1226 - 1227

Om Sigurd Ribbung

Sigurd Ribbung satt med store styrker på Opplandene. Han sendte et brev nordover til Skule jarl og erkebiskop Peter og ba dem hjelpe seg med i stand et forlik med kong Håkon. Han krevde at landet skulle deles, og at det skulle bli satt stevne til forlik mellom ribbunger og birkebeiner.
   Da han hadde sendt brevet nordover, kalte han sammen hele sin hær og førte en stor styrke ut i Viken.
Da de birkebeinene som var i Viken, hørte om det, stolte de ikke på å kunne holde seg der mot Sigurd; de tok da den utvei å seile vestover til kongen, og nesten alle reiste bort. Kongen tok vennlig imot dem; de fortalte hva som var hendt. Han ga dem 8 skip med godt mannskap, og så vendte de tilbake østover med den flåten.
   Da Sigurds brev kom frem nordpå, sendte erkebiskopen og jarlen et brev landveien østover, for de trodde at kongen var i Viken. I dette brevet sto det at kong Håkon skulle forlike seg med Sigurd Ribbung; erkebiskopen lyste hver den i bann som voldte noen ufred før det var prøvd med et forliksstevne.
   Disse brevene kom til lendmennene øst for Agder, og det var en korsbror fra Nidaros og en fra Oslo og noen jarlsmenn som brakte dem. Da lendmennene hadde hørt brevene, reiste sendemennene videre til kongen, men lendmennene seilte østover i Viken. Da de kom til Jersøy, var det fin bør inn til Oslo, og i Oslo var ribbungene. Birkebeinene hadde vunnet en lett seier om de hadde seilt dit inn, men de sa at de ikke ville utsette seg for erkebiskopens bann og jarlens vrede.
   De som var førere på de 8 skip som kongen hadde sendt vestfra, ville seile inn til Oslo mot ribbungene om de så skulle seile alene, men lendmennene heftet dem; de ville på ingen måte at de skulle seile dit. Og dette ble de ikke enige om.

Om kong Håkon.

Da brevene kom til kong Håkon, mislikte han dem og svarte slik: "Jeg kan ikke så fort gå med på å dele landet." Derpå sendte han et brev nordover til jarlen og erkebiskopen hvor det sto:
   "Dere skrev til oss og truet oss med streng straff dersom vi ikke ville forlike oss med Sigurd Ribbung og la ham få det som er vår farsarv. Men vi synes det er hardt å skulle dele landet med en mann som ikke ved sin fødsel har rett til Norge. Nå viser det seg at det er sant som De skrev til oss i høst, erkebiskop, da De kom til landet, at ingen hverken av korsbrødrene eller av de andre, er venner; like søker like, og nidinger kryper sammen. Slike ordtak passer på dere feller. Men som sakene nå står, skal Gud få dømme mellom meg og Sigurd, og ikke biskopene! "
   Erling Ljodhorn var hos kongen da, han var noe i skyld til erkebiskop Peter, og da han hørte dette, sa han til kongen så at alle rådgiverne hørte på : Det er ikke noe rart at min frende erkebiskopen er lite å stole på; det er så med alle oss av Standhale-ætten, at vi er ikke pålitelige."

Kongen bød ut leidang.

Da det led ut på våren, bød kongen ut leidang og rustet seg til å seile øst til Viken. Samtidig kom det menn nordfra med brev fra jarlen; de sa at jarlen var farlig syk og hadde mottatt kirkens tjeneste, og at han hadde små krefter. Men Gud lot ham komme seg igjen av sykdommen.
   En søndag før kong Håkon skulle seile fra Bergen, red han som pleide opp til Årstad. Da kom det løpende en mann ned fra fjellet mot ham; kongen syntes det var underlig at han hadde slik hast, for kongen kjente mannen, det var en ribbung. Han hadde et runekjevle med seg som en ribbung sendte kongen; på det sto det at kong Sigurd Ribbung var død, og kongen ble bedt om å gjøre noe fort så ikke hans frende junker Knut skulle komme og gi ribbungene ny styrke.
   Kongen lot straks skrive et brev og sendte det østover til sin frende Knut, han bød ham de samme gode vilkår. Så skyndte han seg østover og kom til Viken etter Seljamennsmesse.

Sigurd Ribbungs død.

Sigurd Ribbung døde i Oslo, men hans menn hemmeligholdt hans død og førte liket opp i landet og sa han var syk. Samtidig sendte de noen menn øst i Götaland, det var Harald fra Lauten, Alv Styrsson og Erling Romstav. De kom til Askjel lagmann og fru Kristin og ba om at junker Knut skulle binde seg til å være fører for flokken; de sa landet var lett å ta om han kom med. Fru Kristin trodde på det de sa og ga junker Knut over til ribbungene, og med ham fulgte mange sveiter av gøter og menn fra Marker.

Om junker Knut.

Knut kom til Romerike og lot seg ta til konge, og det kom en stor mengde folk til ham. De lendmenn og birkebeiner som var i Oslo, trodde at nå som Sigurd var død, ville det ikke bli noen ny ufred. Men da de fikk høre om Knut, samlet de folk hver i sin syssel. Ingen av bøndene i Viken ville gi seg under en utenlandsk hær.
   Knut kom frem til Oslo, og der lot han seg gi kongsnavn. Guttorm Erlendsson og Klemet fra Holm hadde da Oslo-sysselen, de var vest i Lier da i ærend for sysselen. Da de fikk høre nyheten, samlet de hos seg alle de birkebeinene som var i nærheten. Bøndene holdt tingstevne og oppnevnte menn fra bygdene som skulle gå mot ribbungene i Oslo; førere for bøndene var Steinrød prest, Torbjørn Sloe, Eirik fra Enebak - han bar merket for bøndene. Birkebeiner og bønder la avsted.
   Men da ribbungene fikk vite det, gikk de mot dem, og hærene møttes på en eng vestenfor Aker; der sto det første slag mellom nordmenn og gøter.
Bøndene stoppet opp da de møttes og ville ikke gå på. Da birkebeinene så det, sprang de av hestene sine og gikk djervt frem. Ribbungene gjorde kraftig pågang, for de hadde en modig høvding. De gikk så hardt på først i slaget at de felte Eirik fra Enebak, bøndenes merkesmann. Da bøndene så hvor godt birkebeinene sloss, sprang de også av hestene sine og fulgte på som best de kunne. Og før en skulle tro det trakk ribbungene seg unna, og de fleste av gøtenes sveitehøvdinger falt. Knut og tre ribbunger fikk fatt i hester og flyktet. Han red i galopp over en bro, og der falt hesten under ham, men han kom seg med nød unna og opp i landet; ribbungene hadde størstedelen av Opplandene og alle skip på Mjøsa og de andre innsjøene. Det satt ribbunger i alle sysler der, for birkebeinene var i mindretall på Opplandene.

Kong Håkon seilte til Viken.

Kong Håkon seilte sørover til Viken. Han hadde et skip som het "Draken", og han seilte fra alle de andre skipene. Han kom til Årøy og la til der, og da skipet lå vel i havn, gikk han ombord i en båt og lot seg ro over til gården og spurte nytt. Bonden svarte: "Vi kan fortelle noe som vel De synes er godt nytt; jeg hadde to sønner som var med ribbungene, og de er falt begge to nå. Men for meg er det et hardt slag. "
   Så fortalte han kong Håkon om alt som var hendt og om slaget ved Aker. Kongen ventet der på skipene sine og seilte så inn til Oslo.

Kamper på Opplandene.

Der kalte han til seg lendmenn og sysselmenn fra Viken og red opp i landet, han lot dra 34 skip fra byen. Etter at Knut hadde flyktet, lå bøndene i hærsamling over hele Oslosyssel, de holdt god vakt og ventet på kongen. Arnbjørn Jonsson og Simon Ku lot dra 13 skip opp gjennom elva.
   Kong Håkon brukte to dager på veien opp over det første eidet til Stalsberg. Det er to lange mil å dra før en kommer til vannet, over myrer og skoger. Der møtte han Arnbjørn og Simon Ku og Loden Gunnarsson. Så dro de vel en mil før de kom opp i elva.
   Birkebeinene fór nokså vørdsløst frem, og det ble klaget over at kongen straffet for lite. Han lot da drepe en gjest som hadde vært særlig voldsom, og siden var det ingen klage over voldshandlinger.
   Morgenen etter at kongen kom til Eid, sendte han noen små skip i forveien. De tok ribbungenes speidere til fange, og 7 menn ble drept. Om kvelden førte han hele flåten opp i Mjøsa. Han hadde fått greie på hvor ribbungene var, derfor sørget han selv for å ro langs det vestre landet.
   Nå holdt kongen en tale til sine menn og sa at for Håkon jarls skyld, som var Knuts far, ville han ikke at de skulle drepe hans frende Knut, selv om de kunne.
   Da det ble lyst om morgenen, så birkebeinene at ribbungenes skip ble rodd mot dem i full fart, de trodde at de ville slåss, for ribbungene hadde mye større skip enn birkebeinene. Men straks ribbungene så at kongen var med, snudde de inn mot land og flyktet opp i en bygd som heter Hunn. Kongen tok alle skipene og all maten deres, det ble et stort bytte.
   Derpå rodde kongen østover til Hamar, g der lå det mange sårede ribbunger av dem som hadde vært med i slaget ved Aker. Kongen ga dem grid alle sammen. deretter stevnet han bøndene til seg, og de holdt nå alle sammen mt ribbungene.
   Knut hadde flyktet opp på Hadeland. Kongen sendte til ham hans frende Gudleik fra Ask og sin stallare ved navn Arntor. Han bød Knut forlik og gode vilkår om han ville overgi seg. Men da sendemennene hadde funnet Knut, og ribbungene skjønte at han hadde fått tilbud om forlik, satte de vakt over ham så han ikke kunne slippe fra dem. Sendemennene måtte reise tilbake som de kom, og de fortalte det til kongen.

Kong Håkon etterlot skip på Mjøsa.

Kong Håkon innsatte styresmenn på Opplandene, lot alle skipene bli igjen på Mjøsa og satte menn til å passe på dem. Selv gjorde han seg ferdig til å seile vest til Bergen til det møtet han hadde avtalt med erkebiskopen og jarlen. Kongen hadde hørt at de alt var kommet. Han sendte merkesmannen sin, Torstein Heimnes, vestover for å si de måtte vente på ham.
   Torstein brukte 8 dager på ferden. Da han kom frem, mente jarlen og erkebiskopen at de hadde hørt si at kongen aktet å ta frem noen brev som vidnet om at de to ikke viste ham full troskap. De fant da den utvei at erkebiskopen reiste hjem nordover, men jarlen ventet på kongen.
   Kong Håkon holdt ting i Oslo og Tønsberg, og alle bøndene gikk sammen med kongen mot riobbungene. Så seilte han vestover, og da han kom til Portør, kom Torstein Heimnes mot ham, hanhadde vært 3 dager på ferden vestfra og 2 dager i byen. Han sa at erkebiskopen hadde lovet å vente på kongen, helt til han hadde talt med jarlen, men da ble det noe annet, og han kom seg av sted som snarest.
   Torstein sa at det var kommet mange menn vestfra over havet for å møte kongen, og han ba ham skynde seg.
Da kongen kom til Bergen, var Skule jarl der, dessuten Jon jarl fra Orknøyene, biskop Simon fra Suderøyene og abbeden i Iona. Kongen hadde først samtaler med dem som var kommet vestfra, og jarlen var med i alle samtalene.

Om herr Knut.

Herr Knut flyktet vestover i dalene da han løp fra skipene på Mjøsa. Men da han fikk høre at det var samlet folk mot ham på Hedmark og Hadeland, tok han veien nord gjennom Gudbrandsdal og Østerdal og derfra til Vermland. Der samlet han en ny hær og dro med den til Norge; han kom frem i Arnbjørn Jonssons syssel, der det heter Skaun og Heggen og øvet hærverk der. Bøndene ville verge seg og sitt, og det falt  mange gode karer av bøndene; Arnbjørn Jonsson sendte da et brev til kongen og ba ham komme til Viken fort, for ribbungene ble stadig sterkere. Da kongen fikk vite det, seilte han østover, men jarlen reiste nord til Trondheim.
   Da kongen kom til Tønsberg, satte han Erling Ljodhorn til å gjøre i stand til julegilde på Berget, selv seilte kongen videre inn til Oslo; han lå natten over ved Jersøy.

Om kongen.

Der møtte Torgeir biskopssønn og Fridrek Slafse kongen. De var sysselmenn på Hadeland, og de fortalte at ribbungene hadde dradd skip østfra over Eidskog og at de hadde kommet til Mjøsa. På øya i Mjøsa var birkebeinenes sysselmenn Guttorm Fjonk, som var kongens frende, og Arne på Hol for å vokte skipene; de hadde en sterk hær. Ribbungene kom uventet over dem og felte Guttorm inne i huset, Arne kom seg ut, men falt på åkeren; hele følget deres falt også. Så tok ribbungene alle skipene, både på Mjøsa og de andre sjøene. Da bøndene hørte det , ga de opp bygden og fikk grid av ribbungene. Så tok ribbungene hele Opplandene.
   Kong Håkon seilte den dagen inn til Oslo. Det var en mengde bønder i byen, med bymennene ble det mer enn 1200 mann. Kongen talte til dem, og bøndene sa at de hadde holdt hæren samlet siden de sloss med ribbungene ved Aker - "men nå truer de oss og vil brenne bygden for oss siden de ikke kan få tak på oss selv. Vi ber, Dem, herre, at De vil bli her i vinter og verge bygdene våre. Vi skal gi Dem full almenningsskatt og samme skatt på ny etter jul, og hvis De synes at De mangler noe, vil vi gi Dem halvparten av det fe vi har på gården, og det halve av alt forråd. Men dersom De ikke vil bli her, da kommer vi til å ta grid hos ribbungene og få forlik."
   Kongen takket for tilbudet og sa at han skulle gi dem svar når han hadde talt med hirden.
Da kongen talte med rådet om dette, advarte alle ham mot å bli i Oslo og stole på bøndene; de sa at det var ikke gått så godt for Sverre da bøndene gikk imot ham i Oslo.
   Kongen svarte da bøndene at han ville holde seg på Berget og sette etter seg lendmenn "til vern for dere". Bøndene talte med hverandre og bød ham gisler, de beste bønder i hvert kirkesogn, dersom han hadde mistro til dem. Kongen rådførte seg med sine menn på ny, og alle ba at han ikke skulle tro på bøndene. Han ga da et endelig svar; han sa at han ikke ville la seg råde av noen, men følge sitt eget råd, og det var at han visselig skulle bli hos bøndene når de bød så gode vilkår og ville sette liv og gods på spill for hans skyld.
   Derpå sendte han bud til Bergen etter forråd og likedan til Tønsberg. Kongen bodde i Håkonsgården, men han holdt jul i biskopsgården.
Dette var den tiende vinter han var konge.
   Arnbjørn Jonsson var på Vallandsøy for å speide og holde vakt over landet.

Om Erling Romstav.

Herr Knut dro øst i Götaland og var der mens vinteren var hardest. Men han satte noen sveiter av ribbungene igjen ved Mjøsa, og de samlet skip fra hele Opplandene. Kong Håkon sendte om vinteren hemmelig brev til sveitehøvdingene i ribbunghæren og til mange andre og bød dem grid om de ville komme til ham. Erling Romstav var den første som tok imot grid, det var en bra og dannet mann. Han kom til kongen og fikk grid og forlik på gode vilkår.
   Kongen sendte noen menn til Solør for å lete etter ribbunger, og Erling var med på denne ferden. Der felte de 40 mann av ribbungene. Senere holdt kongen Erling for å være en pålitelig mann og sa at "han hadde hugget seg til lendmannsrett".
   En annen flokk ble sendt til hest inn i Viken, Simon Ku var leder for den, og det var 300 mann. De kom øst til Bäveå, der var det mange ribbunger; men de fikk nyss om birkebeinene og rømte unna. Birkebeinene fikk likevel fatt i noen av dem her og der. Så red Simon tilbake til kongen.

Om Gudolv fra Blakstad.

Sommeren etter at Sigurd Ribbung var død, skilte Gudolv fra Blakstad lag med ribbungene og vendte hjem til sin gård; han søkte vern i en kirke nær gården, det var et godt sted å forsvare seg. Gudolv hadde gjort mye ugagn der i bygden mens han var med ribbungene. Han hadde dengt en bonde ved navn Utrygg og tatt fra ham en god hest. Utrygg hadde to sønner, den ene het Åsulv, den andre Gudleiv, og de samlet en flokk og gikk mot Gudolv. De tok en stige og satte opp mot kirken og hugget hull i taket over ham, så hoppet de inn og drepte ham. Det var få som sørget over Gudolvs død, han hadde gjort urett mot så mange.

Om kong Håkon.

Den høsten da kong Håkon hadde tatt opphold i Oslo, sendte Skule jarl sendemenn til kong Valdemar; det var Kolbein Kjetterygg og fehirden Grunde. Da de skulle seile hjem om vinteren, ble de liggende fast i Marstrand på grnn av is. Knut var da i Lödöse, og da ribbungene fikk høre om dem, tok de et lite skip og rodde ut mot dem, de kom uventet over dem. Det lå mange kjøpmenn i havnen, men ingen kom til hjelp. Skules menn verget seg mandig, men de falt der begge to og med dem nesten hele deres følge etter å ha vist både mot og manndom.

Kastellet i Lödöse blir brent.

Da kong Håkon fikk høre dette, lot han hugge isen ut forbi Slidholmen, og det tok to dager. Siden sendte han en del småskip øst mot Lödöse, og som førere på dem satte han Loden og Simon Ku, Hallvard Bratte, Gunnbjørn, Olav Ingasson; men da de kom frem, var Knut og hele hovedhæren borte, bare noen få menn var igjen. Føreren for dem het Bjørn Bakke, de hadde satt seg fast i et kastell nord for byen. Birkebeinene kringsatte kastellet, og de som var der overga seg snart, for de fikk grid. Birkebeinene tok et stort bytte, og de brøt ned og brente kastellet. De la skatt på bøndene og tok en mengde gods fra de mennene som hadde vært med Knut. Dermed vendte de tilbake til kongen.

Om ribbungene.

Ribbungene samlet seg på Opplandene, det var store mengder av dem på Mjøsa. Da lot kong Håkon dra skip fra Oslo opp i Glomma; Ivar Skjeau og Sakse Bladspjot var førere for dem. Da de kom opp i Glomma, ordnet de med mannskap på skipene så godt de kunne, og holdt seg ombord. Ribbungene lot nå alle skipene bli igjen på Mjøsa, men de fleste av mennene forlot fjorden og dro østover til Marker for å møte Knut. Kongen red fra Oslo opp til Eidsvoll og holdt ting med bøndene. De gikk da på nytt i samband med kongen.
   Derfra gikk da kongen ut på Romerike og øst over Glomma, for det ble sagt at Knut lot dra skip fra Iddefjorden og tenkte og tenkte seg opp i Marker og derfra i Glomma. Men da kongen kom til den bygden som kalles Heggen, ble det sagt at dette ikke var sant. Kongen vendte da tilbake, ut i Follo og derfra til Oslo. Dette var en halv måned etter påske.
   Da Knut fikk høre at kongen hadde vendt tilbake, lot han dra skip opp fra Iddefjorden der det aldri før hadde vært dradd skip, og førte dem videre nord i Glomma og kom uventet over Ivar og hans menn og jaget dem på flukt.

Om ribbungene.

Kongen fikk vite dette, og han lot da 35 skip bli dradd fra Oslo og fulgte selv med. Han sendte bud til Arnbjørn og de andre lendmennene sine at de skulle dra skip opp i Glomma, og de møtte kongen i Øyeren. Da fikk de høre at Harald fra Lauten og mange andre ribbunger var i bygden Sørum. Kongen sendte da sveiter dit, de møttes med ribbungene i en skog. Der ble det kamp, ribbungene flyktet og mistet 50 mann. Birkebeinene vendte tilbake til kongen.
   Kong Håkon lot så skipene dra til Kinna og derfra over et én mil langt eid til Glomma. Der ble det sagt at ribbungene hadde gått østover fra Glomma; birkebeinene fulgte etter dem og dro skipene over et eid som kalles Fundieidet og kom til gården Fulu. Der fikk de straks vite at ribbungene var øst i Vinger. Kongen og nesten alle hans menn gikk da i land fra skipene; han satte Gunnbjørn bonde og Sakse Bladspjot til å passe dem og ba dem holde seg på samme side av elva som han selv. Dette var natt til søndag, og i grålysningen om morgenen kom de frem til kirken på Vinger samtidig. Bonden på gården het Gunnar, han var en venn av kongen. Han sa til kongen at ribbungene lå over på den andre siden av elva, men de rodde over hver dag for å spørre nytt.
   Da sa kongen til sine menn at de skulle skjule seg i skogen ovenfor gården; men da solen skinte, fikk likevel ribbungene se hæren som lå i skogen, og de snudde straks skipene sine og vendte tilbake til den siden av elva som de kom fra. Birkebeinene skyndte seg da videre, for de var redd ribbungene skulle ta skipene deres.
   Idet kongen gikk fra borde, sendte han noen sveiter til det sted han hadde fått vite at Amund fra Folvell holdt til. Birkebeinene kom uventet på dem, noen ble drept, og noen jaget på elva, nesten alle mistet våpnene sine.
   Da birkebeinene kom løpende frem av skogen om morgenen, trodde ribbungene det var en større hær enn det virkelig var. Harald fra Lauten sprang frem på elvebakken og spurte hvem som rådde for hæren. Harald Stangefylje svarer :
" Vi frender skulle vel kjenne hverandre. Men ellers kommer her sysselmenn med ungfe fra Opplandene!"
Den andre svarer: "Dere pleier ikke å være så mannsterke og så godt rustet. Hvor er Håkon?"
   "Han er her," sa Harald. Den andre svarte:"Hvorfor vil han ta på seg et slikt usselt arbeid som å jage oss ribbunger helt øst til Marker?"
   "Jeg tenker det er mer av nødvendighet enn det er overmot," sa Harald, "en må jage ut av landet en slik flokk umennesker som dere"
Begge hærene gikk fremover så fort de kunne, de skjøt på hverandre der elva var smalest.
   Da som ofte før viste Gud Håkon sin nåde. De som var med skipene, gikk i land der kongen hadde sagt, og der fant de en sveit ribbunger og drepte alle sammen. De ble nå klar over at ribbungenes hovedstyrke var på den andre siden av elva, de satte da over elva igjen til møtes med kongen, og det var et gledelig møte.
   Ribbungene så at kongen hadde fått tak i skipene, og de ga seg av sted østover. Men det var så sterk strøm og så mye stein i elva der kongen tok igjen skipene sine, og på den andre siden der ribbungene var at begge flokker gikk i land og dro skipene, noen styrte med forker, og dersom et reip sviktet, var det fare for både skip og mannskap. Da de var kommet dit hvor elva er smalest, hvilte begge hærene, og kongen mente de kunne spise. Men ribbungene skjøt på dem så de fikk ikke matro.
   Så dro begge hærer videre det beste de kunne til ribbungene kom til gården ved kirken, der Håkon før hadde vært. Da gikk Harald fra Lauten og flere ribbunger frem igjen og sa mange stygge ting til birkebeinene. Kongen kalte til seg Olav Sundfare, en mann av Arnbjørn Jonssons følge, og ba ham si til ribbungene at de skulle slutte med det dumme snakket, ba dem bare vente til skipene hans kom, så skulle de nok få kjempe med annet enn ord. Ribbungene svarte at ville de gjerne.

Slag ved Vinger.

Da 13 skip var kommet til kongen, satte han mannskap på dem av beste slag. Mens kongen holdt på med dette, la ribbungene sine skip øst for kirken tvers over et lite vann som heter Vingersjøen, det går helt til Eidskog. Birkebeinene rodde over elva, men da de kom midtstrøms, så de at ribbungene hadde fylket seg mot dem og skjøt på dem av alle krefter. Birkebeinene trodde de ville vente der, og alle mente det så farlig ut å gå mot dem, for elvebakken var tre spydskafter høy der de sto, og det var så bløt leire der at det ene beinet satt fast før en fikk feste med det andre. Men birkebeinene rodde likevel djervt frem imot dem, og da skipene tok land, flyktet ribbungene; birkebeinene gikk i land og tenkte at da ventet vel ribbungene lenger oppe. Men da de kom opp på elvebakken, var det ingen ribbunger der. Kong Håkon vendte da tilbake til skipene sine og rodde øst over vannet der ribbungene hadde sine skip; begge flåtene rodde så fort de kunne.
   Knut dro øst gjennom skogene, han fulgte vannet. Da ribbungene kom til vassenden, løp de i land fra skipene. Kongen kom etter, han felte noen av dem og tok alle skipene, så vendte han om, og i dagningen neste morgen var han der han hadde gått ombord i skip. Dette var mandag i gangdagene. Kongen sa da at mennene skulle spise, det hadde de ikke gjort siden lørdag.
   Speidere som kongen hadde sendt ut etter ribbungene, kom nå og fortalte at Knut hadde tatt beneste veien inn i Marker. Da rodde kongen nordover til Hedmark og lot skipene bli dradd over Fundieidet og opp i Mjøsa.
   Hallvard var biskop i Hamar, og kongen var hos ham Kristi himmelfartsdag og ble godt mottatt. Kongen satte menn til å styre over hele Opplandene og satte vakt ved skipene. Så reiste han til Eidsvoll og derfra til Oslo.

Kong Håkon i Konghelle.

Da kong Håkon sto ferdig til å reise øst til landegrensen, kom det brev fra Knut, fru Kristin og lagmannen; de ba om grid for Knut for å komme til kongen og sa at han ville overgi seg så snart kongen kom østpå. De ba om at dette måtte holdes hemmelig så ikke ribbungene fikk greie på det, for de kom til å drepe Knut hvis han skilte lag med dem.
   Kongen ble glad for dette og sendte brev tilbake hvor han lovte sin frende Knut både grid og sømmelig mottagelse om han kom og ga seg over til kongen.
   Da kong Håkon kom øst til Götaelv, ble det sagt at ribbungene var oppe i Vänern. Kongen sendte da noen menn til fru Kristin for å få vite om Knut hadde tenkt å holde noe av det han hadde lovet. Fru Kristin sa at hun ville selv komme og søke fred hos kongen for sin sønn Knut.
   Biskop Orm og mange lendmenn var da hos kongen, for han ville at de skulle være med på dette forliksstevne. Han ventet en halv måned i Konghelle, og hver dag kom det bud til ham fra fru Kristin om at Knut skulle komme og overgi seg til ham.

Om herr Knut.

Herr Knut hadde slike planer som Håkon jarl, hans far, aldri hadde villet ha noe med, de var fulle av svik. Han lot dra skip østfra over Eidskog der det aldri hadde vært dradd skip før, og overfalt kongens menn i elva Vorma like ved Eidsvoll; han ville ha ødelagt store styrker av kongsmenn på Opplandene, dersom ikke Guds miskunn hadde vært større enn ribbungenes troskap.
   Førerne for kongens menn var Ivar fra Skjeau, Jon Hvite, Erling Romstav, Torgeir biskopsmann og Andres Hvite. De var på skipene, mens bøndene lå i samling på Eidsvoll. Da birkebeinene fikk nyss om at ribbungene kom, sendte de bud etter bøndene, og de modigste gikk fra bondesamlingen og til birkebeinene på skipene.
   Ribbungene hadde store skip; de hadde dradd en 14-sesse og 12 skip østfra. Birkebeinen hadde mindre skip. Da de møttes, ble det kamp, og det gikk i første omgang hardest ut over birkebeinene, de ble nesten jaget på flukt. Men så kom Jon Kjetling og Erling Romstav til på en karve, og da rettet birkebeinene seg opp; mannefallet ble størst hos ribbungene, og før en skulle tro, tok de til å vike. Knut sprang på elva og fikk med nød og neppe reddet livet.
   Der falt de fleste av ribbungenes beste menn, og mange av birkebeinene ble såret. Ivar bonde fikk et sår i foten så at han alltid gikk halt siden. Birkebeinene tok alle ribbungenes skip. Etter dette ble bøndene modigere like overfor ribbungene, de gikk på dem stadig og drepte mange av dem.

Om Magnus Bladstakk.

Da ribbungene  skjønte at de var i knipe alle steder, sendte de bud til birkebeinene på Opplandene og ba om fred og forlik. Birkebeinene opptok det godt, og de ga hverandre gisler.
   Men birkebeinene sendte de gislene de fikk av ribbungene, videre øst til kongen. Klemet fra Holm og Guttorm Erlendsson reiste med dem; de kom til kongen i Hamburgsund og sa at det lå helt i hans makt og miskunn hva han ville gjøre med gislene. Kongen tok pent imot dem; han seilte samme dag øst til Usviksøy og sendte på ny menn til Knut og lovte grid til alle ribbunger om de ville komme til ham og overgi seg.
   Deretter seilte kongen til Oslo, og han hadde vært ikke  der lenge, før Harald fra Lauten kom til ham, sendt av Knut,  og ba om å få sikre gisler så de kunne få i stand et virkelig forlik med birkebeinene. Kong Håkon holdt da et hirdstevne hvor han sa:
   "De fleste kjenner vel til hvordan vi har måttet reke omkring og slite vondt for ribbungenes skyld, og mangfoldige ganger har vi lidt skade og mistet gode menn - skjønt de har jo heldigvis mistet flere enn vi. Nå har de bedt om grid og vil gjerne overgi seg. Men om vi skal gi dem grid, må det være på gode høvdingers vis: det må være på det vilkår at de ikke skal kunne anklages for noe av det de har forbrutt seg imot oss. Eller vi kan også nekte dem grid og forfølge dem videre på det hardeste. Deres styrke har minket nå, og jeg har god lyst på det; men dere skal rå."
   Birkebeinene sa at de gjerne ville tilgi ribbungene tap av gods og frender, heller det enn å jage rundt etter dem lenger. Kongen sendte Øystein Roesson,  Guttorm Erlendsson og Fridrek Slafse etter Knut og Ribbungene. De fant dem oppe i Øyeren, og Knut reiste med dem til Oslo og overga seg til kong Håkon. Mange av Knuts beste menn fulgte ham.
   Derpå satte kongen menn i styret over hele Opplandene. De ribbungene som ikke ventet å få grid, rømte fra Norge og inn i Marker. Det var en mann som het Magnus Bladstakk, han bandt seg til å være høvding for dem og kalte seg konge. Da kong Håkon fikk høre det, sendte han Harald fra Lauten for å ta Magnus. Men da Magnus hørte om Harald, fikk han mistanke om at han visst ikke var å stole på, og så drepte han ham.
   Kongen hadde også sendt brev øst til Vermland om at bøndene enten skulle jage denne røverflokken ut av bygdene sine eller også ville han komme og lage en "baksteild" for dem som ikke skulle bli mindre enn den forrige. Da bøndene fikk dette brevet, samlet de seg i følokk og gikk mot Magnus og hengte ham og noen flere.
   Og dermed var det slutt på ribbungene.