Del 6

Home.

Kapittel 134-158

 

Olav har brent bygdene i Valdres, forholdet til Erling Skjalgsson har forverret seg og gått over til direkte fiendskap. Knut den mektige har satt fram krav på Norge og mange stormenn har flyktet unna Olavs hardstyre og gått over til Knut.

Året er 1027.

 

134.

Det er sagt før at kong Olav var øst i Sarpsborg den vinteren Knut den mektige satt i Danmark. Anund sveakonge rei omkring i Västergötland den vinteren og hadde mer enn tretti hundre mann. Det gikk menn og sendebud mellom ham og kong Olav ; de satte hverandre stevne så de skulle møtes ved Konghelle om våren. Møtet ble utsatt av den grunn at de ville vite hva kong Knut hadde fore før de møttes.
 Da det lei på våren, gjorde kong Knut seg ferdig med hæren til å reise vest til England ; han satte Horda-Knut, sønnen sin, igjen i Danmark, og satte Ulv jarl, sønn til Torgils Sprakalegg, hos ham. Ulv var gift med Astrid, datter til kong Svein og søster til Knut den mektige, deres sønn var Svein som siden ble konge i Danmark. Ulv jarl var en stor og mektig mann.
 Knut den mektige seilte vest til England. Og da kongene Olav og Anund fikk vite det, reiste de til stevnet og møttes ved Konghelle i Elv. Det ble et gledelig møte, og store løfter om vennskap slik at alle fikk vite det ; men likevel talte de om mange ting seg imellom som bare de to visste, og noe av dette kom fram etterpå og ble åpenlyst for alle. Da kongene skiltes, skiftet de gaver med hverandre og skiltes som venner. Så drog Anund opp i Götaland, og kong Olav tok nord i Viken og så ut på Agder og derfra nordover langs land. Han ble liggende lenge i Eigersund og vente på bør. Han fikk høre at Erling Skjalgsson og jærbuene sammen med ham lå i samling og hadde en hær av folk.
 Det var en dag som kongsmennene snakket sammen om været, om det var sønnavær eller sørvest, og om været var slik at en kunne seile om Jæren med det eller ikke ; de fleste sa det ville ikke la seg gjøre å seile. Da svarte Halldor Brynjolvsson : <Jeg skulle tro,> sa han, <at vi ville synes været var godt nok til å seile om Jæren, dersom Erling Skjalgsson hadde laget til gjestebud for oss på Sola.> Da sa kong Olav at de skulle ta ned skipsteltene og snu skipene ; så ble gjort ; de seilte om Jæren den dagen, og vinden var den beste de kunne få. Om kvelden la de til ved Kvitingsøy. Så seilte kongen nordover til Hordaland og drog på veitsler der.

135.

Den våren hadde det gått skip fra Norge vest til Færøyene ; med det skipet fulgte budskap fra kong Olav om at en eller annen av hirdmennene hans, Leiv Ossursson eller Gille lovsigemann eller Toralv fra Dimun, skulle komme vest fra Færøyene til ham. Da dette budskapet kom fram til Færøyene, og det ble gitt til dem det gjaldt, snakket de med hverandre om hva det vel kunne ligge under dette budskapet. De ble enige om at de trodde kongen kanskje ville spørre dem ut om dette som skulle ha hendt der på øyene, og som noen mente var sant, og som hang sammen med den ulykke kongens sendemenn hadde kommet ut for, de to skipsmannskapene som var blitt borte så ikke én mann ble berget. De ble enige om at Toralv skulle reise. Han gjorde seg ferdig og rustet ut en byrding han hadde, og fant mannskap til den ; de var en ti-tolv mann på skipet.
 Da de var ferdige og bare ventet på bør, hendte dette hos Trond i Gata på Eysturoy. En godværsdag gikk Trond inn i stua, der lå de to brorsønnene hans på pallen, sigurd og Tord, sønnene til Torlak ; den tredje der inne het Gaut den raude, han var også en av frendene deres. alle var de fostersønner til Trond og dugelige karer ; Sigurd var den eldste av dem og fremst av dem i alle ting. Tord hadde et tilnavn, han ble kalt Tord den låge, han var likevel høyere enn de fleste, og dertil var han kraftig av vekst og ramsterk. Så sa Trond : <Det er mye som skifter i en manns levetid. Det var ikke skikk da vi var unge, at folk satt eller lå på godværsdager, når de var unge og vel føre til allting. Folk i gamle dager ville ikke trodd at Toralv fra Dimun skulle bli mer til kar enn dere er ; men den lasteskuta jeg har eid, og som står her ute i naustet, den tror jeg blir så gammel nå at hun råtner under tjæra. Her er alle husene fulle av ull som ikke blir bydd ut til salgs, slik skulle det ikke vært om jeg hadde vært noen år yngre.> Sigurd sprang opp og ropte på Gaut og Tord ; han sa han greidde ikke å høre på at Trond hånte dem. De gikk ut til huskarene, og gikk bort til dem og bad dem sette ut skuta ; så lot de føre ut ladning og lastet skipet ; det skortet ikke på last der hjemme og heller ikke på all slags redskap til skipet, på få dager hadde de skipet klart, og de sjøl og ti eller tolv mann til var om bord. Samme vind tok alle sammen, både dem og Toralv ut til havs, og de hadde kjenning av hverandre hele vegen over sjøen. De kom i land ved Hennøyene en dag mot aftenen ; Sigurd og hans folk la til ytters ved stranda, men det var ikke langt imellom dem.
 Om kvelden da det var mørkt, og Toralv og hans folk tenkte å gå til sengs, hendte det at Toralv og en mann til gikk i land, de skulle gå avsides. Og da de var ferdige og skulle gå tilbake igjen, så forteller han som fulgte Toralv, at det ble kastet et klede over hodet på ham, og han ble løftet opp i været ; i samme stund hørte han et smell, og så bar det av sted med ham, og han ble slengt ned, og der nedenunder var sjøen, og han ble kjørt ned på dypet. Men han kom seg i land, og gikk dit hvor han og Toralv hadde blitt skilt ; der fant han Toralv, og han var kløvd i to helt ned til akslene og var død. Da mannskapet fikk vite om dette, bar de liket hans ut på skipet og satte det der for natta.
 Da var kong Olav på veitsle på Lygra, og det ble sendt bud dit. Så lot de budstikka gå og stevnte til ting ; kongen kom på tinget. Han hadde latt stevne dit færøyingene fra begge skipene, og de hadde kommet på tinget. Da tinget var satt, stod kongen opp og sa : <Her har det hendt ting som er slik at det er bedre dess sjeldnere en hører om dem ; her er en kjekk kar tatt av dage, og vi må tro at han er sakløs. Er det noen mann her på tinget som kan si hvem som er skyld i denne gjerningen ?> Men det var ingen der som kjentes ved det.
 Da sa kongen : <Jeg skal ikke legge skjul på det jeg tenker om dette uverket ; jeg mistenker færøyingene for det. Jeg tror mest det er gjort på den måten at Sigurd Torlaksson har drept mannen, og Tord den låge har kastet den andre på sjøen. Til dette kommer at når jeg har gjettet slik, så er det fordi det kan ha hatt den årsak at de ikke ville at Toralv skulle sladre på dem om noen ugjerninger der som han nok har kjent sannheten om, de mord og misgjerninger som vi har mistanke om, at mine sendemenn er blitt myrdet.>
Da kongen sluttet å tale, stod Sigurd Torlaksson opp. Han sa : <Jeg har aldri talt på noe ting før, og jeg er redd folk ikke synes jeg skjønner å velge mine ord, men jeg mener likevel at her er det helt nødvendig å svare noe. Jeg skulle gjette på at den talen kongen har holdt, er kommet fra tungerota på folk som er mye uvettigere og verre enn han er, og det er ingen hemmelighet at de vil være våre uvenner i alle ting. Det likner ikke noe å si at jeg skulle være Toralvs drapsmann, for han var min fosterbror og gode venn. Og om det hadde vært annerledes, og det hadde vært sak mellom Toralv og meg, da har jeg da så mye vett at jeg ville heller ha vågd å gjøre dette hjemme på Færøyene enn her innenfor Deres rekkevidde, konge. Derfor vil jeg nekte enhver skyld for meg sjøl og hele mannskapet mitt i denne saken ; jeg tilbyr å avlegge ed slik som loven krever ; og om De synes det ville være tryggere, så skal jeg bære jernbyrd, og jeg vil at De skal være til stede når jeg renser meg.>
 Da Sigurd sluttet talen, var det mange som støttet ham og bad kongen at Sigurd skulle få fri seg ; de syntes Sigurd hadde talt godt, og sa at han visst var uskyldig i det han var anklaget for. Kongen sa : <Det er nok vidt forskjellige meninger om denne mannen. Om det er løyet på ham her i dette, så kan han være en bra kar ; men er det ikke så, da må han være ikke så lite frekkere enn folk flest, og slik skulle jeg mest tro det var. Men jeg tenker han skal få bære vitne for seg sjøl.> Da folk gikk i forbønn, tok kongen trygd av Sigurd for jernbyrden, han skulle komme til Lygra dagen etter, og biskopen skulle lede renselsen der. Og slik sluttet de tinget ; kongen drog tilbake til Lygra, og Sigurd og hans folk til skipet sitt.
 Det tok snart til å mørkne av natt. Da sa Sigurd til folkene sine : <Når jeg skal si som sant er, så har vi kommet opp i et stygt uføre og har vært utsatt for en lei bakvaskelse. Denne kongen er så full av list og renker at det er lett å se hvordan det skal gå oss om han får rå. For først lot han drepe Toralv, og nå vil han gjøre oss til fredløse brottsmenn. Det er ingen sak for ham å fuske med denne jernbyrden. Jeg tenker det blir verst for den som våger seg på slikt med ham. Og nå står det en bra fjellgule ut etter sundet også ; jeg vil rå til at vi heiser seil og seiler til havs ; Trond får reise med sin ull et annet år om han vil selge. Og kommer jeg unna, så tror jeg ikke det er stor utsikt til at jeg kommer til Norge mer.> De andre på skipet syntes dette dette var vel talt ; de tok og heiste seilet og lot det stå ut til havs det meste de kunne samme natta ; de stanset ikke før de kom til Færøyene og hjem til Gata. Trond gav vondt fra seg for ferden, og de svarte ikke pent de helle, men ble da der hjemme hos Trond.

136.

Kong Olav fikk snart høre at Sigurd og følget hans hadde reist sin veg, og da felte folk en tung dom over saken deres ; nå var det mange som mente det så mest ut til at Sigurd og følget hans hadde vært mistenkt med rette, enda de før hadde vært med å nekte for ham og talt imot klagen. Kong Olav sa ikke mye om saken, men han mente at nå var han sikker på det han før hadde hatt mistanke om. Kong Olav reiste videre og tok imot veitsler der de var gjort i stand til ham.
 Kong Olav kalte til seg til samtale de menn som hadde kommet fra Island, Torodd Snorrason, Gelle Torkjellsson, Svein Skaftason og Egil Hallsson. Så tok kongen til orde: <Dere har talt til meg i sommer om at dere gjerne ville bli ferdige til å reise til Island, og jeg har ikke gitt noe greit svar i denne saken hittil. Nå skal jeg si dere hva jeg har tenkt. Gelle, jeg har tenkt at du skal få reise til Island om du vil ta mitt budskap med dit, men de andre islendingene som er her nå, skal ikke reise til Island noen av dem før jeg får vite hvordan den saken blir tatt opp som jeg vil at du, Gelle, skal føre der.>
 Da kongen hadde kommet fram med dette, syntes de som gjerne ville reise og ikke fikk lov, at dette ble sure dager, de var lei av å sitte slik i ufrihet. Gelle gjorde seg ferdig til å reise og seilte til Island om sommeren og hadde med seg et budskap dit som han kom fram med på tinget sommeren etter. Men kongens budskap var dette at han krevde av islendingene at de skulle vedta de lovene som han hadde satt i Norge, og svare ham tegngilde og nevgilde, for hver nese én penning av det slaget som det går ti av på en alen vadmel. Videre lovte han folket vennskap om de ville gå med på dette, men ellers skulle de som han kunne få tak på, få harde vilkår.
 Folk satt lenge og rådslo om denne saken med hverandre, og til slutt samlet alle seg og vedtok enstemmig at de ville nekte å gå med på skattene og alle de andre påleggene som ble krevd, Og så drog Gelle østover om sommeren og kom til kong Olav og møtte ham øst i Viken samme høsten som han hadde kommet ned fra Götaland ; dette venter jeg det skal bli fortalt mer om siden i kong Olavs saga.
 Da det lei på høsten, drog kong Olav nordover til Trondheimen og styrte flåten til Nidaros ; der lot han gjøre i stand for seg til vinteren. Kong Olav satt i kaupangen i vinteren som fulgte, det var den trettende vinter han var i Norge.

137.

Det var en mann som het Kjetil Jemte, sønn til Anund jarl fra Sparbu i Trondheimen ; han flyktet østover Kjølen for kong Øystein Illråde. Han ryddet skoger og reiste bu der det nå heter Jemtland. Dit øst flyktet også en mengde folk fra Trondheimen for samme ufreden, for kong Øystein la skatt på trønderne og satte hunden sin som het Saur, til konge der. Sønnesønn til Kjetil var Tore Helsing ; etter ham er Helsingland oppkalt, der bodde han. Men da Harald Hårfagre ryddet rike for seg, rømte det en mengde folk av landet for ham også, det var trøndere og namdøler, og ble det nye bygder i øst omkring i Jemtland, og noen drog helt til Helsingland øst ved havet, og de stod under sveakongen.
 Da nå kong Håkon Adalsteinsfostre rådde for Norge, kom det i stand fred og kjøpferder fra Trondheimen til Jemtland, og fordi kongen var så vennesæl, kom jemtene østfra til ham og lovte ham lydighet og svarte ham skatter ; han satte lov og landsens rett for dem. De ville heller høre til under hans kongedømme enn under svea- kongen, for de hadde kommet av nordmannsætt. Det samme gjorde alle de helsingene også som hadde ætta si nord for Kjølen, og dette holdt seg i lang tid siden, helt til Olav Digre og Olav Svenske sveakonge trettet om landegrensene ; da snudde jemter og helsinger om og gav seg under sveakongen, og så gjaldt Eidskogen som landskille mot øst, og derfra Kjølen helt nord til Finnmark.
 Nå tok sveakongen skatter av både Helsingland og Jemtland. Men kong Olav mente at etter forliket mellom ham og sveakongen skulle skattene fra Jemtland gå en annen veg enn de gjorde fra gammelt av ; likevel hadde det da vært slik en stund at jemtene hadde skattet til sveakongen, og fra ham hadde også sysselmennene i landet kommet ; svearne ville da heller ikke høre tale om annet enn at alt land som lå øst for Kjølen, hørte under svea- kongen. Det gikk da som så ofte, at enda det var svogerskap og vennskap mellom kongene, så ville de likevel begge to ha hele det riket de mente de hadde noe krav på. Kong Olav hadde sendt bud til Jemtland om at det var hans vilje at jemtene skulle vise ham lydighet, og han truet med å bruke makt om de ikke gjorde det ; men jemtene hadde gjort opp med seg sjøl at de ville vise sveakongen lydighet.

138.

Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein ; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine.
 Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte : <Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg.> Stein sa det var ikke noe det han hadde laget : <Jeg er ikke skald, konge,> sa han. <Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg.> Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa.
 Torgeir het en av kongens årmenn ; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for ; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der.
 Torgeir sa : <Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke ; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.> Stein sa : <Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.> Han drog sverdet, og så drepte han årmannen ; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båt- skyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn ; de fikk god hjelp overalt der de kom.
 En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske ; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord ; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset ; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte : <Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.> Stein sa at det skulle han gjerne gjøre.
 Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var. Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gull- fingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom ; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin ; han var tolv år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver.
 Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa : <Jeg har hørt,> sa han, <at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.> Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge to bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. <Jeg tenker nok det,> sa han, <at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her.>
 Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres ; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. <Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.> Ragnhild sa : <Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.> Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. <Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.> Stein ble der om vinteren.
 Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden.
 Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si. <Du kan jo la være å komme om du ikke vil,> sa Finn, <men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.> De skiltes i sinne.
 Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa : <Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs ; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill.>
 Torberg sa : <Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.> Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
 Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med nitti mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham.

Torberg Arnesson hilser brødrene sine velkommen.

 Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap.Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre ; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med.
 Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa : <For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær ; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger.>
 Da sa Finn : <Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.> Da så kongen på ham og sa : <Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.>
 Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening ; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret ; <jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger,> sa han. <Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.> Da sa Kalv : <Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.>
 Finn svarte : <Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.> Arne Arnesson sa som så : <Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.> Så gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. <Men hos meg kan han ikke være mer,> sa han.
 Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover ; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.

139.

Da Finn Arnesson hadde vært ei kort tid hos kong Olav, var det en dag kongen kalte Finn til seg til en samtale, og foruten ham noen andre menn som han brukte å spørre til råds. Så tok kongen ordet og sa som så : <Jeg har nå blitt enig med meg sjøl om en plan ; i vår vil jeg by opp leidang fra hele landet, både av folk og skip, og så vil jeg dra med hele den hæren jeg kan få tak på, mot kong Knut den mektige, for jeg vet så vel at det kravet han har reist på å få riket av meg, det har han ikke tenkt skulle være bare løst snakk. Men til deg, Finn Arnesson, har jeg det å si at jeg vil du skal fare i sendeferd for meg nord på Hålogalandog holde oppbud der, by opp allmenning både av folk og skip, og med den hæren skal du styre til Agdenes og møte meg.> Deretter nevnte kongen opp andre menn, han sendte noen inn i Trondheimen og noen sør i landet, så han lot budet gå over hele landet.
 Om Finn og reisen hans er det å fortelle at han hadde ei skute med bortimot tretti mann, og da han var ferdig, drog han av sted helt til han kom til Hålogaland ; der stevnte han ting med bøndene. Så kom han fram med ærendet sitt og krevde leidang. Bøndene der i bygda hadde store og leidangsføre skip, de fulgte kongens bud og gjorde skipene seilklare. Da Finn kom lenger nord på Hålogaland, holdt han ting der og sendte noen av sine menn dit han syntes til å kreve oppbudet. Finn sendte bud til Tore Hund på Bjarkøy og lot kreve leidang der som andre steder. Og da kongens bud kom til Tore, gjorde han seg i stand til å reise og satte huskarene sine til mannskap på det skipet han hadde hatt på Bjarmelandsferden sommeren før ; han rustet det ut helt på egen kostnad.
 Finn stevnte sammen i Vågan alle de håløygene som bodde nordafor ; der kom det sammen en stor flåte om våren, og alle ventet på at Finn skulle komme nordfra. Da var Tore Hund også kommet dit. Da Finn kom, lot han straks blåse til husting for hele leidangshæren, og på det tinget viste folk fram våpnene sine, og slik ble også opp- budet fra hvert skipreide gransket. Da dette var gjort, sa Finn : <Til deg, Tore Hund, vil jeg stille det spørsmål hva tilbud du vil by kong Olav for drapet på Karle, hirdmannen hans, og for ranet da du tok kongens gods nord i Lenvik ? Det er så at jeg har kongens ombud i denne saken, og nå vil jeg vite hva du svarer.>
 Tore så seg om, og på begge sider så han det stod mange menn i full væpning ; der kjente han igjen Gunnstein og mange andre av Karles frender. Da sa Tore : <Mitt tilbud er snart gjort, Finn. Jeg skyter inn under kongens dom alt det han har å si mot meg.> Finn svarte : <Det er ikke å vente at det blir unt deg så stor ære nå, for nå får du nok skyte det inn under min dom, om det skal bli forlik.> Tore sa : <Da synes jeg likevel det går svært bra, og jeg skal ikke dra meg unna for det.> Så gikk Tore fram og gav handslag, og Finn skulle avgjøre alt i saken. Etterpå sa Finn fram forliksvilkårene : Tore skulle betale ti mark gull til kongen og andre ti mark til Gunnstein og de andre frendene, og for ran og pengetap enda ti mark. <Men det skal betales nå straks,> sa han.
 Tore sa : <Dette er svære pengebøter.> <Du har valget mellom dette og at hele forliket ryker,> sa Finn. Tore sa Finn fikk la ham få frist så han fikk låne av følget sitt. Finn sa han skulle betale på flekken, og dessuten at Tore skulle gi fra seg halsringen han tok av Karles lik. Tore sa han hadde ikke tatt noen ring. Da steig Gunnstein fram og sa at Karle hadde hatt ringen om halsen da de skiltes - <men den var borte da vi hentet liket hans.> Tore sa han hadde ikke tenkt på den ringen. <Men dersom vi skulle ha noen ring, så ligger den iallfall hjemme på Bjarkøy.>
 Da satte Finn spydodden for brystet på Tore og sa han skulle komme med halsringen. Så tok Tore ringen av halsen på seg og gav den til Finn. Så snudde Tore seg og gikk ut på skipet sitt. Finn fulgte etter ham ut på skipet, og mange menn gikk med ham. Finn gikk bortover skipet, og de undersøkte rommene. Men ved masta, neden- under tiljene, så de to tønner så store at de syntes det var rent et under. Finn spurte hva det var i tønnene, og Tore sa at det var drikken hans. <Hvorfor gir du oss ikke noe å drikke da, mann, så mye drikk som dere har ?> sa Finn. Tore sa til en av mennene sine at han skulle tappe en bolle av tønna. Så fikk Finn og følget hans drikke, og det var særdeles god drikk.
 

Finn Arnesson setter spydodden for brystet på Tore.

 Nå bad Finn Tore å greie ut bøtene. Tore gikk fram og tilbake på skipet og talte med den ene og den andre av mennene sine. Finn ropte til ham, sa han skulle komme med pengene. Tore bad ham gå i land og sa han skulle betale der. Så gikk Finn og hans menn i land. Nå kom Tore også dit og greidde ut sølv ; av en pung fikk han ut ti mark veid, og så kom han fram med mange små knytter, i noen var det ei mark veid, i noen bare ei halv eller noen øre. Tore sa da . <Dette er lånte penger, som jeg har lånt rundt hos folk, for jeg er redd det er helt slutt på reisepengene mine.> Så gikk Tore ut på skipet, og da han kom tilbake, talte han opp noe sølv i bare smått ; slik gikk dagen, og straks tinget var over, gikk folk om bord på skipene sine og gjorde seg ferdige til å komme av sted, og da folk var ferdige, tok de til å seile, og til slutt var det så at de fleste hadde seilt sin veg. Da så Finn at flokken omkring ham tok til å tynnes, og folk ropte på ham og bad ham bli ferdig. Da var ennå ikke en tredjedel av pengene betalt. Nå sa Finn : <Det går nok seint med betalingen, Tore. Jeg ser det blir for mye for deg å betale pengene ; derfor skal vi la det være med dette med det første ; du skal betale kongen det som er igjen.> Så stod Finn opp. Tore sa : <Jeg synes det er godt at vi skilles, Finn. Men jeg skal ha vilje til å betale denne gjelden slik at verken du eller kongen skal synes det blir dårlig betalt.> Så gikk Finn til skipet og seilte etter hæren sin.
 Tore ble seint ferdig i havna, men da de fikk opp seilene, styrte de ut gjennom Vestfjorden og derfa ut på havet og så sørover langs land så langt ute at sjøen stod midt i liene, eller at landet stundom sank i sjøen ; slik lot han det sørover til han seilte inn i Englandshavet og kom fram til England. Der drog han til kong Knut, og han tok godt imot ham. Da viste det seg at Tore hadde en mengde løsøre der, han hadde alt det gull øg sølv de hadde tatt i Bjarmeland både han og Karle, og i de store tønnene var det dobbelt bunn og bare et lite mellomrom, og der var det drikk, men sjølve tønnene var fulle av gråverk og bever og sobel begge to. Tore ble der hos kong Knut.
 Finn Arnesson seilte til kong Olav med hæren sin ; han fortalte alt om hvordan det hadde gått ham, og likeså at han trodde Tore hadde seilt fra landet og vest til England til Knut den mektige. <Og jeg tror han er alt annet enn nyttig for oss.> Kongen sa : <Jeg tror gjerne det at Tore er vår uvenn, og jeg synes alltid det er bedre han er langt borte enn nær meg.>

140.

Åsmund Grankjellsson hadde vært på Hålogaland i sysla si den vinteren og bodde hjemme hos sin far Grankjell. Mot havet ligger det et utvær som det både var sel- og fuglefangst på, eggvær og fiskevær, og det hadde fra gammel tid av ligget til den garden som Grankjell eide. Men Hårek fra Tjøtta gjorde krav på det, og det var blitt til det at han hadde hatt alt gagn av været da i noen år. Men nå mente Åsmund og hans far at de kunne rekne med hjelp av kongen i alle rettferdige krav.
 Om våren reiste så både far og sønn til Hårek og gav ham bud og kjenningstegn fra kong Olav om at Hårek skulle la kravet på været falle. Hårek svarte tvert og stritt, han sa Åsmund hadde vært hos kongen med en slik løgn som med så mange andre. <Jeg har hele retten på min side i saken. Du, Åsmund, skulle vite å holde måte, enda du vel synes du er svært til kar nå som du har kongen i ryggen. Det kan du trenge også, om du skal klare å drepe noen høvdinger og la dem ligge som fredløse uten bøter, og rane oss som hittil alltid har ment å kunne hevde oss, om det enda var jevnbårne menn vi hadde å gjøre med ; og nå er det så langt ifra at dere er av så god ætt som jeg er.> Åsmund svarte : <Det er mange som får føle at du, Hårek, har store frender og er en mektig mann ; mange er det som sitter igjen med mindre enn de hadde for den skyld. Men nå, Hårek, ser det likevel mest ut til at du kommer til å måtte gå annensteds med overgrepene dine enn til oss, og ikke gjøre noe så rent ulovlig som dette.> Dermed skiltes de.
Hårek sendte ut ti-tolv av huskarene sine på ei stor roferje. De rodde ut til været og tok all slags fangst og lastet ferja ; men da de skulle reise hjem igjen, kom Åsmund Grankjellsson over dem med tretti mann og sa de skulle gi fra seg hele fangsten. Huskarene til Hårek svarte ikke videre villig på dette, og så gikk Åsmund og hans folk på dem med makt ; da fikk de merke overmakten, noen av huskarene til Hårek ble banket, noen såret, noen slengt på sjøen, og hele fangsten ble båret opp av skipet deres, og den tok Åsmund med seg. Huskarene til Hårek kom hjem etter dette og fortalte Hårek hvordan det var gått dem. Han svarte : <Det er alltid moro å høre nytt ; dette har ikke vært gjort før. Å slå mine folk !> Det ble med dette. Hårek sa ikke et ord mer og var glad og fornøyd.
 Om våren lot Hårek ruste ut ei snekke, ei tjuesesse, og satte huskarene sine til mannskap på den ; skipet var svært godt utstyrt både med folk og all slags redskap. Hårek fór i leidang om våren. Da han kom til kong Olav, var Åsmund Grankjellsson alt kommet dit. Da fikk kongen i stand et møte mellom Åsmund og Hårek og forlikte dem ; saken ble gitt i kongens dom. Så lot Åsmund føre vitner på at Grankjell hadde eid været, kongen dømte etter dette ; men saken stod da ulikt. Det ble ingen bot for Håreks huskarer, og været ble tildømt Grankjell. Hårek sa at det var ingen skam for ham å føye seg etter kongens dom, hvordan det så kom til å gå siden med saken.

141.

Torodd Snorrason hadde blitt etter i Norge på kong Olavs bud, da Gelle Torkjellsson fikk lov til å reise til Island, som før skrevet. Han var hos kong Olav, men var svært lei av ufriheten og at han ikke kunne få reise sin veg hvor han ville. Først på vinteren det året kong Olav satt i Nidaros, lyste kongen at han ville sende noen menn til Jemtland for å kreve skatt. Men en slik ferd hadde folk liten lyst på, for de hadde blitt tatt av dage de sendemennene kong Olav hadde sendt dit før, Trond Kvite sjøltolvte, slik som før er skrevet, og siden hadde jemtene holdt seg til sveakongen og vist ham lydighet. Torodd Snorrason bød seg til å reise, for han brydde seg ikke lenger om hva som kunne hende ham bare han fikk rå seg sjøl.
 Kongen tok imot dette, og Torodd og noen andre tok av sted, tolv i følge. De kom fram øst i Jemtland, og tok inn hos en mann som het Torar ; han var lagmann der og den som hadde mest å si. Der ble de godt mottatt. Da de hadde vært der en liten stund, kom de fram med ærendet sitt til Torar. Han sa at andre menn og høvdinger der i landet rådde like mye som han for hva svar det skulle komme på dette, og sa at han fikk kalle sammen ting. Det ble gjort, budstikke ble sendt ut, og det ble stevnt sammen et stort ting. Torar reiste på tinget, men sendemennene ble igjen hjemme hos ham imens. Torar la fram saken for tingallmuen, men alle var enige om at de ville ikke svare noen skatt til Norges konge, og sendemennene ville noen la henge, andre ville bruke dem til å blote med ; men enden ble at de skulle holde dem der til sveakongens sysselmenn kom dit, og så skulle de avgjøre for dem hva de ville, og få samtykke av folk i landet. Men de skulle gå listig fram og stelle godt for sendemennene, og late som de ble oppholdt der fordi de skulle vente på skatten ; og så skulle de dele dem mellom seg så de bodde to og to sammen.
 Torodd og en mann til bodde hos Torar. Der var det stort julegjestebud og sammenskuddsøl. Det var mange bønder der i torpet, og de drakk sammen alle på ett sted i jula. Det var et annet torp ikke langt borte, der bodde Torars måg, en mektig og rik mann, han hadde en voksen sønn. Mågene brukte å drikke halve jula hos hverandre, og først hos Torar. De to mågene drakk med hverandre, og Torodd og bondesønnen ; det var kappdrikking, og om kvelden ble det kappskryting og mannjamning mellom nordmenn og svear, og så om kongene deres, både de som hadde vært før, og de som var nå, og så om de stridighetene som hadde vært landene imellom, med manndrap og ran mellom landene. Da sa bondesønnen : <Om våre konger skulle ha mistet flere folk, så kommer sveakongens sysselmenn til å jevne ut det med tolv manns liv nå når de kommer sørfra etter jul. Stakkars menn, dere vet nok ikke hvorfor dere blir holdt tilbake her.>
 Torodd tenkte over hva han skulle si til det, og det var mange som flirte og kom med fantord om dem og kongen deres. Nå da ølet talte hos jemtene, kom det fram det som Torodd før ikke hadde hatt noen tanke om. Dagen etter tok Torodd og den andre alle klærne og våpnene sine og la dem så de hadde dem for hånden, og om natta da folk hadde sovnet, løp de sin veg til skogs. Morgenen etter, da folk merket de hadde rømt, fulgte noen etter dem med sporhunder og fant dem i skogen der de hadde gjemt seg, og tok dem med seg hjem og satte dem inn i et lite hus ; der var det ei dyp grav, og den ble de sluppet ned i, og døra låst for dem. De fikk lite mat og ingen klær uten de som de hadde på seg.
 Midt i jula drog Torar og alle frie menn med ham til mågen hans, der skulle de drikke resten av jula. Trellene til Torar skulle gjete grava ; det var eslet nok av drikke til dem, og de holdt liten måte med drikken og ble fulle alt første kvelden. Da de kjente seg fulle nok, sa de til hverandre de som skulle bære mat til mennene i grava, at det skulle ikke skorte dem på noe. Torodd kvad kveder og holdt moro med trellene, og de sa han var en kjekk kar og gav ham et riktig stort lys og tente det. Så kom de trellene ut som før hadde vært inne, og ropte og skreik at de andre skulle komme inn, men de var fulle alle sammen, så de lukket verken grava eller huset etter seg. Da reiv Torodd og den andre kappene sine opp i remser og knyttet dem sammen og gjorde en knute på enden og slengte den opp på golvet i huset ; den slunget seg om foten på ei kiste og ble sittende fast der. Så prøvde de å komme opp ; Torodd løftet opp kameraten sin så han stod på akslene hans, og så heiste han seg opp gjennom gluggen. Da skortet det ikke på reip der oppe i huset, han slapp et ned til Torodd. Men da han skulle dra opp Torodd, kunne han ikke komme noen veg med ham. Så sa Torodd at han skulle kaste reipet over takbjelken som var der i huset og gjøre ei løkke på den ene enden og legge så mye ved og stein i den at den veide ham opp ; han gjorde så, og så gikk vekten ned i grava, og Torodd kom opp. De tok seg klær der i huset, så mye de trengte.
 Det lå noen reinskinn der inne ; dem skar de klauvene av og bandt dem bakvendt på føttene. Men før de gikk bort, satte de ild på ei stor kornløe som stod der, og så løp de bort i svarte natta ; løa brant og mange andre hus i torpet også. Torodd og den andre gikk hele natta gjennom ville skogen og gjemte seg om dagen. Morgenen etter ble de saknet ; da fór det folk med sporhunder og lette etter dem alle vegne fra garden, men hundene fulgte sporene tilbake til garden, for de hadde teven av reinklauvene, og fulgte sporet dit som klauvene viste, og så ble de ikke funnet.
 Torodd og følget hans drog lenge gjennom øde skoger. En kveld kom de til en liten gard, og der gikk de inn. Der inne satt det en mann og ei kone ved varmen. Mannen kalte seg Tore og sa at hun som satt der, var kona hans, og at de eide denne vesle plassen. Bonden bad dem bli der, og det tok de imot. Han sa han var kommet dit fordi han hadde rømt fra bygda for en drapssak. Torodd og følget hans fikk godt stell, de spiste ved varmen alle sammen. Seinere ble det gjort i stand for Torodd og den andre på benken der, og de la seg til å sove ; det brant ennå på varmen. Da så Torodd at det kom en mann ut fra et annet hus, og aldri hadde han sett så stor mann ; denne mannen hadde klær av skarlagen, prydet med gullband, og han så staselig ut. Torodd hørte at han skjente på de to fordi de tok imot gjester når de snaut nok hadde mat til seg sjøl. Husfrua svarte : <Ikke vær vond, bror ; slikt hender sjelden. Gi dem heller en handsrekning sjøl, for du er bedre til det enn vi.> Torodd hørte at den store mannen ble kalt Arnljot Gelline, og at husfrua var søster hans. Torodd hadde hørt om Arnljot, og at han var en fæl landevegsrøver og ugjerningsmann.
 Torodd og kameraten hans sov om natta, for de var trøtte etter gangen. Men da det ennå var en tredjedel igjen av natta, kom Arnljot til dem og bad dem stå opp og bli ferdige til å gå. Torodd og den andre stod opp med én gang og kledde på seg ; så fikk de dugurd. Etterpå gav Tore dem ski begge to, Arnljot gav seg i følge med dem. Han tok på seg noen ski som var både breie og lange ; men straks Arnljot haddesatt staven i bakken, var han langt fra dem ; da ventet han, og sa de kom ingen veg på denne måten, og bad dem stå opp på skiene hos seg. De så gjorde, Torodd stod nærmest og holdt seg i beltet på Arnljot, og kameraten til Torodd holdt seg i ham. Så rente Arnljot av sted så fort som om han gikk alene.
 Da det hadde gått en tredjedel av natta, kom de til et herberge, der slo de ild og lagde seg mat. Da de fikk seg mat, sa Arnljot at de måtte ikke kaste ned noe av maten, ikke så mye som et bein eller minste smule. Arnljot tok fram et sølvfat under skjorta si og åt av det. Da de var mette, tok Arnljot og gjemte levningene. Så ville de gå til sengs.
 I den ene enden av huset var det et loft oppe på tverrbjelkene ; Arnljot og de to andre gikk opp der på loftet og la seg til å sove. Arnljot hadde et svært hoggspyd, falen var gullslått, og skaftet var så langt at han så vidt nådde falen med handa ; han hadde sverd ved beltet. De tok både våpen og klær med seg opp på loftet. Arnljot bad dem være stille, han lå ytterst på loftet. Litt etterpå kom det tolv mann til huset ; de var kjøpmenn som skulle til Jemtland med varene sine. Da de kom inn i huset, gjorde de mye bråk og var lystige, og de gjorde opp en stor varme for seg. Og da de åt, kastet de alle beina utover. Etterpå gikk de til sengs og la seg ned på benkene der ved ilden. Men de hadde ikke sovet lenge, før det kom ei svær trollkjerring til huset, og da hun kom inn, sopte hun fort omkring seg og tok beina og alt det hun syntes var etendes og stappet det i munnen på seg ; etterpå tok hun den mannen som lå nærmest, og reiv og sleit ham helt i filler og kastet ham på varmen. Da våknet de andre som av en vond drøm og sprang opp. Men hun tok den ene etter den andre og slo dem i hjel så det bare var én igjen i live; han løp inn under loftet og ropte på hjelp om det skulle være noen på loftet som kunne hjelpe ham. Arnljot strakte seg ut til ham og tok ham i akslene og lempet ham opp på loftet. Så drog hun seg fram til varmen og gav seg til å ete de mennene som var stekt.
 Nå stod Arnljot opp og greip hoggspydet sitt og satte det mellom akslene på henne slik at odden stakk ut gjennom brystet. Da vrei hun seg hardt og skreik stygt og løp ut. Arnljot slapp spydet, og det tok hun med seg bort. Arnljot gikk bort og ryddet ut likene av mennene, han satte dør og dørkarm i stua igjen,for det hadde hun revet fra alt sammen da hun løp ut. Så sov de det som var igjen av natta. Da det ble lyst, stod de opp og åt først dugurd ; da de hadde fått seg mat, sa Arnljot : <Nå får vi skilles her. Dere skal nå følge denne vegen som kjøpmennene kom kjørende hit på i går. Jeg vil lete etter spydet mitt. I lønn for umaken vil jeg ha alt det som jeg synes er noe verdt av det disse mennene eide. Du Torodd skal ta min hilsen med til kong Olav og si ham at han er den mannen jeg har mest lyst til å møte. Men min hilsen vil vel ikke han synes er noe verdt.> Så tok han opp sølvfatet og tørket av det med duken og sa : <Gi kongen dette fatet, og si ham at det er min hilsen.>
 

Tore og følgesveinen hans på ski med Arnljot Gelline.

 Så gjorde de seg ferdige til å gå, og etter det skiltes de. Torodd og kameraten hans tok av sted, og den mannen som hadde kommet seg unna av kjøpmannsfølget, fulgte dem. Torodd drog videre til han kom til kong Olav i kaupangen og fortalte ham alt som hadde hendt ham på reisen ; han hilste ham fra Arnljot og gav ham sølvfatet. Kongen sa det var ille Arnljot ikke hadde kommet til ham. <Og det er stor synd at det skal lage seg så vrangt for en så kjekk kar og en merkelig mann.> Torodd ble hos kong Olav det som var igjen av vinteren, og så fikk han lov av ham til å reise til Island sommeren etter. De skiltes i vennskap, han og kong Olav.

142.

Om våren gjorde kong Olav seg ferdig til å reise ut fra Nidaros ; det samlet seg en stor hær om ham både der fra Trondheimen og nord fra landet. Da han var ferdig til å ta av sted, styrte han først sør på Møre med hæren og samlet sammen leidangsflåten der, og likeså fra Romsdal. Siden drog han til Sunnmøre. Han lå lenge ved Herøyene og ventet på hæren ; da holdt han ofte husting. Da fikk han høre om mye som han syntes trengte å bøtes på.
 Det var på ett av de hustingene han holdt, at han tok tilå snakke om denne saken og fortalte om alle de menn han hadde mistet på Færøyene. <Og den skatten de har lovt meg,> sa han, <den kommer ikke fram. Nå har jeg tenkt å sende menn dit etter skatten enda en gang.> Kongen vendte seg til både den ene og den andre med denne saken, og ville de skulle ta på seg å fare, men de svar han fikk, gikk ut på at alle unnslo seg for å reise. Da stod det opp på tinget en en stor, staut mann ; han hadde rød kjortel, hjelm på hodet og sverd ved sida, i handa et stort hoggspyd. Han tok ordet : <Sannelig må jeg si at her er stor forskjell på folk,> sa han. <Dere har en god konge, men han har låke karer. Dere sier nei til en sendeferd som han ber dere om, men før har dere tatt imot vennegaver og mange andre gode ting av ham. Jeg har hittil ikke vært noen venn med denne kongen, og han har da også vært min uvenn. Han mener det er grunner til dette. Nå byr jeg deg, konge, at jeg tar på meg denne ferden, om det ikke er bedre folk å få.>
 Kongen sa : <Hvem er den kjekke mannen som svarer på min tale ? Du skiller deg langt ut fra de andre mennene som er her, når du byr deg til å reise nå som de drar seg unna alle de jeg trodde kunne vært skikket til det. Men jeg kjenner ikke noe til deg og vet ikke navnet ditt.> Han svarte som så : <Navnet mitt er lett nok, konge. Jeg skulle tro du hadde hørt tale om meg, jeg heter Karl mørske.> Kongen sa : <Det er så, Karl, jeg har nok hørt tale om dg før, og sant og si har det vært stunder da du ikke skulle ha kunnet fortelle noen om det, dersom vi to hadde møttes. Men nå vil jeg ikke være verre enn du, så når du byr meg hjelp, vil jeg ikke la være å gi takk og godvilje igjen. Du Karl skal komme til meg og være min gjest i dag, så skal vi snakke om denne saken.> Karl sa at så skulle skje.

143.

Karl Mørske hadde vært viking og en stor ransmann, og kongen hadde ofte sendt menn etter ham og ville ta ham av dage. Men Karl var en mann av stor ætt og visste mange utveger, han var idrettsmann og en dugelig mann på mange måter. Og da Karl tok på seg denne reisen, gjorde kongen forlik med ham, og deretter gav han ham sitt vennskap og lot ham utstyre på det beste til ferden. De var nær tjue mann på skipet. Kongen sendte bud til sine venner på Færøyene og sendte Karl til Leiv Ossursson og Gille lovsigemann for at de skulle ta seg av ham og støtte ham, og han sendte kjenningstegn med om dette.
 Karl tok av sted straks han var ferdig ; han fikk god bør og kom til Færøyene og la til i Torshavn på Streymoy. Så ble det stevnt ting der, og det kom mange folk. Trond i Gata kom der med en stor flokk ; Leiv og Gille kom også dit, de hadde også mange menn. Da de hadde slått opp teltene og var ferdige med det, gikk de til Karl Mørske ; de hilste vennlig på hverandre. Så kom Karl fram med bud og kjenningstegn fra kong Olav og hans løfte om vennskap til Gille og Leiv. De tok det godt opp, og bad Karl hjem til seg og bød seg til å tale hans sak og gi ham så mye hjelp som de hadde makt til. Han tok imot med takk.
 Litt etterpå kom Trond dit og hilste vennlig på Karl. <Jeg er så glad,> sa han, <at det har kommet slik en gild kar hit til landet vårt med ærend fra kongen vår som vi alle sammen skylder undergivenhet. Jeg vil ikke vite av annet, Karl, enn at du kommer til meg og blir der i vinter, og ta med alle dem i følget ditt som det er til større heder for deg å ha med.> Karl sa han hadde alt lovt å komme til Leiv. <Men ellers,> sa han, <skulle jeg med glede tatt imot dette tilbudet.
 Trond sa : <Da er det vel så laga at Leiv skal få størst heder av dette. Men er det noen andre ting som jeg kunne gjøre for dere, og som det kunne være noen hjelp i ?> Karl svarte han syntes det ville være en stor hjelp om Trond ville samle inn skatten fra Eysteroy og alle Nordøyene. Trond sa det var ikke mer enn hans skyldighet at han gjorde så mye for å lette kongens ærend. Så gikk Trond tilbake til bua si. Det hendte ikke mer på det tinget. Karl ble med Leiv Ossursson hjem og var der vinteren som fulgte. Leiv samlet inn skatten på Streymoy og alle øyene sønnafor der.
 Våren etter ble Trond i Gata sjuk ; han hadde øyeverk og dertil andre småplager ; men han lagde seg da likevel til å dra på tinget som han var vant til. Da han kom til  tinget, og de hadde slått telt over bua hans, lot han den trekke med svart innerst for at det skulle komme mindre lys inn. Da det hadde gått noen dager av tinget, gikk Leiv og Karl til Tronds bu, de kom mannsterke. Da de kom til bua, stod det noen menn utenfor. Leiv spurte om trond var inne i bua. De sa at det var han. Leiv sa de skulle be Trond komme ut. <Karl og jeg har et ærend til ham,> sa han. Men da disse mennene kom ut igjen, sa de at Trond hadde slik øyeverk at han kunne ikke gå ut. <Han bad at du, Leiv, skulle komme inn.> Leiv sa til følget at de skulle gå varsomt fram når de kom inn i bua og ikke lage trengsel ; <den skal gå først ut som gikk sist inn.> Leiv gikk inn først, og dernest Karl og så følget hans, og alle hadde våpen som om de skulle gjort seg ferdig til kamp.
 Leiv gikk inn i det svarte teltet og spurte hvor Trond var. Trond svarte og hilste på Leiv. Leiv svarte på hilsenen, og så spurte han om han hadde tatt inn noen skatt fra Nordøyene, og  hvordan nå sølvet skulle greies ut. Trond svarte og sa at det hadde ikke gått ham av minne det Karl og han hadde talt om, og videre at skatten skulle bli greid ut. <Her er en pung, Leiv, den skal du ta imot, og den er full av sølv.> Leiv så seg om, og så ikke mange menn i bua, det lå noen på pallene, men bare noen få satt oppe. Så gikk Leiv bort til Trond og tok imot pungen og bar den lenger ut i bua der det var lyst, og helte sølvet ut på skjoldet sitt, han rotet i det med handa og sa at Karl skulle komme og se på sølvet. De så på det en stund. Så spurte Karl hva Leiv syntes om sølvet. Han sa : <Jeg tror hver eneste dårlig penning som fins på Nordøyene har kommet hit.> Trond hørte dette og sa : <Da er de noen store uslinger frendene våre ; en kan ikke lite på dem i noen ting. Jeg sendte dem nord i øyene for å ta inn skatten i vår, for jeg var ikke god for noen ting her i våres ; men de har tatt imot bestikkelser av bøndene og godtatt slike falske penger som ikke gjelder. Det blir best du ser på dette sølvet, Leiv, det har jeg sjøl fått i landskyld.>
 Leiv bar tilbake sølvet og fikk en annen pung og bar den bort til Karl. De gransket de pengene ; Karl spurte hva Leiv syntes om disse pengene. Han sa han syntes pengene var dårlige, men ikke så at de ikke kunne ta imot dem i sløik gjeld som det ikke var så nøye avtaler om - <men jeg vil ikke ta imot disse pengene på kongens vegne.> En mann som lå på pallen, kastet fellen av hodet på seg og sa : <Det er sant som det er sagt for et gammelt ord, at alle blir usle med åra. Slik er det med deg også Trond, når du lar Karl Mørske stå og vrake penger for deg i hele dag.> Det var Gaut den raude. Trond sprang opp ved Gauts ord og brukte grov munn og kom med harde ord mot frendene sine, og til slutt sa han at Leiv skulle gi ham det sølvet - <her skal du få det sølvet som leilendingene mine har kommet til meg med i vår ; for enda jeg ikke ser så svært godt, så er likevel egen hand mest å lite på.>
 En mann som lå på pallen, reiste seg opp på albuen, det var Tord den låge. Han sa : <Det er ikke få fantord vi får høre av han der Møre-Karl. Det burde han få igjen for.> Leiv tok pungen og bar den bort til Karl igjen, de så på de pengene også. Leiv sa : <Dette sølvet trenger en ikke se lenge på, her er den ene penningen bedre enn den andre, og disse pengene vil vi ha. Du Trond, få en mann til å se på tellingen.> Trond sa han mente han hadde den beste han kunne få, når Leiv så etter for ham. Så gikk Leiv og følget hans ut og litt bort fra bua, de satte seg ned og talte opp pengene. Karl tok hjelmen av hodet og helte sølvet opp i den etter som det var veid opp. De så en mann som kom bort til dem, han hadde piggstav med øks på i handa, ei sid hette over hodet og grønn kappe, han var barføtt og hadde linbrok knyttet om leggene. Han satte piggstaven ned i vollen og gikk bort idet han sa : <Se deg for, du Møre-Karl, så du ikke får mein av piggstaven min.> Litt seinere kom en mann løpende og ropte høyt på Leiv Ossursson og bad ham komme så fort han kunne til bua til Gille lovsigemann. <Sigurd Torlaksson sprang inn gjennom teltdøra der og har gitt en av folkene i bua hans ulivssår.> Leiv sprang opp med én gang og gikk bort til Gille ; alle som hadde bu sammen med ham, fulgte, men Karl ble sittende igjen. Austmennene stod i ring omkring ham. Gaut den raude løp til og hogg med ei handøks over akslene på mennene, og det hogget kom i hodet på Karl, men det ble ikke noe stort sår. Tord Låge rykket opp piggstaven som stod i vollen, og slo ovenfra på øksehammeren så øksa stod helt inn i hjernet. Da kom det veltende en mengde folk ut av bua til Trond. Karl ble båret død derfra.
Trond gav vondt fra seg for det som var gjort, men bød likevel penger for forlik for frendene sine. Leiv og Gille tok opp søksmål for drapet, og det ble ikke noe av med pengebøter. Sigurd ble fredløs for overfallet på Gilles tingmann, og Tord og Gaut for drapet på Gaut. Austmennene gjorde seilklart det skipet Karl hadde hatt dit, og seilte østover til kong Olav ; han ble svært harm over denne ugjerningen, men det var ikke så laga at kong Olav skulle få hevne dette på Trond eller frendene hans, på grunn av den ufreden som hadde reist seg i Norge da, og som det nå skal bli fortalt om. Og nå er det slutt med å fortelle om det som hendte den gang kong Olav krevde skatt på Færøyene, men det kom opp strid seinere på Færøyene etter drapet på Karl Mørske, og der trettet frendene til Trond i Gata og Leiv Ossursson, og det går det store frasagn om.

144.

Men nå skal vi fortelle om det som vi tok til med før, at kong Olav drog med hæren og hadde leidang ute langs kysten. Alle lendmenn nordfra landet fulgte ham, uten Einar Tambarskjelve ; han hadde sittet stille på gardene sine siden han kom til landet, og tjente ikke kongen. Einar hadde svære eiendommer og levde som en stormann, enda han ikke hadde noen veitsler av kongen. Kong Olav styrte sørover forbi Stad med denne flåten, der kom det også mye folk til ham fra bygdene. Da hadde kong Olav det skipet som han hadde latt bygge vinteren i forvegen og som ble kalt Visund ; det var et veldig stort skip ; i framstavnen hadde det et bisonhode som var gullagt. Dette nevner Sigvat skald. Se kvad.

Så seilte kongen sørpå til Hordaland. Der fikk han høre at Erling Skjalgsson hadde reist fra landet og hadde med seg et stort følge, fire-fem skip ; han hadde en stor skeid sjøl, og sønnene hans tre tjuesesser, og de hadde seilt vestover til England til Knut den mektige. Da seilte kong Olav østover langs land og hadde en veldig hær. Han spurte hele tida folk om de visste noe om hva Knut den mektige hadde fore, men alle visste å fortelle at han var i England. Men det ble også sagt at han hadde leidang ute og tenkte seg til Norge. Og da nå kong Olav hadde en stor hær, og han ikke kunne få visshet for hvor han skulle styre hen for å finne Knut, og folk dessuten syntes det ikke var bra å bli lenge på ett sted med en så stor hær, så valgte han av den grunn heller å seile sør til Danmark med hæren ; han tok med seg alt det folket han mente var mest hærført og best rustet, og gav de andre hjemlov, slik som det er kvedet :

Så drog de hjem igjen de som han mente han ville ha minst nytte av. Kongen hadde en stor og vakker hær der ; de fleste av lendmennene fra Norge var med, uten de som det er sagt før hadde reist fra landet, eller som hadde blitt sittende hjemme.
 

145.

Så seilte kong Olav til Danmark og styrte mot Sjælland ; da han kom dit, tok han til å herje og gjorde landgang. Da ble landets menn både ranet og drept noen av dem, og noen ble tatt til fange og bundet og ført til skipene ; alle som kunne komme til , rømte unna, og det ble ikke gjort motstand. Kong Olav gjorde stort hærverk der. Mens kong Olav var på Sjælland, fikk han høre at kong Anund Olavsson hadde leidang ute og seilte østfra langs Skåne med en stor hær og herjet der. Nå kom det fram i dagen det kong Olav og kong Anund hadde avtalt den gangen i Elv da de sluttet forbund og vennskap, dette at de begge to skulle gjøre motstand mot kong Knut. Kong Anund styrte videre til han møtte kong Olav, mågen sin. Da de møttes, gjorde de det kjent både for sin egen hær og for landets folk at de hadde tenkt å legge Danmark under seg og kreve at folk der i landet skulle ta dem til høvdinger. Og så gikk det slik som en ofte ser hende ; når landsfolk blir utsatt for herjinger og ikke får hjelp til å gjøre motstand, så sier de ja til nesten alle pålegg som de kan kjøpe seg fred for. Derfor ble det til at mange menn ble kongenes handgangne menn og lovte å følge dem ; kongene la landet under seg mange steder der de kom, og ellers herjet de. Sigvat skald nevner dette hærtoget i den dråpa han diktet om Knut den mektige. Se kvad.

146.

Kong Knut hadde fått høre vest i England at Olav, Norges konge, hadde leidang ute, og dessuten at han seilte med flåten til Danmark, og at det var ufred i Knuts rike. Da tok Knut til å samle hær ; det kom snart sammen en stor hær og en mengde skip. Håkon jarl ble den andre høvdingen for hæren. Den sommeren kom Sigvat skald til England vest fra Ruda i Valland, og sammen med ham var en mann som het Berg. De hadde seilt på kjøpmanns- ferd dit sommeren før. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Vestfararvisene, og her er første vers :

Da Sigvat kom til England, drog han straks til kong Knut og ville be om lov til å reise til Norge. Kong Knut hadde lagt reiseforbud på alle kjøpmannsskip inntil han var ferdig med å ruste hæren. Da nå Sigvat kom til ham, gikk han til det rom kongen var i ; men der var det låst, og han stod lenge utenfor. Men da han fikk tale med kongen, fikk han lov til det han bad om. Da kvad han :

Da Sigvat merket at kong Knut rustet seg til hærferd mot kong Olav, og da han fikk vite hvor stor styrke kong Knut hadde, da kvad Sigvat :

Sigvat diktet enda flere strofer om Knuts og Håkons ferd. Han kvad dette også :
 
 

147.

Knut den mektige hadde rustet hæren sin til å fare fra landet ; han hadde en diger hær og svære skip. Sjøl hadde han en drake som var så stor at det var seksti rom i den ; hodene på den var gull-lagte. Håkon jarl hadde en annen drake, den hadde førti rom, der var også hodene forgylte, og alle seilene på begge var stripete med blått og grønt og rødt. Alle skipene var malt ovenfor vannlinja, og all redskapen på skipene var av fineste slag. Mange andre skip hadde de også, stor og godt rustet. Dette nevner Sigvat skald i Knutsdråpa :

Det blir fortalt at kong Knut seilte med denne store flåten vest fra England og kom vel fram til Danmark med hele hæren og la til i Limfjorden. Der møtte de en stor samling av landets menn.
 

Knut den mektige ruster seg til krig.

148.

Ulv jarl Sprakaleggsson var blitt satt til landvernsmann i Danmark da kong Knut reiste til England ; Knut hadde gitt sin sønn, som ble kalt Horda-Knut, i Ulv jarls varetekt. Dette var sommeren i forvegen, som før er skrevet. Men jarlen sa straks at kong Knut hadde gitt ham det ærend da de skiltes, at han ville de skulle ha Horda-Knut, sønn til kong Knut, til konge over Danevelde. <Det var derfor han gav ham i våre hender,> sa han. <Jeg og mange andre menn og høvdinger her i landet har ofte klaget til kong Knut over det at folk her i landet synes det er svært vondt å sitte kongeløse, her som danekongene før i tida syntes de hadde fullt ut nok med å holde konge- dømmet over bare Danevelde. Og i gamle dager rådde det mange konger for dette riket. Likevel blir det nå enda mye verre her enn det før har vært, for hittil har vi fått sitte i fred for utenlandske konger, men nå får vi høre rykter om at Norges konge tenker å komme og herje hos oss, og det er dem som tror at sveakongen også blir med på den ferden. Men kong Knut er i England nå.>
 Så bar jarlen fram et brev fra kong Knut med hans innsegl på, og det stadfestet alt dette som jarlen sa. Denne talen var det mange andre høvdinger som støttet. Og ettersom alle disse talte for det, ble folk enige om å ta Horda-Knut til konge, og det ble gjort på samme tinget. Det var dronning Emma som hadde vært opphavsmann til denne planen ; hun hadde latt skrive brevet og hadde latt det innsegle ; hun hadde fått tak på kongens innsegl med list, men han sjøl visste ikke noe om alt dette.
 Da nå Horda-Knut og Ulv jarl fikk vite at kong Olav hadde kommet nord fra Norge med en stor hær, drog de til Jylland, for der var det Daneveldes største styrke lå ; de sendte ut hærpil og stevnte sammen en stor hær. Men da de hørte at sveakongen også hadde kommet med sin hær, mente de at de ikke hadde stor nok styrke til å legge til kamp mot dem begge to. Så ble de liggende samlet i Jylland og mente å verge det landet mot kongene. Hele flåten drog de sammen i Limfjorden, og slik ventet de på kong Knut. Da de nå fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra til Limfjorden, sendte de sendemenn til ham og dronning Emma og bad om at hun skulle få greie på om kongen var sint på dem eller ikke, og så la dem få vite det.
Dronninga talte med kongen om saken, og sa at Horda-Knut, sønnen deres, var villig til å bøte på alle måter slik kongen ville, om han hadde gjort noe som kongen ikke var nøyd med. Han svarte med å si at Horda-Knut hadde ikke funnet på dette sjøl. <Det har gått som en måtte vente,> sa han, <når han som bare var et uvettig barn, ville kalles konge ; om det kom noen vanskeligheter, ville hele dette landet ha blitt herjet med hærskjold og lagt under utenlandske høvdinger, hvis ikke vi kunne komme til hjelp. Om han nå vil ha noe forlik med meg, så får han komme hit til meg og holde opp med slikt oppspinn som at han har latt seg kalle konge.> Disse samme ordene sendte dronninga siden til Horda-Knut, og hun lot også si at hun bad Horda-Knut om ikke å vente med å komme; hun sa som sant var, at han ville ikke få noen jhelp til å stå imot sin far.
 Da dette budet kom til Horda-Knut, rådførte han seg med jarlen og de andre høvdingene som var hos ham. Men da viste det seg snart at straks folk i landet fikk vite at Knut den gamle hadde kommet, så gikk hele mengden i landet over til ham, og mente han var den de hadde å sette sin lit til. Ulv jarl og de andre som var i lag med ham, så at de hadde to ting å velge mellom, enten måtte de gå til kongen og legge alt i hans hand, eller også reise ut av landet ; men alle rådde de Horda-Knut til å reise til sin far. Han gjorde det. Og da de møttes, falt han på kne for sin far og la det innseglet som fulgte med kongsnavnet ned i hans fang. Kong Knut tok Horda-Knut i handa og gav ham sete så høyt som han før hadde sittet.
 Ulv jarl sendte sønnen sin Svein til kong Knut. Svein var søstersønn til kong Knut. Han bad om grid for faren og om forlik med kongen og bød seg til å bli hos ham som gissel for jarlen. Svein og Horda-Knut var jevnaldrende. Kong Knut bad ham si til jarlen at han skulle samle hær og skip og komme til kongen, og så fikk de siden snakke om forliket. Jarlen gjorde dette.

149.

Da kong Olav og kong Anund fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra (1027), og at han hadde en uover- vinnelig hær, seilte de østover langs Skåne og tok til å herje og brenne i bygdene ; slik drog de østover langs land henimot sveakongens rike. Men straks folk i landet hørte at kong Knut hadde kommet vestfra, ble det ikke noe mer av med å gi seg under kongene. Dette taler Sigvat skald om. Se kvad.

Da styrte kongene østover langs land og la til der det heter Helga å ; der lå de en stund. Nå fikk de høre at kong Knut kom etter dem med hæren sin. Da rådslo de med hverandre, og så fant de på den utveg at kong Olav med noe av sin hær skulle gå opp i landet og helt opp i skogene til det vannet Helga å faller ut av. Der i elveosen laget de en demning av tømmer og torv, og demte opp vannet på den måten ; så grov de store grøfter og fikk flere vann til å renne sammen, og det ble store oversvømmelser ; i elvefaret hogg de store trær. De holdt på i mange dager med dette arbeidet ; og det var kong Olav som hadde funnet på alt og fått i stand denne list ; kong Anund hadde styringen over hæren på skipene.
 Kong Knut hørte om hvordan kongene fór fram, og om all den skade de hadde gjort i hans rike ; han styrte mot dem der de lå i Helga å, og han hadde en stor hær, dobbelt så stor som de to andre til sammen. Dette nevner Sigvat :
 
 

150.

Det var en dag mot kvelden at kong Anunds speidere så at kong Knut kom seilende, og da hadde han ikke langt igjen til dem. Da lot kong Anund blåse hærblåst. Så reiv folk ned teltene og væpnet seg ; de rodde ut av havna og østover langs land, der la de skipene samlet og bandt dem sammen og gjorde seg ferdig til kamp. Kong Anund sendte speiderne på sprang opp i landet, de løp til kong Olav og fortalte ham nyheten. Da lot kong Olav bryte demningene, så elva rant tilbake i det gamle faret, og sjøl drog han ned til skipene om natta.
 Kong Knut kom utenfor havna ; da så han at kongenes hær lå ferdig til strid ; han syntes det ble vel seint på dagen til å legge til kamp før hele hæren hans kunne være ferdig, for flåten hans trengte stor plass på sjøen til å seile, og det var langt mellom det første og det siste skipet, og likeså mellom det som seilte ytterst og det som var nærmest land. Det var liten vind. Da kong Knut så at svear og nordmenn hadde rømt havna, la han inn i havna, og med ham alle de skipene som fikk plass der ; men hovedmassen av flåten lå likevel ute på havet. Om morgenen da det ble lyst, var en stor del av folkene oppe på land, noen talte sammen, andre holdt moro. Da visste de ikke ord av før det kom vann flommende over dem som en foss ; med flommen fulgte store trær som dreiv mot skipene deres, og skipene ble skadd av dem, og vannet fløt utover hele vollen. De folkene som var oppe på land, ble drept, og mange av dem som var om bord også. Alle som kunne komme til, hogg landfestet og så til å komme løs og ut, og skipene dreiv hver for seg utover. Den store draken som kongen sjøl var om bord på, dreiv ut med strømmen, det var ikke lett å få snudd den med årene, og den dreiv ut til kong Anunds flåte. Da de kjente skipet, la de seg straks omkring det, men skipet var høyt til relinga som en borg, og det hadde en mengde menn om bord, og det var utvalgte folk av beste slag og forsvarlig væpnet, og av den grunn var det ikke lett å ta skipet. Det varte heller ikke lenge før Ulv jarl kom til med sin hær, og så tok slaget til. Dernest kom kong Knuts hær til fra alle kanter. Da så kongene Olav og Anund at de hadde vunnet så stor seier som skjebnen ville den gangen, så lot de skåte om bord på skipene og kom seg løs og bort fra kong Knuts hær, og flåtene skiltes. Men denne kampen hadde ikke gått slik fra først av som kong Knut hadde reknet med, og derfor hadde heller ikke skipene holdt fram slik som det var fastsatt, og så ble det ikke noen greie på roingen. Kong Knut og hans folk så over hæren igjen og tok til å ordne flåten og gjøre seg ferdige. Men da de var blitt skilt fra hverandre, og hver flåte seilte for seg, så kongene over hæren sin, og de fant at de ikke hadde mistet noen folk. Men det så de også, at om de ventet så lenge at kong Knut fikk ordnet hele den hæren han hadde, og så la mot dem, så ville overmakten bli så stor art det var lite håp om at de skulle få seier, og det var lett å skjønne at om det kom til kamp, så ville det bli svære mannefall. Så tok de heller det råd å ro hele flåten østover langs land. Men da de så at kong Knuts flåte ikke fulgte etter dem, reiste de mastene og seil.

Ottar svarte taler om dette møtet i den dråpa han laget om Knut den mektige. Se kvad.

Tord Skjåreksson skald laget en arvedråpa om kong Olav den hellige, den som heter Rodudråpa, og der er dette møtet nevnt. Se kvad.
 

151.

Kong Olav og kong Anund seilte østover langs sveakongens rike, og en dag mot kvelden la de til land der det heter Barvik, der ble kongene liggende natta over. Men en kunne skjønne på svearne at de gjerne ville reise hjem, og det var en stor del av sveahæren som seilte østover langs land om natta, og de stanset ikke før hver kom dit han hørte hjemme. Da kong Anund merket dette, og det lyste av dag, lot han blåse til husting. Så gikk hele hæren i land, og det ble satt ting. Kong Anund tok ordet : <Som de vet, kong Olav,> sa han, <så har vi alle fart sammen i sommer og herjet rundt omkring i Danmark ; vi har fått mye gods, men ikke noe land. Jeg har hatt halvfjerde hundre skip i sommer, men nå har jeg ikke mer enn hundre skip igjen. Derfor synes jeg ikke det ser ut til at vi kan vinne mer ære nå med den lille hæren vi har, enda De jo har de seksti skipene de har hatt i hele sommer. Nå mener jeg det blir det rimeligste at jeg reiser hjem i riket mitt ; det er godt å kjøre hjem med hel vogn. Vi har vunnet en del på denne ferden, og ikke mistet noe. Og nå vil jeg by Dem, Olav måg, å følge med meg, så blir vi samlet alle sammen i vinter ; ta så mye av mitt rike at De har nok til underhold for Dem sjøl og det mannskapet som følger Dem. Når så våren kommer, kan vi jo gjøre det vi får lyst på da. Men om De heller vil det, så kan De få reise gjennom mitt land ; det står Dem fritt for, dersom De vil dra landvegen til riket Deres i Norge.>
 Kong Olav takket kong Anund for det vennlige tilbud han hadde gjort ham. <Men om jeg får rå,> sa han, <så skal vi likevel prøve en annen utveg. Vi skal holde den hæren samlet som vi nå har igjen. Her først på sommeren, før jeg reiste fra Norge, hadde jeg halvfjerde hundre skip ; men da jeg reiste fra landet valgte jeg ut av hele den hæren det mannskap jeg mente var best. Det satte jeg på disse seksti skipene jeg har her. Slik ser det nå ut for meg med Deres hær også, det folket som har løpt sin veg, er det som var mest likeglad og som det var minst hjelp i, men alle høvdingene Deres og hirdstyrerne ser jeg er her. Og jeg vet at det folk som hører til hirden, er best i våpenbruk. Vi har ennå en stor hær, og så gode skip at vi godt kan ligge ute på skipene i hele vinter, slik som konger har brukt før. Og kong Knut blir ikke liggende lenge i Helga å, for det er ingen havn der for så mange skip som han har, han kommer til å seile østover etter oss. Da skal vi dra oss unna, og så kommer vi snart til å få mer folk. Men om han skulle vende tilbake dit det fins slike havner at han kan ligge der med flåten sin, så kommer mye av hæren til å få hjemlengsel der likeså vel som her. Jeg skulle tro vi har stelt det slik i sommer at bonden vet hva arbeid som venter på ham både i Skåne og Halland. Kong Knuts hær kommer snart til å spre seg vide veger, og da vet ingen hvem som skal få seier. La oss først få greie på hva han har tenkt å gjøre.> Kong Olav sluttet talen slik at alle mennene gav ham medhold, og de ble enige om å gjøre slik som han sa. Så ble det sendt speidere ut etter kong Knuts hær, men begge kongene ble liggende der de var.

152.

Kong Knut så dette at Norges konge og sveakongen styrte flåten sin østover langs land. Da sendte han straks en hær opp på land og lot sine menn ri landvegen dag og natt etter som kongenes hær seilte utenfor ; andre speidere kom og drog videre når noen vendte tilbake. Kong Knut fikk hver dag høre nytt om hva kongene hadde fore, det var speidere i hæren hos kongene. Men da han fikk høre at en stor del av hæren hadde reist hjem, så styrte han tilbake til Sjælland med sin hær og la seg i Øresund med hele hæren. Noe av flåten lå ved Sjælland og noe ved Skåne.
 Kong Knut rei opp til Roskilde dagen før mikkelsmess, og en stor flokk fulgte ham. Der hadde Ulv jarl, mågen hans, gjort gjestebud for ham ; jarlen gav et storslått gilde og var glad og lystig. Kongen var fåmælt og ikke god å komme nær, jarlen prøvde å tale til ham og lette etter slike samtaleemner som han trodde kongen best likte. Kongen svarte ikke stort. Så spurte jarlen om han ville spille sjakk ; det sa han ja til, og så tok de sjakkbrikkene og spilte. Ulv jarl var flåkjeftet og uvøren både i ord og alle ting, en mann som fikk fram det han ville i riket sitt og en stor hærmann, det er en lang saga om ham. Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl ; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge.

153.

Mens de spilte sjakk, kong Knut og Ulv jarl, gjorde kongen et stygt feiltrekk, og så tok jarlen en springer fra ham. Kongen satte brikken hans tilbake og sa han skulle trekke om igjen. Jarlen ble sint, skubbet ned hele spillet, stod opp og gikk sin veg. Kongen sa : <Renner du nå, Ulv den redde!>  Jarlen snudde seg i døra og sa : <Du hadde rent lenger i Helga å om du hadde kunnet komme til. Du kalte meg ikke Ulv den redde da jeg la inn til skipet og hjalp deg, mens svearne banket dere som hunder.>  Så gikk jarlen ut og gikk til sengs. Litt etterpå gikk kongen for å sove.
 Morgenen etter da kongen kledde på seg, sa han til skosveinen : <Gå til Ulv jarl du,> sa han, <og drep ham.> Sveinen gikk og var borte en stund og kom igjen. Da sa kongen : <Har du drept jarlen ?> Han svarte : <Nei, jeg har ikke drept ham, for han hadde gått i Luciuskirken.> Det var en mann som het Ivar Kvite, av norrøn ætt ; han var hirdmann hos kong Knut dengang og sov i samme rom som kongen. Kongen sa til Ivar : <Gå og drep jarlen, du.>  Ivar gikk til kirken og inn i koret og stakk sverdet gjennom jarlen ; der døde Ulv jarl. Ivar gikk til kongen og holdt det blodige sverdet i handa. Kongen spurte : <Har du nå drept jarlen ?>  Ivar svarte : <Nå har jeg drept ham.> <Det var godt gjort,> sa kongen. Men etterpå , da jarlen var drept, lot munkene låse kirken. Det ble sagt fra til kongen om dette. Han sendte bud til munkene og sa de skulle lukke opp kirken og la synge messer. De gjorde som kongen bød. Men da kongen kom til kirken, la han så mye jord til kirken at det er et stort herred, og siden har dette kirkestedet kommet seg svært opp. Derfor har dette jordegodset ligget til kirken der siden. Kong Knut rei ut til skipene sine etterpå, og ble der lenge utover høsten med en svær hær.

154.

Da kong Olav og kong Anund fikk høre at kong Knut hadde styrt inn i Øresund, og at han lå der med hæren sin, holdt kongene husting. Kong Olav talte og sa at dette hadde gått som han hadde tenkt seg, kong Knut hadde ikke blitt lenge i Helga å. <Og nå tenker jeg flere ting kommer til å gå som jeg sa, i striden mellom oss. Han har ikke stor folkestyrke nå sammenliknet med den han hadde i sommer, og han kommer til å få enda mindre siden, for de er ikke mindre lei av å ligge ute på skipene seinhøstes de enn vi er, og om vi nå ikke slipper opp for utholdenhet og tiltak, så kan vi få seier. Det har vært slik i sommer at vi har hatt mindre hær enn de, men de har mistet både folk og fe for oss.> Da tok svearne til å tale, de sa det var ikke verdt å vente på vinteren og frosten der, <fordi om nordmennene vil ha oss til det. De har ingen greie på hvor mye is det kan legge seg her, ofte fryser hele havet til om vinteren. Vi vil reise hjem og ikke bli her lenger.> Og så ble det stor uro blant svearne, og alle snakket i munnen på hverandre. Til slutt ble det til at kong Anund drog bort med hele sin hær, men kong Olav ble igjen der.

155.

Mens kong Olav lå der, hadde han ofte samtaler og rådslagninger med hæren. Det var ei natt de skulle holde vakt på kongsskipet, Egil Hallsson og en mann som het Tove Valgautsson, han hadde ætta si i Västergötland og var en mann av stor ætt. Da de satt der på vakt, hørte de gråt og klynking borte fra der som de hærtatte satt bundet, de var bundet oppe på land om nettene. Tove sa han syntes det var vondt å høre på den gaulingen deres, og sa til Egil at de skulle gå bort å løse dem og la dem løpe sin veg. Det gjorde de ; de gikk bort og skar over bandene og lot alle disse folkene løpe bort.
 Det ble alminnelig harme over det de hadde gjort, kongen var også så sint at det nær hadde gått dem ille. Og siden, da Egil ble sjuk, var det lenge kongen ikke ville komme og se til ham, enda mange bad ham om det. Da angret Egil dypt at han hadde gjort noe slikt som kongen ikke likte, og bad ham ikke være sint på ham ; kongen bønnhørte ham til slutt. Kong Olav la hendene over sida på Egil der som verken satt, og sang bønnene sine, og straks ble hele verken borte, og etter dette ble Egil bedre. Tove fikk forlik seinere. Det blir sagt at for å få forlik skulle han få far sin til å komme til kong Olav. Valgaut var så hedensk som en hund, men han ble kristen på kongens ord, og døde straks han var døpt.

156.

Når kong Olav talte til hæren sin, spurte han høvdingene om råd hva han nå skulle gjøre. Den ene sa det var uråd det som en annen mente var rådelig, og slik tenkte de lenge fram og tilbake på hva som var det beste. Stadig kom det speidere fra kong Knut i hæren hos dem, de kom seg i snakk med mange av mennene, de bød fram penger og vennskapsløfter fra kong Knut, og det var mange som lot seg lokke av dette og gav sitt ord på at de skulle bli kong Knuts menn og holde landet under ham dersom han kom til Norge. Mye av dette kom for dagen siden, enda det var skjult fra først av. Noen fikk pengegaver straks, og noen fikk løfter om penger siden. Men det var dessuten svært mange som alt hadde fått store vennegaver av ham før, for det skal bli sagt med sannhet om kong Knut at alle de menn som kom til ham, og som han syntes var noe til karer, fikk hendene fulle av penger om de ville bli hans menn. Derfor ble han umåtelig vennesæl. Men han var mest rundhåndet mot utlendinger, og mer dess lenger borte fra de hadde kommet.

157.

Kong Olav holdt ofte samtaler og stevner med mennene sine og spurte om råd. Men da han merket at hver hadde sin mening, fikk han mistanke om at det var noen av dem som sa noe annet enn det som måtte synes mest rådelig, og han kunne ikke få greie på om alle viste ham den troskap de var skyldige til. Det var mange som var ivrige for at de skulle nytte vinden og seile til Øresund og så nordover til Norge ; de sa at danene ville ikke tore gå på dem, enda de lå der med en stor hær. Men kongen var en så klok mann at han skjønte slikt var uråd ; han visste også at Olav Tryggvason hadde fått føle noe annet dengang han hadde liten hær og la til strid der det lå en stor hær imot ham, enn som dette at danene ikke skulle tore slåss. Kongen visste også at det var en mengde nordmenn i kong Knuts hær. Kongen hadde mistanke om at de som rådde ham til slikt, var kong Knuts venner mer enn hans. Så tok kongen en avgjørelse og sa at de som ville følge ham, skulle gjøre seg klare til det, og så skulle de reise landvegen opp gjennom Götaland og til Norge den vegen. <Men skipene våre,> sa han, <og all den last vi ikke kan føre med oss, vil jeg sende øst i sveakongens rike og la dem ta vare på det for oss der.>

158.

Hårek fra Tjøtta svarte på kong Olavs tale : <Det er lett å skjønne at jeg ikke kan gå til fots til Norge. Jeg er gammel og tung og lite vant til å gå. Liten lyst har jeg også til å skilles fra skipet mitt ; jeg har lagt så mye arbeid på det skipet og på redskapen til det at jeg synes det ville være leit å la uvennene mine få tak på det skipet der.> Kongen sa : <Far med oss du, Hårek, vi skal bære deg etter oss om du ikke orker gå.>
Hårek kvad da en strofe. Se kvad.

Da lot kong Olav alt gjøre ferdig til oppbrudd ; folk fikk ha de klærne de gikk i og våpnene sine, og alle de hester de kunne få tak på, kløvde de med klær og løsøre. Han sendte noen menn av sted som skulle føre skipene øst til Kalmar ; der lot han skipene sette opp og lot redskapen og alle andre varer føre i forvaring.
 Hårek gjorde som han hadde sagt. Han ventet til det ble bør, og så seilte han øst fra rundt Skåne til han kom vest i Holane ; det var langt på dag, og det var strykende bør. Da lot han ta ned seilet og senke masta, han tok ned skipsfløyen og lot trekke grå teltduk over hele skipet ovenfor vannlinja ; han lot noen mann ro i et pår rom for og akter, men lot de fleste av folkene sitte lavt nede i skipet. Kong Knuts vaktmenn så skipet og talte med hverandre om hva det kunne være for slags skip ; de gjettet på at det kanskje førte sild eller salt, siden de så så lite mannskap om bord og få menn ved årene ; skipet sjøl så grått ut og var ikke tjærebredd, som om det var falmet i sola, og de kunne se at skipet var tungt lastet.
 Men da Hårek kom fram i sundet og forbi flåten, lot han reise masta og heiste seil og lot sette opp den forgylte skipsfløyen ; seilet var drivende hvitt med røde og blå striper. Da så kong Knuts menn det, og de sa til kongen at det så mest ut til at det var kong Olav som hadde seilt forbi. Men kong Knut sa som så at kong Olav hadde nok så mye vett at han ikke hadde seilt på ett eneste skip rett igjennom kong Knuts hær, og han sa han mente det var mer likt til at det hadde vært Hårek fra Tjøtta eller en annen slik kar.
 Folk mener at kong Knut sikkert har visst om Håreks ferd, og at Hårek nok ikke hadde gjort det på den måten, om det ikke hadde vært avtalt vennskap mellom ham og kong Knut i forvegen. Og det syntes å komme tydelig fram siden da vennskapet mellom kong Knut og Hårek ble kjent for all verden.
Hårek laget denne strofen da han seilte nordover forbi Vedrøy. Se kvad.

Hårek seilte videre og stanset ikke før han kom nord på Hålogaland og til garden sin på Tjøtta.
 
 

----

til toppen

Tilbake til del 5

Fram til del 7
 

Home