Del 9
Home
Kapittel 225 - 251
Olav har flyktet til Gardarike med 200 av sine mest trofaste menn. Han får høre at Håkon jarl har forlist og blitt borte på havet og bestemmer seg for å prøve å gjenvinne makten. Han reiser først til sveakongen som gir ham en styrke på 400 mann. Flere av lendmennene hans som har blitt igjen i Norge, kommer ham i møte i Jarnberaland med 600 mann. På vegen vestover gjennom Jemtland over Kjølen og ned Verdalen, greier han å samle flere folk og styrken teller 3600 mann da han kommer til Stiklestad. Lendmennene i Norge som har gått over til Knut, har hatt speidere ute og er godt underrettet om når og hvor han kommer, og møter ham med en styrke på 14 400 mann.
29. juli 1030.
Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen :<Hvorfor er du der, Kalv ? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er fire av brødrene dine.> Kalv svarte : <Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge ; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes.> Da svarte Finn : <Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt.> Kongen sa : <Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut.> Da svarte Torgeir fra Kvistad : <Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det.> Kongen svarte : <Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag ; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann.>
Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte : <Fram, fram, bondemenn !> Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa : <Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn !> Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen. Det var vakkert vær, og sola skinte fra klar himmel ; men da slaget tok til, la det seg ei rød sky over himmelen og over sola, og før slaget var slutt, var det mørkt som natta.
(anm.: feil av Snorre, solformørkelsen var 31.aug.)
Kong Olav hadde fylket på en bakketopp, og de stupte seg nedover mot bondehæren og løp så hardt at bondefylkingen bøyde unna for dem, slik at brystet på kongens fylking kom til å stå der som de fremste i bondehæren hadde stått. Da var mye av bondehæren ferdig til å flykte, men lendmennene og huskarene deres stod fast, og det ble en hard strid.
Så sier Sigvat :Lendmennene egget hæren og presset dem til å gå på.
Dette nevner Sigvat :Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som stod fremst, hogg, og de som stod dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøt spyd og piler eller kastet stein og handøkser og kastepyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider. I denne første ria falt Arnljot Gelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept en mann eller to før de falt, og noen hadde drept flere. Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke. Kongen bad Tord bære merket framover, og kongen sjøl fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet.
Dette nevner Sigvat :Da kong Olav gikk fram og ut av skjoldborgen i spissen for fylkingen, og bøndene fikk se ham i ansiktet, ble de redde og rent handfalne.
Dette nevner Sigvat :Nå ble det en veldig strid. Kongen sjøl gikk hardt fram i nærkamp.
Så sier Sigvat :
Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Han hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløyvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Torgeir falt, sa kongen : <Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi to møttes ?> I samme stund satte Tord merkestanga ned så hardt at stanga ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt.
Så sier Hovgarda-Rev :Da gikk det som før fortalt, at himmelen var klar, men sola ble borte,og det ble mørkt.
Det nevner Sigvat :Ved denne tida kom Dag Ringsson med den hæren han hadde med seg. Han tok nå til å fylke hæren og satte opp merket, men fordi det var så mørkt, gikk det ikke så fort med å gå på, for de viste ikke sikkert hvem de hadde for seg. De vendte seg likevel mot det sted hvor rygene og hordene stod. Mye av dette hendte på en gang, men noe før og noe siden.
Kalv og Olav het to av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram. Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta.
Dette nevner Sigvat :Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa.
Sigvat kvad :Kongen sa til Bjørn stallare : <Slå du hunden som ikke jern biter på !> Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da : <Slik spidder vi bjørnene.>
Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein. Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse tre sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen.
Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson :
Dag Ringsson holdt nå striden gående, og han gikk først på så hardt at bøndene veik unna for ham, og noen tok flukten. Da falt det en mengde av bøndene og disse to lendmennene : Erlend fra Gjerde og Aslak fra Finnøy. Det merket som de hadde gått fram med, ble hogd ned. Da var striden på sitt verste, folk kalte dette Dags-ria. Så gikk de mot Dag, Kalv Arnesson, Hårek fra Tjøtta og Tore Hund, med den fylkingen som fulgte dem. Da lå Dag under for overmakten, og så tok de til å flykte, han og alt det folk som var igjen.
Det går en dal opp der som størstedelen av hæren flyktet. Der falt det også mange, og folk spredde seg nå til begge sider. Mange menn var hardt såret, og mange var så utkjørt at de ikke orket noen ting. Bøndene fulgte ikke lenge etter flyktningene, for høvdingene vendte snart tilbake der valplassen var ; det var mange som hadde venner og frender som de ville leite etter der.
Kong Olavs fall.
Tore Hund gikk dit kong Olavs lik var, og stelte med det, la liket ned og rettet det ut og bredde et klede over, og da han tørket blodet av ansiktet, sa han siden, var kongens ansikt så fagert, og han var rød i kinnene som om han sov, og ansiktet var mye lysere enn det var før mens han levde. Da kom det blod fra kongen på handa til Tore, og det rant opp på handflata der han hadde fått sår, og det såret trengte de ikke binde om siden, så fort grodde det. Dette vitnet Tore for alle mennesker da kong Olavs hellighet kom opp. Tore Hund var den første til å hevde at kongen var hellig, av de stormennene som hadde vært der i flokken hos hans motstandere.
Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem. Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen.
De bøndene som hadde hjemme i Verdalen, gikk til høvdingene Hårek og Tore og klagde sin nød for dem. De sa: <Disse flyktningene som har kommet seg unna her, kommer til å dra opp gjennom Verdalen og stelle det sørgelig til på gardene våre, og vi kan ikke reise hjem så lenge de er her i dalen. Gjør nå så vel at dere tar etter dem med en hær, og la ikke noen levende sjel komme unna, for slik ville de gjort mot oss om de hadde vunnet da vi møttes, og slik vil de gjøre ennå, om vi møtes igjen siden engang når de har overmakten over oss. Kan hende de blir her i dalen, om de ikke tror de har noe å være redd for, og da vil de straks fare voldsomt fram i bygdene våre.> Dette talte bøndene mange ord om og var fælt oppsatt på at høvdingene skulle ta av sted og drepe det folket som hadde kommet seg unna.
Da høvdingene talte med hverandre om dette, mente de at det var mye sant i det bøndene hadde sagt. Så ble de enige om at Tore Hund og hans flokk skulle følge med verdølene, og han tok med seg de seks hundre mann som fulgte ham. De tok av sted ; det lei mot natt. Tore stanset ikke før han kom til Sul om natta, der fikk han vite at Dag Ringsson og mange andre flokker av kong Olavs menn hadde hvilt og fått seg kveldsverd der, og siden hadde de tatt opp på fjellet. Da sa Tore at han ville ikke reke innover fjellet etter dem, og så vendte han tilbake ned i dalen, og de fikk ikke drept mange mann. Nå tok bøndene hjem til gardene sine, og Tore og hans folk drog dagen etter ned til skipene. De kongsmennene som kunne gå, kom seg unna og gjemte seg i skogene ; noen fikk hjelp av folk.
Tormod Kolbrunarskald stod under kongens merke i kampen. Da kongen hadde falt, og kampen var på det villeste, falt kongens menn den ene etter den andre, og de fleste som stod oppe, var såret. Tormod ble hardt såret. Han gjorde som alle de andre, drog seg unna der det var mest fare for livet, og noen rente.
Så tok den kampen til som blir kalt Dags-ria, og alle våpenføre menn av kongens hær gikk dit ; Tormod kom ikke med i kampen, for han var ufør av sår og trøtthet, men han stod der hos kameratene sine, enda han ikke kunne gjøre noe annet. Da ble han truffet av ei pil i venstre side. Han brøt av seg pileskaftet og gikk bort fra kampen og hjem til husene og kom til ei løe. Det var et stort hus. Tormod hadde sverdet bart i handa, og da han gikk inn, kom det en mann ut mot ham som sa : <Svært så fæle låter det er der inne, gråt og gauling. Det er en stor skam at kraftige karer ikke kan tåle å ha sår. Det kan være at disse kongsmennene gikk riktig godt fram, men de bærer sårene som noen stakkarer.> Tormod svarte : <Hva er navnet ditt ?> Han kalte seg Kimbe. <Var du med i kampen ?> spurte Tormod. <Det var jeg,> svarte han. <Jeg var med bøndene som var de beste.> <Er du såret ?> sa Tormod. <Litt,> sa Kimbe. <Var du med i kampen ?> Tormod sa : <Jeg var med dem som hadde det best.>
Kimbe så at Tormod hadde en gullring på armen. Han sa : <Du er visst kongsmann. Gi meg gullringen så skal jeg gjemme deg. Bøndene kommer til å drepe deg om du kommer på deres veg.> Tormod sa : <Ta ringen om du kan, jeg har mistet det som mer er.> Kimbe rakte fram handa og ville ta ringen. Tormod veivde til han med sverdet og hogg av ham handa, og det blir sagt at Kimbe bar ikke på noen måte såret sitt bedre enn enn de som han før hadde gjort narr av. Kimbe gikk bort, men Tormod satte seg ned i løa og hørte på det folk sa. Det meste som ble sagt der, var at hver fortalte om det han hadde sett i kampen og det ble snakket om hvordan folk gikk fram. Noen roste mest kong Olavs tapperhet, men noen nevnte andre menn ikke mindre.
Da sa Tormod :
Så gikk Tormod bort og til et lite hus, der gikk han inn. Der inne var det i forvegen mange andre menn som var hardt såret. Det var ei kone der som holdt på å binde om sårene. Det var en ild på golvet, og hun varmet vann til å vaske sårene i ; Tormod satte seg ned ute ved døra. Der gikk den ene ut og den andre inn av de folkene som stelte med de sårede. En av dem vendte seg mot Tormod og så på ham og sa : <Hvorfor er du så bleik ? Er du såret ? Og hvorfor ber du da ikke om å få hjelp av legen ?>
Tormod kvad en strofe :Så stod Tormod opp og gikk inn til varmen og stod der en stund. Da sa legekona til ham : <Du mann, gå ut og ta inn til meg de vedskiene som ligger utenfor døra.> Han gikk ut og bar inn vedfanget og kastet det ned på golvet. Da så legekona ham inn i ansiktet og sa : <Det var fælt så bleik denne mannen er ! Hvorfor er du slik ?>
Da kvad Tormod :Da sa legekona : <La meg få se på sårene dine, så skal jeg binde om dem.> Han satte seg ned og kastet av seg klærne. Da legekona fikk se sårene hans, kjente hun nøye på det såret han hadde i sida og merket at det stod jern i det, men hun kunne ikke bli klok på hvilken veg jernet hadde tatt. Hun hadde laget til noe i ei jerngryte der, stampet lauk og andre urter og kokt dette sammen, og så gav hun de sårede noe av det å spise, og på den måten prøvde hun om de hadde sår som gikk inn i bukhulen, for hun kunne lukte lauken ut gjennom de sårene som gikk helt inn. Hun kom med noe av dette til Tormod og bad ham ete. Han svarte : <Ta det vekk. Ikke har jeg grautsott.>
Da tok hun ei knipetang og ville dra ut jernet ; men det satt fast og rikket ikke på seg. Det var også lite som stod ut ; for såret hadde trutnet. Da sa Tormod : <Skjær inn til jernet du, så en kan få godt tak med tanga, og gi meg tanga og la meg nappe.> Hun gjorde som han sa. Så tok Tormod gullringen av handa og gav den til legekona ; han sa hun kunne gjøre hva hun ville med den. <Men det er en god gave,> sa han, <kong Olav gav meg denne ringen i dag morges.> Så tok Tormod tanga og røsket ut pila. Det var kroker på den, og der lå det trevler av hjertet, noen røde og noen hvite, og da han så det, sa han : <Godt har kongen fødd oss ; ennå er jeg feit om hjerterøttene,> så lente han seg tilbake og var død. Her slutter fortellingen om Tormod.
Kong Olav falt onsdag den 29. juli. Det var bortimot middag da hærene møttes, før midmunde tok kampen til, og kongen falt før non, men mørket holdt seg fra midmunde til non. Sigvat skald sier om hvordan slaget endte :Bøndene rante ikke dem som lå på valplassen. Det var tvert imot slik at straks ettet slaget ble mange av dem som hadde stått mot kongen, slått med redsel. Likevel holdt de fast ved sin vonde vilje og avgjorde seg imellom at alle de menn som hadde falt på kongens side, skulle ikke få jordeferd og grav som andre gode menn, og de reknet alle sammen for røvere og fredløse. Men de som var mektige og hadde frender der på valplassen, brydde seg ikke om det. De førte sine frender til kirkene og gav dem jordeferd.
Torgils Hålmuson og Grim, sønnen hans, gikk til valplassen da det var blitt mørkt. De tok kong Olavs lik og bar det bort til et lite tomt skur på den andre sida av garden. De hadde med seg lys og vann ; så tok de klærne av liket og vasket det og svøpte det inn i linduker og la det der i huset og skjulte det med ved, så ingen kunne se det, om det skulle komme noen inn i huset. Så gikk de bort og hjem til garden.
Torgils og Grim fører Olavs lik bort.
Med begge hærene hadde det fulgt mange stakkarer og fattigfolk som tigget om mat ; og mye slikt folk hadde blitt igjen der om kvelden etter slaget. Da det ble natt, så de seg om etter herberge rundt i alle husene, både små og store. Det var en blind mann der som det blir fortalt om. Han var fattig, og gutten hans gikk med ham og leidde ham, de gikk omkring ute på garden og lette etter herberge. De kom til det samme skuret. Døra var så lav at de nesten måtte krype inn. Da den blinde mannen kom inn i huset, famlet han for seg omkring på golvet og lette etter et sted han kunne legge seg. Han hadde ei hette på hodet, og hetta glei ned foran ansiktet på ham da han bøyde seg ned. Han kjente med handa at det var en dam på golvet. Så tok han hendene opp av vannet og rettet på hetta, og så kom fingrene opp i øynene, og straks fikk han slik kløe i øyenbrynene at han strøk seg over sjølve øynene med de våte fingrene. Etterpå krøp han ut av huset igjen og sa at det gikk ikke an å ligge der inne, for det var vått alle steder.
Men da han kom ut av huset, kunne han straks tydelig se hendene sine og alt annet som var nær nok til at han kunne se det for nattemørket. Han gikk straks hjem til garden og inn i stua og sa til alle som var der, at han hadde fått synet sitt igjen, og nå kunne han se. Men det var mange der som visste at han hadde vært blind lenge ; for han hadde vært der før og gått omkring i bygdene. Han sa at han så første gang da han kom ut av et lite usselt hus. <Og allting var vått der inne,> sa han. <Jeg tok i det med hendene og gnei meg i øynene med de våte hendene.> Han sa også hvor huset var. De som var der og så dette, undret seg svært over det som hadde hendt og talte med hverandre om hva det kunne være inne i det huset. Men Torgils bonde og Grim, sønnen hans, mente de visste hvordan det hang sammen med denne hendingen. De ble svært redde for at kongens uvenner skulle gå og ransake huset. Så listet de seg bort og kom til huset og tok liket og flyttet det ut i hagen og gjemte det der. Siden gikk de tilbake til garden og sov der natta over.
Torsdagen kom Tore Hund ned fra Verdalen og ut til Stiklestad, og en stor hær fulgte ham. Der var også mye av bondehæren i forvegen. Så tok de igjen til å rydde opp mellom de falne. Folk flyttet bort likene av frender og venner og hjalp de sårede som de ville lege, men en stor mengde var død etter at slaget var slutt.
Tore Hund gikk bort dit kongen hadde falt, og lette etter liket, og da han ikke fant det, spurte han seg for om det var noen som kunne si ham hvor liket var blitt av, men det var ingen som visste det. Så spurte han Torgils bonde om han visste noe om hvor kongens lik var. Torgils svarte slik : <Jeg var ikke med i slaget, og jeg vet ikke stort om det. De sier så mye nå. Det er noen som sier at kong Olav har vært sett oppe ved Stav i natt, og en flokk menn med ham. Og om han har falt, så har vel noen av flokken deres gjemt bort liket hans i holt og røyser.>
Men enda Tore nok mente han visste sikkert at kongen hadde falt, så var det mange som gikk med på dette og tok til å mumle om at kongen visst hadde kommet seg unna fra kampen, og at det ikke ville vare lenge før han fikk seg hær og kom imot dem. Så drog Tore om bord på skipene sine og videre ut gjennom fjorden. Nå tok hele bondehæren til å spre seg, og de tok med seg bort alle de sårede som det gikk an å røre på.
Torgils Hålmuson og Grim, sønnen hans, tok vare på kong Olavs lik, og de fikk ingen ro på seg for hva de skulle finne på så ikke kongens uvenner skulle få tak i liket og mishandle det, for de hadde hørt bøndene snakke om at dersom de fant kongens lik, ville det være best å brenne det eller ta det med ut på sjøen og senke det ned. Far og sønn hadde sett at det var liksom det brente lys om natta over kong Olavs lik der det lå på valplassen, og siden også, da de hadde gjemt liket, så de stadig lys om natta der kongen hvilte. De var redde for at kongens uvenner skulle komme til å leite etter liket der det var, dersom de så disse tegnene, derfor var det Torgils om å gjøre å få flyttet liket bort til et sted der det var vel forvart. Torgils og sønnen gjorde ei kiste og la mye arbeid på den, og i den la de kongens lik. Siden gjorde de ei anna likkiste, og i den la de så mye halm og stein at det var som en manns vekt, og så lukket de denne kista godt til.
Og da hele bondehæren var borte fra Stiklestad, gav Torgils og sønnen seg på veg. Han fikk seg ei roferje og sju eller åtte mann på den, alle sammen frender eller venner av Torgils. De flyttet kongens lik om bord i all stillhet og satte kista ned under tiljene. Den kista steinen var i, hadde de også med seg. Den satte de slik i båten at alle kunne se den. Så drog de ut etter fjorden. De fikk god bør, og om kvelden da det tok til å mørkne, kom de ut til Nidaros og la til ved kongsbrygga. Så sendte Torgils noen menn opp i byen og bad dem si til biskop Sigurd at de kom med kong Olavs lik. Da biskopen fikk høre dette, sendte han straks noen av sine menn ned til brygga. De tok en robåt og la inn til skipet til Torgils og bad om å få kongens lik. Torgils og sønnen hans tok den kista som stod oppe på tiljene, og løftet den over i båten. Så rodde biskopmennene ut på fjorden og senket kista ned der. Da var det mørk natt.
Torgils og de andre rodde opp gjennom elva til de kom til byen, og la til et sted som het Saurli, det var ovenfor byen. Der bar de liket opp og inn i et tomt hus som stod der ovenfor de andre husene. Der våkte de over liket om natta. Torgils gikk ned i byen og fikk tale med de menn som hadde vært kongens beste venner der. Han spurte dem om de ville ta imot kongens lik ; det var det ingen mann som torde gjøre. Så flyttet Torgils og sønnen hans liket opp langsmed elva og grov det ned i en sandmel som er der. De gjorde pent i stand etter seg, så ingen skulle se at det nylig hadde vært gravd der. Alt det hadde de gjort før det ble dag. Så gikk de om bord igjen og styrte straks ut av elva og drog av sted til de kom hjem til Stiklestad.
Svein, sønn til kong Knut og Alfiva, datter til Alfrin jarl, hadde vært satt til å styre i Jomsborg i Vendland, men nå hadde det kommet bud til ham fra kong Knut, far hans, at han skulle reise til Danmark og dessuten at han siden skulle reise til Norge og overta styringen i Norges rike og dermed få kongsnavn over Norge. Svein reiste til Danmark og fikk med seg en stor hær derfra. Harald jarl og mange andre stormenn fulgte med ham. Dette nevner Torarin Lovtunge i et kvede han gjorde om Svein Alfivuson, og som heter Glælognskvida :Så reiste Svein til Norge, og Alfiva, mor hans, fulgte med ham, og han ble tatt til konge der på alle lagtingene. Han hadde alt kommet østfra til Viken da slaget stod på Stiklestad og kong Olav falt. Svein stanset ikke før han kom nord til Trondheimen om høsten. Han ble tatt til konge der som andre steder.
Kong Svein førte nye lover til landet om mange ting. De var satt etter det som var lov i Danmark, men noen var mye hardere. Ingen mann skulle fare ut av landet uten lov av kongen, og gjorde han det, så tilfalt eiendommene hans kongen. Hver den som drepte en annen, skulle ha forbrutt land og løsøre. Om en mann som var fredløs fikk en arv, skulle kongen ha arven. Til jul skulle hver bonde gi kongen en mæle malt fra hvert ildsted og et lår av en tre års okse, det kaltes vinjartodde, og dessuten et spann smør. Hver husfrue skulle gi rygjarto, det var så mye uspunnet lin som en kunne ta om med de lengste fingrene. Bøndene skulle ha plikt til å bygge alle de husene kongen ville ha på gardene sine. Sju mann skulle ruste ut en mann til leidang, alle over fem år skulle reknes med, og de skulle stille hamle etter samme rekningen. Hver mann som rodde fiske, skulle svare kongen landtoll hvor han så rodde, og det var fem fisker. På hvert skip som reiste fra landet, skulle kongen ha rett til ett rom tvert over skipet. Hver mann som reiste til Island, skulle svare landøre enten han var nordmann eller islending. Dessuten fulgte dette med, at danske menn skulle ha så mye å si i Norge at vitnesbyrd fra én av dem skulle kunne velte vitnesbyrd fra ti nordmenn.
Da disse lovene ble kjent for allmuen, tok folk med én gang til å reise bust mot dem og talte truende med hverandre. Nå sa de som ikke hadde vært med på å gå mot kong Olav : <Nå inntrøndere, får dere vennskap og lønn av knytlingene fordi dere kjempet mot kong Olav og drepte ham og tok landet fra ham. Det ble lovt dere fred og bedre rett, og nå har dere fått tvang og trelldom, og dertil har dere gjort stor synd og nidingsdåd.> Og det var det ikke godt å si noe imot. Nå så de alle at de hadde stelt seg ille. Likevel hadde folk ikke mot til å reise seg mot kong Svein. Grunnen var mest den at de hadde gitt sønner eller andre nære frender som gisler til kong Knut. Dertil kom at de hadde ingen fører for reisningen. Det varte ikke lenge før folk hadde mye å si på kong Svein, men de gav likevel mest Alfiva skylden for alt det de ikke likte. Men nå tok mange til å si sannheten når de talte om kong Olav.
Den vinteren var det mange der i Trondheimen som tok til å tale om at kong Olav var en virkelig hellig mann, og at det hendte mange jærtegn på grunn av hans hellighet. Mange tok til å be til kong Olav om slike ting som de syntes var viktige. Det var mange som fikk hjelp av disse bønnene, noen fikk helsebot, og noen reiselykke eller andre ting som de mente de trengte.
Einar Tambarskjelve hadde kommet vestfra England og hjem til gardene sine. Han hadde de veitslene som kong Knut hadde gitt ham da de var sammen i Trondheimen, og det var nesten et jarlerike. Einar Tambarskjelve hadde ikke vært med på å gå mot kong Olav, og det skrøt han av sjøl. Einar mintes det at kong Knut hadde lovt ham jarledømme i Norge, men også det at kongen ikke hadde holdt sitt løfte. Einar var den første av stormennene som hevdet at kong Olav var hellig.
Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin. Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.
Sommeren etter ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen. Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut. Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda. Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.
Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om.
Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det. Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnte dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be to ganger, men kom ut til byen og til biskopen. De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik. Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda. Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.
Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått tolv måneder og fem netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp ; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp ; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.
Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva : <Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold.> Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva : <Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her.> Da svarte Alfiva : <Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom ; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.>
Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det. Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne. Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom.
På melen, der kong Olav hadde ligget i jorda, kom det opp ei fager kjelde, og folk fikk bot for sjukdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den, og vannet har alltid siden vært nøye varetatt. Først ble det bygd et kapell, og alteret ble satt på det stedet hvor kongens grav hadde vært, og nå står Kristkirken på det stedet. Øystein erkebiskop lot sette høyalteret på samme sted som kongens grav hadde vært, da han reiste den store katedralen som står der nå. På samme stedet hadde alteret vært i den gamle Kristkirken også.
Det blir sagt at Olavskirken nå står der som den gang det skuret stod, der kong Olavs lik ble satt om natta, og det heter Olavsli der hvor kongens helligdom ble båret opp fra skipet ; det er nå midt i byen. Biskopen tok vare på kong Olavs helligdom. Han skar også hår og negler på ham, for begge deler vokste som da han var et levende menneske her i verden.
Så sier Sigvat skald :Torarin Lovtunge i Glælognskvida :
Torarin Lovtunge var hos kong Svein den gangen og hørte om disse stor tegn på at kong Olav var hellig, og at man kunne høre klang fra himmelske makter over hans helligdom, som om de ringte med klokker, og lys tente av seg sjøl over alteret der av ild fra himmelen, slik som Torarin sier. Til den hellige kong Olav kom det så mange mennesker at det var som en hær, halte og blinde eller folk som var sjuke på andre måter, og de gikk friske derfra. Han sier ikke mer om det eller rekner dem opp, men det må ha vært en utallig mengde mennesker som fikk helsebot den gang i førstningen da den hellige kong Olav gjorde jærtegn. Men de største jærtegn til kong Olav, og de som har hendt seinere, er skrevet ned, og det er holdt rekneskap med dem.
De som rekner nøye, sier at kong Olav den hellige var konge over Norge i femten år etter at Svein jarl hadde reist fra landet, men vinteren før det fikk han kongsnavn av Opplendingene.
Sigvat skald sier dette :Kong Olav den hellige var 35 år da han falt, etter det som Are prest den frode sier. han hadde vært med i tjue store slag.
Så sier Sigvat :Nå er fortalt en del av kong Olavs saga, om noen av de tingene som hendte mens han rådde for Norge, og om at han falt, og at det kom opp at han var hellig, men det skal heller ikke bli usagt det som han likevel har størst ære av, det som er å si om jærtegnene hans, det vil bli skrevet siden i denne boka.
Kong Svein Knutsson rådde for Norge i noen år. Han var et barn både i alder og forstand. Alfiva, mor hans, hadde mest styringen i landet, og landets menn var hennes bitre uvenner både da og alltid siden. Danske menn gjorde seg mye til herrer i Norge, og det likte ikke landets egne menn. Når det ble snakk om dette, gav de andre folkene i landet trønderne skylden for at de hadde vært de verste og sørget for at kong Olav den hellige ble drept, og landet tatt fra ham, og de hadde lagt Norges folk under dette vonde styret, så tvang og ufrihet rammet hele folket både storfolk og småfolk og hele allmuen. De sa at trønderne var skyldige til å gjøre oppstand, <og til å kaste av oss dette herredømmet.> Landets menn mente også at trønderne hadde størst makt i Norge den gangen på grunn av høvdingene sine, og det at det var så mange mennesker der. Da trønderne fikk vite at folk i landet klagde på dem, gikk de ved at det var sant, og at de hadde gjort en stor dumhet da de tok livet av og landet fra kong Olav, og de sa også at de fikk bøte dyrt for den ulykken de hadde gjort. Høvdingene holdt stevner og rådslo med hverandre, Einar Tambarskjelve var første mann i disse rådslagningene.
Det gikk på samme måte med Kalv Arnesson ; nå merket han hva det var for ei felle han hadde gått i da kong Knut lokket ham ; for alle de løfter han hadde gitt Kalv ble brutt. Kong Knut hadde lovt Kalv jarledømme og styringen over hele Norge, Kalv hadde vært fører og holdt slag med kong Olav og drept ham og tatt landet, men Kalv fikk ikke større navn enn før, og han syntes han var grundig narret. Så gikk det bud mellom brødrene Kalv og Finn og Torberg og Arne, og så ble det godt mellom frendene igjen.
Da Svein hadde vært konge i Norge i tre år, kom det rykter til Norge om at vest for havet hadde det samlet seg en flokk, og høvdingen for den var en mann som het Tryggve. Han sa han var sønn til Olav Tryggvason og Gyda den engelske. Da kong Svein fikk høre at det ville komme en utenlandsk hær til landet, bød han opp en hær nord fra landet, og de fleste lendmennene fra Trondheimen fulgte ham. Einar Tambarskjelve satt i ro hjemme og ville ikke følge kong Svein. Da kong Sveins bud kom til Kalv inne på Egge om at han skulle ro leidang med kongen, tok Kalv ei tjuesesse han eide, og gikk om bord med huskarene sine og tok av sted det forteste han kunne. Så styrte han ut gjennom fjorden og ventet ikke på kong Svein. Deretter styrte Kalv sør på Møre og stanset ikke på vegen før han kom til Torberg, bror sin, sør på Giske. Så satte de hverandre stevne alle brødrene, Arnessønnene, og rådslo med hverandre. Etter dette tok Kalv nordover igjen, og da han kom i Frekøysund, da lå kong Svein der med hæren sin. Da Kalv rodde sørfra inn i sundet, ropte de til hverandre. Kongsmennene bad Kalv legge inn- til og følge kongen og verge landet hans. Kalv svarte : <Jeg har gjort nok om ikke for mye av det å kjempe mot våre egne landsmenn for å vinne land til knytlingene.> Kalv og hans følge rodde sin veg nordover. Han drog videre til han kom hjem på Egge. Ingen av Arnessønnene var med på å ro denne leidangen for kongen. Kong Svein styrte med hæren sørover i landet, og da han ikke hørte noe om at hæren hadde kommet vestfra, styrte han sør til Rogaland og helt til Agder, for folk gjettet på at Tryggve først ville reise øst i Viken, for der hadde forfedrene hans holdt til og hatt mest støtte. Der hadde han mange frender til hjelp.
Da kong Tryggve kom vestfra, kom han inn til Hordaland med hæren sin. Der fikk han høre at kong Svein hadde seilt sørpå, og så styrte kong Tryggve sørover til Rogaland. Da kong Svein fikk høre hvor Tryggve var, og at han hadde kommet vestfra, snudde han nordover med hæren, og Tryggve og han møttes i Soknasundet innenfor Bokn like ved det stedet Erling Skjalgsson falt. Der ble det en stor og hard strid. Folk sier at Tryggve kastet spyd med begge hender på én gang ; og han sa : <Slik lærte far meg å messe.> Uvennene hans har sagt at han visst var sønn av en prest, men han skrøt av det at han liknet da mer på kong Olav Tryggvason. Tryggve var også en svært dugelig mann. I denne kampen falt kong Tryggve og mye av hæren hans. Noen flyktet, og noen bad om fred. Det heter i Tryggveflokken :Kong Svein rådde for landet igjen etter dette slaget, da var det god fred igjen. Vinteren etter var kong Svein sør i landet.
Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson holt møter og rådslagninger den vinteren, de møttes i kaupangen. Da kom kong Knuts sendemenn der til Kalv Arnesson og hadde bud med til ham fra kong Knut om at Kalv skulle sende ham tre tylvter økser, og la dem være av beste slaget. Kalv svarte : <Jeg sender ingen økser til kong Knut. Si ham at jeg skal gi Svein, sønnen hans, så mange økser at han ikke skal synes det skorter.>
Tidlig på våren tok Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson av sted og hadde med seg et stort følge av de beste menn som fantes i Trøndelag. De drog over Kjølen til Jemtland om våren, og så til Helsingland og kom fram i Svitjod, og der fikk de seg skip.
Om sommeren reiste de øst i Gardarike og kom om høsten til Aldeigjuborg. Så sendte de noen menn opp til Holmgard til kong Jarisleiv med det budskap at de tilbød å ta imot Magnus, sønn til kong Olav den hellige, og følge ham til Norge og hjelpe ham så han kunne få igjen farsarven sin, og gjøre ham til konge over landet.
Da dette budskapet kom til kong Jarisleiv, holdt han råd med dronninga og de andre høvdingene sine. De ble enige om dette at de sendte bud til nordmennene og stevnte dem dit for å møte kong Jarisleiv og Magnus. Det ble lovt dem fritt leide. Da de kom til Holmgard, ble de fullt og fast enige om at de nordmennene som hadde kommet, ble kong Magnus' handgangne menn, og Kalv og alle de menn som hadde stått mot kong Olav på Stiklestad, ble bundet med eder, Magnus gav sikkerhet og fullt forlik og svor eder på at han skulle være trygg og tro mot dem alle om han fikk makt og kongedømme i Norge. Han skulle bli Kalv Arnessons fostersønn, og Kalv skulle være skyldig å gjøre alt det som kunne gjøre riket til Magnus større og friere enn før.
----
Home
Frem til neste
