Del 7

Home

Kapittel 159 - 179

 

Kong Olav har gjort flere mislykkete forsøk på å skattlegge Færøyene og Jemtland, har reist med en del av leidangshæren sammen med sveahæren og herjet i Skåne og Sjælland, men kong Knut har sperret Øresund og kong Olav må etterlate skipene ved Kalmar og ta landvegen tilbake til Norge.

Det er sent på høsten året 1027.

 

159.

Kong Olav gav seg på veg ; han tok først opp gjennom Småland og kom fram i Västergötland ; han fór rolig og fredelig fram, og folk i landet hjalp ham godt på veg. Kongen drog videre til han kom ned i Viken, og så nordover i Viken til han kom til Sarpsborg ; der slo han seg ned og lot gjøre i stand for vinteren. Kongen gav hjemlov til største delen av hæren, men holdt hos seg de av lendmennene han syntes han trengte. Alle sønnene til Arne Armodsson var der hos ham, det var dem kongen satte høyest. Da kom Gelle Torkjellsson til kong Olav, han hadde kommet fra Island tidligere på sommeren, som før er skrevet.

160.

Sigvat skald hadde vært hos kong Olav lenge, slik som det har vært skrevet her, og kongen hadde gjort ham til stallare. Sigvat talte ikke lett i ubunden stil, men skaldskap falt så lett for ham at han kvad på stående fot som om han talte på vanlig vis. Han hadde vært på kjøpmannsferd til Valland, og på den ferden hadde han kommet innom England og hadde møtt Knut den mektige og fått lov av ham å reise til Norge, som før skrevet. Men da han kom til Norge, tok han straks til kong Olav og kom til ham i Borg ; han gikk framfor kongen mens han satt til bords. Sigvat hilste, kongen så på ham og tidde.
Sigvat kvad :

Da måtte han sanne det gamle ord at mange er kongens ører. Kong Olav hadde hørt alt om Sigvats ferd, og at han hadde vært hos kong Knut. Kong Olav sa til Sigvat : <Jeg vet ikke om du tenker å være min stallare mer. Eller er du blitt kong Knuts mann nå ?>
Sigvat kvad :

Da sa kong Olav at Sigvat kunne gå til den plassen han var vant til å sitte på fra før. Sigvat kom snart i samme nære vennskap til kongen som han før hadde stått i .
 
 

161.

Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl ; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.
 Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav ; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette ; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden.
Sigvat skald kvad om dette :

Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han :
 
 

162.

Kong Olav hadde et stort julegjestebud, og det hadde kommet en mengde stormenn til ham. Så var det sjuende dag jul at kongen og noen få andre gikk ut. Sigvat fulgte kongen dag og natt, så han var med ham. De gikk inn i et hus, der kongens kostbarheter ble gjemt. Han hadde gjort store forberedelser som skikken var, og samlet sammen kostbarhetene sine for å gi vennegaver om kvelden åttende dag jul. Der i huset stod det ikke så rent få gullinnlagte sverd.
Da kvad Sigvat :

Kongen tok et av sverdene og gav ham ; handtaket var viklet med gull og hjaltene gullagt, det var en stor kostbarhet. Men det var de som misunte ham gaven, og det fikk han høre siden.
 Straks over jul tok kongen av sted og reiste til Opplanda, for han hadde mange folk, og det hadde ikke kommet noen inntekter til ham nord fra landet om høsten, for leidangen hadde vært ute om sommeren, og den hadde kostet kongen alt det som det var råd å få tak på. Det var heller ingen skip å få så han kunne reise nordover med hæren. Det han hørte nordfra, var heller ikke slik at han trodde det ville bli fredelig der om han ikke kom med en stor hær. Av denne grunn tok kongen den utveg å reise omkring på Opplanda. Men det hadde ikke gått så lang tid siden sist han hadde vært på veitsler der, som loven krevde, eller som konger hadde hatt for skikk. Men da kongen kom oppover i landet, bød lendmenn og mektige bønder ham hjem til seg og lettet ham for utgifter på den måten.
 

Kong Olav gir Sigvat skald sverdet.

163.

Det var en mann som het Bjørn, han var av gøtisk ætt ; han var venn og kjenning til dronning Astrid og litt skyld med henne også ; hun hadde gitt ham årmannsombud og syssel på øvre Hedmark ; han hadde også oppsyn med Østerdalen. Kongen likte ikke Bjørn, og han var ikke godt likt av bøndene heller. Det hadde også hendt i den bygda som Bjørn rådde for, at det ble borte mange naut og griser. Bjørn lot kalle sammen ting, og spurte etter der om noen kjente til det som hadde kommet bort ; han sa at folk som satt ute i skogsbygdene langt fra andre mennesker, var vel de likeste til å gjøre den slags fantestreker. Det var de som bodde i Østerdalen han mente med dette, der var det svært spredte bygder, folk bodde langs vassdrag og på rydninger i skogene, men det var få steder det lå samlet storbygder.

164.

En mann het Raud, han bodde der i Østerdalen. Hans kone het Ragnhild og sønnene Dag og Sigurd ; de var menn med store evner. De var til stede på dette tinget og svarte på dølenes vegne og avviste klagen. Bjørn syntes de slo stort på, og at de var staselig utstyrt med våpen og klær. Bjørn snertet innpå brødrene i sin tale og sa det var ikke så ulikt dem å gjøre slikt. De nektet, og slik sluttet tinget.
 Litt etter kom kong Olav med følget sitt til Bjørn årmann og tok veitsle der. Da ble det ført klagemål for kongen om den saken som hadde vært oppe på tinget før ; Bjørn sa han mente Raud-sønnene var de likeste til å ha gjort slik ugagn. Så ble det sendt bud etter Rauds sønner. Men da de kom til kongen, sa han at han ikke syntes de så ut som tjuver og frikjente dem for klagen. De bad kongen komme hjem til far deres og være i gjestebud der i tre dager med hele følget sitt. Bjørn rådde ham fra å reise, men kongen tok av sted likevel.
 Hos Raud var det et staselig gjestebud. Så spurte kongen hva folk de var kommet av, Raud og hans kone. Raud sa han var svensk, rik og av stor ætt. <Men jeg løp bort derfra,> sa han, <med denne kona som jeg har hatt siden, hun er søster til kong Ring Dagsson.>  Da kjentes kongen straks ved ætta til dem begge. Han merket at både faren og sønnene var kloke folk, og så spurte han hvilke idretter de dreiv mest med. Sigurd sa han kunne tyde drømmer og vite når det var på dagen uten at han så hverken sol, måne eller stjerner. Kongen prøvde han i dette, og det var som Sigurd hadde sagt. Dag sa han kunne den kunsten å se godt og vondt hos alle mennesker som kom ham for øynene, når han ville legge an på det og tenke over det. Kongen bad ham si hvilket lyte han hadde. Dag fant ut noe, og kongen mente han hadde rett.
 Så spurte kongen om Bjørn årmann hvilket lyte han hadde. Dag sa at Bjørn var en tjuv, og dessuten sa han hvor på garden sin Bjørn hadde gjemt både bein og horn og huder av de nauta han hadde stjålet om høsten. <Det er han som er mester for tjuveriene av alt det som er blitt borte i høst, og som han har gitt andre skylden for.> Dag fortalte kongen nøye alle merkene på hvor han skulle leite. Da kongen reiste fra Raud, ble han fulgt ut med store vennegaver ; Rauds sønner fulgte kongen. Kongen tok først til Bjørn, og da viste det seg at det var sant det som Dag hadde sagt. Etter dette lot kongen Bjørn reise ut av landet, og det var bare for dronningas skyld at han fikk beholde liv og lemmer.

165.

Tore, sønn til Olve på Egge, stesønn til Kalv Arnesson og søstersønn ti Tore Hund, var en svært vakker mann ; han var stor og sterk og var atten år gammel dengang. Han hadde fått et godt gifte på Hedmark og store rikdommer med det ; han var en overmåte vennesæl mann og ble reknet for et godt høvdingemne. Han bød kongen hjem til seg i gjestebud med hele følget ; kongen tok imot tilbudet og kom til Tore, der ble han riktig godt mottatt. Det var et gildt gjestebud, og det ble disket opp på stormannsvis, alt var av beste slag. Kongen og mennene hans talte til hverandre om det, og mente at alt stod så fint sammen, og de visste ikke hva de skulle rose mest, husene til Tore eller innboet, bordbunaden eller drikken eller mannen som gav gjestebudet. Dag sa ikke stort til noe av det.
 Kong Olav brukte ofte tale med Dag og spurte ham om det ene og det andre. Kongen fant alltid at det var sant det Dag sa, enten det var noe som hadde hendt, eller som skulle hende, og derfor festet kongen stor tiltro til hans utsagn. Så kalte kongen Dag til seg i enerom og talte om mangt og mye med ham ; til slutt snakket kongen og la ut for Dag om for en raus mann Tore var som gjorde slik gildt gjestebud for dem. Dag svarte ikke stort på dette, og mente det var sant alt det kongen sa. Nå spurte kongen Dag hva for et lyte han kunne se hos Tore, Dag sa han mente Tore måtte være en bra mann og alt ved ham var slik som det alle kunne se. Kongen bad ham svare på det han spurte om, og sa at det hadde han skyldighet til.
 Dag svarte : <Da får du føye meg i dette, konge, at jeg vil rå for hevnen om jeg skal finne lytet.> Kongen sa, at han ville ikke la noen andre få dømme for seg, og bad Dag si det han spurte om. Dag svarte : <Dyrt er drottens ord. Jeg finner samme lytet hos Tore som hos så mange andre, han er altfor pengekjær.> Kongen svarte : <Er han tjuv eller ransmann ?> Dag svarte : <Nei, ikke det.> <Hva da ?> sa kongen. Dag svarte : <Han gjorde så mye for gull som å svike sin herre. Han har tatt imot gull av Knut den mektige for å ta ditt hode.> Kongen sa : <Hvordan vil du vise at dette er sant ?>  Dag sa : <På høyre arm ovenfor albuen har han en diger gullring, som kong Knut har gitt ham, men den lar han ingen få se.> Etter dette sluttet han og kongen samtalen, og kongen var styggelig sint.
 Kongen satt til bords, og de hadde drukket en stund ; folk var svært lystige. Tore gikk omkring og vartet opp. Da lot kongen Tore kalle til seg ; han kom bort til bordet og la handa opp på bordet. Kongen spurte : <Hvor gammel er du, Tore ?> <Jeg er atten år gammel,> sa han. Kongen sa : <Du er stor, Tore, og en kjekk kar, så ung som du er.> Så tok kongen opp den høyre armen og strøk oppover den forbi albuen. Tore sa : <Ta ikke hardt der, jeg har en byll på armen.>  Kongen holdt omkring armen og kjente at det var noe hardt under. Kongen sa : <Har du ikke hørt at jeg er lege ? La meg se på byllen.> Tore skjønte at her nyttet det ikke å nekte, han tok ringen og viste den fram. Kongen spurte om det var en gave fra kong Knut. Tore sa at det ville han ikke nekte.
 Kongen lot Tore ta til fange og satte ham i lenker. Da gikk Kalv fram og bad om fred for Tore og bød bøter for ham. Mange andre støttet saken og bød seg til å bøte. Kongen var så sint at det ikke nyttet å tale til ham, han sa Tore skulle ha samme dom som han hadde tiltenkt ham selv. Så lot kongen drepe Tore. Men av dette vokste det stort hat både der på Opplanda og ikke mindre nord i Trondheimen, der hvor størsteparten av Tores ætt var. Kalv tok det også svært tungt at denne mannen var blitt drept, for Tore hadde vært fostersønn hans i oppveksten.

Tore viser kongen ringen av gull.

166.

Grjotgard, sønn til Olve og bror til Tore, var den eldste av de brødrene. Han var også en stor og gjæv mann og hadde følge omkring seg. Han var også på Hedmark dengang. Da han fikk høre at Tore var drept, gjorde han overfall der kongens menn eller eiendom var, og innimellom holdt han til i skogene eller andre gjemmesteder. Da kongen fikk høre om denne ufreden, lot han holde utkik med hvor Grjotgard holdt til. Kongen fikk greie på hvor Grjotgard var, han hadde tatt seg hus for natta ikke langt fra der hvor kongen bodde.
 Kong Olav tok av sted straks om natta, han kom dit da det daget, de slo mannring om det huset Grjotgard var i. Grjotgard og hans folk våknet ved larm av menn og våpenbrak ; de løp straks opp og greip til våpen, Grjotgard løp ut i forstua. Grjotgard spurte hvem som rådde for flokken, det ble sagt ham at det var kong Olav som hadde kommet. Grjotgard spurte om kongen kunne høre hva han sa. Kongen stod utenfor døra, han sa Grjotgard kunne si det han ville : <Jeg hører hva du sier,> sa kongen. Grjotgard sa : <Ikke vil jeg be om grid !> Så løp Grjotgard ut, han holdt et skjold over hodet på seg og et draget sverd i handa. Det var lite lyst, og han så ikke klart ; han stakk med sverdet etter kongen, men det traff Arnbjørn Arnesson ; stikket kom under brynja og gikk opp i magen, der døde Arnbjørn. Grjotgard ble også straks drept, og nesten hele følget hans. Etter dette vendte kongen om og reiste sør til Viken igjen.

167.

Da nå kong Olav kom til Tønsberg, satte han menn i alle syslene, og kongen krevde hær og leidang. Han hadde dårlig med skip, det var ikke andre skip å få enn bondefarkoster. Folk fikk han godt med der fra bygdene, men det var få som kom langvegsfra, det var lett å merke at folk i landet hadde snudd om og holdt opp å vise kongen troskap. Kong Olav sendte noen menn øst i Götaland etter de skipene og varene de hadde latt bli igjen der om høsten. Men disse mennene ble sinket på vegen, for det var ikke bedre nå enn høsten før å reise gjennom Danmark ; kong Knut hadde hær ute fra hele Danevelde om våren, og han hadde ikke færre enn tolv hundre skip.

168.

Det ble kjent i Norge at Knut den mektige drog sammen en uovervinnelig hær i Danmark, og videre at han tenkte å seile til Norge med hele hæren og legge dette landet under seg. Men da slikt spurtes, ble det enda verre for kong Olav å få menn, og etter det fikk han lite fra bøndene. Mennene hans talte ofte om dette seg imellom.
Da kvad Sigvat dette :

Kongen holdt hirdstevner og noen ganger husting med hele hæren, og han spurte folk til råds, hva de mente det ble best å gjøre. <Vi trenger ikke legge skjul på det,> sa han, <at kong Knut kommer hit til oss i sommer, og at han har en stor hær, som dere vel har hørt ; vi har lite folk å sette imot hæren hans slik som sakene står, og folket her i landet er ikke å stole på for oss lenger.> De menn kongen vendte seg til, svarte ikke likt på denne talen hans. Her blir det fortalt om det, når Sigvat sier :
 
 

169.

Samme vår hendte det på Hålogaland at Hårek fra Tjøtta kom i hug det at Åsmund Grankjellsson hadde ranet og banket huskarene hans. Skipet som Hårek hadde, ei tjuesesse, lå på vannet med telt og tiljer utenfor garden hans. Han lot falle ord om at han hadde tenkt seg sørover til Trondheimen. En kveld gikk Hårek ned til skipet med følget av huskarer, han hadde innpå åtti mann. De rodde natta igjennom, og utpå morgenen kom de til Grankjells gard, de slo ring om huset. Så gikk de og satte ild på huset. Der brant Grankjell inne og noen menn med ham, noen ble drept utenfor ; i alt døde det tretti mann der. Hårek reiste hjem da dette var gjort, og satt i ro på garden sin. Åsmund var hos kong Olav. Og de menn som var på Hålogaland, de krevde ikke bot av Hårek for det han hadde gjort og ikke bød han dem det heller.

170.

Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet ; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden.
 Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund. Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit. Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge.
 Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før.

171.

Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden ; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongs- navn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg.
 Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann.

172.

Det var en mann som het Torarin Lovtunge ; han var islending av ætt og en stor skald og hadde vært mye hos konger og andre høvdinger. Han var hos kong Knut den mektige og hadde gjort en flokk om han ; men da kongen hørte at Torarin hadde diktet en flokk om ham, ble han harm og sa han skulle komme med en dråpa til ham dagen etter, når kongen satt til bords. Gjorde han ikke det, sa kongen, skulle Torarin bli hengt, fordi han hadde vært så djerv og diktet en dræpling om kong Knut. Så gjorde Torarin et stev og satte inn i kvedet og la til noen vers og viser.
Dette er stevet :  Knut verger sitt rike - som Grekenlands vokter himmelen.

Kong Knut lønte kvedet med 50 mark sølv ; denne dråpa blir kalt Hovudlausn. Torarin diktet en annen dråpa om kong Knut, den heter Tøg-dråpa ; i denne dråpa blir det fortalt om kong Knuts ferd, og dette er en av stevbolkene :

Her er det nevnt at den som kvad dette om kong Knuts ferd, hadde syn for sagn ; for Torarin roser seg av at han var i følge med kong Knut da han kom til Norge.
 
 

173.

De menn kongen hadde sendt øst i Götaland etter skipene, tok med seg de skip de mente var best, og de andre brente de. De tok med seg redskapen og de andre varene som kongen og hans menn eide. De seilte østfra da de hadde fått vite at kong Knut hadde reit nord i Norge ; så seilte de østfra gjennom Øresund, og så nord i Viken til kong Olav og førte skipene hans til ham. Han var i Tønsberg da. Da kong Olav hørte at kong Knut seilte med hæren nordover langs land, styrte kong Olav inn i Oslofjorden og opp i sjøen som heter Dramn, og der holdt han seg til kong Knuts hær hadde seilt forbi mot sør igjen. På vegen da kong Knut seilte langs landet nord fra, holdt han ting i hvert fylke, og på hvert eneste ting svor folk landet under ham og gav ham gisler. Så tok han øst over Folden til Borg og holdt ting der, og de svor landet under ham der som annensteds. Så seilte kong Knut sør til Danmark, og da hadde han vunnet Norge uten kamp. Nå rådde han for tre riker.
Så sa Hallvard Håreksblese, da han diktet om kong Knut. Se kvad.

174.

Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han avsted med alle de menn som vilge følge ham, da hadde han tretten skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet. Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Kongen styrte østfra med hæren og lå en stund i Eigersund. Der fikk de kjenning av hverandre. Da samlet Erling alt det folk han kunne.

175.

Tomasmesse før jul la kongen ut fra havna straks ved daggry ; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seilte han nordover okring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Det gikk straks bud landvegen over Jæren at kongen seilte utenfor.
 Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå dreiv alt folk om bord i skipene og laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren. Da styrte han innover , han hadde tenkt seg inn i fjordene og få seg folk og penger der. Erling seilte etter ham, han hadde en hel hær og en mengde skip. Skipene deres gikk fort, for det var ikke annet om bord enn menn og våpen, likevel gikk skeiden til Erling mye bedre enn de andre skipene, da lot han reve seilet og ventet på hæren. Da så kong Olav at Erling og hans folk drog svært inn på dem, for kongens skip var tungt lastet og vasstrukne, fordi de hadde ligget på sjøen hele sommeren og høsten igjennom og vinteren med til da ; han så at det ville bli stor overmakt om han møtte hele hæren til Erling på én gang. Så lot han rope fra skip til skip , at folk skulle la seilene falle, men ikke for fort, og så ta inn rev, og dette ble gjort. Erling og hans folk så dette. Da ropte Erling ut, og kalte på sine menn, han bad dem seile fortere. <Ser dere,> sa han, <nå ligger seilene deres lavere, de drar seg unna oss.> Så lot han løse revene på seilet om bord i skeiden, og så bar det fort framover.

176.

Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utenfor dem. Alle mann var hærkledde. Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og greip til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i handa. Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fått gaver av ham, og vært hos ham. Sigvat diktet en flokk om Erlings fall, og her er denne strofen.
Se kvad.

Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skeiden, falt hver mann på sin plass. Kongen sjøl gikk hardt fram. Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk det heller om de bad, ikke kunne de komme på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte.
Sigvat sier dette :

Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort, og skipet løftet seg høyt over de andre båtene, og ingen kunne komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange gikk på, og han prøvde aldri komme unna eller be om grid.
Så sier Sigvat :

Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette : <Du vender ansiktet til i dag, Erling !> Han svarte : <Ansikt til ansikt skal ørner klores !>
Disse ordene nevner Sigvat :
 

Kong Olav stikker øksespissen i Erlings kinn.

Da sa kongen : <Vil du gi deg, Erling ?> <Det vil jeg,> sa han. Så tok han hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet. Merket skal han bli, drottensvikeren.> Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen, det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav til Aslak : <Bare hogg du din elendige tosk ! Nå hogg du Norge av hendene på meg.> Aslak sa : <Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg nå. Men har jeg gjort deg mén, konge, og er du sint på meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til å få utakk og fiendskap av så mange andre for dette at jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av Dem !> Kongen sa at det skulle han få.
 Nå bad kongen hver mann gå om bord i sitt skip og gjøre seg klar til å seile som snarest. <Vi vil ikke rane dem som er falt her,> sa han, <nå får hver ha det han har fått.> Så gikk folk tilbake til skipene og gjorde seg frdige så fort råd var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet. Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så blir de rådløse når de blir høvding- løse. Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke noe av for bøndene å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover. Bøndene tok Erlings lik og stelte det og førte det hjem til Sola, og likeså alle de andre som hadde falt der. Folk sørget fælt over Erling, og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjæveste og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større høvdingnavn enn han.
Sigvat skald diktet dette også :

Her er også sagt at Aslak hadde drept en frende, og det helt uten grunn.
 

177.

Noen av Erlings sønner var nord i Trondheimen hos Håkon jarl, noen nord på Hordaland og noen inne i fjordene, de var i hærsamling der. Og da Erlings fall ble kjent, fulgte det oppbud med fortellingen om drapet ; øst fra Agder og over Rogaland og Hordaland ble det budt opp hær, og det kom svære mengder av folk, den hæren drog med Erlings sønner nordover etter kong Olav.
 Da kong Olav drog videre fra kampen med Erling, seilte han nordover gjennom sundet, da var det seint på dagen. Folk sier at da diktet han denne strofen :

Så reiste kongen nordover langs landet med hæren, han fikk vite hele sannheten om bondesamlingen. Det var mange lendmenn der med kong Olav, alle Arnessønnene var der. Det nevner Bjarne Gullbråskald i et kvede han laget om Kalv Arnesson :

Kong Olav seilte til han kom nordenom Stad og la til ved Hærøyene, der fikk han høre at Håkon jarl hadde en stor hær i Trondheimen. Da spurte kongen sine menn om råd ; Kalv Arnesson talte sterkt for at de skulle ta vegen til Trondheimen og kjempe med Håkon jarl, enda det vel var stor overmakt. Mange andre støttet ham i dette, men andre rådde fra. Så ble det til at kongen skulle avgjøre det.
 

178.

Så styrte kong Olav inn til Steinvågen og lå der om natta. Men Aslak Fitjaskalle styrte sitt skip inn til borgund, og der var han omm natta. Der lå Vigleik Arnesson i forvegen. Om morgenen da Aslak ville gå til skipet sitt, gikk Vigleik på ham og ville hevne Erling. Der falt Aslak.
 Da kom det noen menn til kongen, det var noen av hirdmennene hans nord fra Frekøysund som hadde sittet hjemme om sommeren, de fortalte kongen at Håkon jarl og mange lendmenn sammen med ham hadde kommet til Frekøysund kvelden før og hadde en stor hær. <Og de vil ta livet av deg, konge, og av hæren din også, om de har makt til det.> Kongen sendte noen av sine menn opp på fjellet som er der, og da de kom opp på fjellet, så de nord til Bjarnøy, og der kom det en stor hær og mange skip ; de kom ned igjen og sa til kongen at hæren var på veg nordfra. Men kongen lå der med tolv skip imot. Da lot han blåse i luren, og teltene ble tatt av skipene hans, og de stakk ut årene. Og da de var helt ferdige og la ut av havna, da kom bøndenes hær seilende nordfra utenfor Tjotande, og de hadde tjuefem skip. Da styrte kongen innenfor Nørve og inn forbi Hundsvær. Da kong Olav kom så langt inn som ut for Borgund, kom de mot ham de skipene Aslak hadde hatt også. og da de møtte kong Olav, fortalte de det som hadde hendt dem, at Vigleik Arnesson hadde tatt livet av Aslak Fitjaskalle fordi han hadde drept Erling Skjalgsson. Kongen sa dette var vondt nytt, men han kunne likevel ikke la seg stanse på vegen, fordi det var slik ufred, og så seilte han inn gjennom Vegsund  og forbi Skot. Da skiltes folk fra ham. Kalv Arnesson reite fra ham, og mange andre lendmenn og styresmenn på skipene, og de seilte og møtte jarlen. Men kong Olav holdt fram på sin veg og stanset ikke før han kom inn i Tafjorden og la til i Valldalen ; der gikk han fra borde. Da hadde han fem skip, dem satte han opp og gav seil og redskap i forvaring. Så satte han opp landteltet sitt på øra der det heter Sylte, der er det noen fine voller, og han reiste et kors der på øra like ved. Bonden som bodde på Muri, het Bruse ; han var høvding der i dalen. Siden kom Bruse og mange andre bønder ned til kong Olav og tok godt imot ham. Så spurte kongen om en kunne gå opp i landet der fra dalen og til Lesja. Bruse sa det var ei ur der i dalen som het Skjærsur. <Og den kan verken folk eller hester komme over.> Kong Olav svarte ham : <Vi får nå likevel våge det, bonde ! Det får gå som Gud vil. Kom nå hit i morgen og ta med øykene deres, og så får vi se hvordan det går når vi kommer til ura, om vi kan finne på en råd der, så vi kommer over med hester eller folk.

179.

Da det ble dag, kom bøndene ned med øykene sine, slik som kongen hadde sagt dem. Så flyttet de varer og klær med øykene, og alt folk gikk, kongen sjøl også. Han gikk så langt som til der det heter Krossbrekka, og da han kom opp bakken hvilte han ; han satt en stund der og så ned i fjorden og sa : <En slitsom veg har de lagt for meg, lendmennene mine, de som nå har skiftet i troskap ; men en stund var de mine fulltro venner.> Det står to kors nå på bakken der som kongen satt. Kongen satte seg opp på en av hestene og rei opp gjennom dalen og stanset ikke før de kom til ura. Da spurte kongen  Bruse om det var noe sel der som de kunne bo i. Han sa at det var det. Men kongen slo opp landteltet sitt og var der om natta. Morgenen etter bad kongen dem gå til ura og friste om de kunne få vognene opp over ura. De gikk dit, men kongen satt hjemme i teltet. Mot kvelden kom de hjem både hirdmennene til kongen og bøndene og sa at de hadde hatt et hardt strev, men ikke kommet noen veg, og de sa at aldri kunne det bli lagt veg over der. Så var de der ei natt til, og kongen bad bønner hele natta. Straks kongen så det ble dag, bad han alle sine menn gå til ura og friste enda en gang om de kunne få vognene over. De gikk, men nødig, de sa at de ville ikke komme noen veg.
 Men da de var gått av sted, kom den mannen som greide med maten, til kongen og sa at det var ikke mer mat igjen enn to nauteskrotter, <og du har fire hundre mann av dine egne folk og hundre bønder.> Da sa kongen at han skulle lukke opp alle kjelene og ha litt av kjøttet i hver kjele, og så ble gjort. Kongen gikk bort og gjorde korsets tegn over og bad ham så lage til maten. Kongen sjøl gikk til Skjærsur, der de skulle rydde veg. Da kongen kom dit, hadde de satt seg ned alle sammen og var trøtte og slitet. Da sa Bruse : <Jeg sa Dem det, konge, men De ville ikke tro meg, at vi kunne ikke rå med denne ura !> Så la kongen av seg kappa si og sa de skulle komme alle sammen og friste enda en gang, og så ble gjort.
 Og nå flyttet tjue mann så langt de ville de steinene som ikke hundre mann hadde greid å røre av flekken før, og vegen var ryddet til middag, så den var farende for både folk og kløvhester like godt som slette voller. Så gikk kongen ned igjen der som maten var, og som nå heter Olavshelleren. Det er ei kjelde også der nær helleren, og den vasket kongen seg i, og om husdyra til folk i dalen blir sjuke, og de så drikker av vannet der, blir de bra av sjukdommen.
 Etterpå gikk kongen og alle de andre og fikk seg mat, og da kongen var mett, spurte han om det var noen seter der i dalen ovenfor ura og nær fjellet som de kunne bo i om natta. Bruse sa : <Det er noen setrer her som heter Grønningene, men der kan ingen mann være om natta for troll og uvetter som holder til der på setra.> Så sa kongen at de skulle ta av sted, og at han ville være natta over der på setra. Da kom den mannen som greide med maten til ham, og sa at det var fullt opp av mat <og jeg vet ikke hvor den er kommet fra.> Kongen takket Gud for denne sendingen, og så lot han gjøre i stand matbører til de bøndene som gikk ned i dalen, sjøl ble han på setra om natta.
 Midt på natta da alle lå og sov, var det noe som skreik fælt ute på stølen og sa : <Nå brenner kong Olavs bønner meg slik,> sa vetta, <at jeg ikke kan være i huset mitt, og nå rømmer jeg og kommer aldri tilbake til denne stølen mer.> Om morgenen da folk våknet, tok kongen til fjells, men sa først til Bruse : <Her skal du nå bygge en gard, og den bonden som bor her, skal alltid klare seg, og kornet skal aldri fryse her om det så fryser både ovenfor og nedenfor garden.> Så drog kong Olav over fjellet og kom fram i Einbu og var der om natta.
 Da hadde kong Olav vært konge i Norge i femten år når vi tar med den vinteren da han og Svein jarl var i landet begge to, og så denne som vi nå holder på å fortelle om. Det var alt over jul da han forlot skipene sine og gikk opp i landet, som vi nå fortalte. Are prest Torgilsson den frode var den første som skreiv denne utrekningen om hvor lenge kongedømmet hans varte. Og Are talte både sant og hadde godt minne og var så gammel at han mintes og lærte sagaer av menn som var så gamle at de for alderens skyld kunne huske da dette hendte. Så har han sjøl sagt i bøkene sine og nevnt navnet på de menn han har fått kunnskap av. Men ellers sier folk vanligvis at Olav var konge i Norge i femten år før han falt. Men de som sier så, rekner at Svein jarl hadde makten den siste vinteren han ennå var i landet. For etter det var Olav konge i femten år mens han levde.
 
 

----

  til toppen

tilbake til del 6.

fram til del 8.
 
 

Home