Del 3

Kapittel 53-92

Home.

Olav har seiret ved Nesjar. Svein jarl og Einar Tambarskjelve har flyktet til sveakongen. Erling Skjalgsson og de andre stormennene har reist hjem til gardene sine.

Året er 1016.

53.

Kong Olav holdt speidere ute for å få vite hvor jarlen drog hen, og da han hørte at jarlen var ute av landet, seilte han vestover i Viken. Da gikk folk over til ham, og han ble tatt til konge på tingene. Slik reiste han helt til Lindesnes. Der fikk han vite at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær ; han ble ikke lenge på Nord-Agder da, for han fikk strykende bør. Han seilte så fort han kunne nord til Trondheimen, for der mente han landets styrke lå, om han kunne få det under seg mens jarlen var ute av landet.
Men da kong Olav kom til Trondheimen, ble det ingen reisning imot ham ; han ble tatt til konge der og slo seg ned i Nidaros om høsten, han gjorde seg i stand til å bli der vinteren over, og lot bygge kongsgård og reiste Klemens- kirken der, på det stedet den står ennå. Han merket ut tomter til gårder og gav dem til bønder eller kjøpmenn eller andre som han likte, og som ville bygge. Han satt der mannsterk, for han stolte ikke videre på trøndernes troskap om jarlen skulle komme tilbake til landet. Inntrønderne viste dette tydeligst, og av dem fikk han ingen inntekter.

54.

Svein jarl drog først til Svitjod til mågen sin, Olav sveakonge. Han fortalte ham alt som hadde hendt mellom han sjøl og Olav Digre, og bad sveakongen om råd, hva han nå skulle finne på. Kongen sa jarlen kunne få bli hos ham om han ville, og få et rike å styre der, som han kunne være nøyd med. <Men ellers,> sa han, <skal jeg gi deg en hær som er stor nok til at du kan friste å ta landet fra Olav.>
Jarlen valgte dette, for det rådde de ham til alle mennene hans, det var mange av dem som hadde fulgt med ham, som hadde store eiendommer i Norge. Mens de satt og drøftet dette med hverandre, ble de enige om at neste vinter skulle de våge å dra landvegen gjennom Helsingland og Jemtland og så ned i Trondheimen, for jarlen stolte mest på inntrønderne at de var trofaste og ville hjelpe ham om han kom der. Men først fant de likevel på at de ville dra i austerveg og herje om sommeren og skaffe seg midler.

55.

Svein jarl drog med hæren sin øst til Gardarike og herjet der ; han ble der om sommeren. Da høsten kom, ville han vende tilbake til Svitjod med hæren. Da fikk han en sjukdom som han døde av. Etter at jarlen var død, drog den hæren som hadde fulgt ham, tilbake til Svitjod ; noen tok vegen til Helsingland og derfra til Jemtland og så vest over Kjølen til Trondheimen. Der fortalte de det som hadde hendt på ferden, og slik fikk folk vite sikkert at Svein var død.

56.

Einar Tambarskjelve og den flokken som fulgte ham, drog til sveakongen om vinteren og ble der og var velkomne til det ; der var det mange andre også av de mennene som hadde fulgt jarlen. Sveakongen var alt annet enn nøyd med at Olav Digre hadde satt seg fast i et av skattlandene hans og jagd bort Svein jarl ; kongen lovte på at Olav nok skulle nok få unngjelde for det på verste måte, bare kongen kunne komme til. Han sa Olav kunne vel ikke være så frekk at han tok under seg det riket jarlen hadde hatt, og det var alle sveakongens menn enige i, at det kunne han ikke.
Men da trønderne fikk visshet for at Svein jarl var død, og at han aldri kom til Norge mer, vendte hele allmuen seg til kong Olav og viste ham lydighet. Det kom mange menn til kong Olav fra det indre Trondheimen og ble hans menn ; noen sendte bud og sikkerhet for at de ville tjene ham. Om høsten drog han inn i Trondheimen og holdt ting med bøndene, og da ble han tatt til konge i alle fylkene. Så drog han ut til Nidaros, og dit lot han alle kongs- inntektene føre, og samlet forråd for vinteren der.

57.

 Kong Olav lot bygge kongsgård i Nidaros. Det ble bygd ei stor hirdstue med dør i begge ender ; kongens høgsete var midt i stua, og innenfor ham satt Grimkjell, hirdbiskopen hans, og dernest de andre prestene ; på den andre sida av ham satt rådgiverne hans. I det andre høgsetet rett imot ham satt Bjørn Digre, som var stallare, og nærmest ham gjestene i hirden. Når det kom stormenn til kongen, fikk de god plass. Ild var tent når ølet ble drukket.
Han satte folk i tjenester, slik som det var skikk hos konger. Han hadde seksti hirdmenn og tretti gjester hos seg, og satte fast lønn og en lov for dem ; dessuten hadde han tretti huskarer, som skulle gjøre det arbeid som trengtes på gården, og føre varer dit. Han hadde mange treller også. Det var en stor skåle i gården, der sov hirdmennene ; dessuten var det ei stor stue som kongen brukte å ha hirdstevner i.

58.

Kongen hadde for skikk å stå opp tidlig om morgenen, kle seg og vaske hendene ; deretter gikk han i kirken og hørte ottesang og morgenmesse, og siden gikk han i møter og forlikte folk eller gjorde andre ting som skulle gjøres. Han stevnte til seg alle de kyndige menn som var, både mektige menn og småfolk. Så lot han dem ofte si fram for seg de lovene Håkon Adalsteinsfostre hadde satt i Trondheimen. Han gjorde om lovene etter råd av de kyndigste menn, tok ut og la til det han syntes trengtes. Kristenretten satte han med råd og hjelp fra biskop Grimkjell og de andre prestene, og han la all makt på å avskaffe hedenskap og gamle sedvaner, som han mente var imot kristendommen. Til slutt samtykte bøndene i de lovene kongen satte.
Så sier Sigvat. Se kvad.

Kong Olav var en god kristen, sindig, fåmælt, gavmild, men glad i penger. Sigvat skald var der hos kongen, som før sagt, og flere andre islendinger også. Kong Olav spurte dem nøye ut om hvordan kristendommen ble holdt på Island. Han syntes det vantet mye på at det var som det skulle være, for de fortalte at de holdt kristendommen slik at det var tillatt etter loven å ete hestekjøtt og sette ut barn, som andre hedninger, og enda flere ting som var imot kristendommen. De fortalte også kongen om mange av de stormennene som var på Island dengang. Skafte Toroddsson var lovsigemann i landet da.
Kongen spurte menn som hadde best greie på det, om skikk og bruk hos folk rundt om i landene, mest spurte han om kristendommen, hvordan den ble holdt, både på Orknøyene, Hjaltland og Færøyene, og slik fikk han vite at det skortet mye på at det var som det skulle mange steder. Han talte ofte om slike ting, eller om lov eller om landsrett.
 

59.

Samme vinter kom det sendemenn øst fra Svitjod fra kong Olav Svenske ; det var to brødre, Torgaut Skarde og Asgaut årmann, som stod for sendeferden, og de hadde 24 mann. Da de kom over Kjølen østfra ned i Verdalen, stevnte de ting med bøndene og talte med dem, de krevde skylder og skatter der på sveakongens vegne. Bøndene rådslo med hverandre, og de ble enige om at de skulle betale det sveakongen krevde, men da måtte ikke kong Olav kreve landskyld av dem også ; de sa de ville ikke svare landskyld til begge to.
Sendemennene drog bort ut etter dalen, og i hvert ting de holdt, fikk de samme svaret av bøndene, og ikke noen penger. Så drog de ut i Skogn og holdt ting der og krevde skatter igjen, men alt gikk på samme vis som før. Så drog de ut i Stjørdalen og krevde ting der, men der ville ikke bøndene møte opp. Da skjønte sendemennene at de ikke kom noen veg med ærendet sitt, og Torgaut ville østover igjen. <Jeg synes ikke vi har gjort det vi kunne i kongens ærend,> sa Asgaut, <jeg vil gå til kong Olav Digre ; det er jo ham bøndene skyter sin sak under.>
Det ble som han ville, de reiste ut til byen og fikk seg herberge der. Dagen etter gikk de til kongen, han satt til bords. De hilste og sa de kom med ærend fra sveakongen. Kongen bad dem komme igjen dagen etter. Neste dag, da kongen hadde hørt messe, gikk han til tinghuset sitt, og lot sveakongens menn kalle dit ; så bad han dem komme fram med ærendet. Nå talte Torgaut ; han sa først hva ærend de kom i, og hvorfor de var sendt, og siden sa han hvordan inntrønderne hadde svart. Etter dette krevde han at kongen skulle avgjøre hvordan det skulle gå med det ærend de kom i.
Kongen sa : <Så lenge jarlene rådde for landet her, var det ikke urimelig at landets menn skyldte dem lydighet, som var ættbårne til riket her og ikke bøyde seg for utenlandske konger. Men det hadde likevel vært riktigere om jarlene hadde vist lydighet mot de kongene som har rett til riket her og tjent dem heller enn å tjene utenlandske konger og reise seg med ufred mot de rette kongene og drepe dem og ta landet. Og når Olav Svenske kommer her og krever Norge,skjønner jeg ikke hva krav han med rimelighet kan ha på det. Derimot kan vi godt minnes de menn vi har mistet for hans og hans frenders skyld.>
Da sa Asgaut : <Det er ikke noe rart at de kaller deg Olav Digre ; for du bruker store ord når du svarer på et bud fra en slik høvding. Du har nok ikke riktig greie på hvor tungt kongens fiendskap blir å bære for deg. Det har folk fått merke som har hatt mer styrke enn du ser ut til å ha nå. Men om du endelig vil holde på riket, så er det best for deg at du reiser til ham og blir hans mann. Da skal vi be for deg at han skal gi deg dette riket i len.>
Da sa kongen og talte stilt og rolig : <Jeg skal gi deg et annet råd, Asgaut. Reis tilbake til kongen deres og si ham det at tidlig på våren skal jeg være ferdig til å dra øst til landegrensa, der skillet har vært fra gammel tid mellom Norges konge og sveakongen. Dit kan han også komme, om han vil at vi skal bli forlikte ; og så kan hver av oss ha det riket som han er odelsbåren til. > Da gikk sendemennene bort og tilbake til herberget og gjorde seg ferdige til å reise. Kongen gikk til bords.
Sendemennene kom nå til kongsgården igjen, og da dørvaktene så dem, sa de fra til kongen. Han sa de skulle ikke slippe dem inn. <Jeg vil ikke snakke med dem,> sa han. så gikk sendemennene sin veg. Nå sa Torgaut at han og hans menn ville vende tilbake, men Asgaut sa han ville utrette kongens ærend. Så skiltes de. Torgaut drog inn på Strinda, og Asgaut drog sjøltolvte opp i Gauldalen ; han tenkte seg sør til Møre for å gå sveakongens ærend der. Men da kong Olav fikk vite dette, sendte han gjestene ut etter dem ; de fant dem ved steine ute på neset og tok dem til fange ; så leide de dem inn på Gaularåsen, der reiste de en galge og hengte dem på et sted hvor en kunne se dem fra skipsleia ute i fjorden.
Torgaut hørte om dette før han hadde reist fra Trondheimen, og så drog han av sted helt til han kom til sveakongen, og der fortalte han om det som hadde hendt på ferden. Kongen ble fælt sint da han hørte det de hadde å fortelle, det skortet ikke på sterke ord.
 

Sveakongen ble fælt sint.

60.

Våren etter dette samlet kong Olav hær fra Trondheimen og gjorde seg ferdig til å dra øst i landet. Da skulle det seile en islandsfarer fra Nidaros. Kong Olav sendte bud og kjenningstegn til Hjalte Skeggjason og stevnte ham til seg, han sendte også bud til Skafte lovsigemann og de andre som hadde mest å gjøre med lovene på Island, at de skulle ta ut av lovene alt det han mente var mest imot kristendommen ; dessuten sendte han vennlige hilsener til alle folk i landet.
Kongen drog sørover langs landet, men stanset i hvert fylke og holdt ting med bøndene. På hvert ting lot han lese opp kristenloven og de bud som hørte til den. Han gjorde straks ende på mange uvaner og mye hedenskap hos allmuen, for jarlene hadde holdt godt gammel lov og landsrett, men kristendommen hadde de latt hver gjøre med som han ville. Så var det blitt til det at i sjøbygdene var folk døpt nesten overalt, men kristenloven var ukjent for de fleste ; og i avdaler og fjellbygder var folk helt hedenske mange steder, for når folk fikk rå seg sjøl, festet den tro seg best i minnet hos dem som de hadde lært i barndommen. Når det var noen som ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk, lovte han dem hard straff, enten de var mektige menn eller småfolk.
Olav ble tatt til konge på hvert lagting over hele landet, det var ingen som talte imot ham. Da han lå i Karmsund, gikk det bud mellom ham og Erling Skjalgsson om at de skulle forlikes, og det ble avtalt forliksmøte på Kvitingsøy. Da de møttes, talte de sjøl med hverandre om forliket. Men da syntes Erling han merket at det lå annet i kongens ord enn det hadde vært sagt ham. Erling krevde å få alle de veitsler som Olav Tryggvason hadde gitt ham, og som han etterpå hadde fått av jarlene Svein og Håkon. <Da skal jeg bli din mann og trofaste venn,> sa han. Kongen sa : <Så vidt jeg skjønner, Erling, kan det ikke være verre for deg å ta imot av meg veitsler som er like store som de du tokimot av Eirik jarl, en mann som hadde drept menn som stod deg så nær. Jeg skal la deg være den gjæveste mann i landet. Men veitslene vil jeg dele ut som jeg sjøl synes, og ikke late som lendmenn skulle være odelsbårne til ættearven min, og jeg skulle kjøpe deres tjeneste for mange ganger det den er verdt.>
 Erling var ikke til sinns å be kongen om det aller minste her, for han så at kongen lot seg ikke lett overtale ; han så også at her var det to ting å velge mellom, det ene var å forlike seg med kongen, og så la det stå til hvordan det kom til å gå, det andre var å la kongen rå alene. Det valgte han, enda han slett ikke hadde lyst på det. Men han sa til kongen : <Jeg tjener deg best når jeg gjør det av fri vilje.> Slik sluttet samtalen.
Etter dette kom Erlings frender og venner til ham og bad ham bøye seg og gå fram med vett og ikke med overmot. <Du kommer alltid til å være den gjæveste lendman i norge,> sa de, <for du er både en dugelig mann og har store frender og svær rikdom.> Erling skjønte at dette var gode råd, og de som gav dem, gjorde det av god vilje. Han gjorde så dette, ble kongens handgangne mann med den avtale at kongen skulle rå for vilkårene. De skiltes etter dette, og var liksom forlikte å kalle for. Kong Olav drog videre østover langs landet.

61.

Så snart det ble kjent at kong Olav hadde kommet til Viken, drog de sin veg de danene som hadde sysler for danekongen der ; de reiste tilbake til Danmark og ville ikke vente på kong Olav. Og kong Olav drog innover i Viken og holdt ting med bøndene ; alle folk i landet gikk over til ham, han tok imot alle kongens inntekter og ble i Viken sommeren over.
Fra Tønsberg styrte han øst over Folden helt øst til Svinesund. Der tok sveakongens område til. Han hadde satt sysselmenn der, Eiliv Gautske over den nordlige delen og Roe Skjalge over den østre delen, helt til Elv. Han hadde ætt på begge sider av Elv, og en stor gard på Hisingen ; han var en mektig mann og steinrik ; Eiliv var også av god ætt. Da kong Olav kom til Ranrike med hæren sin, stevnte han ting med folket der, og de som bodde på øyene eller like ved sjøen, kom til ham. Da tinget var satt, talte Bjørn stallare og bad bøndene ta kong Olav til konge der, slik som de hadde gjort annensteds i Norge.
Det var en gjæv bonde som het Brynjolv Ulvalde ; han stod opp og sa : <Vi bønder vet hvor rette landegrensa er fra gammel tid mellom Norges konge og sveakongen og danekongen. Gøta elv har dannet skille fra Vänern til sjøen, nordafor der Marker til Eidskogen, derfra Kjølen helt nord til Finnmark. Men vi vet også at de skiftevis har gått på og villet ta land fra hverandre, svearne har lange stunder hatt makt til Svinesund. Når jeg skal si som sant er, vet jeg at det er et ønske hos mange menn at de helst vil tjene Norges konge ; men de kan ikke makte det. Vi har sveakongens rike både øst og sør for oss ; og Norges konge kommer ventelig snart til å reise nordover igjen, der landets største styrke ligger, og da har ikke vi makt til å kjempe mot Gøtene. Nå får kongen rå for oss på det beste. Vi vil gjerne bli hans menn.>
Etter tinget var Brynjolv buden til kongen om kvelden, og likeså dagen etter ; de snakket mye med hverandre i enerom. Så drog kongen østover i Viken.
Da Eiliv fikk vite at kongen var der, holdt han utkik med ham hvor han drog hen. Eiliv hadde tretti mann som var følget hans, han var oppe i den øvre bygda ved Marker, og der hadde han en bondesamling. Mange bønder kom til kong Olav, og noen sendte bud til ham med tilsagn om vennskap. Så gikk folk mellom kong Olav og Eiliv ; bøndene bad begge to lenge om at de skulle avtale møte med hverandre og se til å få fred på en eller annen måte ; de sa til Eiliv at om de ikke rettet seg etter kongens ord, kunne de vente seg hard medfart av ham ; de sa også det skulle ikke skorte på folk for Eiliv.
Så ble det da avgjort at Eiliv skulle komme ned til sjøen og holde ting med bøndene og kongen. Men da sendte kongen gjestehøvdingen sin, Tore Lange, sjøltolvte til Brynjolv ; de hadde brynjer under kjortlene og hetter over hjelmene. Dagen etter kom bøndene mannsterke nordfra med Eiliv, i følge med ham var Brynjolv, og i flokken til Brynjolv var Tore.
Kongen la til med skipene et sted hvor det er en fjellknatt som stikker ut i sjøen, der gikk han og folkene hans i land og satte seg på fjellknatten. Ovenfor var det en voll, og der stod bondehæren ; mennene til Eiliv stod oppstilt i skjoldborg omkring ham.
Bjørn stallare talte lenge og klokt på kongens vegne. Da han satte seg igjen, stod Eiliv opp og ville tale. Men i samme stund reiste Tore Lange seg, drog sverdet og hogg til Eiliv over nakken, så hodet gikk av. Da styrtet hele bondeflokken opp, og gøtene tok på sprang unna, Tore og hans folk drepte noen av dem. Men da flokkene ble stående, og larmen stilnet, stod kongen opp og sa bøndene skulle sette seg. Det gjorde de. Så ble det talt mye, men til slutt ble det til at bøndene ble kongens handgangne menn og lovte ham lydighet ; han lovte dem til gjengjeld at han ikke skulle skilles fra dem, men bli der til han og Olav sveakonge fikk ende på sine stridigheter på en eller annen måte. Etter dette la kong Olav den nordre sysla under seg, og drog helt øst til Elv om sommeren ; han fikk alle kongens inntekter langs sjøkanten og på øyene.
Da det lei på sommeren, vendte han tilbake nordover i Viken og seilte opp gjennom Glåma. Der er det en stor foss som heter Sarp, det går et nes nordfra ut i elva ved fossen, og der lot kong Olav lage et gjerde tvers over neset av stein og torv og tømmer og fikk gravd ei grøft utenfor, og bygde en stor jordborg der ; i borgen la han grunnen til en kjøpstad. Der lot han bygge en kongsgård og reiste en Mariakirke. Han fikk også merket opp tomter til andre gårder og lot folk bygge der. Om høsten lot han føre forråd dit av alt som trengtes for vinteren. Han ble der vinteren over og hadde svært mye folk hos seg ; i alle syslene satte han sine menn. Han la forbud på all utførsel fra Viken til Götaland, både av sild og salt, og det kunne gøtene nødig unnvære. Han holdt et stort jule- gjestebud og bad til seg mange storbønder fra bygdene der.

62.

Det var en mann som het Øyvind Urarhorn, han hadde slekta si på Aust-Agder. Han var en gjæv mann og av god ætt ; hver sommer drog han på hærferd, snart vest over havet og snart i austerveg eller sør til Frisland. Han hadde ei snekke, ei tjuesesse, med godt mannskap. Han hadde vært med og hjulpet kong Olav ved Nesjar, og da de skiltes der, hadde kongen lovt ham sitt vennskap, og Øyvind hadde lovt kongen å hjelpe hvor han kom til å kreve det. Øyvind var hos kong Olav i julegjestebudet den vinteren, og der fikk han gode gaver av kongen. Brynjolv Ulvalde var også der hos ham, og han fikk et gullinnlagt sverd av kongen i julegave, og dessuten en gard som heter Vettaland ; det er en svær hovedgard. Brynjolv laget en strofe om gavene, og den ender slik : Kongen gav meg
en klinge og Vettaland

Da gav kongen ham lendmanns navn, og Brynjolv var alltid blant kongens beste venner.

63.

Den vinteren drog Trond Kvite øst til Jemtland fra Trondheimen og skulle kreve skatt på vegne av kong Olav Digre. Men da han hadde fått sammen skatten, kom sveakongens menn der og drepte Trond sjøltolvte og tok skatten og førte den til sveakongen. Dette fikk kong Olav vite, og han likte det dårlig.

64.

Kong Olav bød kristen lov i Viken på samme måte som nord i landet, og det gikk lett igjennom, for vikværingene var mye bedre kjent med kristen skikk enn folk nord i landet. Der kom det mange kjøpmenn både vinter og sommer, det var både dansker og saksere. Vikværingene dreiv også mye med kjøpmannsferder til England og Saksland eller Flandern eller Danmark. Noen var i viking også, og ble vinteren over i kristne land.

65.

Om våren sendte kong Olav bud til Øyvind at han skulle komme til ham. De talte lenge med hverandre i enerom. Like etter dette gjorde Øyvind seg ferdig til å dra i viking. Han seilte sørover langs Viken og la til i Eikerøyene utenfor Hisingen. Der fikk han vite at Roe Skjalge hadde dradd nord til Orust og hadde samlet inn leidangskatt og landskyld der, og at nå var ventendes nordfra. Da rodde Øyvind inn i Haugasund, og da Roe kom roende nordfra, møttes de i sundet og kjempet. Der falt Roe og nesten tretti mann ; Øyvind tok alt det Gods Roe hadde hatt med seg. Så seilte Øyvind i austerveg og lå i viking om sommeren.

66.

Det var en mann som het Gudleik Gerdske ; han hadde ætta si på Agder, og var en svær sjømann og kjøpmann, han var rik og var på kjøpmannsferd i mange land ; han drog ofte øst til Gardarike, og derfor ble han kalt Gudleik Gerdske. Denne våren satte Gudleik skipet sitt i stand og ville dra øst til Gardarike om sommeren. Kong Olav sendte bud til ham at han ville gjerne tale med ham. Og da Gudleik kom, sa kongen til ham at han ville gå i lag med ham om noe handel ; han bad ham kjøpe for seg slike kostbare saker som det er vondt å få tak i i Norge. Gudleik sa det skulle bli som kongen ville. Så lot kongen ham få med så mye penger som han syntes trengtes. Gudleik drog i austerveg om sommeren. De lå en stund på Gotland. Da gikk det som det ofte kan gå at ikke alle kunne holde munn, og så fikk folk i land greie på at det var Olav Digres lagsmann som var om bord på det skipet. Gudleik seilte til Holmgard i austerveg om sommeren ; der kjøpte han pell , som han mente kongen skulle ha til kongekåpe, og dessuten dyrebart skinn og staselig dekketøy.
Om høsten, da Gudleik seilte østfra, fikk han motvind, så de ble liggende svært lenge på Öland. Torgaut Skarde hadde holdt utkik etter Gudleik og følget hans om høsten, og nå kom han over dem med et langskip og kjempet med dem ; de verget seg lenge, men det var stor overmakt, og derfor falt Gudleik og mange av skipsfolkene hans, mange ble såret også. Torgaut tok alt de eide og dermed kostbarhetene til kong Olav. Torgaut og hans menn delte likt alt de hadde tatt, men han sa at kostbarhetene skulle sveakongen ha. <Det er da en del av den skatten han hadde rett til å få fra Norge,> sa han. Torgaut drog østover til Svitjod. Dette ble fort kjent utover.
Øyvind Urarhorn kom til Öland litt seinere. Da han fikk høre om dette, seilte han etter Torgaut og hans folk, og de møttes i Sveaskjæra og kjempet. Der falt Torgaut og de fleste av mennene hans, eller også løp de på sjøen. Så tok Øyvind alt det som de hadde tatt fra gudleik, kostbarhetene til kong Olav også. Øyvind drog tilbake til Norge om høsten ; han førte kostbarhetene til kong Olav, og kongen takket ham svært for det han hadde gjort og lovte ham sitt vennskap enda en gang. Da hadde kong Olav vært konge i Norge i tre år.

67.

Samme sommeren hadde kong Olav leidang ute og seilte øst til Elv igjen ; han ble der lenge om sommeren. Da gikk det bud mellom kong Olav og Ragnvald jarl og Ingebjørg Tryggvadotter, kona til jarlen. Hun var svært ivrig for at de skulle hjelpe kong Olav, og hun var en god støtte i denne saken.
Grunnen var for det første at hun og kong Olav var nære frender, og for det andre kunne hun ikke glemme sveakongen det at han hadde vært med på å felle bror hennes, Olav Tryggvason, og at han derfor nå trodde han hadde krav på å rå for Norge. Ved hennes overtalelser ble jarlen sterkt stemt for vennskap med kong Olav, og det endte med at kongen og jarlen satte hverandre stevne og møttes ved Elv. De talte om mange ting, og mye om forholdet mellom Norges konge og sveakongen ; begge sa som sant var, at det var den rene ødeleggelse for begge parter, både vikværinger og gøter, i dette at det ikke skulle være handelsfred mellom landene. Til slutt avtalte de at det skulle være fred mellom dem til neste sommer, og da de skiltes, gav de hverandre gaver og lovte hverandre vennskap.
Kongen reiste nord i Viken, og han fikk alle kongsinntektene helt til Elv ; alle folk der i landet hadde gitt seg under ham nå. Kong Olav Svenske la Olav Haraldsson så sterkt for hat at ingen mann skulle våge å nevne ham med hans rette navn slik at kongen hørte det ; de kalte ham "den digre mannen" og brukte sterke skjellsord om ham hver gang han ble nevnt.

68.

Bøndene i Viken sa til hverandre at nå var det bare en utveg, kongene fikk bli forlikte og slutte fred med hverandre. De sa det var dem det gikk utover om kongene skulle til å herje for hverandre, men det var ingen som torde være så djerv å komme fram for kongen med denne klagen. Så bad de Bjørn stallare at han skulle tale saken for dem hos kongen og be ham sende menn til sveakongen og tilby forlik. Bjørn hadde ikke lyst og bad om å få slippe. Men da mange av vennene hans bad ham, lovte han til slutt å snakke til kongen om dette, men han sa han visste på forhånd at kongen ikke ville vær god å be om å gi etter i så mye som en eneste ting for sveakongen.
 Den sommeren kom Hjalte Skeggjason fra Island på kong Olavs bud. Han drog straks til kong Olav, kongen tok godt imot ham, bad Hjalte bli der hos ham og gav ham plass ved sida av Bjørn stallare, de satt til bords sammen og ble snart gode venner.
En gang kong Olav hadde møte med sine menn og bøndene, og de holdt på å tale om landets saker, sa Bjørn stallare : <Hva har De tenkt å gjøre, konge, med den ufreden som er mellom dem og Olav sveakonge ? Nå har begge mistet menn for den andres skyld, men det er ikke avgjort nå mer enn før, hvor mye hver av dere to skal ha av riket. De har vært her i Viken en vinter og to somrer og vendt ryggen til hele landet her nordafor ; nå er de leie av å være her, de mennene som har odel og eiendom nord i landet. Nå ønsker lendmenn og andre av følget og likeså bøndene, at det skal bli en eller annen endskap på det. Og ettersom det nå er fred og forlik mellom oss og jarlen og vestgøtene som bor nærmest oss, så mener folk det var det beste om De sendte menn med fullmakt til sveakongen. Mange av de mennene som er hos sveakongen, kommer til å støtte dette, for det er til gagn for folk som bygger begge landene, både her og der.> Folk ropte og var enige i Bjørns tale.
Da sa kongen : <Det rådet som du kom fram med her, Bjørn, har du rimeligvis gitt med tanke på deg sjøl. Du skal reise på denne sendeferden. Var det et godt råd, så er det bra for deg, men om det viser seg å være farlig, så er det svært mye din egen skyld. Det er dessuten ditt embete å tale i forsamlinger om det jeg vil ha sagt.> Så stod kongen opp og gikk i kirken og lot synge høymesse, siden gikk han til bords.
Dagen etter sa Hjalte til Bjørn : <Hvorfor er du så sturen, mann, er du sjuk eller er du sint på noen ?> Bjørn fortalte om sin samtale med kongen og sa dette var en farlig sendeferd. Hjalte sa : <Slik er det å følge konger. De som gjør det, får mye å si og blir vist mer heder enn andre, men de kommer ofte i livsfare, og de må kunne finne seg i begge deler. Kongens lykke kan gjøre mye, og om det går godt, kan du vinne stor ære på ferden.> Bjørn sa: <Du tar det så lett med ferden ! Kanskje du vil følge meg ? For kongen har sagt jeg skulle få ha folk av mitt eget følge med meg.> Hjalte sa : <Javisst skal jeg bli med om du vil, for det blir ikke lett for meg å finne noen ny å sitte sammen med på benken om vi to skilles.>

69.

Da kong Olav var på et møte få dager etterpå, kom Bjørn dit sjøltolvte. Han sa til kongen at nå var de ferdige til å dra av sted på sendeferden, og at hestene deres stod oppsalt ute. <Nå vil jeg vite hva ærend jeg skal reise i,> sa Bjørn, <og hva du vil vi skal gjøre.> Kongen sa : <Dere skal si til sveakongen fra meg at jeg vil slutte fred mellom landene våre etter de grensene som Olav Tryggvason hadde før meg, og det skal bli bundet med faste avtaler at ingen av oss skal gå over disse grensene. Men med hensyn til de menn som er drept, så er det ikke verdt å tale om dem hvis vi skal være forlikte, for sveakongen kan ikke få bøtt med gull det mannetap som vi har lidd for svearnes skyld.>
Så stod kongen opp og gikk ut sammen med Bjørn og hans flokk ; der tok han opp et fint sverd og en fingerring av gull og gav den til Bjørn. <Dette sverdet skal du få av meg, det gav Ragnvald jarl meg i sommer, og det skal du ta med til ham og be ham fra meg at han skal hjelpe dere med råd og støtte, så du kan få røktet ærendet. Jeg synes du har gjort det godt, om du kan få høre sveakongens svar, enten han sier ja eller nei. Og gullringen skal du gi til Ragnvald jarl. Disse kjennemerker kommer han til å kjennes ved.>
Hjalte gikk bort til kongen og hilste ham. <Nå kan vi trenge hardt til at du, konge, gir oss din lykke med på denne ferden,> og så ønsket han vel møtt igjen. Kongen spurte, hvor Hjalte skulle hen. <Med Bjørn,> sa han. Kongen sa : <Det blir til hjelp på reisa at du blir med dem, for din lykke har vært prøvd mange ganger. Du kan være viss på at jeg skal legge hele min hug i denne ferden, om det gjør noen forskjell, og jeg skal la min lykke følge både deg og dere alle.>
Bjørn og følget hans rei da av sted og kom til Ragnvald jarls hird. Der ble de godt mottatt. Det var mange mennesker som hadde hørt om Bjørn, og alle de som hadde sett kong Olav, kjente ham både av utseende og stemme, for Bjørn stod fram på alle ting og talte på kongens vegne. Ingebjørg, kona til jarlen, gikk bort til Hjalte og hilste ham ; hun kjente ham, for hun var hos Olav Tryggvason, bror sin, da Hjalte var der, og Hjalte reknet frendskap mellom kongen og Vilborg, som var kona til Hjalte ; Eirik Bjodaskalle var far til Astrid, mor til kong Olav Tryggvason ; og Bodvar var far til Ålov, mor til Gissur kvite, far til Vilborg, og de to, Eirik og Bodvar, var brødre og sønner til Viking-Kåre, lendmann på Voss.
Nå var de der og var svært velkomne. En dag gikk Bjørn og Hjalte og talte med jarlen og Ingebjørg. Da kom Bjørn fram med sitt ærend og viste fram kjenningstegnene for jarlen. Jarlen spurte : <Hva er det som har hendt deg, Bjørn, siden kongen vil du skal dø ? Det er så liten utsikt til at du skal kunne komme fram med dette budskapet at jeg ikke vet den mann som kunne si dette til sveakongen og komme helskinnet fra det. Olav sveakonge har altfor store tanker om seg sjøl til at noen skulle våge å tale til ham om ting han ikke liker.>
Da sa Bjørn at det ikke hadde hendt ham noe som kong Olav var blitt sint på ham for. <Men han har mange ting fore både for seg sjøl og sine menn, og folk som er mindre pågående vil synes det ville være farlig å våge slikt uansett. Men alt han har funnet på hittil, har vendt seg til lykke, og vi venter det kommer til å gå slik denne gangen også. Nå skal jeg si Dem, som sant er, jarl, at jeg vil dra til sveakongen og ikke vende tilbake før jeg har latt ham høre alle de ord som kong Olav sa jeg skulle la komme for hans ører, med mindre Hel hindrer meg eller jeg blir satt i lenker, så jeg ikke kan komme fram. Og dette vil jeg gjøre enten De vil bry Dem noe om kongens bud eller ei.> Da sa Ingebjørg : <Jeg vil straks si det jeg mener. Jeg vil ønske, jarl, at De vil legge hele hugen i det å støtte kong Olavs budsending, slik at dette ærendet kommer fram for sveakongen, hvordan han så kan komme til å svare. Om vi så utsetter oss for å få fiendskap av sveakongen og miste all vår eiendom og riket med, så vil jeg mye heller våge dette enn at det skulle bli sagt at du hadde lagt deg til å sove på kong Olavs budsending for det du var redd for sveakongen. Du har både byrd og frendehjelp og alt du trenger til å være så pass fri her i Sveavelde at du kan si hva du vil, når det er sømmelig, og alle kan ha lyst til å høre det, enten det er mange eller få, mektige eller småfolk, ja om det så er kongen sjøl som hører på.>
Jarlen svarte : <Det er ikke vanskelig å se hva du vil ha meg til. Nå skal det bli slik at du får din vilje i denne saken, jeg lover kongsmennene at jeg skal følge dem så de skal få utført ærendet sitt til sveakongen, enten kongen liker det eller ei. Men jeg vil sjøl rå for hvordan vi skal gå fram med dette. Jeg vil ikke ruse inn i en så vanskelig sak for å rette meg etter hastverket til Bjørn eller noen annen mann. Jeg vil de skal bli her hos meg til den tid kommer at jeg synes det ser noenlunde ut til at vi skal kunne få utført dette ærendet.> Da jarlen hadde gitt til kjenne at han ville hjelpe dem i denne saken og gi dem sin støtte, så takket Bjørn ham svært og sa han ville la alt gå etter hans råd. Bjørn og følget hans ble der hos jarlen nokså lenge.

70.

Ingebjørg var særs vennlig mot dem. Bjørn talte til henne om saken, og han syntes det var ille det skulle dra ut så lenge på ferden. De to og Hjalte talte ofte sammen om dette. Da sa Hjalte : <Jeg kan reise til kongen, om dere vil. Jeg er ikke norsk, og svearne kommer ikke til å ha noe imot meg. Jeg hat hørt at det er noen islendinger hos sveakongen, og at de er velkomne der, det er Gissur Svarte og Ottar Svarte, kongens skalder, de er kjenningene mine. Så kan jeg se å få vite om jeg kan merke på sveakongen om denne saken er så helt håpløs som folk sier nå, eller om det skulle være noe annet som ligger under. Jeg kan finne på et ærend som jeg synes er høvelig.>
Det syntes Ingebjørg og Bjørn var et svært så klokt råd, og så ble de enige om det og slo det fast. Ingebjørg rustet ut Hjalte til reisen, og gav ham to gøter ; hun sa til dem at de skulle følge ham og gå ham til hånde, både i tjenester og om han ville sende dem noe sted. Ingebjørg gav ham tjue mark veid sølv i reisepenger. Hun sendte bud og kjenningstegn med ham til Ingegjerd, datter til kong Olav, at hun skulle hjelpe ham av hele sin hug, hva han så kunne bli nødt til å be henne om.
Hjalte drog av sted straks han var ferdig. Da han kom til kong Olav, møtte han snart skaldene Gissur og Ottar, de ble svært glade over å se ham og gikk til kongen med ham med én gang, de sa til kongen at det var kommet en mann dit som var en landsmann av dem, og som var en av de største menn der i landet, og bad at kongen skulle ta godt imot ham. Kongen bad dem ta Hjalte og hans følge med seg i flokken sin. Da Hjalte hadde vært der en stund og blitt kjent med folk, ble han godt likt av alle som var der. Skaldene var ofte hos kongen, for de var djerve til å tale, de satt ofte framfor høgsetet til kongen om dagen, og Hjalte var med dem. De gjorde alltid mest ære på ham, og han ble da også kjent med kongen og talte med ham. Kongen var pratsom, talte med ham og spurte etter nytt fra Island.

71.

Før Bjørn reiste hjemmefra hadde han bedt Sigvat skald om å følge seg, han var hos kong Olav den gang, men folk hadde ikke videre lyst på den ferden. Bjørn og Sigvat var gode venner, Sigvat kvad. Se kvad.

Og da de rei opp i Gøtaland, kvad han disse strofene :

Så rei de inn i byen Skara og opp gjennom stretet fram til jarlens gård, han kvad :
 
 

72.

En dag gikk Hjalte framfor kongen, og skaldene fulgte ham. Da tok Hjalte til orde : <Som de vet, konge, har jeg kommet hit for å møte Dem, og jeg har reist en lang og vanskelig veg. Men da jeg nå hadde kommet over havet og hadde hørt om Deres kongelige prakt, så syntes jeg det var dumt å reise hjem igjen uten å ha sett Dem og Deres storhet. Nå er det den lov mellom Island og Norge at islendinger som kommer til Norge, skal svare landøre, og da jeg kom over havet, krevde jeg inn landøren fra alle som var med på skipet mitt. Men ettersom jeg vet at det er De som har makten over Norge, så drog jeg til Dem og tok med landøren til Dem.> Og så viste han kongen sølvet og helte ti mark sølv ut i kappeskjøtet til Gissur Svarte. Kongen sa : < Det er ikke mange som har hatt med slikt til oss fra Norge på en stund, Hjalte, jeg sier deg hjertelig takk for at du har lagt så mye strev i å føre landøren til oss, heller enn å betale den til våre uvenner. Men disse pengene vil jeg likevel at du skal ta imot av meg, og dermed også mitt vennskap nå.> Hjalte takket kongen med mange ord.
Etter dette ble han svært godt likt av kongen og talte ofte med ham ; kongen syntes han var en klok mann som snakket godt for seg. Hjalte sa til Gissur og Ottar at han var sendt til Ingegjerd kongsdatter med kjenningstegn for at hun skulle gi ham støtte og vennskap, og han bad at de skulle hjelpe ham å få tale med henne. De sa det det var en lett sak for dem, og så gikk de en dag til husene hennes ; hun satt der og drakk sammen med mange mennesker. Hun ønsket skaldene velkommen, for hun kjente dem fra før. Hjalte hilste henne fra Ingebjørg, jarlens kone, og sa hun hadde sendt ham til henne for at hun skulle gi ham støtte og vennskap, og tok fram kjennings-  tegnene. Kongsdattera tok godt imot dette og sa at han skulle gjerne få hennes vennskap.
De ble sittende der lenge utover dagen og drikke, kongsdattera spurte Hjalte om mange ting og bad ham komme igjen og tale med henne. Han gjorde det, kom ofte og talte med kongsdattera ; han fortalte henne også i hemmelighet om hans og Bjørns reise, og spurte hva hun tenkte, hvordan sveakongen ville ta den saken at det skulle komme i stand forlik mellom de to kongene. Kongsdattera sa at hun skulle tro det ikke kunne nytte å snakke om slikt som at kongen skulle forlike seg med Olav Digre. Hun sa at kongen var blitt så vred på Olav at han ikke kunne tåle å høre ham bli nevnt.
Så var det en dag Hjalte satt hos kongen og talte med ham. Kongen var riktig i godlag og nokså drukken. Da sa Hjalte til kongen : <Her kan en få se mye stas og høy verdighet, og jeg har da fått syn for sagn for det jeg ofte har hørt, at det finnes ikke konge i Norderlanda som er så gjæv som du. Det er stor synd, at det er så lang veg for oss å komme hit, og dertil så farlig, først det store havet, og så er det ikke trygt å reise gjennom Norge for folk som vil reise hit i vennlig ærend. Hvorfor prøver ikke folk å mekle og skape fred mellom Dem og Olav Digre ? Jeg hørte mye snakk om det i Norge, og i Västergötland også, alle ville gjerne det skulle bli fred, og det ble sagt meg for visst at Norges konge skulle ha sagt han med glede ville forlike seg med Dem. Jeg er viss på grunnen er at han kan se at han har mye mindre makt enn du har. Det ble også sagt at han tenkte på å fri til dattera di, Ingegjerd, og det var også det beste for å få fullt forlik. Han er en svært gjæv mann, etter det jeg har hørt troverdige folk si.>
Da svarte kongen : <Slikt skal du ikke snakke om, Hjalte. Jeg skal ikke bli sint på deg for de ordene du har sagt, for du visste ikke at du burde ta deg i vare for det. Den digre mannen må ingen kalle konge her i min hird, han er mye mindre til mann enn folk sier. Det skjønner du nok når jeg forteller deg hvorfor dette giftermålet er upassende. Jeg er den tiende kongen i Uppsala som har sittet her slik at den ene har tatt arven etter den andre av oss frender og vært enekonge over Sveavelde og mange andre store land, og alle har vært overkonger over de andre kongene i Norderlanda. Men i Norge er det lite land som er bygd, og dertil ligger bygdene spredt ; der har det vært småkonger. Harald Hårfagre var den største kongen i det landet, han kjempet med fylkeskongene og tvang dem under seg. Han visste å holde måte og prøvde ikke på å ta noe av sveakongens land, derfor lot sveakongen ham være i fred ; dessuten var det frendskap mellom dem også. Og da Håkon Adalsteinsfostre var i Norge, fikk han også være i fred, helt til han herjet i Götaland og Danmark, men da ble det reist flokk mot ham, og så mistet han liv og rike. Gunnhildssønnene ble også tatt av dage da de ble ulydige mot danekongen. Så la Harald Gormsson Norge til sitt rike, og gjorde det skattskyldig, og likevel syntes jo vi at Harald Gormsson var mye mindre til mann enn Uppsala-kongene ; Styrbjørn, vår frende, kuet ham, og Harald ble hans mann. Og enda vokste Eirik Seiersæl, far min, over hodet på Styrbjørn, da de to prøvde seg mot hverandre. Og da Olav Tryggvason kom til Norge og kalte seg konge, fant vi oss ikke i det av ham ; Svein danekonge og jeg drog av sted og tok livet av ham. Nå har jeg tatt Norge, og det med ikke mindre makt enn slik du nå hørte, og retten jeg har til det, er ikke dårligere enn dette at jeg har tatt det i kamp og seiret over den kongen som hadde det før. Så nå kan vel du, som er en klok mann, tenke deg til at det er så langt ifra at jeg vil gi slipp på det riket for den digre mannen. Det er rart han ikke minnes at det var med nød og neppe han slapp ut av Mälaren den gang vi hadde murt ham inne. Jeg tror nok han dengang tenkte på andre ting om han kunne komme fra det med livet, enn å kjempe med oss svear oftere. Nå, Hjalte, må du aldri mer ta slike ord i din munn når du taler med meg.>
 Hjalte syntes ikke det så lyst ut med å få kongen til å høre på fredsforslag, han gav det opp og snakket om noe annet.
 Litt seinere, en gang da Hjalte talte med Ingegjerd kongsdatter, fortalte han henne hele samtalen han hadde hatt med kongen. Hun sa hun hadde ventet seg slikt av kongen. Hjalte bad henne legge et godt ord inn hos kongen, og sa at det ville sikkert hjelpe. Hun sa kongen ville ikke bry seg om det hun sa. <Men jeg kan godt snakke om det, hvis du vil,> sa hun. Hjalte sa takk til det.
 En dag var Ingegjerd kongsdatter og talte med sin far, og da hun skjønte kongen var i godlag, sa hun : <Hva har du tenkt å gjøre med striden mellom deg og Olav Digre ? Det er mange som klager over disse vanskelighetene nå. Noen sier de har mistet det de eide, og andre har mistet frender for nordmennenes skyld, og ingen av dine menn kan komme til Norgeslik som saken nå står. Det er rent til unyttes også at du krever makten i Norge. Det landet er fattig og vondt å komme fram i, og folket er ikke å lite på. Folk der i landet vil heller ha en hvilken som helst annen mann til konge enn deg. Om jeg fikk rå, så ville du la det bli stilt med kravene på Norge, og heller kjempe i austerveg for å få det riket som sveakongen har hatt der før i tida, og som nå sist Styrbjørn, vår frende, la under seg, og så la Olav Digre få ha ættearven sin og slutte forlik med ham.>
 Kongen sa i sinne : <Så det er det du vil, Ingegjerd, at jeg skal gi opp makten over Norge og så gifte deg med Olav Digre ? Nei,> sa han, <det skal det nok ikke bli noe av. Før skal det bli til det at på Uppsalatinget i vinter gjør jeg det kjent for alle svear, at de skal ut med full allmenning før isen går av vannene. Så skal jeg dra til Norge og legge det landet øde med odd og egg og brenne alt, og på den måten lønne dem fordi de har sveket meg.> Og kongen var så vill at det ikke var råd å svare ham. Da gikk hun sin veg.
 Hjalte hadde holdt vakt, og han gikk straks for å tale med henne. Han spurte hvordan det gikk henne hos kongen. Hun sa det gikk som hun hadde ventet, det nyttet ikke å snakke med kongen, for han fór opp og ble hissig, og hun bad Hjalte aldri nevne denne saken for kongen mer.

Når Ingegjerd og Hjalte talte sammen, snakket de ofte om Olav Digre ; han fortalte henne mye om kongen, om hvordan han var, og roste ham alt han kunne, og det var det sanneste han kunne si også ; hun hørte villig på det han sa. Og en gang de talte sammen, sa Hjalte : <Skal jeg få lov, kongsdatter, å si deg det som jeg går og tenker på ?> <Si det du,> sa hun, <men slik at bare jeg hører det.> Da sa Hjalte : <Hva ville du svare, om Olav, Norges konge, sendte menn til deg for å be om di hand ?>
 Hun rødmet og svarte langsomt og sindig : <Jeg har ikke tenkt over hva jeg ville svare på det, for jeg tror ikke jeg kommer til å trenge å gi deg noe slikt svar. Men om kong Olav er slik som du sier, i alle deler, så skulle jeg ikke kunne ønske at min mann var annerledes, bare du nå ikke har skrytt for mye av ham på mange måter, da.>
Hjalte sa at han hadde ikke på noen måte gjort kongen bedre enn han var. De talte flere ganger om dette med hverandre. Ingegjerd sa Hjalte måtte vare seg for å snakke om det til noen andre, <for kongen kommer til å bli sint på deg, om han får vite det.>
 Hjalte fortalte det til skaldene Gissur og Ottar, og de sa det måtte være svært så heldig om dette kunne komme i stand. Ottar var en fritalende mann og stod seg godt med høvdinger. Han kom også snart til å snakke med kongs- dattera om saken, og fortalte henne det samme om kongen som Hjalte hadde gjort, og for en gild mann han var. Hjalte og hun og de andre talte ofte sammen om denne saken, og da de hadde snakket mange ganger, og Hjalte var blitt helt viss på utfallet, sendte han bort de to gøtene som hadde fulgt ham dit ; han lot dem dra tilbake til jarlen med brev som Ingegjerd kongsdatter og hjalte sendte jarlen og Ingebjørg. Hjalte lot dem også få et vink om hva han hadde snakket med Ingegjerd om, og om hennes svar. Sendemennene kom til jarlen litt før jul.
 

73.

Da kong Olav hadde sendt Bjørn og hans følge øst i Götaland, sendte han noen andre menn til Opplanda i det ærend å kreve veitsler for seg. Han tenkte å dra på veitsler omkring på Opplanda den vinteren, for de forrige kongene hadde hatt for skikk å kreve veitsler på Opplanda hver tredje vinter. Han drog ut fra Borg om høsten. Kongen drog først til Vingulmark. Han laget det slik at han tok imot veitslene oppe i nærheten av skogbygdene, og der stevnte han til seg alle folk fra bygdene og især de som bodde lengst borte fra hovedbygdene.
Han gransket nøye hvordan folk holdt kristendommen, og der han syntes den trengtes bedres, lærte han dem riktig kristenskikk, og om det var noen som ikke ville holde opp å være hedninger, så tok han det så hardt at han dreiv noen ut av landet, noen lot han lemleste på hender eller føtter eller lot stikke øynene ut på dem, noen lot han henge eller halshogge, og han lot ingen være ustraffet som ikke ville tjene Gud. Slik drog han gjennom hele det fylket. Han straffet like mye storfolk som småfolk. Han gav dem prester, og satte så tett med prester i bygdene so han syntes det var best.
På den måten reiste han gjennom dette fylket. Da han kom opp på Romerike, hadde han tre hundre våpenføre menn. Han merket snart at det ble dårligere med kristendommen dess lenger han kom opp i landet. Men han holdt fram på samme måten og omvendte hele folket til den rette tro, og gav strenge straffer til dem som ikke ville lyde hans bud.

74.

Da den kongen som rådde på Romerike, fikk høre om dette, syntes han det tok til å se farlig ut. For hver dag kom det mange menn til ham og klagde over slikt, både mektige menn og småfolk. Da fant kongen på det råd å reise opp på Hedmark til kong Rørek, for han var den klokeste av de kongene som var der den gang. Da kongene fikk talt med hverandre, ble de enige om å sende bud nord i Gudbrandsdalen til kong Gudrød, og likeså til Hadeland til den kongen som var der, og be dem komme til Hedmark og møte kong Rørek og de andre. De lot seg ikke be to ganger, og så møttes de fem kongene på Hedmark, der det heter Ringsaker. Ring var den femte av kongene, bror til kong Rørek.
 

Opplandskongene.



Først gikk kongene og talte med hverandre i enerom. Den kongen som hadde kommet fra Romerike, tok først ordet. Han fortalte om hvordan Olav Digre fór fram og gjorde ufred for folk, tok livet av noen og lemlestet andre, noen dreiv han ut av landet, og han tok pengebøter av alle dem som sa noe imot ham, han kom med en hær av folk gjennom landet og ikke med den styrke loven gav ham rett til. Han fortalte også at det var for denne ufreden han hadde flyktet dit, og han sa at mange andre mektige menn på Romerike også hadde rømt fra odelen sin.
<Og om denne ulykken nå er oss nærmest, så vil det ikke vare lenge før dere kommer ut for det samme, og derfor er det bedre vi alle sammen rådslår om hva vi skal finne på å gjøre.>
Da han var ferdig med å tale, vendte kongene seg til Rørek og bad ham svare. Han sa : <Nå er det gått slik som jeg kunne tenke meg det ville gå, dengang vi hadde stevne på Hadeland, og dere alle sammen var så ivrige på å heve ham opp over hodene på oss ; han blir hard å holde i hornene når han får makten alene i landet. Nå har vi to ting å velge mellom. Enten kan vi alle sammen dra og møte ham og la ham stelle og styre som han vil med alt for oss, og det tror jeg blir det beste vi kan gjøre, eller også kan vi reise oss mot ham nå, før han er kommet videre ut over landet. Om han har tre eller fire hundre mann, så er ikke det noen overmakt for oss, dersom vi er enige alle sammen. Men som oftest er det verre å seire når det er mange sammen som er like mektige, enn når det er én fører i spissen for hæren, og derfor er det mitt råd at vi heller lar være å våge lykken mot Olav Haraldsson.>
Etterpå talte hver av kongene og sa det de mente ; noen rådde fra og noen til, og det kom ingen endskap på det ; de hadde gode grunner for begge deler. Da tok Gudrød Dalekonge til orde og sa : <Jeg synes det er merkelig at dere er så vinglete med avgjørelsen i denne saken, dere er nok fælt redde for Olav. Her er vi fem konger, og ingen av oss er av mindre ætt enn Olav. Nå har vi hjulpet ham til å kjempe mot Svein jarl, og med vår hjelp har han tatt dette landet. Og hvis han nå vil misunne hver av oss det vesle riket vi har hatt fra før, og byr oss pinsler og underkuelse, så kan jeg bare si det om meg sjøl at jeg vil se til å unngå trelldom hos kongen, og jeg sier at den av dere som ikke vil være med på å ta livet av ham, når han kommer her opp til Hedmark rett i hendene på oss, han er ikke mye til mann. For det kan jeg si dere at aldri kan vi bære hodet fritt så lenge Olav lever.>
Etter denne hissige talen gikk de over til hans råd alle sammen. Da sa Rørek : <Når jeg ser på dette tiltaket, skjønner jeg at her kommer vi til å måtte stå sammen i sterkt samband, så ingen svikter noen av de andre. Sett at dere går mot kong Olav på et møte dere har avtalt, når han kommer hit til Hedmark. Da stoler ikke jeg så mye på noen av dere at jeg vil la noen være nord i Gudbrandsdalen, og noen ute på Hedmark. Dersom vi blir enige om denne planen, vil jeg at vi skal bli sammen dag og natt så lenge til vi har gjennomført den.>
Dette var kongene enige i, og så holdt de seg samlet videre. De lot gjøre gjestebud for seg ute på Ringsaker og drakk på omgang der, og så holdt de utkik utpå Romerike. Når noen speidere kom hjem, sendte de straks ut nye, slik at de natt og dag visste hva Olav gjorde, og hvor mye folk han hadde.
Kong Olav drog på veitsler opp gjennom Romerike, og hele tida på samme måte som før sagt. Da veitslene ikke strakk til fordi han hadde så mye folk, lot han bøndene få pålegg om å øke veitslene der han syntes han trengte bli lenger ; men noen steder ble han kortere tid enn han hadde tenkt, og slik kom han fortere enn avtalt opp til Mjøsa..
Da kongene hadde stadfestet planen sin seg imellom, sendte de bud til lendmenn og storbønder og stevnte dem til seg fra alle fylkene. Og da de kom, hadde kongene møte med dem i enerom og lot dem få vite om planen og avtalte en møtedag når den skulle settes i verk. De avtalte at da skulle hver av kongene ha tre hundre mann. Så sendte de lendmennene hjem, de skulle samle folk og komme og møte kongene slik som avtalt. Denne planen likte de fleste godt. Men det ble likevel sant som sagt er, at alle har én venn mellom uvenner.

75.

På dette møtet var Kjetil fra Ringnes. Og da han kom hjem om kvelden, åt han først kveldsverd, og så kledde de seg, han og karene hans, og gikk ned til fjorden, der tok de den skuta som Kjetil eide, og som kong Olav hadde gitt ham ; de satte skipet på vannet, og i naustet der hadde de all redskap ferdig ; den tok de, satte seg til årene og rodde ut på fjorden. Kjetil hadde førti mann, alle vel væpnet. Tidlig neste dag kom de ut til Minnesund. Der gikk Kjetil videre med tjue mann og lot de andre tjue bli igjen og passe skipet.
Kong Olav var på Eid på øvre Romerike. Kjetil kom dit da kongen gikk fra ottesangen, han ønsket Kjetil velkommen. Kjetil sa han måtte snakke med kongen med én gang, og så gikk de to og talte sammen alene. Så fortalte Kjetil kongen hva det var kongene hadde fore, og alt det han hadde fått vite om planene deres. Da kongen fikk vite dette, kalte han til seg sine menn ; han sendte noen ut i bygda og bad folk komme til seg med hester, noen sendte han opp til Mjøsa for å ta de robåtene de kunne få tak i og ha dem ferdige til han kom. Etterpå gikk han i kirken og lot synge messe for seg, og så gikk han straks til bords.
Da han hadde spist, skyndte han seg å bli ferdig og drog opp til Mjøsa, der kom det båter og møtte ham. Han gikk sjøl om bord i skuta til Kjetil sammen med så mange mann som skuta kunne ta, og alle de andre tok de båtene de kunne få tak i. Da det lei på kvelden, la de fra land. Været var stille ; de rodde ut på fjorden, og da hadde kongen nesten fire hundre mann. Før det ble dag, kom han opp til Ringsaker ; vaktene merket ingen ting før hæren var kommet opp på garden. Kjetil hadde god greie på hvilke hus kongene sov i ; kongen lot alle disse husene kringsette, og passet på at ingen mann kom unna ; så ventet de på at det skulle lysne. Kongene hadde ikke nok folk å verge seg med, og så ble de tatt til fange alle sammen og ført fram for kongen.
Kong Rørek var en lumsk og stivsinnet mann, kong Olav mente han ikke var å stole på, sjøl om han gjorde et slags forlik med ham. Han lot Rørek blinde på begge øynene og tok ham med seg ; på Gudrød Dalekonge lot han tunga skjære ut. Ring og de to andre lot han sverge eder at de skulle reise ut av Norge og aldri komme igjen mer. Noen av de lendmennene og bøndene som hadde vært medskyldige i sviket, dreiv han ut av landet, noen ble lemlestet, og av noen tok han imot forlik.
Ottar Svarte forteller om dette. Se kvad.

Kong Olav la under seg det rike som disse fem kongene hadde hatt, og så tok han gisler av lendmenn og bønder. Han tok inn skatt istedenfor veitsler nord fra Gudbrandsdalen og omkring på Hedmark ; så vendte han tilbake til Romerike og drog derfra vest på Hadeland. Den vinteren døde Sigurd Syr, mågen hans. Da reiste kong Olav til Ringerike, og Åsta, mor hans, gjorde et stort gjestebud for ham. Nå var Olav den eneste som hadde kongsnavn i Norge.
 

76.

Det fortelles at en gang mens kong Olav var i gjestebud hos Åsta, mor si, leidde hun fram barna sine og viste dem til ham. Kongen satte Guttorm, bror sin, på det ene kneet, og på det andre satte han den andre broren, Halvdan. Kongen så på guttene, han rynket brynene og så bistert på dem. Da tok guttene til å sutre. Så bar Åsta den yngste sønn sin som het Harald, til ham, han var tre år gammel. Kongen rynket brynene til ham, men han bare så opp på ham ; da tok kongen gutten i håret og lugget ham, gutten tok kongen i hakeskjegget og drog til. Da sa kongen :
<Du kommer til å bli hevngjerrig, frende.>
Dagen etter gikk kongen og dreiv omkring på garden sammen med Åsta, mor si. De kom til et vann. Der holdt guttene Guttorm og Halvdan, sønnene til Åsta, på å leike ; de hadde laget seg store garder og kornløer og hadde mange kuer og sauer, det var leiken. Ikke langt derfra, i ei leirvik nedved vannet, satt Harald ; han holdt på med en mengde trefliser som lå og fløt innmed land. Kongen spurte ham hva det skulle være ? Han sa det var hærskipene hans. Da lo kongen og sa : <Det kan nok hende den tid kommer, frende, da du rår for skip.>
Nå ropte kongen på Halvdan og Guttorm, og så spurte han Guttorm : <Hva ville du eie mest av, frende ?>
<Åkrer,> sa han. Kongen spurte : <Hvor store åkrer skulle du ønske hadde ?> Han svarte : <Jeg skulle ønske at hele dette neset som går ut i vannet her, var sådd til hver sommer.> Der stod det ti garder. Kongen svarte : <Der kunne det vokse mye korn.>
Så spurte han Halvdan hva han ville eie mest av. <Kuer,> sa han. Kongen spurte : <Hvor mange kuer ville du ønske deg ?> Halvdan svarte : <Når de gikk for å drikke, skulle de stå tett i tett rundt hele vannet.> Kongen svarte : <Dere vil ha store garder, det er likt far deres.> Så spurte kongen Harald : <Hva ville du ha mest av ?> Han svarte : <Karer,> sa han. Kongen svarte : <Hvor mange ville du ha ?> <Jeg ville ha så mange at de kunne ete opp alle kuene til Halvdan, bror min, i ett mål.> Kongen lo og sa til Åsta : <Her før du nok opp en konge, mor.> Det er ikke fortalt hva mer de sa.
 

Kong Olav med halvbrødrene sine.

77.

Det var gammel landsskikk i Svitjod så lenge hedendommen varte, at det skulle være hovedblot i Uppsala i gjømåneden ; da skulle de blote for fred og seier for kongen sin, og dit skulle det komme folk fra hele Sveavelde; der skulle også alle svears ting være. Det var marknad og handelsstevne der også, og det varte i ei uke, og da kristendommen kom til Svitjod, holdt likevel lagtinget og marknaden seg. Men nå siden hele Svitjod er blitt kristent og kongene har holdt opp å bo i Uppsala, er marknaden flyttet og blir holdt ved kyndelsmesstid, og slik har det vært hele tida siden, men nå varer den ikke mer enn tre dager. Der er sveatinget, og dit kommer de fra hele landet.
Sveavelde er delt i mange deler. En del er Västergötland og Värmland og Marker og det som hører til der, og det er så stort rike at den biskopen som rår der, har elleve hundre kirker under seg. En annen del av landet er Öster- götland, det er et annet bispedømme, og under det ligger Gotland og Öland, og til sammen blir det et enda større bispedømme. I sjølve Svitjod er det en landsdel som heter Södermannland, det er ett bispedømme. Så heter det Västmanland eller Fjadrundaland, det er et bispedømme. Så er det Tiundaland, det er den tredje delen av Svitjod, den fjerde heter Åttundaland, den femte er Sjåland og det som hører til der øst langs havet. Tiundaland er gildest og best bygd av landene i Svitjod, hele riket bøyer seg for det, der er kongssetet og der er erkebispesetet, og derav kommer navnet Uppsala-rikdommen ; det er sveakongens eiendom svearne kaller slik, de kaller den Uppsalaød.
I hver av landsdelene er det eget lagting, og de har egne lover i mange stykker ; over hver av lovene er det en lagmann, og det er han som har mest å si over bøndene, for det som han vil og sier fram, det blir lov. Og når kongen eller en jarl eller biskopene reiser omkring i landet og holder ting med bøndene, da svarer lagmannen på bøndenes vegne, og de følger ham så sikkert alle sammen, at det knapt er noen stormann som våger å vise sin makt på alltinget deres om ikke bøndene og lagmannen gir lov til det. Men i alle slike saker som lovene ikke er innbyrdes like i, skal Uppsala-loven gjelde, og alle andre lagmenn skal stå under den lagmannen som er i Tiundaland.

78.

Den gang var det en lagmann i Tiundaland som het Torgny ; hans far het Torgny Torgnysson. Ætta hadde vært lagmenn i Tiundaland sønn etter far i mange kongsaldrer. Torgny var gammel dengang, han hadde en stor hird omkring seg, og han gikk for å være den klokeste mannen i Sveavelde. Han var frende til Ragnvald jarl, og var fosterfar hans.
Nå må vi fortelle hvordan det gikk de mennene som Ingegjerd kongsdatter og Hjalte hadde sendt vestover, da de kom til Ragnvald jarl og Ingebjørg, hans kone, og sa at kongsdattera flere ganger hadde snakket til sveakongen om forlik mellom ham og Olav Digre, at hun var en svært god venn til kong Olav, men at sveakongen ble sint hver gang hun nevnte Olav, og hun hadde ikke noen tro på å få i stand forlik slik som sakene stod. Jarlen fortalte Bjørn hva han hadde hørt østfra, men Bjørn sa likevel det samme som før, at han ville ikke vende tilbake før han hadde møtt sveakongen, og han sa at jarlen hadde lovt å følge ham til sveakongen.
Nå lei det fram på vinteren, og straks jula var over, gav jarlen seg i veg og hadde med seg seksti mann ; Bjørn stallare og hans følge ble med ham. Jarlen drog østover helt til Svitjod ; men da de kom opp i landet, sendte han noen mann i forvegen inn til Uppsala og sendte bud til Ingegjerd kongsdatter at hun skulle komme til Ulleråker og møte ham ; der hadde hun store garder.
Da jarlens bud kom til kongsdattera, lot hun seg ikke be to ganger, men drog av sted med stort følge. Hjalte ble med henne. Men før han reiste, gikk han inn til kong Olav og sa : <Hell og lykke følge deg, konge ! Det kan jeg si for sant, at aldri har jeg vært noe sted hvor jeg har sett slik prakt som her hos deg. Det skal jeg fortelle overalt der jeg kommer siden. Konge, jeg vil be deg at du vil være min venn.> Kongen svarte : <Hvorfor taler du som du gjerne vil bort ? Hvor skal du hen ?> Hjalte svarte : <Jeg skal ri ut til Ulleråker med Ingegjerd, datter di.>
Kongen sa : <Ja far vel da, du er en klok og dannet mann, og har god greie på hvordan du skal være sammen med høvdinger.> Så gikk Hjalte sin veg.
Ingegjerd kongsdatter rei ut til garden sin på Ulleråker, der lot hun gjøre i stand gjestebud for å ta imot jarlen. Så kom jarlen dit, og han ble godt mottatt ; han ble der i noen dager. Han og kongsdattera talte mye med hverandre og mest om sveakongen og Norges konge, hun fortalte jarlen at hun syntes ikke det så lyst ut med forliket. Da sa jarlen : <Hva mener du nå, frenke, om dette at Olav, Norges konge, ber om di hand ? Vi syntes det var den beste måten å få forlik på om kongene ble måger, men jeg vil ikke støtte den saken om jeg vet at det er tvert imot din vilje.> Hun sa : <Far min får rå for mitt giftermål. Men av mine frender er du den jeg helst vil skal rå for meg i saker som jeg synes har noe å si. Og synes du dette er rådelig ?> Jarlen rådde henne sterkt til det, og reknet opp mange ting om kong Olav som var til stor heder for ham ; han fortalte henne nøye om det som hadde hendt nylig, dengang kong Olav fanget fem konger på en liten morgenstund og tok makten fra dem alle sammen og la eiendommene og rikene deres under sitt velde. De talte mye om denne saken med hverandre. Så drog jarlen bort da han var ferdig, og Hjalte fulgte ham.

79.

 Ragnvald jarl kom en dag på kvelden til Torgny lagmanns gard. Det var en stor velmaktsgard ; det stod mange folk ute, de tok godt imot jarlen, tok seg av hestene og redskapen deres. Jarlen gikk inn i stua, der inne var det mange folk. I høgsetet satt det en gammel mann, Bjørn hadde aldri sett så svær mann, og skjegget var så langt at det lå ned på knærne hans og bredde seg ut over hele brystet ; han var en vakker mann og så gjæv ut. Jarlen gikk fram til ham og hilste. Torgny ønsket ham velkommen og bad ham gå og sette seg på den plassen han var vant til å sitte ; jarlen satte seg på den andre sida rett imot Torgny.
De var der i noen dager før jarlen kom fram med ærendet sitt. Da bad han Torgny bli med seg til tinghuset. Bjørn og følget hans gikk dit sammen med jarlen., og så tok jarlen til orde og fortalte at Olav Norges konge hadde sendt sine menn der øst for å slutte fred ; han talte også lenge om hvor vanskelig det var for vestgøtene å ha ufred med Norge ; han fortalte videre at Olav Norges konge hadde sendt menn til ham, og her var nå kongens sendemenn, og han hadde lovt at han skulle følge dem til sveakongen. Han sa også at sveakongen hadde stilt seg så vrangt til saken at han hadde sagt det skulle ikke nytte noen mann å komme til ham med den. <Og så er det så, fosterfar,> sa jarlen, <at jeg kan ikke greie denne saken alene, og derfor har jeg kommet hit til deg, og her venter jeg å få gode råd og hjelp fra deg.>
Da jarlen var ferdig med å tale, tidde Torgny først stille en stund. Og da han tok ordet, sa han : <Det er merkelig som dere steller dere, å være så ivrig etter å få høvdingnavn, og så vet dere verken ut eller inn når dere kommer ut for noe vanskelig. Hvorfor kunne du ikke tenkt på det før du lovte å følge dem at du ikke har makt til å si imot kong Olav ? Jeg synes ikke det er mindre stas å bli reknet for bonde, men så være fri til å si det en vil, om så kongen sjøl er til stede. Nå skal jeg komme til Uppsalatinget og hjelpe deg så langt at du kan si til kongen det du har lyst til, uten å være redd.> Jarlen takket ham svært for dette løftet, og så ble han der hos Torgny og rei til Uppsalatinget sammen med ham. Der var det en mengde mennesker, kong Olav var der også med hirden sin.

80.

Første dagen tinget var åpnet, satt kong Olav på stolen og hirden omkring ham. På den andre sida av tinget satt Ragnvald jarl og Torgny på én stol, foran dem satt hirden til jarlen og Torgnys flokk av huskarer, men bak stolen og i ring hele vegen omkring stod bondemugen, og noen hadde gått opp på høyder og hauger for å høre på derfra.
 Da nå slikt var sagt på kongens vegne som det var skikk å si på tinget, og folk var ferdige med det, stod Bjørn stallare opp ved siden av jarlens stol og sa høyt : <Kong Olav har sendt meg hit i det ærend at han vil by sveakongen forlik etter de landegrensene som fra gammel tid har vært mellom Norge og Svitjod.> Han talte så høyt at sveakongen hørte det godt. Da sveakongen først hørte nevnt kong Olav, trodde han det var en som hadde en sak han ville ha fram for ham ; men da han hørte tale om landegrenser og forlik mellom Svitjod og Norge, skjønte han hva kant dette kom fra. Da sprang han opp og ropte høyt at den der mannen skulle tie med slikt nyttsløst prat. Bjørn satte seg da ned. Og da det ble stilt, stod jarlen opp og talte. Han fortalte om Olav Digres budskap, og tilbudet om forlik med sveakongen Olav, og at vestgøtene bad kong Olav innstendig at han skulle gjøre forlik med nordmennene. Han reknet opp hvor vanskelig det var for vestgøtene når de måtte sakne alle de tingene fra Norge som de trengte for å livnære seg, og dessuten skulle være utsatt for overfall og herjinger av nordmennene, om Norges konge samlet hær og herjet der. Jarlen sa også at Olav Norges konge hadde sendt menn dit med det ærend at de skulle be om han kunne få Ingegjerd, datter hans, til ekte.
 Da jarlen sluttet å tale, stod sveakongen opp. Han svarte tvert nei på forliket, og lastet jarlen hardt og sterkt fordi han hadde vært så djerv å gjøre fred og forlik med den digre mannen og sluttet vennskap med ham ; han sa han hadde gjort seg skyldig i landsforræderi, og sa det var til pass om Ragnvald ble drevet ut av landet, og videre at alt dette kom av at Ingebjørg, kona hans, hadde ertet ham opp, og han sa det var det verste som kunne hendt ham at han giftet seg med ei slik kone. Han talte langt og hardt, og snakket til slutt om Olav Digre enda en gang.
 Da han hadde satt seg, var det først stilt. Så stod Torgny opp. Og da han reiste seg, stod de opp alle de bøndene som hadde sittet før også, og alle som hadde vært andre steder, stimlet til og ville høre hva Torgny sa. Først ble det stor larm av all trengselen og våpnene. Men da det ble stilt, sa Torgny : <Sveakongens sinnelag er ikke slik nå mer som det har vært før. Torgny, min farfar, mintes Uppsalakongen Eirik Emundsson, og han fortalte om ham, at mens han var ung, hadde han leidang ute hver sommer og drog til både det ene og det andre landet og la under seg Finland og Kirjalaland, Estland og Kurland og store deler av landene i øst, og det synes ennå jordvoller og andre store festningsverker som han gjorde, men han var ikke så stor på det at han ikke ville høre på folk som hadde noe de ville snakke med ham om. Torgny, far min, var hos kong Bjørn i lang tid, han kjente ham og hans levevis ; gjennom hele Bjørns liv stod riket hans helt og sterkt og minket ikke ; men han var grei mot vennene sine. Jeg kan minnes kong Eirik den seiersæle, og jeg var med ham på mange hærferder. Han økte svearnes rike, og verget det med hard hand ; det var likevel lett for oss å komme med råd til ham. Men denne kongen vi har nå, lar ingen mann få våge seg til å si annet til ham enn det han, kongen, sjøl liker, og dette setter han alt inn på ; men skattlandene sine lar han gli fra seg av ugiddelighet og kraftløshet. Han trår etter å legge Norgesvelde under seg, det er det ingen sveakonge som har brydd seg med før, og det volder uro for mange, Nå er det vår, bøndenes, vilje at du skal gjøre forlik med Olav Digre, Norges konge, og gi ham datter di Ingegjerd til ekte. Derimot, om du vil vinne tilbake under deg de rikene i austerveg som dine frender og forfedre har hatt der, da vil vi følge deg alle sammen. Men om du ikke vil gjøre det som vi sier, da vil vi gå mot deg og drepe deg og ikke finne oss i ufred og lovløshet av deg ; det har forfedrene gjort før, dengang de styrtet fem konger i en brønn på Mulating, for det de hadde blåst seg opp i overmot, slik som du gjør nå mot oss. Si nå med én gang hva vilkår du vil velge,> Folket laget straks stor larm og våpenbrak. Nå stod kongen opp og sa han ville la alt bli som bøndene ville ; han sa at slik hadde alle sveakongene gjort, latt bøndene få rå med seg i alt de ville. Så stanset misnøyen hos bøndene.
 Nå talte høvdingene, jarlen og Torgny, og så sluttet de fred på sveakongens vegne på den måten den norske kongen hadde sendt bud om. På det tinget ble det avgjort at Ingegjerd, datter til kong Olav, skulle gifte seg med kong Olav Haraldsson. Kongen overlot til jarlen å feste henne bort, og gav ham fullmakt til alt som gjaldt dette giftermålet, og så skiltes de på tinget da sakene var avgjort slik.
 Da jarlen reiste hjemover, møttes han og Ingegjerd kongsdatter, og de talte med hverandre om saken. Hun sendte kong Olav ei kappe med slep gjort av pell og mye gullsøm på og silkeband. Jarlen drog tilbake til Götaland, og Bjørn fulgte med ham. Bjørn ble ikke lenge der, så reiste han tilbake til Norge med følget sitt. Og da han kom til kong Olav og fortalte ham om det utfall reisen hadde fått, takket kongen ham svært for han hadde reist, og sa som sant var at Bjørn hadde vært heldig som hadde greidd å få fram sitt ærend i slik ufred.
 

Torgny lagmann på Uppsalatinget.

81.

Da det ble vår, drog kong Olav ut til sjøen og lot skipene sette i stand og stevnte til seg folk, så seilte han ut gjennom Viken og til Lindesnes om våren, og derfra helt nord til Hordaland. Han sendte bud til lendmennene og nevnte også alle de mektigste menn i bygdene, og rustet seg på det staseligste til ferden da han skulle dra for å møte sin festemøy. Gjestebudet skulle være om høsten øst ved landegrensa ved Elv.
 Kong Olav hadde kong Rørek Blinde hos seg. Da sårene hans var grodd, satte kong Olav to menn til å tjene ham og lot ham sitte i høgsetet hos seg og holdt ham så godt med drikk og klær at det ikke på noen måte var dårligere enn når han før hadde holdt seg sjøl. Rørek var fåmælt og svarte stutt og tvert når noen snakket til ham. Han hadde for vane å la skosveinen leie seg ut hver dag og bort fra de andre folkene, så slo han gutten, og når han løp fra ham, sa han til kong Olav at gutten ikke ville tjene ham. Så skiftet kong Olav tjenestefolk for ham, men det gikk som før, ingen tjenestefolk kunne greie å være hos kong Rørek.
 Da satte kong Olav en mann som het Svein, til å følge og vokte på kong Rørek, han var en av kong Røreks frender og hadde vært hans mann før i tida. Rørek holdt ved som før, var like fåmælt og gikk ut alene. Men når han og Svein var sammen på tomannshånd, da var Rørek lystig og snakksom ; da mintes han mange ting og fortalte hvordan det hadde vært før og om alt det som hadde hendt i hans dager, dengang han var konge ; han mintes hvordan han hadde hatt det før i livet, og likeså hvem som var skyld i at alt var annerledes nå for tida, både makt og lykke, og som hadde gjort ham til tigger. <Men det aller tyngste,> sa han, <synes jeg likevel er det at du og de andre frendene mine som en skulle vente ville være noe til menn, at dere nå skal vanslekte slik at dere ikke hevner noen av de skjensler som har gått over ætta vår.>
 Slike harmfulle ord brukte han støtt. Svein svarte og sa de hadde å gjøre med folk med stor overmakt, og de sjøl hadde liten råd med det. Rørek sa : <Hvorfor skal vi leve lenge, lemlestet og med skam ? Om det nå skulle hende seg at jeg, enda jeg er blind, kunne få seier over dem som seiret over meg da jeg sov ! Vi frister lykken og så dreper vi Olav Digre, nå er han ikke redd for noen ting. Jeg skal legge planen, og jeg ville ikke spart hendene heller om jeg hadde kunnet bruke dem, men det kan jeg ikke fordi jeg er blind. Derfor skal du bære våpen på ham. Og straks Olav er drept, vet jeg sikkert at riket kommer under uvennene hans, for jeg kan spå. Sett at det skulle hende at jeg blir konge, da skal du få bli jarl hos meg.>
 Han talte så lenge om dette, at Svein samtykte i å følge hans vonde råd. De avtalte at når kongen skulle ut og gå til aftensang, skulle Svein stå ute i svala i vegen for ham og ha et draget sverd under kappa. Men da kongen gikk ut av stua, gikk han fortere enn Svein hadde tenkt, og  han kom til å se kongen i ansiktet. Da skiftet han farge og ble bleik som et lik, og hendene sviktet ham. Kongen merket han ble redd og sa : <Hva er det nå, Svein ? Vil du svike meg ? > Svein kastet kappa av seg og sverdet også, og han falt ned for føttene på kongen og sa : <Alt i Guds og Deres hand, konge.> Kongen bad folk ta Svein, og han ble satt i lenker. Så lot kongen Røreks sete flytte til en annen benk, men Svein gav han grid, og han reiste fra landet.
 Kongen gav Rørek et annet herberge å sove i enn der han  sjøl sov ; i det rommet sov mange av hirdmennene, og kongen satte to hirdmenn til å følge Rørek dag og natt, det var menn som hadde vært hos kong Olav lenge, og han hadde prøvd dem at de var trofaste mot ham. Det er ikke sagt noe om at de var av stor ætt.
 Kong Rørek skiftet svært ; han kunne tie stille i mange dager slik at ingen kunne få et ord ut av ham, men innimellom kunne han være så lystig og glad at folk syntes det var moro å høre hvert ord han sa ; og stundom sa han mye, men bare stygge ting. Det var slik også at stundom drakk han alle mann under bordet og gjorde alle som var hos ham, uføre av drikk, men oftest drakk han lite. Kong Olav gav ham rikelig med handpenger. Ofte gjorde han det slik når han var kommet i soverommet, at før han gikk til sengs, lot han ta inn mjød, noen bøtter fulle, og gav alle de som var i samme rommet å drikke. Det ble han godt likt for.
 

Kong Rørek går ute med sin frende Svein.

82.

Det var en mann som het Finn Litle, han var opplending, og det er de som sier han var av finsk ætt ; han var svært liten av vekst, usedvanlig rapp på foten, det var ingen hest som kunne løpe om kapp med ham, og han var bedre skiløper og bueskytter enn de fleste. Han hadde vært tjenestekar hos kong Rørek lenge og hadde brukt å gå ærend for ham når det trengtes en tro mann ; han var kjent med alle vegene over hele Oppland, og han kjente og hadde talt med alle stormennene der også.
 Og da kong Rørek ble satt under tilsyn av noen få menn, slo Finn seg i lag med dem ; han var støtt sammen med guttene og tjenestekarene, og hver gang han kunne komme til, gikk han og tjente kong Rørek og talte ofte med ham, men kongen ville ikke snakke lenge med ham om gangen, han ville ikke noen skulle få mistanke til samtalene deres.
 Da det lei på våren, og de drog ut i Viken, ble Finn borte fra hæren i noen dager, men så kom han igjen og ble der en stund. Og slik var det flere ganger, og det var ingen som la noe merke til det, for det fulgte så mange omstreifere med hæren.

83.

Kong Olav kom til Tønsberg før påske, og han ble der lenge utover våren. Det kom mange kjøpmannsskip dit til byen, både sakser og daner og skip øst fra Viken og nordfra landet. Det var en mengde mennesker der, og det var stor velstand og mange drikkelag.
 Så var det en kveld kong Rørek hadde kommet nokså seint til soverommet, han hadde drukket sterkt og var svært glad. Da kom Finn Litle med ei bøtte mjød, det var krydret mjød, og den var fælt sterk. Kongen lot alle som var der inne, få drikke helt til hver mann sovnet på sin plass. Da hadde Finn gått sin veg. Det brente lys i rommet. Nå vekte kongen de mennene som brukte følge ham, og sa han ville gå i gården. De hadde lykt med seg, for det var ikke månelyst ute.
 Det var en stor do ute i gården, den stod på stolper, og det var ei trapp opp til døra. Mens Rørek og de to satt der, hørte de en som ropte : <Hogg den djevelen, du !>- og så hørte de et slag og et dunk liksom noe falt. Kong Rørek sa : <De har nok drukket svært rikelig, de som sloss der ; gå fort ut og skill dem.> De skyndte seg og løp ut, men da de kom ut på trappa, ble den hogd først som sist gikk ut, og drept ble begge to. Det var kong Røreks menn som var kommet dit, det var Sigurd Hit, som hadde vært merkesmann hos ham, og de var tolv sammen ; Finn Little var også der. De drog likene opp mellom husene, og så tok de kongen og førte han med seg, de løp om bord i ei skute de hadde, og rodde bort.
 Sigvat skald sov i samme rom som kong Olav ; han stod opp engang på natta og skosveinen hans fulgte ham, de gikk ut til den store doen. Men da de skulle gå tilbake igjen og gikk ned trappa, glei Sigvat og falt på kne, han tok seg for med handa og kjente noe vått. Han sa : <Sannelig tror jeg ikke kongen har fått flere av oss til å gå sjøgang i kveld,> og så lo han. Men da de kom inn i soverommet der det brente lys, spurte skosveinen : <Har du skrubbet deg ? eller hvorfor har du blod utover hele deg ?> Han svarte : <Nei, jeg har ikke skrubbet meg, men dette må bety at noe har hendt.> Han vekte merkesmannen, Tord Folesson, som var sengekameraten hans, og de gikk ut og tok med seg lykt, de fant snart blodet ; så lette de og fant snart likene også og drog kjensel på dem. De så også at det lå en stor trestubbe der med et svært hogg i, og siden fikk de vite at det hadde vært gjort på narreri, for å lokke ut dem som var drept.
 Sigvat og Tord sa til hverandre at det var nødvendig kongen fikk vite om det som hadde hendt, så snart som mulig. De sendte straks gutten inn i det rommet kong Rørek hadde vært i ; der sov alle mann, men kongen var borte. Gutten vekte de mennene som var der inne, og sa hva som hadde hendt. De stod opp med en gang og gikk ut i gården der likene var.Men enda det var greit at kongen måtte få vite om det som hadde hendt så snart som mulig, var det ingen som torde vekke ham.
 Da sa Sigvat til Tord : <Hva vil du helst gjøre, lagsmann, vekke kongen eller fortelle ham saken ?> Tord svarte : <Jeg tør ikke for noen pris vekke ham, men jeg skal fortelle ham hva som har hendt.> Da sa Sigvat : <Det er mye igjen av natta ennå, og innen det blir dag, kan det hende at Rørek har funnet seg et skjulested så det ikke blir så lett å finne ham igjen siden. Men de kan ikke være kommet så langt bort, for likene er varme ennå. Den skam skal aldri hende oss at vi ikke lar kongen få vite om dette sviket. Gå du Tord opp i soverommet og vent på meg der.> Så gikk Sigvat til kirken og vekte klokkeren, han bad ham ringe for sjelene til kongens hirdmenn og nevnte de mennene som var drept. Klokkeren gjorde som han ble bedt om.
 Men av ringingen våknet kongen og satte seg opp. Han spurte om det var tid for ottesang. Tord svarte : <Det ringer for noe verre ; her har det hendt store ting, kong Rørek er borte, og to av hirdmennene Deres er drept.> Kongen spurte ham ut om hva det var som hadde gått for seg, og Tord fortalte ham alt han visste. Da stod kongen opp og lot blåse til hirdstevne. Og da mennene var kommet sammen, nevnte kongen opp menn som skulle gå alle veger ut fra byen og leite etter kong Rørek, på sjø og på land.
 Tore Lange tok ei skute og satte av sted med tretti mann, og da det lysnet, så de to små skuter framfor seg. Da de fikk øye på hverandre, rodde de alle sammen så mye de orket. Der var kong Rørek, og han hadde også tretti mann. Da de nærmet seg hverandre, snudde røreks folk inn mot land, og så løp de i land alle sammen, uten kongen, som satte seg opp i løftingen. Han ropte farvel etter dem og vel møtt igjen. Nå rodde Tore og hans folk mot land. Da skjøt Finn Little ut ei pil, og den kom midt i livet på Tore så han døde av det. Sigurd og alle hans menn løp til skogs. Tores menn tok med seg liket hans og kong Rørek og førte dem ut til Tønsberg. Kong Olav overtok nå å holde vakt over kong Rørek ; han lot ham gjete nøye og tok seg vel i vare for svik fra ham, han satte folk til å gjete ham natt og dag. Kong Rørek var svært så lystig, og ingen kunne merke på ham annet at han var vel nøyd med alt.

84.

 På Kristi himmelfartsdag gikk kong Olav til høymesse ; da gikk biskopen i prosesjon omkring kirken og leidde kongen med seg, og da de kom tilbake i kirken, leidde biskopen kongen til plassen hans på nordsida i koret. Der satt kong Rørek ved sida av ham som vanlig, han holdt kappa opp for ansiktet. Da kong Olav hadde satt seg ned, la kong Rørek handa på aksla hans og klemte den, han sa : <Du har pell-klær på deg nå, frende,> sa han. Kong Olav svarte : <Nå holder vi en stor høytid til minne om det at Jesus Krist steig fra jorda opp til himmelen.>
Kong Rørek svarte : <Jeg skjønner ikke så mye av det dere forteller om Krist at jeg kan huske det ; mye av det dere sier, synes jeg er utrolig. Men det har jo hendt så mye rart i gamle dager.>
 Da messen tok til, reiste kong Olav seg, løftet armene over hodet og bøyde seg mot alteret, og da glei kappa ned av akslene på ham. Da spratt kong Rørek opp fort og kvast, han stakk etter kong Olav med en slags dolk som heter ryting ; stikket kom i kappa ved akslene, men kongen hadde bøyd seg unna ; tøyet ble en del skåret sund, men kongen ble ikke såret. Da kong Olav merket overfallet, sprang han fram på golvet. Kong Rørek stakk etter ham en gang til med dolken, men traff ikke og sa : <Flyr du for meg blinde mannen nå da, Olav Digre !> Kongen bad sine menn ta og leie ham ut av kirken, og det ble gjort.
 Etter denne hendelsen prøvde folk å overtale kong Olav til å la Rørek drepe. <Det er å friste lykken for sterkt, konge,> sa de, <når De har han her hos Dem og holder hand over ham hva han så finner på av ondskap ; og han gjør ikke annet dag og natt enn å pønske på å ta livet av Dem. Og dersom De sender ham bort fra Dem, vet vi ikke den mann som kunne greie å gjete ham slik at det blir umulig for ham å komme seg bort. Og kommer han løs, så vil han straks reise flokk og gjøre mye vondt.>
 Kongen svarte : <Det er så sant som det er sagt at det er mange som har måttet lide døden fordi jeg er slik mot Rørek. Men jeg har liten lyst til å ødelegge den seieren jeg vant over opplandskongene dengang jeg tok dem alle fem på én morgen, og fikk all den makt de hadde, uten at jeg trengte å bli banemann til noen av dem, for de var mine frender alle sammen. Men nå er jeg likevel ikke helt viss på om ikke Rørek får tvunget meg til å la ham drepe.> Rørek hadde lagt handa på aksla til kong Olav fordi han ville vite om han hadde brynje på.

85.

Det var en mann som het Torarin Nevjolvson ; han var islending og hadde ætta si på nordlandet ; han var ikke ættstor, men klokere enn de fleste og svært veltalende ; han var djerv  til å tale med høvdinger. Han fór mye til sjøs og var utenlands lange tider. Torarin var fælt stygg, og det verste var at han var så stygt skapt, han hadde svære, stygge hender, men føttene var likevel enda mye styggere.
 Torarin var i Tønsberg dengang det hendte, dette som nettopp er fortalt. Kong Olav kjente ham og hadde snakket med ham. Torarin holdt på å ruste ut et kjøpmannsskip som han eide, og han tenkte seg til Island om sommeren. Kong Olav bad Torarin i gjestebud hos seg noen dager og talte med ham, og Torarin sov i samme rom som kongen.
 Så var det tidlig en morgen at kongen var våken, og de andre mennene i rommet sov. Sola hadde nettopp stått opp, og det var helt lyst inne. Kongen så at Torarin hadde stukket den ene foten fram under klærne, han lå og så på foten en stund. Nå våknet de andre i rommet. Kongen sa til Torarin : <Jeg har ligget våken her en stund, og jeg har sett et syn som er av de skjeldne, og det er en mannefot så stygg at jeg ikke tror det fins noen styggere her i byen.> Og så bad han de andre se etter hva de trodde. Og alle som så på den, var enige i at det var sant nok. Torarin skjønte hva de snakket om og svarte : <Det er ikke mange ting som er slik at en ikke kan vente å finne maken til den, og det er vel rimeligst at det er slik her og.> Kongen sa : <Jeg holder likevel på at det ikke fins noen annen fot som er så stygg, og det skal jeg gjerne vedde på også.>  Da sa Torarin : <Jeg er ferdig til å vedde med Dem på at jeg skal finne en enda styggere fot her i byen.>  Kongen sa : <Da skal den av oss som får rett, få velge en bønn av den andre.> <La gå,> sa Torarin. Så stakk han den andre foten fram av klærne, og den var ikke det minste vakrere, men der var stortåa borte. Da sa Torarin : <Her,konge, kan De se en annen fot, og den er mye styggere, for her mangler den ene tåa, og jeg har vunnet veddemålet.> Kongen sa : <Den første foten var styggest, for der var det fem fæle tær, og her er det bare fire, og da skal jeg få velge en bønn av deg.>
 Torarin sier : <Kongens ord er meg dyrebare. Hvilken bønn har du å be meg om ?> Kongen sa : <Denne at du skal med deg Rørek til Grønland og føre ham til Leiv Eiriksson.> Torarin svarte : <Jeg har aldri vært på Grønland.> Kongen sa : <Slik sjømann som du er, så er det på tide du reiser til Grønland da, om du ikke har vært der før.>
 Torarin svarte ikke stort på dette først, men kongen holdt ved med å spørre ham, og så slo Torarin det ikke helt fra seg, men sa : <Konge, jeg vil la dem høre den bønn jeg hadde tenkt å be Dem om dersom jeg hadde vunnet veddemålet. Jeg hadde tenkt å be dem om å få bli hirdmann hos Dem. Og om de lar meg få det, så blir det mer min skyldighet ikke å unnslå meg for å gjøre det som De krever.> Kongen sa ja til dette, og Torarin ble hans hirdmann.
 Nå gjorde Torarin skipet sitt ferdig, og da han var seilklar, tok han imot kong Rørek. Da de skiltes, kong Olav og Torarin, sa Torarin : <Sett at det skulle gå slik som ikke er umulig, men lett kan hende, at vi ikke kommer fram til Grønland, men at vi kommer til Island eller andre land, hvordan skal jeg da bli kvitt denne kongen på en måte som De kan være nøyd med ?> Kongen sa : <Om du kommer til Island, så skal du gi ham over til Gudmund Eyjolvsson eller Skafte lovsigemann eller en annen av høvdingene som vil ta imot mitt vennskap og tegn på det. Men om du skulle komme til andre land som er nær oss, da får du lage det slik at du er viss på at Rørek aldri kommer levende til Norge mer. Men det skal du bare gjøre når det ikke er noen annen utveg.>
 Da Torarin var ferdig, og det ble bør, seilte han av sted og hele vegen ytre leia utenfor øyene, og nordover fra Lindesnes styrte han ut på havet. Han fikk ikke god bør, men tok seg vel i vare for å komme nær land. Han seilte sør for Island og tok merke av det, og så vestover omkring landet og i Grønlandshavet. Der fikk han sterk strøm og vondt vær, og da det lei på sommeren, tok han land i Breidafjord på Island.
 Torgils Arason var den første av stormennene som kom til dem, Torarin fortalte ham om kong Olavs budskap og kjenningstegnene og løftet om vennskap, som fulgte om han tok seg av kong Rørek. Torgils hadde god lyst på dette og bød kong Rørek hjem til seg, og han var hos Torgils Arason om vinteren. Han likte seg ikke der, og bad at Torgils skulle la noen følge ham til Gudmund ; han sa han mente å ha hørt at hos Gudmund levde de best og rikest på hele Island, og det var ham han var sendt til. Torgils gjorde som han krevde, og fikk noen menn til å følge Rørek til Gudmund på Mödruvellir. Gudmund tok godt imot Rørek fordi kongen bad ham om det, og så var Rørek hos Gudmund den andre vinteren ; da trivdes han ikke der lenger. Så fikk Gudmund hus til ham på en liten gard som heter Kalvskinn, der var det mange folk. Der var Rørek tredje vinteren, og han sa det at siden han hadde mistet kongedømmet, var dette det stedet han hadde likt best, for der reknet alle ham for å være størst. Sommeren etter ble Rørek sjuk, og det endte med at han døde. Det sies at han er den eneste kongen som hviler på Island. Torarin Nevjolvsson var ute og fór i lange tider etterpå, men innimellom var han hos kong Olav.

86.

Den sommeren Torarin drog til Island med Rørek, seilte Hjalte Skeggjason også til Island, og kongen fulgte ham ut og gav ham vennegaver med da de skiltes. Samme sommeren drog Øyvind Urarhorn i vesterviking og kom til irerkongen Konofogor i Irland om høsten. Irerkongen og Einar jarl på Orknøyene møttes i Ulvreksfjorden om høsten, og det kom til en stor kamp. Kong Konofogor hadde mye større hær, og han seiret, og Einar jarl flyktet med bare ett skip, og slik kom han tilbake til Orknøyene om høsten ; da hadde han mistet nesten hele hæren og alt det hærfanget de hadde tatt. Jarlen var fælt lite nøyd med ferden sin, og han gav skylden for at han hadde tapt, til de nordmennene som hadde vært med irerkongen i kampen.

87.

Nå må vi fortelle videre fra der vi sluttet før. Kong Olav Digre drog i brudeferd for å hente si festemøy Ingegjerd, datter til Olav sveakonge. Kongen hadde stort følge, og det var så nøye utvalgt at alle stormenn han hadde kunnet få tak i, fulgte ham, og hver av stormennene hadde med seg utvalgte folk, både de beste av ætt og ellers de dugeligste som var. Følget var rustet ut på det beste med all slags tilfang, både skip og våpen og klær. De styrte flåten øst til Konghelle. Da de kom dit, var det ingen som visste noe om sveakongen, og det var heller ikke kommet noen utsendinger fra ham. Kong Olav ble i Konghelle lenge utover sommeren, og spurte stadig etter hva folk kunne fortelle ham om hvor sveakongen holdt til og hva han hadde tenkt å gjøre. Men det var ingen som kunne si ham noe visst om det.
 Så sendte han noen menn opp i Götaland til Ragnvald jarl og bad ham spørre etter, om han kunne få greie på hva det kom av at sveakongen ikke kom til stevnet, som avtalt. Jarlen sa at han visste det ikke. <Men om jeg får greie på det,> sa han, <skal jeg straks sende bud til kong Olav og la ham vite hva det ligger under, om denne utsettelsen har noe annet på seg enn at han har så mye å gjøre ; det kan så ofte hende at sveakongens ferder går langsommere enn han hadde tenkt.>

88.

Olav Eiriksson sveakonge hadde først hatt ei frille som het Edla, datter til en jarl i Vendland. Hun hadde først vært hærtatt og ble reknet som kongens tjenestejente. Barna deres var Emund, Astrid og Holmfrid. Dessuten hadde han en sønn med dronninga, han ble født jakobsmessedagen, og da de skulle døpe ham, kalte biskopen ham Jakob. Dette navnet kunne ikke svearne like, de sa at aldri hadde noen sveakonge hett Jakob før. Alle kong Olavs barn var vakre og hadde godt vett. Dronninga var stor på det og var ikke god mot stebarna sine, og kongen sendte Emund, sønn sin, til Vendland, og der vokste han opp hos morsfrendene ; han holdt ikke lenge fast ved kristendommen. Astrid kongsdatter vokste opp i Västergötland hos en gjæv mann som het Egil. Hun var ei svært vakker kvinne og visste vel å velge sine ord, blid og medgjørlig og gavmild på gods. Da hun ble voksen, var hun ofte hos sin far, og alle mennesker likte henne godt.
 Kong Olav var herskesjuk og vrang å ha med å gjøre. Han kunne slett ikke like at folk i landet hadde reist seg mot ham på Uppsalatinget og truet ham på livet, og han gav Ragnvald jarl største skylden for det. Han lot ikke noe gjøre ferdig til brudeferden, slik som det var avtalt om vinteren at han skulle gifte sin datter Ingegjerd med Olav Digre, Norges konge, og komme til landegrensa om sommeren. Da det lei på, tok mange til å undres hva kongen tenkte på, om han hadde tenkt å holde forliket med Norges konge, eller om han ville bryte både forlik og fred.
 Det var mange som var rent ute av seg for dette, men det var ingen som var så modig at han torde spørre kongen om saken. Mange gikk og klagde til Ingregjerd kongsdatter og bad henne få greie på hva kongen ville. Hun svarte : <Jeg har liten lyst på en samtale med kongen for å snakke om saken mellom ham og Olav Digre, for den ene er ikke den andres venn. Han har svart meg med vondord en gang før da jeg talte Olav Digres sak.> Denne saken gav Ingegjerd kongsdatter mye å tenke på, hun var ute av seg og sorgfull, og hun var svært spent på hva kongen ville finne på. Hun hadde mest tro på at han ikke kom til å holde sitt ord til Norges konge, for en kunne merke at han ble sint hver gang noen kalte Olav Digre for konge.

89.

Tidlig en dag rei kongen ut med hauker og hunder, og mennene hans fulgte ham. Da de slapp haukene, drepte hauken til kongen to orrfugl i samme flukten, og like etter fløy den fram igjen, og da drepte den tre orrfugl. Hundene løp nedenunder den og tok alle fuglene da de falt til jorden. Kongen sprengte etter og tok sjøl viltet sitt og skrøt fælt. Han sa : <Det blir lenge før noen av dere får slik jakt.> De sa det var sant, og at de trodde knapt noen annen konge hadde slik lykke på jakten som han.
 Så rei kongen og alle de andre hjem ; han var svært så blid. Ingegjerd kongsdatter kom ut av huset, og da hun så at kongen kom ridende inn til garden, gikk hun dit bort og hilste ham. Han hilste leende igjen og holdt straks fram fuglene og fortalte om jakten og sa : <Hvor tror du det fins en konge som har fått så mye vilt på så liten stund ?> Hun svarte : <Det er en god morgenfangst dette, herre, at De har fanget fem orrfugl. Men det var større det Olav, Norges konge, gjorde, han tok på en morgenstund fem konger og gjorde hele riket deres til sin eiendom.>
 Da kongen hørte dette, sprang han av hesten, vendte seg mot henne og sa : <Det skal du vite, Ingegjerd, at enda så stor kjærlighet som du har fått til denne digre mannen, så skal du aldri få ham, og ikke han deg heller. Jeg vil gifte deg med en av de høvdingene som jeg kan holde vennskap med. Og jeg kan aldri bli den manns venn som har tatt mitt rike i hærfang og gjort meg stor skade med ran og manndrap.> Slik sluttet samtalen, og hver gikk sin veg.

90.

Nå hadde Ingegjerd kongsdatter fått greie på hvordan det virkelig stod til med kong Olavs planer, og så sendte hun straks bud ned i Västergötland til Ragnvald jarl og lot ham få vite hva det var på ferde med sveakongen og at hele forliket med Norges konge var brutt ; hun sa at jarlen og de andre vestgøtene fikk vokte seg, og nå var det ikke rimelig de fikk fred med nordmennene. Da jarlen fikk høre dette, sendte han bud over hele riket sitt og bad folk være på vakt om nordmennene ville herje hos dem. Jarlen sendte også sendebud til kong Olav Digre og bad dem fortelle ham det jarlen hadde fått høre, men dessuten at han ville holde på forliket og vennskapet med kong Olav. Han bad også om at kongen ikke skulle herje i riket hans.
 Da dette budskapet kom til kong Olav, ble han fælt harm og ute av seg, og det var flere dager som folk ikke kunne få et ord ut av ham. Men så holdt han husting med følget sitt. Da stod først Bjørn stallare opp. Han tok til med å fortelle hvordan han hadde dradd østover vinteren i forvegen for å slutte fred, og hvordan Ragnvald jarl hadde tatt godt imot ham. Han fortalte også hvor tvert og stritt sveakongen hadde tatt saken i førstningen. <Og det forliket som ble gjort,> sa han, <kom i stand mer med hjelp av Torgnys makt og store folkestyrke og med Ragnvald jarls støtte enn med sveakongens gode vilje. Derfor mener jeg vi kan være viss på at når forliket er brutt, så er det kongens skyld, og det kan vi ikke legge jarlen til last. Han har vi fått røyne er kong Olavs sanne venn. Nå vil kongen vite av høvdinger og andre hærmenn hva han skal gjøre ; om han skal gå opp i Götaland og herje med den hæren vi nå har, eller om dere mener vi skal finne på noe annet ?> Han talte både langt og klokt.
 Etterpå talte mange stormenn, og de endte alle sammen mest på samme måten, de rådde fra å herje, og de sa som så : <Vi har nok en stor hær. Men det er stormenn og høvdinger som er samlet her, og til hærferd er ikke unge menn dårligere, de synes det er bra å vinne seg rikdom og rang. Når høvdinger skal dra i strid eller kamp, har de dessuten for skikk å ha med seg mange menn til å gå foran og være skjold for seg, men det er oftest slik at folk som har lite penger, slåss bedre enn slike som har vokst opp i rikdom.>
 Etter disse overtalelsene tok kongen det råd å løse opp leidangen. Han gav alle lov til å dra hjem, men kunngjorde det at neste sommer skulle han ha leidang ute fra hele landet og stevne mot sveakongen og hevne at han ikke holdt ord. Dette likte alle godt. Så drog kong Olav nord i Viken og slo seg ned i Borg om høsten, og dit lot han føre alt slikt som trengtes for vinteren. Der satt han om vinteren og hadde mye folk.

91.

Folk talte svært forskjellig om Ragnvald jarl. Noen sa at han var kong Olavs sanne venn, men andre syntes ikke det var trolig, de sa han måtte da ha så pass å si hos sveakongen at han kunne fått ham til å holde forliket med kong Olav Digre. Sigvat skald brukte svært mange vennlige ord om Ragnvald jarl, og talte ofte til kong Olav om det. Han tilbød kongen at han skulle reise til Ragnvald jarl og finne ut hva han hadde fått vite om sveakongen, og friste om det skulle være mulig å få forlik. Kongen ville gjerne det, for han syntes ofte det var godt å snakke med sine trofaste menn om Ingegjerd kongsdatter.
 Tidlig på vinteren drog Sigvat skald og to andre av sted fra Borg, de reiste øst over Marker og derfra til Götaland. Men før de skiltes, kong Olav og Sigvat, kvad han denne visa :

Så drog de østover til Eidar, de fikk en låk farkost over elva, en slags ferjebåt, og det var så vidt de kom over.
Sigvat kvad :

Så drog de gjennom Eidskogen. Sigvat kvad en strofe :

Så drog de gjennom Götaland og kom fram om kvelden til en gard som heyter Hov. Der var døra stengt, og de kom ikke inn. Folkene i huset sa det var hellig der , og så gikk de derfra. Sigvat kvad :

Så kom de til en annen gard. Der sto husfrua i døra og sa han måtte ikke gå inn der, hun sa de holdt alveblot.
Sigvat kvad :

Neste kveld kom han til tre bønder, de kalte seg Olve alle tre, og alle sammen dreiv de ham ut.
Sigvat kvad :

De drog videre samme kvelden og kom til en fjerde bonde, han ble reknet for å være den beste karen av dem. Men han dreiv dem ut han også. Sigvat kvad :

Da de kom fram til Ragnvald jarl, sa jarlen de visst hadde hatt en slitsom reise. Sigvat kvad :

Ragnvald jarl gav Sigvat en gullring. Det var ei kvinne som sa at han der med de svarte øynene hadde da iallfall noe igjen for reisen. Sigvat kvad :

Sigvat skald kom til Ragnvald jarl og var der lenge og hadde det godt. Da fikk han vite av brev fra Ingegjerd kongsdatter at det var kommet sendemenn fra kong Jarisleiv øst i Holmgard til Olav Sveakonge for å fri til Ingegjerd, datter til Olav Sveakonge, for kong Jarisleiv, og videre at kong Olav tok dette på aller beste måte. Astrid, datter til kong Olav, kom også til hirden hos Ragnvald jarl, og det ble gjort stort gjestebud. Sigvat kom snart i snakk med kongsdattera, hun kjente til ham og ætta hans, for Ottar var skald, som var søstersønn til Sigvat, hadde lenge hatt vennskap med Olav sveakonge. Det ble talt om mange ting, og så spurte Ragnvald jarl, om kanskje Olav Norges konge ville ha Astrid. <Om han vil det,> sa han, <så tror jeg nesten vi ikke spør sveakongen om denne saken.> Det samme sa Astrid kongsdatter.
 Etter dette drog Sigvat og følget hans hjem, de kom til Borg litt før jul og fant kong Olav.

Da Sigvat kom hjem til kong Olav, og han gikk inn i hallen, sa han og så på veggene :

Sigvat sa fra til kong Olav med én gang om det han hadde fått høre. Kongen ble først svært ute av seg da Sigvat fortalte ham om frieriet til kong Jarisleiv ; kong Olav sa han kunne aldri vente seg annet enn vondt av sveakongen. <Når vi nå bare kunne få lønt ham så han husker det.>
 Men da ei tid var gått, spurte kongen Sigvat om annet nytt fra Götaland. Sigvat fortalte ham mye om Astrid kongsdatter, hvor vakker hun var og klok attpå, og dessuten at folk sa hun var ikke på noen måte dårligere hun enn Ingegjerd, søster hennes. Dette likte kongen å høre. Sigvat fortalte ham alt det Astrid og han hadde talt om. Kongen tenkte mye på dette, og så sa han : <Sveakongen tror nok ikke at jeg våger å gifte meg med datter hans uten hans vilje.> Men denne saken snakket de ikke om til noen andre. Kong Olav og Sigvat skald talte ofte om dette, kongen spurte Sigvat nøye ut om det kjennskap han hadde til Ragnvald jarl ; <hva slags venn har vi i ham?>
sa han. Sigvat sa at han var en sikker venn for kong Olav.
Da kvad Sigvat :

Etter jul drog Tord Skotakoll, søstersønn til Sigvat skald, og skosveinen til Sigvat i all hemmelighet bort fra hirden. De reiste øst til Götaland, de hadde vært med Sigvat dit før om høsten. Da de kom til jarlens hird, viste de jarlen kjenningstegn som sa at kong Olav sjøl hadde sendt dem dit til jarlen med fullmakt. Straks med en gang gav jarlen seg av sted, og Astrid kongsdatter fulgte med ham ; de hadde nesten hundre mann, utvalgte folk, både fra hirden og sønner til mektige bønder, og hele utstyret deres var staselig, både våpen og klær og hester. Deretter rei de nord til Sarpsborg i Norge og kom dit ved kyndelsmesstider.
 

Ragnvald jarl og Astrid kongsdatter kommer til Sarpsborg.

92.

Der hadde kong Olav latt alt gjøre i stand ; der var all slags drikk, den beste en kunne få, og alt annet var også av beste slag. Han hadde også stevnet til seg mange stormenn fra bygdene omkring. Og da jarlen kom dit med sitt følge, tok kongen hjertelig imot ham, jarlen fikk et stort godt herberge som var gildt utstyrt, og dessuten tjeneste- folk og menn som skulle se til at det ikke skortet på noe som kunne pryde et gjestebud.
 Da gjestebudet hadde vart slik noen dager, hadde kongen, jarlen og kongsdattera en samtale, og i denne samtalen ble det avgjort at Ragnvald jarl gav Astrid, datter til Olav sveakonge, til Olav Norges konge, og han festet henne med samme medgift som det før hadde vært avtalt at Ingegjerd, søster hennes skulle hatt. Kongen skulle også gi Astrid samme brudegave som han skulle ha gitt Ingegjerd, søster hennes. Nå gjorde de gjestebudet større, og så ble det drukket bryllup for kong Olav og dronning Astrid med stor stas.
 Etter dette drog Ragnvald jarl tilbake til Götaland, og da de skiltes, gav kongen ham store og gode gaver, og de skiltes som de kjæreste venner, og det vennskapet holdt seg så lenge begge levde.

----












|Tilbake til del 2|

|til toppen|
|til del 4|

Home.