Del 5.

 

Kapittel 115-133

Home.

 

Kongen har ordnet opp og forlikt jarlene på Orknøyene, kristnet Inn-Trøndelag, satt Kalv Arnesson som lendmann på Egge. Kristnet Gudbrandsdalen, Hedmark, Toten, Hadeland, Ringerike, Romerike og Solør. Olav Svenske er død.

Året er 1023.

 

115.

Kong Olav sendte bud vest over Agder om våren, og helt nord til Rogaland og Hordaland, at han ikke ville tillate at de solgte verken korn eller malt eller mjøl ut derfra. Han la til at han ville komme dit med følget sitt og dra på veitsler, som skikk og bruk var. Dette budet gikk over alle disse fylkene ; men kongen ble i Viken sommeren over og kom helt øst til landegrensa.
 Einar Tambarskjelve hadde vært hos Olav sveakonge siden Svein jarl, mågen hans, døde, og han hadde blitt sveakongens mann og fått et stort len av ham. Men da kongen var død, fikk Einar lyst til å prøve å få grid av Olav Digre, og det hadde bud mellom dem om dette. Og mens kong Olav lå ved Elv, kom Einar Tambarskjelve dit med noen menn ; han og kongen talte om forlik, og de kom overens om at Einar skulle dra nord til Trondheimen og få alle sine eiendommer og likeså den jord som Bergljot hadde hatt i medgift. Så reiste Einar sin veg nordover, men kongen ble i Viken ; han var i Borg lenge utover høsten og først på vinteren.

116.

Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt.
 Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av ; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville ; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham ; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham, <til jeg og Erling møtes,> sa han.
 Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen : <Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige.Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt.>
 Erling svarte : <Dette kan jeg fort svare på,> sa han. <Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt.>
 Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling, <om han kan få ha Deres fulle vennskap.> På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen ; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt.

117.

Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret ; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de to, for han var kongens lendmann. Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus ; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha tre blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren. Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud ; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren jule- gjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen ; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom. Da var Asbjørn atten år ; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt tre gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort.
 Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før. Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer ; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra.
 Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde tjue mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes.
 Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen.
 Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt ; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet. <Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn ? Jeg ser dere har store stakker her ; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger.> Tore svarte : <Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre ; steder  kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg.
 Asbjørn sa : <Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme.> Tore sa : <Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling ?> Han sa : <Mor mi er søster hans.> Tore sa : <Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen !> Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem : <Far vel da, og kom innom her på hjemvegen !> Asbjørn sa at det skulle han gjøre.
 Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og ti mann gikk i land, de andre ti ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. <Jeg tror ikke det fins noen mann her,> sa han, <som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss.> Asbjørn sa : <Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mekttigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt.> Erling så på ham og smilte, han sa : <Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme ; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt.> De gjorde det, og var glade om kvelden.
 Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa : <Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med ?> Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa : <Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk.> Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet ; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver ; de skiltes som kjære venner.
 Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde seksti mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa : <Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham.>
 Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger. <Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet.> Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa : <Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det ! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt.> Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om.
 Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn. <Det var nok så,> sa han, <at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme.>
 Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud.

118.

Asbjørn hadde et langskip ; det var ei snekke med tjue tofter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilklart. Så stevnte han til seg vennene sine og fikk nesten nitti mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land ; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør. Da de kom sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skips- leia. Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden torsdag etter påske. Denne øya er slik laget; det er ei stor øy, lang, men for det meste ikke brei ; den ligger på utsida av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet. Asbjørn og hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd.
 Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn : <Nå skal dere bli igjen her og vente på meg ; jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, fordi vi har ikke hørt noe om det i forvegen.> Asbjørn var dårlig kledd og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund, så han det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle drog til garden på Avaldsnes ; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på garden og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten ; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gått til bords.
 

Asbjørn går innover Karmøy mot Avaldsnes.

 Asbjørn gikk inn i stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang historie om de, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt til den ene sida. Så hørte han en som sa : <Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet ?> Tore sa : <Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet fra ham, gråt han.>
 Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang ; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede. Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort ; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte.
 Skjalg Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa : <Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer ; men De, konge, skal rå for alt annet.> Kongen sa : <Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden ?  Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus ? Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, han brukte føttene mine til hoggestabbe ?> Skjalg svarte : <Det var leit, konge, at De ikke likte dette ; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre.> Kongen sa : <Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet.>
 Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært tolv mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson : <Om du vil ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag.>
 Så gikk Skjalg og mennene hans av sted ; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling sov i. Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem han var, og bad ham lukke opp. Erling sa : <Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig ; har dere noen etter dere ?> Så ble døra lukket opp. Nå sa Skjalg : <Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham.> Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept.

119.

Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua. Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen, det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen sa : <Hvorfor er han ikke drept ?> Torarin Nevjolvsson sa : <Herre, rekner De det ikke for mord å drepe folk om natta ?> Da sa kongen : <Sett ham i lenker og drep ham i morgen.> Så ble Asbjørn lenket og lukket inne i et hus natta over.
 Dagen etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter og satt der til høymessen ; da han gikk fra messen, sa han til Torarin : <Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn , vennen din, kan bli hengt.> Torarin bøyde seg for kongen og sa : <Herre, sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han tålte likevel prøvelser ; og salig er den som kan likne på ham mer enn på dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag.> Kongen så på ham og sa : <Du skal få din vilje, han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham, og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han kommer bort på noen måte.>
 Så gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker. Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der om natta også.
 Lørdagen stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet, der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt ned.
 Torarin gikk til den presten som hadde å gjøre med kirken der, og gav ham to øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa : <Mannen får da få grid helgen over, enda så galt han har gjort.> Kongen sa : <Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort.> Så gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn resten av dagen.
 Søndag kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne folk til å holde vakt over Asbjørn. <Nå vil jeg ikke ha mer med hans sak å gjøre,> sa han. Kongen sa han skulle ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn, og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leidd til kirken ; han og de som holdt vakt over ham, stod utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående.

120.

Nå må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil : det kom snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene ; så holdt de manntall, og der var innpå femten hundre mann. Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren ; de kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua.
 Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet : <Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som De er misfornøyd med. Jeg kommer for her nå for å by forlik og bøter for ham, så store som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet.>
 Kongen svarte : <Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later som du byr forlik for ham ; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss.> Erling sa : <De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte.> Kongen sa : <Tenker du å skremme meg, Erling ? Er det derfor du har så mye folk ?> <Nei,> sa han. <Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå.>
 Erling sa : <Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette mot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne ; jeg vil vi skal skilles forlikte. Eller skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve flere møter mellom oss.> Da var Erling rød som blod i ansiktet. Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen : <Herre, jeg ber Dem høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men De alene skal rå for alle fredsvilkårene.> Kongen svarte : <De skal rå.>
 Da sa biskopen : <Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid.> Erling gav trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort med hæren sin ; de hilste hverandre ikke.
 Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham ; der satte kongen opp forliksvilkårene og sa så : <Første vilkår i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal påta deg den årmanns- stillingen som Sel-Tore har hatt, og styre garden for meg her på Avaldsnes.> Asbjørn sa det skulle bli som kongen ville. <Men jeg må likevel først hjem til garden min og ordne opp der.> Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra til et annet gjestebud som ble gjort for ham.
 Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte ; de hadde fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane.
 Asbjørn hadde ikke vært lenge hjemme før de møttes, han og frenden hans, Tore, og de talte med hverandre. Tore spurte Asbjørn nøye ut om ferden, og om alt som hadde hendt der, og Asbjørn fortalte alt som det hadde gått for seg. Da sa Tore : <Du synes vel du er kvitt den skammen nå, at du ble ranet i høst ?> <Ja, det er så,> sa Asbjørn, <eller hva synes du, frende ?>  <Det skal jeg snart si,> sa Tore. <Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel. Vær nå så mye til kar at du heller blir sittende her på eiendommen din ! Vi, dine frender, skal hjelpe deg, så du aldri kommer i en slik knipe mer.>
 Asbjørn syntes det hørtes lovende, og før de skiltes, han og Tore, hadde de slått fast dette ; han skulle bli boende på garden sin og aldri komme til kongen mer og heller ikke gå i hans tjeneste. Og det gjorde han, ble hjemme på gardene sine.

121.

Etter at kong Olav og Erling Skjalgsson hadde møtt hverandre på Avaldsnes, tok stridighetene mellom dem til igjen, og de vokste slik at det til slutt var fullt fiendskap mellom dem. Kong Olav var på veitsler omkring i Hordaland om våren, så drog han opp på Voss, for han hadde hørt at folket der var lite troende. Han holdt ting med bøndene der det heter Vang, og bøndene kom dit mannsterke og fullt væpnet. Kongen bad dem ta kristendommen, men bøndene bød kamp igjen, og det kom så langt at begge fylkte hærene sine. Men så gikk det slik med bøndene at hjertet tok til å skjelve i brystet på dem, og ingen ville stå fremst, og så endte det med at de gjorde det som også var det beste for dem, de gav seg i kongens hand og tok kristendommen. Kongen drog ikke derfra før alle var blitt kristnet.
 Det var en dag kongen var ute og rei framover vegen og sang salmene sine. Da han kom rett mot haugene der, stanset han og sa : <Disse mine ord skal gå fra mann til mann, jeg gir det råd at aldri mer skal noen av Norges konger gå mellom disse haugene.> Folk sier også at at de fleste av kongene har tatt seg i vare for det siden.
 Så drog kong Olav ut til Osterfjorden, der møtte han skipene sine, og så drog han nord i Sogn og var der og tok veitsler om sommeren. Da det ble høst, seilte han inn fjorden og tok derfra opp i Valdres, der var det hedensk før. Kongen drog så fort han kunne opp til sjøen, der kom han over bøndene helt uventet, han tok skipene deres og gikk sjøl om bord i dem med alle sine menn. Så sendte han ut tingbud, og tinget ble holdt så nær sjøen at kongen hadde full rådighet over skipene om han syntes han trengte dem. Bøndene kom til tinget som en hel hær og i full væpning. Kongen bød dem kristendommen, men bøndene ropte og skreik imot ham og bad ham tie stille ; samtidig gjorde de stor larm og våpenbrak. Da kongen så at de ikke ville høre på det han lærte dem, og at de dessuten hadde så mange folk at ikke noe kunne stå seg mot dem, så tok han til å tale om noe annet, han spurte etter om det var noen der på tinget som hadde saker med hverandre, som de ville han skulle avgjøre for dem. Da bøndene fikk talt, viste det seg at det var mange som var uforlikte med hverandre av dem som hadde gått sammen om å tale mot kristendommen. Da nå bøndene tok til å legge fram klagemålene, prøvde hver mann å samle flokk til å støtte sin sak ; hele den dagen gikk med til det, og om kvelden ble tinget oppløst.
 Så snart bøndene fikk høre at kong Olav hadde fart gjennom Valdres og var kommet ned i bygdene, hadde de latt hærpil gå og stevnt sammen både fri mann og trell. Med den hæren gikk de mot kongen, og da ble det helt øde mange steder rundt i bygdene. Bøndene holdt seg samlet også etter at tinget var oppløst. Dette fikk kongen vite. Og da han kom om bord i skipene sine, lot han dem ro tvers over sjøen om natta ; der lot han folk gå opp i bygda og brenne og rane. Dagen etter rodde de fra nes til nes, og kongen lot hele bygda brenne. Men da de bøndene som var i samlingen, så røyk og lue på gardene sine, løste de seg fra flokken ; hver tok vegen bort og søkte hjem for å finne igjen husstanden sin. Og da det først gikk hull på hæren, tok de av sted den ene etter den andre, til alt løste seg opp i små flokker. Men kongen rodde over sjøen og brente landet på begge sider. Så kom bøndene til ham og bad om nåde, bød seg til å bli hans handgangne menn. Han gav hver av dem grid som kom og krevde det, og lot dem ha sin eiendom. Nå var det ingen som talte mot kristendommen lenger, kongen lot folket døpe og tok gisler av bøndene. Kongen ble der lenge utover høsten, han lot skipene dra over eidet mellom sjøene. Kongen gikk ikke mye omkring i landet opp fra sjøene, for han trodde lite på bøndene. Han lot bygge kirker der og vigde dem og satte prester til dem. Da kongen ventet det snart skulle bli frost, gikk han lenger opp i landet og kom fram på Toten. Arnor Jarlaskald nevner dette at kong Olav hadde brent på Opplanda, den gang han diktet om Harald, bror hans. Se kvad.
 

Olavs menn brenner i Valdresbygdene.

Så drog han nordover gjennom Gudbrandsdalen og helt til fjellet og stanset ikke før han kom til Trondheimen og helt ut til Nidaros. Der gjorde han i stand til vinteropphold og var der om vinteren. Det var den tiende vinter han var konge.
Sommeren før hadde Einar Tambarskjelve reist fra landet og kom først vest til England, der møtte han mågen sin, Håkon jarl, og ble hos ham en stund. Så drog Einar til kong Knut og fikk store gaver hos ham. Etter dette reiste Einar sør over havet og helt til Roma, og kom tilbake neste sommer. Da reiste han til gardene sine, og han og Olav møttes ikke.
 

122.

Det var ei kvinne som het Alvhild, hun ble reknet som kongens tjenestejente. Hun var likevel kommet av god ætt, og hun var ei svært vakker kvinne og fulgte med kong Olavs hird. Den våren hendte det at Alvhild ble med barn, og kongens nærmeste venner visste at han nok var far til barnet.
Så hendte det ei natt at Alvhild ble sjuk ; det var ikke mange folk til stede, bare noen koner, en prest, Sigvat skald og noen få andre. Alvhild hadde det tungt, og hun var døden nær ; hun fødte en gutt, og det var en stund de ikke sikkert visste om det var liv i barnet. Da barnet drog pusten, men ganske svakt, bad presten Sigvat gå og si fra til kongen. Han svarte : <Jeg tør ikke for noen pris vekke kongen, foe han har forbudt alle mennesker å avbryte søvnen for ham før han våkner sjøl.> Presten svarte : <Det er nødvendig at dette barnet blir døpt nå, jeg synes ikke det der ut til å kunne leve.> Sigvat sa : <Jeg tør heller rå til at du døper barnet, enn jeg vekker kongen ; jeg får ta ansvaret og gi det navn.> Så gjorde de det, gutten ble døpt og kalt Magnus.
 Morgenen etter da kongen hadde våknet og kledd seg, fikk han høre om alt det som hadde hendt. Da lot kongen Sigvat kalle til seg. Kongen sa : <Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste om det sjøl ?> Sigvat svarte : <Fordi jeg heller ville gi to menn til Gud enn én til djevelen.> Kongen sa : <Hvordan kunne det gjelde noe slikt ?> Sigvat svarte : <Barnet holdt på å dø, og om det døde hedensk, ble det djevelens mann, men nå ble det Guds mann. Og for det andre visste jeg at om du ble sint på meg, så gjaldt det ikke mer enn livet mitt, og om du vil at jeg skal dø for denne saken, så venter jeg å bli Guds mann.>
 Kongen sa : <Hvorfor lot du gutten hete Magnus ? Det er ikke ættenavn hos oss.> Sigvat svarte : <Jeg kalte ham opp etter kong Karlamagnus, for han var den beste mann jeg visste i verden.> Da sa kongen : <Du har lykken med deg, Sigvat. Men det er ikke noe rart at lykke følger vett. Det er merkeligere det som stundom også hender, at samme lykken følger uvettige folk så mye at uvettige påfunn vender seg til lykke.> Og nå var kongen helt blid. Sveinen vokste opp, og ble snart en kjekk gutt da han fikk alderen på seg.

123.

Samme våren gav kong Olav halve sysla på Hålogaland til Åsmund Grankjellsson ; den andre halve hadde Hårek på Tjøtta, men før hadde han hatt hele, noe i veitsler og noe i len. Åsmund hadde ei skute og innpå tretti mann om bord, de var godt væpnet. Da Åsmund kom nordpå, møttes han og Hårek ; Åsmund sa ham hvordan kongen hadde ordnet med sysla, og viste fram sikre kjenningstegn fra kongen. Hårek sa som så at kongen fikk rå for hvem som skulle ha sysla. <Men høvdingene gjorde likevel ikke slik i gamle dager at de minket rettighetene for oss som er født til å få makt av konger, og gav dem til slike bondesønner som aldri før har hatt den slags mellom hendene.> Og enda en kunne merke på Hårek at dette bød ham imot, så lot han likevel Åsmund få overta sysla, slik som kongen hadde sendt bud om.
 Så drog Åsmund hjem til far sin ; han ble der en liten stund, og så drog han siden til sysla nord på Hålogaland. Han kom nord til Langøya ; der bodde det den gang to brødre, den ene het Gunnstein, den andre Karle ; det var rike menn og storkarer. Gunnstein styrte garden, han var den eldste av brødrene ; Karle var vakker å se til og glad i stas ; begge hadde de ferdighet i mange ting. Åsmund ble godt mottatt der og ble der en stund ; han hentet sammen det han kunne få fra sysla. Karle snakket med Åsmund om at han gjerne ville bli med ham sørover til kong Olav og prøve å komme inn i hirden. Åsmund rådde han til dette og lovte å hjelpe ham hos kongen, så Karle kunne få det han bad om der. Så slo Karle følge med Åsmund.
 Åsmund fikk høre at Asbjørn Selsbane hadde seilt sørover til til stevnet i Vågan med et lasteskip han hadde, og nesten tjue mann, og at han var ventende sørfra nå. Åsmund og hans følge drog sin veg sørover langs land, de hadde motbør, men det var lite vind. Det kom seilende skip mot dem som hørte til Vågan-flåten. De spurte nå i all stillhet etter hvor Asbjørn var, og fikk vite at han var på veg sørfra.
 Åsmund og Karle delte seng, og de var kjære venner. Så var det en dag Åsmund og følget hans rodde fram gjennom et sund, da kom det seilende et lasteskip mot dem. Skipet var lett å kjenne, det var lyst på sidene, malt både med hvitt og rødt, og hadde seil med striper. Da sa Karle til Åsmund : <Du har ofte talt om at du gjerne ville se han Asbjørn Selsbane. Om det ikke er han som seiler der, så skjønner ikke jeg meg på å kjenne skip.> Åsmund svarte : <Vær så snill å si meg til, lagsmann, når du kjenner ham.> Nå glei skipene inn på sida av hverandre. Da sa Karle : <Der sitter han Selsbane ved roret i blå kjortel !> Åsmund svarte : <Jeg skal gi ham rød kjortel.> Og så kastet han Åsmund et spyd etter Asbjørn, og det traff ham i livet og gikk gjennom ham, så det ble sittende fast i hodefjøla. Asbjørn falt død ned fra styret. Deretter seilte begge sin veg.
 De førte Asbjørns lik nord til Trondenes. Sigrid lot sende bud etter Tore Hund på Bjarkøy. Han kom til da de stelte med Asbjørns lik etter deres skikk. Da de skulle reise, fant Sigrid fram gaver til vennene sine. Hun fulgte Tore til skipet, og før de skiltes. sa hun : <Det er jo så, Tore, at Asbjørn, sønn min, hørte på dine kjærlige råd. Nå fikk ikke han langt nok liv til å lønne deg slik som du fortjener, og om jeg vel ikke er så god til det som han ville vært, så skal jeg da legge godviljen til. Her er ei gave som jeg vil gi deg, og jeg vil ønske du får bruk for den.> Det var et spyd.
<Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karsstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg,> sa hun, <du skal bli hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.>
 Så vendte hun seg og gikk. Tore var blitt så harm mens hun talte at han ikke kunne svare noen ting, han sanste ikke å slippe spydet, og han sanste ikke landgangen, og om ikke folk hadde tatt og støttet ham, ville han ha gått på sjøen, da han gikk ut på skipet. Det var et lite spyd med graveringer på, falen var gullinnlagt. Tore og følget hans rodde bort og hjem til Bjarkøy.
 

Tore Hund med spydet Selshevner.

 Åsmund og hans folk seilte videre sin veg til de kom sør i Trondheimen til kong Olav. Åsmund sa til kongen hva som hadde hendt ham på reisa. Karle ble kongens hirdmann. Åsmund og han var gode venner som før. Men de ord som Åsmund og Karle hadde sagt til hverandre før drapet på Asbjørn, ble ikke holdt hemmelige, for dem fortalte de sjøl til kongen. Men her gikk det slik at alle har én venn mellom uvenner, som det heter ; det var noen der som husket på dette, og derfra kom det til Tore Hund.

124.

Da det lei utpå våren, tok kong Olav fatt og gjorde skipene sine klare. Så seilte han sørover langs landet om sommeren, han holdt ting med bøndene, forlikte folk og kristnet landet. Han tok inn kongsinntektene der han fór fram. Om høsten drog kongen helt til landegrensa. Da hadde kong Olav kristnet hele landet der det var store bygder. Han hadde også ordnet med lovene over hele landet. Og han hadde sendt bud til både Island og Grønland og fått seg mange venner der, og likeså på Færøyene.
 Kong Olav hadde sendt kirketømmer til Island, og den kirken ble reist på Tingvellir, der hvor Alltinget er ; han sendte med ei stor klokke, som er der ennå. Dette var etter at islendingene hadde gjort om lovene sine og satt kristenretten etter det som kong Olav hadde sendt bud til dem om. Etter dette kom det mange storfolk fra Island og ble kong Olavs handgangne menn ; det var Torkjell Eyjolvsson, Torleik Bollason, Tord Kolbeinsson, Tord Borksson, Torgeir Håvardsson og Tormod Kolbrunarskald. Kong Olav hadde sendt vennegaver til mange høvdinger på Island, og de sendte ham slike ting som fantes der, og som de mente han ville synes var mest verdt å få som sending. Men med disse tegn på vennskap som kongen viste Island, lå det flere ting under, som siden kom fram i dagen.

125.

Denne sommeren sendte kong Olav Torarin Nevjolvsson til Island i sitt ærend, og Torarin styrte skipet sitt ut av Trondheimen samtidig med at kongen reiste, og fulgte ham sør til Møre. Så seilte Torarin ut til havs, og fikk så strykende bør at han seilte på åtte halvdøgn til Island og tok land ved Eyrarbakki. Han drog straks til Alltinget, og kom dit da folk var samlet på Logberget ; han gikk like til Logberget.
 Da folk hadde avsagt rettskjennelsene, tok Torarin Nevjolvsson ordet : <For fire netter siden skiltes jeg fra kong Olav Haraldsson. Han sender alle høvdinger her i landet, styresmennene, og likeså hele allmuen, karer og kvinner, unge som gamle, rike og fattige, Guds og sin hilsen, og sier at han vil være deres konge om dere vil være hans menn, og hver skal være den annens venn og hjelper i alle gode ting.> Folk svarte pent på talen hans, de sa de ville alle være glade over å være kongens venner, om han ville være en venn for folk her i landet.
 Da tok Torarin til orde : <Med kongens hilsen følger dette at han vil be nordlendingene om en vennskapstjeneste, om de ville gi ham ei øy eller et utskjær som ligger utenfor Eyjarfjord, og som folk kaller Grimsey ; til gjengjeld vil han gi slike herligheter fra sitt land som folk kunne be ham om. Og han sender sin hilsen til Gudmund på Mødruvellir og ber ham ta seg av denne saken, for han har fått høre at Gudmund er den som rår mest der.> Gudmund svarte : <Jeg vil gjerne ha kong Olavs vennskap, og jeg tror det er mye mer til gagn for meg enn dette utskjæret han ber om. Men kongen har ikke hørt riktig når han tror at jeg har mer makt over det enn andre, for det er gjort til allmenning nå. Vi får ha et møte om dette først, jeg og de menn som har mest gagn av øya.> Så gikk folk til buene sine.
 Etter dette holdt nordlendingene et møte med hverandre og talte om saken. Hver og en kom fram med det han syntes. Gudmund var for saken, og det var mange andre som fulgte ham. Da spurte noen hvorfor ikke Einar, bror hans, sa noe om det. <Vi synes han er den som ser klarest i de fleste ting,> sa de.
 Da svarte Einar : <Jeg har ikke sagt stort om denne saken fordi ingen har spurt meg. Men når jeg skal si min mening, så tror jeg det er best for folk her i landet om de ikke påtar seg skattegaver til kong Olav eller alle slike pålegg som han legger på folk i Norge. Det er en ufrihet som vi ville føre ikke bare over oss sjøl, men også over sønnene våre og all vår ætt som bygger og bor her til lands. Og den tvangen vil aldri minke eller bli borte fra dette landet. La gå at denne kongen er en god mann, som jeg gjerne skal tro han er ; men det vil gå heretter som hittil, at når det blir kongsskifte, så er kongene ujamne, noen er gode og noen vonde. Og om folk i landet vil få ha den friheten som de har hatt siden landet her ble bygd, da er det eneste råd det å ikke gi kongen tak på oss i noen ting, verken ved landeiendom her eller løfte om å svare avtalte skylder herfra som kunne gå for å være skatter fra undersåtter. Men jeg vil rekne det for å være tjenlig om folk sender kongen vennegaver når de har lyst på det, hauker eller hester, telt eller seil eller andre slike ting som er verdt å sende ; for det lønner seg godt om en får vennskap igjen for det. Når det er tale om Grimsey, så må det nevnes at enda det nok ikke kommer noe derfra som en kan bruke til mat, så kan en likevel fø en hær der, og om det er en utenlandsk hær som kommer dit på langskip, så tenker jeg mange småbønder kommer til å synes det blir trangt med rom omkring dørene.>
 Da Einar hadde sagt dette og klarlagt hele stillingen, så vendte straks hele allmuen seg til ham og gav sitt samtykke i at dette skulle aldri hende. Torarin skjønte nå hva som ble enden på ærendet hans i denne saken.

126.

Dagen etter gikk Torarin til Logberget og holdt en tale enda en gang, og tok til orde : <Kong Olav sendte bud til vennene sine her til lands, og han nevnte Gudmund Eyjolvsson, Snorre gode, Torkjell Eyjolvsson, Skafte lovsigemann og Torstein Hallsson. Han sendte det bud til dere at dere skulle komme til ham og ta imot det venn- skap han byr. Han sa videre at dere skulle ikke vente lenge med å komme, om dere satte noen pris på hans venn- skap.> De svarte på denne talen, takket kongen for tilbudet, men sa de ville si fra til Torarin om de ville reise siden, når de hadde fått områdd seg og talt med vennene sine.
 Da nå høvdingene fikk tale med hverandre, sa hver av dem det han mente om denne ferden. Snorre gode og Skafte rådde fra det å våge så mye hos nordmennene som at de skulle reise fra Island til Norge alle på en gang, de mennene som rådde mest for landet ; de sa at dette budet snarere gav dem mistanke om det samme som Einar hadde slått på, at kongen hadde planer om en slags tvang mot islendingene, om han kunne få det til. Gudmund og Torkjell Eyjolvsson ville gjerne rette seg etter kong Olavs bud, og de mente det ville bli en ferd de ville få stor ære av. Men da de hadde drøftet saken med hverandre, ble det til slutt til at de ikke skulle reise sjøl, men hver av dem skulle sende en mann på sine vegne som de syntes høvde best til det. Og så skiltes de på tinget med dette, og det ble ikke noen Norgesreise den sommeren.
 Torarin seilte tilbake samme sommer og kom til kong Olav om høsten ; han fortalte ham hvordan det hadde gått med ærendet, men også at de høvdingene han hadde sendt bud på, skulle komme fra Island, enten de sjøl eller sønnene deres.

127.

Samme sommeren kom Gille lovsigemann, Leiv Ossursson, Toralv fra Dimun og mange andre bondesønner vest fra Færøyene til Norge på kong Olavs bud ; Trond i Gata gjorde seg også klar til å reise, men da han på det nærmeste var ferdig, fikk han en hard sjukdom, så han ikke kunne komme noen steder, og så ble han igjen hjemme.
 Da færøyingene kom til kong Olav, kalte han dem til en samtale og hadde et møte med dem. Der åpenbarte han for dem hva mening han hadde med å la dem komme, han sa han ville ha skatt fra Færøyene, og dessuten at færøyingene skulle ha den loven kong Olav ville gi dem. På dette møtet kunne man merke på kongens ord at han ville ha sikkerhet i denne saken av de færøyingene som hadde kommet der, om de ville binde seg til dette forliket med eder ; han bød de menn han syntes var gjævest der, at de skulle bli hans handgangne menn og til gjengjeld få en høy stilling og vennskap av ham. Færøyingene skjønte på kongens ord at det var uvisst hvordan det ville gå dem om de ikke gav seg på alt det kongen krevde av dem. Det ble nok først holdt flere møter om denne saken før det kom til en avgjørelse, men til slutt fikk likevel kongen fram alt det han krevde. Leiv, Gille og Toralv ble kongens handgangne menn og hirdmenn, og alle de andre i følget svor kong Olav å holde den lov og landsrett på Færøyene som han ville sette for dem, og svare den skatten han påla. Da de skiltes, gav kongen dem vennegaver, og de som hadde blitt hans handgangne menn, seilte sin veg så snart de var ferdige.
 Men kongen lot ruste et skip og fant mannskap til det, og sendte det til Færøyene for å ta imot de skattene færøyingene skulle betale ham. De ble ikke fort ferdige, og om denne ferden er bare det å si at de kom aldri igjen, og det kom ingen skatt den sommeren som fulgte, for de hadde ikke kommet fram til Færøyene, og det var ingen som hadde krevd inn skatt der.

128.

Om høsten drog kong Olav inn i Viken ; han sendte bud i forvegen til Opplanda og lot gjøre i stand veitsler, og da han tenkte å reise omkring på Opplanda den vinteren, gav han seg på veg og drog til Opplanda. Kong Olav ble på Opplanda den vinteren og fór i veitsler der. Han rettet på alt det som han syntes var mangelfullt, styrket igjen kristendommen der han syntes det trengtes.
 Da kongen var på Hedmark, hendte det at Kjetil Kalv på Ringnes fridde og bad om Gunnhild, datter til Sigurd Syr og Åsta ; Gunnhild var søster til kong Olav, og det var kongen som skulle svare på dette og rå for giftermålet. Han tok det godt opp, og det var fordi han visste om Kjetil at han var en mann av stor ætt, rik, klok og en stor høvding ; han hadde alt lenge vært kong Olavs gode venn også, som fortalt her før. Alt dette til sammen gjorde at kongen gjerne unte Kjetil dette giftet, og så ble det til det at Kjetil fikk Gunnhild ; kong Olav var med i bryllupsgildet.
 Kong Olav drog nord i Gudbrandsdalen og tok imot veitsler. Der bodde det en mann som het Tord Guttormsson, på garden som heter Steig. Tord var den mektigste mannen i den nordre del av Gudbrandsdalen. Da han og kongen møttes, fridde Tord og bad om Isrid Gudbrandsdotter, kong Olavs moster. Det var kongen som skulle svare på dette, og da de hadde talt om saken, ble det avgjort at giftermålet kom i stand, og Tord fikk Isrid. Etter dette ble han kong Olavs fulltro venn, og med ham mange andre av Tords frender og venner, som brukte å rette seg etter ham.
 Så reiste kong Olav sørover igjen over Toten og Hadeland, derfra til Ringerike, og så ut i Viken. Om våren kom han til Tønsberg, og der ble han lenge, mens det var størst handel og tilførsel der. Så lot han ruste ut skipene sine og hadde en mengde folk hos seg.

129.

Denne sommeren kom Stein, sønn til Skafte lovsigemann, Torodd, sønn til Snorre gode, Gelle, sønn til Torkjell, og Egil, sønn til Sidu-Hall, bror til Torstein, fra Island på kong Olavs bud. Gudmund Eyjolvsson var død om vinteren. Islendingene gikk straks til kong Olav, så snart de kunne komme til. Da de kom til kongen, ble de godt mottatt og var hos ham alle sammen.
 Samme sommeren fikk kong Olav vite at det skipet han hadde sendt til Færøyene etter skatt sommeren før, var blitt borte, og det var ikke kommet i land noe sted, så vidt folk visste. Kongen fant et nytt skip og mannskap til det og sendte det til Færøyene etter skatt. Mennene tok av sted og stod til havs, men siden hørte ingen noe mer til dem enn til det forrige som fór, og det var mange gjetninger om hvor det kunne ha blitt av disse skipene.

130.

Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham ; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg. Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen.
 Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det ; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge. Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet. Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet ; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kongKnut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i.
 Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda ; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge. I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen.

131.

Knut den mektige sendte menn vest fra England til Norge, og sendeferden var utstyrt på det verdigste, de hadde brev med segl under fra Knut, Englands konge. De kom til Olav Haraldsson, Norges konge, i Tønsberg om våren. Da det ble meldt kongen at det var kommet sendemenn fra Knut den mektige, ble han sint ; han sa at Knut hadde visst ikke sendt menn dit i noe ærend som kunne være til gagn for ham eller hans menn, og det gikk noen dager før sendemennene fikk komme inn til kongen.
 Da de fikk lov til å tale med ham, gikk de til ham og hadde med kong Knuts brev og sa fram det budskap som fulgte <at kong Knut rekner hele Norge for sin eiendom, og sier at hans forfedre hadde hatt det riket før ham. Men ettersom kong Knut vil by fred til alle land, vil han ikke fare med hærskjold over Norge, om det fins noen annen råd. Om nå kong Olav Haraldsson vil være konge over Norge, da skal han komme til ham og ta landet i len av ham og bli hans mann og svare samme skatter som jarlene svarte før.> Så tok de fram brevene, og de sa aldeles det samme.
 Da svarte kong Olav : <Jeg har hørt fortalt i gamle frasagn at Gorm, danenes konge, ble reknet for å være en fullgod folkekonge, og han rådde enda bare for Danmark alene. Men disse danekongene som har vært siden, synes ikke det er nok. Nå har det kommet så langt at Knut rår for Danmark og for England, og enda har han nå slått under seg en stor del av Skottland. Og nå gjør han krav på å få min ættearv av meg. Han skulle en gang lære å sette mål for sin griskhet, eller tenker han å rå for alle Norderlanda alene ? Eller tenker han å ete opp all kålen i England ? Han kommer før til å orke det enn han får meg til å bringe ham mitt hode eller vise ham noen som helst undergivenhet. Derfor skal dere si ham disse mine ord at jeg vil verge Norge med odd og egg så lenge jeg får ha livet, og ikke svare noen mann skatt av riket mitt.> Etter denne avgjørelsen kom kong Knuts sendemenn seg av gårde igjen, og de var ikke glade for den vending saken hadde tatt.
 Sigvat skald hadde vært hos kong Knut, og kong Knut gav ham en gullring som veide ei halv mark. Dengang var Berse Skaldtorvuson også hos kong Knut, og kong Knut gav ham to gullringer, hver av dem veide ei halv mark, og dessuten et fint sverd. Så kvad Sigvat. Se kvad.

Sigvat gjorde seg til venns med sendemennene til kong Knut og fikk vite mye nytt. De fortalte ham da han spurte om det, at de hadde hatt en samtale med kong Olav og likeså hva som hadde blitt enden på ærendet deres ; de sa kongen hadde tatt det de hadde sagt, svært ille opp. <Men vi skjønner ikke,> sa de, <hvor han tar motet fra til slikt noe som å nekte å bli kong Knuts mann og reise til ham. Det var det beste han kunne gjøre, for kong Knut er så god at om det er høvdinger som gjør ham aldri så mye imot, så tilgir han alt når de bare kommer til ham og viser ham underkastelse. Det er ikke lenge siden det hendte at det kom to konger til ham fra Skottland fra Fife, og han lot hele sin vrede mot dem falle og gav dem alle de land de hadde hatt før og dessuten store vennegaver.> Da kvad Sigvat. Se kvad.

Kong Knuts sendemenn reiste sin veg tilbake, de fikk god bør over havet. Så gikk de til kong Knut og fortalte ham hvordan det hadde gått med ærendet, og likeså de avgjørende ord kong Olav hadde sagt til slutt til dem. Kong Knut svarte : <Kong Olav gjetter galt om han tror at jeg har lyst på alene å ete all den kålen som fins i England. Jeg skulle ha større lyst til å la ham få merke at jeg har andre ting innenfor ribbeina enn bare kål ; og heretter skal det komme kalde råd mot ham fra hvert eneste ribbein.>
 Samme sommer kom Aslak og Skjalg, sønnene til Erlig på Jæren, fra Norge til kong Knut ; de ble godt mottatt der, for Aslak var gift med Sigrid, datter til Svein Håkonsson jarl ; hun og Håkon Eiriksson jarl var søskenbarn. Kong Knut gav brødrene store veitsler der hos seg.
 

132.

Kong Olav stevnte til seg lendmennene sine og samlet mange menn om sommeren, for det gikk det ord at Knut den mektige ville komme vestfra den sommeren. Folk mente de skjønte på kjøpmannsskip som kom vestfra at Knut holdt på å samle en stor hær i England. Men da det lei på sommeren, var det noen som sa det var sant, andre nektet at det ville komme noen hær. Kong Olav ble i Viken om sommeren, og han hadde folk ute for å holde utkik med om Knut skulle komme til Danmark.
 Om høsten sendte kong Olav sendemenn øst i Svitjod til kong Anund, mågen sin, med det budskap at han trodde at dersom Knut la Norge under seg, ville ikke Anund få ha Sveavelde i fred lenge ; han sa det beste ville være at de sluttet forbund og reiste seg mot ham, og han sa at da ville det ikke skorte på styrke for dem til å kjempe mot kong Knut. Kong Anund tok godt imot kong Olavs budskap, og han sendte det svar at han ville gjøre fellesskap med kong Olav, slik at hver av dem skulle hjelpe den andre med sin makt, hvem som kom til å trenge det først. De sendte hverandre bud om det også at de skulle møtes og holde en rådslagning. Kong Anund ville reise gjennom Västergötland vinteren etter, og kong Olav gjorde i stand til å bli vinteren over i Sarpsborg.
 Den høsten kom Knut den mektige til Danmark og ble der om vinteren og hadde en mengde folk. Det ble fortalt ham at det hadde gått sendemenn og budskap mellom Norges konge og sveakongen, og at det nok lå store planer under. Om vinteren sendte kong Knut menn til Svitjod til kong Anund, han sendte ham store gaver og løfter om vennskap, og sa at han kunne trykt sitte rolig i striden mellom Knut og Olav Digre. <For kong Anund,> sa han, <og hans rike skal få være i fred for meg.> Og da sendemennene kom til kong Anund, bar de fram de gavene kong Knut sendte ham, og med dem skulle følge kong Knuts vennskap. Kong Anund opptok det de sa nokså kaldt, og sendemennene syntes de kunne merke at kong Anund var mest stemt for vennskap med kong Olav. De reiste tilbake og fortalte kong Knut hvordan det hadde gått dem med ærendet, og de sa videre at han måtte ikke vente seg noe vennskap av kong Anund.

133.

Vinteren etter var kong Olav i Sarpsborg og hadde mange menn hos seg. Da sendte han Karle den håløygske nord i landet i sine ærender. Karle tok vegen først gjennom Opplanda og siden nord over fjellet og kom fram til Nidaros. Der fikk han så mye av kongens midler som kongen hadde sendt bud om, og et godt skip som han syntes høvde bra for den reisen kongen hadde eslet ham til, og det var å seile nord til Bjarmeland. Det var meningen at Karle skulle gå i lag med kongen, og de skulle eie varene halvt med hverandre. Karle styrte skipet nord til Hålogaland tidlig på våren, der slo bror hans, Gunnstein, seg sammen med ham ; han hadde sine egne varer å handle med. De var bortimot 25 mann på det skipet. Tidlig på våren seilte de nord til Finnmark.
 Tore Hund fikk høre om dette. Da sendte han bud til brødrene og sa han hadde tenkt seg nord til Bjarmeland om sommeren ; han ville gjerne de skulle seile sammen og så dele likt den fangsten de kom til å få. Karle og følget hans sendte bud til svar at Tore skulle ha 25 mann, slik som de hadde ; de ville også at det gods de vant, skulle bli delt likt mellom skipene, men handelen med de varene mannskapet hadde med, skulle holdes utenfor. Men da sendemennene til Tore kom tilbake, hadde han alt latt sette fram en svær langskips-busse, som han eide, og gjort den seilklar. Til mannskap på skipet hadde han huskarene sine, og det var bortimot åtti mann om bord. Tore alene hadde styret for hele denne flokken og rådde for alt det utbyttet de kunne få av ferden også.
 Da Tore var ferdiog, styrte han skipet sitt nordover langs land og møtte Karle og hans følge nord i Sandsvær. Så seilte de av sted alle i følge og hadde god bør. Gunnstein sa til Karle, bror sin, straks de møtte Tore, at han syntes Tore var vel mannsterk. <Og jeg tror det var rådeligst om vi snudde,> sa han, <og ikke drog av sted slik at Tore helt har overtaket på oss, for jeg tror ikke videre på ham.> Karle sa : <Jeg vil ikke vende tilbake. Men sant å si likevel, hadde jeg visst, da vi var hjemme i Langøy ennå, at Tore Hund skulle følge med oss med så mye folk som han har, da skulle nok vi hatt flere menn med oss.>
 Brødrene snakket med Tore om dette, spurte hva meningen var med at han hadde med seg mange flere menn enn det hadde vært avtalt. Han svarte som så : <Vi har et stort skip som krever mye mannskap, og i slik en farlig ferd synes jeg gode karer alltid kan komme godt med.> Så seilte de om sommeren, og mest slik som skipene ville gå. Når det var liten vind, gikk skipet til Karle fortere, men når det frisket på, tok Tore og hans skip dem igjen ; de var skjelden helt sammen, men de visste hele tida om hverandre. Da de kom til Bjarmeland, la de inn til et sted det var handelsplass ; der ble det nå marknad, og alle de som hadde varer med, fikk dem godt betalt. Tore fikk en mengde gråverkskinn og bever og sobel. Karle hadde også en mengde varer som han kjøpte for, han fikk mange skinnvarer.
 Da kjøpstevnet var slutt, seilte de ut gjennom elva Dvina. Nå ble freden med folk i landet oppsagt. Da de kom ut til havs, holdt de skipsstevne. Tore spurte om folkene hadde noen lyst på å gå opp på land og vinne seg gods. De svarte at det hadde de god lyst til dersom det var fangst for hånden. Tore sa det var penger å få om det gikk godt. <Men det er ikke umulig at det blir fare for livet på vegen.> Alle sa at de ville prøve dette, om det var noe å vinne på det. Tore sa det var skikken der, når rikmenn døde, at de skulle dele løsøret mellom den døde og arvingene hans, han skulle ha det halve eller en tredjedel, stundom mindre. Dette løsøret måtte de så bære ut i skogene, og stundom i hauger, og grave jord over det ; noen ganger ble det bygd hus til det. Han sa de skulle legge i veg en dag mot kvelden. Det ble avtalt at ingen måtte løpe fra de andre, og ingen måtte bli igjen når styresmennene sa de skulle gå derfra igjen. De lot noen folk bli igjen til vakt ved skipene, og så gikk de i land.
 Der var det først flate voller og dernest en stor skog. Tore gikk føre og brødrene Karle og Gunnstein etter. Tore sa de skulle fare stilt. <Og riv noe bark av trærne, slik at en kan se fra det ene treet til det andre.> De kom fram i en stor rydning, og i den rydningen stod det en høy skigard, det var ei grind i skigarden, og den var låst. Seks mann av landets folk skulle våke over skigarden hver natt to og to, en tredjedel av natta hver. Da Tore og følget hans kom til skigarden, hadde vaktmennene nettopp gått hjem, og de som så skulle våke, hadde ikke kommet på vakt ennå. Tore gikk bort til skigarden, haket øksa opp på den og heiste seg sjøl etter ; slik kom han inn over garden på den ene sida av inngangen. Da hadde Karle og Gunnstein også kommet seg over garden på den andre sida av inngangen. De kom samtidig til grinda, tok fra slåene og lukket opp grinda. Så gikk de andre inn i garden. Tore sa : <I denne garden er det en haug, hvor gull og sølv og jord er rørt sammen, dit skal vi gå. Bjarmenes gud, som heter Jomale, står også i garden, men ingen må være så djerv at han røver ham !> Så gikk de til haugen og tok så mye gull og sølv de kunne bære og få med seg i klærne sine ; det fulgte mye jord med, som ventelig var. Siden sa Tore at nå fikk de gå. Han sa så : <Nå skal dere brødre, Karle og Gunnstein, gå først, og jeg skal gå sist.> Så gikk de alle sammen ut til utgangen.
 Tore vendte tilbake til Jomale og tok en sølvbolle som stod i fanget på ham ; den var full av sølvpenger. Han helte sølvet ned i brystet på kjortelen sin, og drog hanka som var på bollen, opp på armen, og så gikk han til utgangen. Da hele følget hadde kommet ut av skigarden, ble de var at Tore hadde blitt igjen. Karle vendte tilbake for å leite etter ham, og de møttes innenfor grinda ; Karle så at Tore hadde sølvbollen med seg. Da rente Karle bort til Jomalen ; han så det var en diger halsring om halsen på ham. Karle løftet og hogg sund snora som ringen var festet i bak på halsen ; hogget var så hardt at hodet røk av Jomalen. Det ble et smell så høyt at alle syntes det var et under. Karle tok ringen ; og så kom de seg av sted. Men i samme stund som smellet hørtes, kom vaktmennene fram i rydningen, og de blåste straks i hornene sine, og så hørte de lurblåst alle vegne omkring seg. De løp bort til skogen og inn i skogen, men bak seg hørte de rop og skrik fra rydningen, det var bjarmene som hadde kommet dit.
 Tore Hund gikk sist av alle sine menn ; det gikk to mann foran ham og bar en sekk, og i den var det noe som liknet på aske. Den stakk Tore handa nedi og sådde i sporene etter dem, og noen ganger kastet han noe av det fram over folkene. Slik gikk de framover ut av skogen og ut på vollene. De hørte at bjarmehæren kom etter dem med rop og fæl gauling. Så ruste bjarmene fram, ut av skogen og etter dem og opp på begge sider av dem, men ingensteds kom bjarmene eller våpnene deres så nær at noen fikk skade av det. Og de skjønte det kom av det at bjarmene ikke så dem. Da de kom til skipene, gikk Karle og hans folk først om bord, for de kom dit først, og Tore var lengst oppe på land. Straks Karle og hans menn kom om bord, tok de ned teltene og løste landfestet, så heiste de seil, og skipet gikk fort ut mot havet. For Tore og hans folk gikk allting seinere ; skipet deres var mer tungvint, og da de fikk heist seil, var alt Karle og hans folk langt fra land.
 Nå seilte begge skipene over Gandvik. Natta var lys ennå, de seilte natt og dag, helt til Karle en dag mot aftenen la til med skipet ved noen øyer ; der tok de ned seilene og kastet anker og ventet på strømfallet, for det var en stor malstrøm foran dem. Da kom Tore og hans folk etter med sitt skip, de la seg også for anker. Så satte de ut en båt, Tore og noen mann gikk om bord i den og rodde bort til Karles skip. Tore gikk opp på skipet. Brødrene hilste vennlig på ham. Tore bad Karle gi seg halsringen. <Jeg synes det er rimelig at jeg får de kostbarhetene som ble tatt der, for jeg mener det var min skyld at vi kom unna uten fare for livet. Og jeg synes at du, Karle, førte oss opp i en stygg fare.> Da sa Karle . <Kong Olav eier halvdelen av alt det gods jeg vinner på denne reisen, jeg hadde tenkt han skulle ha halsringen Reis til ham du, om du vil ; da kan det være han gir deg halsringen, om det er så han ikke vil ha den fordi jeg har tatt den fra Jomale.> Da svarte Tore og sa han ville de skulle gå opp på øya og dele fangsten. Gunnstein sa at rett nå skiftet strømmen, så nå var det tid å seile. Så drog de opp ankeret. Da Tore så det, gikk han ned i båten og rodde til skipet sitt.
 Karle og hans folk hadde heist seil og var alt langt til sjøs før Tore hadde fått opp seilet. Så seilte de, og hele tida slik at Karle var fremst, og begge seilte så hardt de vant. Slik gikk det helt til de kom til Gjesvær ; det er den første bryggeplassen når en seiler nordfra. Dit kom begge skipene en dag tidlig på kvelden, de la seg i havn ved bryggeplassen. Tore og hans skip lå inne i havna, og Karle og hans ytterst. Da Tore hadde fått opp teltene, gikk han opp på land sammen med en hel del menn, de gikk bort til Karles skip, der hadde de også gjort seg ferdige da. Tore ropte ut til skipet og bad styresmennene komme i land. Så gikk brødrene og noen mann i land.
 Så tok Tore til å snakke om det samme som før igjen, han ville de skulle gå i land og bære til skifte det gull og sølv de hadde tatt i hærfang. Brødrene sa det hastet ikke med det før de kom hjem til folk. Tore sa det var ikke skikk og bruk å vente med å skifte hærfang helt til de kom hjem, og sette folks redelighet på prøve. De snakket noen ord om dette og ble ikke enige. Da vendte Tore seg og gikk, men han hadde ikke kommet langt, før han snudde og sa følget hans skulle vente på ham der. Han ropte på Karle : <Får jeg tale med deg alene,> sa han. Karle gikk bortover til ham. Men da de møttes, stakk Tore spydet i livet på ham, så det stod tvert igjennom. Da sa Tore : <Her skal du få kjenne en bjarkøying, Karle ; og spydet Selshevneren tenker jeg også du skulle kjenne.> Karle døde straks, og Tore og hans folk gikk tilbake til skipet.
 

"Her skal du få kjenne en Bjarkøying, Karle."

 Gunnstein og de andre så Karle falt, de løp straks til og tok liket og bar det til skipet sitt ; så tok de ned teltene og landgangen og la ut fra land, siden heiste de seil og seilte sin veg. Tore og hans folk så dette. Da tok de også inn teltene, og så til å bli ferdige så fort de kunne. Men da de skulle heise seil, gikk staget i stykker, og seilet falt ned tvers over skipet, og det varte en stund før Tore og folkene hans fikk opp seilet for annen gang. Gunnstein og hans folk hadde kommet langt alt, da Tores skip kom i sig. Tore og hans folk tok det slik at de både seilte og rodde, og det samme gjorde Gunnstein.
 Slik fór begge skipene av sted så fort de kunne dag og natt ; men det gikk seint med å nå igjen Gunnstein, for så snart de kom inn i øysundene, var det lettere å manøvrere med Gunnsteins skip, men likevel drog Tore innpå dem, så da Gunnstein kom utenfor Lenvik, snudde de inn mot land, og løp av skipet og opp på land. Litt etter kom Tore og hans folk dit og løp etter dem og jagde dem. Det var ei kone som fikk hjulpet Gunnstein og gjemt ham, og folk sier hun var trollkyndig. Tore og hans folk gikk tilbake til skipet og tok alt det gods som var på Gunnsteins skip, og la stein i stedet ; så rodde de skipet ut på fjorden og hogg huller i det og søkkte det ned. Så seilte Tore hjem til Bjarkøy.
 Gunnstein og følget hans reiste først uten å gi seg til kjenne ; de rodde i småbåter og drogvidere om natta og lå stille om dagen ; slik fór de til de var forbi Bjarkøy, og helt til de kom ut av sysla til Tore. Gunnstein tok først hjem til Langøy, men ble der ikke lenge ; så drog han straks sørover, og stanset ikkefør han kom sør i Trondheimen og møtte kong Olav der, og fortalte ham alt det som hadde hendt på Bjarmelandsferden. Kongen gav vondt fra seg for hvordan det hadde gått dem ; han bød Gunnstein å bli hos seg og sa at han skulle sørge for at Gunnstein fikk oppreisning så snart han kunne komme til. Gunnstein tok imot tilbudet med takk og ble hos kong Olav.
 
 

----

til toppen

tilbake til del 4.

videre til del 6.

Home.