Del 4

 

Kapittel 93-114

Home.

 

Olav har beseiret Opplandakongene, høstet en diplomatisk seier i Uppsala med forlik og anerkjennelse av sveakongen, avtalen  trenert og brutt, Olav gift med kongens andre datter, Astrid.

Året er 1020.

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

93.

Våren etter kom det sendemenn til Svitjod fra kong Jarisleiv øst i Holmgard ; de kom og ville ha oppfylt avtalen fra sommeren før, da kong Olav hadde lovt å gifte sin datter Ingegjerd med kong Jarisleiv. Kong Olav talte med Ingegjerd om saken, og sa han ville at hun skulle gifte seg med kong Jarisleiv. Hun svarte : <Om jeg skal gifte meg med kong Jarisleiv,> sa hun, <da vil jeg ha Aldeigjuborg og det jarlsriket som hører til borgen i brudegave.> Sendemennene fra Gardarike gikk med på det på sin konges vegne. Da sa Ingegjerd : <Om jeg skal dra øst i Gardarike, vil jeg velge en mann som skal følge med meg fra Sveavelde, den jeg synes høver best til det, og jeg setter det vilkår at han ikke skal ha lavere rang der øst enn her, og ikke på noen måte dårligere eller mindre rett og verdighet enn han har her.> Dette gikk kongen med på og sendemennene også ; kongen gav sitt ord på det, og sendemennene gjorde det samme.
 Så spurte kongen Ingegjerd hva det var for en mann hun ville velge til å følge med seg fra hans rike. Hun svarte :  <Mannen heter Ragnvald Ulvsson jarl, min frende.> Kongen svarte : <Jeg hadde tenkt å lønne Ragnvald jarl på en annen måte for det han sveik sin konge og drog til Norge med dattera mi og gav henne som frille til den digre mannen der, han som han visste var den verste uvennen vår. I sommer skal han bli hengt for det.> Ingegjerd bad faren holde ord, når han hadde gitt henne et løfte, og fordi hun bad, ble det til at Ragnvald jarl skulle få dra ut av Sveavelde i fred, men han skulle aldri komme kongen for øynene mer og aldri vise seg i Svitjod engang så lenge Olav var konge.
 Ingegjerd sendte bud til jarlen og fortalte ham dette og satte stevne med ham et sted de skulle møtes. Jarlen drog straks av sted og rei opp i Östergötland, fikk seg skip der og seilte så med følget dit han skulle møte Ingegjerd kongsdatter. Så drog de alle sammen øst til Gardarike om sommeren, og så ble Ingegjerd gift med kong Jarisleiv. Sønnene deres var Valdemar, Vissavald og Holte den frøkne. Dronning Ingegjer gav Ragnvald jarl Aldeigjuborg og det jarlsriket som hørte til der. Ragnvald jarl bodde der lenge ; han var en gjæv mann. Sønnene til Ragnvald jarl og Ingebjørg var Ulv jarl og Eiliv jarl.

94.

Det var en mann som het Emund fra Skara, han var lagmann der i Västergötland og var en av de klokeste og mest veltalende menn som var. Han var av stor ætt og hadde mange frender, steinrik var han også. Folk sa han var full av baktanker og bare måtelig å stole på. Han var den mektigste mannen i Västergötland, nå som jarlen var borte.
 Den våren Ragnvald jarl drog fra Götaland, holdt gøtene ting med hverandre. De spurte hverandre ofte og lurte på hva sveakongen kunne finne på nå ; de hadde hørt at han var sint på dem for det de hadde gjort seg venner med Olav, Norges konge, istedenfor å ha ufred med ham, og så at han reiste sak mot de mennene som hadde fulgt Astrid, datter hans, til Norge. Noen sa at de fikk støtte seg til Norges konge og by ham sin tjeneste, noen rådde fra dette, de sa vestgøtene hadde ikke makt til å kjempe mot svearne. <Og Norges konge blir for langt borte fra oss. Det er best vi først sender menn til sveakongen og frister om vi ikke kunne få forlik med ham. Men om ikke det skulle gå, da får vi heller prøve å få støtte hos Norges konge.>
 Bøndene bad Emund ta på seg denne sendeferden, og han sa ja til det og drog av sted med tretti mann. Han kom til Östergötland ; der hadde han mange frender og venner, og hos dem ble han godt mottatt. Han talte med de klokeste menn der om det uføret de var kommet i, og de var helt enige alle sammen om at de syntes det var utenfor all lov og skikk, det kongen gjorde mot dem. Så drog Emund opp i Svitjod, og der talte han med mange stormenn, og det gikk like ens alt sammen der også. Så drog han videre helt til han kom til Uppsala en dag mot kvelden. Der fikk de seg godt hus og sov natta over.
 Dagen etter gikk Emund til kongen mens kongen satt i møte, og det var mange mennesker omkring ham. Emund gikk fram til ham, bøyde seg for ham og hilste. Kongen så på ham og hilste og spurte om nytt. Emund svarte : <Det hender ikke  stort hos oss gøter. Men her er noe vi synes var en stor nyhet : Atte den dølske i värmland drog til skogs i vinter med ski og bue, han går for å være en svær jeger hos oss. Han hadde fått så mange gråverkskinn på fjellet at han hadde fått fylt skisleden sin med så mye som han orket dra med seg. Da han var på hjemvegen fra skogen, så han et ekorn oppe i et tre og skjøt etter det, men bommet. Da ble han sint og slapp sleden og rente etter ekornet. Men ekornet løp hele tida der skogen var tettest, og snart var det nede ved røttene og snart oppe i greinene, og så seilte det gjennom lufta over i et annet tre, og når Atte skjøt etter det, fløy pila alltid enten over eller under. Men ekornet løp aldri slik at ikke Atte kunne se det. Han ble så ivrig på denne jakten at han rente etter ekornet på ski hele dagen, men han fikk ikke tak i det likevel. Da det tok til å mørkne, kastet han seg ned på snøen, slik som han var vant til, og lå der natta over. Det var snøfokk. Dagen etter gikk Atte og lette etter skisleden sin, men han fant den aldri mer, og så måtte han dra hjem uten den. Det var det jeg kan fortelle.>
Kongen sa : <Dette var ikke stort, har du ikke mer å si.> Emund svarte : <Her ganske nylig hendte det noe annet som en må kalle nytt. Gaute Tovesson seilte ut etter Göta älv med fem hærskip, og da han lå ved Eikerøyene, kom det fem store danske kjøpmannsskip der. Gaute og folkene hans vant snart fire av skipene, de mistet ingen folk og tok en mengde gods. Men det femte skipet kom seg unna og ut på havet, og det fikk opp seilet. Gaute seilte etter dem med ett skip, han halte først inn på dem, men så tok været til å vokse, og da gikk kjøpmanns- skipet  fortere, det kom ut på havet. Da ville Gaute snu. Men så røk det opp til storm, og skipet hans forliste ved Læsø, og alt gods og det meste av mannskapet strøk med. De andre skipene hans skulle vente ved Eikerøyene. Da kom det daner dit med femten kjøpmannsskp, de drepte alle sammen og tok alt det gods de andre nettopp hadde fått tatt. Det fikk de igjen fordi de var så griske.>
 Kongen sa : <Dette var jo store nyheter og vel verd å fortelle. Men hva er det du vil her ?> Emund svarte : <Herre, jeg kommer for å få en dom i en vanskelig sak hvor vår lov skiller seg ut fra Uppsalaloven.> Kongen spurte : <Hva er det du vil klage over ?> Emund sa : <Det var to menn av edel byrd, like gode i alt, men ulike i rikdom og sinnelag. De lå i ufred om noe jord, og hver av dem gjorde skade for den andre, men den mest som var mektigst, helt til denne striden ble tatt opp, og det kom dom i den på folketinget. Der ble den som var mektigst dømt til å betale. Men på første forfallsdagen lot han gåsunge gå for gås og grisunge for gammelt svin, og istedenfor ei mark brent gull greidde han ut ei halv mark i gull og den andre halve i leire og boss, og enda lovte han død og fordervelse over den andre som tok imot dette som betaling på gjelda. Hva dømmer de her, herre ?> Kongen sa : <Han skal betale fullt ut det han var dømt til, og dessuten tre ganger så mye til kongen sin. Og om det ikke er betalt innen år og dag, skal han fare fredløs fra alt han eier, og halvparten av det skal tilfalle kongen og det andre halve skal den ha som han skulle bøte til.>
 Emund tok alle de mektigste menn som var der, til vitne på denne dommen, og viste til de lovene som gjaldt på Uppsalatinget. Etter dette hilste han kongen og gikk ut. Og så kom andre menn til kongen med det de hadde å anke over. Da kongen kom til bords, spurte han hvor Emund lagmann var. Det ble sagt at han var hjemme i herberget. Da sa kongen : <Gå og hent ham, han skal komme i gjestebud hos meg i dag.> Så kom maten inn, og så kom det spillemenn med harper og giger og spill, og så tok de til å skjenke. Kongen var svært lystig, og han hadde så mange mektige menn hos seg, at han glemte å se etter Emund.
 Kongen drakk resten av dagen og sov natta etterpå. Men morgenen etter, da kongen våknet, kom han til å tenke på hva Emund hadde snakket om dagen før. Og da han var kledd, kalte han til seg sine viseste menn. Kong Olav hadde tolv av de viseste mennene hos seg, de var med og dømte og gav råd i vanskelige saker. Men det var ikke lett, for kongen likte det ikke om dommene veik av fra det rette, men det kunne ikke nytte å si imot ham. På dette møtet tok kongen ordet, han bad dem først kalle Emund lagmann dit. Men da budet kom igjen, sa det : <Herre, Emund lagmann rei bort i går straks han hadde spist.>
 Da sa kongen : <Si meg nå, gode høvdinger, hva mente Emund med det lovspørsmålet han kom med i går ?> De svarte : <Herre, De har vel funnet det ut sjøl, om han mente noe annet enn det han sa.> Kongen sa : <De to menn av edel byrd som han fortalte hadde vært uvenner, og den ene var mektigere enn den andre, og de gjorde skade for hverandre, med dem mente han meg og Olav Digre.> <Slik er det, herre,> sa de, <som De sier.> Kongen sa : <Det kom dom i saken for oss på Uppsalatinget. Men hva mente han med det han sa at det var fusk med betalingen, og at gåsunge var reknet som gås og grisunge som gammelt svin, og at halve gullet var leire ?>
 Arnvid blinde svarte : <Herre>, sa han, <det er ikke stor likhet mellom rødt gull og leire, men enda mer er det som skiller konge fra trell. De lovte Olav Digre Ingegjerd, datter Deres, og hun er kongebåren til begge sider, og av uppsvears ætt, den ætta som er den høyeste i Norderlanda, for den kommer fra sjølve gudene. Og nå har kong Olav fått Astrid, og hun er nok kongsbarn, men mor hennes var tjenestejente og attpå til vendisk. Det er langt imellom to konger når den ene tar imot slikt av den andre og takker til ; men det er jo rimelig at ingen nordmann kan måle seg med Uppsalakongen. La oss alle sammen takke for at dette går, gudene har lenge nok hjulpet dem de elsket, men nå er det mange som ikke bryr seg om å tro dette lenger.>
 Det var tre brødre, Arnvid Blinde, han så så lite at han snaut kunne ferdes mellom folk, men var svært klok, den andre het Torvid Stamme, han kunne ikke få sagt mer enn to ord i ett sett, han var den djerveste og ærligste der ; den tredje het Frøyvid Døve, han hørte lite. Alle brødrene var mektige og rike menn, ættstore og kloke, og kongen satte dem høyt. Da sa kong Olav : <Hva var meningen med det Emund fortalte om Atte Dølske ?> Det var det ingen som svarte på, den ene så på den andre. Kongen sa : <Si det nå.> Så sa Torvid Stamme : <Atte, atal, grisk av seg, slem av seg ; dølsk, dum.> Da sa kongen : <Hvem er det han sikter til ?> Da svarte Frøyvid Døve : <Herre, vi kunne nok tale mer tydelig, om vi fikk lov av dem.> Kongen sa : <Tal du Frøyvid, jeg gir deg lov til å si det du vil.>
 Så tok Frøyvid til orde : <Torvid, bror min, som går for å være den klokeste av oss, sier det er ett og samme alt dette : <Atte og atal, dølsk og dum.> Han sier at slik er den som er så lei av fred at han heller vil slåss for å få noen småtterier ; dem får han ikke, men han mister av den grunn store verdifulle ting. Nå er jeg riktignok så døv, men det er så mange som har talt nå, at jeg også har kunnet forstå det at folk ikke liker, enten de er store eller små, at De ikke holder ord til Norges konge, og de liker enda mindre at De bryter den dom som hele folket dømte på Uppsalatinget. De trenger ikke være redd verken Norges konge eller danekongen eller noen annen så lenge sveahæren vil følge Dem ; men om folk i landet vender seg mot Dem som én mann, da kan vi vennene Deres ikke se noen råd som kunne hjelpe mot det.>
 Kongen spør : <Hvem er det som var hovedmannen i den planen at dere skulle ta riket fra meg ?> Frøyvid svarte : <Alle svear vil ha de gamle lovene og sin fulle rett. Se Dem omkring, herre, og se hvor mange av høvdingene Deres sitter her nå og rådslår med Dem. Sant å si tror jeg vi er her vi seks De rekner for å være Deres rådgivere, men alle andre tror jeg har ridd bort og hjem i bygdene, og der holder de ting med folket i landet. Og når vi skal si sannheten, så er det skåret hærpil, og den er sendt over hele landet, og det er stevnet til straffeting. Alle vi brødre er blitt bedt om å bli med på dette, men det var ingen av oss som ville ha navnet drottensviker, for det var ikke far vår.>
 Da tok kongen til orde : <Hva skal vi gjøre for å komme ut av dette igjen ? Nå er vi kommet i en lei knipe. Gi meg nå et råd, gode høvdinger, så jeg kan få beholde kongedømmet og farsarven min. Men jeg vil ikke prøve å kjempe mot hele sveahæren.>
 Arnvid Blinde svarte : <Herre, jeg tror det blir best om De rir ned til Åros med de menn som vil følge Dem, der skal De ta skipene Deres og dra ut i Mälaren, og stevne folk der til dem ; men nå må De ikke være stri, by folk lov og landsrett ; stans hærpila, den er vel ikke kommet så langt utover landet ennå, for det er gått så kort tid. Send så menn som De stoler på, til de menn som har gjort dette tiltaket, og så får De friste om ikke urolighetene legger seg.> Kongen sa han at ville gå med på dette rådet. <Jeg vil at dere brødre skal dra av sted og gjøre dette, > sa han, <for det er dere jeg stoler mest på av mennene mine.> Da sa Torvid Stamme : <Jeg blir, Jakob reiser ; det trengs.> Da sa Frøyvid : <La oss gjøre som Torvid sier, herre ; han vil ikke skilles fra Dem i denne fare. Arnvid og jeg skal reise.>
 De gjorde som det ble avtalt, kong Olav drog til skipene sine og styrte ut i Mälaren, og det varte ikke lenge før han fikk flere folk. Men Frøyvid og Arnvid rei ut til Ulleråker ; de hadde med seg Jakob kongssønn, men de holdt det hemmelig at han var med. Snart merket de at de var kommet opp i hærsamlinger, og bøndene holdt ting natt og dag. Men når Frøyvid og Arnvid møtte folk som var deres frender og venner, sa Frøyvid at de ville slutte seg til flokken, og det tok alle imot og var glade til. Så ble folk enige om at brødrene skulle rå, og hele folkemengden gikk over til dem. Men likevel var alle enige om én ting, de sa at aldri mer ville de ha Olav til konge over seg, og de ville ikke finne seg i slik lovløshet og overmot som at han ikke ville høre på hva noen sa, enda storhøvdingene ville si ham sannheten.
 Da Frøyvid så hvor harme folk var, skjønte han også at dette nyttet ikke lenger. Han holdt møte med landets høvdinger, snakket for dem og sa som så : <Jeg synes at om vi skal gi oss ut på så store ting som å ta riket fra Olav Eiriksson, så må vi uppsvear gå i spissen. Det har alltid vært så at det som uppsveahøvdingene er blitt enige om seg imellom, det har de andre folkene i landet også gått med på. Våre fedre har ikke trengt å spørre vest- gøtene om råd til å styre landet. Nå skal ikke vi være slike vanslektninger at Emund skal komme her og gi oss råd. Jeg vil at vi skal stå sammen, vi frender og venner, og at vi binder oss til det.> Dette var de enige i alle sammen og syntes det var godt sagt. Etterpå kom hele folkemengden med i det sambandet uppsveahøvdingene hadde gjort med hverandre. Frøyvid og Arnvid ble høvdinger for denne hæren.
 Da Emund merket dette, ble han redd for hvordan det skulle gå med tiltaket. Så gikk han til de to brødrene, og de hadde en samtale ; da spurte Frøyvid Emund : <Hva har dere nå tenkt, om dere tar livet av Olav Eiriksson ; hvem vil dere ha til konge da ? Emund sa : <Den som vi synes høver best til det, enten han er av høvdingætt eller ikke.> Frøyvid svarte : <Vi uppsvear vil ikke at kongedømmet skal gå ut av ætta etter de gamle kongene nå i våre dager, når vi har så godt å velge mellom som vi har. Kong Olav har to sønner, og en av dem vil vi ha til konge. Men det er enda stor skilnad på dem, den ene er ekte født og svensk i all si ætt, den andre sønn til en tjenestekvinne og halvt vendisk av ætt.>
 På denne uttalelsen fulgte det høye tilrop, alle ville ha Jakob til konge. Så sa Emund : <Dere uppsvear har makten og får rå denne gangen. Men det sier jeg dere, og slik kommer det til å gå, at noen av dere som nå ikke vil høre tale om annet enn at kongedømmet i Svitjod skal bli i kongsætta, dere kommer sjøl til å leve og gi samtykke til at kongedømmet går over i andre ætter, og det kommer også til å bli bedre.>
 Etter dette lot brødrene Frøyvid og Arnvid leie fram Jakob kongssønn på tinget, og de lot ham få kongsnavn der; dertil gav svearne ham navnet Anund, og det ble han alltid kalt siden. Da var han ti-tolv år gammel. Så tok kong Anund seg en hird, og valgte høvdinger til å følge seg, og da hadde de til sammen så stor hær som han syntes han trengte, og så gav han hele bondemugen hjemlov.
 Så gikk det sendemenn mellom kongene, og så ble det til at de møttes sjøl og sluttet forlik. Olav skulle være konge, og han skulle ha så mye av landet som de to, far og sønn, ble enige om ; men han skulle være pliktig til å følge bøndene, om kong Olav gjorde noe slikt som bøndene ikke ville finne seg i av ham.
 Så gikk det sendemenn til kong Olav i Norge, de skulle si at han skulle komme til stevneleidang til Konghelle og møte sveakongen, og videre at sveakongen ville de skulle trygge forliket. Da kong Olav hørte dette budskapet, var han like ivrig etter å få fred nå som før, og han drog av sted med flåten, slik som avtalt. Der kom da svea- kongen, og da de to mågene møttes, bandt de seg til hverandre med fred og forlik. Da var Olav sveakonge lett å tale med, spak og føyelig.
 Torstein Frode sier at det var ei bygd på Hisingen som snart hadde fulgt med Norge og snart med Götaland. Nå avtalte kongene med hverandre at de skulle kaste lodd om hvem som skulle eie den ; de skulle kaste terninger, og den som fikk størst tall, skulle ha den. Sveakongen kastet to seksere, og så sa han at kong Olav trengte ikke kaste. Han ristet terningene i handa og sa : <Det er to seksere på terningene ennå, og det er ingen sak for Gud min herre å la dem komme opp.> Han kastet, og det kom opp to seksere. Så kastet Olav sveakonge, og det ble to seksere igjen. Så kastet Olav, Norges konge, og da kom det opp seks på den ene sida, men den andre gikk i stykker, så det kom opp sju på den. Da fikk han bygda. Vi har ikke hørt noe annet fortelle fra dette møtet. Kongene skiltes som forlikte.
 

Kongene kaster terninger om ei bygd på Hisingen.

95.

Etter dette som nå er fortalt, vendte kong Olav tilbake i Viken med hæren ; han drog først til Tønsberg, og der ble han en liten stund, så drog han nord i landet, og kom helt nord i Trondheimen om høsten ; der lot han gjøre i stand for vinteren, og ble der vinteren over. Nå var Olav enevoldskonge over hele det riket som Harald Hårfagre hadde hatt, og det så mye mer som han var den eneste kongen i landet. Han hadde fått den delen av landet som Olav sveakonge hadde hatt, med fred og forlik, men den delen av landet som danekongen hadde hatt, tok han med makt, og han rådde over den delen like så vel som annensteds i landet. I den tida rådde Knut danekonge for både England og Danmark ; han var for det meste i England sjøl, og satte høvdinger til å styre i Danmark ; han gjorde ikke krav på Norge den gangen.

96.

Det er fortalt at Orknøyene ble bygd i de dager da Harald Hårfagre var konge i Norge ; før hadde det vært vikingbøle der. Den første jarlen på Orknøyene het Sigurd ; han var sønn til Øystein Glumra, og bror til Ragnvald Mørejarl. Etter Sigurd var Guttorm, sønn hans, der en vinter. Etter ham fikk Torv-Einar jarledømmet, sønn til Ragnvald Mørejarl ; han var jarl lenge, og var en mektig mann. Halvdan Hålegg, sønn til Harald Hårfagre, gikk mot Torv-Einar og dreiv ham bort fra Orknøyene. Einar kom tilbake og drepte Halvdan på Rinansøy. Etter dette kom kong Harald til Orknøyene med en hær. Da rømte Einar opp i Skottland. Kong Harald lot orknøyingene sverge at han skulle få all odelen. Så ble kongen og jarlen forlikte ; jarlen ble hans mann og fikk landet i len av kongen, men han skulle ikke svare noen skatt av det, for det lå så utsatt for herjinger. Jarlen bøtte seksti mark gull til kongen. Så herjet kong Harald i Skottland, slik det heter i Glymdråpa.
 Etter Torv-Einar rådde sønnene hans for øyene, det var Arnkjell, Erlend og Torfinn Hausakljuv. I deres tid kom Eirik Blodøks fra Norge, og så stod jarlene under ham. Arnkjell og Erlend falt på hærferd, men Torfinn styrte landet og ble en gammel mann. Hans sønner var Arnfinn, Håvard, Lodve, Ljot og Skule ; mora deres var Grelod, som var datter til Dungad jarl på Katanes ; hennes mor var Groa, datter til Torstein Raud. I Torfinn jarls siste tid kom Blodøks-sønnene fra Norge, de hadde rømt unna for Håkon jarl. De herjet fælt på Orknøyene.
 Torfinn jarl døde av sjukdom. Sønnene hans rådde over øyene etter ham, og det går lange frasagn om dem. Lodve levde lengst av dem, og da rådde han alene for øyene ; sønn hans het Sigurd Digre, han ble jarl etter ham. Det var en mektig mann, og en svær hærmann. I hans dager kom Olav Tryggvason fra vesterviking med hæren sin, han la til i Orknøyene og tok Sigurd jarl til fange på Ragnvaldsøy da han lå der med bare ett skip. Kong Olav tilbød jarlen å løse livet om han tok imot dåpen og den rette tro og ble hans mann og bød kristendom på alle Orknøyene. Kong Olav tok sønn hans til gissel, han het Hunde eller Valp. Derfra drog kong Olav til Norge, og der ble han konge. Hunde var hos kong Olav noen år, så døde han, og siden viste ikke Sigurd jarl noen lydighet mot kong Olav. Han giftet seg med datter til Melkolm skottekonge ; sønn deres het Torfinn ; det var noen eldre sønner av Sigurd også : Sumarlide, Bruse og Einar Vrangmunn.
 Fire eller fem år etter at kong Olav Tryggvason hadde falt, drog Sigurd jarl til Irland, han satte de eldste sønnene sine til å styre landet. Han sendte Torfinn til skottekongen, som var morfar hans. På den ferden falt Sigurd jarl i Briansslaget. Da det ble kjent på Orknøyene, ble de tre brødrene Sumarlide, Bruse og Einar tatt til jarler, og de delte øyene mellom seg i tre deler. Torfinn Sigurdsson var fem år gammel da Sigurd jarl falt. Da skottekongen fikk vite at Sigurd var falt, gav han Katanes og Suderland til Torfinn, frenden sin, og gav ham jarls navn og satte menn til å styre riket for ham. Torfinn jarl var tidlig moden i oppveksten på alle måter, han var stor og sterk, en stygg mann, og ettersom han vokste til, var det lett å se at han ble en grisk mann, hard, grusom og svært klok. Dette nevner Arnor Jarlaskald :

97.

De to brødrene Einar og Bruse liknet ikke hverandre i sinn ; Bruse var grei og omgjengelig, klok og veltalende og vennesæl. Einar var stri, fåmælt og menneskesky, grisk og pengesjuk og en svær hærmann. Sumarlide liknet Bruse på sinnelaget ; han var den eldste og levde kortest av brødrene, han døde av sjukdom. Etter at han var død, krevde Torfinn sin del av Orknøyene. Einar svarte at Torfinn hadde Katanes og Suderland, det var et rike som Sigurd jarl, far deres hadde hatt, og det var mye større enn en tredjedel av Orknøyene, og han ville ikke la Torfinn få noen del i skiftet ; men Bruse lot skifte sin del. <Jeg vil ikke sytreve etter å få mer av øyene enn den tredjedelen jeg kan få ha i fred,> sa han. Da tok Einar to tredjedeler av øyene, han ble en mektig mann og hadde en stor hær, om sommeren var han ofte i hærferd og hadde stort oppbud av folk på øyene, men det var svært ujamt med hvor mye utbytte de fikk på vikingtogene. Da ble bøndene leie av dette slitet, men jarlen dreiv på like grådig med påleggene, og sa det skulle ikke gå dem godt om de sa noe imot. Einar jarl var en fælt ustyrlig kar. Så ble det uår i riket hans for alt dette slitet og utgiftene som bøndene hadde ; men i den delen av landet som Bruse hadde, var det godt år og godt utkomme for bøndene, og derfor var han vennesæl.

98.

Det var en mann som het Åmunde, han var mektig og rik, og bodde i Sandvik på Laupandanes på Rossøy. Sønn hans het Torkjell, det var den kjekkeste karen på Orknøyene. Åmunde var en svært klok mann og en av de menn som stod høyest på øyene.
 Så var det en vår Einar jarl hadde oppbud igjen som han var vant med. Bøndene brukte seg og klagde sin nød for Åmunde og bad ham gå i forbønn for dem hos jarlen. Han svarte : <Jarlen bryr seg ikke om det folk sier til ham,> og han sa det kunne ikke nytte å be jarlen om noe, verken dette eller noe annet. <Jarlen og jeg er gode venner nå, så lenge det varer, men jeg er redd det blir ulykker av det om vi skulle bli usams, slik som vi er laget begge to. Jeg vil ikke legge meg opp i dette,> sa Åmunde.
 Så gikk de til Torkjell og snakket med ham om saken, han ville nødig, men lovte det likevel til slutt, da de hadde bedt ham lenge. Åmunde mente han hadde vært for snar til å love. Da jarlen holdt ting, talte Torkjell på bøndenes vegne. Han bad jarlen skåne bøndene for pålegg, og holdt fram nøden blant folk. Jarlen svarte pent, han sa at han skulle ta hensyn til det Torkjell sa. <Jeg hadde tenkt å få med seks skip her fra landet, men nå skal jeg bare kreve tre. Men du Torkjell, du skal ikke be om slikt oftere.> Bøndene takket Torkjell svært for hjelpen.
 Så drog jarlen i viking, og om høsten kom han tilbake. Neste vår kom jarlen med samme bud som vanlig, og holdt ting med bøndene. Da talte Torkjell igjen og bad jarlen skåne bøndene. Jarlen svarte i sinne, han sa bøndene skulle få det mye verre når han snakket for dem. Han slo seg så vill og gal at han sa de skulle ikke komme levende på tinget begge to neste vår, og så ble tinget oppløst.
 Da Åmunde fikk vite hva Torkjell og jarlen hadde sagt til hverandre, bad han Torkjell dra bort, og han satte over til Katanes til Torfinn jarl. Torkjell var der i lang tid etterpå, det var stort vennskap mellom ham og jarlen mens jarlen var ung, han ble kalt Torkjell Fostre siden og var en stor mann. Det var flere mektige menn som rømte fra odelen sin på Orknøyene for Einar jarls hardstyre ; de fleste satte over til Katanes til Torfinn jarl, men det var noen som flyktet til Norge også fra Orknøyene, og andre rømte til andre land.
 Da Torfinn jarl ble voksen, sendte han bud til Einar jarl, bror sin, og krevde å få av ham det riket han mente han skulle eie på Orknøyene, og det var en tredjedel av øyene. Einar hadde ikke lyst på å gjøre riket sitt mindre. Da Torfinn hørte det, bød han opp hær på Katanes og satte over til øyene. Og da Einar jarl fikk vite dette, samlet han hær og ville verge landet. Bruse jarl samlet også folk, han kom og møtte dem og gikk imellom og prøvde å få i stand forlik. Så ble de forlikt om at Torfinn skulle få den tredjedelen av landet på Orknøyene, som han skulle ha med rette. Einar og Bruse slo sammen sine deler, og Einar skulle få rå for dem alene. Men om den ene døde før den andre, så skulle den som levde lengst, arve landet etter den andre. Denne avtalen syntes ikke folk var rimelig, for Bruse hadde en sønn som het Ragnvald, men Einar var sønneløs.
 Torfinn jarl satte folk til å ta vare på det riket han hadde på Orknøyene, sjøl var han for det meste på Katanes. Einar jarl var mest på hærferd om sommeren, omkring i Irland og Skottland og Bretland. En sommer Einar jarl herjet i Irland, kjempet han med irerkongen Konofogor i Ulvreksfjorden, som før skrevet ; Einar jarl ble slått og mistet en mengde folk.
 Sommeren etter drog Øyvind Urarhorn vest fra Irland og skulle til Norge. Men det ble kvast vær og så sterk strøm at han ikke kom fram, og så la han inn i Åsmundarvåg og ble liggende værfast der en stund. Da Einar jarl fikk høre det, styrte han dit med en stor flåte og tok Øyvind og lot ham drepe ; men han gav grid til de fleste av mennene hans, og de seilte til Norge om høsten og kom til kong Olav og fortalte at Øyvind var drept. kongen svarte ikke stort på det, men det var lett å skjønne at han syntes han hadde mistet en god mann, og at dette måtte være gjort rent på trass mot ham. Han var nesten alltid fåmælt om ting som gikk ham imot.
 Torfinn jarl sendte Torkjell Fostre ut på øyene for å samle inn skattene til ham. Einar jarl gav Torkjell en stor del av skylden for at Torfinn hadde reist krav om noe der ute på øyene. Torkjell skyndte seg ut av øyene igjen og over til Katanes. Han fortalte Torfinn jarl at han hadde fått vite at Einar jarl ville ha drept ham om ikke frendene og vennene hans hadde varskudd ham. <Og nå gjelder det for meg,> sa han, <neste gang jeg møter jarlen, å la det bli en avgjørelse mellom oss, eller også må jeg reise lenger unna, dit han ikke har noen makt.>
 Jarlen ville helst at Torkjell skulle reise østover til Norge og til kong Olav. <Du kommer til å bli satt høyt, hvor du så kommer blant høvdinger,> sa han, <og jeg kjenner dere begge to så godt, både deg og jarlen, at jeg vet dere er ikke lenge om å ta sikte på hverandre.> Så gav Torkjell seg i veg og kom til Norge om høsten og deretter til kong Olav. Han var hos kongen vinteren over, og kongen likte ham godt. Han snakket ofte med Torkjell, for han syntes som sant var, at Torkjell var en klok mann, og en kraftkar. Kongen merket på det han sa, at han var svært ujevn når han snakket om jarlene, han var en stor venn av Torfinn, men han snakket vondt om Einar jarl.
 Tidlig på våren sendte kongen et skip vest over havet til Torfinn jarl med budskap om at jarlen skulle komme øst- over til kongen. Jarlen lot seg ikke be to ganger, for det fulgte løfte om vennskap med budet.

99.

Torfinn jarl drog øst til Norge, han kom til kong Olav og ble godt mottatt der. Han ble der lenge utover sommeren. Og da han skulle seile vestover igjen, gav kong Olav ham et stort og godt langskip med fullt utstyr. Torkjell Fostre ville også reise sammen med jarlen da, og jarlen gav ham det skipet han sjøl hadde hatt med vestfra om sommeren. Kongen og jarlen skiltes som de kjæreste venner.
 Torfinn jarl kom til Orknøyene om høsten. Da Einar jarl fikk høre det, hadde han mange folk hos seg og ble liggende ute på skipene. Bruse jarl kom til begge brødrene igjen og søkte å få dem forlikte enda en gang, og dette bandt de med eder. Torkjell Fostre og Einar jarl skulle være venner og forlikte, og det ble avtalt at de skulle gi gjestebud for hverandre, og jarlen skulle komme først til Torkjell i Sandvik.
 Jarlen kom der, og gjestebudet ble gitt med stor stas, men jarlen var ikke i godlag. Det var ei stor gjestestue der med dør i begge ender. Samme dagen jarlen skulle reise, skulle Torkjell følge med til gjestebud hos ham. Torkjell sendte noen folk i forvegen for å holde utkik på vegen de skulle ri om dagen, og da mennene kom tilbake, kunne de fortelle Torkjell at de hadde funnet tre bakhold og folk med våpen. <Vi tror dette må være svik,> sa de. Da Torkjell fikk vite dette, lot han det dra ut med å bli ferdig til reisen og hentet til seg mennene sine. Jarlen bad ham se til å bli ferdig, og sa det var på tide å ri av sted. Torkjell sa han hadde så mye å se etter, han gikk ut og inn hele tida.
 Det brant på ildstedene på golvet. Så kom han inn den ene døra, og etter ham kom det en mann som het Hallvard, han var islending og fra Austfjordene, han lukket døra etter seg. Torkjell gikk innover mellom ildstedet og der jarlen satt. Jarlen spurte : <Er du ikke ferdig ennå ?> Torkjell svarte : <Jo, nå er jeg ferdig.> Og så hogg han til jarlen i hodet. Jarlen stupte på golvet. Da sa islendingen : <Jeg har aldri sett så tafatte som dere er ; at dere ikke drar jarlen ut av ilden.> Han kjørte ei stridsøks inn under nakkebeinet på jarlen og lempet ham opp på fotpallen. Torkjell og islendingen skyndte seg ut gjennom en annen dør enn der de kom inn, og der utenfor stod Torkjells menn fullt væpnet.
 Jarlens menn tok seg av ham, men da var han død ; og alle var så handfalne at ingen kom seg til å hevne. Saken var at det gikk så fort for seg, og det var ingen som ventet seg en slik gjerning av Torkjell ; de trodde alle sammen at det skulle bli slik som det nettopp hadde vært avtalt at det skulle være, vennskap mellom Torkjell og jarlen. Dessuten var de fleste som var der inne, våpenløse, og mange av dem hadde vært Torkjells gode venner før. Og så var det vel lagnaden som gjorde det ; det var så laga at Torkjell skulle leve lengst. Da Torkjell kom ut, hadde han ikke mindre mannskap han enn jarlens folk. Torkjell gikk til skipene sine, og jarlsmennene drog bort. Torkjell seilte ut straks samme dagen og øst i havet ; det var etter vinternatt, men han kom vel fram til Norge og skyndte seg til kong Olav. Der ble han godt mottatt. Kongen var vel nøyd med det han hadde gjort. Torkjell ble hos ham vinteren over.
 

Torkjell Fostre etter drapet på Einar jarl.

100.

Etter ar Einar jarl hadde falt, tok Bruse den delen av landet som Einar jarl hadde hatt før, for det var mange som kunne vitne om den avtalen Einar og Bruse hadde gjort da de gikk i lag med hverandre. Men Torfinn syntes det var riktigst at de fikk halvparten hver av øyene. Likevel hadde Bruse to tredjedeler av landene den vinteren.
 Våren etter gjorde Torfinn krav på dette landet hos Bruse, han ville ha halvparten av Bruse, men Bruse ville ikke gå med på det. De holdt ting og stevne om denne saken, vennene deres gikk imellom og prøvde å få dem forlikte i saken. Men det endte med at Torfinn sa han ikke ville være nøyd med mindre enn å få halvparten av øene, og han sa like ut at Bruse trengte ikke mer enn en tredjedel, slikt sinn som han hadde. Bruse sa : <Jeg var tilfreds da jeg hadde den tredjedelen av landet som jeg tok i arv etter far min,> sa han, <og det var heller ikke noen som gjorde krav på den. Nå har jeg arvet en tredjedel til etter bror min, med rettsmessige avtaler. Og enda jeg kanskje ikke duger til å måle meg med deg i strid, bror, så vil jeg likevel prøve en annen utveg enn den å gi fra meg riket slik uten videre.> Dermed sluttet møtet.
 Bruse innså at han ikke hadde makt til å holde seg ved sida av Torfinn, for Torfinn hadde mye større rike og dessuten hjelp av skottekongen, som var morfar hans. Da fant Bruse på den utveg å reise fra landet og øst til kong Olav ; han tok med seg sønnen Ragnvald, som var ti år gammel dengang. Da jarlen kom inn til kongen, tok kongen godt imot ham. Jarlen kom fram med ærendet sitt og fortalte kongen hele saken og hvordan alt hadde gått for seg mellom brødrene ; han bad kongen hjelpe seg å få ha riket sitt i fred, og bød til gjengjeld fullt vennskap.
 Kongen svarte. Han tok først til å tale om hvordan Harald Hårfagre hadde tatt all odelen på Orknøyene, og jarlene hadde alltid siden hatt øyene i len og aldri til eiendom. <Det kan vi se av det,> sa han, <at da Eirik Blodøks og sønnene hans var på Orknøyene, så stod jarlene under dem, og da min frende Olav Tryggvason kom dit, ble Sigurd jarl, far din, hans mann. Nå har jeg tatt hele arven etter kong Olav. Jeg stiller deg det vilkår at du skal bli min mann, og så skal jeg gi deg øyene i len. Om jeg så gir deg min støtte, så får vi se hva som hjelper mest, det eller den hjelpen Torfinn bror din kan få av skottekongen. Men går du ikke med på det vilkåret, så vil jeg gjøre krav på den odel og eiendom som våre frender og forfedre har hatt der vest.>
 Denne talen la jarlen seg på sinne, han tenkte på den og forela den for vennene sine, han spurte dem om råd, hva han burde gi sitt samtykke til, om han skulle forlike seg med kong Olav om dette og bli hans mann. <Jeg er slett ikke sikker på hvordan det vil gå meg når vi skilles, om jeg sier nei til det ; for kongen har sagt åpent fra om det krav han har på Orknøyene. Og så mektig som han er, og når vi dessuten er kommet hit, så er det en lett sak for ham å gjøre med oss hva han får lyst på.> Jarlen syntes det ble galt hva han gjorde, men han valgte likevel å legge alt i kongens hand, både seg og sitt rike. Så fikk kong Olav av jarlen makt og styring over alle jarlens arveland. Jarlen ble hans mann og svor ham eder.

101.

Torfinn jarl fikk høre at Bruse, bror hans, hadde dratt østpå til kong Olav og ville få hjelp hos ham. Men ettersom Torfinn alt hadde vært hos kong Olav før og møtt vennskap der, så mente han saken lå godt til rette for ham ; han visste at det var mange der som ville tale hans sak. Men han mente likevel at det ville bli enda flere om han kom der sjøl, og så gjorde Torfinn jarl opp med seg sjøl at han ville skynde seg av sted østover til Norge, han mente Bruse skulle få så lite forsprang som mulig, og at han ikke skulle få fullført sitt ærend før Torfinn møtte kongen.
 Men det gikk annerledes enn jarlen hadde ventet, for da Torfinn kom til kong Olav, var overenskomsten mellom kongen og Bruse jarl alt fullt ferdig. Torfinn jarl visste heller ikke noe før han kom til kong Olav, om at Bruse jarl hadde gitt opp riket sitt. Og da Torfinn jarl og kong Olav møttes, tok kong Olav med én gang opp samme kravet på riket i Orknøyene som han hadde kommet med til Bruse jarl, og han krevde det samme av Torfinn, at han skulle samtykke i å gi kongen den delen av øyene som han hadde eid før.
 Jarlen svarte pent og rolig på kongens ord, han sa han syntes mye fikk komme an på om han da ville få kongens vennskap. <Og dersom De, herre, mener De trenger min hjelp mot andre høvdinger, så har De gjort Dem fullt fortjent til det før, men jeg kan ikke godt bli Deres handgangne mann, for jeg er skottekongens jarl alt og skylder ham lydighet.>
 Men da kongen skjønte på jarlens svar at han drog seg unna for det kongen ville ha ham til, så sa han :<Om ikke du, jarl, vil bli min mann, så står det meg fritt å sette den mannen jeg vil over Orknøyene. Men jeg vil at du skal avlegge ed på ikke å gjøre krav på de landene, og la de menn jeg setter over dem, være i fred for deg. Går du ikke med på noen av disse vilkårene, så må den som kommer til å rå for landene, vente seg ufred av deg, og da kan du ikke synes det er noe underlig om det kommer til å stå hardt imot hardt.>
 Jarlen svarte med å be ham gi seg en frist, så han fikk tenkt over saken. Kongen gjorde så, gav jarlen en stund å områ seg på og spørre sine menn hva han burde gjøre. Da krevde han at kongen skulle gi ham frist til neste sommer så han fikk dra vest over havet først, for han hadde rådgiverne sine hjemme, og han sjøl var bare barnet ennå, så ung. Kongen sa han fikk velge nå.
 Torkjell Fostre var hos kong Olav da. Han sendte hemmelig bud til Torfinn jarl og sa at hva han så tenkte å gjøre, så måtte han ikke gi seg til å skilles fra kong Olav uten å være forlikt med ham, nå som han var kommet i hendene på kongen. Da jarlen fikk en slik påminnelse , skjønte han at han ikke hadde noe annet valg enn å la kongen rå denne gangen. Han hadde liten lyst på å miste alt håp om å få sin egen ættearv, men derimot sverge at de som ikke var født til det, skulle få ha riket i ro. Og da han ikke kunne se hvordan han skulle komme bort, valgte han heller å bli kongens handgangne mann, slik som Bruse hadde gjort. Kongen merket at Torfinn hadde et stoltere sinn enn Bruse, og at han følte denne ydmykelsen mer ; kongen stolte ikke så mye på Torfinn som på Bruse, og kongen skjønte at Torfinn kunne vente å få hjelp av skottekongen om han brøt dette forliket. Kongen hadde så mye vett at han skjønte Bruse nødig gikk til forlik av alle slag, men han lovte til gjengjeld ikke mer enn det han hadde tenkt å holde. Torfinn derimot, da han først hadde valgt hva han ville gjøre, gikk glatt med på alle avtaler, og sa ikke noe mer om det når han først hadde lovt noe. Men dette fikk kongen til å tvile på at jarlen ville holde avtalene.

102.

Da kong Olav fikk tenkt over hele denne saken med seg sjøl, lot han blåse til et stort stevne, og lot jarlene kalle dit. Så sa kongen : <Det er forliket mellom meg og Orknøyjarlene som jeg nå vil kunngjøre for alt folket. De har nå gått med på at jeg har eiendomsretten til Orknøyene og Hjaltland, de har begge to blitt mine menn og svoret meg eder. Nå vil jeg gi dem dette i len, Bruse skal ha en tredjedel av landene og Torfinn den andre tredjedelen, slik som de før har hatt. Men den tredjedelen som Einar Vrangmunn hadde, den vil jeg sjøl ha i bøter fordi han drepte Øyvind Urarhorn, som var hirdmannen min og min kjære venn og handelsfelle. Den delen av landene vil jeg stelle med som jeg sjøl synes. Jeg stiller også det krav til dere, mine jarler, at dere skal ta imot forlik av Torkjell Åmundason for drapet på Einar, bror deres. Den dommen vil jeg skal komme under meg, om dere vil gi samtykke til det.> Og det gikk med dette som med det andre, jarlene gikk med på alt kongen sa. Så stod Torkjell fram og gav saken inn under kongens dom, og slik sluttet tinget. Kong Olav dømte bøter for Einar som for tre lendmenn, men tredjedelen av boten skulle falle bort fordi Einar sjøl hadde skyld.
 Så bad Torfinn jarl kongen om hjemlov, og straks jarlen fikk det, skyndte han seg å bli ferdig til å reise. Da jarlen var helt ferdig til å dra av sted, var det en dag han satt om bord i skipet og drakk, så kom Torkjell Åmundason helt uventende til ham og la hodet sitt i fanget til jarlen og bad ham gjøre med det som han ville. Jarlen spurte hvorfor han bar seg slik, <vi er jo alt forlikte etter kongens dom. Stå opp du, Torkjell.> Han gjorde så. Så sa Torkjell : <Det forliket som kongen fikk i stand, skal jeg holde så langt det gjelder Bruse og meg, men det som kommer deg ved, skal du rå for alene. Kongen har nok tilstått meg eiendommer på Orknøyene og rett til å være der, men jeg kjenner deg så godt at jeg vet det er uråd for meg å dra til Orknøyene uten at jeg har Deres tilsagn om fred når jeg kommer dit,jarl. Jeg vil love Dem,> sa han, <at jeg aldri skal komme til Orknøyene, hva så kongen sier til det.>
 Jarlen tidde, det varte lenge før han sa noe, og da svarte han : <Vil du, Torkjell, at jeg skal dømme i saken mellom oss heller enn å følge kongens dom ? Da vil jeg at første vilkår for forliket skal være at du følger med meg til orknøyene og blir hos meg og aldri skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det. Du skal være pliktig til å verge landet for meg og gjøre alt det jeg vil, så lenge vi lever begge to.> Torkjell sa : <Dette skal ligge helt i Deres hand, jarl, likesom alt annet som jeg kan rå for.> Så gikk Torkjell bort og lovte jarlen fullt og fast alt dette som han krevde. Jarlen sa at pengebøtene kunne de snakke om siden, men han tok Torkjell i ed straks. Så gjorde Torkjell seg ferdig til å reise med jarlen, jarlen drog av sted da han var ferdig, og han og kong Olav så hverandre aldri mer.
 Bruse jarl ble igjen og gav seg mer tid med å bli reiseklar. Før han reiste, hadde kong Olav møte med ham og sa:  <Jeg synes det ser ut til at du, jarl, blir en mann jeg kan lite på der vest for havet. Jeg har tenkt at du skal få de to tredjedelene av øyene å styre som du har hatt før, for jeg vil ikke at du skal være mindre mann og ha mindre makt når du er min handgangne mann, enn du var før. Men jeg vil binde deg til troskap på den måten at jeg vil sønnen din, Ragnvald, skal bli igjen her hos meg. Når du så har meg i ryggen og to tredjedeler av øyene, så skulle jeg tro du måtte kunne få ha det som med rette er ditt i fred for Torfinn, bror din.> Bruse tok imot med takk å få to tredjedeler av øyene. Etter dette ble Bruse der bare en kort stund før han drog bort, og om høsten kom han til Orknøyene.
 Ragnvald, sønn til Bruse, ble igjen østpå hos kong Olav ; han var så vakker som få, hadde stort hår, gult som silke ; han ble tidlig stor og sterk og var en usedvanlig kjekk kar, både når det gjaldt å ha vett og å føre seg høvisk. Han ble hos kong Olav i lang tid siden. Ottar svarte nevner dette i den dråpa han diktet om kong Olav.
Se kvad.

103.

Da de to brødrene Torfinn og Bruse kom vest til Orknøyene, tok Bruse og styrte to tredjedeler av landet, og Torfinn en tredjedel. Han var mest på Katanes og i Skottland og satte noen av sine menn over øyene. Så hadde Bruse alene hele landvernet for øyene, og på den tida var de svært utsatte for herjinger ; nordmenn og dansker herjet ofte i vesterviking, og de kom ofte innom Orknøyene når de drog vestover eller kom vestfra, og så røvet de på nesene. Bruse snakket til Torfinn bror sin om dette, at Torfinn hadde ingen utgifter til Orknøyene og Hjaltland, men han tok inn alle skatter og skylder av sin del. Da tilbød Torfinn ham at Bruse kunne få en tredjedel av landene og Torfinn to tredjedeler, og så skulle Torfinn alene ha landvernet for begge to. Dette skiftet kom ganske visst ikke i stand med én gang, men det er likevel fortalt i Jarle-sagaene at det kom i stand siden, så Torfinn fikk to tredjedeler og Bruse én da Knut den mektige hadde lagt Norge under seg, og kong Olav hadde reist fra landet.
 Torfinn Sigurdsson jarl er den gjæveste jarl som har vært på øyene, og den som har hatt størst makt av Orknøy- jarlene. Han tok Hjaltland og Orknøyene og Syderøyene. Han hadde et stort rike i Skottland og Irland også. Om dette sier Arnor Jarlaskald. Se kvad.

Torfinn var en stor hærmann. Han var fem år gammel da han fikk jarledømmet, og han rådde for det mer enn seksti år ; han døde av sjukdom i Harald Sigurdssons siste dager. Bruse døde på Knut den mektiges tid, litt etter at kong Olav den hellige hadde falt.
 

104.

Her går nå to sagaer fram, og nå tar vi fatt igjen der vi slapp før, der Olav Haraldsson hadde sluttet fred med Olav sveakonge, og kong Olav drog nordover til Trondheimen samme sommer. Da hadde han vært konge i Norge i fem år. Den høsten laget han i stand for vinteren i Nidaros, og ble der vinteren over. Torkjell Åmundason var hos kong Olav den vinteren, som før skrevet. I samtaler kom kong Olav støtt inn på kristendommen, og spurte etter hvordan den ble holdt omkring i landet. Han fikk høre at straks en kom nord på Hålogaland, fantes det ingen kristendom, og det skortet ennå mye på at det var som det skulle i Namdalen og det indre av Trondheimen også.
 Det var en mann som het Hårek, han var sønn til Øyvind Skaldespille. Han bodde på ei øy som heter Tjøtta, den er på Hålogaland. Øyvind hadde ikke vært noen svært rik mann, men ættstor og en mann det stod age av. Dengang bodde det bare småbønder på Tjøtta, og det var ikke få av dem. Hårek kjøpte først en gard der som ikke var svært stor ; så flyttet han dit, og få år etter hadde han fått ryddet unna alle de bøndene som bodde der før, så at han eide hele øya alene, og der satte han opp en stor hovedgard. Hårek ble snart en grunnrik mann ; han var en mann med godt vett som visste å komme seg fram. Han hadde lenge stått høyt hos høvdingene, han reknet seg i skyld til Norges konger, og derfor hadde Hårek mye å si hos landets høvdinger. Gunnhild, farmor til Hårek, var datter til Halvdan jarl og Ingebjørg som var datter til Harald Hårfagre.
 Hårek var nokså gammel da dette hendte. Hårek var den største mannen i Hålogaland ; han hadde handelen med finnene i lange tider og kongssysla i Finnmark ; dette hadde han noen ganger hatt helt alene, og til andre tider hadde andre delt med ham. Han hadde ikke vært hos kong Olav, men det hadde gått bud og sendemenn mellom dem, og alt gikk i vennskap. Og nå denne vinteren da kong Olav var i Nidaros, gikk det bud igjen mellom kongen og Hårek på Tjøtta. Da lyste kongen at til sommeren ville han dra nord til Hålogaland og helt nord til landegrensa. Men håløygene hadde sine tanker om denne reisa.

105.

Om våren gjorde da kong Olav seg ferdig med fem skip, han hadde nesten tre hundre mann. Da han var ferdig, drog han av sted nordover langs landet, og da han kom inn i Namdølafylke, stevnte han ting med bøndene. På hvert ting ble han tatt til konge. Der som andre steder lot han lese opp de lovene som bød folket der i landet å holde kristendommen, og hver mann som ikke ville gi seg inn under kristen lov, truet han med tap av liv og lemmer og all eiendom. Kongen straffet hardt mange mennesker der, og han lot det gå like mye ut over storfolk som over småfolk. Han skiltes ikke fra dem i noen bygd før hele folket hadde gått med på å ha den hellige tro.
 De fleste av høvdingene og mange storbønder gjorde gjestebud for kongen, og slik drog han nordover helt til Hålogaland. Hårek på Tjøtta gav et gjestebud for kongen, der kom en svær mengde mennesker, og det var et staselig gjestebud. Da ble Hårek lendmann ; kong Olav gav ham de veitslene han hadde hatt av dem som før var høvdinger for landet.

106.

Det var en mann som het Grankjell eller Grankjetil ; han var en rik bonde og litt til års dengang. Mens han var ung, hadde han vært i viking og vært en stor hærmann. Han var en svært dugelig mann i det meste av slikt som reknes for idretter. Sønn hans het Åsmund ; han var lik far sin i allting, og kanskje enda bedre. Det er dem som sier at når det er tale om å ha et vakkert utseende, styrke og ferdighet i idretter, så var han den tredje beste mannen som har vært i Norge ; som den første nevner de Håkon Adalsteinsfostre og så Olav Tryggvason.
 Grankjell bad kong Olav til gjestebud, og det var et overdådig gjestebud han gav. Grankjell gav kongen store vennegaver da han reiste. Kongen bød Åsmund å følge med seg, og gav ham mange løfter ; Åsmund syntes ikke han kunne la en slik heder gå fra seg, og så ble han med kongen da han reiste, og ble hans mann siden ; kongen satte stor pris på ham. Kong Olav ble på Hålogaland det meste av sommeren, han drog omkring i alle tinglagene og kristnet hele folket der.
 Den gang bodde Tore Hund på Bjarkøy, han var den mektigste mannen der nord, og han ble kong Olavs lend- mann. Det var mange mektige bondesønner som sluttet seg til kong Olav og fulgte ham. Da det lei på sommeren, kom kongen nordfra og styrte inn gjennom Trondheimen til Nidaros, og der ble han vinteren som fulgte. Den vinteren kom Torkjell Fostre vest fra Orknøyene, etter at han hadde drept Einar Vrangmunn jarl.
 Det var uår på kornet i Trondheimen den høsten ; før hadde det vært gode kornår i lang tid ; det var uår over hele landet nordafjells, og verre dess lenger nord en kom. Men på Østlandet var det godt med korn og likeså på Opplanda, og i Trondheimen klarte de seg fordi folk hadde mye gammelt korn der.

107.

Om høsten ble det fortalt kong Olav innefra Trondheimen at bøndene der hadde holdt gjestebud med mange folk vinternatt ; det var mye drikk der, og det ble fortalt kongen at alle skålene ble signet i æsenes navn på gammelt hedensk vis. De fortalte videre at det ble drept naut og hester, og at gudestøtter ble rødfarget med blodet, og det var bloting, og det ble sagt at det var for å få bedre år. Og så sa de videre at det var lett å skjønne for alle mennesker at gudene var blitt sinte fordi håløygene hadde omvendt seg til kristendommen. Da kongen fikk høre om dette, sendte han menn inn i Trondheimen og stevnte til seg en del bønder, som han så nevnte opp.
 Det var en mann som het Olve på Egge, han ble kalt etter den garden han bodde på. Det var en mektig mann av stor ætt. Han var hovedmannen for den flokken som ble sendt ut fra bøndene til kongen. Da de kom til kongen, reiste kongen klage mot bøndene for dette. Olve svarte på bøndenes vegne, han sa de hadde ikke hatt noen gjestebud den høsten annet enn gildene sine og omgangs-drikkelagene, og så noen vennelag. <Og om det der,> sa han, <som er blitt fortalt Dem om hva det er for ordtak vi trøndere bruker når vi drikker, så kan jeg si at alle folk som det er noe vett i, tar seg i vare for å si slikt, men ingen mann kan jo svare for hva galne og fulle folk kan finne på å si.>
 Olve var en veltalende mann og ikke redd for å si fra, og han verget bøndene mot alt dette snakket. Til slutt sa kongen at inntrønderne skulle sjøl få bære vitne om dette, <hva det er de tror på>. Så fikk bøndene lov til å dra hjem, og de drog også av sted så snart de kunne.

108.

Lenger utpå vinteren ble det fortalt kongen at inntrønderne hadde samlet seg i mengder på Mære, og der var det store blot midtvinters, da blotet de for fred og en god vinter. Da kongen mente å ha visshet for dette, sendte han menn med bud inn i Trondheimen og stevnte bøndene ut til byen ; han nevnte igjen opp de mennene han mente det var mest vett i. Bøndene hadde en samtale, de snakket med hverandre om denne budsendingen. Ingen av dem som hadde vært der før om vinteren, hadde den minste lyst til å reise.
 Men Olve gav seg likevel av sted da alle bøndene bad ham. Da han kom ut til byen, gikk han straks til kongen, og de talte sammen. Kongen klagde på bøndene, og sa de hadde hatt midtvintersblot. Olve svarte og sa at bøndene var uskyldige i dette. <Vi hadde julegjestebud,> sa han, <og samdrikkelag rundt omkring i bygdene. Bøndene lager ikke til så knapt til julegjestebudet at det ikke blir mye til overs, og det holdt folk på å drikke lenge etterpå, herre. Mære er et stort sted, og der er det store hus, og det er store bygder omkring, og folk synes det er moro å drikke mange sammen der.>
 Kongen svarte ikke stort, men han var nokså stiv, han mente han visste noe annetog sannere enn det de nå kom med. Kongen sa bøndene kunne reise hjem igjen. <Jeg skal nok få greie på hva som er sant,> sa han, <enda dere nekter og ikke vil gå ved det. Men hvordan det nå har vært hittil, så gjør iallfall ikke slikt oftere.> Så drog bøndene hjem og fortalte hvordan det hadde gått, og sa at kongen var nokså harm.

109.

Kong Olav hadde et stort gjestebud i påsken, han hadde bedt til seg mange av bymennene og en del bønder også. Etter påske lot kongen sette fram skipene sine, og lot redskap og årer bære ut på dem ; han lot legge tiljer i skipene og sette telt over, og slik lot han skipene ligge og flyte ved bryggene. Over påske sendte kong Olav noen menn opp i Verdalen.
 Det var en mann som het Toralde, kongens årmann ; han stod for kongsgarden på Haug. Kongen sendte bud til ham at han skulle komme til ham så fort han kunne. Toralde lot seg ikke be to ganger, han kom ut til byen med én gang, sammen med sendemennene. Kongen kalte ham til seg i enerom og spurte hvor mye sant det var i dette, <det er blitt fortalt meg om noen skikker hos inntrønderne ; er det så at de har gått over til å blote ? Jeg vil du skal si meg det som det er, og fortelle det du vet er mest sant,> sa kongen, <det er du pliktig til, for du er min mann.>
 Toralde svarte : <Herre, først vil jeg si deg det at jeg tok med meg hit til byen begge sønnene mine og kona mi og alt det løsøre jeg kunne få med meg. Om De vil at jeg skal fortelle Dem dette, så skal det bli som De vil ; men når jeg har sagt det som er sant, så må De sørge for meg etterpå.> Kongen sa :<Svar du bare sant på det jeg spør deg om, så skal jeg sørge for at du ikke skal få noen skade av det.>
 <Siden De vil høre sannheten, konge, så får jeg si det som det er ; inne i Trondheimen er nesten hele folket rent hedensk i troen, enda det nok er noen som er døpt der. De har for skikk å holde et blot om høsten og ta imot vinteren, et annet midtvinters og det tredje mot sommeren, da tar de imot sommeren. Dette er øyner, sparbygger,verdøler og skøyner med på. Det er tolv av dem som skiftes til om blotveitslene, og nå i vår er det Olve som skal holde gjestebudet. Han har et svare strev på Mære nå, og alt det de trenger til gjestebudet, er ført dit.>
 Da kongen fikk høre sannheten, lot han blåse sammen hæren, og sa til mennene sine at de skulle gå til skipene. Kongen nevnte opp menn til å være styresmenn på skipene og flokkeførere, og sa fra hvilket skip hver flokk skulle være på. De ble snart ferdige, kongen hadde fem skip og tre hundre mann, han styrte inn gjennom fjorden. Det var god bør, og snekkene var ikke lenge om å komme innover, det var ingen som tenkte seg at kongen kunne komme inn der så fort.
 Kongen kom inn til Mære på natta, det ble straks slått mannring om husene. Så ble Olve tatt til fange der, kongen lot ham drepe og en god del andre også. Kongen tok all gjestebudskosten og lot den flytte ned på skipene sine, og likeså alt det andre folk hadde ført dit, både husbunad og klær og kostbarheter, og det delte han som hærfang mellom folkene sine. Kongen lot også folk hjemsøke de bøndene som han trodde hadde hatt mest del i disse tilstelningene ; noen ble tatt til fange og satt i lenker, noen kom seg unna på flukt, og fra mange ble det tatt alt det de eide. Så stevnte kongen ting med bøndene. Og ettersom han hadde tatt mange av stormennene til fange og hadde dem i sin makt, så tok frendene og vennene deres den utveg å love kongen lydighet, og så ble det ikke noen reisning mot kongen den gangen. Han omvendte hele folket der til den rette tro og satte prester der og lot bygge kirker og vie dem. Kongen dømte ingen bøter for Olve, men tok alt det han hadde eid som sin eiendom. Av de andre mennene som han mente var mest skyldige, lot han noen drepe, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet, og av noen tok han bøter. Så drog kongen ut til Nidaros igjen.
 

Kongens menn fører sitt hærfang om bord.

110.

Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna:  Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.
 Den kvinna som hadde vært gift med Olve på Egge, var ung og vakker, rik og av god ætt ; hun ble reknet som et svært godt gifte, og det var kongen som hadde rett til å gifte henne bort. Hun og Olve hadde to sønner. Kalv Arnesson bad kongen om at han skulle la ham få til ekte den kona Olve hadde hatt, og for vennskaps skyld gav kongen ham henne, og dertil alle de eiendommene Olve hadde eid. Kongen gjorde Kalv til lendmann og gav ham ombudet for seg inne i Trondheimen. Kalv ble en stor høvding, han var en omtenksom mann.

111.

Nå hadde kong Olav vært i Norge i sju år. Den sommeren kom jarlene Torfinn og Bruse til ham fra Orknøyene ; kong Olav la de landene under seg, som før skrevet. Den sommeren drog kong Olav gjennom begge Mørene og kom til Romsdalen om høsten ; der gikk han i land fra skipene og drog til Opplanda og kom fram til Lesja.
 Han tok alle de beste mennene til fange både i Lesja og Dovre, og de måtte ta imot kristendom eller lide døden, eller de rømte unna, om de kunne komme til. De som tok kristendommen, måtte gi sønnene sine til kongen som gisler for sin troskap.
 Om natta var kongen på en gard i Lesja som heter Bø, der satte han igjen prester. Så drog han over Lordal og kom ned der det heter Stavebrekka. Den elva som renner gjennom dalen, heter Otta, og på begge sider av elva er det ei vakker bygd som heter Lom. Kongen kunne se fra den ene enden av bygda til den andre. <Det er synd,> sa kongen, <å skulle brenne slik ei vakker bygd.>  Og så gikk han ned i dalen med hæren sin ; han ble natta over på en gard som heter Nes. Der tok kongen seg natteherberge i et loft, som han sjøl sov i, og det loftet står der ennå den dag i dag, og det er ikke gjort noe med det siden. Kongen ble der i fem dager, han sendte ut budstikke og stevnte folk til ting både fra Vågå og Lom og Heidal ; han lot bud følge budstikka om at enten skulle de kjempe mot ham og finne seg i at han brente bygdene, eller også skulle de gå over til kristendommen og gi ham sønnene sine som gisler. Etter dette kom de til kongen og ble hans menn ; men noen rømte sør i Gudbrandsdalen.

112.

Det var en mann som het Dale-Gudbrand ; han var som en konge over Gudbrandsdalen, men han var herse i navnet. Sigvat skald liknet ham med Erling Skjalgsson i makt og store landeiendommer.
Sigvat kvad om Erling :

Gudbrand hadde en sønn som blir nevnt her.
 Da Gudbrand hørte at kong Olav hadde kommet til Lom, og at han truet folk til å imot kristendommen, skar han hærpil og sendte ut og stevnte alle dølene sammen til møte med seg på en gard som heter Hundorp. Så kom de dit alle sammen, og det var så mye folk at det var ikke tall på dem, for like ved der går et vassdrag som heter Lågen, og derfor kan en komme dit like lett med skip som over land.
 Gudbrand holdt ting med dem og sa det var kommet en mann til Lom som het Olav. <Og han vil by oss en annen tro enn den vi har hatt før, og han bryter i stykker alle gudene våre, og sier han har en annen gud som er mye større og mektigere. Det er et under at ikke jorda sprekker under ham når han tør si slikt, og at gudene våre lar ham få lov til å gå lenger. Men jeg tenker at når vi bærer Tor ut av hovet hos oss, han som står her på garden og alltid har hjulpet oss, så han får se Olav og mennene hans, da kommer guden til Olav til å bråne, og han sjøl og mennene hans med, så de blir til ingen ting.>
 Da ropte og skreik de alle sammen og sa Olav skulle aldri komme levende derfra om han kom til dem. <Men han tør nok ikke komme lenger sør i dalen,> sa de. Så satte de sju hundre mann til å dra nord til Bredi og holde utkik. Sønn til Gudbrand, som var atten år gammel, var høvding for den flokken, og det var mange andre gjæve menn med også. De kom til en gard som heter Hove, der var de tre dager, og det kom mye folk til dem, av dem som hadde flyktet fra Lesja og Lom og Vågå, fordi de ikke ville under kristendommen.
 Kong Olav og biskop Sigurd satte igjen prester i Lom og Vågå. Så drog de over Vågårusti og kom ned i Sel og ble der natta over ; der fikk de vite at det lå en stor hær og ventet på dem. Bøndene som lå på Bredi, fikk også vite om kongen, og de gjorde seg ferdige til å kjempe mot ham.
 Da kongen stod opp, kledde han seg til kamp og drog sørover Selsvollene, han stanset ikke før han kom til Bredi, og der så han en svær hær framfor seg, ferdig til kamp. Så fylkte kongen hæren sin, og rei sjøl i spissen og ropte til bøndene. Han bad dem ta kristendommen. De svarte : <Du skal få annet å tenke på i dag enn å gjøre narr av oss!> Og så satte de i et hærskrik og slo på skjoldene med våpnene sine. Kongsmennene løp fram og kastet spyd på dem, men da snudde bøndene straks og rømte, så det bare stod igjen noen få mann. Sønn til Gudbrand ble tatt til fange, og kong Olav gav ham grid og tok ham med seg. Kongen ble der i fire dager.
 Da sa kongen til Gudbrands sønn : <Du skal gå tilbake til far din og si til ham at nå kommer jeg snart dit.> Han drog hjem igjen og fortalte far sin disse harde tidender at de hadde møtt kongen og holdt slag med ham. <Men hele hæren vår rømte like i førstningen, og jeg ble tatt til fange,> sa han. <Kongen gav meg grid og bad meg gå og si deg at nå kommer han her snart. Nå har vi ikke mer enn to hundre mann igjen av hele den hæren som vi hadde å møte ham med, og derfor rår jeg deg til at du ikke slåss med den mannen, far.> <En kan høre at de har banket motet av deg,> sa Gudbrand, <det var en ulykkesstund da du drog herfra, og den ferden kommer du til å bli husket for lenge. Og nå tror du straks på all galskapen denne mannen farer med, han som har gjort deg og hæren så stor skam.>
 Natta etter drømte Gudbrand at det kom en mann til ham, han var lys, og det stod skrekk av ham , han sa : <Det var ingen seiersgang sønn din gikk mot kong Olav, men det kommer til å gå deg enda verre om du tenker å kjempe mot kongen. Du kommer til å falle sjøl og hele hæren din også, og ulver skal rive deg og alle dine, og ravner skal slite i dere.> Han ble fælt redd for dette skrekkelige synet og fortalte det til Tord Istermage, som var hovgode for dølene. Han sa : <Jeg drømte det samme,> sa han.
 Morgenen etter lot de blåse til ting, de sa de mente det var best å holde ting med den mannen som kom nord fra med nye bud, og få greie på hvor mye sant det var i det han fór med. Så sa Gudbrand til sønnen sin : <Nå skal du gå til den kongen som gav deg grid, og ta tolv mann med deg.> Så ble gjort. De kom til kongen og sa ham hva ærend de hadde, at bøndene ville ha ting med ham og sette grid mellom kongen og bøndene. Kongen var vel nøyd med dette, og de bandt seg til det med særlige avtaler så lenge stevnet varte. Da det var gjort, drog de tilbake og fortalte Gudbrand og Tord at det var satt grid.
 Nå drog kongen til en gard som heter Listad, der var han fem dager. Så gikk kongen og møtte bøndene og holdt ting med dem. Det regnet svært den dagen. Da tinget var slutt, stod kongen opp sa at folk i Lesja og Lom og Vågå hadde tatt kristendommen og brutt ned blothusene sine. <Og nå tror de på den sanne Gud som skapte himmel og jord, og som vet alle ting.>
 Så satte kongen seg ned, og Gudbrand svarte : <Vi vet ikke hvem du taler om. Du kaller én for gud som verken du eller noen andre kan se. Men vi har en gud vi kan se hver dag. I dag er han ikke ute, fordi det er regnvær. Men dere kommer nok til å synes han ser skremmelig og mektig ut ; jeg tenker hjertet kommer til å skjelve i brystet på dere når han kommer til tinget. Og siden du sier at deres gud makter så mye, så kan du jo la ham gjøre det slik at det er skyet vær i morgen, men ikke regnvær, og så skal vi møtes her.> Nå gikk kongen til herberget sitt, og sønn til Gudbrand fulgte med ham som gissel, kongen gav dem en annen mann til gjengjeld.
 Om kvelden spurte kongen sønn til Gudbrand hvordan guden deres var gjort. Han sa at det var et bilde av Tor. <Han har en hammer i handa og er stor av vekst, men hul inni ; under ham er det laget som en slags hjell, og den står han på når han er ute ; det skorter ikke på gull og sølv på ham. Hver dag får han fire brødleiver med kjøtt til.>
 Så gikk de til sengs. Kongen våkte hele natta og lå og ba bønnene sine. Da det ble dag, gikk kongen til messe først og så til bords, og derfra til tinget. Det var blitt slikt vær som Gudbrand hadde bedt om. Da stod biskopen opp i messeskrud med mitra på hodet og bispestav i handa ; han prekte troen for bøndene og fortalte om mange jærtegn som Gud hadde gjort, og skilte seg godt fra talen.
 Da svarte Tord Istermage : <Han sier mye han den hornete mannen som har en stav i handa, kroket oventil som hornet på en vær. Men siden dere sier at guden deres kan så mye, så si til ham at han skal la det bli klarvær og solskinn ved soloppgang i morgen, og la oss så møtes, og så får vi enten bli forlikte om denne saken, eller også får vi kjempe.> Og med dette skiltes de for den gangen.
 

113.

Det var en mann hos kong Olav som het Kolbein Sterke, han hadde ætta si i Fjordane. Han gikk alltid væpnet slik at han hadde sverd ved sida og en svær trelurk i handa, en slik som folk kaller ei klubbe. Kongen sa til Kolbein at han skulle stå ved sida av ham den morgenen. Så sa han til sine menn : <I natt skal dere gå dit skipene til bøndene ligger og bore huller i alle sammen ; så skal dere ri hestene deres ut fra gardene som de er på.> Og så ble gjort.
 Kongen var hjemme på garden hele natta og bad til Gud at han måtte løse ham ut av denne trengsel med sin godhet og miskunn. Da kongen hadde hørt messe og det lei mot dag, gikk han til tinget etterpå. Da han kom på tinget, var noen av bøndene kommet ; men så fikk han se en stor flokk bønder som kom til tinget, og de bar mellom seg et svært mannebilde, som var så staset ut med gull og sølv at det skinte av det. Da de bøndene som var på tinget fikk se det, sprang de opp alle sammen og bøyde seg for dette skremslet. Så ble det satt ned midt på tingvollen.
 På den ene sida satt bøndene og på den andre kongen og hans folk. Så stod Dale-Gudbrand opp og sa : <Hvor er nå din gud, konge ? Jeg skulle tro at han holder ikke hakeskjegget svært høyt i dag. Og jeg synes det ser ut til at dere skryter noe mindre nå enn forrige dagen, både du og denne hornete karen som dere kaller biskop, og som sitter der ved sida av deg. For nå er vår gud kommet, han som rår for alt, og han ser på dere med kvasse øyne. Jeg ser at nå er dere fulle av redsel og tør snaut se opp med øynene. La nå trollskapen deres falle, og tro på vår gud som har all makt over dere i si hand.> Og slik sluttet talen.
 Kongen sa til Kolbein : <Om det skulle hende at de kommer til å se bort fra guden sin mens jeg taler, så slå til ham så hardt du kan med lurken.> Så stod kongen opp og sa : <Du har sagt mangt og mye til oss nå på morgenen. Du synes det er underlig at du ikke kan se guden vår, men nå venter vi at han snart kommer til oss. Du skremmer oss med guden din, som er både blind og døv og verken kan frelse seg sjøl eller andre, og som ikke kan komme av flekken uten at noen bærer ham. Men nå tror jeg ikke det er lenge før det går ham ille. Se opp nå, og se mot øst, der kommer vår gud med stort lys !>
 Da rant sola, og alle bøndene så på sola. I det samme slo Kolbein til guden deres slik at den gikk helt i stykker, og der løp det ut mus så store som katter, og øgler og ormer. Bøndene ble så redde at de rømte, noen til skipene, men da de skjøv ut skipene, så rant det vann i dem så de ble fulle, og bøndene kunne ikke komme ut på dem ; og de som løp til hestene, fant dem ikke.
 Så lot kongen bøndene kalle til seg, og sa han ville tale med dem. Bøndene vendte da tilbake, og de satte ting, og kongen stod opp og talte : <Jeg vet ikke>, sa han, <hva alt dette ståket og den løpingen som dere driver med skal være til. Her kan dere se nå hvor mye guden deres makter, han som dere bar gull og sølv og mat og drikke til. Nå så vi hva slags vetter som hadde godt av det, det var mus og ormer, øgler og padder. Det er verst for dem som tror på slikt og ikke vil holde opp med dumhetene sine. Ta gullet deres og de kostbarhetene som ligger og flyter her utover vollen, ta det med hjem og gi det til kvinnene deres, og heng det ikke mer på stokk eller stein. Men her hos oss er det to vilkår, enten at dere tar kristen tro nå, eller at dere kjemper med meg i dag. Og så får den få seieren i dag som han vil, den guden vi tror på.>
 Da stod Gudbrand opp og sa :<Vi har lidd stor skade på guden vår. Men ettersom han likevel ikke kunne hjelpe oss, så vil vi nå tro på den guden som du tror på.> Og så tok de kristen tro alle sammen. Så døpte biskopen Gudbrand og sønn hans og satte igjen prester der. De skiltes som venner de som før var uvenner, og Gudbrand lot bygge kirke i Gudbrandsdalen.
 

Kong Olav taler til bøndene på tinget ved Hundorp.

114.

Etter dette drog kong Olav ut på Hedmark og kristnet der, for den gang han tok kongene, vågde han ikke å dra mye omkring i landet etter en slik stordåd ; derfor var det ikke kristnet noe videre av Hedmark. Men denne gangen gav kongen seg ikke før hele Hedmark var kristnet, og det var innvigd kirker der og satt prester til dem. Så drog han ut på Toten og Hadeland og gav folk den rette tro, og gav seg ikke før det var helt kristnet der. Derfra drog han til Ringerike, og der gikk alle med på kristendommen.
 Romerikingene hørte at kong Olav var på veg til dem ; da samlet de en stor hær og sa til hverandre at de kom aldri til å glemme den medfarten kong Olav hadde gitt dem sist han drog gjennom der. Så kom bondesamlingen mot ham ved en elv som heter Nittelva. Bøndene hadde en hel hær av folk. Da de møttes, gikk bøndene straks til kamp. men det ble de fort brent på, de skvatt unna med én gang og fikk bank til de bedret seg, for de måtte ta kristendommen. Kongen drog omkring i det fylket, og skiltes ikke derfra før alle mann hadde tatt kristendommen der. Derfra drog han østover til Solør og kristnet den bygda. Der kom Ottar Svarte til ham og bad om å få bli kong Olavs handgangne mann. Olav sveakonge var død vinteren i forvegen, og Anund Olavsson var blitt konge i Svitjod.
 Så vendte kong Olav tilbake til Romerike. Da var det langt på vinteren. Nå stevnte kong Olav et stort ting på det stedet Heidsævistinget har vært siden. Han satte det inn i loven at opplendingene skulle sokne til det tinget, og Heidsævisloven skulle gjelde over alle fylkene på Opplanda og så langt omkring andre steder som den alltid har gjort siden.
 Da det ble vår, drog han ned til sjøen, han lot sette i stand skipene og seilte ut til Tønsberg ; der var han om våren mens det var flest folk der, og det kom varer til byen fra utlandet. Det var godt år over hele Viken, og det så bra ut helt nord til Stad, men hele veien nordafor var det uår.
 
 

----

til toppen.

Tilbake til del 3.

Videre til del 5.
 
 

Home.