Del 8

Home

 

Kapittel 180 - 224

 

Kong Olav har kommet til Norge etter den ydmykende retretten gjennom Småland og Götaland. De fleste av hans lendmenn har sviktet og gått over til kong Knut den mektige. Kong Knut seiler til Norge og legger hele landet under seg uten å møte motstand. Kong Olav greier å holde seg i skjul inne i Drammensfjorden med den lille styrken han har klart å samle. Knut har reist tilbake til Danmark. På veg til Trondheimen nordover langs kysten, greier han å overumple og beseire Erling Skjalgsson ved Boknafjorden, men overmakten blir for stor når Håkon jarl kommer nordfra. Olav må flykte inn i Tafjorden og over fjellet til Lesja.

Det er på nyåret 1029.

 

180.

Da kong Olav hadde vært i Lesja om natta, drog han siden dag etter dag med hæren, først til Gudbrandsdalen og derfra ut på Hedmark. Da viste det seg klart hvem som var hans venner, for de fulgte ham ; men de skiltes ved ham, de som hadde tjent ham med mindre troskap, og noen gikk over til å vise uvennskap og fullt fiendskap, slik som det skulle vise seg. En kunne også godt merke på mange av opplendingene at de ikke hadde likt drapet på Tore, så som før er sagt.
 Kong Olav gav hjemlov til mange av sine menn ; de som hadde gard og barn å tenke på ; for disse folkene mente det var usikkert hva slags fred det ville bli gitt for eiendommene til de menn som drog bort fra landet med kongen. Så lot kongen vennene sine få vite at han hadde tenkt å reise ut av landet, først øst i Sveavelde, og så avgjøre der hvor han skulle tenke å ta hen derfra igjen ; men han sa til vennene sine at de måtte vente han ville komme tilbake til landet og til riket sitt om Gud lot ham leve så lenge. Han sa at han hadde det for seg at hele folket i Norge kom til å være bundet i hans tjeneste enda en gang. <Og jeg skulle tro,> sa han, <at Håkon jarl ikke kommer til å ha makt i Norge lwnge, og det vil vel mange synes ikke er så underlig, for Håkon jarl har hatt for liten lykke med seg mot meg før også. Men dette jeg nå sier, vil vel få tro meg på : Jeg spår at Knut den mektige om få vintrer er død og all hans makt er ute, og ætta hans vil ikke kunne reise seg igjen, om det går etter mine ord.>
 

Kong Olav farer over Eidskogen til Värmland.

 Da kongen sluttet å tale, gjorde folk seg ferdige til å ta av sted. Kongen og de folk som fulgte ham, snudde østover til Eidskogen. Disse var da med ham : Astrid, Ulvhild, dattera deres, Magnus, sønn til kong Olav, Ragnvald Brusason, Arnessønnene Torberg, Finn, Arne og enda fler lendmenn ; han hadde utvalgte folk. Bjørn Stallare fikk hjemlov. Han reiste hjem igjen til garden sin, og mange andre av kongens venner fikk også lov å reise hjem til gardene sine. Kongen bad dem om å la ham vite om det hendte noe i landet som han kunne trenge å ha greie på. Så drog kongen av sted.

181.

Om kong Olavs reise er det å fortelle, at først drog han fra Norge øst gjennom Eidskogen til Värmland og så ut til Vadsbo og derfra gjennom skogen der vegen, og kom fram i Närke. Der bodde det en mektig og rik mann som het Sigtrygg, sønn hans het Ivar, han ble en stor mann siden. Kong Olav ble der hos Sigtrygg utover våren. Da sommeren kom, laget kongen seg til å reise og fikk seg skip. Han seilte av sted om sommeren og stanset ikke før han kom øst i Gardarike til kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd. Dronning Astrid og Ulvhild kongsdatter ble igjen i Svitjod, men kongen tok med seg sønnen Magnus østover. Kong Jarisleiv tok godt imot kong Olav og bad ham bli hos seg og ta imot så mye land der som han trengte til underhold for sine menn. Det tok kong Olav imot og ble der.
 Det er sagt at kong Olav var en from mann som bad trofast til Gud alle sine levedager. Men etter at han merket at hans makt minket, mens motstanderne ble sterkere, så la han all sin hug på å tjene Gud. Da hadde han ikke noe annet å tenke på som kunne ta ham bort fra det, og heller ikke noe av det arbeid som han før hadde hatt mellom hendene. For den tida han hadde vært konge, hadde han alltid arbeidet med det som han syntes var mest nyttig, først og fremst med å skaffe landet fred og frelse fra trelldom under utenlandske høvdinger, og siden med å omvende folk i landet til den rette tro, og dessuten sette lov og landsens rett. Dette siste gjorde han for rettferdighetens skyld, for å tukte dem som ville urett.
 Det hadde vært skikk i Norge at sønner til hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, og om så det var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, så nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer, så sant han kunne nå å straffe dem. Da nyttet verken bønner eller bøter.
Så sier Sigvat skald :

Han lot rike og fattige få samme staff, men det syntes folk var vørdsløst, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot kong Olav ; de tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett. Men det var ikke sant det folk sa om ham, at han var knipen på gull mot sine menn ; for han var svært gavmild mot vennene sine. Når folk reiste ufred mot ham, var det fordi de syntes han var hard og straffet strengt, og kong Knut bød fram en mengde gull. Storhøvdingene ble likevel lokket mest av det at Knut lovte dem alle sammen makt og høvdingnavn. Dertil kom at folk i Norge gjerne ville ha Håkon jarl til herre, for han hadde vært svært vennesæl hos folk før da han rådde for landet.
 

182.

Håkon jarl hadde seilt flåten sin ut av Trondheimen og styrt mot kong Olav sør på Møre, som før skrevet, og da kongen styrte inn i fjordene, satte jarlen etter ham der. Da kom Kalv Arnesson og møtte ham, og flere andre også av de menn som hadde skilt lag med kong Olav. Kalv ble godt mottatt der. Så styrte jarlen inn der som kongen hadde satt opp skipene sine, i Valldalen i Tafjord. Jarlen tok de skipene som kongen eide. Han lot dem sette på sjøen og stelle i stand, og så ble det kastet lodd om hvem som skulle bli styresmenn på dem. Hos jarlen var det en mann som het Jøkul. Han var islending, sønn til Bård Jøkulsson fra Vatsdal. Ved loddtrekningen fikk Jøkul Visund å styre, den kong Olav hadde hatt.
Jøkul laget denne strofen :

Her skal bli fortalt i korthet om noe som hendte lenge etterpå. Jøkul kom ut for kong Olavs menn på Gotland og ble fanget, og kongen lot ham leie bort for å bli hogd. De hadde virret en kjepp inn i håret på ham, og en mann holdt i den. Jøkul satte seg ned på en bakke. Så skulle en mann til å hogge ham. Men da Jøkul hørte det kvine av øksa, rettet han seg opp, og så kom hogget i hodet på ham, og det ble et stort sår. Kongen så at det var banesår, og så sa kongen at de skulle la ham være. Jøkul satte seg opp og laget denne strofen :
Så døde Jøkul.

183.

Kalv Arnesson fulgte Håkon jarl nord til Trondheimen, og jarlen bad ham komme og bli hans handgangne mann. Kalv sa at han først ville reise inn til garden sin på Egge og så siden tenke ut en råd for seg. Dette gjorde Kalv. Da han kom hjem, merket han snart at kona hans, Sigrid, var nokså harmfull og reknet opp alle de sorger hun sa hun hadde fått av kong Olav, først det at han lot drepe Olve, mannen hennes <og nå siden,> sa hun, <to av sønnene mine. Og du, Kalv, var med da de ble drept, og det var det siste jeg skulle ventet meg av deg.> Kalv sa det var helt imot hans vilje at Tore var tatt av dage. <Jeg bød bøter for ham,> sa han, <og da Grjotgard ble drept, mistet jeg min bror Arnbjørn.> Hun sa : <Vel var det at du måtte tåle noe slikt av kongen, for det kan være at ham vil du hevne, om du ikke vil hevne de sorger jeg hat fått. Du så da Tore ble drept, han som var din fostersønn, hvor mye kongen vørte deg da.>
 Slike harmfulle ord kom hun stadig med til Kalv. Kalv svarte ofte tvert, men til slutt ble det til at han gav etter for hennes overtalelser, og så lovte han å bli jarlens handgangne mann om jarlen ville gi ham større veitsler. Sigrid sendte bud til jarlen og sa hva det var blitt til med Kalv, og straks jarlen fikk vite dette, sendte han bud til Kalv at han skulle komme ut til byen og møte jarlen. Kalv lot seg ikke be to ganger, men reiste litt seinere ut til Nidaros og møtte Håkon jarl. Han fikk god mottagelse der, og jarlen og han hadde en samtale. De ble enige om alt, og det ble avgjort at Kalv ble jarlens handgangne mann og fikk store veitsler av ham. Så reiste Kalv hjem til garden sin. Nå hadde han herredømme over hele indre Trondheimen.
 Da våren kom, gjorde Kalv i stand et skip han hadde, og da han var ferdig, seilte han ut til havs og styrte vest til England med skipet, for han hadde hørt om kong Knut at han hadde seilt fra Danmark tidlig på våren og vest til England. Da hadde kong Knut gitt jarledømme til Harald, sønn til Torkjell Høge. Kalv Arnesson drog til kong Knut straks han kom til England.
Så sier Bjarne Gullbråskald :

Da Kalv kom til kong Knut, tok kongen svært godt imot ham og hadde en samtale med ham. Under samtalen kom kong knut inn på det at han ville be Kalv å binde seg til å gjøre reisning mot Olav Digre om han prøvde å komme tilbake til landet. <Og så skal jeg,> sa kongen, <gi deg jarledømme og la deg rå over Norge. Og Håkon, min frende, skal komme til meg, det er det beste for ham, for han er en så ærlig mann at jeg tror ikke han ville kaste et spyd mot kong Olav om de møttes.> Kalv hørte på det kong Knut sa, og han fikk lyst på høvdingnavnet, og så ble kong Knut og Kalv enige om dette. Kalv gav seg på hjemvegen, og da de skiltes, gav kong Knut ham ærefulle gaver.
Dette nevner Bjarne skald :

Så reiste Kalv tilbake til Norge og kom hjem til garden sin.
 
 

184.

Den sommeren seilte Håkon jarl fra landet og vest til England, og da han kom dit, tok kong Knut godt imot ham. Jarlen hadde sin festemøy der i England, og han reiste for å hente henne, han hadde tenkt å holde bryllupet i Norge, men ville skaffe seg i England de sakene han trengte, og som han mente var verst å få tak på i Norge. Om høsten gjorde jarlen seg klar til å seile hjem, men han ble nokså seint ferdig. Da han var rede, seilte han til havs.
 Men om reisen hans er det bare det å si, at det skipet gikk under, og ikke én mann ble berget. Det er noen som sier at skipet har vært sett nord for Katanes i en svær storm en dag mot kvelden, og været stod ut Petlandsfjorden. De som tror på dette, mener at skipet har drevet inn i Svelgen, men det er iallfall sant, at Håkon jarl kom bort på sjøen, og ikke noe av det som var på det skipet, kom til lands. Samme høsten fortalte kjøpmenn at det gikk rykter omkring i landene om at folk trodde jarlen hadde druknet. Men alle visste at han kom ikke til Norge den høsten, og da var landet høvdingløst.

185.

Bjørn Stallare satt hjemme på garden sin etter at han hadde skilt lag med kong Olav. Bjørn var kjent av alle, og det spurtes snart rundt omkring at han hadde slått seg til ro. Håkon jarl fikk også vite det, og likeså de andre som styrte landet. Så sendte de menn med budskap til Bjørn. Da sendemennene kom fram, tok Bjørn godt imot dem. Så kalte Bjørn sendemennene til seg til en samtale og spurte hva ærend de hadde, og han som var fører for dem, sa at de hadde hilsen til Bjørn fra kong Knut, Håkon jarl og enda noen flere høvdinger. <Og dessuten,> sa han, <har kong Knut spurt svært etter deg, og hørt at du har fukgt kong Olav Digre lenge og vært en farlig uvenn for kong Knut, og det synes han er ille, for han vil være venn med deg så vel som med alle andre dugelige menn, bare du vil holde opp å være hans uvenn. Og nå er det bare én ting for deg å gjøre, og det er å vende deg etter støtte og vennskap dit hvor det er lettest å finne, og der nå alle menn i den nordre halvdel av verden er tilfreds med å søke det. Dere kan se, dere som har fulgt kong Olav, hvordan han nå har skilt seg fra dere. Mot kong Knut og hans menn er dere alle hjelpeløse. Og i fjor sommer herjet dere landet hans og drepte hans venner. Derfor er det best å ta imot med takk når kongen byr vennskap. Det hadde vært rimeligere om du hadde bedt om det og bydd penger attpå.>
 Da han sluttet å tale, svarte Bjørn og sa dette : <Jeg vil sitte i ro hjemme på gardene mine nå og ikke tjene høvdinger.> Sendemannen svarte : <Slike menn som du er kongsmenn. Jeg kan si deg det at du kan velge mellom to ting, den ene er å fare fredløs fra det du eier, slik som nå Olav din lagsmann gjør. Den andre, som kan hende ser bedre ut, er å ta imot kong Knuts og Håkon jarls vennskap og bli deres mann og gi  ditt ord på det, og ta din lønn her.> Og så helte han engels sølv ut av en stor pung. Bjørn var en pengekjær mann, og han ble nesten sjuk og tidde stille da han så sølvet. Han tenkte over for seg sjøl hva han skulle gjøre. Han syntes det var mye å miste eiendommene sine, og syntes det så lite ut til at kong Olav skulle komme seg opp igjen i Norge. Da sendemannen skjønte at Bjørn hadde lyst på sølvet, slengte han fram to digre gullringer og sa : <Ta pengene nå du, Bjørn, og sverg eden. Jeg lover deg at dette er lite penger mot dem som du kommer til å få om du reiser til kong Knut.> Og pengene var så svære, og løftene så fagre, og gavene så store, at da ble han grepet av pengegriskhet og tok imot pengene, og så gikk han bort og ble handgangen mann og gav sin ed på troskap mot kong Knut og Håkon jarl. Så reiste sendemennene sin veg.

Knuts sendemann hos Bjørn stallare.

186.

Bjørn Stallare fikk høre det ordet som gikk, at Håkon jarl hadde druknet. Da skiftet han sinn, han angret på at han hadde brutt sitt løfte til kong Olav. Han mente nå at han var løst fra den avtalen han hadde gjort om lydighet mot Håkon jarl. Bjørn mente at nå var det større utsikt til at kong Olavs rike kunne reise seg igjen om han kom til Norge, siden det var høvdingløst der. Så gav Bjørn seg på veg i all hast og tok noen menn med seg. Siden reiste han dag og natt, til hest der han kunne, og med skip der det falt seg slik. Han stanset ikke på vegen før han kom øst i Gardarike og til kong Olav samme vinter ved juletider. Og kongen ble svært glad da Bjørn kom til ham. Så spurte kongen om mange ting nord fra Norge. Bjørn sa at jarlen hadde druknet, og at nå var landet høvdingløst.
 Disse nyhetene ble de glade for alle de mennene som hadde fulgt kong Olav fra Norge, og som hadde hatt eiendommer og frender og venner der, og nå lengtet de svært etter å reise hjem igjen. Bjørn fortalte kongen mange andre ting som hadde hendt i Norge og som kongen gjerne ville vite. Da spurte kongen etter vennene sine, og hvordan de holdt troskapen mot ham. Bjørn sa at det var svært ujamt. Så stod Bjørn opp og falt på kne for kongen og tok foten hans og sa : Alt i Guds og Deres hand, konge. Jeg har tatt imot penger av knuts menn og svoret dem troskapsed. Men nå vil jeg følge deg og ikke skilles fra deg så lenge vi begge lever.> Kongen svarte : <Stå opp straks, bjørn, med meg skal du ha forlik. Dette får du bøte for til Gud. Jeg kan nok vite at det ikke er mange i Norge nå som holder sitt løfte til meg, når slike som du svikter. det er sant også at folk sitter i store vanskeligheter der når jeg er langt borte, og de er utsatt for ufred av mine fiender.<
 Bjørn fortalte kongen om hvem som mest hadde bundet seg til å reise fiendskap mot kongen og hans menn. Han nevnte sønnene til Erling på Jæren og andre av deres frender, Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta.

187.

Etter at kong Olav hadde kommet til Gardarike, gikk han mye og grunnet og tenkte på hva han nå skulle gjøre. Kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd tilbød kong Olav å bli der hos dem og ta imot et rike som heter Vulgaria, det er en del av Gardarike, og folket var hedensk i det landet. Kong Olav tenkte over dette tilbudet, men da han la det fram for sine menn, rådde de ham alle sammen fra å slå seg ned der, de ville at kongen skulle prøve å reise nord i Norge til sitt eget rike. Kongen tenkte på dette også, at han skulle si fra seg kongsnavnet og reise ut i verden til Jorsal eller andre hellige steder og gå inn i en munkeorden.
 Men det som han tenkte mest på, var om det kunne være noen mulighet for at han fikk igjen riket sitt i Norge. Men når han tenkte på det, så mintes han at de første ti åra han var konge gikk all ting lett og greit for ham, men siden ble alt det han fant på, tungt og vanskelig, og når han fristet lykken, gikk den ham imot. Av den grunn tvilte han nå på at det var noe klokt råd å lite så mye på lykken at han reiste rett i hendene på sine fiender med en så liten styrke, nå som hele allmuen i landet hadde slått seg sammen og gjorde motstand mot kong Olav. Slike tanker gikk han ofte med, og gav sin sak inn under Gud og bad ham la noe hende, så han kunne se hva som var det beste. Han tenkte lenge fram og tilbake på dette og visste ikke hva han skulle gjøre, for han syntes det var den visse ulykke det han just tenkte på.

188.

Det var ei natt kong Olav lå i senga og var lenge våken utover natta og tenkte på hva han skulle gjøre, og grunnet svært. Men da tankene stilnet av, falt han i søvn, men så lett at han syntes han var våken og så alt som hendte i huset. Han så en mann stod ved senga, han var stor og verdig og hadde kostbare klær. Det falt kongen inn at det visst måtte være Olav Tryggvason som hadde kommet. Denne mannen sa til ham : <Er du svært bekymret for hva du skal gjøre, og hvilket råd du skal ta opp ? Jeg synes det er underlig at du tenker så lenge fram og tilbake på dette, og likeså at du tenker på å si fra deg det kongedømme som Gud har gitt deg. Det samme gjelder den tanken at du skulle bli her og ta imot et rike av utenlandske konger som du ikke kjenner. Reis du heller tilbake til ditt eget rike som du har fått ved arv, og rådd for lenge med den hjelp som Gud gav deg, og la ikke dine undermenn skremme deg. Det er en konges ære å seire over sine uvenner, og det er en ærefull død å falle med sine menn i kamp. Eller har du noen tvil om at du har rett i striden mellom dere ? Du skal ikke skjule sannheten for deg sjøl. Du kan reise til landet med godt mot, for Gud vil være vitne for deg at det er din eiendom.> Og da kongen våknet, syntes han at han så et glimt av mannen da han gikk.
 Fra den stund av gjorde han seg hard og styrket seg sjøl i det forsett at han ville reise tilbake til Norge slik som han hadde hatt mest lyst til før, og som han skjønte at alle hans menn også helst ville. Han sa til seg sjøl at landet ville være lett å ta når det var høvdingløst, slik som han nå hadde fått vite. Han mente at når han kom sjøl, ville mange komme til å følge ham ennå. Da kongen lot sine menn få vite hva han hadde tenkt, takket de ham alle for det.

189.

Det blir fortalt at det hendte i Gardarike dengang kong Olav var der, at sønnen til ei fornem enke fikk halsbyll, og gutten ble så sjuk at han ikke kunne få ned noe mat, og det så ut til at han skulle dø. Mora til gutten gikk til dronning Ingegjerd og viste henne gutten, for hun kjente henne. Dronninga sa at hun visste ingen legedom for dette. <Gå til kong Olav,> sa hun, <han er den beste legen her, og be ham ta med hendene på det vonde stedet, og hils han fra meg hvis han ikke vil ellers.> Hun gjorde som dronninga sa. Da hun kom til kongen, sa hun at sønnen hennes holdt på å dø av halsbyll, og bad ham legge hendene på byllen. Kongen sa til henne at han var ingen lege, og bad henne gå dit hun kunne finne leger. Hun sa at dronninga hadde vist henne til ham <og hun bad meg hilse og si at De skulle gi den legedom De kunne, og hun sa til meg at De var den beste legen her i byen.>
 Da tok kongen og kjente om halsen på gutten og tuklet med byllen så lenge til gutten rørte på munnen, og så tok kongen noe brød og brøt det og la det i kors i handa. Deretter la han det i munnen på gutten, og han svelget det. Fra da av gikk all verken ut av halsen, og han var frisk på få dager. Mora hans var svært glad, og det var også andre frender og kjenninger gutten hadde. I førstningen trodde folk dette kom av at kong Olav hadde så gode legehender, slik som det blir sagt om folk som driver denne kunsten, at de har gode hender. Men siden, da det ble allment kjent at han gjorde jærtegn, ble dette tatt for et sant jærtegn.

190.

Det hendte en søndag at kong Olav satt til bords i høgsetet sitt og falt i så dype tanker at han ikke sanset tida. Han hadde en kniv i handa og holdt på ei trestikke og spikket noen fliser av den. En skutelsvein stod og holdt et beger foran ham. Han så hva kongen gjorde, og skjønte han satt i andre tanker. Han sa : <I morgen er det mandag, herre.> Kongen så på ham da han hørte dette, og kom til å tenke på det han hadde gjort. Da bad kongen at de skulle gi ham et lys. Han sopte alle flisene han hadde spikket, sammen i handa. Så tente han ild på dem der og lot flisene brenne inne i handa. Av dette kan en skjønne at han holdt loven og budene nøye og ikke ville gjøre annet enn det han visste var rett.

I morgen er det mandag herre!

191.

Da kongen hadde avgjort med seg sjøl at han ville reise hjem, la han dette fram for kong Jarisleiv og dronning Ingrgjerd. De rådde ham fra å reise, de sa at han skulle få så mye makt i deres rike som han syntes han var tjent med, og bad at han ikke skulle reise like i sine fienders vold med så lite folk som han hadde der. Da fortalte kong Olav dem hva han hadde drømt, og sa at han trodde dette var Guds styrelse. Da de skjønte kongen hadde gjort opp med seg sjøl at han ville reise tilbake til Norge, så tilbød de ham all den hjelp han ville ha av dem til reisen. Kongen takket dem med vakre ord for deres gode vilje, og sa at han ville gjerne ta imot av dem det han trengte til reisen..

192.

Like etter jul gjorde kongen seg ferdig. Han hadde nesten to hundre av sine egne menn der. Kong Jarisleiv gav dem alle sammen hester og dessuten den redskap de trengte. Da han var rede, tok han av sted. Kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd tok høytidelig avskjed med ham, og sønnen Magnus lot han bli igjen der hos kongen. Så drog kong Olav vestover, først over de frosne vannene ut til havet, og da våren kom, og isen gikk opp, satte de i stand skipene, og da de var ferdige og fikk bør, så seilte de, og reisen gikk godt.
 Kong Olav kom innom Gotland med skipene. Der fikk han høre nytt  både fra Sveavelde og Danmark og helt fra Norge. Han fikk vite at det var sant at Håkon jarl hadde druknet, og at landet i Norge var høvdingløst. Da syntes kongen og hans menn at det så lyst ut for dem. De seilte derfra da de fikk bør, og styrte til Svitjod. Kongen la inn i Mälaren med flåten og styrte opp i landet til Åros. Siden sendte han bud til Anund sveakonge og satte stevne med ham. Kong Anund ble glad for budskapet fra mågen sin og kom i møte med kong Olav, som han hadde sendt bud om. Da kom dronning Astrid også til Olav og tok med de menn som hadde fulgt henne. Det ble et gledelig møte for dem alle sammen. Sveakongen hilste vennlig på mågen sin, kong Olav, da de møttes.

193.

Nå skal vi fortelle hva folk tok seg fore i Norge i denne tida. Tore Hund hadde hatt finneferden disse to vintrene, og begge vintrene hadde han vært lenge på fjellet og fått store rikdommer. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre tolv reinskinnskufter for seg med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på dem, mye mindre enn på ei ringbrynje. Siste våren rustet Tore ut et langskip han hadde, og satte huskarene til mannskap. Han stevnte sammen bøndene og krevde leidang over hele det nordligste tinglaget ; han fikk sammen en mengde folk der, og så reiste han nordfra om våren med denne hæren. Hårek fra Tjøtta samlet også folk og fikk en stor hær. Det var mange flere høvdinger som var med på denne ferden, men disse var de gjæveste av dem. De kunngjorde at denne hærsamlingen skulle dra mot kong Olav og verge landet mot ham om han kom østfra.

194.

Einar Tambarskjelve var den som hadde mest å si i ytre Trondheimen etter at Håkon jarls død ble kjent. Han mente at han sjøl og sønnen Eindride hadde mest rett til de eiendommene jarlen hadde hatt, og til løsøret etter ham. Einar mintes nå løfter og vennskapsord som kong Knut hadde gitt ham da de skiltes. Så lot Einar ruste ut et godt skip som han eide, og gikk sjøl om bord der med stort følge, og da han var ferdig, seilte han sørover langs land og så vest over havet og stanset ikke før han kom til England. Han drog straks til kong Knut, og kongen tok godt imot ham. Så kom Einar fram for kongen med ærendet sitt. Han sa at han var kommet for å få innfridd de løftene kongen hadde gitt ham, at Einar skulle få bære høvdingnavn over Norge om Håkon jarl ikke var til.
 Kong Knut sa at det gikk nok helt annerledes med den saken nå. <Nå har jeg sendt menn og kjenningstegn,> sa han, <til Svein, sønn min, og sagt at jeg har lovt ham riket i Norge. Men jeg vil holde vennskap med deg. Du skal få den rang av meg som du har ætt til, og være lendmann, men du skal få store veitsler og stå så mye over andre lendmenn som det er mer tiltak i deg enn i de andre lendmennnene.> Da skjønte Einar hvordan saken stod, og hva utfall ærendet ville få, og så gav han seg på hjemvegen. Da han nå kjente kongens planer, men også visste at det var stor utsikt til at det ikke ville bli fredelig i landet om kong Olav kom østfra, så falt det Einar inn at det ikke hadde noen bråhast med å komme hjem, om det skulle komme til kamp med kong Olav, og Einar så likevel ikke skulle få mer makt da enn før. Så seilte Einar ut da han var klar til det, og kom ikke til Norge før det allerede hadde hendt, det meste av det som foregikk den sommeren.

195.

Høvdingene i Norge holdt speidere øst i Svitjod og sør i Danmark, om kong Olav skulle komme østfra Gardarike, og så fort som folk kunne fare, fikk de vite at kong Olav hadde kommet til Svitjod. Så snart de var visse på dette, gikk det hærbud over hele landet. Det ble stevnt ut allmenning, og så kom hæren sammen. De lendmennene som kom fra Agder og Rogaland og Hordaland, delte seg ; noen drog nordover og noen østover, for de mente det trengtes folk begge steder. Sønnene til Erling på Jæren drog østover med hele den hæren som kom fra landet øst for dem, og de var høvdinger for den hæren. Nordover reiste Aslak fra Finnøy og Erlend fra Gjerde og de lendmennene som bodde nord for dem. Disse som er nevnt nå, hadde alle svoret til kong Knut at de skulle ta livet av kong Olav om de fikk høve til det.

196.

Da det ble kjent i Norge at kong Olav var kommet østfra til Svitjod, samlet de seg sammen de av vennene hans som ville hjelpe ham. Den største høvdingen i den flokken var Harald Sigurdsson, bror til kong Olav. Han var femten år gammel den gang, stor av vekst og fullvoksen å se til. Det var mange andre stormenn der også ; i alt fikk de seks hundre mann da de reiste fra Opplanda, og med den hæren tok de vegen øst over Eidskogen til Värmland. Så drog de øst gjennom skogene til Svitjod og spurte seg for om hvor kong Olav var.

Harald og hans menn på vei gjennom skogene til Svitjod.

197.

Kong Olav var i Svitjod utover våren og hørte etter nytt nord fra Norge, men han hørte bare én ting derfra, og det var at det ville ikke bli fredelig om han kom der, og folk som kom nordfra, rådde ham sterkt fra å dra dit til landet. Men han var like stri på å fare da som før. Kong Olav spurte kong Anund om hvor mye hjelp han ville gi ham til å få igjen landet sitt. Kong Anund svarte slik at han sa svearne hadde liten lyst til å reise på hærferd til Norge. <Vi vet,> sa han, <at nordmennene er harde folk og svære til å slåss og vonde å by ufred. Det skal ikke ta lang tid å si deg hvor mye jeg vil gjøre. Jeg vil gi deg fire hundre mann, og du kan velge dem av hirdflokken min og ta gode hærmenn vel rustet til kamp. Og så vil jeg gi deg lov å reise gjennom landet mitt og få med deg det folket du kan, og som vil følge deg.> Kong Olav tok imot dette tilbudet, og så gav han seg på veg. Dronning Astrid ble igjen i Svitjod og likeså Ulvhild kongsdatter.

198.

Da kong Olav tok av sted, kom den hæren sveakongen gav ham, også til ham, og det var fire hundre mann. Kongen tok den vegen svearne viste ham. De drog opp i landet til skogene og kom fram der det heter Jarnbera- land. Der traff kongen den hæren som hadde kommet fra Norge for å møte ham, og som det er fortalt om her før. Han møtte der sin bror Harald og mange andre av frendene sine, og det var et gledelig møte. Da hadde de til sammen tolv hundre mann.

199.

Det var en mann som het Dag, og de sier at han var sønn til den kong Ring som hadde rømt fra landet for kong Olav, og folk sier at Ring var sønn til Dag, sønn til Ring, sønn til Harald Hårfagre. Dag var kong Olavs frende. Ring og hans sønn Dag hadde slått seg ned i Sveavelde og hadde fått et rike å styre der. Da kong Olav var kommet østfra til Svitjod om våren, sendte han bud til sin frende Dag om at Dag skulle slå seg sammen med ham og gi ham all den støtte han rådde over, og dersom de fikk tatt landet i Norge, så skulle Dag få et rike der som ikke var mindre enn det hans forfedre hadde hatt.
 Da dette budskapet kom til Dag, likte han det godt. Han lengtet svært etter å dra til Norge og ta igjen der det rike som hans frender hadde hatt før. Han svarte med én gang og lovte å komme. Dag var snar både i ord og gjerning, nokså voldsom av seg og en svært modig mann, men han hadde ikke så mye vett. Nå samlet han seg folk og fikk nesten tolv hundre mann, og med den hæren drog han til kong Olav.

200.

Kong Olav sendte bud ut i bygdene og lot folk få vite at om noen ville vinne seg gods slik at de tok hærfang og skiftet mellom seg de eiendommene som kongens uvenner satt på, så skulle de komme til ham og følge ham.
 Kong Olav førte hæren sin framover. Han fór gjennom skogbygdene og noen ganger gjennom ødemarker og ofte over store vann. De drog eller bar skipene med seg mellom vannene. Det kom folk til kongen, folk fra skogene, og noen av dem var landevegsrøvere. Mange steder der han bodde om natta, har fått navnet Olavsbu siden. Han stanset ikke før han kom fram i Jemtland, så drog han nord til Kjølen. Hæren hans delte seg i bygdene og drog mye hver for seg så lenge de ikke ventet seg ufred. Men alltid når hæren delte seg, fulgte nordmannshæren med kongen, og Dag drog en annen veg med sin hær og svearne en tredje med sin.

201.

Det var to menn ; den ene het Gaukatore, den andre Avrafaste. De var røvere av verste slag og hadde med seg tretti mann til som var maken til dem sjøl. Disse brødrene var større og sterkere enn andre ; det skortet dem verken på mot eller pågåenhet. De fikk høre om denne hæren som drog gjennom landet der, og sa til hverandre at det ville være en god tanke å dra til kongen og følge ham til landet hans og gå med ham i slag der og få prøve seg. For de hadde aldri før vært i slag der hæren ble fylket, og de hadde stor lyst til å se kongens fylking. Dette likte følget deres godt, og så gav de seg på veg til kongen. Da de kom dit, gikk de framfor kongen med flokken sin, og hele følget var fullt væpnet. De hilste ham. Han spurte hva de var for karer. De sa hva de het, og at de hørte til der i landet. Så kom de fram med ærendet sitt og tilbød kongen at de skulle følge med ham. Kongen sa han syntes det så ut til å være god hjelp i slike karer. <Jeg vil gjerne ta imot slike menn,> sa han, <men er dere kristne ?> Gaukatore svarte ; han sa han var verken kristen eller hedning. <Vi karer har ingen annen tro enn at vi tror på oss sjøl og vår styrke og kamplykke, og det greier vi oss langt med.> Kongen svarte : <Det er stor synd at så kjekke menn ikke skal tro på kristus, sin skaper.> Tore svarte : <Er det noen kristen mann i ditt følge, konge, som har vokst mer på en dag enn vi brødre ?> Kongen bad dem la seg døpe og ta den rette tro <Og så kan dere følge meg,> sa han. <Da skal jeg gjøre dere til store menn, men vil dere ikke det, så får dere gå tilbake til det yrket dere hadde.> Avrafaste svarte. Han sa han ville ikke ta imot kristendommen, og så gikk de sin veg. Da sa Gaukatore : <Det er en stor skam dette at denne kongen skal vrake oss. Aldri før har jeg vært noe sted der jeg ikke var god nok til å gå i lag med andre menn. Jeg vil aldri vende hjem på denne måten.> Så slo de seg i lag med de andre skogsmennene og fulgte flokken. Kong Olav drog nå vest over Kjølen.
 

Kong Olavs møte med Gaukatore og Avrafaste.

202.

Da kong Olav kom østfra og over Kjølen og videre ned av fjellet i vest der en kan se landet senke seg vestover, så han derfra utover landet. Mye av hæren gikk foran kongen og mye etter ham. Der han rei, var det romt omkring ham. Han var stille og talte ikke med noen. Han rei slik en lang stund om dagen og så seg lite om. Da rei biskopen bort til ham og spurte hva han tenkte på, siden han var så stille, for kongen brukte ellers være glad og pratsom mot sine menn på vegen og gledet alle de som kom nær ham.
 Kongen svarte i dyp ettertanke : <Jeg har hatt et underlig syn nå for en stund siden. Jeg så utover Norge da jeg så vestover fra fjellet. Da kom jeg i hug at jeg har vært glad mang en dag i dette landet, og så fikk jeg et syn ; jeg så utover hele Trondheimen og dernest over hele Norge. Og så lenge som synet holdt seg for øynene mine, så jeg alltid videre, helt til jeg så utover hele verden, både fra land og sjø. Jeg kjente nøye steder som jeg hadde vært og sett før, og jeg så like tydelig steder som jeg ikke har sett før ; noen av dem hadde jeg hørt om, men det var også steder som jeg aldri hadde hørt snakk om før, både bygd og ubygd, så vidt som verden er.> Biskopen sa at dette synet var hellig og stort og merkelig.

203.

Da kongen drog ned fra fjellet, kom han til en gard som heter Sul i den øverste bygda i Verdalen. Da de kom ned til garden, lå det åkrer langs vegen. Kongen bad sine folk fare varsomt og ikke ødelegge enga for bonden, og det gjorde folk også mens kongen var der. Men de flokkene som kom etterpå, enste ikke dette ; folk løp utover åkeren, slik at den la seg helt ned på bakken. Den bonden som bodde der, het Torgeir Flekk. Han hadde to sønner som var godt og vel voksne. Torgeir tok godt imot kongen og hans menn og bød ham all den hjelp han rådde over. Kongen tok vel imot det og spurte Torgeir om nytt, hvorledes det stod til der i landet, om det hadde vært gjort noen samling der mot ham. Torgeir sa det var dradd sammen en stor hær der i Trondheimen, og at det hadde kommet lendmenn dit både sørfra i landet og nord fra Hålogaland. <Men jeg vet ikke,> sa han <om de tenker å gå mot Dem med denne hæren eller dra et annet sted.>
 Så klagde han til kongen over den skade han hadde lidd ved at kongsmennene hadde vært uvørne og hadde brutt opp og tråkket ned alle åkrene hans. Kongen sa det var ille at de hadde gjort noe galt for ham. Så rei kongen bort der åkeren hadde stått, og så at hele åkeren lå nede på bakken. Han rei omkring den, og deretter sa han : <Jeg venter sikkert, bonde, at Gud vil rette på skaden for deg, og at denne åkeren blir bedre igjen om ei ukes tid.> Og det ble en riktig god åker, slik som kongen sa.
 Kongen ble der natta over, og om morgenen tok han av sted. Han sa at Torgeir skulle følge med ham, men Torgeir bød ham sine to sønner til følge. Da sa kongen at de skulle ikke følge ham, men guttene ville av sted likevel. Kongen bad dem bli igjen, og da de ikke ville gi seg, ville kongens hirdmenn binde dem. Da kongen så det, sa han : <La dem fare, de kommer nok tilbake.> Det gikk som kongen sa også med guttene.

204.

Nå førte de hæren sin ut til Stav. Da kongen kom til Stavemyrene, holdt han hvil. Da fikk han vite at det var sant at bøndene gikk mot ham med en stor hær, og at nå ville han snart få strid. Da mønstret kongen hæren, og det ble holdt manntall, og da hadde han mer enn tretti hundre mann (mer enn 3600 ).
 Da fant de ni hundre hedninger i hæren. Men da kongen fikk vite det, sa han at de skulle la seg døpe. Han sa at han ville ikke ha hedninger med seg i striden. <Vi kan ikke stole på at vi har mange folk,> sa han, <Gud må vi stole på, for med hans kraft og miskunn skal vi seire. Og jeg vil ikke blande hedensk folk sammen med mine menn.> Da hedningene hørte dette, holdt de råd med hverandre, og til slutt lot fire hundre mann seg døpe, men fem hundre nektet å ta kristendommen, og den hæren drog tilbake til sitt eget land.
 Nå kom de fram med flokken sin, brødrene Gaukatore og Avrafaste, og tilbød kongen enda en gang å gå med ham. Han spurte om de hadde tatt dåpen nå. Gaukatore sa at det hadde de ikke. Kongen bad dem ta dåpen og den rette tro, ellers fikk de dra sin veg. Så gikk de bort litt og talte med hverandre og rådslo om hva de skulle gjøre. Da sa Avrafaste : <Skal jeg si hva jeg har lyst til, så vil jeg ikke vende tilbake. Jeg vil gå til kampen og hjelpe en av hærene, men det er det samme for meg hvilken flokk jeg er i.>
 Da svarte Gaukatore : <Om jeg skal gå til kampen, så vil jeg hjelpe kongen, for han trenger det mest. Og om jeg skal tro på en gud, hvorfor skal det da være verre for meg å tro på Kvitekrist enn en annen gud ? Derfor rår jeg til at vi lar oss døpe, siden det er så mye om å gjøre for kongen. Så kan vi siden følge ham i striden.> dette var de enige om alle sammen. Så gikk de til kongen og sa at nå ville de ta dåpen, og så ble de døpt av prestene og konfirmert av biskopen. Kongen tok dem opp i hirden hos seg, og sa de skulle stå under hans merke i kampen.

205.

Kong Olav hadde nå fått visshet for at det ikke var lenge til at han ville få kamp med bøndene, og da han hadde mønstret hæren og holdt manntall, viste det seg at han hadde mer enn tretti hundre mann, og det syntes de var en stor hær på én voll. Så talte kongen til hæren og sa som så : <Vi har en stor hær og vakkert folk. Nå vil jeg si dere hvordan jeg vil stille opp hæren min. Jeg vil la mitt merke gå fram midt i hæren, og det skal hirden følge og gjestene og den flokken som kom til oss fra Opplanda, og likeså de som kom til oss her i Trondheimen. Til høyre for mitt merke skal Dag Ringsson stå, og med ham alt det folk han hadde med til oss. Han skal ha det andre merket. Til venstre for min fylking skal det folket stå som sveakongen gav oss, og alle de som kom til oss i Svea- velde. De skal ha det tredje merket. Jeg vil folk skal dele seg i flokker, og frender og kjenninger skal stå sammen, for da vil den ene best hjelpe den andre, og alle vil kjenne hverandre. Vi skal merke hele hæren vår, sette et hærmerke på hjelmene og skjoldene våre, tegne det hellige kors med hvitt på dem, og når vi kommer i kamp, skal vi ha ett ordtak : <Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn ! Vi får bruke tynne fylkinger, om vi har færre folk ; for jeg vil ikke at de skal kringsette oss med hæren sin. La nå folk dele seg i flokker, og siden skal vi stille flokkene i fylkinger, og så må hver vite hvor han skal stå, og legge merke til hvor langt han er fra det merket han er satt under. Så vil vi holde oss fylket, og folk skal gå med våpen dag og natt til vi får vite hvor vi og bøndene skal møtes.> Da kongen hadde talt, fylkte de hæren sin og stilte den opp slik som kongen hadde sagt.
 Etter dette holdt kongen stevne med flokkførerne ; da var de menn kommet igjen som kongen hadde sendt ut i bygda for å kreve hjelp av bøndene. De kunne fortelle fra bygda at der hvor de hadde vært, var det overalt tomt for våpenføre menn. Alt folk hadde gått til bondesamlingen, og der de fant noen, ville få følge dem, og de fleste svarte at de satt hjemme av den grunn at de ville ikke følge noen av hærene ; de ville verken slåss med kongen eller med sine frender. Derfor hadde sendemennene fått lite folk.
 Da spurte kongen sine menn til råds, hva de syntes var best å gjøre. Finn svarte på kongens tale. <Jeg skal si hva som skulle bli gjort om jeg fikk rå,> sa han, <Da skulle vi fare med hærskjold over alle bygdene, rane alt gods og brenne bygda så alldeles av at det ikke stod et kott igjen, og på den måten straffe bøndene for at de har sveket sin herre. Jeg tenker at mang en ville bli løs i flokken om han så røyk og varme hjemme fra husene sine og ikke visste hvordan det stod til med barn og kvinner og gamle folk, far og mor eller andre frender. Og jeg skulle tro,> sa han, <at om noen først fant på å bryte samlingen, så ville snart fylkingene deres bli tynne, for bønder har det gjerne slik at alle synes best om nye råd.>
 Da Finn sluttet å tale, gav mennene kraftig bifall ; mange syntes det var bra å skaffe seg gods, og alle syntes bøndene hadde godt av å få skade, og at det dessuten var rimelig som Finn sa, at mange av bøndene ville løse seg ut av samlingen.
Da kvad Tormod Kolbrunarskald en strofe :

Da kong Olav hørte hvor oppsatt folket var, krevde han stillhet og sa : <Bøndene fortjente ikke bedre enn at det ble gjort slik som dere vil ; de vet at jeg har gjort det før å brenne husene for dem og har straffet dem hardt på andre måter. Jeg gjorde det, jeg brente for dem da de først hadde gått fra troen sin og tatt til å blote og ikke ville holde opp igjen på mitt bud. Den gangen hadde vi Guds rett å forsvare. Men dette svik mot kongen at de ikke holder sin troskap mot meg, har mye mindre å si, likevel er ikke det heller sømmelig for dem som vil være menn av ære. Jeg har større rett til å vise skånsel nå som de gjør galt mot meg, enn da de satte seg opp mot Gud. Derfor vil jeg at folk skal fare fredelig fram og ikke gjøre noe hærverk. Jeg vil først møte bøndene, og kan vi bli forlikte, så er det godt, men om de går til kamp mot oss, da kan hende ett av to : Om vi faller i kampen, da er det best ikke å gå dit med ranet gods, men om vi seirer, da skal dere ta arv etter dem som nå kjemper mot oss, for de kommer til å falle noen av dem, og andre flykter, og enten de gjør det ene eller det andre, har de forbrutt all sin eiendom. Og da er det godt å gå til store hus og gode garder, men ingen har nytte av det som er brent. Likeså med ranet gods, det går mye mer av det til spille enn det en har nytte av. Nå skal vi dra ut gjennom bygda i spredte flokker og ta med oss alle de våpenføre menn vi kan få tak på. Vi skal også hogge buskap og ta så mye annen mat som folk trenger til å fø seg med, men ingen skal gjøre annet hærverk. Jeg ser gjerne at speiderne til bøndene blir drept, om dere får tak i dem. Dag og hans menn skal ta den nordre vegen ned gjennom dalen, og jeg vil ta allfarvegen, og så skal vi møtes til kvelds og være på samme sted om natta.>
 

206.

Det fortelles at da kong Olav fylkte hæren sin, stilte han noen menn i en skjoldborg som skulle stå foran ham i slaget, og til det valgte han de menn som var de sterkeste og djerveste. Så ropte han på skaldene sine og bad dem gå inn i skjoldborgen. <Dere skal stå her,> sa han, <og se alt det som kommer til å hende her. Da trenger ingen å fortelle dere om det, for dere skal sjøl si sagaen og dikte om det siden.> Der var Tormod Kolbrunarskald og Gissur Gullbrå, fosterfar til Hovgarda-Rev, og den tredje var Torfinn Munn.
 Da sa Tormod til Gissur : <La oss ikke stå så trangt da, mann, at ikke Sigvat skald får plass når han kommer. Han vil sikkert stå framfor kongen, og kongen vil heller ikke like annet.> Kongen hørte dette og svarte : <Du trenger ikke komme med fantord om Sigvat fordi om han ikke er her. Han har ofte fulgt meg godt, og nå ber han nok for oss, og det kan vi ennå komme til å trenge svært godt.> Tormod sa : <Det kan jo være, konge, at du nå trenger mest til bønner. Men tynt ville det være om merkestanga dersom alle hirdmennene dine var på veg til Roma nå. Det har også vært sant når vi klagde over at når noen ville snakke med deg, så fikk han ikke plass for Sigvat.>
Så snakket de med hverandre og sa at nå ville det være bra om de diktet noen strofer til minne om de ting som snart skulle hende.
Da kvad Gissur :

Da kvad Torfinn Munn en annen strofe :

Da kvad Tormod :

Disse strofene lærte folk straks.

Skaldene kveder.

 

207.

Så tok kongen av sted og drog ut gjennom dalen. Han fant seg et sted for natta, og der kom hele hæren hans sammen ; de lå ute om natta under skjoldene sine. Straks det ble lyst, lot kongen hæren stå opp, og så flyttet de lenger ut etter dalen da de var ferdige til det. Da kom det mange bønder til kongen, og de fleste gikk inn i hæren hos ham, men alle kunne de fortelle det samme, at lendmennene hadde samlet en uovervinnelig hær, og de tenkte å gå til kamp mot kongen. Da tok kongen mange merker sølv og gav dem til en bonde og sa så : <Dette sølvet skal du ta vare på og dele det ut siden. Du skal gi noe til kirkene og noe til prestene og noe til de fattige, og du skal gi det for de menns liv og sjel som faller i kampen og kjemper mot oss.> Bonden svarte : <Jeg skal vel gi dette sølvet til sjelefrelse for Deres menn, konge ?> Da svarte kongen : <Dette sølvet skal du gi for de menns sjeler som går med bøndene i kampen og faller for våpnene til våre menn, men de menn som følger oss i kampen og faller der, de og vi skal bli frelst alle sammen.>

208.

Den natta kong Olav lå med hæren samlet, og som vi nå fortalte om, var han lenge våken og bad til Gud for seg og hæren sin og sov lite. Mot dag kom det litt søvn over ham, og da han våknet rant dagen. Kongen syntes det var svært tidlig å vekke hæren ; og så spurte han hvor Tormod skald var. Han var i nærheten og svarte ; han spurte hva kongen ville ham. Kongen sa : <Si fram et kvede for oss.> Tormod satte seg opp og kvad så høyt at det hørtes over hele hæren. Han kvad det gamle Bjarkemål, og dette er de første versene :

Da våknet hæren, og da kvedet var slutt, takket folk ham for det og likte det svært godt, og syntes han hadde funnet det rette, og de kalte kvedet for Huskarlahvot. Kongen takket ham fordi han kortet tida for dem, og så tok kongen en gullring som veide ei halv mark, og gav den til Tormod. Tormod takket kongen for gaven og sa : <Vi har en god konge, men nå er det ikke lett å si om kongen får et langt liv. Jeg har en bønn, konge, den at du lar oss to skilles, verken i liv eller død.> Kongen svarte : <Vi skal gå samme veg alle sammen så lenge jeg rår for det, om ikke dere vil skilles fra meg.> Tormod sa : <Jeg venter det, konge, at enten freden blir bedre eller verre, så skal jeg få stå Dem nær så lenge jeg kan, hvor vi enn hører at Sigvat farer med gullhjaltesverdet.>
Så kvad Tormod :
 

209.

Kong Olav førte hæren ut gjennom dalen. Dag tok igjen en annen veg med sin hær. Kongen stanset ikke før han kom ut til Stiklestad. Da fikk de se bondehæren ; folket der gikk svært spredt, men det var slike svære mengder at på hver sti dreiv det folk, og mange steder var det store flokker som gikk sammen. De så en flokk menn som kom ned fra Verdalen, de hadde vært ute for å speide og hadde kommet like ved der kongens folk var, og de visste ikke av det før det var så kort mellom dem at de kunne kjenne hverandre. Det var Rut fra Viggja med tretti mann. Da sa kongen at gjestene skulle gå mot Rut og ta livet av ham. Det var de raske til. Så sa kongen til islendingene : <Jeg har hørt si at det har vært skikk på Island at bøndene skylder å gi huskarene sine en sau til slakt om høsten. Nå vil jeg gi dere en bukk til slakt.> ( anm.: Rut betyr bukk.) Islendingene var lette å få med på dette ; de gikk straks mot Rut sammen med de andre, og Rut ble drept, og hele den flokken som fulgte ham.
 

På hver sti dreiv det folk.

 Kongen ble stående og lot hæren også stanse da han kom til Stiklestad. Kongen bad folk stige av hestene og gjøre seg klare, og de gjorde som kongen sa. Så tok de til å fylke og satte opp merkene. Da var ennå ikke Dag kommet med sin hær, så de saknet den fylkingarmen. Da sa kongen at opplendingene skulle gå fram der og ta opp merkene. <Jeg tror det er best,> sa kongen, <at Harald, bror min, ikke er med i kampen ; for han er bare barnet ennå.> Harald svarte : <Sannelig skal jeg være med i kampen, og om jeg har så små krefter at jeg ikke kan holde sverdet, så vet jeg god råd med det. Vi skal binde handtaket fast til handa. Ingen skal ha bedre vilje enn jeg til å være i vegen for bøndene. Jeg vil følge flokken min.>
Og folk sier at da kvad Harald denne strofen :

Harald fikk det som han ville og var med i slaget.
 

210.

Det var en mann som het Torgils Hålmuson ; han var bonden som bodde på Stiklestad og far til Grim den gode. Torgils tilbød kongen sin hjelp og at han skulle være med ham i slaget. Kongen sa at han skulle ha takk for det, <men,< sa kongen, <jeg vil at du ikke skal være med i slaget, bonde. gjør heller dette for oss, berg de av mennene våre som er såret etter slaget og gi ei grav til dem som faller i slaget. Og likeså, bonde, om det skulle hende at jeg falt i dette slaget, vis da mitt lik den siste tjeneste som trengs, om det da ikke blir nektet deg.> Torgils lovte kongen det han bad om.

211.

Da kong Olav hadde fylket hæren sin, talte han til mennene. Han sa at de måtte gjøre seg harde og gå djervt fram. <Om det blir kamp,> sa han, <har vi en stor og god hær, og enda bøndene kan ha noe mer folk, så er det likevel lykken som rår for seieren. Dette vil jeg dere skal vite : Jeg flykter ikke fra denne kampen ; enten skal jeg seire over bøndene eller falle i slaget. Jeg vil be om at det må bli min lodd som Gud ser er det beste for meg. Vi skal trøste oss til det at vi har mer rett enn bøndene, og at Gud derfor også vil frelse eiendommene våre for oss etter denne kampen, eller også gi oss mye større lønn for det tap vi får her, enn vi sjøl kan ønske oss. Men om jeg får noe å si etter kampen, da skal jeg lønne hver av dere etter fortjeneste, og etter hvordan hver går fram i kampen. Om vi seirer, da blir det nok både av land og løsøre til deling mellom dere, det som uvennene våre eier nå. La oss gå på så hardt som mulig i førstningen, for slaget blir snart avgjort når overmakten er stor. Vi kan vente å få seier om vi handler fort, men det vil falle oss tungt, dersom vi kjemper til vi blir så trøtte at folk blir uskikket til å slåss av den grunn. Vi har mindre folk å skifte på med enn de som kan gå fram noen ad gangen mens andre bare verger seg og hviler. Men om vi går så hardt på at de som står fremst, viker unna, da kommer den ene til å falle over den andre, og da blir det verre for dem dess flere de er.> Da kongen sluttet talen, kom folk med høye tilrop til ham og egget hverandre opp.

212.

Tord Folesson bar kong  Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen :

213.

Kong Olav var kledd slik at han hadde en forgylt hjelm på hodet og et hvitt skjold, der det hellige kors var innlagt med gull. I den ene handa hadde han den øksa som nå står i Kristkirken ved alteret ; ved beltet hadde han det sverdet som heter Neite. Det var et veldig skarpt sverd, og handtaket var omviklet med gull. Han hadde ringbrynje. Det nevner Sigvat skald :

214.

Da kong Olav hadde fylket hæren, hadde bøndene ennå ikke kommet nær noen steder. Da sa kongen at hæren skulle sette seg ned og hvile. Så satte kongen seg sjøl ned og hele hæren hans, de satt romt. Kongen lente seg ned og la hodet i fanget på Finn Arnesson. Da kom søvnen over ham, og han sov en stund. Da så de bondehæren, og nå kom hæren mot dem og hadde satt opp merkene sine, og det var en svær folkemasse.
 Da vekte Finn kongen og sa til ham at bøndene kom imot dem. Da kongen våknet, sa han : <Hvorfor vekte du meg, Finn, og lot meg ikke få drømme ferdig ?> Finn svarte : <Du drømte vel ikke slik at du ikke heller skylder å våke og gjøre seg ferdig til å ta imot den hæren som kommer mot oss. Ser du ikke hvor nær bondemugen er kommet nå.> Kongen svarte : <De er ikke så nær oss ennå at det ikke hadde vært bedre om jeg hadde sovet.> Da sa Finn : <Hva drømte du da, konge, siden du syntes det var ille du ikke fikk vokne av deg sjøl ?> Da sa kongen hva han hadde drømt. Han syntes han så en høy stige, og han gikk oppover den i lufta så langt at himmelen åpnet seg, og så langt nådde stigen. <Jeg var kommet på det øverste trinnet,> sa han, <da du vekte meg.> Finn svarte : <Jeg synes ikke denne drømmen er så god som du visst synes. Jeg tror dette varsler at du skal dø, dersom det da var noe annet enn søvnørske som kom over deg.>

215.

Enda en ting hendte da kong Olav hadde kommet til Stiklestad. Det kom en mann til ham, og det var ikke så merkelig, for det kom mange menn til kongen fra bygdene, og når folk syntes dette var noe nytt, så var det fordi denne mannen ikke liknet de andre som hadde kommet til kongen der. Han var så høy at ingen rakk ham lenger enn til akslene. Han var en svært vakker mann å se til og hadde et fagert hår. Han var vel væpnet, hadde en vakker hjelm og ringbrynje, rødt skjold og et staselig sverd ved beltet. I handa hadde han et stort, gullslått spyd, og skaftet på det var så digert at det fylte handa. Denne mannen gikk framfor kongen og hilste ham og spurte om kongen ville ta imot hjelp av ham. Kongen spurte ham etter navn og ætt og hvilket land han var fra. Han svarte : <Jeg har ætta mi i Jemtland og Helsingland, og jeg blir kalt Arnljot Gelline. Jeg kan ellers fortelle Dem det at jeg hjalp de mennene som De sendte til Jemtland etter skatt. Jeg gav mennene et sølvfat som jeg sendte Dem til tegn på at jeg ville være Deres venn.>
 Da spurte kongen om Arnljot var kristen eller ikke. Han sa om sin tro at han trodde på egen kraft og styrke ; <og den troen har hjulpet meg godt hittil. Men nå har jeg tenkt heller å tro på deg, konge.> Kongen svarte : <Om du vil tro på meg, da skal du tro på det som jeg lærer deg. Du skal tro at Jesus Krist har skapt himmelen og jorda og alle mennesker, og til ham skal de komme etter døden alle de som er gode og rettroende.> Arnljot svarte : <Jeg har hørt tale om Kvitekrist, men jeg har ikke noe kjennskap til hva han gjør, eller hvor han rår. Men nå vil jeg tro alt det du sier til meg, jeg vil legge hele min sak i di hand.> Så ble Arnljot døpt. Kongen lærte ham det han syntes var det nødvendigste av troen og stilte ham fremst i fylkingen og foran merket. Der stod alt Gaukatore og Avrafaste og flokkene deres også.

216.

Nå skal vi fortelle videre der vi sluttet før. Lendmennene og bøndene hadde samlet en uovervinnelig hær så snart de hørte at kongen hadde reist øst fra Gardarike og hadde kommet til Svitjod. Og da de hørte at kongen hadde kommet østfra til Jemtland, og at han tenkte å dra vestover Kjølen til Verdalen, styrte de med hæren inn i Trondheimen og samlet sammen hele allmuen der, fri mann og trell, og så drog de inn i Verdalen, og da hadde de så stor hær at det var ingen mann der som hadde sett så stor hær komme sammen på én gang i Norge. Men det var der som det ofte kan bli i en stor hær, folket var svært ujevnt. Det var mange lendmenn og en stor mengde mektige bønder, men hele massen var småfolk og arbeidskarer, og hele hovedstyrken av hæren var folk som hadde samlet seg sammen der i Trondheimen. Det folket raste i fiendskap mot kongen.

217.

Knut den mektige hadde lagt under seg hele landet i Norge, som før skrevet, og han hadde satt Håkon jarl til å styre. Han gav jarlen en mann til hirdbiskop som het Sigurd ; han var av dansk ætt og hadde vært hos kong Knut lenge. Denne biskopen var voldsom av sinn og veltalende i ord. Han støttet kong Knut alt det han kunne i sin tale, og var en farlig uvenn for kong Olav. Denne biskopen var med i hæren og talte ofte for bøndene og satte dem opp til å gjøre reisning mot kong Olav.

218.

Biskop Sigurd talte på et husting der det var en mengde folk. Han tok slik til orde : <Her er det nå kommet sammen så mye folk at det ikke blir råd å få se en større innenlandsk hær i dette fattige landet. Nå kan den komme vel med for dere denne folkestyrken, dere kan nok komme til å trenge den om denne Olav ennå ikke tenker å holde opp å herje for dere. Alt da han var en ung mann, øvde han seg i å rane og drepe folk, og derfor drog han vidt omkring i landene ; men til slutt vendte han seg hit, og han tok fatt på den måten at han gjorde seg uvenner med alle de som var de beste og rikeste, slike som kong Knut, som alle skylder å tjene når de kan, men han satte seg fast i Knuts skattland. Det samme gjorde han for Olav sveakonge, og jarlene Svein og Håkon dreiv han bort fra ættearven deres. Men verst var han likevel mot sine frender, for han jagde bort alle kongene fra Opplanda. Det var nå ellers på én måte godt, for de hadde i forvegen brutt tro og eder til kong Knut, og fulgt denne Olav i alle de gale ting han fant på.
 Nå gikk vennskapet i stykker, og det var til pass for dem. Han lemlestet dem og tok under seg det riket de hadde. Slik ødela han alle menn av kongelig ætt i landet, og siden vet dere vel hvordan han har gått fram mot lendmennene, han drepte de beste, og mange er blitt landflyktige for ham. Han har også reist omkring i dette landet med flokker av ransmenn, brent bygdene og drept og ranet folk. Hvem er det her av stormennene som ikke har store saker å hevne på ham ? Nå kommer han med en utenlandsk hær, og størstedelen av den er folk fra skogene og landevegsrøvere eller andre ransmenn. Tror dere at han blir mild mot dere nå som han kommer med dette fæle pakket, han som gjorde slikt hærverk dengang alle som fulgte ham, rådde ham fra det ? Jeg mener det er best at dere nå minnes kong Knuts ord, og hva han rådde dere til, om Olav ennå skulle komme tilbake til landet, og hvordan dere da skulle få ha den friheten som kong Knut lovte dere. Han sa dere skulle stå imot og drive fra dere slike ugagnsflokker. Nå er det bare én ting å gjøre, og det er å gå mot dem og slå dette pakket ned for ørn og ulv, og la hver ligge der han ble hogd ned, med mindre dere da heller vil slepe likene deres ut i holt og røyser. Men ingen må være så frekk at han flytter dem til kirkene, for det er alt sammen vikinger og ugjernings- menn.> Og da han sluttet talen, ropte folk høyt, og alle sa ja og lovte å gjøre som han sa.

219.

De lendmennene som hadde kommet sammen der, holdt stevne og talte med hverandre og avgjorde hvordan de skulle fylke, og hvem som skulle være høvding for hæren. Da sa Kalv Arnesson at Hårek fra Tjøtta var den som var nærmest til å bli høvding for denne hæren, <for han er av Harald Hårfagres ætt. Kongen er særlig harm på ham fordi han har drept Grankjell, og han kommer til å få harde kår om Olav kommer til makten. Hårek er vel prøvd i strid og en ærgjerrig mann.> Hårek svarte at yngre folk var nærmere til dette enn han, <jeg er en gammel og avfeldig mann nå,> sa han, <og jeg duger lite til kamp. Dessuten er det frendskap mellom kong Olav og meg : om han ikke la stor vekt på det, så er det likevel ikke sømmelig for meg å gå lenger fram i denne ufreden mot ham enn enhver annen i flokken vår. Du, Tore, høver godt til å være høvding og holde slag mot kong Olav. Du har også god grunn til det. Du har å hevne på ham både tap av frender, og så det at han dreiv deg fredløs fra all din eiendom. Du har også lovt kong Knut det, og du har lovt frendene dine at du skal hevne Asbjørn. Tror du kanskje at du noen gang får bedre høve enn nå til å hevne alle disse krenkelsene ?>
 Tore svarte på talen hans : <Jeg tør ikke ta på meg å bære merke mot kong Olav og bli høvding for denne hæren. Her har trønderne flest folk, og jeg kjenner til hvor store de er på det. De vil ikke lystre verken meg eller noen annen håløyg. Men dere trenger ikke minne meg om den urett jeg har å hevne på kong Olav. Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av fire menn som alle sammen var gjæve både i stilling og ætt ; Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grjotgard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne. Om meg er nå det å si at jeg har valgt ut elleve mann av huskarene mine, de djerveste som var, og jeg tenker at vi ikke skal overlate det til andre å skifte hogg med Olav, om vi kan komme til det.>

220.

Nå tok Kalv Arnesson til orde : <I denne saken som vi har tatt opp, må vi sørge for at det ikke bare løper ut i løst snakk når denne hæren har kommet sammen. Vi kan trenge til annet om vi skal holde kamp mot kong Olav, enn dette at alle drar seg unna og ikke vil ta på seg vanskeligheter, for vi kan være viss på at om Olav ikke har noen stor hær mot den vi har, så er føreren modig, og hele hæren følger ham trofast. Og om vi nå tar til å skjelve, vi som helst skulle være førere for hæren vår, og om vi ikke vil gi hæren mot og stramme den opp og gå først, da kommer det snart til å gå slik med hele hæren at hjertet synker i brystet på mennene, og så kommer hver til å sørge for seg sjøl. Om vi så har stor hær, vil vi likevel komme til å få merke når vi møter kong Olav og hans hær, at vi kan være visse på å tape, med mindre vi førere sjøl er kvasse som kniver, og hele mengden presser seg fram etter én plan. Kan det ikke bli slik, da er det bedre for oss at vi ikke legger til kamp ; men det er lett å se hvordan det går om vi nå stoler på kong Olavs nåde, når han var så hard den gang han hadde mindre grunn til det enn han synes han har nå. Likevel vet jeg at det er folk i hæren hans som vil sørge for at jeg nok ville få grid om jeg bad om det. Dersom dere vil som jeg, så skal du, Tore måg, og du, Hårek, gå under det merket som vi alle skal reise og siden følge. La oss være djerve og harde i denne saken som vi har tatt på oss, og la oss gå fram med bonde- hæren slik at de ikke merker frykt hos oss. Det vil gjøre folk modige til å gå på at vi sjøl går glade for å fylke hæren og egge til kamp.> Da Kalv hadde sluttet talen, var alle enige med ham og sa at de ville alt skulle være slik som Kalv avgjorde for dem. Alle ville at Kalv skulle være høvding for hæren og sette hver mann i den flokken han ville.

221.

Kalv satte opp merket og stilte huskarene sine der under merket og dessuten Hårek fra Tjøtta og hans folk. Tore Hund med sitt følge stod fremst i brystet på fylkingen framfor merkene. Der på begge sider av Tore stod også utvalgte folk av bøndene, de som var hardest i strid og best væpnet. Denne fylkingen ble gjort både lang og tjukk, og der stod trøndere og håløyger. Til høyre for denne fylkingen var det en annen fylking, og til venstre for hovedfylkingen hadde ryger og horder, sogninger og fjordinger fylket seg, og der hadde de det tredje merket.

222.

Det var en mann som het Torstein Knarresmed. Han var kjøpmann og en god handverker, en stor og sterk mann som gjerne ville være den første i alle ting, en stor slåsskjempe. Han var blitt uforlikt med kongen, og kongen hadde tatt fra ham et stort nytt kjøpmannsskip som Torstein hadde bygd. Det var straff for vold som Torstein hadde gjort seg skyldig i, og drapsbøter som kongen skulle ha. Torstein var med i hæren. Han gikk fram foran fylkingen der Tore Hund stod. Han sa : <Her vil jeg være, Tore, i følge med deg ; for jeg tenker å være den første til å bruke våpen på kong Olav om vi møtes, dersom jeg kan få stå nær nok til det. Slik vil jeg lønne ham for han tok fra meg det beste skipet som noen gang har gått i kjøpferd.> Tore og hans flokk tok imot Torstein, og han gikk inn i flokken hos dem.

223.

Da bondefylkingen var stilt opp, talte lendmennene og bad folk legge merke til hvordan de stod, hvor hver mann var stilt opp, og under hvilket merke han skulle være, hvor langt fra, eller hvor nær merket han var stilt. De bad folk være våkne og snare til å stille seg i fylkingen når luren gikk, og det ble blåst hærblåst, og så gå fram i fylking, for de hadde ennå nokså lang veg å gå og flytte hæren, og det var fare for at fylkingen skulle gå i stykker under marsjen.
 Så mannet de opp hæren. Kalv sa at alle som hadde sorger og fiendskap å hevne på kong Olav, skulle gå fram under de merkene som ble ført mot kong Olavs merke, og tenke på alt det vonde han hadde gjort dem. Han sa at de aldri ville få bedre høve til å hevne sine sorger og fri seg fra den tvang og trelldom Olav hadde lagt på dem. <Den som nå ikke kjemper så djervt han kan,> sa han, <er en blautfisk, for det er ikke sakesløse menn dere går imot, og de sparer ikke dere om de kommer til.> Det ble høye tilrop etter hans. Over hele hæren ropte folk og egget hverandre opp.

224.

Bondehæren.

Så førte bøndene hæren til Stiklestad. Der var kong Olav med sin hær. Fremst i hæren gikk Kalv og Hårek med merket. Da de møttes, tok ikke kampen til med én gang, for bøndene ventet med å gå på av den grunn at hæren deres ikke var like langt framme alle steder, og de ventet på den delen som kom sist. Tore Hund hadde gått sist med sin flokk, for han skulle sørge for at ikke folk holdt seg tilbake når hærropet hørtes, og hærene så hverandre, og Kalv og hans flokk ventet på Tore. Bøndene hadde dette ordtaket i hæren for å egge folk fram til kamp : <Fram, fram, bondemenn !>
 Kong Olav gikk ikke på først, fordi han ventet på Dag og den hæren som fulgte ham. Da så kongen at Dags folk kom. Det er sagt at bøndene hadde en hær på ikke mindre enn hundre hundrer (anm.: 14 400 mann).
Sigvat sier så :
 
 

----

  til toppen

tilbake til del 7

fram til del 9
 

Home