Del 2

Kapittel 32-52

Home.

Olav har kommet fra England, tatt Håkon Eiriksson jarl til fange og landsforvist ham etter å ha gitt ham grid.

Året er 1015.

32.

Kong Olav Digre vendte seg så østover langs kysten og holdt ting med bøndene mange steder ; mange ble hans handgangne menn, men noen talte mot ham ; det var de som var venner eller frender til Svein jarl. Derfor drog Olav fort østover til Viken, styrte inn i Viken med hæren og satte opp skipene sine der. Så drog han opp i landet. Da han kom i Vestfold, var det mange som tok imot ham med glede der ; det var de som hadde kjent far hans og vært hans venner. Han hadde stor ætt også der omkring Folden.
Om høsten drog han opp i landet til mågen, kong Sigurd, han kom der en dag tidlig på dagen. Da kong Olav kom nær garden, løp tjenesteguttene opp til garden og inn i stua. Åsta, mor til kong Olav, satt der inne sammen med noen andre kvinner. Guttene fortalte henne at kong Olav kom, og at nå kunne de snart vente ham der. Åsta stod opp straks, hun ropte på både karer og kvinnfolk, og sa de skulle stelle i stand alt på best mulig måte. Hun lot fire kvinner ta fram stuebunaden og skynte seg og kle med tepper og legge åklær på benkene ; to karer bar halm på golvet, to satte fram skjenkebordet og den store ølbollen, to tok fram bordet, to satte inn maten, to sendte hun ut av garden, to bar inn ølet, og alle de andre, kvinner som karer, gikk ut på tunet.
De to hun sendte ut, gikk til kong Sigurd der han var, og hadde med til ham kongeklærne hans og hesten med forgylt sal og beksel som var innlagt med malje og helt forgylt. Fire mann sendte hun til fire kanter i bygda og bad til seg alle stormenn, de skulle komme i gjestebud til henne, for hun holdt velkomstøl for sønnen sin. Alle andre som var til stede, lot hun kle seg i de beste klærne sine, og hun lånte klær til dem som ikke hadde sjøl.

33.

Kong Sigurd Syr stod ute på åkeren da sendemennene kom til ham og fortalte hva som var på ferde, og om alt det Åsta holdt på med hjemme på garden. Han hadde mange folk der, noen skar kornet, noen bandt og noen kjørte det hjem ; noen la det i stakker eller løer. Kongen gikk til og fra sammen med to mann, han var snart på åkeren og snart der de lesste av kornet. Det er fortalt at han var kledd slik : han hadde blå kjortel og blå hoser og sko som var snørt oppover leggen, grå kappe og grå, brei hatt og hodelin omkring ansiktet, han hadde en stav i handa, med forgylt sølvholh og en sølvring i oventil.
De sier ellers om kong Sigurds måte å være på, at han var svær til å arbeide og tok seg av mye av stellet med gard og gods ; han styrte gardsdrifta sjøl. Han var ikke noen praktlysten mann og var nokså fåmælt ; han var den klokeste mann av alle som var i Norge dengang, og den rikeste på løsøre, han var fredsommelig og føyelig. Åsta, hans kone, var raus og storlynt. De hadde disse barna : Guttorm, han var eldst, så Gunnhild, Halvdan, Ingerid og Harald.
Så sa sendemennene : <Åsta bad oss si deg dette, at nå syntes hun det var svært mye om å gjøre at du viste deg som en stormann ; hun ber om at du skal prøve å likne mer på ætta til Harald Hårfagre i sinnelag enn på Rane Mjonev eller Nereid jarl den gamle, enda de var svært kloke folk.> Kongen sa : <Dette var store tidender, men dere maser nå fælt for det. Åsta har skrytt svært av folk før da hun hadde mindre grunn til det, og jeg skjønner hun har samme sinn ennå. Hun tar svært stort i med dette ; bare hun nå får leidd sønnen sin ut av garden like stormannslig som hun nå leier ham inn. Men for meg ser det ut som at den verken må være redd for liv eller gods som vil sette noe inn på at så skal kunne skje. Denne kong Olav kjemper mot en stor overmakt, han har både danekongen og sveakongen til fiender, de er imot ham og det han har fore, om han holder fast ved det.>

34.

 Da kongen hadde sagt dette, satte han seg ned og lot dem dra av seg skoene ; så tok han på seg korduanshoser og bandt på seg gyldne sporer ; han tok av seg kappa og kjortelen og tok på seg klær av kostbar silke og utenpå ei skarlagenskappe ; han spente et fint utstyrt sverd på seg, tok forgylt hjelm på hodet og steig så til hest.Han sendte arbeiderne ut i bygda for å hente tretti mann i fine klær, de rei hjem med ham.
Da de kom ridende opp på garden og fram foran stua, så han kong Olavs merke komme farende fram på den andre sida av garden, og der kom han sjøl med hundre mann, alle godt rustet. Det stod dessuten folk oppstilt mellom alle husene. Kong Sigurd hilste fra hesteryggen på stesønnen kong Olav og følget hans og bad ham inn til drikkelag. Men Åsta gikk bort og kysset sønn sin og bad ham bo der hos henne, og sa han skulle få alt som hun kunne gi ham, land og folk. Kong Olav takket henne pent for det hun sa. Hun tok ham i handa og leidde ham etter seg inn i stua og til høgsetet. Kong Sigurd satte noen til å ta seg av klærne deres og gi hestene korn ; så gikk han til høgsetet sitt, og nå ble det gitt et prektig gjestebud.

35.

Da kong Olav hadde vært der en liten stund, hendte det en dag at han samlet stefaren kong Sigurd, mora Åsta og fosterfaren Rane til en samtale og holdt et møte med dem. Da tok kong Olav til orde : <Som dere vet,> sa han, <er det slik at jeg nå er kommet hit til landet, og at jeg har vært i utlandet en lang stund. I denne tid har jeg og mine menn ikke hatt annet å livnære oss med, enn det vi har tatt på hærferd, og mange ganger har vi måttet våge både liv og salighet. Det har vært mang en sakesløs mann som har måttet miste sin eiendom for oss, og noen har mistet livet med. Men på de eiendommene som far min eide, og hans far før ham og den ene etter den andre av ætta, og som jeg er odelsbåren til, der sitter det utlendinger. Og de har ikke latt seg nøye med det. De har tatt under seg eiendommene til alle oss frender som rekner ætta si fra kong Harald Hårfagre ; noen deler de litt med, men andre får slett ikke noe. Nå skal dere få vite hva jeg alt lenge har gått og tenkt på. Jeg vil ta farsarven min, og jeg vil ikke reise, verken til danekongen eller sveakongen og be dem om den eller om bare aldri så liten del av den, enda de nå en stund har reknet det som sin eiendom det som er arven etter Harald Hårfagre. Tvert imot tenker jeg, for å si som sant er, å hente arven etter frendene mine med odd og egg, og jeg vil søke støtte hos alle mine frender og venner og alle de som vil gå sammen med meg i denne saken. Dette kravet vil jeg reise slik at det får gå som det vil, enten skal jeg ta under mitt styre hele det riket som de tok fra kong Olav Tryggvason, min frende, da de felte ham, eller også skal jeg falle her på arven etter frendene mine. Nå, Sigurd måg, skulle jeg tro om deg og de andre mennene her i landet som er odelsbårne til kongedømmet etter de lovene Harald Hårfagre satte, at det ikke er så langt fra at dere sjøl reiser dere og kaster av dere denne frendeskammen, og at dere vel ville hjelpe til alle sammen for å styrke den mann som vil være fører her og reise opp igjen ætta vår. Og enten dere vil vise litt manns mot i denne saken eller ikke, så kjenner jeg sinnelaget hos allmuen ; der ønsker alle å slippe fri for å bli trellbundet av utenlandske høvdinger, bare de hadde noen å støtte seg til. Jeg har ikke talt til noen annen mann før deg om denne saken, fordi jeg vet at du er en klok mann og kan se hva som blir best, om jeg først skal snakke om det i hemmelighet med noen, eller jeg straks skal la mange få vite det så det blir kjent for allmuen. Jeg har nå på en måte alt vist tenner da jeg tok Håkon jarl til fange ; han har rømt fra landet nå, og han gav meg under ed den del av riket som han hadde før. Jeg tenker det kommer til å falle lettere for oss nå å ha med bare Svein jarl å gjøre, enn om de hadde vært der begge to til å verge landet.>
Nå svarte kong Sigurd : <Det er ikke små saker du har fore, kong Olav. Så vidt jeg kan skjønne, er det mer ærgjerrighet enn framsyn som driver deg. Men det er jo å vente at det må være langt mellom meg som er så småferdig, og de store tankene du har ; for du var ikke mer enn ute av barneåra, før du var full av kappelyst og overmot overalt du kunne komme til. Og nå har du fått prøve deg ofte i kamp og tatt etter skikken hos utenlandske høvdinger. Nå vet jeg at når du har gått så langt med å ta opp denne saken, kan det ikke lenger nytte å stanse deg. Det er heller ikke noe rart at slike ting som at ætta etter Harald Hårfagre og kongedømmet hans går til grunne, at de må være tunge å bære for folk som har noen ærgjerrighet. Men jeg vil ikke binde meg til noe løfte før jeg vet hva de andre kongene på Opplanda tenker, og hva de vil gjøre. Det var likevel riktig gjort av deg og la meg få vite om dine planer før du talte høyt om dem til alle mennesker. Jeg skal love å støtte deg hos kongene og de andre høvdingene og hos folket i landet, og dessuten skal det jeg eier, stå til din rådighet, kong Olav, og styrke deg. Men jeg vil bare være med på å ta dette fram for allmuen, så fremt jeg ser at det kan få noen framgang, og at vi får noen hjelp til dette store tiltaket, for du skal huske på at det er ikke lite du har tatt på deg, når du vil kappes med Olav sveakonge og med Knut, som nå er konge både i England og Danmark ; du kommer til å trenge å reise sterke pålverk mot dem om det skal nytte noe. Jeg tror ikke det er usannsynlig at du kommer til å ha lett for å få folk, for allmuen vil alltid gjerne ha noe nytt. Slik gikk det før da kong Olav Tryggvason kom til landet, alle ble så glade for det. Men fikk ikke ha godt av kongedømmet så lenge likevel.>
Da de var kommet så langt i samtalen, tok Åsta til orde. <Meg er det gått slik, sønn min, at jeg er kommet til å glede meg over deg, og jeg blir mer glad, dess mer framgang du kan få. Jeg vil ikke spare på noen ting som jeg har til rådighet over. Men det er ikke stor støtte i de rådene jeg kan gi deg. Likevel, om jeg skulle velge, da ville jeg heller at du skulle bli overkonge over hele Norge, om du så ikke levde lenger som konge enn Olav Tryggvason, enn at du ikke skulle bli større konge enn Sigurd Syr og dø av alderdom.>
Etter disse ordene sluttet de samtalen. Kong Olav ble der en stund med hele sitt følge. Kong Sigurd gav dem annen hver dag fisk og mjølk på bordet, og annen hver dag kjøtt og øl.

36.

På denne tida var det mange opplendingkonger ; de rådde for fylker, og de fleste av dem hørte til Harald Hårfagres ætt. På Hedmark rådde det to brødre, Rørek og Ring ; i Gudbrandsdalen var det Gudrød. På Romerike var det også en konge ; han som hadde Toten og Hadeland var konge, og i Valdres var det en konge.
Sigurd Syr hadde et stevne med fylkeskongene oppe på Hadeland, og på det stevne kom Olav Haraldsson også. Der tok Sigurd opp saken for de fylkeskongene han hadde satt stevne med, og fortalte om det mågen hans, Olav, hadde fore. Han bad dem om støtte, både med folkehjelp og gode råd og samtykke ; han la ut for dem om hvor nødvendig det var å kaste av seg denne undertrykkelsen som daner og svear hadde lagt på dem, og sa at nå var det kommet en mann som ville gå først i denne saken ; han reknet opp mange av de storverk kong Olav hadde gjort mens han var ute og fór i hærferd.
Da sa kong Rørek :<Det er sant nok at det har gått svært nedover med kong Harald Hårfagres rike, siden ingen av hans ætt er overkonge i Norge lenger. Nå har folk her i landet prøvd både det ene og det andre. Håkon Adalsteinsfostre var konge, og det likte alle godt. Men da Gunnhildssønnene rådde for landet, ble alle så lei av deres overgrep og urettvise styre, at de heller ville ha utenlandske konger  over seg og så rå seg mer sjøl ; for utenlandske høvdinger var alltid lenger borte og brydde seg lite om hvordan folk stelte seg, når de bare fikk den skatten de krevde for seg. Så ble de uvenner, Harald danekonge og Håkon jarl, og da herjet jomsvikingene i Norge. Da reiste den seg mot dem, hele den store allmuen som én mann og dreiv denne ufreden fra seg. Nå fikk folk Håkon jarl til å ta landet og verge det mot danekongen med odd og egg. Men da folk i landet hadde hjulpet ham så langt han syntes han hadde all makt i riket, ble han så hard og grisk mot folk at ingen ville finne seg i det, og så drepte trønderne ham sjøl og hevet Olav Tryggvason til makten ; han var odelsbåren til kongedømmet og høvde bra til å være høvding på alle måter. Da fór allmuen ivrig opp over hele landet og ville ha ham til konge over seg og gjenreise det riket som Harald Hårfagre hadde hatt. Men da Olav syntes han hadde fått hele makten i landet, så var det ingen som fikk rå seg sjøl lenger. Da gikk han fram med griskhet mot oss småkonger, og krevde inn alle de skatter som Harald Hårfagre hadde tatt her, og mer til, og folk rådde seg så lite sjøl at de ikke engang fikk lov å velge hvilken gud de skulle tro på for ham. Da nå han ble borte fra landet, så har vi holdt oss til venns med danekongen, og av ham har vi hatt stor støtte i alt vi synes vi har krav på, og vi rår oss sjøl og lever i fred innenlands og ingen bruker makt på oss. Når jeg nå skal si som sant er om meg sjøl, så liker jeg dette godt som det er. Jeg er ikke så viss på at jeg, om min frende blir konge over landet, skal få noen bedre vilkår for det. Og gjør jeg ikke det, så vil jeg ikke ha noe å gjøre med dette nye tiltaket.>
Da sa Ring bror hans : <Jeg skal si hva jeg mener. Jeg synes det er bedre om jeg så bare får ha samme makt og eiendommer som jeg har, at min frende blir konge over Norge og ikke utenlandske høvdinger, og om ætta kunne reise seg igjen her i landet. Når det gjelder denne mannen her, Olav, så har jeg den mening at det er skjebnen og hans lykke som kommer til å rå for om han får makt eller ikke. Men om han blir enekonge over hele Norge, da kommer de som har størst krav på vennskapet hans, til å synes de har vunnet mest. Nå har han ikke på noen måte bedre kår enn vi, han er heller så mye dårligere stilt, som vi har land og rike å styre over, og han har ingen ting. Vi er like mye odelsbårne til kongedømmet vi som han. Sett nå at vi slutter oss til ham og hjelper ham så mye at vi gir ham den høyeste verdighet som er her i landet, og det vil vi sette hele vår kraft inn på. Om han da er så mye til mann som jeg tror, og som alle sier, hvorfor skulle han ikke ville lønne oss godt for dette og minnes det lenge ? Hvis jeg får rå, så skal vi våge dette, og binde oss til ham med vennskap.>
Etter dette stod de opp og talte den ene etter den andre ; det viste seg da at de fleste hadde mest lyst til å slutte seg til kong Olav. Han lovte dem sitt fullkomne vennskap, og dessuten større rettigheter dersom han ble enekonge over Norge. Dette forliket bandt de med eder.

37.

Etter dette lyste kongene til ting. Der kom kong Olav fram for allmuen med det han ville, og det krav han hadde på riket ; han bad bøndene at de skulle ta ham til konge over landet, lovte dem til gjengjeld gammel lov, og at han skulle verge landet mot utenlandske hærer og høvdinger. Han talte langt og klokt om dette, og talen hans ble svært godt mottatt. Så stod de opp den ene etter den andre av kongene og talte, og alle støttet saken og kongens tale hos folket. Til slutt ble det til at de gav Olav kongsnavn over hele landet, og landet ble tildømt ham etter opplandsk lov.
 

Kong Olav rir til Opplandstinget på Eidsvoll.

38.

Så drog kong Olav ut på ferden ; han lot folk gjøre veitsler for seg der det var kongsgarder. Først reiste han gjennom Hadeland og derfra drog han nord i Gudbrandsdalen. Det gikk som Sigurd Syr hadde sagt, det kom så mye folk til ham at han ikke syntes at han trengte halvparten ; nå hadde han nesten tre hundre mann. Da strakk de ikke til de veitslene som var avtalt, for det hadde vært skikk at kongene reiste gjennom Opplanda med seksti-sytti mann, og iallfall aldri mer enn hundre. Kongen reiste fort og ble bare ei natt på hvert sted.
Da han kom til fjella i nord, gav han seg i veg og drog til fjells nordover helt til han kom ned av fjellet på nordsida. Kong Olav kom ned i Oppdal, der ble han natta over. Deretter drog han gjennom Oppdalsskogen og kom fram i Meldalen, der krevde han ting og stevnte bøndene til seg. Så talte kongen på tinget og krevde av bøndene at de skulle ta ham til konge ; han bød dem til gjengjeld lov og rett som kong Olav Tryggvason hadde budt. Bøndene hadde ikke styrke nok til å holde ufred med kongen, og så endte det med at de tok ham til konge og bandt dette med eder. Men de hadde likevel først sendt bud ned i Orkdalen og i Skaun også, og sagt fra at kong Olav var kommet og alt det de visste om ham.

39.

Einar Tambarskjelve bodde på Husby i Skaun. Da budet kom til ham om kong Olav og hans ferd, lot han straks skjære hærpil og sendte dem ut i alle fire retninger ; han stevnte sammen tegn og trell med fulle våpen, og det fulgte bud med at de skulle verge landet mot kong Olav. Det gikk hærpil til Orkdalen og til Gauldalen også, og overalt samlet det seg hær.

40.

Kong Olav kom ned til Orkdalen med hæren sin, han gikk svært varsomt fram og kom med fred. Da han kom ut til Grjotar, møtte han bondesamlingen, det var mer enn sju hundre mann. Kongen fylkte hæren sin mot dem, for han tenkte bøndene ville kjempe. Da bøndene så det, tok de også til å fylke. Men det gikk ikke nær så glatt for dem, for de hadde ikke avtalt på forhånd hvem som skulle være høvding.
Da nå kong Olav så at det gikk så ugreit for bøndene, sendte han Tor Gudbrandsson til dem, og da Tore kom dit, sa han at kong Olav ikke ville kjempe med dem. Han nevnte opp tolv menn, de som var de gjæveste i flokken deres, og bad at de skulle komme og tale med kong Olav. Bøndene tok imot dette, og gikk framover en bakkerygg som var der, til stedet der kongens fylking stod.
Da sa kong Olav : <Det var vel gjort av dere bønder at dere gir meg høve til å tale med dere, for jeg ville si dere noe om hva ærend jeg har her i Trondheimen. Det er nå for det første dette at jeg er sikker på dere alt har hørt at Håkon jarl og jeg møttes i sommer, og at dette møtetvårt endte med at han gav meg hele det riket som han eide her i Trondheimen, og det er som dere vet Orkdølafylke, Gauldølafylke, Strindafylke og Øynafylke. Jeg har vitner på det her, menn som var til stede, og som så mitt og jarlens handtak og hørte ord og eder og hele avtalen som jarlen gjorde med meg. Jeg vil by dere lov og fred, slik som kong Olav Tryggvason gjorde før meg.>
Han talte langt og klokt, og endte med å by bøndene to vilkår, enten å bli hans handgangne menn og vise ham lydighet, eller også kjempe med ham. Så vendte bøndene tilbake til hæren sin og sa hvordan det var gått, og spurte hele folket om råd, hva de nå skulle velge å gjøre. De drøftet dette med hverandre en stund, men til slutt valgte de likevel å bli kongens handgangne menn. Dette bandt da bøndene seg til med eder.
Nå ordnet kongen med ferden videre, og bøndene gjorde veitsler for ham. Kongen drog ut til sjøen, og der fikk han seg skip ; han fikk et langskip, ei tjuesesse, fra Gunnar på Gjølme ; ei anna tjuesesse fikk han fra Lodin på Viggja, det tredje skipet, ei tjuesesse det også, fra Hangran på Nes ; den garden hadde Håkon jarl eid, og det var en årmann som het Bård Kvite som styrte den. Kongen hadde en fire-fem skuter ; han skyndte seg av sted og styrte innover fjorden.

41.

Svein jarl var inne i Trondheimen på Steinkjer den gang, og lot stelle til julegjestebud der. Der var det handelsplass. Einar Tambarskjelve fikk høre at Orkdølene hadde blitt kong Olavs menn. Da sendte han bud til Svein jarl ; de drog først til Nidaros, der tok de en robåt som Einar hadde ; så drog de innover fjorden og kom en dag seint på kvelden inn til Steinkjer og sa fra til jarlen om dette ; de fortalte om alt kong Olav hadde gjort.
 Jarlen hadde et langskip som lå og fløt utfor garden med tjeld over ; straks om kvelden lot han nå flytte ut på skipet det løsøre han hadde og klærne til folkene og så mye drikke og mat som skipet kunne bære ; så rodde de utover straks om natta og kom til Skarnsund i lysningen. Der så de kong Olav kom roende utenfra og inn fjorden med sin flåte. Da dreide jarlen av inn mot land ved Mosvika, der var det tjukk skog. De la seg så nær innunder berget at lauv og greiner hang utover skipet. De hogg ned store trær og satte dem ned i sjøen på utsida av skipet, så ingen kunne se skipet for lauvet. Det var ikke blitt helt lyst ennå da kongen rodde inn forbi dem. Været var stille. Kongen rodde inn forbi øya, og da de ikke kunne se hverandre lenger, rodde jarlen fram og like ut til Frosta, der la han i land, for det var hans rike.

42.

Svein jarl sendte folk ut i Gauldalen etter Einar, mågen sin. Da Einar kom til jarlen, fortalte jarlen ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav ; han sa også at han ville samle hær og gå mot kong Olav og kjempe med ham. Einar svarte : <Vi skal bruke list ; vi skal holde utkik med Olav, hva han har fore, og ikke la noen få vite annet om oss enn at vi holder oss i ro. Hører han ikke noe om at vi samler hær, så kan det være han slår seg til på Steinkjer jula over, for der er alt gjort i stand. Men om han hører at vi samler folk, da kommer han til å styre ut av fjorden med én gang, og så får vi ikke tak på ham.>  Det ble gjort som Einar sa. Jarlen drog på veitsler hos bøndene oppe i Stjørdalen.
Da kong Olav kom til Steinkjer, tok han veitslene der til seg ; han lot alt sammen bære om bord i skipene og skaffet dessuten en lastepram, han tok med seg både mat og drikke og skyndte seg bort igjen og styrte helt ut til Nidaros. Der hadde kong Olav Tryggvason latt reise kjøpstad, som før skrevet. Men da Eirik jarl kom til landet, hjalp han fram Lade, for der hadde far hans villet ha hovedgarden sin, og han lot dem forfalle, de husene som Olav hadde latt bygge ved Nidelva, så nå var noen falt helt sammen, andre stod, men var nokså ubrukelige.
Kong Olav styrte skipene sine opp i Nidelva. Han lot straks folk gå i gang med å stelle på de husene som ennå stod, og reise igjen de som hadde falt sammen, og satte en mengde folk til det. Så lot han både mat og drikke føre opp i husene og tenkte å være der jula over. Men da Svein jarl og einar fikk høre dette, fant de på en annen råd.

43.

Det var en islending som het Tord Sigvaldaskald ; han hadde vært lenge hos Sigvalde jarl, og siden hos Torkjell Høge, bror til jarlen. Etter at jarlen hadde falt, var Tord kjøpmann. Han møtte kong Olav mens han var i vesterviking, og ble hans mann og fulgte ham siden. Han var hos kong Olav da dette hendte.
Sønn til Tord het Sigvat, han vokste opp hos Torkjell på Apavatn. Da han var nesten voksen mann, reiste han utenlands med noen kjøpmenn, og det skipet kom til Trondheimen om høsten, og mannskapet fikk seg hus i bygdene. Samme vinter kom kong Olav til Trondheimen, slik som det er skrevet her før. Og da Sigvat fikk høre at Tord, far hans, var hos kongen, drog Sigvat til kongen og møtte Tord, far sin, og ble hos ham en stund. Sigvat var en god skald alt tidlig ; han hadde laget et kvede om kong Olav og bad kongen høre på det. Kongen sa han ville ikke la noen få dikte om seg, han kunne ikke med å høre på skaldskap, sa han
Da kvad Sigvat. Se kvad.

Kong Olav gav Sigvat en gullring som veide ei halv mark i lønn for kvadet. Sigvat ble kong Olavs hirdmann, og da kvad han. Se kvad.

Om høsten hadde Svein jarl latt kreve inn halve landøren av islandsfarerne, slik som han alltid brukte ; for Eirik og Håkon hadde den andre halvdelen av den inntekten som av alle andre der i Trondheimen. Da nå kong Olav kom dit, sendte han folk for å kreve inn halve tollen av islandsfarerne. Men de gikk til kongen, og der bad de Sigvat hjelpe seg.
Da gikk han framfor kongen og kvad. Se kvad.
 
 

44.

 Svein jarl og Einar Tambarskjelve samlet en stor hær og drog over land ut til Gauldalen, så videre ut til Nidaros ; de hadde nesten 2400 mann. Kong Olav hadde menn på hestevakt ute på Gaularåsen, de fikk se hæren da den kom ned fra Gauldalen og fikk sagt fra til kongen, det var midnatt. Kong Olav stod opp straks og lot folk vekke hæren ; de gikk straks om bord i skipene og bar med seg ut alle klær og våpen og alt de kunne få med ; så rodde de ut av elva. Med det samme de var ute, kom jarlshæren til byen ; de tok all julekosten og brente alle husene.
Kong Olav seilte ut gjennom fjorden til Orkdalen og gikk i land fra skipene der ; så drog han opp gjennom Orkdalen helt til fjells og så østover fjellet til Gudbrandsdalen. Om dette at Svein brente byen i Nidaros er det fortalt i en viseflokk som er diktet av Kløng Brusason. Se kvad.

45.

Nå drog kong Olav sørover gjennom Gudbrandsdalen og derfra ned på Hedmark. Han reiste rundt på veitsler hele tida midtvinters, men da det ble vår, samlet han hær og drog ut i Viken. Han hadde en stor hær, som kongene hadde gitt ham, med seg fra Hedmark ; det var mange lendmenn som kom derfra, og blant dem var Kjetil Kalv fra Ringnes. Kong Olav fikk folk fra Romerike også. Kong Sigurd Syr, mågen hans, kom og hjalp ham med en stor flokk. Så drog de ut til sjøen og fikk seg skip og gjorde seg i stand til å dra ut av Viken. De fikk en stor og vakker hær. Og da de hadde hæren ferdig, seilte de ut til Tønsberg.

46.

Svein jarl samlet hær fra hele Trondheimen straks over jul ; han krevde ut leidang og gjorde skipene klare.
På denne tida var det en mengde lendmenn i Norge ; mange av dem var så mektige og ættstore at de reknet ætta tilbake til konger eller jarler, og det ikke mange ledd borte ; de var steinrike også. Konger og jarler som rådde over landet, måtte helt stole på lendmennene, for i hvert fylke var det slik at lendmennene rådde for bondehæren.
 Svein jarl stod seg godt med lendmennene, så han hadde lett for å få folk. Mågen hans, Einar Tambarskjelve, gikk med ham, og mange andre lendmenn, og mange av dem som hadde svoret kong Olav troskap før på vinteren, både lendmenn og bønder. De seilte ut av fjorden strakls de var ferdige, og styrte sørover langs land og samlet folk til seg fra hvert fylke. Da de kom sørover og utfor Rogaland, kom Erling Skjalgsson til dem, han hadde en stor hær, og det kom mange lendmenn sammen med ham. Hele denne hæren styrte de østover til Viken med. Det lei ut i langfasta da Svein jarl seilte inn mot Viken. Jarlen styrte flåten inn forbi Grenmar og la til ved Nesjar.

47.

Kong Olav styrte flåten sin ut gjennom Viken, og nå var det ikke langt i mellom dem ; de fikk vite om hverandre lørdag før palmesøndag. Kong Olav hadde et skip som het Karlhovde, i framstavnen på det var det skåret ut et kongehode, det hadde han skåret ut sjøl. Det hodet brukte de å ha lenge etterpå i Norge på skip som høvdinger styrte.

48.

Søndagsmorgen da det ble lyst, stod kong Olav opp og kledde på seg ; han gikk i land og lot blåse til landgang for hele hæren. Så holdt han en tale til hele folket. Han sa til alle sammen at han hadde fått vite at nå var det ikke langt mellom dem og Svein jarl. <Nå må vi holde oss klare,> sa han, <for nå blir det ikke lenge før vi møtes. Alle mann skal væpne seg straks, og hver skal ruste seg sjøl og det rom han har fått på skipet, slik at alle er ferdige når jeg lar blåse til oppbrudd. Så skal vi ro tett sammen, ingen må ro av sted før hele flåten ror, og ingen må vente lenge etter at jeg har rodd ut av havna, for vi kan ikke vite om vi kommer til å møte jarlen der han ligger nå, eller om de kommer mot oss. Og om vi møtes, og det blir strid, da skal våre menn ro skipene inntil hverandre og være ferdige til å binde dem sammen. La oss så først bare bruke skjoldet, og passe på våpnene våre så vi ikke slenger dem på sjøen og kaster dem bort til unyttes. Men når så kampen er kommet i gang, og skipene er bundet sammen, da får dere sørge for at striden blir så hard som mulig, og hver må kjempe så mandig han kan.>

49.

Kong Olav hadde hundre mann på skipet sitt, og de hadde ringbrynjer og velske hjelmer på alle sammen. De fleste av mennene hans hadde hvite skjold med det hellige kors innlagt i gull, på noen var det malt med rød eller blå farge ; han lot også tegne et hvitt kors med kritt i panna på alle hjelmene. Han hadde et hvitt merke, det var en orm. Så lot han lese messe for seg, og etter dette gikk han om bord og sa folkene skulle spise og drikke litt. Så lot han blåse hærblåst og rodde ut av havna. Da de kom utfor den havna som jarlen hadde ligget i, var jarlens hær også væpnet og tenkte nettopp å ro ut av havna, men da de så kongsflåten, tok de til å binde sammen skipene og satte opp merket og gjorde seg ferdig til kamp. Da kong Olav så det, rodde han rett på, og kongen la seg mot jarlens skip, og dermed tok striden til.
Så sier Sigvat skald. Se kvad.
 

Kong Olav lot blåse hærblåst.



Her er det sagt at det var kong Olav som stevnte til slag, og Svein lå i havna og ventet. Sigvat skald var med i striden der, han laget sraks samme sommeren en viseflokk som heter Nesjarviser, og der er det sagt nøye hvordan alt gikk til da dette hendte.
Se kvad.

Det ble en strid av de kvasseste, og det var lenge en ikke kunne se hvilken veg det ville gå ; det falt mange på begge sider, og en mengde ble såret. Jarlen hadde større hær, men kongen hadde bare utvalgte folk på skipet sitt, de hadde fulgt ham på hærferd og var rustet så framifrå, som vi sa før ; hver eneste mann hadde ringbrynje, så de ble ikke såret.
Men nå tok folk til å falle på skipene til jarlen, og noen ble såret, og så ble rekkene tynnere langs skipsbordene.
 

50.

Da tok kong Olavs menn til å entre skipene, merket ble båret om bord på skipet som var nærmest jarlsskipet, og kongen sjøl fulgte merket fram. Det ble en kvass strid, og mange av Sveins menn falt, noen løp over bord også.
Nå tok mannefallet til å bli størst i hæren til jarlen ; da stormet kongsmennene jarlens skip, og det var nære på de hadde kommet opp på skipet. Men da jarlen så for en farlig stilling han var kommet i, ropte han til dem som stod fremst på skipet, og bad dem hogge over fortøyningene og løse skipene ; de gjorde det. Da slengte kongs- mennene entrehaker over i stavnen på langskipene og holdt dem fast. Nå sa jarlen de skulle hogge det øverste stykket av stavnen, og det gjorde de.
Einar Tambarskjelve hadde lagt skipet sitt på den ene sida av jarlsskipet ; de kastet nå et anker over i framstavnen på jarlsskipet, og slik flyttet de seg alle på én gang ut på fjorden. Etter dette flyktet hele hæren til jarlen og rodde ut på fjorden. Berse Skaldtorvuson stod i forrommet på skipet til jarlen, og da skipet glei fram fra flåten, kjente kong Olav Berse, for han var lett å kjenne, vakrere enn noen annen og så vel rustet både med klær og våpen ; da ropte kong Olav høyt : <Far vel, Berse !> Han svarte : <Lev vel, konge !>
Så sier Berse i den viseflokken han laget da han kom i kong Olavs makt og satt i lenker. Se kvad.

51.

Nå flyktet noen av jarlens menn opp på land, noen gav seg og fikk grid. Så rodde Svein jarl og hæren hans ut på fjorden, der la de skipene sammen, og høvdingene talte med hverandre. Jarlen spurte lendmennene om råd. Erling Skjalgsson rådde til at de skulle seile nordover i landet og få mer hjelp og så kjempe om igjen med kong Olav. Men ettersom de hadde mistet mye folk, ville de aller fleste at jarlen skulle dra ut av landet og til sveakongen, mågen sin, og prøve å få en hær derfra ; Einar støttet dette rådet, for han mente det så ikke ut til at de var sterke nok til å kjempe mot kong Olav. Så skiltes flåten. Jarlen seilte sørover Folden, og Einar Tambarskjelve fulgte ham ; Erling Skjalgsson og mange andre lendmenn som ikke ville rømme fra odelsgardene sine, drog nordover dit de hørte hjemme. Erling hadde en mengde folk hos seg om sommeren.

52.

Kong Olav og hans menn så at jarlen hadde lagt sammen skipene. Da talte kong Sigurd Syr ivrig for at de skulle styre mot jarlen og slåss på kniven med ham. Kong Olav sa han først ville se hva jarlen ville gjøre nå, om han ville holde flokken samlet, eller om hæren kom til å skilles fra ham. Sigurd sa han fikk gjøre som han ville. <Men jeg har det for meg,< sa han, <at slik som du er laget, og så egenrådig som du er, blir det lenge før du blir trygg på de storbukkene, vant som de er til å sette hardt imot hardt med høvdingene.> Det ble heller ikke noe av å gå til kamp ; de så snart at flåten til jarlen delte seg. Nå lot kong Olav ransake valplassen. De ble liggende der noen dager og delte hærfanget.
Da kvad Sigvat skald disse strofene. Se kvad.

Kong Olav gav gaver til mågen sin, kong Sigurd Syr, da de skiltes, og likeså til de andre høvdingene som hadde hjulpet ham. Til Kjetil fra Ringnes gav han ei femtenseters skute, og Kjetil førte skuta opp gjennom Glåma helt opp til Mjøsa.
 
 



----

til toppen

 
 

Home

Tilbake til del 1.

Videre til del 3.