stor hevn for en hånd." Mange sa at de ville ikke på noen måte øve nidingsverk mot kongen, for han var sakesløs.
Om Skule jarl og birkebeinene.
Mens dette sto på, kom Dagfinn bonde, Guttorm Gunnarsson, Vegard Verdal og Andres Skjaldarband med sine følger av mange menn opp på bryggen, og de gikk straks henimot kongeskipet. Da jarlen så det, snudde han seg mot Vegard og stakk ham med sverdet; stikket traff ham i kinnet, Vegard slo sverdet av seg så det skar seg ut gjennom kinnet.
Deretter gikk jarlen ned fra bryggen og dit Eiliv lå og ble der en stund.
Nå fikk Arnbjørn Jonsson, Loden Pålsson og flere av kongens menn greie på dette; de grep til våpen, for alle hadde skjoldene rede om det skulle bli ufred. De sendte en båt med utsendinger til kongen og sa at de alle ville følge ham. Dagfinn bonde og Guttorm og deres venner gikk ut på skipet til kongen, men de lot følget stå under våpen. Da kom jarlen ut på skipet, han var flyende sint. Kongen sto opp og gikk ham i møte, han tilbød bot på vegne av sin frende både til jarlen og til Eiliv. Jarlen svarte ikke stort.
Da sa Dagfinn bonde: "Hvis De, herre jarl, ikke vil sette grid for i natt for alle i denne saken, da skal ikke dere to, både De og kongen, være sammen på dette skipet; da skal kongen følge med oss."
Kongen sa da med en gang: "Jeg vil ikke for noen pris flykte fra skipet mitt i natt, og mitt følge vil heller ikke det."
Da svarte jarlen spakt og sa at alle skulle ha grid til om morgenen. Men det var sterk vakt på begge sider om natten.
Om kongen.
Om morgenen etter fromessen gikk kongen til Eiliv og bød ham bot på Gunnulvs vegne. eiliv svarte imøtekommende og ga grid til en fikk se hvordan det gikk med saken. Kongen lot da blåse til hirdstevne og fortalte Dagfinn bonde hvordan det hadde gått. Ikke alle var like tilfredse, Vegard Verdal sto opp og fortalte hirden om den vanære som hadde overgått ham, men han tilføyde at han ikke ville klage på noen for det dersom det ble budt ham full oppreisning. Lendmennene og hirden sa at de ville ikke på noen måte finne seg i slikt.
Det ble til at jarlen ga seg inn under gode menns dom. Vegard ble tildømt både pengebot og bok-ed. Men Vegard ville ikke ta imot hverken gods eller ed, og jarlen var lite glad for utfallet, og han la Vegard for hat.
Om kong Håkon og Skule jarl.
Kong Håkon og Skule jarl satte menn i alle sysler på Opplandene. Fordi det var ufred i vente, var de nøye med hvem de valgte; over Hadeland satte de Gunnbjørn Jonsbror og Torgeir biskopsmann, over Romerike satte de Harald Stangefylje og Torhalle Ogursson, over Hedmark Olav Måk og Fridrek Slafse, og over Gudbrandsdalen Eindride Bekil og Bård Hale.
Kong Håkon og Skule jarl reiste til Tønsberg. Derfra sendte de bud til Bergen om at de tenkte å bli i Tønsberg vinteren over. Kong Håkon satte Dagfinn bonde til å stelle til julegilde for sin del, og jarlen satte fehirden Grunde til å ordne det for seg. selv seilte de øst i Viken til Götaälv og tok seg av gamle og nye saker for kongedømmet. Så kom de tilbake nordover til Tønsberg og var der i julen.
Samme høst måtte Gaut Jonsson gjøre vendereise fra en Jorsalferd. Kongen tok vennlig imot ham og ga ham halve Älvsyssel. Han var hos kongen om vinteren.
Taler.
Dette var den andre vinteren Håkon var konge.
Da gjorde han Guttorm Gunnarsson og Pål Vågaskalm til lendmenn. Gregorius Jonsson var kongens sysselmann for Trøndelag den vinteren. Han skrev til kongen og jarlen over jul samme vinter og fortalte at byen i Nidaros hadde brent.
Kongens rådgivere var Martin kongsfrende, Gunne Lodensson, Dagfinn bonde og Bård Brimstein. Kongen var da 15 år gammel.
Kongens rådgivere sendte et budskap til Arnbjørn Jonsson og hans bror Gunnbjørn med disse ord: "Vi synes at kongen er nokså farlig stillet, for jarlen har tilsyn med både ham selv og riket. Det er mange som stifter mer ufred enn det burde være mellom dem, og stundom er det ikke menn til stede som kongen kan stole fullt og helt på. Derfor ville vi gjerne de skulle slutte et så fast vennskap at de ikke trengte å mistro hverandre." De mente at det likeste ville være om kongen ba om å få til ekte jarlens datter jomfru Margrete; da ville alt være trygt, sa de, jarlen ville da elske kongen som sin egen sønn. Det ble talt til kongen om dette, og han svarte ikke noe videre på det først, men sa at han var villig til det om alt da ble trygt å lite på i alle måter. "Men jeg er redd for at det kommer ut på ett," sa han, "likevel skal jeg gjøre som dere synes."
Så gikk de til jarlen og la saken frem for ham. Jarlen opptok saken godt, men sa de fikk spørre hennes mor og henne selv og deres frender. Enden på det hele ble at kongen festet seg jomfru Margrete. Både venner og uvenner mente at ikke noe kunne skille vennskapet mellom kongen og jarlen om dette giftemålet kom i stand.
Om Islendingene.
Høsten i forveien hadde Snorre Sturlason kommet vestenfra Island. Da kom også Sorle og Grimar med den store knarren de hadde hatt i Vestmannøyene, de fortalte at de hadde tatt livet av en gjæv mann, Ormr Jónsson, bror til Sæmundr i Oddi, og av hans sønn; grunnen var at Sæmundr hadde vist nordmennene uvilje. Men Ormr hadde ingen skyld, for han hadde alltid prøvd å megle mellom dem.---
Tilbake til | 1 |
Frem til | 3 || Home |