Tilbake til personregisteret: snorre
Og det ord
i austerveg
kongens menn
fra kampen bar,
at høyforken der
drepte gramen,
en slik som sprer
Sleipnes nattverd.
Det var skam
at Bera skulle
egge kampens
menn til drap,
så brødre to
ble hinannens
død av åbrye
i utrengsmål.
Og liksvingeren
på neset luter,
et vindblåst tre,
hvor vika deles;
der på vidspurt
Straumøynes
står steinmerket
på kongens grav.
Dette verk
av Vott og Faste
ble til sagn
hos svenske folket,
av Frodes jarler
fra øylandet
hadde drept
den djerve kjempe.
Og med grus
grundig blandet
ble kongssønns
kloke hjerne;
dø måtte
den dådrike,
Åles skrekk,
i Uppsala.
aldri sov
under sotet tak
og aldri drakk
i årekroken.
Og skogens
bitende sott
over kongen
ved åren kom,
da tømmerhuset
-tomtas hærskip-
fullt av mannskap
om fyrsten brant.
Slik lagnad
sjelden var
blant svearne,
- det alle syntes -
at han sjøl,
en djerv konge,
skulle ende
sitt eget liv.
Og Åsas'
ærendsvein
snikmyrdet
hjelmkledd konge.
Budlungen
ble på bredden
av Stivlesund
stukket ned.
Gudesterk i strid han
på helveg tjuver sendte,
- vargen raust de mettet,
fyrstens djerve skarer -
før til havs han førte
framfus orm og snekker,
stein fløy da mot skjolda,
og menn til skade ble han.
Og der falt
en flokk av venner
om Grjotgards sønn
ved Stavenes,
og vågen
i Odins gny
blandet ble
med manneblod.
-----
Sør ved hav i striden
stridsmåkens venn seiret,
hard i hug la kongen
hand over folk og jorder;
skrekkens hjelm bar fyrsten,
skip og master vogget
ved land, bundet til staken
som olme hjorter i tjoret.
-----
Sverd beit svarte og blanke,
sterk tjodkonge kjempet,
spydene sang og suste,
klang gjorde svungne økser.
Høyt mot hugfylte kjempers
halser spydene gjallet,
gøters skytende uvenn
sist fikk hele seieren.
De var lastet med hærmenn
og hvite skjold,
med vestrøne spyd
og velske sverd.
Berserker remjet
der striden raste,
ulvhedner ulte
og jernvåpen skalv.
De fristet den framdjerve,
han lærte dem flykte,
østmenns storkonge
som bor på Utstein.
Da strid var i vente
snudde han havhestene;
på skjold det hamret
før Haklang falt.
Lei av å verge
landet for Luva
den halsdigre kongen
tok holmen til skjold;
de drog seg under setene,
de som var såret,
satte stjerten til værs,
stakk hodet i kjølen.
På baken lot de blinke
det blanke skjoldtak,
de tenksomme segger,
da steinene slo dem;
austkylvene aste
avsted over Jæren,
heim fra Hafrsfjord-
husket de mjøddrikken.
Kast nå, snare sveiner,
- seieren rår vi for -
stein over Håleggen!
hard skatt jeg ham sender.
-------
videre etter at Halvdans brødre fikk
vite om drapet:
På mitt liv er mange
lystne, av gode grunner,
menn av ymse ætter,
ikke småbårne heller;
men før de har felt meg,
får de ikke vite
hvem av oss som ender
under ørnekloa.
-------
Da han fikk vite at kongen kom østfra
tok han seg over til Katanes og kvad:
Mang en fager skjegging
blir fredløs for noen sauer,
jeg, for jeg her på øya
drepte unge kongssønn;
folk sier han er farlig
for meg, tapre kongen;
skar jeg hogg i Haralds
skjold; jeg frykter ikke.
Helters venn gav Irlands
hær til fryd for ravner,
valkyrjens fugler;
hele folket flyktet,
landets konge farget
klingen i manneblodet,
med sitt sverd han felte
folk, og hans var seieren.
Kongens sverd skjøt lynild,
på to snekker bare
med gravne trynesmykker
gjestet han grønne Sjælland,
ryddet fikk han alle
elleve danske skuter
vill og gal med våpen,
vidspurt ble han siden.
-----
Sjælland tok han siden,
Skånes vide kyster,
Venders tilflukt kongen
veldig underla seg.
-----
Seilskutenes skipper
skatter tok av gøter,
gavmild gulløder
rei spydstorm av på ferden.
-----
Over eikegrodde
marker øst i landet
satte hjelmkledd konge
en stolt og kraftig herre,
han som over dypet
dådrik kom fra Irland
kom med skjoldet løftet
seilende med hæren.
-----
Sverdene sang i leiken
med skarpe sliretunger.
Svermer han sendte i land,
slenger om seg med gullet.
( Linjene med rett skrift hører neppe med til innholdet i verset.)
Hvor valkyrjene uvær
vakte, han ly ei søkte,
mere mot han hadde
enn mang en annen konge.
videre:
Det sømmer seg ei en modig
Nå er det Harald seiler
mann å styre
lenger
sørfra sin brede flåte
nord med skipene, fyrste;
over sjøkongens veger.
en frist gjør det bare verre.
Skjoldet må vi gripe.
Så beit da
sverdet
Gullringers gud
i stridsmanns
hand
gikk over skjoldene
gjennom Odins
krigsklær
og nordmenns hauser
som i klart
vann,
med harde sverdføtter;
brodder
brakte,
det var kamprop på øya,
brutt ble
skjoldene,
kongene rødfarget
klinger
skranglet
skinnende skjoldborg
mot hærmenns
skaller
i stridsmenns blod.
---------------
Valkyrjevær han vakte,
en venn for menn, ei for gullet,
bad så Skrøya aldri
snu seg, men rett fram stevne.
Om du full av kamplyst
nordmenns konge vil finne
hold da fram mot den høye
høvding, svinger av sverdet.
Uredd kongen kløyvde
med gullhjaltet klinge
hårvokst hode under
hjelmen, drepte danen.
Trøtt de sårede bønder
satt seg til åra,
en etter annen, så man,
oppgav ånden av det.
En kraftig kjempe, vet jeg,
gikk kongen nest i kampen,
modig kar ga ravnen
rikelig tørstedrikke.
Bjørns bror fant de,
brynjekledd stod han,
den herlige kongen,
kommet under kampfanen;
spydene seg senket,
seiersmerket ristet,
så i gang kom kampen.
Han ropte til håløyger
og til holmryger,
jarlers banemann
gikk til striden;
godt følge av nordmenn
fulgte den gavmilde,
øydaners skrekk
stod under eirhjelm.
Han reiv av seg hærklærne;
heiv brynja i bakken,
hirdmenns herre,
før til hogg han tok;
leikte med mennene,
landet vil han verge,
gladlynte kongen,
stod under gullhjelmen.
Så beit da sverdet
i stridsmanns hand
gjennom Odins stridsklær
som i klart vann;
brodder brakte,
brutt ble skjoldene,
klinger skranglet
mot hærmenns skaller.
Gullringers gud
gikk over skjoldene
og nordmenns hauser
med harde sverdføtter,
det var kamprop på øya,
kongene rødfarget
skinnende skjoldborg
i stridsmenns blod.
Sverdflammer brente
i blodige sår,
langspyd lutet
for liv å ta,
blodsjøen bruste
mot sverdneset,
flo av piler falt
i fjæra på Stord.
Skjoldene blandet seg
som røde skyer,
Skoguls vær leikte
mot sjølve himmelen,
blodelva stønnet
i Odins stormvær,
da segnet mange
i sverdstrømmen.
De satt der, heltene,
med dragne sverd,
med skar i skjoldet
og sundskutte brynjer.
Den hær var ikke
i hugen glad
som til Valhall gikk vegen.
Slik talte Gondul,
støttet til spydskaftet;
Nå vokser guders venneflokk,
for Håkon er
med hær så stor
bedt heim til bindende makter.
Vel hørte kongen
det valkyrjene sa,
de strålende, høyt fra hesten;
sindig de talte,
satt der hjelmkledd
og hadde skjold ved sida.
Håkon kvad:
Hvorfor skifter du slik
striden, Skogul?
vi er da verdige til seier fra guder.
Skogul kvad:
vi voldte det
at du vollen fikk holde,
og dine fiender flyktet.
Vi to må ride,
sa mektige Skogul;
til guders grønne heim,
og si til Odin
at nå vil storkongen
komme og se ham sjøl.
Hermod og Brage,
sa hærguden,
gå og møt gramen,
for nå en konge
som kjempe må kalles,
kommer hit til hallen.
Kongen talte,
fra kamp var han kommet,
stod der badet i blodet;
illsinnet synes jeg
Odin ser ut,
jeg er redd han er hard i hugen.
Alle einherjers
fred skal du eie,
drikk du av æsers øl;
jarlers uvenn,
her inne har du
åtte brødre, sa Brage
Klær og våpen,
sa den gode kongen,
vil vi sjøl ha hos oss;
hjelm og brynje
skal du vokte vel,
godt er å ha dem for handa.
Da fikk de vite
at fyrsten hadde
vernet hovene vel
da Håkon ble
hilst velkommen
av alle rådende æser.
I en god stund
den gram ble født
som fikk seg slik et sinn,
hans alder
alltid vil
minnes med det gode.
Ubunden
mot menneskers heim
vil Fenrisulven fare
før igjen det kommer
en jamngod konge
i hans øde fotspor.
Fe dør,
frender dør,
landet legges øde,
siden Håkon fór
til hedenske guder
er mang en mann blitt kuet.
Dette var kvadene i Håkon den godes saga.
Hordenes landverge,
du lot ei motet synke,
sjøl om hagl av piler
smalt fra spente buer;
bart og blinkende sverdet
beit i dine hender,
enda en gang du stilte
ulvens glupske hunger.
Hele Håkons alder
hadde skalden gullring
på handa som bar skjoldet;
det skinte, Fullas smykke;
nå er det gjemt i jorda,
gjemt hos Tors moder,
det strålende elvegullet;
storfolk makter mye.
Dette likte kongen ille og la fram søksmål mot ham.
Da kvad Øyvind:
Én drotten jeg eide
før deg, dyre herre;
jeg ønsker ingen tredje.
Alderen trykker, konge.
Tro jeg den herlige tjente,
to skjold bar jeg aldri.
Kongen dømte selv i saken og krevde Øyvinds gullring Molde.
Da kvad Øyvind:
Du som skip kan styre
som ski mellom skjæra,
heretter tør jeg vente
godt vær fra deg, herre.
Nå jeg gir deg, konge
som klokt kan velge ringer,
Fåvnes gylne leie
som far min lenge eide.
Mennenes forliker
medbør fikk i striden
øst på Dvinas bredder.
Ord står av unge høvding!
Harald landets hersker,
bad hirden dra sverdet
og drepe. Det drottensordet
duger, mente hæren.
Kongen fikk evig ligge
ved Limfjords vide strender,
han som hestekjær satte
skjoldgard om sjøhesten.
Gullgivende fyrste
falt ved Hals på sanden;
glatt.tunget venn av konger
voldte dette drapet.
Halve mitt håp om rikdom
med herrens liv jeg mistet.
Haralds død gir ikke
utsikt for meg til velstand.
Men jeg vet at begge
brødrene hans har gitt meg
gode løfter. Hirdmenn
håper hos dem på lykke.
Håkon jarl la ut med hær fra fire folkland, sju jarler fulgte ham i jakten på Eirikssønnene:
Mere hendte. Mørers
mektige verge gjorde,
lysten på strid, utferd
nordfra til Sogn med hæren.
Fra fire folkland kom de,
fulgte ham til kampen.
Slik brukte han sverdet,
sloss for hele folket.
Og til møtet suste
sju jarler med fyrsten,
rente på myke vannski
i ravners sultne følge.
Hele Norge ga gjenklang
da heltene støtte sammen
til sverdkrig. Utfor neset
lå nok av lik og rekte.
Venders fiende voldte
vidspurt mannefall siden
i den neste striden.
Sjøl han stred som hardest.
Sverdene skreik som hekser,
høvdingen snudde skipet,
ytterst i fylket la han
til land med havhesten.
Etter slaget ved Dingenes (utløpet av Sognefjorden) :
Kvass var kampen innen
likgribbene klemte
tre hundre mann i klørne,
dit dreiv dem kraftig kjempe.
Seierrik fyrste kunne
kjempende gå derfra
over sjøfolks hoder.
Slikt har folket gagn av.
----
Gullets øder,
den uredde,
livet lot
i luende ild,
da landkongene
brøt sitt løfte,
sveik i trygd
Tys ætling.
Mang en kamp ble kjempet
førenn krigeren sørpå
vant seg land og rike.
Rådende guder hjalp ham.
Våpen dreiv som skurer,
skylte over hæren,
kampglad økte jarlen
kraftig Odins følge.
Iskald sverdstorm reiste
han som sjøhester temte,
Odins uvær livet
ofte tok av bønder.
Den gang i våpenskuren
stupte, ramt av sverdlyn,
tre sønner av jarler.
Glans ståt av folkets hjelper.
Få se om mine venner
kan finne, vakre jente,
sild, den iskalde sjøblomst
havsvinet roter fra bunnen.
Og sildene, de slanke,
som springer fra buestrengen,
byttet jeg bort for silda,
den blanke pil fra sjøen.
Og gitt ordre om å holde hovene og blotene vedlike:
Hærens kloke herre
lot det herjede hovsland
som Tor eide, atter
aktes som guders templer.
Sjøl en Tor bak skjoldet,
førte han over sjøen
til jotners vei kampens
ulv. Ham guder styrer.
Og de nyttige æser
atter kommer til bloting,
mektig stridsmann øker
slik sin egen heder.
Nå gror det igjen på jorda.
Atter gavmild herre
lar skjoldbærende hærmenn
få søke guders templer.
Alt nordafor Viken
ligger nå under jarlen.
Vidt går Håkons rike,
vunnet med hærskjoldet.
----
Hard og mektig lot han
hersen segne i striden.
En gullrik herre tapte
livet før han trodde.
Han steig, stålsatt, aldri
fra en som slår på skjoldet,
før han var død og stille.
Han seirer ved guders vilje.
Etter at Eirik hadde fått jarlsnavn av Harald Gormsson:
Få år gammel bare
ferdes folkets styrer
sørover på sjøens
slange, drakeskipet,
før de gullglade fyrster
gav den unge stridsmann
jord, og ba ham hjelmkledd
eie Odins hustru.
Flokker av jemter og vender
felte kongen i striden.
Slikt ble snart hans vane,
stridbar mot alt hellig.
Djervt dro herser herre
drepende sverd mot goter,
delte gull, og sendte
spydvær fra sør mot Skåne.
Sør for Hedeby skrelte
skipenes herre brynja
av krigsfolket i Danmark,
som en flår bark av bjørka.
Etter hærferden til Frisland, Saksland og Flandern:
Kongen, sønn til Tryggve,
titt hogg i hjel sakser;
likene fikk ligge
for leie, stygge ulver.
Vennekjær høvding ofte
lot ulvene få drikke,
vannet hekse-blakken
med brunt blod av friser.
Mektig hærleder laget
lik av valkererne,
han lot ravnene hakke
holdet av menn fra Flandern.
Tungt det falt for angler
å trosse kongen, den unge,
i regn av piler røvet
han raskt nordimbrer livet;
drepte skotter med sverdet,
mettet sultne ulver;
gullets stridsglade giver
leikte på Man sin sverdleik.
Den dristige bueskytter
lot øyfolkets hær drepe,
irernes også, slynget
spydene, lysten på ære.
Kongen hogg ned bønder
som bygger bretske jorder,
slo Kumraland-folket,
ravnens sult ble stillet.
Einar Skålaglam i Vellekla om Håkon jarls forsvar av Danevirke:
Skipskjølene ilte
under kjempen nordfra,
sør til Danmark rente
øykene, slikt kan hende.
Med redselshjelm på hodet
søkte horders herre
Dovre-drotten, dengang
danske kongers møte
Og gavmilde konge
for mørke skogmarker
ville friste jarlen
som kom i frost nordfra;
fyrsten ba den sterke
brynjekledde stridsmann
verge Virket mot de
veldige skjoldkjemper.
Så djervt han enn stridde,
spydslyngeren, mot dem,
var det ikke grei framgang
å gå mot hæren deres,
da frankerkongen sørfra
i frisers og venders følge
kom til strid og krevde
kamp av flåtens fører
Luende sverd larmet
der Odins leikesveiner
la skjoldene sammen,
ørners venn gikk mot odder.
Sjøhelten fikk drevet
sakserne på flukten,
fyrsten og hans følge
verget Virket mot fienden.
Han som flyktninger felte
frittet og blotet guder,
fikk vite tid for kampen,
var venn av valkyrjer.
Ramme ravner så han,
da bød han raskt til striden.
Laut-teinene hjalp ham
tyne livet av gøter.
Der hvor aldri hærskjold
herjet før, kom jarlen;
satte ting med sverdet,
det slo flammer av skjoldet.
Så langt har ingen båret
skjoldene opp fra sjøen,
gramen bar dem fra skipet
gjennom hele Götaland.
Hvor i verden ellers
vet man at én jorddrott
har land som seksten jarler?
Slik hæren lenge minnes.
Derfor rider et rykte
om rask leik med våpen,
leikt av gavmild fyrste,
mot fire verdenshjørner.
Hauger av lik stablet
stridsmann opp på vollen,
æsers ætling seiret,
Odin fikk de falne.
Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter, sier jeg,
styrker Håkons rike.
Skjoldbæreren sendte
snekker i brus av brenning,
og mange skeider og knarrer,
- skaldens lovkvad vokser-
da storkongen med hærskjold
og herdede odder herjet
hans fars land. Da lå det
mange skjold rundt landet.
Da Sigvalde truet, satte
jarlen de høye stavner
mot ham; kampklok hisset
han havets kjøl-skodde hester.
Da skalv vel mangen åre,
men ingen fryktet døden
av sårgribbenes venner,
som sleit i sjøen med åra.
Før og etter slaget i Hjørungavåg:
Langveisfra langs landet
leidangen glei til kampen,
mens de slanke danske
skeider skrei imot den.
Jarlen ryddet de fleste
for rikt, gullsmykt mannskap;
med varme lik lastet
lå skip og dreiv rundt Møre.
Yngve-Frøys
den morgenstund,
og da sørfra
uvenner
da mektig
jorddrott
sverdsvingeren
liten
fryd
fór med
flåten
kjørte havhest
fikk av
møtet
mot
øydaner,
mot hæren deres.
Tind Hallkjellsson da Håkon kaster brynja:
Det var ikke som når vakker
viv med myke armer
reier ei seng til jarlen,
- larmen steig med striden -,
dengang Odins-skjorta,
smidd av blanke ringer,
han reiv av seg. Ryddet
ble sjøkongens ridehester.
Der på sanden blåste
serken sund for jarlen,
vevd av sterke ringer.
Av slikt bærer han merke.
Ni edlinger har du
sendt til Odin. Ravnen
eter av lik du gav den
og du ble landrik herre.
Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre.
Med list styrte kongen
skip til Stauren. Der fikk
mannehodene ligge.
Kampglad rår nå jarlen -
Sårfuglen sleit på øra
i sverdenes harde møte,
hud av vikingers hoder.
landet, som guder vokter.
Siden sverdets herre
i voksende storm av odder
herjet Valdemars rike
veldig med sverd som flammer.
Aldeigjuborg brøt du,
hærfolks herre, vi vet det.
Hard ble Hild mot bønder
da du kom øst i Gardar.
Jeg har hørt piler suse
der blodig strid han vakte
dengang i øy-sundet.
Med spyd vant Eirik landet -
Folkets gavmilde fører
ryddet fire skeider,
for danene. Det vet vi.
glad i kampens stormvær.
Kraftige rytter av havhest,
i byen der bønder rente,
fikk du kamp med gøter.
Kampglad rår nå jarlen -
Som en hærgud fòr han
med hærskjold i alle sysler.
Han gikk mot folkefreden.
landet, som guder vokter.
Øyners store konge
seilte skeider sørfra,
syttien i tallet.
Sverd ble farget røde.
Jarlen fikk fra Skåne
de skuter som han krevde,
havdypets raske reiner.
Da røk nok folkefreden.
Kongen sårt fikk sakne
støtte av kjekke trønder
da han gikk til striden.
Store flokker tok flukten.
Storkongen stod alene
mot to stridbare konger,
jarl var den tredje. Slikt gjør
lett skaldenes yrke.
Sårede sank de av Ormen
der pilene skadde skjoldet,
de brydde seg ikke om noe,
de brynjekledde kjemper.
Slike drenger vil Ormen
alltid sakne, om enn
herlig konge den styrer,
der den skrider med hærmenn.
Armringenes fiende
farget spyd røde;
begge Ormer og Tranen
tomme så han drive,
før enn Torkjell søkte
på svøm bort fra skipet;
han vågde kjempe modig
i verste stridslarmen.
Ormen lange hadde
hard seilas dengang;
blodige sverd brakte,
skjold fikk skar i stavnen.
Som en spydets Regin
la han stavnhøy barde
ved Fåvnes-Ormens side.
Jarlen seiret ved holmen.
Høyt ropte da jarlen,
hisset sine drenger;
folk skvatt over tofta
akterover til Olav,
da de gullrike herrer
hadde kringsatt kongen
med sine skeider. Venders
fiender fikk våpen mot seg.
Venderskip seig til striden.
Sverd, de tynne udyr
Fra Odins land, gapte
med jernmunn mot folket.
Sverdgny det ble på sjøen;
ørn og ulv stilte sulten,
mektig jarlen kjempet,
mang en mann tok flukten.
Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.
Menn som kom fra kampen
sa at kongen levde;
de fører dunkel tale
om svikløs sønn til Tryggve.
Olav, sier de, slapp vel
ut av våpenstormen;
folk taler langt fra sannhet,
verre var det enn dette.
Hør det kvad jeg kveder.
Dengang kjempene søkte
mot den kraftige konge
kunne lagnaden ikke
slippe ham av striden,
den sølvrike herre,
elsket av mange. Annet
kan jeg ikke tro på.
Enda sier meg somme
menn at såret var han,
at kongen kom seg unna
fra kampen der i østen.
Men nå har jeg sannspurt sørfra,
han falt i storslaget.
Jeg kan ikke med å fylle
folk med løse rykter.
Folket elsket fyrsten,
alle liker slikt styre.
Han vil holde, sa han,
hand over folk i Norge.
Men nå meldes det sørfra
at død er Svein konge.
Øde står hans garder.
Lagnaden sparer ingen.
Med blinkende årer rodde
du skip i østersaltet.
Landets vern, du løftet
fra land skjold på skipet.
Du nyttet seil når vinden
vennlig kruste havet;
brårodde årer fikk slite
bølgen under di skute.
Folk ble skremte og fælne
der du fór fram, herre.
Steik fikk ravnen siden,
du ryddet nes i Svitjod.
Etter å ha mottatt skatt av gotlendingene:
Du som gir sjømenn hyre,
tok skatt av Gotlands-hæren,
landet vågde ingen
verge med skjold mot deg.
Mang en mann kan vise
mindre mot enn Yngve.
Ösel-hæren rente,
ulvene stagget sin hunger.
Etter kampen om London bru ( den sjette striden ):
Stridsdjerv brøt du Londons
bru i Odins uvær;
gullet, drakelandet,
vant du dengang, fyrste.
Skjold som hardt ble båret,
hadde framgang. Kampen
vokste ved det. Gamle
våpen sprakk i striden.
Mektige landverge!
Du gikk i land og landet
Adalråd; den stridsmenns
venn i slikt du støttet.
Hardt kampmøte ble det,
du kom til Edmunds ætlings
fredland. Ættas støtte
før hadde rådd for landet.
Ottar om det sjuende slaget:
Herre, på valen hæren
kastet lik i hauger,
rødfarget langt fra skipet
Ringmareheia i blodet.
Før sverdgnyet stanset
segnet for deg til jorda
landsfolket, anglerhæren.
Og enda rømte mange.
Etter Kantaraborg ( det åttende slag ) :
Yngve, du vant den store
strid mot kongers ættmenn.
Gode konge, en morgen
tok du Kantaraborgen.
Ild og røyk seg leikte
i mektig leik rundt byen;
kongssønn! Du vant seier,
kortet livet for mange.
Etter herjing og skattlegging av landet:
Menn av engelske ætter
maktet ikke motstand
mot deg, store høvding
du skånte ingen for skatter.
Gull gav folk ei sjelden
til den gode konge,
stundom dreiv til stranda
store tingflokker, vet jeg.
Om Ragnvald Brusesson:
Fast og strengt du holder
på storkongens velde;
hjaltlendinger teller
du blant dine tegner.
Før deg ingen stridsdjerv
yngling her på jorda
vant under seg øst fra
øyer vest for havet.
Andre gangen var det
Olav lyste sverdting.
Ösel la han øde
da åpenlyst ble sviket.
Bøndene fikk takke
føttene for livet.
Få på sårene bidde,
fyrste, de rente unna.
Kongen stridde seg gjennom
den tredje storm av våpen,
en slitsom gang mot finner
gikk han i Herdaler;
men øst i sjøen løste
han skipene. Vikingvegen
lå langs Bålagardsidas
rand, i brenning gikk skipet.
Videre sa de kongen
voldte fjerde gangen
kamp og valkyrjegalder,
verget seg vel og med ære,
da freden mellom kongers
flåter brast der ute
i Sudervika, den dystre,
som danene best kjenner.
Tjuvers skrekk! Din femte
strid var hard mot hjelmer:
Det ble storm over stavnen
ved Kinnlimas høye strender.
Dengang en hær fra landet
rei mot høvdingens skeider,
og alle kongens karer
gikk til kamp imot dem.
Sant er at sjette striden
bød den snare konge
angler; han Odin egget.
Olav brøt Londonbrua.
Velske sverd fikk bite,
vikinger verget diket.
Somme hadde buer
på flate Sudervirke.
For sjuende gang lot Olav
stevne til ting med sverdet,
det var i Ulvkjellslandet,
ennå jeg taler om det.
Hele Ringmareheia
stod full av Ellas ættmenn;
hærfall ble det, Haralds
arving hadde skylden.
Jeg vet at hærkongen,
venders skrekk, fikk kjempe
for åttende gang; hirdens
herre gikk sterk mot virket.
Portgrevene fikk ikke
nektet Olav byen
Kantaraborg. De stolte
bymenn fikk mange sorger.
Ung fikk kongen farget
anglers skaller røde,
på blanke sverd kom blodet
brunt i Nyjamoda.
Nå har jeg talt opp kongens
kamper, de ni, østfra.
Dansk hær falt der småspyd
dreiv som mest mot Olav.
EtterGrislepoller ( Castropol? ):
Olav stred der konger
falt, den ellevte striden
i Grislepoller. Fra tinget
gikk du, sverdsvinger.
Ved Vilhjalms, den tro jarlens,
by vet jeg du kjempet
en kamp, som snart var avgjort
og, kort sagt, smadret hjelmer.
Etter Fetlafjord ( Betanzos ved Coruna? ):
Tolvte gang han farget
ulvens tenner røde
i Fetlafjord, glupsk på ære.
Han nektet folk å leve.
Etter Seljupoller ( Guardia ved elven Minho? ):
Trettende kamp kjempet
trønders djerve herre
sør i Seljupoller,
sår fikk de som flyktet.
Like opp til den gamle
Gunnvaldsborg en morgen
gikk kongen og fanget
jarlen som het Geirfinn.
Etter drømmen og vendereisen fra Spania, herjingen i Peitaland og brenningen av byen Varrande ( Guerande ) sier Ottar Svarte :
Ung fikk du lagt Peita
øde, kampglade konge!
Brokete skjold du brukte
i Tuskaland, stridsherre!
Mørekongen gjorde
malmspyd røde om munnen,
gikk sørfra opp i Leira,
gamle spyd måtte briste.
I Peitalands bygder
brente han for folket
Varrande, så het byen,
langt borte fra havet.
Om Erlings dugelighet i idretter:
Ingen annen lendmann
om aldri så gavmild
eller storslått, stridde
i flere slag enn Erling.
Om ellers mild, i striden
var han sterk; i mang en
kamp var han først inne,
gikk ut som den siste.
Gullkjenneren knyttet
sammen en kamp ved London,
høypriste flåtefører
fikk seg land i striden.
Ulvkjell, som trosset pilregn,
fikk av Tingmannalidet
skremmelig hogg, der våpen
skalv med blåblanke egger.
Strømmen, den strie, kunne
ha slukt kjøpmannsskipet,
og mannskapet over bølgen
stod mindre sterkt innabords.
Du fryktet ikke Ægir,
du fór over storhavet;
bedre karer får vel
aldri noen konge.
Haralds ætling! Ofte
øvde deg i sjøferd,
inntil med brott om baugen
du bautet mot Norges vestland.
Etter å ha fanget Håkon jarl i Saudungsund:
Du fórer svarte ravner,
skatter har du nok av;
et staselig skip tok du
fra Håkon, ham sjøl attpå.
Du samlet kampens fugler,
søkte alt i din ungdom
hit til dine ættland;
for deg måtte jarlen vike.
Der traff du harde konge
en jarl, av ætt den beste,
han ung ble bare nestbest
der dansk tunge tales.
Etter Olav hadde avvist Sigvat og sagt han ikke kunne like skaldskap:
Hør på mitt kvad, herre,
som herjer med svarte skuter!
jeg kan dikte, konge,
og én skald kan du eie.
Om du enn nekter alle
andre skalder å kvede,
herre, av meg skal du høre
nok av kvad til din heder.
Kongen likte det han hørte og lønnet Sigvat med en gullring:
Ivrig ditt sverd tok jeg,
angrer det aldri siden.
Stridsmann, det var min vilje,
jeg valgte et herlig yrke.
For gull, som Fåvne lå på,
du fikk en trofast hirdmann;
jeg fikk en god husbond,
godt har vi begge stelt oss.
Sigvat prøver å hjelpe islandsfarerne med lettelser i tollen, og kveder for kongen:
Tapre venn av ravner,
tigger jeg for ofte?
nå jeg ber om feller,
før har jeg fått av gullet.
Gullrike konge, tillat
at halve landøren
blir slått av for knarren.
Sjøl er jeg den som krevde.
Den sterke konge styrte
uten skånsel mot dem.
Han ville slag, og hæren
til Svein bandt skip sammen.
Kjent det er at kongen
som kjenner iskaldt pilregn,
la der øst for Agder
Karlhovde opp mot jarlen:
Ingen trenger å egge
Svein til sverdkampen
og ikke kamplystne Olav
til skjoldstorm imot ham;
begges to sveiner
ventet seg tap av lemmer
da til kamp de gikk. Aldri
kom hær i verre knipe.
På oss i den lysende konges
følge så jeg lystig
svale brynjer henge
fra herdene; hard var striden,
og mens pilene suste,
mitt svarte hår jeg gjemte
under den velske hjelmen.
Min venn! Slik var vi rustet.
Den gylne merkestanga
stormet fram foran kongen,
og barske brynjehelter
gikk om bord under merket.
Da malmvåpen hilstes
hist på havets hester,
det var ei som møys hilsen
når hun bærer mjød til kongsmenn.
Der høye brak av våpen
hørtes, fór vi ville
opp på skeiden; blodig
sverd skjoldene kløyvde.
Sårede bønder stupte
på sjøen, der de kjempet.
Vi tok skip og ladning,
lik fløt tjukt rundt øra.
Skjoldene våre farget
folk røde i kampen,
da vi kom var de hvite,
hvermann kunne se det.
Der gikk den unge Konge
opp på skipet, vi fulgte;
sverdene ble sløvet,
ravnen svelget blodet.
Svein sjøl bad dem hogge
raskt de svarte planker;
vi hadde rodd litt nær ham,
lystne på rikt bytte,
da hæren til ravnens glede
lot hogge skeidens stavner;
Odins svarte fugler
ble rikelig fødd med likmat.
Nå vil jeg mer nevne;
nordfra kom det mange
mordlystne menn til striden,
de mistet hjemkomsten.
Mang en tapper sjømann
sank på bunnen av havet
ned fra skipet. der ute
møtte vi Svein, det er sikkert.
I år egger oss ikke
inntrøndsk jente til kampen,
jeg får vel tro den er ferdig,
og kongens flokk var den minste:
Om jenta vil håne noen,
da får det helst bli de andre
som gjorde stormløp på nesa:
Sjøen ble rød rundt skjæret.
Kongens styrke øker,
for opplendingene ville
styrke denne sjøhelt;
Svein, det fikk du merke.
Hedmarks bønder kunne
mer enn drikke kongsøl,
drepende spyd suste
fra dem, det så vi siden.
Svein har jeg sett i nøden
den gang vi seilte sammen,
og sverd sang med kalde
tunger sin skarpe vise;
bedre fyrste får jeg
aldri følge i striden
enn han, den kjære herre,
hva det så vil hende.
Sverdsvinger! Jeg kryper
slett ikke for deg. Ei skute,
ikke så lita, vi ruster
til deg, vi er tidlig ute.
Jeg vraker ikke vennen
jeg vant den gang, konge,
er ei lei ham heller;
ung jeg kjente din fiende.
Glad var jeg ofte ute
i uværet på fjorden
når stiv kuling strammet
seilet for Strindas konge;
havhesten gikk det den orket,
pløyde havet med kjølen,
der vi lot skeiden suse
av sted ut på sjøen.
Først på sommeren lot vi
skjoldungens skip skvulpe
teltkledd ute ved øya
utfor landet det gode;
men i høst når havhest
spenner i hagtornsmoen,
må jeg ri. Mitt yrke
arter seg forskjellig.
I skumringen renner hesten
sulten lange veger,
hoven tramper vollen
mot hallen, dagen er liten;
Blakken over bekken
bærer meg fjernt fra daner;
nå natt og dag møtes:
Gampen snublet i grøfta.
Fagre kvinner skal komme
kvikt og titte på oss
når vi rir i Ragnvalds
by, de ser støvrøyken.
Vi sporer hesten, da hører
innefra huset kvinna,
den kloke, lange veger
hester i løp mot gården.
Stridskjempe, som farger
sverdet, konger dreiv du
ut av landet, din styrke
større var enn deres.
Folk vet, alle fyrster
flyktet langveis for deg;
siden du stekket tunga
på ham som satt nordligst.
Gud styrker deg storlig.
Nå styrer du alene
det land som fem konger
fordum rådde over.
Brede ættland ligger
under deg øst til Eidskog;
ingen kampens herre
eide før slikt rike.
Nå er de ord uttalt
som aller mest av alle
det gjalt å si, konge!
Jeg kunne dog si flere;
Gud la deg vokte landet
du eier, sterke konge,
for til det er du båren!
Dette er mitt ønske.
Etter overfarten på elva ved Eidar:
Den kantrende skuta lot jeg
slepe tilbake til Eid;
våt som en ulykke vasset
jeg oppe i båten, slik gikk det.
Haugfolk hente den prammen!
Jeg husker ei verre farkost.
Jeg vågde livet på båten,
men bedre det gikk enn ventet.
Det var ikke søtt å trave
tretten mil gjennom Eidskog,
vred jeg var, kan enhver
vite jeg møtte uhell.
Det fans ei fot uten blemmer
på fyrstens menn den dagen,
kvast vi la av gårde
med gnagsår på begge føtter.
Etter å ha blitt avvist ved Hov:
Jeg kom til Hov ved et høve.
Døra var låst. Jeg spurte
meg utenfra fore, lutet
nyfiken inn med nesa.
Jeg fikk snaut ord tilbake,
de sa stedet var hellig,
jeg bad gygrene ta dem;
hedensk folk meg jagde.
En annen gard der kona sa de holdt alveblot:
Gå ikke lenger inn du,
arme dreng, sa kona.
Hedninger er vi. Odins
vrede er jeg redd for.
Alveblot var det inne,
sa den usle kjerring,
dreiv meg uten å blunke
som var jeg en ulv, fra garden.
Etter å ha blitt avvist av tre bønder med navnet Olve:
Tre samnavner synte
meg nakken, dreiv meg fra seg.
De sverdets herre neppe
synderlig ros kan kreve.
Nå er jeg redd nesten
at menn ved navn Olve
alle som oftest bruker
jage sine gjester.
Etter å ha blitt avvist av den fjerde bonden:
Siden jeg søkte mannen,
den søkkrike, som kaltes
den vennligste av alle;
jeg ventet meg noe vakkert.
Men grevets herre glodde
bare grettent på meg;
er denne best, den verste
er vond. Jeg laster nødig.
En gard som Åstas saknet
jeg sårt øst for Eidskog,
på vegen hus jeg søkte
hos en hedensk bonde.
Jeg så ikke mektige Sakses
sønn, han var der ikke.
Ut ble jeg samme kvelden
kastet fire ganger.
Etter å ha kommet fram til Ragnvald jarl:
Sendemenn som søkte
hit fra sogningers konge
med kongelig budskap
kom fra en lang reise.
Vi sparte oss lite; mye
møter folk som ferdes.
Norges nyttige verge
nordfra oss sendte.
Vegen over Eidskog
øst til kongers mester
var dryg for oss drenger;
drengen dog kongen priser.
Men fyrstens rike bønder
burde ei vist meg fra seg,
helt til jeg kom og møtte
min gavmilde drotten.
Etter å ha mottatt gullringen av Ragnvald og kommentaren fra ei kvinne:" han med de svarte øynene hadde da noe igjen for reisen" :
Når Sigvat treffer kongen i Borg på hjemturen:
Kongens hirdmenn smykker
salen med hjelm og brynje,
de henger tett på veggen.
Hirden samler ravner.
Ingen blant unge konger
seg roser av bedre bunad
for huset, det er sikkert.
Hallen er helt herlig
Den hugstore hirden ber jeg
høre, raske konge,
disse viser jeg diktet
på vegen. Vondt jeg tålte.
Opp fra skip som skrider
som ski på havet, jeg sendtes
den lange veg til Svitjod.
Jeg sov lite den høsten.
Jeg sa den gang jeg møtte
den mektige, store Ragnvald,
at ord til Dem, kong Olav,
bør holdes rett og riktig.
Sverdvokter! Jeg drøftet
mang en sak i hallen
hos den gavmilde, aldri
hørte jeg greiere tale.
Jarlers ætling bad deg,
ødsle konge, fagne
vel hver den som kommer
hit av hans hirdmenn,
og hver som øst vil vandre
at Lista-herrens venner
får støtte der hos Ragnvald,
det er like sikkert.
Da jeg kom vestfra, fyrste,
var folket mest ferdig
til svik, som Eiriks ættmann
alt hadde krevd av dem.
Men at de jarleættas
jord, som fra Svein De røvet,
skal få eie, dette
skylder De Ulvs brorhjelp.
Kloke Ulv tok saken
opp mellom dere, Olav.
Greit svar, forlik fikk jeg,
begges saker skal ligge.
Tjuvers fiende! Ragnvald
bryter ei mer freden
enn om aldri noen
hatefull dåd var øvet.
Mektige konge, freden
med den mektige Ragnvald
bør du holde. Nyttig
er han deg netter og dager.
Tingherre, han vet jeg
er den beste vennen
du i austerveg eier
helt ut til grønne saltet.
Da Knut ga grid til de to konger fra Fife i Skottland:
Fremmelige fyrster
nordfra midt på Fife
førte Knut sitt hode,
fred ville de kjøpe.
Olav solgte aldri
en eneste mann i verden
hodet sitt. Den Digre
hadde ofte seier.
Da Olav hadde bygget skipet Visund pyntet med bisonhode i framstavnen:
"Ormen" bar til fangsten
fluktsky sønn til Tryggve,
en lyngfisk med gylne gjeller,
Gud selv slik det styrte.
Men Olav den digre
lot dyrt prydet Visund
trave våte voller;
sjøer om hornene vasket
Med årene driver Olav,
den ordkloke, Visund nordfra,
en annen konge bryter
bølgen sørfra på draken.
Om hærtoget til Danmark av Anund
Olavsson Svenske og Olav:
( Fra dråpa om Knut d.m. )
Knut var under himmelen
Jeg vet det er sagt
at Haralds ætling
i hærferd dugde;
den årsæle konge
Olav lot
hæren seile
mot sør fra Nidelv.
Nordfra med kongen
- kjent ble det siden -
styrte de svale
kjøler mot Sjælland,
og Anund fór
med en annen hær
av svenske menn
til strid med daner.
Knut var under himmelen
Daners snarøyde
konge hørte om hær østfra
da skrei skipet
mens åretak skinte,
og førte vestfra
Adalråds fiende.
Blå seil ved rå
bar de i blåsten,
kongens draker;
dyr var ferden.
Og skuter som kom
vestfra, seilte
den veg som ledet
gjennom Limfjords brenning
De tapre konger
fikk ikke tvunget
under seg Danmark
på denne hærferd,
dengang daners
drapsmenn herjet
skarpt på Skåne
den herligste konge
Jyllands konge
her hjemme ingen
lot ete av arven,
det alle fikk merke.
Danenes verge
ville ei tåle
ran av sin jord.
den herligste konge.
Under reiseforbudet gikk han til Knut for å be om utreisetillatelse fra England.:
Utenfor husdøra stod jeg
og spurte før jeg fikk komme
og tale med juters høvding,
huset var lukket for bønder.
Men da vi kom i salen
kunne jo Gorms ætling
lett gi svar på vårt ærend:
Jern-ermer bar jeg ofte.
Da han merket at Knut rustet seg til hærferd mot Olav:
Den ødsle Knut og Håkon
vil prøve å velte Olav,
alt har han som fór ute;
for kongens død jeg engstes.
Må verneren leve, enda
ei Knut og jarlene vil det.
Godt blir et møte på fjellet
først når du slapp fra det.
Den djerve jarlen skulle
søke forlik for Olav,
med de gamle bønder
som oftest reiste striden.
Eiriks ætt er mektig;
i større fiendskap handlet
de før om hoder, men Håkon
bare hatet minnes.
Etter han kom til Norge og møtte Olav, kvad han påstående fot framfor kongen:
Her er vi hjem kommet;
tenk nå, hirdmenns herre;
på din stallare; høre
skal menn den sak jeg taler.
Storkonge, si hvor har du
sete for meg, din tjener,
hos dine huskarer?
Hele hallen jeg liker.
Kongen svarer: Jeg vet ikke om du tenker
å være min stallare mer. Eller er du blitt kong Knuts mann
nå?
Sigvat kvad:
Knut, gavmild på ringer
av gull, spurte om ikke
jeg ville bli hans huskar
så vel som hugstore Olavs.
Jeg sa, og det jeg svarte
var sant, at én drotten
om gangen vel meg høvde.
Hver mann har sett det ofte.
Etter at flere av stormennene hadde tatt Knuts parti:
Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.
Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.
Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.
Sigvat i forsvar for sin venn Håkon jarl som ble baktalt for å ha glemt sin ed:
Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine
Sigvat i skattkammeret til Olav:
Gull-lagte sverd, ser jeg,
står der; dem jeg roser,
årer som ror i blodet.
Best er kongens nåde.
Ett av dem tok jeg gjerne
om du ville gi det, konge,
til skalden. Jeg har stadig
stått hos deg, gullrike!
Folk gikk over til Knut og Olav hadde vansker med å få menn og penger:
Englands konge krever
folk til kamp, og vi får
mindre skip og lite
mannskap - uredd er kongen.
Lumpent var det om landsmenn
lot en konge som denne
mangle folk;
men penger
vender manges troskap.
Flykte kan vi fra fienden,
men folk vil si vi er feige,
og vi må ut med gullet;
de ord synes kongen er usle.
Om kongens flokk av venner
faller fra, vil alle
være seg selv nærmest;
da kommer svik for dagen.
Stridsmannen stiller hungeren
hos spydslyngerens fugler,
væpnet herre har tvunget
under seg hele Norge.
Snarrådig stridsherre,
sulten var ikke ravnen,
der du holdt på landet
mot hærfolk og to konger.
På nært hold skånekongen
skjøt da skarpt imot ham;
sløv var Sveins sønn ikke.
Ulv over lik tutet.
Da han seilte nordover forbi Vedrøy:
Jeg styrer langskip ut fra
øya; ikke skal danske
jenter og Lunds enker
få le av meg for dette:
at ikke jeg skulle tore
trave på havhester
Frodes flate veger
i høst, fagre kvinne!
Siden lå hans langskip
langs med kongens skute
i den store hæren;
stridsmenn sloss med sverdet.
Kongen hogg ned stridsmenn,
stormet over skeiden,
lik lå trangt på tilja,
tung var kampen ved Tungur.
Havet, det breie, farget
høvdingen nord for Jæren,
storkongen sloss, i vågen
strømmet det varme blodet.
Alle Erlings skipsfolk
utenfor Bokn var falne;
den unge kongen la skeiden
øde nord for Tungur.
Skjalgs sønn stod alene
stolt og langt fra venner,
i det tomme skipets
løfting, trygg og svikløs.
Skjalgs stridslystne hevner
søkte ei grid hos kongsmenn,
enda øksehogg regnte
om ham, som skog de felte.
Aldri så modig høvding
her på jorda kommer,
så lenge vind suser,
og sjø slår mot stranda.
Erling sa at ørner
ansikt til ansikt klores,
han lenge med lyst verget
si jord, var ei lei av landvern,
dengang han hist ved Utstein
med Olav i kampen talte
sanne ord. Han alltid
til oppgjør var ferdig.
Erling falt. Slikt voldte
i allmakt seierens herre.
Ingen høvding bier
bedre enn han på døden.
Jeg kjenner ingen annen
som, enda brått han døde,
alle sin dager
mer dugelig har kjempet.
Aslak strid mellom frender
økte; ingen skulle
vekke slik en ufred.
Drept er horders verge.
Ættedrap er dette,
ingen kan det nekte.
Sant er sagt at fødte
frender bør styre sin vrede.
Han rante meg, det endte
ille i alle deler.
Jeg skrei vred over skeiden,
jord er skyld i manndrap.
Menn fikk mein av kampen,
myrdet ble da Erling,
blakke skuter vadet
i blodet nord for Utstein;
nå er det klart at riket
med svik ble røvet kongen,
egdene hadde større
hær, og de tok landet.
Den dyrebare fyrste
fødde flust vargen,
hogg ned tjuv og ransmann,
og tjuverier ble færre;
alle spreke tjuver
den gode konge lot sakne
fot og armer. Freden
i fyrstens land ble bedre.
Det viste hans makt at landets
verge med kvasse våpen
lot hodehårene skjære
av vikinger i hundrer.
Den milde far til Magnus
vant mang en god seier;
og Olav Digres ære
ble øket ved de fleste.
Det skipet Olav Digre
eide, gullsmykt kvinne!
men kongen sjøl i sommer
for seier ble røvet.
Etter å ha fått banesåret av øksa:
Sårene svir, jeg trøtner.
Bedre satt jeg ofte,
et sår jeg har som spruter
villig den røde væske.
Mitt blod fosser fra såret,
manndom får jeg vise.
En herlig hjelmkledd konge
kastet sin vrede på meg.
Jeg samler ikke på skrøner
om folk, til slikt er jeg uvant;
da dere to skiltes,
snart til Knut du reiste.
Etter Kalv fikk høvdingtittel av Knut :
Kampdjerve jarleætling,
Englands konge kan du
takke for gaver; saken
med ham godt du greide.
Londons konge gav deg
land før du fór vestfra,
det gikk fort, du lever
med ikke liten ære.
Landet ville du stridsglad
verge imot Olav,
du gjorde motstand, vet jeg,
mot den beste konge.
Du gikk fram til stordåd
på Stiklestad foran merket,
sannelig sloss du modig
helt til falt var kongen.
Londons konge gav deg
land før du fór vestfra,
det gikk fort, du lever
med ikke liten ære.
Kalde kull blir alle
inntrøndernes huser,
og ild skal vi kveike
i klungren, om jeg får råde.
Om væpnet skare sier
valkyrjer er i vente,
vi vil hjelpe kongen
i øst der kampen raser.
Vi verger gavmild herre,
gleder ravn med bloddrikk,
feller trønder i Odins
uvær! Til slikt jeg egger.
Vi går til strid, den veike
får vokte seg for tale;
vi går glade i striden,
til spydting med Olav!
Hår Hardgreipe,
Rolv Skytende,
ættgode menn
som aldri flykter!
Jeg vekker ikke til vin
eller til vivs hvisking
jeg vekker heller til Hilds
harde leik!
--
Ett er visst, om vi ikke
unna kommer og lager
rov for griske ravner,
vi ligger her sjøl, konge!
Den unge skalden stridsglad
ikke for spyd vil vike
der menns møte blir harde
mord, og våpen kviner.
Tord, vet jeg, dengang styrket
Olav med spyd i striden,
der gikk gode hjerter
jamnsides. Kampen vokste.
Bror til Ogmund hevet
høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen,
det var fullgjort mannsverk.
Olav felte stridsmenn,
seier vant ofte den digre,
senjoren, vågal i kampen,
søkte fram i brynje.
Svear som østfra fulgte
fyrsten, den gavmilde,
vadde - jeg vet hva jeg sier -
i veger av blod som skinte.
Så er min sorg at fyrsten
for liten styrke hadde
østfra. Kongen knuget
kraftig gullprydet sverdgrep.
Bøndene måtte seire,
de var dobbelt så mange.
Dette ble stridsfyrstens
fall; jeg klandrer ingen.
Jorda langvegs drønte
under hærfolks føtter,
freden var slutt, nå stormet
brynjekledd folk til striden.
Bueskytterne dengang
med blanke hjelmer suste
nedover; stålføyket
på Stiklestad ble voldsomt.
Midt i fylkingen deres
fór trøndernes merke;
djerve var de som møttes,
dette må bønder nå angre.
Jeg vet at nærmest merket
mest min drotten fulgte.
Stanga skrei foran kongen,
og sterk nok ble striden.
Fælslig var det for bønder
som blodig sverd førte,
å se i den kampglade
Olavs kvasse øyne,
trøndske menn ei torde
trosse ørneblikket
fra hans øye; farlig
fant de hersens herre.
Blodige sverd farget
skjold og hærfolks hender
røde, dengang hæren
møtte den dyre kongen,
og i den jernleiken
lot den gjæve høvding
rødbrune sverd finne
inntrøndernes skaller.
Ikke lite under
alle menn må kalle
at fra skyløs himmel
sol ei varmet stridsmenn.
Et kraftig jærtegn hendte
for kongen den dagen.
Dagen fikk ikke sin farge.
Østfra jeg hørte om slaget.
Olav hogg til Tore Hund over akslene, men sverdet beit ikke :
Gavmilde konge merket
hvordan kraftige galdrer
fra trollkyndige finner
fullt ut Tore berget;
da gullets herre hamret
Hunden over aksla
med gullprydet klinge -
den beit ikke på ham.
Den tror feil som sier
Tore fryktet, det vet jeg.
Hvem har sett en hugstor
Hund gjøre større gjerning?
Kraftig skjoldkledd kjempe
søkte fram i striden,
han vågde heve sverdet
til hogg mot sjølve kongen.
Bjørn, har jeg spurt, lærte
stallarer hos kongen
mot og hvordan en herre
bør holdes; fram gikk han
Med trofaste hirdmenn
falt han der i hæren,
slik død ved hedret konges
hode må folk rose.
Hardt vi sakner anglers
uvenn, siden hærmenn
livet tok av såret
konge. Kløyvd ble skjoldet.
Folkets høvding stormet
til våpenmøtet; hæren
kløyvde skjold og drepte
Olav. Dag kom unna.
Aldri så folk som førte
skjold i striden større
hær av herser og bønder,
folket drepte sin høvding;
da sverdsvingerne felte
i striden slik en konge
som Olav var, i blodet
badet lå mang en kongsmann.
Du gikk fram til stordåd
på Stiklestad foran merket,
sannelig sloss du modig
helt til falt var kongen.
Etter å ha sett den jamrende enkemann :
En mann seg ønsker døden
når han mister møyas favntak.
For dyrt kjøpt er elskov
om for den døde man gråter.
Men bitre tårer feller
for sin herre fluktredd gjæving.
Sorgen vi led, vi kongsmenn,
er større enn sorg for kvinner.
Etter å ha kommet til Hillarsund vest for Mandal :
Ravner flyr til havna,
husker lik der finnes,
der hvor skipet fordum
førte nordmanns ætling.
Hver dag ved Hillar skriker
høyt de glupske ørner,
de som Olav fordum
gav føde mange ganger.
Etter å ha kommet til Nidaros så han mennene til Svein i leik :
Fra leik blant kongens hirdmenn
jeg hastig bort meg vender.
Min sorg vil sprenge brystet,
og bleik som bast jeg går her.
Jeg minnes må de dager
da min lovpriste herre
med oss så ofte leikte
omkring på odelsgarder.
Etter å ha vendt hjem til garden fikk han kritikk for å ha rømt bort fra Olav :
Gid Kvitekrist meg dømte
til heite ild i Helvet
om jeg har hatt den tanke
å komme bort fra Olav.
I det er jeg uskyldig.
Til Rom jeg fór, spør vitner,
for å fri min sjel fra fare;
jeg sannhet ikke dølger.
Krigeren gav den ene
gulleier banehogget,
han rødfarget stålet,
og såret den andre.
Alle Odins kjemper,
uten kongen, så jeg
stå i pileskuren
bak skjold. Alle røyntes.
Jeg er ikke rød, ranke,
og rød gjør du ei mannen,
Skogul med hvite armer!
ingen enser en såret.
Nå har Dags-ria
og danske våpen dype
spor svidd i mannen
som før myrdet gullet.
Undres du, armfagre,
over at vi er bleike?
Av sår blir få fagre;
de fant meg i pileskuren.
Gjennom meg skarpe stålet,
stukket med makt, trengte;
farlig jern har bitt meg
nær ved hjertet, tror jeg.
Nå har tjodkongen
i Trondheimen
reist for seg
et kongesete,
der vil evig
i all sin tid
ringbryteren
rå for landet.
Der som Olav
engang bodde
før han fór
til himmerike,
der ble nå,
som alle vet,
en helligdom
av kongemannen.
Neppe hadde
Haralds sønn
fått sin plass
i himmerike
før den gavmilde
ble en mekler.
Så der ligger
med helt legeme
den rene konge,
rost av alle,
og der kan
som da han levde
hår og negler
vokse på ham.
Der kimer
kirkens klokker
av seg sjøl
over senga hans,
og hver dag
hører folket
klokkelyd
over kongen.
Der oppe
på alteret
til Krists ære
kjerter brenner,
slik har Olav
syndeløs
frelst sjelen
før sin død.
Dit den hellige
konge hviler,
kryper en hær
og ber om hjelp,
blinde søker
bedende dit
til fyrsten,
går friske derfra.
Be til Olav
at han deg unner
makt i sitt land,
Guds mann er han.
Han kan få
av Gud selv
år og fred
for alle menn
dersom du
dine bønner
vender til ham,
bokmålets venn.
Noen av mennene trodde
på Gud,
delt var hæren;
tjue storslag kjempet
den framdjerve fyrste.
På høyre side stilte
det gjæve kristenfolket.
Gode Gud, jeg ber deg
ta godt imot far til Magnus!
Søndags morgen, jente,
var ei som møy bærer
øl og lauk til mannen;
mang en kar falt for øksa,
kong Svein bad sine drenger
binde skipenes stavner
sammen. Ravn fikk slite
i det råe kjøttet.
----
Ikke var gullets uvenn
elleve vintrer gammel
da gjæve horde-vennen
hærskip førte fra Gardar.
Den unge djerve kriger
til kampferd folk bød samles.
Snart sin plass fant hirden
hærkledd da på tofta.
Med is om stavnen kongskip
skar den salte sjøen;
østfra helt til Sigtun
stormvind førte fyrsten.
Som en krigsgud bar du siden
røde skjold i svenske bygder.
Ikke liten hærmakt fikk du,
landsfolk søkte deg til hånde.
Vidtberømte ulvemetter!
Østfra kom til hederstinget
utvalgt flokk med skjold så hvite
og med spyd innlagt med gullet.
Snart du satte, djerve kjempe,
skrekk omkring i trøndske bygder.
Det blir sagt om dine fiender
at de frykt fikk brått i barmen.
Dine fiender, fyrste, visste
at nå vokste vesaldommen;
for å redde livet rømte
i sin redsel alle sammen.
Da Magnus kom til Svitjod :
Uredd hjem du vendte
til ditt rike, konge.
Land og folk deg hilser,
og din makt jeg støtter.
Gjerne jeg fòr til Gardar
for vel jeg deg unner, herre;
du som er mitt gudbarn.
Din stemor òg deg venter.
I følge med Magnus og Astrid til Norge :
For menn som går til tings
min mening beint jeg sier,
at, Magnus, jeg er glad for
at Gud ditt liv har vernet.
Drotten vil eie
ære som sin fader
sønnen liknet; få da
fostret slik en konge.
Hun tinget slik med svear
at større framgang ikke
hun ville hatt for Magnus,
om mor til ham hun sjøl var.
Nest mektige Kristus
mest til det hun virket
at Magnus Haralds ættland
vant helt og fullt tilbake.
Den milde Magnus skylder
Astrid for mektige hjelpen;
velde fikk seg vidlendt
mennenes venn ved dette.
Den kloke kvinna sin stesønn
støttet som ingen andre;
med sanningsord vil jeg hedre
henne, den fagre kvinne.
Landevegen, kriger,
kom du hjem fra Svitjod!
Østfra fulgte, herre,
hæren deg til Norge.
Men Svein han rømte siden,
røvet var landet fra ham.
Alfivas sønn jeg hørte
hastig fra landet flyktet.
Etter loven om helligholdelse av Olavs dag :
I mitt hus Olavs messe
etter far til Magnus
vi uten synd vil holde;
for Gud har gitt ham krefter.
Etter kongen som alle sakner,
det sømmer seg helg jeg holder,
han som har mine hender
hyllet med røde gullet.
Håkon, som falt på Fitjar,
av folket ble kalt den gode.
Fienders herjing han refset,
men ham mennene elsket.
Lenge ble holdt i landet
de lover han ga folket
han som Adalstein fostret.
Bøndene seint ham glemmer.
Jeg tror at i kongevalget
var kloke bønder og jarler.
De to Olaver gav siden
fred til mennenes eie.
Haralds allgode arving
og Tryggves sønn lot holde
nøye de rettvise lover
som navnebrødrene satte
Du skal ikke harmes på rådsmenn
som rent ut taler, herre.
Høvding, det vegen åpner
til ære siden for kongen.
Om ikke landshæren lyger,
har bøndene verre vilkår
og andre enn dem du lovte
dengang i Ulvesundet.
Hvem egger deg, stridsdjerve herre,
til å svike de gitte løfter
og prøve det tynne stålet?
Støe skal kongsord være.
Seiersæl høvding det høver
å holde det han har lovet.
Det sømmer seg ikke for deg
det ord du har gitt, å bryte.
Hvem egger deg, gjæve herre,
til å hogge ned bøndenes buskap?
Overmot er det å gjøre
slik gjerning i eget rike.
Slike råd har ingen
før gitt den unge kongen.
Av ran dine menn er leie,
folket i landet er harmfullt.
Du som sjøl tukter tjuver,
du bør ta deg i vare
ved ryktet som går blant mengden.
Med måte skal hender avhogges.
Venn er den som varsler.
Villig følg nå, konge,
det råd som her ble gitt deg,
hør hva bønder krever!
Jeg tror vi er ille ute
når også gråhårsmannen
våpen vender mot kongen.
Verg deg mot slik i tide.
Vondt det varsler når tingmenn
trykker hodene sammen
og stikker nesa i kappa:
Tie gjør alle tegner.
Én ting nevner de alle:
den odel som frimenn eier,
gir du deg sjøl, min konge!
Det gjærer blant gjæve bønder.
Mannen, som felles ved brå-dom,
må fedrearven til kongen
eller hans grever gi fra seg,
slik framferd for ran han rekner.
Han enten ville stupe
i strid så kvass og farlig
og bli mat for ravner
- eller rå for hele Danmark.
Av sted mot sør suste ferden.
Seilene smalt mot staget.
Høymastet skute skar bølgen.
Med bøyning så fin lå Visund.
Nordfra styrte der de stive
stavner ut forbi Stavanger.
Havet bruste. Mastetopper
skinte blankt som ild i sola.
Fortelle vil jeg om Visund,
hvordan den istyngd og stormbøyd
bar den seierrike
sogningers herre nordfra.
Høvdingen stavnen snudde
så mot breie Jylland.
Folket der nede hilste
da sin høvding med glede.
Den gjæve Skåne-kongen,
Olavs-sønnen, rådde
for ed og gjorde forlik,
som fikk for kort tid vare.
Aldri førte noen konge
flere skip til vender-landet.
Havet krysset ble av hærskip.
Herre, vender sorg du volder.
Med ild du, konge, overveldet
venderpakket, drepte hærmenn.
Røver-tukter! Bål så høye
tente du der sør ved Jomsborg.
Hedninger der vågde ikke
verge sine hus i byen;
med den lyse ild, konge,
gav du bymenn skremte hjerter.
Fram med øks så brei,
utrøtt trengte kongen,
brynja kastet; sverdlarm
steig om hordekongen.
Han begge hender klemte
hardt om økseskaftet.
For seieren Herren rådde.
Hel fikk kløyve hauser.
Vender av vegen rømte
vide omkring, de falne
skjulte milevidt heden
der Magnus hadde kjempet.
Som regn på breie skjolder
styrtet spyd og piler;
der vi kjempet, fikk ravnen
rikelig mat å ete.
Menn, som best de kunne,
kastet stein og piler
i vågekampen, men såret
sank de sammen på dekket.
Flere piler enn nå fra strengen
skjøt bueskytter aldri.
Den dag ble ikke trønder
trøtte av å skyte.
Snørespydene tunge
fløy så tett i kampen
at knapt du så imellom.
Som snøfokk det yrte av piler.
Magnus` hærmenn alle
egget ivrig hverandre
til å gå fram; der de kjempet,
tok fienden hardt om skjoldet.
Skipenes herre, Magnus,
modig gikk i kampen
fram helt i den fagre
framstavn; det ble vidspurt.
Stor mink på menn hos jarlen
han gjorde; økte hærfang,
da han og hele hæren
hærskip tok til å rydde.
Til flukt seg jarlen vendte
før den gjæve fyrste
fikk gitt de glupe stridsmenn
full grid for liv og lemmer.
Den strid som hærmenn førte
hardt imot hinannen,
ble kjempet på en søndag,
snøgt gikk folk til striden.
Da krigsmenn mistet livet,
fløt lik på hver en bølge,
det ble visse døden,
og derpå sank de alle.
Sju langskip Magnus ryddet,
sønn til Olav Digre;
med glede Sogne-kvinner
fikk spurt om kongens seier.
Mistet har Sveins hærmenn
sin hjemferd, gjæve kriger.
Hard ble hærmannsferden
for hær som drog mot Magnus.
Nå bølgen reist av stormen
bein og skaller ruller
på havsens bunn. Og sjøen
bruser vilt om hærmenn.
Svein rømte til Sjælland ; Magnus etter :
I går så jeg store steiner
med sterke hender kastet;
av steinsår gapte hauser.
Ustøtt stod deres fylking.
Skipet midt i landet
la vi og gjorde strandhogg.
Svein med ord alene
ikke kan verje landet.
Sjællandske møyer spurte
hvem som merket førte.
Sant det var at mange
hadde farget skjold i blodet.
Kvinner måtte rømme
redde gjennom skogen.
Talløse flokker rente
på rappe føtter til Ringsted.
På Skånes raske konge
kom søleskvett til nakken.
Men gjæve Lundekongen
i fred får ha landet.
I går over mold og myrer
fløy mange spyd i lufta.
Den sterke jarlens merker
ble slept bortover hauger.
Svein flyktet over til Fyn, Magnus fór med hærskjold over Sjælland. :
Jarlen måtte vike
i vinter fra kongesetet.
Det var ikke lite
landvern som du stilte.
Du fikk, gjæve Magnus,
mang en kamp under skjoldet.
Det nesten da var slutt,
på søstersønn til Knut.
Du lot ilden herje
hus, trønders herre!
Du la garder øde,
med ild du harm dem brente!
Høvding-venn! Du ville
med velde hevne på jarlens
følgesvein det farlige
fiendskap! Unna de rente.
Svein flyktet til Gøtaland, Magnus rante og brente Fyn. :
Storm fra havet jager
høyt i lufta gnister
fra tjukke eikevegger;
vilt ildebrann freser;
så hus på Fyn brenner
med flammer dobbelt høye.
Tak og never brenner,
nordmenn svir av garder.
Glem ikke, karer, å gjeste
jenter som hører til Sveins menn,
når dere i kamp tre ganger
har gått som seierhelter!
Vi finner nok fagre kvinner
på Fyn; der vi farger våpen.
Fremdeles må i fylking
vi fram i våpenbraket.
Den djerve Skåning-kongen
skip fra bror til Bjørn tok,
så mange som han hadde.
Heldig ble den roferd.
Redd var ikke jarlen
som rømte ifra hærskipet,
da Magnus det slemt gjorde
for Svein å slippe unna.
Hærkongen farget skarpe
sverdegg rød i blodet;
sverdet ble blodvætet.
Kongen vant seg landet.
Et gøtisk skjold og ei brynje
bar jeg hjem fra striden;
det var min del; i sommer
var sverddønnet sterkt sørpå.
Fine våpen fikk jeg;
jeg sa det forut til kvinna.
Der vant jeg en hjelm, da harde
hærkonge banket daner.
Svein rømte til Skåne, Magnus etter :
Olavs sønn lot hærmenn
inn i landet rykke.
Stridslysten gikk så Magnus
med mannskap gjævt fra skipet.
Djerve høvding i Danmark
herjet; her braker våpen.
Hesten stormer vestfra
over hauger i Skåne.
Fram med fart på merket
til Magnus nordmenn fører.
Tett ved merket går vi;
titt henger skjold ved sida.
Unggutten fram tramper
med fot som ikke glider,
fram til Lund gjennom Skåne,
fagrere veg så jeg aldri
På jarlens hær vi prøvde
godt nok kalde jernet,
og skåningenes seiersvon
fikk synke brått sammen.
Den røde ilden leiker
overalt i breie bygder;
vi tente ild; men mange
har blåst til og skapt møye.
Den lyse ilden herjer
hvert hus i Danevelde,
med stor fylking brenner
fyrsten breie bygda.
Trøtt av strid jeg bærer
Skjold over Danmarks heier.
Vi vinner seier, og såret
Sveins menn renner unna.
Det gamle fynske landet
i fjor lot kongen trampe.
Jeg kryper ikke unna
midt blant kongens hærfolk.
Sveins menn, som nå renner,
kan ikke nekte storverk
gjort av Magnus. I morgen
vi mange merker reiser.
Jeg har ikke annet å drikke
når her jeg er med kongen,
enn havets salte bølge,
en slurk av den jeg suger.
Her framfor oss nå ser vi
den store Skånesida.
For svearnes reddes vi ikke.
Stort slit vi tåler for kongen.
Svein flykter til Sveakongen, Magnus legger under seg Skåne
seiler til Falster og herjer :
Magnus seiler til Fyn og herjer :
Så på Fyn den djerve
farget merkene røde
da for sitt land han stridde;
for svik måtte folket bøte.
Folk kan tenke etter,
hvilken tjueårs konge
har mettet ravnen så rikt.
Fyrsten har gavmildt hjerte.
Egdekongen virket
med råd og ord så vrede
på begge sider av Jordan,
gjorde slutt på svik og voldsdåd.
For brotsverk de var skyld i,
bøte hardt de måtte,
straffet ble de av kongen. Hos
Kristus evig opphold!
Harald! Hele Sjælland
herjet du. Da ulven
fort fant veg til valplass.
Kongen fienden knuser.
Mannsterk fyrsten siden
gikk til Fyn, gav hjelmer
brått en mengde arbeid.
Med brak brast skjold i stykker.
Sør for Roskilde bygder
den bjarte ilden brente.
Til grunn lot kongen rive
røyk-omspente garder.
Landets menn i mengde
lå liv og frihet røvet.
Med sorg i sinn da folket
stilt flyktet inn i skogen.
Flokken måtte spredes,
og sinket ble da somme.
De menn som levde etter,
liv ved flukten berget.
Da ble fagre kvinner
til fange tatt og bundet;
på veg til fartøy lenker
gnog fagre kvinnekroppen.
Etter at Harald var prøvd drept av Svein :
Vidkjente høvding, bølgen
fikk brytes mot skipssida
da du fra øst mot Danmark
de dyre hærskip styrte.
Men halvt med seg å dele
bød Olavs sønn deg siden
sitt folk og hele riket.
To frender glade møttes.
Tjodolv :
Neste sommer, det spår jeg
sønnafor fester vi anker.
Ofte kommer vi til å
kaste kroken i dypet.
Bolverk :
Neste år du leidang
fra landet det fagre bød ut.
Du pløyde havet i stormen
med praktfulle store hærskip.
Sjøen slo inn over skipene,
som svømte på mørke bølge.
Ved land lå skip fylt med mannskap,
da mistet danene motet.
Ukjent :
Sjødaners vakre jenter
gjorde av ost et anker.
Kongen seg mektig ergret
over de ting de laget.
Men nå i morgenstunden
mang ei møy får se hærskip
for sterke jernkrok ligge;
le gjør nå ikke mange.
Grane :
Umild lot han aldri
kvinnenes øyne bli tørre
da han førte dem fagne
fram gjennom tjukke Hornskog.
Filenes konge forfulgte
fiendeflokken til stranda.
Far til Dotta måtte
fort med sin rikdom bøte.
Folket i Tjoda forskrekket
flyktet fra møte med kongen.
Seier vant hugstore hjertet. Haralds sjel i himlen.
Harald, han som ofte
i hærferd fór langs landet,
de breie langskip nordfra
på bølgen med kamplyst fører.
Sørfra over sjøen
kong Svein, den djerve krigsmann,
fører gylne draker
med farger vakkert prydet.
Hos kongens gjæve skare
spør de som ikke vet det,
hvordan med kamplyst fyrsten
til Heidaby kursen styrte
den gang da Harald østfra
i utrengsmål til kongsbyen
lot sine hærskip seile;
slikt var bedre ugjort.
Svein, som i heldigste time
her på jorda så dagslys,
kalte de mektige kjemper
til kamp så blodig på stranda.
Men Harald, som hater å vente,
på hærskipet valgte sin valplass
dersom den rådsnare konge
nektet å gi ham riket.
At snarlynte Svein satte etter
på sjøen de flyktende nordmenn,
har jeg hørt, og dessuten unna
den andre høvdingen styrte.
På det brusende Jyllandshavet
byttet til trønderkongen
fritt måtte ligge og flyte;
flere hærskip de mistet.
For fred bød Haralds venner
fyrsten mange penger;
da mindre folk de hadde
de modig stoppet kampen.
De kloke bønder drygde
med blodig kamp å åpne
til de i ord fikk tinget.
De ønsket ikke døden.
Harald :
Død har jeg tenkt og iverksatt
for tretten mann i det hele.
Drapene må jeg minnes;
til mord blir jeg egget.
Til lønn for svik får man
hardt fiendskap av folket.
Løken, som de sier,
vokser lett av lite.
Hærføreren kaster lørdag
det lange tjeldet av seg.
Fra byen de fagre kvinner
kunne se ormens side.
Fra Nid den unge kongen
det nye hærskip styrte
vestover, og i sjøen
sveiner med årer plasker.
Kongens hærmenn fører
fast årer i sjøen.
Kvinner som et under
den åreføring finner.
De sterke tjærede årer
ikke går lett i stykker;
i fred kan vi ro skipet.
Slikt roser gjerne kvinner.
Sorg vil mange kjenne
før menn tilbake vender
og løfter sytti årer
i keipene opp av sjøen.
På draken med jernnagler
nordmenn ror på sjøen
i haglvær; der ute var det
som så du en ørnevinge.
Le og ly av skogen
søker skipets glatte stavner.
Med hærskip rundt om landet
leidangs høvding det stenger.
I hver vik bak skjær og øyer
skip fra flåten ligger.
Ly må høybrynjet skipsstavn
bak lave eidene søke.
Kongen lar stavnen bryte
mot høye bølger ved Læsø.
Han nytter ut skipets trosser
til de ikke mer det klarer.
Ankerne lider i stormen;
aldri så stor en jernkrok
blir gnagd opp av harde steiner;
stygge uvær den tærer.
Djervt til Gautelv Harald
haster fram å komme.
Om natta nær ved grensa
Norges konge ligger.
Ved Tumla kongen holder
et ting; der Svein og Harald
til glede for ravnen skal møtes,
med mindre danene svikter.
-----
Vennegavenes giver
som gjerne gav ulven føde,
fram lot føre draken
fremst i spissen for hæren.
-----
Fyrsten, vyrk om trygghet,
bad fylkingen stå modig.
Hærmenn skjold langs sida
som i skjoldborg stilte.
Manndåds modige leder
lukket den sterke draken
med skjold der utenfor Nissan;
det ene tok i det andre.
Almbuen natta igjennom
opplandske kongen spente.
Piler lot djerve kongen
drive mot skjoldene hvite.
Dødssår gav der til bønder
den blodige odden på pila.
Der piler sto fast i skjoldet,
spydkast fra kongen økte.
Den gjæve Sognekongen
skal i en snartur på én gang
Sveins menns herlige langskip
sytti i tallet ha ryddet.
Svein vant ikke seier
skjønt seks danske jarler
i én og samme kampen
kraftig kjempet for ham.
Finn Arneson, kampsterk,
midt i fylkingen fanget
ble, fordi han uredd
ikke sitt liv ville berge.
Stein Herdisson :
Høvding med haukemotet
høyt sa det han tenkte.
"Her kan vi ikke vente
videre skånsel," sa kongen.
"Så," ropte navngjetne høvding,
" heller enn gi oss vi faller
den ene oppå den andre."
Alle mann greip til våpen.
Ulv, stallar hos kongen,
egget oss alle kraftig
da langspyd ristet der ute,
og hærskip rodde til striden.
Da bad den uredde vennen
til vise kongen oss legge
skipet hans godt fram med kongen;
karene svarte med jarop.
I fare hersedrotten
hugsterk ut seg kastet,
med halvannet hundre langskip
han på danene ventet.
Og så kom Lejre-kongen
lysten etter striden,
tre hundre hærskip fulgte
ham over sjøen til slaget.
For Svein la Harald
en hindring ved elveosen.
Motstand gjorde fyrsten,
om fred bad han ikke.
Med sverd ved side kongsmenn
til kamp ved Halland rodde.
Fra heite sår fikk blodet
fosse ut i sjøen.
Begge de djerve konger
brydde seg ikke om skjoldvern,
de bad hærmenn skyte
og hogge;
hær tett ved hær var fylket.
I lufta fløy piler og steiner,
og sverdet av blod dryppet.
For menn som var kåret
til døden,
gjorde dette ende på livet.
Arnor Jarlaskald :
Den uredde Svein gikk ikke
uten grunn ifra snekka;
på hjelmen kom harde malmen;
slik mener jeg at det gikk til.
Ordsnare jute-venns farkost
folketom først måtte flyte,
før høvdingen tok til å flykte
fra sine falne hirdmenn.
Forliksmøte mellom Svein og Harald ved Elv 1064 :
Edfaste Harald! Du ofte
med hærskip gjerdet om landet.
Også Svein gjennom sundet
seilte til møte med kongen.
Den lovsæle ravnemetter,
som lukker hver våg sørfra
med hærskip, av alle daner
en yrende hær har med seg.
Djerve konge sørpå
du seilte av sted til møtet
som alle daner ønsket
av ikke liten årsak.
Svein nå nordover seiler
nær til landegrensa
for Harald å møte; de seilte
med slit langs vidstrakte landet.
De kloke bøndene sier
når karene møtes, høylytt
ord på begge sider
som sterkt harmer de andre.
Menn som tretter om allting
er ikke snare, det vet vi,
når forlik det gjelder å finne.
Hos fyrstene svulmer motet.
Kongens harme blir farlig;
om forlik vi her skal vinne,
de menn som vet å mekle,
må veie allting på vekta.
Til kongene bør nå saken
bli sagt som folket den ønsker.
Om mennene uforlikt skilles,
er det maktlyst som ligger bakom.
Hørt jeg har at både
Harald og Svein glade
gav hverandre gisler,
gjerning god var dette.
Gid de ed må holde
og hele freden fullt ut,
så ingen forliket bryter.
Freden ble sluttet med vitner.
---------
Harald mot Håkon jarl ved Vänern :
--------------
Harald straffer bøndene på Romerike for skattenekt :
Hedmark, Hadeland og Ringerike :
Det som trossige tegner eide,
brant opp; ild stod i taket.
Høvdingers herre slo til
heiner med leie steiner.
Mennene bad for livet.
Brannen gav ringerikinger
dom som var lei å bære
før luene sluttet å brenne.
Lett er det ikke å finne
ord som seg høver om kongen,
da opplendinger han lærte
å legge åker øde.
Den kloke høvding har vunnet
så stor heder og ære
i disse tre halvår
at alltid det vil minnes.
-------------
Haralds hærferd til England 1066 :
Trollet lar røde skjoldet
skinne når kamp seg nærmer.
At kongen uferd farer
ser framsynt jotnebrura.
Kvinna med kjeven flenger
kjøttet av falne hærmenn.
Farger i villskap ulven
inni munnen med blodet.
Ikke vi i kampen
kryper sammen bak skjoldet
av frykt for våpenbraket,
så bød den ordfaste kvinne.
Hun som bar halsband, bad meg
hodet høyt å bære
i kampen der hvor sverdet
og hjerne-skallene møtes.
Visst er det at Vilhjalm,
våpenfargeren sørfra,
som kom over kalde havet,
den kampdjerve Valtjov har sveket.
Sant er at seint vil manndrap
stanse nå i England.
Djerv og snar var min herre,
det dør ikke gjævere fyrste.
Overmot rådvise Harald
refser hos sine tegner.
Jeg tror at kongens sveiner
får straff for det de volder.
Slik byrde får de å bære
som sjøl de har bundet.
På tvist gjør Harald ende,
gjør rett og skjel mot alle.
Ei mark jeg fikk av høvding
på hærskip for mitt kvede.
Når en har vist seg verdig,
med vennskap lønner kongen.
-------------
Haralds sønner, Magnus og Olav, rådde for landet 1068.
Svein Ulvsson hevder freden er til ende etter Haralds død,
begge lands hærer blir mobilisert :
Ukjent kveder :
Med fredsord og trusler
trygde Olav landet.
Det vågde ingen konger
å kreve riket.
----------------------------------------------------------------------------------
-------------------------------------------------------------------------
Tore samler flokk etter Håkons død med bl.a. Svein Haraldsson
Flette,
Egil Aslaksson fra Folland og Skjalg.
Tore brenner garden til Jon på Bjarkøy.
Ukjent :
Midt på Bjarkøy brenner
beste garden jeg vet om.
Ilden spraker. Nei, Tore
aldri gjør noe nyttig.
Ikke kan Jon når det kvelder,
klage at ild og ran manglet.
I flammer står nå garden,
og røyken farer mot himmelen.
Tore kveder før han blir hengt :
Egil blir hengt.
Ukjent:
Hørt har jeg, herlige kvinne,
at Egil fikk høve å nevne
at kongens uærlige treller
et sanningsord, skulle jeg mene.
Han sa at svinge i galgen
sikkert hver en av dem bedre
enn han hadde gjort seg fortjent til.
For hardt ble en krigsmann rammet.
Den djerve ravnemetter
redd gjorde trønderflokken
da de merket at bålene herjet
i bygdene deres vidt om.
Jeg vet at kongen på én gang
tok livet av to herser.
Ulven ble ikke sulten.
Ørnen fløy til galgen.
---------
Hærferden til Skottland 1098.
Ravnemetteren kom så
til Skid og skjente og brente.
Vargen glad sine tenner
på Tyrvist farget røde.
Grenlandskongen fikk mange
møyer i sør til å gråte.
Hell skotteskremmeren fulgte.
Folket på Myl flyktet.
På slette Sandøy førte
den snare konge skjoldet.
Over Il stod røyk mot himmelen
da kongsmenn økte brannen.
Sønnafor Santire
sank folket under sverdegg.
På Man lot djerve krigsmann
mange falle siden.
I ingen krok var sikker
sønn til Gudrød lenger.
Trønderkongen fra landet
bort fikk Logmann drevet.
Den unge egdekongen
utfor nesene fanget
den rause kongesønnen,
da sverdene suste kraftig.
I Ongulsund høvdingen voldte
at Huge Prude lot livet;
der våpen fór fram og tilbake,
fort fløy pila fra buen.
Ukjent :
På brynjene pilene klirret,
kongen skjøt med styrke.
Egdekongen buen spente;
blod skvatt på hjelmen.
Mot skjoldene fór piler,
og fienden falt i kampen.
Men hordekongen drepte
i harde striden jarlen.
----------
Nordmennene hadde satt seg fast på Kvaldensøy i Vänern
og ventet angrep av
svenskekongen Inge Steinkjellson Bakbrei. Dette ble diktet :
Altfor lenge somler
Inge Bakbrei å ri ut.
-------------------------------------------------
Kong Sigurds pilegrimsreise 1108 - 1111.
Folkekongen som rådde
for rike gjævest på jorden,
i Jakobsland sitt tilhold
tok så neste vinter.
jeg hørte at hærkongen straffet
svikferd fra frekke jarlen.
blod den raske høvding
hærfuglen gav å drikke.
Nå nevner jeg kongens storverk,
som han i Spania gjorde.
Djervt mot Sintra-kastellet
stormet den storgjæve høvding.
Her av den harde kongen
hærmenn fikk stor skade,
fordi de nektet å ta mot
den rette tro, som han bød dem.
Den tredje seier vant du,
tapre kongeætling
da til land du styrte
der byen Lisboa ligger.
Ute ved Alkasse
ønsket du - så jeg hørte -
hærfører, fjerde gangen
å gå i harde striden.
Jeg har hørt at sorgen rammet
de hedenske kvinner i borgen
da mennene måtte flykte
for den djerve fiendehæren.
Stridslystne fredsbryter
snart fikk se
framfor stavnen
Forminterra.
Der hær av blåmenn
før bane de fikk,
måtte egg
og ild tåle.
Hærkonge, du lot barker
ned for berget fire.
Høvdingens verk mot serker
er blitt spurt så vide.
Oppover bratte berget
brøt du deg fram, kriger.
Mot folkefylte heller
med følget ditt du trengte.
Åttende slaget ble siden
utstridd på grønne Manork.
Den prektige kongehæren
pilene farget røde.
Jeg nevner at kampglade konge
kom til Jorsala-byen;
under den vide himmel
hævere høvding fins ei.
I Jordans rene bølger
badet den gavmilde fyrsten.
Alle som hørte om det,
høyt måtte prise dåden.
---------------------------------------------
Home
Om kampene ved Fyrileiv hvor Magnus vinner seier.
Lendmennene til Magnus, Asbjørn og Nereid får valget
av Harald om å bli hengt eller
kastet ut for Sarpsfossen.
Bergen 1135, Magnus blir fanget, lemlestet og blindet.
Haralds kamper i Danmark 1136
Kanpdjerve krigerhøvding!
Ved høye Ven du modig
på troløse fiender i blodet
farget sverdene røde.
Harde krigsmann, du hadde
en kamp ved Læsø-stranda.
Alle merker i vinden
over mennene blafret veldig.
--------
Etter at Sigurd hadde drept Harald :
Ved Haralds fall
horder og sygner
tok mot den milde
sønn til Magnus.
Da svor seg mange
menn på tinget
i broders sted
for kongesønnen.
-------------------------------------------
Før ringmilde fyrste
flykte ville, lå fallen
hele hirden på vollen.
Etter slaget ved Krokaskogen :
Fortelle jeg vil hvordan ravner
reiv i sår til gøter;
ørnen seg fylte med føde,
farget i blod ble sverdet.
Hærmenn som ufred voldte
velfortjent lønn for sin gjerning
på krokaskog måtte hente.
Din makt de lærte å kjenne.
Få kan følge
furubåt håløygsk,
som bundet med sener
for seilet flyger.
Kongen og hans hær
ved Leikberg nær
til kamp gikk fram,
folk roser ham.
Rener fort
rømte bort.
De gav sin nød
det kongen bød.
Etter å ha tatt jarlen Harald Maddadsson til fange ved Torså på Katanes :
Åtti menn var samlet
med Maddads sønn den djerve
da mektige ørnemetter
la ut til kamp med hærskip.
Med skuter tre tok jarlen
sjøkongen til fange.
Den djerve hærfører siden
gav hodet til kjekke fyrste.
Etter å ha hærtatt Apardjon (Aberdeen) og herjet byen :
I Apardjon falt
folket, hørte jeg, alt.
Freden tok slutt
sverdene ble brutt.
Etter Hjartapoll :
Kongssverdet beit,
så blodstrøm rant heit.
Hird stred i samhold
sør ved Hjartapoll.
Blodet hett
gjorde ravnen mett.
Da anglerskip han vant,
blodstrøm større rant.
Etter Hvitaby :
Kongen gikk på ny
i kamp ved Hvitaby.
Sverdsangen klang,
skjoldene sprang.
Ulven drakk blod;
høyt ilden stod
om hus og borg,
så fienden fikk sorg.
Etter Skarpeskjær :
I pileregn lei
kongen fant vei
gjennom skjoldkyndig hær
ved Skarpeskjær.
Etter Pilavik :
Kongen rødfarget sverd;
så sleit ulveferd
bymenns lik
i Pilavik.
Ved Vestersalt
voldte han at alt
Langetun brant;
sverd pannen fant.
------------------------------------------
I elva, uten mannskap,
mangt blodstenkt skip fikk flyte.
Hæren spente buen
og skjøt på våte hjelmer,
før høvdingfølget flyktet
fra hærskip opp i landet.
Sterkt i striden Håkons
flokk av hærmenn minket.
------------------------------
------------------------------------------
Dette var alle kvadene i Heimskringla, Snorres kongesagaer.