Del 6

1227 - 1241

Kongen forlot Oslo.

Kong Håkon brøt opp fra Oslo og seilte til Bergen. Han ga sin frende Knut 2 skip, den ene var en 22-sesse, og kongen ga ham alt han trengte.
   Så seilte kongen vestover, og da han kom til Seløyene, kom Skule jarl ham i møte med mange store skip. Skule var på vei sør til Danmark, men da han og kongen møttes, ble det til at jarlen snudde nordover igjen og fulgte med kongen til Bergen. De bodde i kongsgården begge to og hadde mange menn. De var gode venner og gikk til hverandre hverannen dag i godt lag.
   Det var mange drikkelag i byen, lendmennene hadde store følger. Pål Vågaskalm hadde en sønn som het Ivar Grette. Han kom i skade for å drepe en av birkebeinene en kveld etter aftensang; grunnen til at han gjorde det, var at sønn av birkebeinen hadde vært med å drepe Arne Herjedal. Den drepte het  Eirik Bagge, og  det første drapet hendte nord i Vågan. ( side 90 ).
   Men straks hirden fikk høre om det, væpnet alle håndgangne menn seg. Pål og hans  sønn Nikolas hørte også nyheten, og de var lite glad for det, for den som gjerningen gikk ut over, var sakesløs. Far og sønn gikk inn i Nikolaskirkens tårn og holdt seg der, hirden gikk mot kirken og ville bryte den opp. Da ble det meldt fra til kongen. Jarlen var gjest hos kongen da, og de gikk begge to straks til Nikolaskirken.
   Da de kom dit, hadde hirden tatt Ivar Nev, det var en frende av Nikolas Pålsson, og de ville drepe ham; det så ut til å bli store ulykker før kongen kom. Han tok med en gang Ivar Nev i sin varetekt og sa at hirden skulle holde opp med å skjende kirken. Morgenen etter lot kongen blåse til hirdstevne, han sa til hirden at han ville på ingen måte at Nikolas skulle få unngjelde for en udåd som han hverken visste om eller hadde noen skyld i.
   Så gikk Nikolas ut av kirken og i kongens varetekt. Men Ivar, bror hans, lot kongen sende over til Munkeliv, og der var han til han kunne reise ut av landet.
Det var mye annen ugreie også den sommeren, for det var for mye drikk. Men mellom kongen og jarlen gikk alt fredelig for seg.

Herr Knuts giftermål.

Skule jarl ba kongen om orlov for å reise til Danmark til kong Valdemar; han sa at han ville ri øst til Viken fra Trondheim om våren. Kongen ga ham lov til det. Jarlen gjorde seg da ferdig til å seile nord i landet.
   Herr Knut var der i Bergen, og hans forhold til kongen var godt. Med kongens samtykke lot han fri for seg hos jarlen og ba om jomfru Ingerid, jarlens datter. Han festet henne og reiste så sammen med jarlen for å feire sitt bryllup.
   Olav, sønn til kong Håkon, ble født før kongen og jarlen skiltes. Jarlen seilte nord til Trondheim, og han skiltes fra kongen som sin gode venn.


Om biskopens død.

Erkebiskop Peter døde høsten før ved Dionysiusmesse, og i hans sted ble valgt sira Tore den trøndske, og han hadde reist ut. Dette året døde pave Honorius, og Gregor kom i hans sted. Kong Håkon var i Bergen denne vinteren.
   Det var den ellevte vinter han var konge.
I fasten om våren reiste kongen øst i Viken og kom til Tønsberg etter påske, derfra seilte han inn til Oslo. Da han kom dit, var jarlen der alt, og likedan herr Knut, Gregorius Jonsson, Åsulv jarlsfrende og mange andre gjeve menn som hadde fulgt jarlen nordfra.

Strid i Oslo.

Kongen og jarlen hadde vært få dager i byen, da kom erkebiskop Tore dit fra Roma. Kongen sendte menn for å møte ham ved Hovedøy, og erkebiskopen tok inn i kongsgården.
   Kongen hadde med seg store forråd av mat og drikke ombord på skipene, men jarlen hadde ikke stort med seg nordfra, derfor var jarlen ofte kongens gjest om kvelden. Kongen var i en gård som heter "Digerskytningen", men jarlen holdt til i "Skarthælen".
   Så hendte det en kveld at en mann som het Roe Hallkjelsson, en av jarlens menn, drepte Olav Hvite som var en av kongens håndgangne menn. Da Roe hadde øvet denne udåd, løp han inn i den gården hvor kongen og jarlen var begge to, og banket på døren. Kongen sa det skulle lukkes opp, og Roe kom inn og overga seg i kongens makt og fortalte hva han hadde gjort.
   Kongen svarte: "Siden du kom og overga deg til meg, skal du få grid av oss. Men det er nok tenkelig at andre som slett ikke er skyld i det, får unngjelde for dette".
   Litt senere lød kongeluren, og lendmennen og kongens håndgangne menn, alle som var i byen, strømmet sammen og løp mot den gården hvor jarlens følge var. Førerne for lendmennene var Arnbjørn Jonsson, Simon Ku, loden Gunnarsson og Gunnbjørn bonde. Da kongen og jarlen fikk høre dette, ba jarlen kongen om at han skulle finne et råd så dette kunne gå bedre enn det så ut til. Konge sto straks opp og ba jarlen vente til han kom tilbake.
   Men da kongen kom til gårdsporten, var det slik trengsel av væpnede menn at han ikke kom frem. Da gikk han på skuldrene av sine menn, og på den måten kom han frem til jarlsmennene, og da han kom, ble de spakere. Kongen stevnet alle mann til å møte nord ved Hallvardskirken.
   En mann som het Sigurd, fikk sagt noen ord: "Vi ville da ha noe igjen for dette bråket og den uvilje som er vist oss, om vi like godt drepte kongen, det ville ikke være noen sak." Men lagmennene skjente på ham og sa: "Din usling, vil du øve nidingsverk mot din konge og drepe ham fordi han kommer for å hjelpe oss?"
   Så gikk kongen ut av gården, men hele hæren fulgte ham nord til pålene; han fikk ikke stanset dem, alle birkebeinene ville gå mot jarlsmennene. Erkebiskopen sendte bud til kongen og ba ham sørge for at det ikke ble noe mer ugreie ut av denne saken, og kongen sa at han skulle gjøre det. Så fikk han satt grid; saken skulle utsettes natten over for å bli grundig ransaket neste morgen. Derpå gikk kongen hjem, han tok Roe ved hånden og leidde ham opp til Hallvardskirken og sa at han nå fikk grie seg selv.

Om Skule jarl.

Skule jarl var kommet nordfra for å reise til danskekongen. Ettersom han ikke hadde noen skip der i Oslo, lånte kongen ham noen av sine og ga ham leidangen fra 12 skipreider. Så seilte jarlen av sted, og med ham fulgte herr Knut, Gregorius Jonsson og Åsulv jarlsfrende. De fant danskekongen i København, og han tok godt imot jarlen. De talte med hverandre om mange ting som andre ikke fikk greie på. Jarlen ble hos danskekongen en tid og ble høyt hedret hos ham, og da de skiltes, ga kongen ham store gaver og halve Halland i len.
   Derpå seilte jarlen tilbake til Norge. Men da han kom til Tønsberg, hadde kongen seilt vestpå. Herr Knut og Gregorius Jonsson ville begge vestover til kongen, og da de fikk orlov, gikk de ombord på samme skute. Men da de kom utfor neset Kvarven seilte de på en båe, og der omkom Gregorius og noen flere. Han var den gjeveste lendmann i Norge og hørte til Norges beste ætter. Dermed var det nesten slutt på den største lendmannsætten på Sunnmøre, den som ble kalt Blindheimsmennene.
   Herr knut kom seg så vidt i land, men mange kostbarheter gikk tapt. De skibbrudne kom siden til Bergen, og kongen tok imot dem som det sømmet seg.
Jarlen ble i Viken en tid om høsten; da det led på, reiste han av sted nordover til Trondheim og var der om vinteren.

Om sendemennene fra Orknøyene.

Denne sommeren kom det sendemenn vestfra over havet fra Jon jarl på Orknøyene, de hadde mange gode gaver med som jarlen sendte kongen. Om høsten sendte kong Håkon et godt langskip og mange andre gaver til jarlen.
   Kong Håkon var i Bergen den vinteren, og det var den tolvte vinter han var konge.
Da var det god fred i landet og god enighet mellom kongen og jarlen. Om vinteren sendte erkebiskop Tore bud til alle biskoper i Norge at de skulle komme nordover til ham neste sommer.
   Denne sommeren gikk det rykter om stor ufred i Sudrøyene vest for havet.

Om Alein jarl.

Alein het en jarl i Skotland, han var sønn av Rolland jarl av Galloway. Han var en stor kriger, og på den tid hadde han en stor hær og mange skip; han herjet rundt på Sudrøyene og i Irland og gjorde stor skade omkring i landene der vest. Olav Gudrødsson var konge på Man, og han forsvarte landet tappert mot jarlen og viste stor troskap mot kong Håkon. På Sudrøyene var det konger av Sumarlides ætt, og de var ikke trofaste mot kong Håkon. Duggal Skræk og hans bror Dungad het kongene på Sudrøyene, Dungad var far til den Jon so siden ble konge. De var sønner av Duggal Sumarlidesson.
   En mann som het Uspak hadde vært med birkebeinene lenge, nå kom det opp at han også var sønn av Duggal og bror av kongene. Sumarlide het en frende av dem, han var også konge på Sudrøyene på den tiden.

Kongen forlot Bergen.

Kongen seilte om høsten fra Bergen øst til Viken; han oppholdt seg en stund i Tønsberg og seilte derfra inn til Oslo. Kongens frende Andres Skjaldarband var der og gjorde seg i stand til å dra fra landet til Jerusalem om vinteren. Andres red sør til Halland samme vinter og derfra til Sjælland og Wissant i Frankrike og så pilgrimsveien ut til havet; der gikk han ombord i en dromund, og siden har ingen hørt noe om ham. Kong Håkon skrev til keiser Fredrik og til sine andre venner i utlandet og ba dem undersøke hvor det var blitt av Andres; men de hadde ikke hørt noe om ham. Ingeborg, konen til Andres, var igjen hjemme, likeså Peter som gikk for å være hans sønn. Men nå, da Andres var død, røpet Ingeborg at Skule jarl var far til Peter, og jarlen gikk ved farskapet og tok til seg Peter og viste ham stor kjærlighet.

Kong Håkon var i Oslo.

Kong Håkon var i Oslo den vinteren. Det var trettende vimter han var konge.
   Da det led litt ut på vinteren, holdt kongen ting i byen. På det tinget ga han Uspak kongenavn, han fikk navnet "Uspak den sudrøyske", det ble hans Håkon-navn. Kongen kunngjorde også at han ville gi ham mannskap med vest over havet.
   Den dagen det var ting, kom Magnus Broke til byen østenfra Sverige; han var sønn av Knut jarl som var sønn av Birger Brose, og en frende av kongen. Han var gift med Sigrid, datter til Knut sveakonge, og deres sønn het Knut. Kong Håkon ga Magnus en verdig mottagelse, og Magnus var hos ham en tid, og de skiltes som de beste venner.
   I Trondheim skjedde det den våren at erkebiskop Tore døde; det var påskedag. I hans sted ble valgt Sigurd, sønn av Eindride Peine, og han reiste samme sommer fra landet.

Kongen i Bergen.

Om våren seilte kongen vest til Bergen. Da han kom dit, lot han sette opp en hær som skulle følge Uspak vest over havet. Til denne ferden skaffet Skule jarl noe mannskap; styresmenn derfra var Sigurd Sepil, Sigurd smed og Pål Balkesson; fra kongen kom kong Uspak og Tormod Tingskam, Serk Sygnekjuke, Olve Illt-eit, Sveinung Svarte og Pål Gås. De hadde 11 skip fra Norge.
   Da de var ferdige til å seile, kom Olav Svarte, konge av Man, vestenfra Sudrøyene. Han sa det var stor ufred der vest i øyene, han hadde rømt fra øyene og fra Man fordi Alein jarl hadde samlet en stor hær for å gå mo mennene på Man med den. Han gjenga mye av det skrytet som jarlen hadde kommet med overfor nordmennene; det var ikke farligere å krysse havet til Norge enn fra Norge til Skotland, hadde han sagt, og det var ikke verre å finne havn der for den som ville herje.
   Men det ble med snakket.
Kong Olav var 4 dager i byen før de seilte vestover. Olav var på samme skip som Pål Balkesson til Orknøy. Men der ga Jon jarl ham et annet skip som het "Oksen". De hadde 20 skip da de seilte fra Orknøyene. Da Balke den unge Pålsson og Ottar Snekoll hørte det, dro de sør over Skye til Vestfjorden, der møtte de Torkjel Tormodsson og kjempet med ham. Torkjel og 2 av hans sønner falt der. Men sønnen Tormod kom seg unna på den måten at han hoppet over i et kar som lå og fløt ved et skip, og med det drev han i land i Skotland nord for Hattarskot. Derpå dro Ottar og Balke i møte med kong Uspak.

Herferd til Sudrøyene.

Etter dette samlet hele hæren seg i sundet ved Islay. Der var Uspaks to brødre Duggal og Dungad, den tredje var Sumarlide, høvdingen over dem og deres frende; de hadde en stor hær. De innbød nordmennene til gilde, de hadde sterk vin. Men det ble sagt at nordmennene ikke kunne være trygge for svik, og derfor ville de ikke komme til gjestebudet.
   Begge parter dro nå sammen folk, for ingen av dem torde tro den andre. Dungad sov på sin bror Uspaks skip. Litt etter gikk nordmennene til angrep på sudrøyingene og drepte Sumarlide og mange av hans menn. De fanget Duggal og lot ham lenke. Det falt ikke mange nordmenn.
   Kong Uspak var ikke med på dette, men da han fikk høre om det, lot han sin bror Dungad føre unna og tok den andre broren Duggal i sin varetekt.
De samlet nå folk i øyene og fikk tilsammen 80 skip og med dem seilte de sør for Mull i Kantyre og inn til Bute; der satt det skotter i kastellet, og en skotte var steward for det.
   Nordmennene la til ved borgen og gikk kraftig til angrep, men skottene verget seg vel og helte kokende bek og bly over nordmennene; mange falt og mange ble såret. Nordmennene bandt trelemmer over seg og hugget seg gjennom muren, for steinen var bløt. Veggen raste sammen etter dem, de hugget seg ut nede ved jorden.
   En kjertesvein som het Skage Skitråd, skjøt stewarden så han døde idet han løp opp på borgveggen. De sloss i tre dager med mennene i borgen før de vant den. De tok et stort bytte, og dertil en skotsk ridder som løste seg ut mot 300 mark brent sølv. Der falt Sveinung Svarte og omkring 300 mann tilsammen, nordmenn og sudrøyinger.
   De fikk sterk storm, og tre skip gikk tapt med alt som var i dem. Så fikk de høre at Alein jarl var sør ved nesene og hadde samlet 150 skip og hadde tenkt seg mot dem. Da seilte de nord under Kantyre og lå der en stund, de gjorde landgang mange ganger. Der ble kong Uspak syk, og han lå ikke lenge før han døde. Hans menn sørget over ham; de førte hans lik til graven.
   Kong Olav ble nå høvding over hele hæren. De seilte til Copeland og ble liggende der om vinteren. Derfra dro de sør til Man, der var samlet en hær, og mannen som sto i spissen for den, het Torkjel Njålsson. Innbyggerne på Man ville ikke slåss mot kong Olav, de oppløste Torkjels hær og nordmennene tok ham til fange og holdt ham lenket en stund. Sigurd Sepil og Sigurd smed fikk bragt Torkjel bort. Men det var ikke alle som likte det.
   Da våren kom, seilte nordmennene bort fra Man, men kong Olav ble igjen. De seilte nordover til Kantyre, men skottene kom mot dem der, og det ble slag; skottene sto ikke i fast stilling , men løp til og fra i kampen. Det falt mange på begge sider, og da nordmennene kom ned til skipene sine, fant de at skottene hadde drept hele det følget som var oppe på land for å koke mat, og alle matkjelene var borte.
   Nordmennene gjorde landgang i Kantyre mange ganger. Derfra seilte de nord til øyene, og da de kom til Lewis, var Tormod Torkjelsson der. De jaget ham fra øyene og drepte noen av hans menn, tok alt han eide og hærtok konen hans. Så seilte de nord til orknøyene. Pål Balkesson ble igjen på Sudrøyene, han falt få uker etter for Gudrød Svarte, sønn av kong Ragnvald.
   De fleste av nordmennene seilte derpå like øst til Norge. De hadde vunnet stor ære for kong Håkon vest for havet på denne ferden.

Om Olve Ilt-eitt.

Kong Håkon hadde vært i Bergen denne vinteren. Og det var den fjortende vinter han var konge.
   Samme høst kom erkebiskop Sigurd hjem etter å ha blitt vigslet til sin bispestol i Trondheim.
Han som de kalte Olve Ilt-eitt ("bare vondt") var blitt igjen på Orknøyene. Han var kongens hirdmann, men en svært voldsom mann. Han kom til Hånev unge, som da var kongens sysselmann, han var skutilsvein hos kongen. De var tre brødre, Hånev og Kolbein og Andres. Hånev hadde stort følge.

Om Snekoll og Jon jarl.

Det var en mann der i øyene som het Snekoll, han var sønn av Gunnar og hans mor het Ragnhild; hun var datter av Eirik Stagbrell og Ingegerd, datter av Ragnvald den hellige jarl. Snekoll hadde gjort krav på en eiendom der i øyene som frender av Ragnvalds ætt hadde eid; men Jon jarl skulle ha den i pant, og så hadde han unnlatt å gi eiendommen fra seg igjen. Snekoll klaget ofte over dette; jarlen tok klagen ille opp og spurte om han kanskje ville gjøre som sin morbror Harald og komme og kreve Orknøyene av ham: "det skal være sikkert og visst at jeg har tenkt å verge mitt rike der slik som min far gjorde det mot din morbror".
   Snekoll svarte: "Jeg har lite håp om at du skal unne meg noe av Orknøyene, når du ikke engang vil unne meg den eiendom jeg har arvet med rette."
Jarlen la Snekoll for hat, og Snekoll mente det ikke var ufarlig for ham å vise seg i nærheten av jarlen. Derfor reiste han til Hånev og hans brødre og holdt seg i deres følge og hadde fellesskap med dem.

Om Hånev.

Begge flokkene kom om høsten til Thurso på Katanes. De holdt til hver i sitt hus, jarlen og Hånev, begge hadde stort følge, og det var ofte krangel mellom følgesvennene deres når de møttes og var drukne om kvelden.
   Det var en kveld Hånev og hans menn satt og drakk og var svært lystige, da kom det en mann løpende inn og sa: "Hva skal dere gjøre nå, tenk over det, du Hånev, og dere som følger ham! Jarlen vil gå på dere i natt og få en avgjørelse mellom dere og seg, for han stoler ikke på dere om han blir boende sammen med dere lenger!"

Om Hånev og Kolbein.

Da Hånev hørte det, fortalte han det til sin bror Kolbein og til Snekoll. De trodde det, og nå legger de over heller å være de første til å slå til; de ber følget væpne seg. Mennene var så fulle at alle syntes dette var vel og bra og gjorde som det ble sagt. Da de hadde væpnet seg, gikk de med ild og ufred til det huset jarlen var i, og brukte straks våpen på dem som var der. Da jarlen skjønte det var ufred, rømte han og gjemte seg i en kleve under huset der de satt, og tenkte å holde seg skjult der. Men de som kom, fikk nyss om hvor han var, og så løp de dit, det var Snekoll, Sumarlide Rolvsson og Olve Ilt-eitt, Torkjel og Ravn og enda flere. Snekoll fant jarlen bak en tønne og ga ham straks banesår. Hånev og hans menn drepte noen menn der sammen med jarlen.
   Da dette var gjort, seilte Hånev og hans menn bort fra Katanes og til Orknøyene. De kom til Veira og slo seg ned i det kastellet  som  Kolbein Ruge hadde latt bygge. Der dro de sammen forråd nok og en mengde buskap og hadde i forvaring kastellets utenverker. Men da noen venner av jarlen på Orknøyene hørte om dette, samlet de en stor hær og seilte ut til Veira og kringsatte kastellet.
   Det var ikke lett å angripe der. Hånevs venner og frender samlet seg nå også; det var Kolbein i Rendall og mange andre, og de søkte å få i stand forlik; det ble til at de fikk grid. De skulle få være på Orknøyene vinteren over, og så skulle de til sommeren seile til kong Håkon og la ham dømme i saken.
   Hærsamlingen ble da oppløst, og saken sto slik uten at det kom til flere voldshandlinger den vinteren. Om våren seilte de til Norge, Hånev og hans menn, og på et annet skip seilte venner og frender av jarlen og nesten alle de beste menn på Orknøyene.

Om orknøyingene i Bergen.

Denne vinteren var kongen i Bergen, og det var den femtende vinter han var konge.
   Kongen hadde reist øst i Viken i forskjellige ærender om våren, og han var ikke kommet østfra ennå da Hånev og hans menn kom til Bergen. De tok inn i Aura-Pers gård. Litt etter at de var kommet til byen, kom Skule jarl nordenfra Trondheim; han var ikke vennligsinnet mot Hånev. Noe senere kom kongen østfra. Herr Knut var der også.
   Kongen hadde ikke vært lenge i byen før han lot blåse alle håndgangne menn til hirdstevne. Da Hånev og hans følge kom til stevnet, tok skutilsveinene brødrene Hånev og Kolbein og Rolv Kjetlings sønner Sumarlide og Andres og førte dem opp til borgen, og der ble de satt fast. Olve Ilt-eitt og de andre som hadde vært med på drapet, ble ført ut til Toluholm. En gjest som het Bjørn, hadde også vært med på drapet, han var kommet i Mariakirken da messen der skulle synges, men hadde tenkt seg til hirdstevnet. Han sa:"Jeg synes jeg har større plikt til å høre messe enn til å gå til stevnet," - han hadde da fått høre at Olve og hans menn var tatt. Det reddet livet for ham at han var gått i kirken.
   Sigvalde Skjalgsson var den hardeste til å drive denne saken. Han tok Torkjel Svarte og førte ham ut gjennom stretet. Da de kom til den gården Skule jarl var i, sto jarlen i et vindu i svalen og ropte til Sigvalde: "Ikke la Torkjel drepe hvis han ikke har altfor stor skyld!"
   Sigvalde svarte: "Han er mye mer skyldig enn de andre, for da han slo jarlen, slo han en død mann."
Så ble Torkjel ført ut til Holmen sammen med Olve. Der ble 5 menn halshugget: Ravn og Olve og Torkjel og to andre som hadde vært med å drepe Jon jarl.

Mer om orknøyingene.

Samme høst seilte orknøyingene vestover, alle de beste menn fra øyene gikk på samme skip, og dette skipet gikk under med alle som var ombord. Det var for mange en ulykke som det sent kan rådes bot på.
   Skule jarl reiste nord til Trondheim om høsten, og Hånev, Kolbein og Snekoll var med ham. Brødrene var hos Pål Vågaskalm om vinteren nord på Dønnes; Hånev seilte til kongen om våren og fikk hjemlov. Han fikk motvind og drev tilbake til Hennøyene, der ble han syk og døde. Kolbein, hans bror, døde litt senere i Trondheim. Snekoll var lenge hos Skule jarl og kong Håkon.

Uvennskap med herr Knut.

Om høsten etterat Skule jarl og kong Håkon hadde skiltes i Bergen, ble Håkon, sønn av kong Håkon, født natten før Mortensmesse.
   Kongen var i Bergen vinteren som fulgte, det var den sekstende vinter han var konge.
Denne vinteren var det mye uenighet og ugreie mellom kong Håkon og Skule jarl; de fleste mener at det især kom av ord fra lendmenn som var kjent for alltid å ha søkt mer enn rett var å skille dem at. Jarlen hadde denne vinteren hatt store ting for seg, og hans uvenner hadde sterk mistanke om at hans tiltak viste utroskap mot kongen. Da var fru Ingrid død, Skule jarls datter som hadde vært gift med herr Knut, og det var slutt med vennskapet mellom herr Knut og jarlen. Saken var at herr Knut da hadde halve Rogaland og halve Sogn, og han mente det var et mindre len enn han ønsket. Han klaget også - og lendmennene holdt med ham i det - over at hans del av landet ikke var så stor som det hadde vært avtalt på møte i Bergen, den delen av landet som jarlen hadde, var nærmere halvdelen enn tredjedelen.
   Samme vinter sendte erkebiskopen bud til alle biskoper i landet at de skulle møte ham i Bergen sommeren etter.

Stevne i Bergen.

Om våren seilte kong Håkon øst til Viken. Han hadde sendt menn nordover til Skule jarl i Trondheim med bud om at jarlen skulle komme sør til Bergen om sommeren, så skulle de tale sammen om de ting de ikke var enige om.
   Da kongen kom til Viken, kalte han til seg alle lendmenn og sysselmenn som var der, og påla dem alle å følge seg til Bergen. Han hadde stort oppbud av menn i Viken og samlet en stor hær og seilte med den til Bergen. Lendmennene Arnbjørn Jonsson, Simon Ku, Loden Gunnarsson og Gunnbjørn bonde var med. Kongen hadde mye og godt folk fra Viken.
   Da han kom til Gulatingslagen, stevnte han også til seg lendmennene med store følger. I Bergen la han skipet sitt i kongeleiet, og så lå alle langskipene seg langs hele bryggen inn til byen.

Skule jarl reiser nordfra.

Skule jarl var i Trondheim om sommeren, han hadde om våren latt bygge et stort skip ute på Øra; det het "Langfredag". Det var meget større enn andre skip, og derfor var det lite utstyr på det ennå før sommeren. Da det led på, ble jarlen ferdig til å dra sørover, men han ble sent seilklar. Han hadde vel 30 skip, de fleste var store. I sitt følge hadde han lendmennene Alv, mågen hans, og Åsulv, en frende, dertil Pål Vågaskalm, Nikolas Pålsson, Bård Bratte, Eiliv fra Voll. Det var også mange sysselmenn.
   Det var nesten høst før jarlen kom sørover, han sendte Pål Vågaskalm i forveien til kongen, og da Pål kom til Bergen, ga lendmennene ham en kraftig påtale, de sa det var underlig at han og de andre lendmennene nordfra var med jarlen og mot kongen; de sa han skulle skille lag med jarlen og komme til kongen.
   Pål svarte: "Jeg har ikke vært mot kongen for det om jeg kom nordfra i følge med jarlen når kongen sendte bud etter ham. Og slik tror jeg det er med de fleste lendmenn som er kommet nordfra. De vil ikke skilles fra Skule jarl om dere er aldri så hissige."
   Så gikk Pål til kongen, og alt var vel og bra da de talte med hverandre. Pål vendte tilbake til jarlen og fortalte hvordan han var blitt mottatt av dem som var i byen. Han sa det lå så tykt av skip ved bryggen at det ikke var noe håp om å legge til der.

Jarlen i Bergen.

Skule jarl ordnet seilasen inn til byen slik at han lot sitt eget skip seile først, så de to andre somvar størst, så tre og så stadig flere så lenge det var noen; det var et vakkert syn å se disse skipene. Jarlen la til ved Nordnes ut for Munkeliv og ved Håkarlestrand; der var det dårlig skips-leie, så noen av jarlens skip ble brutt mens de lå der.

Skule jarl og kongen.

Da jarlen hadde vært i byen en kort tid, møttes han og kongen i skrudhuset i Kristkirken. Kongen klaget over mange ting og talte hardt til ham. Så ble det holdt ting i Kristkirkegården. Der ble det satt frem stol for kongen, og han satt på den og omkring ham satt lendmennene og kongens rådgivere. Gunnar kongsfrende sto bak kongens stol. Herr Knut var med på tinget og erkebiskopen og alle de lydbiskopene som var i landet. Så kom Skule jarl med alle sine menn til tinget; da de så at det ikke var eslet rom for jarlen i den stolen kongen satt i, gikk jarlens menn og hentet en annen stol og satte frem for ham.
   Dagfinn bonde sto opp og hilste kongen som skikk og bruk er, og talte lenge; han endte med å si at han rådet de to, svigerfar og svigersønn, til å slutte fred.
Da sto kongen opp og talte klokt, men ga jarlen skyld for det som hans uvenner hadde klaget over hos kongen. Da han hadde endt sin tale, sto lendmennene opp en etter en og klaget på jarlen og kom med grove beskyldninger mot ham.
   Jarlen sto opp da de var ferdige, og han tok til med sin tale slik:

   Slik er det her idag også," sa han, "hver taler på sin måte, men det kommer ut på ett, de klager over meg."
Derpå talte han lenge og klokt og nektet seg skyldig i alle de klagene som var ført mot ham. Talen hans gikk ut på at det var hans skyldighet å bøye seg for kongen. Men han sa at han var viss på at lendmennene hadde bakvasket ham, og han skyldte dem utakk for at de la seg imellom ham og kongen.
   Da han hadde sluttet sin tale, sa Gunnar kongsfrende: "Vi mener du er skyldig til å vise lydighet mot kongen. Legg av deg kappen og fall kongen til fote, og gi deg selv og alt ditt i kongens vold og nåde."

Forlik mellom kongen og jarlen.

Etter dette sto kongen opp og ba at alle som ville tjene ham, skulle følge ham inn i kirken. Han forlot tinget, og tingalmuen gikk med ham. Men jarlen og de menn som hadde fulgt ham nordfra, sto igjen; så gikk jarlen til skipene sine.
   Men siden gikk erkebiskopen og de andre biskopene imellom og fikk de to forlikte, slik kongen ønsket det, og jarlen ga bindende tilsagn.

Håkon satt i Tønsberg.

Skule jarl seilte nordover til Trondheim om høsten, og kongen ble tilbake i Bergen og holdt seg der utover vinteren til over jul.
   Dette var den syttende vinter han var konge.
Den vinteren ble kongens datter, fru Kristin, født.
   Etter jul henimot fasten dro kong Håkon opp i Sogn og derfra inn i landet. Da han kom til Opplandene, ble det uenighet mellom ham og biskop Pål av Hamar. Det tok til med at kongen gjorde krav på den øya som ligger i Mjøsa, og som kalles Helgøya. Den hadde baglenes kong Inge gitt til bispesetet på Hamar; men birkebeinene sa at han var en falskner og het Torgils Tuveskitt og at han var dansk. Og kong Håkon mente da at han ikke hadde noen rett til å gi bort av hans, kongens, farsarv. Men biskopen nektet tvert å gi fra seg øya.
   Kong Håkon dro øst til Tønsberg og var der om våren. Biskop Pål skrev nordover til erkebiskopen og Skule jarl om dette kravet som kongen hadde kommet med til ham, og ba om råd i saken. Følgen av denne brevskrivingen var at biskop Pål reiste ut av landet, først øst i Götaland, derfra til Danmark og så videre sørover i Saksland, og han stanset ikke før han kom til paven.

Inga kongsmors død.

Da kong Håkon var i Tønsberg den våren, lot han stenmuren omkring Berget forsterke, og han lot bygge et stort skip som han kalte "Olavssuden". Kong Håkon ble i Viken en tid, om sommeren seilte han vest til Bergen. Da kom jarlen dit nordfra, og de var sammen der begge to, og alt gikk godt mellom dem - som det alltid pleide når de var sammen. Men om de var gode venner, gikk likevel uvenner der mellom dem, slik at det varte ikke lenge før det holdt på å gå rent galt, som det siden skulle vise seg.
   Fru Inga, kong Håkons mor, var hos ham, og kongen var god mot henne, som rimelig var. Hun var svært syk, og sykdommen hennes ble verre; hun døde den vinteren før julefasten.
   Skule jarl seilte nordover til Trondheim om høsten, og kongen dro østover til Viken og var i Oslo om vinteren.
Dette var den attende vinter han var konge.

Ufred på Island.

  "Håkarle-høsten" hadde Sturla Sigvatsson kommet utenfra Island og hadde straks om vinteren reist bort fra landet videre til paven. Han kom tilbake denne høsten og møtte kong Håkon i Tønsberg. Kongen ba Sturla til seg og talte med ham om mange ting. Kongen var ikke fornøyd for det Sturla fortalte, at det var stor ufred på Island. Han spurte om det var mye i veien for å innføre enevelde der i landet, og sa at det ville vel da bli fred om det var én som rådde.
   Sturla svarte velvillig på det, han sa det var ikke noe i veien for det dersom den som tok makten var klok og hard til å sette det igjennom. Kongen spurte om han ville påta seg det, og Sturla svarte at han kunne jo prøve med kongens råd og omsyn og dersom han visste det var utsikt til at kongen ville hedre ham etter fortjeneste om han fikk gjennomført dette.
   Kongen sa da at han ikke ville vinne landet med manndrap og sa at han skulle ta mennene til fange og sende dem ut av landet, eller ta makten fra dem på annen måte om han kunne.
   Sturla var ofte hos kongen den vinteren, og de talte sammen om saken. Sommeren etter at kong Håkon hadde sittet i Oslo om vinteren, reiste Sturla til Island, og han var hos sin far på Grund vinteren som fulgte. Men Orækja Snorrason, søskenbarnet hans, hadde ført stor ufred over riket hans mens han var utenlands. Og om våren da Sturla hadde vært på Island en vinter, gikk Sigvat  og hans Sturla mot Snorri med mange menn og ville at han skulle bøte for den ugagn som Orækja, sønnen hans, hadde gjort. Snorri ville ikke samle folk for å slåss mot sin bror. Tordr, broren deres, gikk imellom, men fikk dem ikke forlikte. Da reiste Snorri sin vei.
   Men Sturla slo seg ned i Reykholt og tok hele Snorris eiendom under seg. Deretter reiste han til Orækja i Vestfjordene, og de ble da forlikte å kalle for, men det varte ikke lenge.
   Det er ikke nødvendig å si mer om deres mellomværende her. Enden ble at Orækja seilte vestfra den sommeren slik som biskop Magnus av Skålholt rådet ham til. Derpå dro Sturla til Torleifr i Gardar og kjempet mot ham ved Bær i Borgarfjordr; der seiret han over Torleifr, som reiste ut sommeren etter Orækja. Da reiste Snorre Sturlason også ut, og Tordr Kakali og Olafr Hvitaskald, sønn av Tordr Sturlason.
   Men Sturla vendte seg da i fiendskap mot sine frender Gizurr Torvaldson og Kolbeinn unge, sønn til Arnorr, og om deres mellomværende skal vi høre siden.

Kongen var i Oslo.

Kong Håkon var vinteren over i Oslo, som før sagt. Det viste seg da at det var strid mellom kongen og jarlen om mange ting; det var de samme menn som alltid ellers fikk ødelagt vennskapen mellom de to som var skyld i det. Kong Håkon skrev nordover til jarlen om våren og stevnet han til seg i Bergen til sommeren for at de kunne tale sammen om ting de var uenige om.
   Da dette brevet kom til jarlen, rådførte han seg med sine venner om han skulle komme til stevnet eller ikke, og han fremholdt for dem at han syntes han var blitt hardt mottatt Håkarlehøsten, det var fordi lendmennene hadde egget til det, "- og det er blitt meg fortalt at de ikke er mindre opphisset nå enn da. Det har hendt slike ting at dere må skjønne at jeg nå har mindre lyst til å være i hans makt. For da vi møttes Bergen Håkarlehøsten var Arnbjørn Jonsson, Gregorius og herr Andres med oss østfra, og de ble kongens håndgangne menn og svor hirdmannsed til kongen; det var en annen ed enn den de før hadde svoret til oss begge. Det samme gjorde Brynjulv, sønn av Jon Stål, og mange andre har før svoret denne eden, og jeg tror ikke så trygt på disse mennene som på dem som har blitt svoret til oss begge. De har store følger både Gregorius og Brynjulv."
   Jarlen hadde flere grunner til ikke å reise, men de fleste av vennene hans rådet ham til det, og det ble til at han reiste. Jarlen gjorde seg da i stand og sendte bud etter alle de lendmenn som var der nord. Men han kom meget sent av sted. Han hadde nesten 20 skip. Han seilte først sørover til Møre og ble liggende lenge i Steinavåg om høsten.

Om kongen Håkon og jarlen.

Kong Håkon brøt opp fra Viken, han hadde dradd sammen en stor hær, så han hadde med seg mange lendmenn derfra. Han lot "Olavssuden" sette på vannet, den han hadde latt bygge i Tønsberg; den hadde 29 rom, og det var et fint skip.
   Da kongen kom i Gulatingslagen, bød han ut mannskap fra hele fylket og stevnet alle til seg. Så sendte han Klemet fra Holm nord til Trondheim; han skulle møte på Frostating og si at kong Håkon tenkte å komme nordover til Trondheim til høsten, hvis ikke jarlen kom til ham.
   Da det led på høsten, seilte kong Håkon fra Bergen med nesten 40 skip, alle store. Av lendmennene var disse med kongen: Arnbjørn Jonsson, Loden Gunnarsson, Simon Ku, Hallvard Bratte, Eirik Stilk, Ivar Nev, Gaut fra Mel, Nikolas Pålsson, Peter fra Giske og dertil mange andre gjeve menn. Kongen hadde stort og godt følge.
   Skule jarl lå da i Steinavåg. Der kom Pål Vågaskalm nordenfra Hålogaland til møtes med ham. Jarlen fikk nå høre at kong Håkon hadde samet en stor hær og tenkte å seile nord til Trondheim. Jarlen hadde da stevner med sine menn og drøftet om de skulle seile sørover og møte kongen, eller de skulle vende om og seile nordover til Trondheim. Pål og flere med ham mente at de burde seile og møte kongen, de sa det var best om kongen og jarlen møttes. Men noen av jarlens menn rådet fra, de sa det var mer rådelig å sele nordover til fostbrødrene sine; de kunne vente på kongen der om de så syntes.
   Dette ble vedtatt, og så snudde jarlen og seilte nordover til Nidaros. Jarlen stevnet til seg hester og ga seg på vei opp i landet. Pål bonde og flere andre frarådet ham å fare og ba ham vente på kongen. Det ble til at Pål dro sørover til Møre for å møte kongen; han fant kongens flåte ved Solskjel, men fikk ikke tale med kongen selv, for han var da alt seilklar. Så seilte de nord til Trondheim alle sammen.
   Da de kom til Leiranger, fikk Pål tale med kongen. Denne opptok hans ord vennlig og sa at han trodde alt ville gå bra bare kongen og jarlen kunne møtes.

Om Skule jarl.

Den natten kongen lå i Leiranger, var Skule jarl på Melhus, og han red derfra ut til Orkdal og ville ri sørover fjellet. Han hadde stort og godt følge. Da han kom til Orknarbru, skiltes mange av hans venner fra ham, håndgangne menn, hirdmenn og skutilsveiner; noen skiltes fra ham i Oppdalsskogen. Ondott Skakalokk, Elju-Bjarne, Reidar Dyn og mange andre av de som før ble kalt "jarlens kjemper", skiltes fra ham.
   Da ble dette kvedet:
Olafr Hvitaskald sier det slik:

Om Kong Håkon.

Kong Håkon kom til Nidaros. Det ble sagt ham at jarlen hadde ridd bort. Etter råd av sine venner Pål Vågaskalm og Ivar Nev sendte han bud etter jarlen, budet fant jarlen i Oppdal og sa at kongen ba ham vende tilbake, de skulle bli enige og sitte sammen i Trondheim vinteren over begge to.
   Jarlen rådførte seg med sine menn, og de fleste rådet ham til å vende tilbake. Men det var noen som sa at det var uklokt å endre sine planer så ofte. Jarlen svarte: "Jeg skjønner at det er klokest å vende tilbake; men de som rår meg til å ri sørover, skal få sin vilje." Deretter red han opp mot fjellet og tok fjellveien sørover.
   Da kong Håkons sysselmenn på Opplandene fikk høre at jarlen var på vei nordfra, tok de alle skipene på Mjøsa, og sveitehøvdingene gikk ombord i dem. Førerne for dem var Gregorius, sønn til herr Andres, Håkon fra Sundbu, Aslak Smørstakk, Jon Kjetling, Amund fra Folvell, Dag fra Grue, Odd Eiriksson, Sakse Bladspjot, og de hadde mange menn i følget.
   Skule jarl red til han kom frem til Hamar-kaupangen og ble der en stund med sine menn.

Om Pål Vågaskalm.

Da Pål Vågaskalm og Ivar Nev kom tilbake til kongen og fortalte om jarlens reise, hadde kongen en samtale med erkebiskop Sigurd og sine rådgivere og spurte dem hva han nå skulle gjøre. De syntes det så stygt ut, jarlen var dradd sør over fjellet med stort følge i den delen av riket som kongen skulle ha alene. Erkebiskopen ba kongen finne et råd så freden kunne holde vinteren over. Kongen gjorde det da slik på erkebiskopens og sine andre venners råd at han sendte Bjørn abbed i Munkholmen, Ivar fra Skjeau, Vilmund Pilt og noen andre menn sør til jarlen; kongen ba dem si til jarlen at han skulle få ha en tredjedel av alle sysleri Opplandene og Viken, og på den måten skulle freden holde til begges venner kunne mekle mellom dem.
   Abbeden og de andre kom til Hedmark og sendte bud til sysselmennene, ga dem budskapet fra kongen og ba dem ikke bryte freden før en fikk greie på hvordan jarlen tok imot dette tilbudet. Men da abbeden med følge kom til Hamar, hadde jarlen alt sendt Nikolas fra Moss, skutilsveinen sin, opp til Hedmark for å hente alle kongens skatter der. Sysselmennene hadde fått nyss om dette og hadde tenkt å sette seg imot Nikolas, og dersom abbeden og hans menn var kommet 2 dager senere, ville freden bli brutt mellom jarlen og kongens menn. Abbeden møtte jarlen på Hamar og sa ham kongens tilbud, og jarlen tok da det kloke råd å si ja til de vilkår kongen bød, og lovet fred inntil venner kunne megle mellom dem.
   Deretter vendte abbeden og de andre tilbake nordover igjen. Men noen av de som var med i følget, red ut i Viken i kongens ærender.
Skule jarl delte i tre alle sysler på Opplandene og i Viken. I Borgarsyssel satte han Arne Rove og Finn Knott. Så dro jarlen til Oslo og derfra til Tønsberg. Og der møtte han kongsmenn som hadde kommet nordfra med abbeden.

Om kong Håkons sendebud.

Samtidig med at kong Håkon sendte abbed Bjørn fra Nidaros til jarlen, lot han Arnbjørn Jonsson og alle andre lendmenn fra Viken reise hjem, og han påla dem å verge hans rike dersom jarlen fór med noen slags ufred i Viken; Arnbjørn skulle være fører for dem, og han ba de andre følge Arnbjørn som best dersom det trengtes. De fikk god bør og kom til Viken litt etter jarlen og la til i Vrengen, men jarlen var i Tønsberg. Skule jarl sendte da bud til dem med de menn som kongen hadde sendt nordfra med abbeden, og ba lendmennene møte hos seg i Tønsberg. Men de svarte at kongen hadde sagt at Eirik Stilk skulle møte jarlen, han hadde brev med fra kongen, ikke de andre lendmennene.
   Da lendmennene skjønte at jarlen hadde tenkt å holde freden, skiltes de i Vrengen, og hver dro hjem til sin syssel. Eirik kom til jarlen med brevene.
Arnbjørn kom hjem til Vallandsøy; han sendte bud til sysselmennene som jarlen hadde innsatt der, og ba dem reise derfra, sa at han ikke ville dele Borgarsyssel med noen før han hadde hørt at det var kongens vilje at han skulle gi det opp. Skule jarls menn vendte tilbake til jarlen og fortalte hva Arnbjørn hadde svart.
   Kongens sendemenn i Tønsberg tok uten jarlens vitende en del gods som tilhørte kongen, ut av Lavranskirken og førte det nordover til kongen. De kom til Nidaros julaften og fortalte kongen alt de visste om hendingene i Viken. Noen av kongens venner som kom østfra, hadde sagt at mange av jarlens menn egget ham til å begynne ufred med kongen, og at han, kongen, ikke burde være borte fra sin odel og eiendom lenger, de var ikke så visse på at freden ville holde.
   Skule jarl seilte sør til Götaelv etter jul og oppholdt seg en lang stund i Konghelle. Det kom mange og ble hans håndgangne menn; der kom Alv fra Løvestad med et følge og Torgils Slydra, og de fleste ble håndgangne hos jarlen. Disse mennene som ble håndgangne nå, ble av birkebeinene kalt for "vårbelger". Alv hadde vært huskar hos Arnbjørn.
   Det var disse mennene som egget jarlen så sterkt til å begynne ufred, han skulle ikke la kong Håkon sitte i hans, jarlens, brorsarv, sa de. Jarlen ga altfor mye etter for deres overtalelser, som det siden skulle vise seg.

  

Om kong Håkon.

Kong Håkon hadde sete i Trondheim i julen. Og det var den nittende vinter han var konge.
   Erkebiskop Sigurd ba enda en gang kongen om at han skulle sende brev og bud til jarlen for at freden skulle holde, for erkebiskopen mente å ha hørt at det like ved å bli ufred i Viken. Etter dette ble abbed Bjørn og Vilmund Pilt sendt til jarlen med et forslag til forlik. Kong Håkon sendte også bud til Munan biskopsønn og sysselmennene på Opplandene om at de alle sammen skulle komme til Arnbjørn Jonsson og så holde seg samlet der til de fikk vite hvordan abbed Bjørns ærend hos jarlen falt ut.
   Abbeden kom til jarlen øst i Konghelle i fasten om våren og fremførte sitt ærend. Mange av begges venner støttet ham, og så tok jarlen til å bli mer medgjørlig til sinns. Men før de kom, var det nær på å bli ufred.

Skule reiste vestover i Viken.

Etter fasten kom Skule jarl vestover fra Konghelle. Han sendte bud vestover til Arnbjørn Jonsson at han skulle komme og møte ham, og at de skulle holde ting der det heter Eidsberg. Arnbjørn kom til tinget, og Eirik Stilk var med ham, likedan Munan biskopssønn og mange andre sysselmenn fra Opplandene. De hadde vel 300 mann, alle godt rustet, og de kom til Eidsberg før jarlen og satte seg ned ved kirkegårdsmuren. Arnbjørn lot seg høre med at før skulle de slåss med jarlen enn de skulle gå med på slikt som de fikk vanære av.
   Skule jarl kom til tinget og hadde mange menn, men den hæren var ikke så godt væpnet  som den som var kommet først. Jarlen hadde en hvit filthatt på hodet  og satt på en vakker hest. Arnbjørn hadde sagt til sine menn at han skulle svare selv på alt det jarlen hadde å si. Da tinget hadde stått på en liten stund, tok jarlen ordet og spurte:
   "Hvorfor jaget du, Arnbjørn, sysselmennene mine bort fra Borgarsyssel, de som jeg hadde satt der for å passe den tredjedel av riket som kongen hadde sagt at jeg skulle ha i vinter?"
   "Derfor", svarte Arnbjørn, "at jeg ville holde fast uten frykt ved det som kongen har gitt meg, inntil jeg får visshet for at kongen vil ta det fra meg igjen."
Da sa jarlen: "Fikk du ikke Borgarsyssel først av meg, og da halvdelen av den? Og da lovte du meg godvilje til gjengjeld, hvordan du nå har holdt det løftet."
   "Det er sant," sier Arnbjørn.
Jarlen sa: "Kong Håkon var konge ikke mindre da enn nå, selv om han nå er voksen, og jeg akter ikke mindre på hans ord fra dengang om len han ville gi meg. Om du vel er fremfor andre menn i Norge, så synes jeg likevel du er for stor på det når du vil nekte meg det som kongen har villet at jeg skal ha."
   Arnbjørn svarte: "Det er sant. Jeg akter ikke å la noen lendmann ta fra meg det som kong Håkon har villet at jeg skulle ha. Og jeg har ikke tenkt å bøye nakken for noen annen enn kong Håkon, ikke engang for den hvite hetta som er her på tinget."
   Da talte abbed Bjørn og sa at han hadde brev med fra kong Håkon som kongen hadde sagt skulle leses opp så bare de to, Arnbjørn og jarlen, hørte på, og han ba at de to skulle gå med ham inn i kirken så de kunne tales ved der.
   Da de kom inn i kirken, leste abbeden opp brevet som kongen hadde sendt med ham til Arnbjørn og de andre høvdingene. Han sa at kongen ville at alle skulle hjelpe til at det skulle bli forlik mellom svigerfar og svigersønn; han sa at det var riktig at kongen hadde gitt fra seg en tredjedel av alle sysler på Opplandene og i Viken til jarlen for å dekke hans utgifter om vinteren. Da ble det en annen tone i Arnbjørns tale, og alt gikk pyntelig for seg mellom dem; Skule jarl tok under seg en tredjedel av Borgarsyssel.
   Derpå reiste jarlen lenger nord i Viken.
Abbed Bjørn og hans følge seilte vestover til kongen med tilbud om forlik. Der het det at de skulle møtes i Bergen til sommeren, og de skulle gi hverandre gisler før dette møtet.

Om Skule jarl.

Skule jarl ble i Viken om sommeren, og mange ble hans håndgangne menn. Slik dro han til seg mange folk. Han skaffet seg skip, tok skip fra bøndene uten lov og lot ruste dem ut til ferd vestover. Han holdt Borgarting om sommeren ved Margretemesse. Da lot han ta Arnbjørn Jonssons skip og mente å ha det med seg vestover. Men Arnbjørn hadde latt bore huller i skipet og hugge i stykker rongene, så det fyltes straks det ble satt på vannet. Og så ble det satt opp igjen.

Forliket i Bergen.

I denne tid kom kongens sønn Sigurd og Ingemund Pus nordfra som gisler til jarlen fra kongen; før hadde Åsulv jarlsfrende og Jatgeir skald reist som gisler til kongen fra jarlen.
   Da jarlen var ferdig, seilte han vest til Bergen og lat til i Kongshavn. Så gikk det bud mellom ham og kongen, og jarlen sa at han ikke ville legge til i byen med mindre det var avgjort at hans sønn Peter skulle ta i arv etter ham den del av landet som nå var hans. Men da dette ble forelagt kongen, nektet han tvert.
Han sa at ingen av jarlens etterkommere skulle arve Norge uten at han stammet fra dronning Margrete. Det ble nå meklet mellom dem, det var erkebiskop Sigurd som mest var skyld i at de ble forlikt.
   Jarlen la da til i byen, og det ble holdt møter, og de forliktes etter erkebiskopens råd og på andre gode menns bønn. Det ble avtalt at de begge to skulle ha sete i Bergen den vinteren og holde bord sammen på den måten at jarlen skulle sørge for kosten hver tredje dag. Den vinteren gikk at godt mellom dem, de to var stadig sammen, og det ble ikke sagt så mye løgn som ble båret fra den ene til den andre, når det var så lett å få det avsannet, og når de selv kunne føre prov.
   Denne sommeren var Orækja Snorrason kommet fra Island, han fortalte at hans frende Sturla hadde fått i stand stor ufred på Island, og kongen mente at Sturla hadde fart hardere frem enn han hadde rådet ham til.

Om kong Håkon og Skule jarl.

Dette var den tjuende vinter Håkon var konge.
   Kongen og jarlen hadde sete sammen i Bergen begge to. I fasten gjorde de seg ferdige til å seile nordover til Trondheim, og kongen seilte forbi Stad lørdag før kjerringsøndag, og været gikk så imot ham at måtte legge til i Angr. Men jarlen seilte den søndagen fra Silda og fikk så god bør at han la til nord ved Sandstad. Han var på Rein påsken over, og kongen og han var sammen i kaupangen om våren.
   Da ble det etter erkebiskop Sigurds råd sendt bud til biskop Pål på Hamar at han skulle komme til forliksstevne med kong Håkon. Biskopen kom nordover og kongen og han møttes og talte om saken, men det gikk trått med forliket. I de møtene hvor jarlen var til stede, var biskopen alltid hardere i sine krav, men det ble da til slutt et forlik mellom dem på den måten at kongen fikk øya og ga andre av sine eiendommer til bispesetet, de som kongen ville gi og som biskopen samtykte i å ta imot.

Kongen og jarlen.

Den våren hendte det en liten ting i Trondheim som viste hvor nær de var, de som gjerne ville ødelegge forholdet mellom kongen og jarlen. Det hadde seg slik at Gunnar kongsfrende som da var hos kongen, ble usams med jarlens gjester, de syntes at han var noe voldsom. Litt senere reiste Gunnar ut på Byneset for å røkte sysselen som kongen hadde gitt ham; men natten etter at Gunnar var reist, ble det sagt til kongen at han var drept, jarlen skulle ha sendt gjester etter ham og latt ham drepe.
   Kongen lot straks lurblåseren kalle og kledde seg selv. Alle kongens menn grep til våpen, de gikk ut i gården og reiste merket. Jarlen sov i et annet hus like ved; han våknet av larmen og sprang opp og gikk ut på svalen. Han så at dronningen sto der ute i gården, og han spurte henne hva dette var. Hun fortalte ham hva som var på ferde. Jarlen ba henne være ved godt mot og sa at det ikke var så farlig. Han kledde seg; Sigurd kongssønn kom til rommet hans, og de gikk ut sammen.
   Så ble det oppklart at det hele hadde vært oppspinn og løgn av vonde mennesker.

Kong Håkon ga Skule hertugnavn.

Samme vår holdt kong Håkon ting på Øra, og der kom det en mengde folk. Og på det tinget hevet han Skule jarl i rang og ga ham navn av hertug. Det var en tittel ingen hadde hatt i Norge før. Om dette kvad Olafr Hvitaskald:

Med den nye rang ga kongen hertugen mange hedrende gaver. Og nå ble det godt forhold mellom mågene igjen.

Om sendemennene.

Mens kong Håkon og hertug Skule rådet for Norge, var Fredrik, sønn til keiser Fredrik, keiser over det romerske rike. Han var en stor og gjev høvding, og mange store høvdinger i andre land sluttet seg på denne tid til ham. Keiseren sendte menn fra seg nord til kong Håkon og hertug Skule i Norge. Det skjedde lenge før det vi nå nettop har fortalt om.
   Føreren for keiseren utsendinger het Vilhjalm. De brakte med seg mange presenter til kongen og hertugen, og disse sendte til gjengjeld ting som var sjeldne hos keiseren og som var kostbarheter der.
   Fra da av gikk det flere sendeferder mellom kongen og keiseren. Fra kongen reiste først Gudleik fra Ask og kom til keiseren på Sicilia, og keiseren tok godt imot ham. Siden reiste Nikolas Pålsson, han var lenge i keiserens gård og hadde høy rang hos ham, ingen nordmann ble på den tid så godt mottatt som han. Noe senere reiste Roe kongsfrende og Bård, bror til Isak i Bø. Bård kom fra jarlen, og Roe mente han ikke fortalte helt sant og etter beste vitende om det som hadde foregått mellom kong Håkon og hertug Skule.
   Deretter var det en mann som het Henrik, som mest reiste mellom keiseren og kong Håkon. Han var av tysk ætt, men hadde vokst opp i Norge, han ble kalt Henrik sendemann. Han gjorde mange sendeferder mellom dem med storslagne gaver. Det ble et varmt vennskap mellom keiseren og kong Håkon av dette.

Om Bård Isaksbror og Håkon.

Den våren de begge hadde sete i Trondheim, kong Håkon og hertug Skule, hadde Bård Isaksbror og Håkon Duva sysselen på Hedmark under hertugen, for de hadde nå delt landet slik at hertugen skulle ha en tredjedel av alle sysler over hele Norge. Da hendte en ulykke, for Bård voldtok en kvinne, og hun var gift med Tord, sønn til Fridrek Slafse, som alltid hadde vært en av kong Håkons beste venner. Håkon Duva visste om det og hadde hjulpet Bård.
   Kong Håkon og hertug Skule fikk høre om det nord i Trondheim, og de ble begge vrede, som ventelig var, og hertugen hadde åpenbart ikke mindre å si på det enn kongen.

Bård og Håkon blir drept.

Kong Håkon og hertug Skule seilte sørover til Bergen om sommeren. Før de tok av sted, sendte kongen Jon prostesønn med noen menn opp i landet, han skulle ri landveien østover.
   Da kongen og hertugen var seilklare, dro de sør til Bergen. Men før de kom dit, hadde det vært et stort slag mellom bymenn og tyskere, bymennene hadde drept noen og jaget noen på sjøen, og mange var såret. Grunnen var at tyskerne hadde lagt til med koggene sine ved bryggen et sted bymennene ikke ville ha dem, og de hadde seilt på noen skip som lå ved bryggen fra før, slik at de ble skadet. Da kong Håkon kom til byen, fikk han denne striden bilagt.
   Jon prostesønn red opp i landet, og da han kom til Hedmark, fant han Bård Isaksbror som lå i et skip på Mjøsa. Jon og hans menn tok ham til fange og drepte ham, så reiste de øst i Viken. Samme sommer drepte Tord Fridreksson Håkon Duva i Tønsberg fordi han hadde vært sammen med Bård om denne ugjerningen.
   Kongen og hertugen fikk vite om hevnen, hertugen var ikke videre fornøyd, og det var alminnelig mening at han var meget imot at disse mennene ble drept.

Om kongen og hertugen.

Ut på sommeren gjorde kongen og hertugen seg ferdige til å seile fra Bergen og øst i Viken. Da de kom til Oslo, lot de gjøre i stand der til vintersete. De holdt jul sammen denne vinteren.
   Det var den tjueførste vinter Håkon var konge.
Men etter jul holdt hver sin husholdning; de drakk likevel oftest sammen om kveldene. Sommeren før hadde det kommet menn fra Island, det var Snorre Sturlason, Tordr Kakali, Torleifr fra Gardar og Olafr Hvitaskald; de var i Trondheim. Hertug Skule dro nordover om vinteren, han tok avsted i fasten. Alt var godt mellom ham og hans måg kongen da de skiltes, og det ble avtalt at de skulle møtes igjen i Bergen til sommeren, for de skjønte nå at det alltid gikk best når de var sammen.
   Hertugen kom nordover før påske og var i Trondheim våren og den første del av sommeren.
De to frendene hertug Skule og Åsulv på Austrått var blitt uenige; det gjaldt eiendommen Austrått; abbedisse fru Sigrid, søster av hertugen, hadde vært gift med Jon på Austrått, og hun sa at Austrått var hennes morgengave; men Åsulv sa at det var hans kones farsarv, hun het Baugeid og var datter av Jon. Det ble holdt mange stevner, men partene ble ikke forlikte. Åsulv tilbød å gi andre eiendommer til klosteret på Rein; og det sa ikke hertugen nei til. Men det ble slutt på vennskapen mellom dem etter dette, og Åsulv gikk nå over til kong Håkon og ble hans trofaste venn.
   Kong Håkon var i Tønsberg den våren, og da ble hans sønn Magnus født, og han ble døpt ved korsmesse. Siden seilte kongen vest til Bergen igjen og ble der om sommeren, og om høsten kom hertug Skule nordfra, og de var begge to sammen i Bergen, og alt gikk tålelig vel mellom dem, men ikke så allerbest.
   Hertugen holdt seg mest ute på skipene sine. Han gjorde seg ferdig til å seile nordpå tidlig på vinteren, men ble ikke seilklar før til Mortensmesse.
En mann het Roald, bror til Åsulv Stryk, han var i kongens unåde for en udåd, og kongen ville ikke ha ham i landet. Han var i Bergen og lå oftest i en kirke. En annen mann het Sigurd Kjærer, han hadde drept en mann i Hålogaland og gjort flere brottsverk. Han satt i Kristkirken, for han torde ikke ferdes ute for kongen og hans menn. Hertugen gikk innom Kristkirken før han seilte ut fra byen; Sigurd gikk med ut på hertugens skip. Da var Roald også kommet dit, og så seilte de bort begge to med hertugen og var hos ham siden. Da hertugen kom nord til Trondheim, talte mennene hans mye om at kong Håkons lendmenn hadde søkt å sette vondt mellom hertugen og kongen, og de ga Gaut Jonsson en stor del av skylden for det.
   Hertugen spurte en gang for spøk Snorre Sturlason: "Er det sant," sa han, "at dere sier at Odin som styrte kongene i gamle dager, også ble kalt for "Gaut"?"
   "Ja, det er sant, herre," svarte Snorre.
"Dikt nå en vise," sier hertugen, "og si hvor mye disse to Gautene ligner hverandre."
   Da kvad Snorre:
   Det ble sagt mye av hertugens menn som ikke var sant, det var lett å se at det mest gikk ut over kongens venner.

Om islendingene.

Kong Håkon hadde sete i Bergen denne vinteren. Og det var tjueandre vinter han var konge.
   Han sendte bud nordover til hertugen om vinteren at de skulle møtes i Bergen til sommeren og ba ham komme nordfra på småskip og ikke bry bøndene med denne ferden. Kongen ba de islendingene som var hos hertugen om ikke å seile ut før de hadde fått greie på hva ærend de skulle reise i; for før om høsten hadde det ryktes at Kolbein unge og Gissur hadde kjempet mot sturlungene i Skagafjord, og at sturlungene hadde falt.
   Kong Håkon dro øst til Viken om våren og var lenge i Tønsberg. Der kom hans venner til ham både fra Viken og Opplandene. Kongen spurte og fikk vite nytt nordfra og sørfra i landet. Han fikk vite at hertugen hadde gitt Snorre, hans sønn Orækja og Torleifr lov til å reise til Island og skaffet et skip som han eide det halve i, Gudleik fra Skarstad eide den andre halvparten. Straks kongen fikk vite dette, sendte han et brev nordover og forbød dem å reise. Dette brevet kom til dem da de lå seilklare ved havet, og de seilte likevel mot kongens bud.

Om abbed Bjørns ferd.

Mens kong Håkon var i Tønsberg, kom abbed Bjørn til ham nordfra sendt av hertugen. Kongen spurte om hertugen hadde tenkt å komme sørover for å møte ham. Abbeden sa at han sikkert ville komme, slik som kongen hadde sendt bud om. Så ble det spørsmål om hvor mange menn han ville ha i sitt følge. Han sa at det skulle bli som kongen ville.
   Abbeden ble lenge hos kongen mens det ble skrevet brev som kongen sendte.
Da abbeden var ferdig til å reise, kom Åsulv bonde fra Austrått på et skip med huskarene sine nordfra Trondheim, og han fortalte at hertugen hadde satt på vannet storskipene sine, "Langfredagen" , "Holmbussen" og "Strindakollen" og mange andre storskip. Åsulv sa at hertugen hadde budt ut mye folk, og det ble sagt at han aktet seg til Bergen og at han ikke ville la andre rå for allting der, hva som nå enn måtte hende.
   Nå ble abbedens reise utsatt, og det ble skrevet nye brev, andre enn de som var gjort ferdige før.

Kongen sendte bud til Arnbjørn.

Kong Håkon sendte da bud til Arnbjørn Jonsson og de andre lendmennene og lot si at hertugen dro sammen en stor hær i Trondheim. Kongen øket sitt utbud ganske kraftig, stevnet til seg alle lendmenn og sysselmenn, og det samlet seg en stor hær. Så gjorde kongen seg klar og seilte vestover.
   Hertug Skule seilte sørover fra Trondheim og hadde 20 skip med nordfra, og de fleste var store. Han hadde selv "Langfredagen", den hadde 36 rom og var et uvanlig vakkert skip. Hertugen hadde stort og godt følge, vel rustet. Han kom til Bergen om sommeren og la til i Florevågen med flåten. Da fikk han høre at kong Håkon ville komme med en stor hær fra Viken og at han hadde med seg alle lendmennene sine, og det ble sagt at kongen visst hadde 40 skip. Hertugen hadde da møter med sine menn og drøftet om de skulle vente på kongen eller de skulle seile unna nordover; for de tvilte på at kongen ville like den måten de var kommet på.
   Det ble til at de ikke ventet på kongen, men snudde nordover med hele flåten.

Kongen kom til Bergen.

Kong Håkon kom til Bergen litt etter at hertugen hadde seilt nordover; han møtte der erkebiskop Sigurd og hertugens sendemenn abbed Bjørn og Jatgeir skald. Erkebiskopen sa at folk syntes det så stygt ut nå med mindre kongen fant en utvei. Så ble det avgjort at erkebiskopen skulle sette grid mellom partene vinteren over. Med dette dro sendemennene nordover.
   Erkebiskopen fikk nå kongens ombud i saken, og han skrev til hertugen og ba ham om å ikke bryte freden før de møttes, hva som enn siden skulle hende. Erkebiskopen reiste til sin syssel sør på Møre om høsten.
   Da kong Håkon hadde vært i Bergen en stund, ga han hjemlov til sine lendmenn og sysselmenn østfra og nordfra. De som dro nordover til sine sysler, var Sigurd, sønn av erkebiskop Peter, Åsulv fra Austrått, Peter fra Giske, abbed Tore, Ogmund Krøkedans og Arne Blakk, om dem skal det bli fortalt mer siden.

Hertug Skule byr ut leidang.

Hertugen seilte nordover og var nær tre uker på ferden. Da han kom frem nordpå, lot han alle storskipene sette opp.
   Før han hadde gjort regning med det, kom det til ham en mengde folk som han hadde sendt bud etter, de kom ovenfra landet og øst fra Viken. Han trengte mye kost til en så stor mengde menn, og så lot han by ut leidang, sendte brev og krevet full almenning inne i Trondheimen. Bøndene mente at de ikke var pliktige til å utrede så store pålegg; kong Håkon hadde også sendt brev til inntrønderne at de ikke skulle finne seg i større utbud enn de kongen tok av dem som var under ham.
   Hertugens menn fikk ikke noe av utbudet, og hertugen selv gjorde da en ferd til Inntrøndelag. Han brukte skip, men mange av sveitehøvdingene hans reiste landeveien med en stor hær. Førerne for dem var Alv fra Løvestad, Vesete Lille og Algaute bror hans. Hertugen la skipet sitt ved Vågsbru, og bøndene betalte ham nå mye, noen ga en mark i gull, noen to, og noen ga alt de eide.

Om hertug Skule.

Derpå dro hertug Skule inn til byen igjen, han hadde ofte samtaler med sine menn og rådgivere. Disse lendmennene var hos ham: Alv fra Tanberg, Ivar fra Sandbu, Bård Bratte, Bård Varg, Olav fra Vigtil, Erling Ljodhorn, Vesete Lille, fader Clemens, Guttorm fra Sørem.
   Hertugen talte ofte med dem, om at han ville gi seg kongsnavn, og det skjedde da også siden. Stundom talte han med dem i enerom og ville ha greie på hva hver og en mente. Det var flere meninger, noen egget ham til udåd, sa at han var ranet for sin brorsarv og at han skulle ha hatt kongsnavnet etter sin bror kong Inge; men noen talte imot dette. Han talte ofte med korsbrødrene og spurte dem til råds. Noen av dem egget ham og sa at han hadde rett til kongsnavnet enda en annen nå bar det, og de leste bøker for ham der det sto at han skulle arve kongsnavnet like så vel som annen odel og eiendom. Hertugen hadde alltid noen av korsbrødrene hos seg.
   Nå tok folk til å mumle om at han visst hadde noe nytt fore. Hans egen hug stemte bare altfor godt overens med deres som ga ham slette råd, og hans begjær og rådgivernes råd fikk ham til å stevne til Øreting. Han sendte bud til de beste bøndene både fra indre og ytre Trøndelag.

Hæren gikk til kirken.

Søndag etter Helgemesse som var Leonardusmessedag, da det ble ringt til messe, gikk folk i kirken som de pleide. Da messen skulle begynne, kom mester Berg, hertugens klerk inn i kirken og så seg om som han speidet etter noe, og da det var lest, kom hertugen inn i kirken med et stort følge. Han gikk rett opp i koret og lot kalle til seg korsbrødrene, messen stanset mens de taltes ved. De var ikke enige. I samme stund hørtes lurblåst i byen, bønder og kjøpmenn og hele almuen ble kalt til Øreting.
   En korsbror som het Øystein Syre, var satt til å svare på erkebiskopens vegne i de saker som hadde mest å si. Nå krevde hertugen at korsbrødrene skulle gi lov til at kong Olav den helliges skrin ble båret ut. De svarte ikke straks, for de trodde at de skjønte hva som var meningen.
   Hertugen spurte hvorfor de var så sene med å svare på hans krav. De svarte at de syntes dette var en vanskelig sak, og at de ville tale sammen i enerom om den først. Så gikk de sør i koret, men de ble ikke enige. Vi vet ikke stort mer om hva de sa heller, enn at de sa messen skulle gå sin gang.
   Hertugen spurte igjen hvorfor de var så sene med å svare. Sira Øystein ba da at dette måtte få vente til erkebiskopen kom; men noen av korsbrødrene ville at skrinet skulle bæres ut.
   Hertugen spurte Øystein: "Hvorfor skal du alltid stå imot oss og vår ære og være mot de andre korsbrødrene?"
Derpå gikk de ut av koret og innover mot alteret. Hertugen gikk ut av kirken og inn i kongsgården. Men Peter, hans sønn, ble tilbake i kirken sammen med Arnfinn Tjovsson og mange andre. De gikk bort og ville ta skrinet ned.
   Da sira Øystein så det, gikk han foran høyalteret og sa: "Vi vil at alle skal vite at vi lyser bann over alle som bærer ut skrinet uten at vi brødre samtykker!"
Peter svarte: "Vi synes dette er som om du bød oss en drikk mjød. Vel talt! Ta ned skrinet og bær det ut!"
   De tok fatt i skrinet, men det satt fast. Peter sprang opp på alteret og skjøv på skrinet med knærne og fikk skubbet det løs. Så tok de båren og gjorde som de pleide. Korset med lignum domini  i ble også båret ut, og likeså Hellig-Olavs øks og spyd. Fremst blant dem som gjorde dette var Peter hertugsønn og Arnfinn Tjovsson, men de fleste andre var litt betenkte.

Helligdommene ble båret ut.

Helligdommene ble nå båret ut og ned på strætet som førte til kongsgården. Der kom hertugen med hele sin hird fullt væpnet imot dem, og slik gikk de ut til Øreting.
   En mann som het Amund Remba, sto først opp, han hilste hertugen og holdt en lang tale. Siden talte Arnfinn Tjovsson, men folk syntes ikke det var mye sant i det han sa. Deretter sto Erling Ljodhorn opp og sa mye det samme som Arnfinn; deres tale gikk ut på at de regnet hertugens ætt til kong Olav den hellige og at han var annen mann i arv etter kong Inge, sin bror, og kong Håkon var den niende, og slik sa de i alle talene sine. Men det var ikke mange andre enn hertugens menn som mente det var sant.
   Dernest sto hertugen selv opp. Han talte om den skam og vanære som han hadde måttet tåle fordi han hadde vist Håkon godvilje. Han hadde lånt kongen både land og tegner, og denne hadde lønnet ham med at han nå ville ta fra ham den tredjedel av riket som var tildelt ham. Han kom også med andre beskyldninger mot kongen.
   Da hertugen sluttet sin tale, sto Ivar lagmann opp; han regnet først opp hertugens ætt, og sluttet så med å si at han alene var rett arving til Norge, dermed ga han ham kongsnavn og land og tegner med alle skattland som ligger under Norges konge. Han endte med noen ord som han fikk liten gagn av: at dette gjorde han av fri vilje.
   Så sto Skule - som nå kaltes konge - opp og sa noen ord. Han gikk bort til skrinet og la sin hånd på det og avla ed på at han skulle holde Hellig-Olavs lov og rett som en god konge over sine tegner. Så utnevnte han lendmenn og lot dem sverge seg troskapsed, dernest kom skutilsveiner og hirdmenn, og sist bønder fra alle fylkene. Det blir ikke fortalt så mye om dette her, men det var mer som det kunne ha verdt å nevne.
   Da tinget var slutt, fulgte Skule skrinet hjem, men det ble ikke mottatt med prosesjon, og det ble ikke ringt med kirkeklokkene. To korsbrødre kom og tok imot skrinet rett utenfor Olavskirken, og de førte Skule videre. Det syntes å være mindre motvilje å finne hos korsbrødrene enn ventelig. Da de var ferdige med sitt arbeid, gikk hver hjem til seg. Men Skule hadde den dagen sitt følge til gilde.

Håkon får bud om Skules kongsnavn.

 Få av kong Håkons hirdmenn var i byen da det var ting, og færre ble det siden. En av håkons hirdmenn som var der da, het Grim Kjeikan; da tinget var slutt og han mente at han hadde visshet for hva hertugen hadde gjort, tok han en hest og red ut i Gauldal hvor han hadde gård; der møtte han en lagsfelle, de hadde lovet hverandre at de straks skulle oppsøke kong Håkon og underrette ham, dersom de fikk vite om at hertugen hadde noe nytt fore. Men nå ville ikke den andre reise.
   Grim reiste likevel og kom frem sør i Surndal, han tok til Tingvoll og oppsøkte der Åsulv bonde og sa ham hva som hadde hendt, og sa at han burde bli med ham eller også ta seg i vare. Så dro han til Arne Blakk og fortalte ham nyheten, og derfra til Peter på Giske og sa fra til ham.

Om hertug Skule.

Etterat hertug Skule hadde latt gi seg kongsnavn, kalte han til seg sine lendmenn og rådgivere og spurte dem hva han nå burde gjøre. Noen ga ham det råd at han straks skulle seile sørover mot kongen med hele sin hær for at ikke nyheten skulle komme før ham; for det var vakt på alle veier både til lands og til vanns. Noen ga ham rådet å bli i Trondheim og områ seg der som best han kunne til våren kom. Så var det enda noen som ga ham det råd at han skulle dele sine styrker og sende dem fra seg alle veier og la drepe de av kongens menn som de kom over hvor de så var. Og dette råd fulgte han, for det hadde han mest lyst på.
   Nord på Hålogaland reiste sveitehøvdingene Algaute, Pål Fot, Sigurd Pattin; disse dro opp i landet: Ivar fra Sandbu, Alv fra Løvestad, Vesete Lille, Gudine Geig, Sigurd Tolesson, Sigurd Hit, Ulv Fare, Eirik Gullvegg, og de hadde 500 mann. Han sendte disse sørover mot kongen: Olav fra Vigtil og Guttorm fra Sørem, og med dem sendte han hirdmenn og gjester og kjertesveiner og flere av hærens beste menn, og om dem skal det bli fortalt siden.

Om kongens sendebud.

Før på høsten hadde kong Håkon sendt noen hirdmenn med brev nordover til hertugen,den ene av dem het Ivar Korne, den andre Gunnar Mirman. De var tjenestemenn hos begge to, hos kongen og hertugen, og hadde ofte reist som bud mellom dem. Etterat de hadde gitt hertugen brevene, var de hos ham noen dager og var godt mottatt. Så snart de fikk svar av hertugen, gjorde de seg ferdige til å reise igjen, de var til bords hos hertugen den dagen, og han ga dem lov til å reise og 100 alen vadmel til reiseklede. Så seilte de ut til Storfosen og ble der på kongsgården en stund og visste ikke av noen fare.

Om hertugen.

Den dagen da hertugen hadde latt gi seg kongsnavn, sendte han sine brevsveiner på en skute ut til Ivar og hans reisefelle. Førere på skuten var Gaut Vårberg og Sigurd Saltsåd. De kom til Storfosen uventet og felte straks Gunnar inne i stuen; Ivar var ute i et loft, og han kom seg ut gjennom en glugge i bare skjorten og linbroken, han ville inn i kirken, men den var låst. Det sto en stige ved kirken, han løp oppover den og opp på kirketaket og holdt seg der om natten. De andre gikk omkring kirken og passet på. Om morgenen da det ble lyst, var Ivar nesten død av kulde. Han ba om grid, men fikk det ikke. En mann gikk opp stigen mot ham og stakk ham med et spyd; Ivar falt død ned. Blod og innvoller lå igjen oppe på kirken. Det var tredje sommer etter at kong Håkon hadde latt kirken innvie.
   Deretter dro hertugmennene over til Leksa. Der var to av kongens og hertugens hirdmenn, de ble kalt "Leksa-sveinene". De var inne i stuen da vårbelgene kom og løs på dem. De verget seg vel og mandig. Men vårbelgene kom seg opp på stuen og skjøt inn på dem med staurer, brødrene fikk såret noen av vårbelgene, og en av dem døde. Brødrene falt med ære.
   Vårbelgene rante alt de fant, så at det var mat eller klær igjen. Så seilte de inn til byen igjen og fortalte hertugen hvordan de hadde røktet sitt ærend.

Om Tore fra Borre.

Hertug Skule hadde fått høre at Tore fra Borre, bror til Vegard fra Verdal, hadde kommet sørfra fra kongen, men hertugen hadde gitt syssel på Møre til Sigurd Pertil og Øystein fra Øra. Han sa at de skulle ta livet av Tore hvor de fant ham. De seilte ut fra Nidaros, og da de kom til Flakfjorden, hørte de om Tore, og så gjorde de det slik at Øystein seilte langs land på sørsiden, og Sigurd styrte ut til Rødberget.
   Tore hadde seilt langs land på nordsiden av fjorden og tenkte å ta beneste veien hjem og ville ikke innom byen. Sigurd møtte ham ved Rødberget. Tore skjønte at her nyttet det ikke å be om grid, og han grep til våpen med en gang; men ettersom våpnene var bundet fast, ble det lite av at de verget seg. Tore og en annen hirdmann som het Hedin, falt der. Hertugens menn banket fælt de som var ombord, tok skipet og alt som var på det, og dertil Torberg, sønn til Tore, og seilte deretter inn til byen. Torberg fikk grid etter manges forbønn; han var hos hertugen siden.

Om hertug Skule.

Hertug Skule hadde sendt ut menn, so før skrevet, og til Hålogaland reiste Algaute indre veien om Namdalseidet og Pål Fot og Sigurd Pattin dro den ytre veien på skip, de drepte først en mann som het Jon, og så en Jon Svarte i Bjørøy. Derfra dro de til Torget og røvet hos en som het Ingjald og skjøt ham, derfra til Tilrem og tok der alt fra Jon Silke. Men hans hustru sendte bud etter ham, han var ute i Veira. Da han fikk vite det, tok han med en gang av sted til Guttorm i Bjarkøy, han hadde syssel for kongen i søndre del av Hålogaland, og de møttes i Herøy. Jon fortalte hva han hadde hørt, og Guttorm ville nesten ikke tro det; de gikk ombord i et skip sammen og rodde til gården Sandnes. Da de satt sammen i stuen om kvelden, kom det en speider fra vårbelgene inn, de fikk mistanke til ham, og Guttorm ga ham et slag med øksehammeren, han kom seg bort med det.
   Etter dette gikk de til kirken og ville være der om natten. I mørkningen kom vårbelgene og kringsatte kirken og ba dem komme ut. Det ville de ikke. Da sa vårbelgene at de ville brenne kirken. Guttorm sa at det var vel ikke nødvendig. De lovet ham den grid som den hellige kong Olav hadde fastsatt skulle gis den hellige kirke, og så kom han ut. Pål Fot tok ham straks i armen, han ble drept like utenfor kirkedøren. Jon Silke kom seg gjennom døren i koret og løp ut på åkeren, men han ble drept der.
   De tok en mengde gods der og en tretten-sesse som Guttorm hadde eid.
Derfra dro de ut i Salten og drepte sønnene til Pål Dålk, Olav Dålk og Jon Sølje, som var kongens hirdmenn, og de tok alt de eide. Så tok de ut til Arnøy og drepte der Asbjørn Nebba fra Melbu, kongens skutilsvein, og rante hele hans eiendom.
   De dro videre nordover i Salten, der bodde en mann som het Einar prest. Han var ikke hjemme, og de ranet ham for en mengde gods. Derfra gikk ferden til Leines, der bodde det noen menn som ble kalt Bolle-sønnene; de slapp fra det med livet fordi de hadde rodd ut til Skrova den dagen. Samme kveld kom Eirik Hvite og Tord der, det var to av følget til Ivar Petersson; de ble drept begge to. En kjøpmann som het Jon Smedra, ble også såret. På gården til Bolle-sønnene fór de slik frem: de satte børingen deres på vannet og lastet den med alt det gods som var der unntatt fe, de tok både lerret og klede og brent sølv, både smidd og usmidd, og penger.
   Dagen etter dro de til Hamarøy og tenkte å drepe Håkon Raud. Men da møtte de en ferje, og folkene ombord på den sa at Håkon hadde fått bud om ufreden. Så vendte de tilbake til Leines og ble der natten over.
   Så snart kong Håkon hadde fått høre om dem, skar han opp hærpil og stevnet sammen hærmenn; de hadde 7 skuter med godt mannskap. De fikk vite at det var kommet ransmenn til Leines og at de hadde ranet hos brødrene der. I lysningen om morgenen kom kongsmennene til Leines; vårbelgene hadde en skute lastet med våpnene. Håkon ba mennene ro mandig imot dem. Da vårbelgene hørte det, sa Pål Fot: "La oss se å komme unna! Her er saltværingene kommet for å hevne Gunnar!"
   Algaute var da kommet til, og han la til på den andre siden av neset med en 13-sesse, og der lå børingen til Bollesønnene. Pål løp over neset og sa de skulle hugge båtfestet, han sa at alle hans lagsfeller var drept. Kongsmennene tok Pål ombord på skipet sitt og rodde til Leines, men der var alt Håkon og hans menn borte. Så gikk det bud mellom vårbelgene og Bollesønnene, og de tok seg grid. Ivar Bolleson skulle følge med sør til Nidaros. De kom dit før jul.
   Hertugen var ikke glad for at de hadde drept Guttorm bonde og Jon Silke idet de kom ut av den hellige kirke, han lot gjerningsmennene sette i jern. Hertugen tok selv det meste av det godset de hadde med seg nordfra. Ivar Bolleson fikk forlik med hertugen på det vilkår at han skulle betale 12 merker gull foruten det han var blitt ranet for; slik løskjøpte han seg og sin bror.

Om vårbelgene og birkebeinene.

Alv fra Løvestad og hans følge dro opp i landet, slik som det var avtalt, de hadde 500 mann. Da de kom øst over fjellet, drepte de Olav Fridasson og sønn hans og en mann som het Ivar. De fleste av kongsmennene var blitt varslet så de gjemte seg i kirker eller skoger. Da følget kom øst i dalene, skilte Sigurd Tolesson lag med de andre, han dro til Østerdalen og drepte noen menn der som kaltes Leivs-sønnene. Men de andre sveitehøvdingene red til Oslo, og Bård Bratte, hertugens lendmann, var der.
   Det var ikke mange kongsmenn i Oslo. Vårbelgene sendte bud til Bård om at han skulle la flest mulig av kongsmennene drepe; men Bård tok det pent og sa til kongsmennene hva han hadde hørt, og ba dem passe seg. De fleste gikk da i kirkene og reddet seg på den måten. Vårbelgene kom til byen om natten og uten at noen visste om dem, og de drepte Sigurd Pattin, Grim Magne, Åsulv og 6 andre. Siden ble vårbelgene i byen en stund.
   Vesete reiste øst i Viken og ble der en tid, men han drepte ingen, for han var redd for at det skulle samle seg folk mot ham. Hertugen hadde sendt med Vesete sørover en islandsk prest med et segl til herr Knut som hans far Håkon jarl hadde eid, og et merke, og tilbød ham å være hans jarl slik som han mente at de hadde blitt enige om før. Men herr Knut ville ikke høre på det og ba presten komme seg bort.
   Simon Ku hørte om Vesete, og herr Knut fortalte ham at hertugen hadde reist ufred mot kong Håkon. Da samlet Simon menn ved Hälle og gikk mot Vesete med 50 mann; de fant ham på en gård som heter Solberg og drepte 27 mann for ham, men Vesete selv kom seg unna øst til Marker og ble der til hertugen kom østover om vinteren.

Om Olav.

Nå skal det fortelles om dem som var sendt sørover mot kongen, Olav fra Vigtil og Guttorm fra Sørem. De fikk sent bør, og det gikk rykte i forveien om dem overalt, så de fikk ikke fatt i noen. Men de hugget bufe og gjorde mye ugagn. Da de så at de ikke kunne seile rett frem, spredte de seg og seilte inn i fjordene der de visste at det fantes kongsmenn.
   De kom først til Dromnes, der bodde Arne Ledrung og Eindride, og de hugget ned hele buskapen på gården. Siden styrte de inn om neset og sør gjennom sundene og kom til Arne Blakk, og her tok de alt de kunne få tak på, og likedan hos Ogmund Rostung og Andres på Sjømæling. Derfra rodde de sør til Romsdal, og der hugget de ned alt bufe for kongsmennene.
   Men de fikk ikke tak i noen menn, for de var reist unna sørover.

Om kong Håkon.

Nå skal vi slutte å fortelle om vårbelgene, og så skal vi tale om kongen.
   Da de møttes om høsten, kong Håkon og erkebiskop Sigurd, var det kommet sendemenn fra hertugen; det var abbed Bjørn, Jatgeir skald og Sone Silk. Det ble satt grid mellom kongen og hertugen for vinteren; erkebiskopen satte griden og lyste bann over den som ikke holdt den. Kongen sendte et brev til hertugen med abbeden og ba ham holde griden og sende kongen bud dersom han ville ha den anderledes.
   Kongen ga hjemlov til lendmennene. Men han ba dem være varsomme til de var visse på at griden ville bli holdt. De seilte nordover ytre leia og ventet seg ingen ufred, og birkebeinene merket ikke noe før vårbelgene alt var sønnenfor dem og det var for sent å vende om. Ogmund Krøkedans skulle ha sysselen i Orkdal, han styrte inn til Surndal og der senket han skuten. Arne Blakk skulle ha sysselen i Romsdal, og han vendte tilbake til kongen. Men Sigurd biskopssønn og hans menn møtte vårbelgene på havnen i Lyngvær, og han kom seg med nød og neppe unna og seilte sørover til kongen.
   Kongsmenn som førte lasteskutene sine med varer, ble drept der de fantes.
Peter Pålsson kom til Borgund; der fikk han vite at det var vårbelger sør for ham på 3 skuter, og noen kom nordover mot ham. Peter hadde gitt hjemlov til de fleste av sine menn, han hadde en stor 20-sesse og en skute. Han snudde sørover så fort han kunne, men da han kom nordfra til Herøy, fikk han vite at vårbelgene lå der i havnen på 3 skuter.
   Da Peter og hans menn kom utfor havnen, lot han blåse i luren, og da vårbelgene hørte det, rev de med en gang ned tjeldene og rodde bort. At Peter gjorde dette, ble utlagt på flere måter, noen sa at han lot blåse i luren fordi han ville varsle vårbelgene og ikke få noen ufred med hertugen.Det ble også sagt at det var derfor han fikk ha gården sin på Giske i fred.
   Peter og Åsulv og Arne Blakk og Sigurd biskopssønn seilte i fred siden da de kom sør om Stad.

Kongen satt i Bergen.

Kong Håkon satt i Bergen med noen få menn. Han hadde ikke avgjort enda om han skulle reise østover eller ikke, for han ventet hver dag svar nordfra på det brev han hadde skrevet til hertugen. Han syntes det var underlig at det ikke kom et ord, derfor hadde han fått mistanke om at det ikke var helt trygt. Han kalte til seg sine rådgivere og talte med dem, og de rådet ham til å ta seg i vare. Så sendte han en skute nordover til Sognefjorden, og en annen skute lot han ligge seilklar ved Holdhella hver natt, "Vætan" het den og var en hurtigseiler. Der ombord var det kjertesveiner og andre kongsmenn. De rodde inn til byen hver dag og ut igjen om kvelden.
   En natt da de holdt denne vakten, fikk de se en åttring som kom roende i full fart nordfra langs land. De stevnet mot den, og trodde at det var en speiderskute. Men der ombord var Grim Keikan, og han ba dem følge seg til kongen og sa at han hadde store nyheter å fortelle ham.
   De rodde inn til kongebryggen og la i land der. Det kunne vel være en tredjedel igjen av natten. De ropte opp til kongens soverom og sa at de måtte tale med kongen. Han sto opp med en gang og kledde seg og gikk inn i stuen til dem. Der var Grim, og han hilste kongen. Kongen ba ham være velkommen og spurte hva nytt han hadde å fortelle.
   "Det er store ting, herre. Hertug Skule, Deres verfar, har latt gi seg kongsnavn og sagt opp all grid mellom dere."
Kongen sa at det kunne ikke være sant.
   Grim sa: "Han har også sendt folk ut alle veier fra seg, både nordover og sørover og opp i landet, for å la drepe Deres menn hvor de så er. Han har også sendt 14 skuter mot Dem med sine lendmenn og hirdmenn ombord. Og gjør Dem fort ferdig til å ta imot dem, for de kommer her snart. Det er helt sikkert dette, for da jeg red ut over byåsen, var de på Øreting, og siden holdt jeg meg i skogen i Gauldal til jeg hadde visshet for at det var sant. Nå har jeg vært 9 dager på ferden nordfra."
   Kongen spurte etter sysselmennene sine som alt hadde seilt nordover, og Grim sa at han hadde talt med dem alle sammen unntatt Tore, og de var uskadde - "om de bare passer seg heretter. Men Tore hadde alt seilt forbi, og jeg synes det ser stygt ut for ham."

Om kong Håkon.

Det var ikke mange til stede hos kongen da han hørte denne nyheten. Han tidde en stund, så sa han: "Gud skje lov, nå vet jeg da hva jeg skal gjøre heretter, for det har vært planlagt lenge det som nå har hendt."
   Så gikk han til dronningens rom og ba dem lukke opp. Det ble gjort, og kongen gikk inn. Det var tent lys der, og det sov noen sveiner der og dronningens tjenestekvinner. Kongen gikk bort til sengen, dronningen sto i en silkeserk og kastet over seg en rød kappe. Hun hilste kongen, og han svarte vennlig. Så tok hun en silkepute og ba ham sitte. Han svarte at det ville han ikke. Hun spurte om kongen hadde hørt noe nytt. "Ikke noe større," sa han, "men nå er det to konger på en gang i Norge."
   Hun sa: "Bare én er konge med rette, og det er De, og må Gud og Hellig-Olav la det være så."
Da sa kongen at hennes far hadde tatt kongsnavn på Øreting, "Det kan være bedre enn det ser ut til," svarte hun, "for Guds skyld, tro ikke dette om De kan la være."
   Så tok gråten henne, og hun kunne ikke si mer. Kongen ba henne være rolig og sa at hun ikke skulle lide for det hennes far hadde gjort. Litt etter gikk kongen ut.
   Så snart det ble dag, gikk kongen i kirke, derpå kalte han til seg sine rådgivere. Grim var til stede, og han fortalte de nyhetene han kom med. Så ble det skåret hærpil og sendt ut nord og sør for Bergen, og det ble stevnet ut almenning. Kongen sendte også bud til lendmennene Gaut Jonsson og Isak fra Bø. Samme dag holdt kongen ting på Kristkirkegåden og fortalte alle sine menn hva han hadde hørt, han ba dem ikke være redde, for han hadde god tro på at dette ville ende godt.
   Morgenen etter holdt kongen våpenting og så over hæren; han sa hvordan de skulle ordne seg: kjøpmennene skulle holde seg fullt væpnet hver i sin skytningsstue, men kongsmennene skulle ligge i kongsgården, og han sa at ved Guds hjelp skulle han vel sørge for at ufreden ikke kom uventet på dem.
   Han lot sette frem de store skipene sine, "Hugroen", "Olavssuden", "Fitjarbranden", "Gullbringen", "Rygjarbranden". Men da "Hugroen" ble satt frem, gikk underdelen løs, og skipet ble bøtet senere da det ble bedre tid. Men alle de andre ble sjøsatt og godt rustet. Kongens skip lå langs hele bryggen innover i byen.
   Siden kom hver dag lendmenn og sysselmenn med store følger. Vossingene kom med 7 skip en dag. Peter og Åsulv og Sigurd biskopssønnkom nordfra, de sa at hertugen hadde tatt alle sysler nord for Stad.

Om kong Håkon og birkebeinene.

Kong Håkon sendte noen sveitehøvdinger nordover mot vårbelgene, det var Gunnar kongsfrende, Peter fra Giske og Åsulv bonde, de hadde 25 skip. Før de seilte fra byen, talte han til dem og sa at de skulle seile så langt nordover som det var trygt. Han sa at de skulle holde kirkefreden og kvinnefreden, slik som alt hans forfedre før ham hadde gjort.
   Så tok de av sted, og da de kom til Borgund, var vårbelgenes sysselmann der, det var Olav Kåbein, Snekoll og Andres Skjæla. Det falt noen mann av vårbelgene før de kunne komme seg i kirken. Birkebeinene tok leidangen som de hadde samlet, men mennene fikk grid for å møte kongen.
   Peter og hans menn fikk greie på at det ikke var flere vårbelger på vei nordfra, men at hertugen satt med mange menn i Nidaros, så at det ikke var trygt å komme der. De snudde da og seilte sørover tilbake til Bergen med det gods og de menn de hadde tatt. Kong Håkon ga grid til alle som kom i hans makt.
   Kongen sendte Klemet fra Holm sørover til Agder mot de vårbelgene som var der. Han drepte Olav Toresson, en gammel bagl.
Bård fra Hestbø hadde syssel for hertugen i Rygjafylke. Men med en gang han fikk høre at hertugen hadde latt gi seg kongsnavn, gikk han til kong Håkon og overga seg til ham. Kongen ga ham grid på gode vilkår.

Kong Håkon og lendmennene.

Kong Håkon talte hver dag med sine lendmenn om hva de skulle gjøre. De som kom nordfra, ville helst at han skulle seile nordover med hele flåten, for de hadde mistet både frender og venner og gods for vårbelgenes skyld. Men de som bodde sør for Stad, ville at han skulle holde seg i ro i Bergen mens vinteren var hardest. Og det ble vedtatt at kongen skulle bli i Bergen med hele hæren til vinteren var over.
   Nikolas Pålsson var hos kongen, han var den yngste av lendmennene og var meget lovende, både klok og dyktig. Han ble liggende syk og døde av sykdommen. Dagen før julaften ble liket lagt ned og det ble holdt likvake om natta.
   Om morgenen var "Hugroen" ferdig og bøtet, og kongen ville at den skulle sjøsettes før jul, og mens det ble sunget messe, lot kongen skipet gjøres ferdig til å sjøsettes. Så ble det blåst i lur, og da mannskapet var kommet til skipet, holdt kongen en tale hvor han både talte for skipet og satte grid og lyste julefreden mellom menneskene. Så ble skipet sjøsatt, og alt gikk vel og bra. Deretter gikk kongen i møte med likfølget etter Nikolas og takket for sangen ved graven. Men samtidig med at liket ble gravlagt, ble reipene festet for å reise masten på skipet og redskapen ble båret ombord. Derpå holdt kongen hirdstevne og hilste selv sin hird.
   Kongen hadde mye strev den dag.

Om Ogmund Krøkedans.

Ogmund Krøkedans kom til Bergen før jul og ble hos kongen til 9. dag jul. Kong Håkon ga ham da folk av sine hirdmenn og gjester, 100 mann. Så dro Ogmund inn i Sogn og opp over fjellet. Det var rolig der da, og det var ingen vårbelger i dalene.
   Munan biskopssønn var sysselmann på Hedmark. Han hadde rømt fra Hedmark vest til Valdres av frykt for vårbelgene og var der i julen. Ogmund og Munan møttes og reiste sammen til Oslo. Der var det mange kongsmenn, og de sa at Ogmund hadde reist fra Opplandene fordi han ikke torde være der for vårbelgene. Ogmund syntes han hadde for få menn om hertugen skulle komme nordfra. Så reiste han og Munan opp i landet og holdt til i dalene en stund.

Om biskop Arne.

Biskop Arne hadde sendt en klerk nordover til erkebiskopen høsten før ufreden brøt løs. Han hadde med seg brev, men da han kom frem, lot hertugen ta fra ham alle brevene. Da han så ville reise sørover igjen, ba hertugen at han skulle ta med et brev fra ham og gi det til biskopen. Der i det brevet sto det ikke annet enn noe om en gjeld til menn i Bergen. Men da brevet skulle forsegles, lot hertugen det skifte ut, og klerken fikk et annet brev med seg sørover.
   Kong Håkon fikk tak i brevet, så han ble underrettet om all den svik mot ham og hans menn som var i det.

Gilde i Bergen.

Kong Håkon lot stelle til et verdig julegilde i Bergen; det trengtes mye mer til det enn til et vanlig julegilde. Han hadde sete der vinteren over og hadde store omkostninger.
   Det var den tjuetredje vinter han var konge.
Han hadde sendt bud øst i Viken etter landskyld og leidang for å betale lønninger, men det kom ikke noe sørfra. Åttende dag jul lot kongen bryte i stykker sine kostbarheter, sølvboller og sølvfat, og betalte hirden hva han skylte. Det var 9 netter etter jul.
   Kongen gikk ut den kvelden, det var klarvær, og da så han en underlig stjerne; den var mye større enn andre stjerner og forferdelig å se til, det sto som et skaft ut fra den. Kongen lot kalle til seg mester Vilhjalm, og da han kom og så stjernen, sa han : "Gud bevare oss! Dette er et stort syn. Denne stjernen kalles kometa, og når den viser seg, varsler den en stor høvdings død eller store slag."
   Stjernen ble sett i mange land den vinteren.

Om Håkon "Søvn".

 Da det led etter jul, ble lendmennene urolige og ville gjerne nordover. Kongen brydde seg ikke om det, han fikk høre mye for det, og han måtte tåle å høre at vårbelgene kalte ham "Håkon Søvn". Kongen lot seg ikke merke med det.
   Men straks ved Kyndelsmesse brøt kongen opp. Han stevnet til seg hele hæren, det var 40 skip, alle store og godt rustet. De lendmennene som var hos kongen, var Gaut Jonsson, Peter Pålsson, Åsulv jarlsfrende, Gunnar kongsfrende, Isak fra Bø.
   Før kongen reiste fra byen, lot han dronningen og junker Magnus flytte opp i borgen, der var Gudleik fra Ask tilsynsmann, og der var 40 hirdmenn og mye annet folk. Kong Håkon hadde sendt brev øst i Viken om vinteren til herr Knut og Arnbjørn Jonsson; der sto det at Arnbjørn skulle gi Knut jarlsnavn. Og så skulle de verge Viken mot vårbelgene og hertugen, om han eller hans menn kom dit.

Kongen forlot Bergen.

Da kong Håkon forlot Bergen, hadde han fått vite at hertugen hadde sendt menn i sysler på Sunnmøre og i Romsdal. Og da kongen kom til Kilstrømmen, lot han kalle til seg noen menn og sa hvilke skip som skulle seile nordover. Styresmennene på dem var Gunnar kongsfrende, Åsulv, Sigurd biskopssønn og Arne Blakk. De seilte nordover så fort råd var.
   Da de kom så langt nord som utfor Romsdalsfjorden, hørte de at Finn Knott var inne på Veøy med følget sitt; han hadde syssel for hertugen der. De styrte straks dit med skipene og kom uventet på dem og drepte Finn og noen av hans menn.
   Kong Håkon hadde ikke hørt nytt nordfra den vinteren, for alle veier var så vel voktet at ingen kunne komme nordover om han ville. Da kongen kom nordover, gikk det rykter om at hertugen var ferdig til å fare opp i landet og ikke ville vente på kongen. Og da kongen  kom nord forbi Knarrarskeid, var det kvast vær og snefokk, og han la til ved Sandstad; der fikk kongen visshet for at hertugen hadde tatt veien opp i landet. Så ble det avgjort at 15 skip skulle bli sendt i forveien; Åsulv fra Austrått og Gunnar skulle være førere for dem, og de seilte av sted rett nordover samme natten.
   Bergtor Tanne het en av hertugens menn; han seilte foran dem på en liten skute og brakte nyheten til byen; da de andre kom inn til byen, la Gunnar kongsfrende til i Ilsvika og gikk i land der, mens Åsulv og noe av flåten rodde videre opp i elva og gikk opp der. Men siden folk i land hadde fått vite på forhånd at de kom, hadde mange kommet seg i kirkene. Kongsmennene drepte noen av vårbelgene, og noen ble såret.

Hertug Skule rir sørover.

Hertug Skule hadde reist fra byen lørdag i 9. uke av fasten, han lå natten over på Melhus og red derfra ut til Orkdal. Han hadde satt noen menn etter seg i byen til å vokte skipene og hele Trøndelag, det var fader Klemet og Guttorm fra Sørem; de hadde 200 mann. Hertugen red sørover fjellet med 500 mann, et godt mannskap, vel rustet med både våpen og hester.
   Alv fra Løvestad og hans menn hadde alt reist østover, som før sagt. Munan biskopssønn og Ogmund Krøkedans var i Gudbrandsdalen. Da de fikk høre at hertugen var kommet nordfra, tok de av sted ut på Hedmark, og da de kom til Ringsaker, møtte de Alv fra Løvestad der. Han kom slik i knipe at han og alle hans menn løp inn i kirken. Munan og Ogmund kringsatte kirken og satt der lenge utover dagen; men fordi hertugen var ventet, trakk de seg unna og ut til Oslo til de kongsmennene som var der.
   De sendte bud til Knut jarl og Arnbjørn Jonsson og de andre lendmennene i Viken og samlet en stor hær.

Kongen seilte inn Trondheimsfjorden.

Kong Håkon seilte inn Trondheimsfjorden og la til ved Holmen. Det ble sagt til ham at det var vårbelger der, og at det var mange av dem, fader Klemet og Guttorm; de hadde flyktet fra byen da de fikk vite at kongen var ventet, og de satt trofast i kirken. Kong Håkon ville derfor ikke gå i land; men vårbelgene sendte menn til ham og ba om grid. Det kom ikke noe svar fra kongen.
   Da kongen hadde talt med sine menn, rodde de inn til byen. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene gikk kongen i møte og hilste ham velkommen. Men han syntes han kunne merke at ikke alle mente det de sa. Kongen og erkebiskopen talte lenge med hverandre om de urolighetene som gikk over landet. Noen venner av hertugen rådet til at kongen og hertugen skulle forlikes, slik at hver skulle ha halve riket, og begge skulle kalles konger. Men kongen sa at slik som sakene nå sto, ville han ikke gå med på det.
   Hertugen hadde sendt fru Ragnhild og fru Ragnfrid og mange andre han hadde i sitt vern, opp til Elgeseter kirke. Erkebiskopen ba kongen om grid for dem. Han svarte at han ville gi grid om det var andre enn dem i kirken også, og han sa at de skulle få grid de så vel som alle de som satt i kirken på Holmen, de skulle få grid alle sammen.
   Så gikk de ut og tok imot griden. Noen gikk til kongen, og noen hjem til sine gårder.
Hertugen hadde reist fra Trondheim, men hjemmene til de menn som hadde fulgt ham, sto urørte, derfor kom det nå fra alle fylker i Trøndelag menn som skulle passe på vårbelgenes hus, og ba om miskunn og om at kongen ikke skulle la hjemmene plyndre. Kongen lot da blåse til ting og kunngjorde for alle at vårbelgenes hjem skulle stå urørt til sommerdag, det skulle prøves om de da ville gå til forlik med kongen på hans nåde.

Om abbed Bjørn.

Erkebiskop Sigurd var blitt sint på abbed Bjørn på Munkholmen den høsten da hertugen hadde latt gi seg kongsnavn, og det var både for ting abbeden selv hadde gjort, og for det han hadde vært med på av det hertugen hadde fore. For alt dette lyste erkebiskopen abbeden i bann. Det likte abbeden slett ikke, og derfor appellerte han erkebiskopens bann til paven.
   Hertugen og abbeden la opp råd sammen; abbeden fikk penger av hertugen og han ga klosteret i Munkholmen i pant. Abbeden tok på seg ærend for hertugen og påtok seg å bringe brev til andre land, til Danmark og det Tyske rike og land som ligger nær disse og videre ut til Kurien. Abbeden reiste fra Nidaros om vinteren før jul, og da han kom opp på fjellet, reiste han i ro og mak som m det ikke hadde noen hast med noe av det han hadde å fare med. Da han kom til Hamar, var Munan biskopssønn der. Abbeden talte riktig vennlig med ham og lot ham ikke få noen mistanke. Men Munan hadde hørt om hans reise før, og derfor tok han abbeden og alt han førte med seg og satte fire hirdmenn og fire andre menn til å følge abbeden ned i Sogn og derfra til Bergen. Han rodde opp i borgen hos dronningen så lenge til kong Håkon kom nordfra.

Om hertug Skule.

Hertug Skule hadde sendt Jatgeir skald med brev øst i Jemtland og derfra til Helsingland og så til Sverige. Så snart kongen fikk høre om det, sendte han sin frende Gunnar etter ham, og Gunnar reiste så fort han kunne og hadde en slitsom ferd. Han hadde ikke mer enn 25 mann. Han drepte en mann som het Tord Risbit i Jemtland; Tord hadde hatt syssel for hertugen der. Så dro Gunnar østover etter Jatgeir og nådde ham igjen i Helsingland og tok fra ham alle brevene fra hertugen og de kostbarhetene hertugen ville sende til vennene sine. Jatgeir kom så vidt unna.
   Gunnar fikk stor ære av ferden; han kom tilbake til Nidaros før kongen var reist derfra.

Om kong Håkon.

Mens kong Håkon var i Nidaros, kom det noen karer østfra til ham over fjellet, og de sa at Knut jarl og kongens lendmenn hadde samlet seg i Oslo og hadde 25 hundre mann, og de sa at det var gode utsikter til at kongsmennene ville seire over hertugen selv med en mindre styrke enn den de hadde. De sa at hertugen var på Hedmark med sin hær da de dro gjennom der, og de sa at alt så bra ut for birkebeinene.

Om hertug Skule på Hedmark.

Mens hertug Skule var på Hedmark, kom Vesete Lille til ham østenfra Marker. Hertugen dro da fra Hamar og ut til Eidsvoll; det var andre uken i langfasten. Han sendte Alv fra Løvestad i forveien på speiding, og han møtte speidere fra Knut jarl om natten. Da de møttes, gikk det slik til at Knuts menn fikk tatt en av Alvs menn til fange og førte ham til jarlen. Men der hos jarlen var det en mann som hadde noe utest¨ående med ham og fikk ham halshugget.
   Da hertugen skulle forlate Eidsvoll, kom det til ham en dansk prest med noen få menn. Presten sa at han var blitt sendt til hertugen fra Knut jarl, og jarlen ville de skulle møtes der det heter Leiravoll og utkjempe et slag der. Begge skulle ruste seg så godt de kunne og tråkke opp sneen til en slagplass, og ingen av dem skulle lure seg innpå den andre før de hadde prøvet seg mot hverandre. Hertugen ba dem si til jarlen at han tok imot utfordringen og lovet å ikke fare med noen slags ufred før de hadde møtt hverandre på den måten.
   Dagen etter kom denne presten til hertugen og sa da at jarlen ville de skulle enes om fylkingene, hvilke sveiter som skulle stå mot hverandre; han ba at hertugen skulle sette sitt merke mot jarlens merke, og han sa at kjertesveinene og deres sveiter skulle ha gult merke, og mot dem skulle hertugens kjertesveiner gå.Kongens gjester skulle ha svart merke, og mot dem skulle hertugens gjestemerke gå. Presten ba hertugen sende en mann  med til jarlen, så kunne han høre ordene av jarlens egen munn. Hertugen sendte en mann som het Kåre Einhende.
   Hertugen ble natten over på en gård som heter Låke på Romerike. Men da presten og Kåre var kommet over en liten skog ikke langt fra hertugen, så de birkebeinenes merke komme mot seg. Da sa presten at jarlen var raskere enn det var lovet, og han ba Kåre vende tilbake og fortelle hertugen hvordan saken sto. Kåre gjorde det, og hertugens hær kom da frem av skogen og ned til elva Leira. Og så gikk begge hærer mot hverandre på elveisen.
   Det var et høyt nes som som heter Leirnes, mellom dem. I spissen for hertugens folk red lendmannen hans Bård Varg og Bård fra Gaustad, sønn til Torstein Kugad. Da de var kommet nesten ut for neset, kom birkebeinene mot dem, det var Arnbjørn Pose og hans sveit. Vårbelgene ville da dra seg unna og tilbake til de andre. Men da Bård snudde hesten, falt den under ham, og Arnbjørn fikk tatt ham til fange. Bård fra Gaustad kom seg unna; han fikk et stort spydstikk mellom skuldrene, men en god brynjevernet ham så han ikke ble såret.
   Hertugen red bort fra elva og opp på neset og stilte opp hæren der, birkebeinene var på den andre siden av elva rett imot dem. De skjøt på hverandre en stund om kvelden. Av hertugens menn falt Jon Paris.

Hærene møtes ved Låke.

Bård gikk til sin måg Eirik Stilk og klaget til ham over at han ikke hadde sine klær der og ba at Eirik skulle få noen menn til å følge ham ut på isen, han sa at han ville kaste et runekjevle til sine lagsmenn. Eirik gjorde det. Men da de kom ut på isen gikk Bård fortere enn de andre; hans menn var på den andre siden av elva, og da de kjente ham, gikk de ham i møte. Da la Bård på sprang fra birkebeinene og over til sitt følge.
   Hertug Skule var tre netter på Leirnes, da kunne han ikke fø hæren der lenger, og tidlig fredags morgen brøt han opp. Det var i andre uken av langfasten, 9. mars, at han vendte tilbake til Låke. Da birkebeinene merket det, satte de med en gang etter ham.
   Da vårbelgene kom til Låke, tråkket de opp sneen på en plass på bakken nær husene. Nedenfor var det et dalsøkk og på den andre siden av det en hei. Nå så de at birkebeinene fulgte etter dem, og de skjønte at det ble kamp. Hertugen og hans menn tok da til å fylke hæren der på bakken.

Birkebeinene fylket hæren.

Birkebeinene gikk til de kom til Låke, så fylket de på den andre siden av dalsøkket. Knut jarl og Arnbjørn satte mange sveitehøvdinger til å gå på vårbelgene; førerne var Loden Gunnarsson, Håkon Gris og Jon prostesønn. Jon var fører for kjertesveinenes flokk, og Tore Knapp bar merket deres. Det var mange andre sveitehøvdinger der; de gikk bakenfor fylkingen til hertugen, så at gården var mellom dem. Da hertugen så det; satte han folk til å ta imot angrepet bakfra; sveitehøvdinger for denne del av hæren var Alv fra Tanberg, Olav fra Vigtil, Alv fra Løvestad, Vesete Lille og hans bror Algaute, og det var enda flere sveitehøvdinger.
   Da hærene møttes, ble det kamp. Det var ukringt for birkebeinene å angripe, for det var mye sne og tungt å gå, og vårbelgene tok djervt imot dem. Da jarlen og Arnbjørn mente det var sikkert at angrepet bakfra var i full gang, lot de merkene sine bære frem og gikk ned i dalen og derfra opp bakken under hertugens fylking. Hertugen ba sine menn ikke være for hissige, men la de andre komme langt frem før de gikk imot dem. Men det ble ikke hørt på ham, vårbelgene gikk på med én gang. Birkebeinene kunne ikke komme frem for sneen, og de dro seg snart tilbake til det sted de hadde stått i førstningen. De mistet en mann.

Slaget ved Låke.

Håkon gris gikk foran; og da hærene møttes, ble mannefallet størst hos birkebeinene. Der falt Håkon Gris og Jon prostesønn, Guttorm Hegg og mange andre gjeve menn. Birkebeinene flyktet, og mange falt på flukten, Loden Gunnarsson løp inn i kirkesvalen med en flokk menn. Vårbelgene tok merkene og førte dem til hertugen.
   Jarlen og Arnbjørn ble nå klar over at deres menn hadde tapt slaget. De samrådde seg, og så sendte de en mann ved navn Eiliv Ku til hertugen for at han skulle prøve å få istand et forlik. Men da han kom igjen med menn som hertugen hadde sendt med ham, sto skjoldene i sneen slik som de hadde stått, men alle mennene var borte. Knut jarl og Arnbjørn hadde flyktet vest til Tønsberg, og noen andre hadde flyktet til Oslo og ut til Hovedøya og satt i klosteret der.
   Av vårbelgene falt Kolbjørn, bror til Alv fra Tanberg og noen få andre.

Hertug Skule tok kongsnavn i Oslo.

Hertug Skule ga grid til Loden Gunnarsson og de menn som var sammen med ham. Deretter dro han til Oslo og lot seg ta til konge der. Han ga grid til de menn som satt i Hovedøyklosteret: Pål Gås, Gardar Styrkårsson og flere andre sveitehøvdinger. Mange birkebeiner ble håndgangne menn hos hertugen. Han ble en stund i Oslo.

Om kong Håkon.

Kong Håkon var i Trondheim. Det var skikk at kongsmennene gikk ut til Elgeseter om dagen og hilste fru Ragnhild og hennes datter og de andre hertugmennene som var der. Men en dag da kongsmennene kom dit, så de at alle som var der, lo som om de gjorde narr av dem, men ingen ville si hva det gjaldt. De sa dette til kongen og at det visst var hendt noe som vårbelgene gledet seg over.
   Samme dagen kom det en gjest østfra til kong Håkon. Kongen spurte om noe var hendt, men gjesten sto taus. Kongen ba ham fortelle alt slik som det var og som Gud hadde villet at det skulle skje, for "vi får nok vite det av andre om ikke du vil si det".
   Han svarte: "Det er snart sagt. Knut jarl og lendmennene Deres i Viken møttes med hertugen på Romerike ved gården Låke, og der kom det til kamp. Deres menn seiret første dagen, men andre dagen flyktet de, og mange gode menn av birkebeinene falt." Og han fortalte kongen alt som hadde gått for seg, for han hadde selv vært med i slaget.
   Kongen var ikke glad for nyheten. Og siden var det ikke ende på hån over birkebeinene fra menn som var hertugens venner; så snart de torde, var det så mye av dette at de kom østfra til hertugemennene, sa at nesten hele kong Håkons hird i Viken var død og borte, og det var ikke så sikkert at jarlen ville bli i landet. Alle kongsmennene ble ute av seg da de hørte dette.

Kongen sendte bud.

Etter dette sendte kong Håkon bud til alle sine menn og sa at de skulle komme så fort de kunne.
   Siden en dag kom erkebiskop Sigurd til kongen i Kristkirken, og Lambe, prior i Elgeseter, var med ham. Erkebiskopen sa til kongen: "Vi har hørt at De har lidt stor og mangfoldig skade og har mistet mange menn i Viken for hertug Skules skyld. Slik som det nå ser ut, og om dette skal holde ved, er det å frykte at Deres uvenner skal få fremgang, og derfor synes vi det var rådelig om man prøvde å få i stand et forlik mellom Dem og hertugen, både for landets skyld og for hele almuens. Vi vil påta oss den møye som en ferd over fjellet koster oss dersom De gjerne vil det. Kan være at det blir mindre lett å få forlik med hertugen jo bedre det går ham".

Kong Håkons svar.

Kong Håkon svarte: "Gud takke Eder, herre, for den gode vilje I viser i denne sak. Jeg skjønner at De ønsker at det skal gå vel med det arbeid De vil påta Dem. Men selv om vi nok har lidt tap og mistet noen av våre menn, så kan det være at det ikke er sant alt som blir sagt. Skulle så være at det var sant, så mener vi at med Guds og den hellige kong Olavs miskunn er den største styrken i landet med oss selv, og derfor har vi liten lyst til å gjøre noe forlik med hertugen som saken nå står, uten at vi har prøvet oss mer mot hverandre. For vi har ikke møttes selv og kjempet under merke mot hverandre. Om skjebnen vil at vi skal møtes, og Gud og den hellige kong Olav vil at jeg skal tape, da kan det være rimelig å få i stand et forlik mellom oss. Men jeg har liten lyst til å forlikes som saken står nå når vi ikke har prøvd oss mot hverandre, og vi to måger skulle helst først sees og tales ved og prøve om det ikke da ville gå bedre, før vi lar andre slåss for oss."
   Da dette var sagt skiltes de, kongen og erkebiskopen.

Vårbelgene og kongen.

Etter dette kom det daglig vårbelger til kongen, både Jon fra Sørem, kongen frende, og Torfinn fra Gjørv og mange andre, og de fikk grid av kongen. Så lot han ransake etter skip som hertugen hadde eid, og han tok til sitt bruk de skip som han syntes egnet seg best. Men storskipene som sto på land, ble enten brent eller hugget opp.

Håkon unge får kongsnavn.

Da kong Håkon hadde alt ferdig, lot han blåse til Øreting; det var stevnet til ting i forveien. Da ble kong Olav den helliges skrin båret ut, og likeså det korset hvor en splint av Lignum Domini er gjemt. Det var søndag en halv måned før påske.
   Der ble det gitt kongsnavn til Håkon unge. Han som het Einar Smjorbak ga ham navnet; Einar ble siden erkebiskop. Erkebiskop Sigurd og alle de beste menn fra Trøndelag var til stede, den unge konge svor eden ved kong Olav den helliges skrin etter rett sedvane.
   Etter ham svor alle de håndgangne menn og høvdingene innen hirden, likedan svor 8 bønder fra hvert fylke. Deretter holdt kong Håkon selv en tale og sa at bøndene hadde reist større styrke mot ham enn ventelig var og enn de burde gjøre mot sin konge. Men han  sa at han ikke ville dadle dem så meget for det. Han sa også at det ikke var usannsynlig at en av partene, kongen eller bøndene, kom til å mislike det.
   Samme dag var erkebiskopen i gjestebud hos kongen, og mandagen var kongen i gjestebud hos erkebiskopen, og de ga hverandre gode gaver.

Kong Håkons tale.

Tirsdag satte kongen over til Munkholmen. Deretter fikk han god bør sørover. Tirsdag etter palmesøndag kom han til Hegranes tidlig i otta og sov der til det ble lyst. Da kom flåten etter ham nordfra. Kongen lot blåse i luren og samlet alt mannskap fra skipene og holdt husting. Det hadde vært litt mismot i hæren siden slaget ved Låke, mest blant leidangsmennene; mange av dem ba om hjemlov og var litt redde for å seile lenger sør.
   Da holdt kong Håkon en tale til hæren og sa: "Vi har hørt noe murring om at folk er lei av å bli jaget rundt slik vi har blitt i vinter. Mennene er også blitt litt skremt etter det de har hørt har gått for seg i Viken. De fleste vil være kjent med at mange har måttet tåle langt mer slit og forfølgelse for kongen sin; ikke én av mine menn har fått så mye som en skramme, og ingen har båret våpen mot dere. I gamle dager ville ikke dette vært noe å syte for, det som dere hittil har tålt for vår skyld; de gamle birkebeinene ville ikke ha skilt lag med kongen sin for så liten påkjenning som det har vært hittil.
   Derfor er det min bønn til dere alle at dere nå viser dere som menn og ikke skilles fra oss. Det vil ikke være mandig gjort. Men det vil jeg si dere og det venter jeg for visst: før det er gått en måned fra nå av, skal mange innen hirden få det romsligere enn de har det nå."
   En gammel bonde sto opp og svarte på kongens tale:
"Jeg var i tre slag sammen med kong Sverre, din farfar, og når han talte slik, syntes ingen det var noen sak å følge ham. Det er min mening at den som skiller lag med kongen sin når det ikke er større fare enn det nå er, han er en elendig usling."
   Så sto kong Håkon opp og ba mennene skynde seg inn til byen så fort de kunne. Da kongen kom inn til Bergen, la han til inne ved byen, og han ble møtt med prosesjon; alle var glade over at han kom.

Om abbed Bjørn.

Da kong Håkon kom til Bergen, lot han ransake de brevene som abbed Bjørn hadde ført med seg. Det var brev fra hertugen til paven og keiseren og mange andre høvdinger i utlandet, de som han mente best ville støtte ham. Det sto mye i brevene som var slik at en knapt kunne trodd det var mulig at en stor høvding kunne røre sammen sant og usant på den måten. Det var brev der som abbeden hadde forbrutt sitt liv ved å skrive. Men kongen ga ham likevel grid da han fikk se alle brevene og fikk vite alle hans planer. Abbeden ble med kongen østover.
   Mens kongen var i Bergen, kom hans lendmenn og rådgivere til ham og ga ham det råd at han skulle bli i Bergen til over påske og frem på våren; så skulle han gi hjemlov til dem som var med ham hittil, og by ut ny leidang over hele Gulatingslag, både mat og mannskap og la det bli så stor styrke at han ikke trengte å frykte noe.

Kongevalg i Bergen.

Kong Håkon svarte på dette slik: "Jeg synes slett ikke det er rådelig å gi hjemlov til dem som følger oss nå; for vi kan ikke vite om vi får en større styrke fra Gulatingslag enn den vi nå har. Vi synes vi kjøper den støttem for dyrt om vi til gjengjeld taper i Viken de menn som der ville hedre oss med sitt følge og gi sitt liv for oss om vi kom til dem snart. Vår hjelp er mindre verdt jo senere vi selv kommer til stede. Derfor vil vi seile østover så fort som mulig med de menn vi kan få tak på; jeg vil seile østover om jeg ikke hadde mer enn tre skip, ja, jeg ville holde frem om det så var med ett eneste skip. Og de som ikke vil fløølge oss - Gud gi oss så lang arm at vi kan nå å ta dem så de kjenner det!"
   Kongen sa at han ville la Håkon den unges kongevalg gjenta. og det likte alle godt. Så ble det blåst til ting ute på Kristkirkegården skjærtorsdag. Der ble det gitt kongsnavn til Håkon den unge; han svor eden etter rett sedvane, og lendmennene svor etter ham, så svor bøndene fra Gulatingslag eden og menn fra Orknøyene, Shetland og Island.
   Deretter talte kong Håkon noen ord og gjorde det kjent for sine menn at langfredag skulle de bryte opp med skipene, og han sa det ville bli regnet som landsforræderi å bli igjen. Fredagen lot han skipene dra ut i Florevåg og ble der natten over. Om morgenen lot han seg sette inn til byen og hørte messe, men vendte tilbake med en gang og la skipet i Grønningsund; han hadde da ikke mer enn 10 skip. Han lå der påskedagen. Kongen lot reise to telt på land og lot lese messe der på verdig måte. Det var predikebrødre der, og de holdt en tale om menneskenes synder og om skriftemål.
   Det var kvass sønnavind, og de fleste sa at det visst ikke ble bør siden kongen ikke ville at de skulle bli i byen til den store høytiden var over. Kongen var litt mismodig over dette at det ble talt slik om hans forehavende, og da messen var sunget, kalte han til seg noen menn og var vennlig mot dem og ba dem være ved godt mot. Han sa at Gud nok ville gi dem god ferd.

Om hertug Skule.

Nå må vi fortelle om hertug Skule. Han hadde som før skrevet, slått seg ned i Oslo og samlet en stor hær. Før Palmesøndag reiste han fra Oslo øst i Viken til Vallandsøy. Han sendte også noen skip sjøveien til Borg, og førerne for dem var Vilhjalm fra Torgar og Tore Mjobein. Da Arnbjørn Jonsson fikk høre om det, satte han straks skip på vannet og seilte over Folden, og da han kom øst til Borg, møtte han vårbelger der som hadde skip, og han jaget dem i land. Der falt noen menn av vårbelgene, og Arnbjørn tok skipene deres. Men ettersom han hadde slitt tungt og dertil var oppe i årene, ble han syk og lå ikke lenge før han døde. Alle syntes det var et stort tap, for det var bare en mening om at hans make fantes ikke blant lendmennene i Norge på den tid.
   Hertug Skule kom til Vallandsøy; han satt der bare kort tid før øya ble overgitt, og hertug Skule tok alt han ville ha der. Han reiste tilbake til Oslo før påske. Folk mente da at det var ingen som kunne stå seg mt ham.
   Peter hertugssønn var oppe i Hedmark i påsken og hadde en stor flokk menn.

Kong Håkons ferd til Viken.

Kong Håkon lå som før sagt, i Grønningsund. Påskedagen kom det menn på en skute østfra, fører for dem var Gudleik Eidung, og han fortalte at Arnbjørn var død, og dertil at folk i Viken var svært i tvil om hvor de skulle stå om ikke kongen kom.
   Annen påskedag ved daggry gikk kongen i land, og en svein fulgte ham. Det var da lett bris fra sørøst. Han syntes det var vondt å vekke folk om vinden skulle bli sterkere, for mange ville gjerne tilbake til byen. Ikke desto mindre ba han sine menn kle seg og ro skipene ut på Korsfjorden, og det ble gjort. Kongen og noen av hans menn gikk ombord i en skute og rodde sør til Sandtorr og hørte messe der. Da lectio var over, ba kongen noen gå ut og se hvor langt skipene var kommet. De sa at skipene hadde satt seil. Og da messen var sunget, seilte alle skipene, og det var god bør. Da skyndte han seg som best han kunne, men han tok likevel ikke skipene igjen før i Selbjørnssund. Da var det tatt rev i seilene på alle skipene før han kom. Den dagen var det jevn bør, og de seilte sør til Kvitingsøy den kvelden.
   Morgenen etter hørte kongen messe, så seilte han samme dag rundt Jæren. Da de kom ut for revet, ble det hardt vær, og noen av mennene mistet styreåren, og da de kom til Kvine brast styret på kongsskipet, og nesten hele rorbladet falt av. Da tok de landganger og årer og styrte med sør om Neset; da de kom forbi neset, tok de inn landgangene og styrte gjennom Skjernøysund med årene og det som var igjen av styret. Da de kom i havn, så de på restene av styret, og syntes det var et stort under at et stort skip var blitt styrt med noe slikt.
   Onsdagen seilte de til Hesnesøyene og la til der tidlig om morgenen, da kom det meste av flåten etter. Derfra seilte de innover i Viken. Og da de kom på Grenmar sønnenfor øya Aur (Jomfruland) , møtte de en storm fra sørøst og tykt vær; da søkte de havn med de skipene som ikke kunne krysse opp mot vinden. Men kongen la inn under land og kom i havn ved Slåttenes, det var langt utenom den vanlige seilleia. Der lå han natten over.
   Da kom det et rykte til kongen om at vårbelgene var i Oslo alle sammen og de tenkte å seile til Tønsberg mot birkebeinene. Knut jarl og kongens lendmenn og mange birkebeiner lå ved Jersøy, og de lå seilklare for å dra vestover; men en del var igjen på Berget. Kong Håkon sendte noen menn i land, det var Eidride Bersesson og noen andre, de skulle gå til Tønsberg og fortelle birkebeinene i hemmelighet at kongen var kommet til Viken.
   Mannskapet på kongeskipet hadde drukket godt, og de sov hardt utover morgenen. Kongen var tidlig oppe og sa de skulle stå opp og kle seg, men de var ikke gode å få vekket. Da sa kongen: "Jeg tror vårbelgene er fortere til å kle seg idag for å seile mot lagsmennene deres i Tønsberg, enn dere nå til å kle dere for å gå imot dem!" Men da løp birkebeinene opp i full fart og sa at slikt skulle aldri hende.
   Så rodde de ut av havnen så fort de kunne, og da de kom til øya Aur, fikk de bør og satte seil. Kong Håkon trodde at alle skipene hans måtte ha seilt forbi alt; men da det tok til å lysne, så de skipene som kom seilende vestfra ytre leia. Kongen la til i Måsund og ventet der til hele flåten var kommet etter.
   Han gjorde et løfte for seg og sine menn: alle birkebeiner skulle faste på vann og brød Olsok-aften den første Olavsmessen og faste aftenen før den senere, eller også løse seg med 15 penninger veid sølv. De fleste holdt dette løftet det første året, men siden ble det glemt.

Kongen seilte inn Vrengen.

  Kongen seilte derfra inn til Vrengen. Der kom Gunnbjørn bonde, Munan biskopssønn og Ivar fra Skjeau og møtte ham, de sa at Knut jarl lå ved Jersøy med hele birkebeinenes flåte og ba at kongen skulle legge til der. Kong Håkon svarte:
   "Når Gud har gitt oss slik bør, tror jeg at det er en seiersbør til heder for oss alle, og vi vil med Guds hjelp bruke den. La de som vil, seile etter meg. Det er ikke lett å se hva en bør vestfra skal være godt for om vi ikke vil bruke den."
   Så seilte kong Håkon inn gjennom sundene. Og da de kom rett mot Jersøy, lot han blåse i luren. Da de birkebeinene som lå ved øya, hørte det, rev de med en gang ned skipsteltene og seilte inn etter kongen så fort de vant. Kongen sendte menn på en skute inn til Tønsberg med bud om hvem som skulle bli igjen og vokte Berget, og hvem som skulle følge ham. Da han kom inn til Bevøysund, la han til der og ventet på jarlen og hans menn. Og så seilte flåten rett innetter fjorden.
   Vinden stilnet ut på dagen, og da de kom til Steilene, var det stille. Det tok til å mørkne, og de rodde inn til Nesodden. Noen sa at hertugen hadde ridd fra byen, men andre sa at vårbelgene sikkert var i byen.

Kongen talte med styresmennene.

Da kong Håkon kom til Nesodden, talte han med alle styresmenn og sveitehøvdinger og sa hvordan de skulle gå på. Gunnbjørn bonde og Peter Pålsson og noen andre sysselmenn fra landet nordenfor Stad skulle ro vest for Hovedøya og legge til nord ved Gyljande og gå østover mot Frysja bro og stanse vårbelgene om de skulle komme frem der. Knut jarl og vikværingene Simon Ku og Erik Stilk skulle legge til ved bryggene og egle seg inn på vårbelgene; kong Håkon selv og størsteparten av hæren skulle gå i land under Ekeberg sønnenfor Trelleborg og komme til byen sørfra. Ingen skip skulle ro ut fra Hovedøya før de kunne ro alle samtidig når det lysnet av dag og de så at kong Håkon var vel på vei ned berget mot byen. Da skulle alle ro slik det var sagt, og de som skulle legge til ved bryggene, skulle ro først.

Kong Håkon ror i land.

Før på dagen hadde kong Håkon sendt noen menn inn til Hovedøya for å spørre nytt; de skulle søke å få sikre opplysninger om vårbelgene. Kongen syntes de ble lenger borte enn ventet; derfor gikk han ombord i etterbåten sin og rodde inn mot Hovedøya. Men da han var kommet midt på fjorden, ble det slik tåke at en nesten ikke kunne se fra den ene stavnen til den andre, og derfor vendte kongen tilbake til flåten.
   Samtidig med at han var ute på fjorden, hadde speiderne rodd forbi, men hadde ikke sett kongen. Ingen visste nå hvor han var, det ble uro i hæren, og så gikk den planen som var lagt, i stykker, for de som skulle gå i land ved Gyljande, rodde ikke nordover.
   Kong Håkon rodde da ut til skipene sine. Kong Håkon den unge var der, og kong Håkon lot ham gå ombord i en skute, en skarpseiler som het "Kuvenhetta", og mange gode menn fulgte med ham: Vilhjalm, kapellanen hans, Ingemund Kolbeinsson, Andres Kjeft, Peter Muse. Han lot to skuter være igjen hos den unge kongen, og sa at de skulle ro vest for Hovedøya og legge seg i skjul der, og noen skulle stå på hovda oppe på øya så de kunne se derfra hva som foregikk i byen.
   "Og dersom det er Guds vilje," sa kong Håkon, "at vi skal tape og dere skulle se klart at vi ikke seirer, så bli ikke her! Ro ut fjorden og stol ikke på vikværingene! Stans ikke før dere kommer til Bergen, hva så Gud siden måtte legge på dere."
   Kong Håkon talte mange gode ord til den unge kongen før de skiltes. Så gikk han ombord i en båt sammen med sitt følge, og de rodde sør om øya og la til under Ekeberg. Etter ham kom Knut jarl. Kong Håkon og de som fulgte ham, gikk i land, og før de fikk byen i sikte, holdt kongen en tale til sine menn, det var samme slags tale som de kong Sverre pleide å holde før et slag.

Kong Håkons tale.

"De fleste av dere har hørt om og mange vil være kjent med det som har gått for seg mellom hertug Skule og meg. Det har vært mye og av mange slag; noe har vært helt godt og noe bare middels bra. Det er vel her som ellers når to tretter, at ikke bare den ene har skylden for det. Etter alt som har vært mellom oss, har han nå latt gi seg kongsnavn uten å ha sagt opp den grid vi hadde satt mellom oss, og det har aldri før vært gjort i Norge. Siden sendte han ut menn fra seg i alle retninger, både sørover og nordover og opp i landet, og lot drepe menn som hadde svoret troskap og tatt i sverdet til oss begge, hvor han kom over dem. Slikt nidingsverk øvet han mot dem som ville tjene ham like så vel som oss og som var sakesløse og ikke visste at de hadde annet enn godt i vente. Kirkene ga dem ikke mer vern enn fjøs. På toppen av alt dette vonde kommer at han har sendt 14 skip sørover mot oss for å la oss og våre sønner drepe - eller brenne inne dersom det var lettere å få gjort. Om da Gud hadde tillatt det.
   Siden har han hatt så stor fremgang at en nesten ikke har hørt om at en mann har kommet seg så langt med urette, især har han gått frem etter det slaget som sto mellom hans og mine menn ved Låke. Der led vi store tap, for der falt det mange gode menn, og deres frender og venner vil synes at de sent får bot for dem.
   Nå vil vi be alle som er samlet her, om at dere holder deres løfte til oss og viser manns mot; husk nå på hva dere har mistet av frender og eiendom og hvor stor skade vårbelgene har gjort oss; vi har den faste tro og venter at Gud nå vil la det komme til en avgjørelse mellom oss og vårbelgene. Vis nå både i ord og gjerning at dere skjønner hva dere har å hevne og hvor urettferdig det er gått frem mot oss, og at vi bør verne fast om frihet og eiendom. Husk også på at selv om hertug Skule nok har gode karer med seg, så har vi det beste mannevalg, de beste menn som finnes i landet. Så mye større vanære er det for oss å la våre uvenner få bukt med oss og drive oss tilbake, for vi burde være deres overmenn på alle måter."
   Deretter egget han sine menn og fortalte dem en døme-saga som kong Sverre brukte å fortelle, om en bondesønn som skulle reise fra sin far og gå i krigen. Idet de skulle skilles, sa kongen, spør kallen sønnen sin: "Hvordan vil det være om du kommer i et slag og vet for visst at du skal dø?" spurte kallen. Sønnen svarte: "Da var det vel ikke annet å gjøre enn å slåss så modig som mulig og falle med ære."  - "Nå kunne det være slik," sa kallen, "at du visste sikkert at du skulle komme fra det med livet?" Sønnen svarte: "Ville det ikke da være det eneste riktige å kjempe djervt?"
   "Men vi kan vel si at en av disse to tingene kommer til å hende," sa kongen, "et tredje vilkår finnes ikke."
Så talte de om hvordan de skulle bruke våpnene sine når de kom i kamp, at de skulle passe vel på at de ikke brukte våpen på hverandre, de skulle se seg for og kjennes ved og ha det samme krigsropet som birkebeinene hadde brukt: "Frem Krists menn, korsmenn og den hellige kong Olavs menn!"

Slaget ved Oslo.

Da kong Håkon kom frem på bakkestupet og så ut over byen, tok det til å bli så lyst at en kunne se hva som foregikk der. Alt var tyst og stille. Da sa kongen: "Jeg er redd for at vårbelgene har fått greie på at vi kommer og at de nå er borte fra byen."
   Nå gled de ut fra Hovedøya de skipene som skulle legge til ved bryggen. Så snart folk i byen så det, løp de til stormklokkene. Og da klokkene begynte å kime, skjønte kongen at vårbelgene var i byen allikevel. Nå så de at folk løp omkring, og det var stort oppstyr. Vårbelgene sov her og der i gårdene; nå da de hørte stormklokkene, løp de hit og dit, de fleste løp til kongsgården der hertugen sov. Det ble sagt ham at det var ufred i vente, da kledde han seg fort og tok til våpen; siden tok han veien opp stretet til Hallvardskirken. Der kom det mange menn til ham. Det ble talt om hva dette kunne være for en hær, de fleste gjettet på at det var Knut jarl og lendmennene.
   De visste da ikke bedre råd enn å stevne opp til Galgeberget, og dit kom hele hæren deres. De rådslo om hva de skulle gjøre. Hertugen ville fylke der for å ta imot birkebeinene. Arne Rove bar hertugens merke; han sa at det var en skam å la Knut jarl få ta fra dem klær og hester nede i byen. Så delte hertugen hæren i to og lot Olav fra Vigtil med noen menn gå i vestre strete, men hertugen og merket og størstedelen av hæren gikk ned igjen mot Hallvardskirkegården. Han sendte Hallvard Stutt, biskop Orms frende, med mange menn for å bryte av Geitebro, så at ingen skulle komme over der.

Om kong Håkon.

Da kong Håkon sto oppe på bakkestupet ovenfor byen, og birkebeinene så hæren på Galgeberget, satte kongshæren av sted. Torstein Heimnes bar kongens merke, en klok og sindig mann. Han hadde tjent kong Håkon lenge og hadde alltid vært å lite på. Kongen ropte på Torstein og sa han skulle ikke gå så fort, for de kunne ikke følge med de som ikke var så lette på foten. Det året hadde påskeaften falt på første sommerdag, og dette var lørdag i uken etter påske. All tele var gått av jorden, og det var så vått og bløtt der birkebeinene måtte gå, at leira gikk dem til knes eller mer. Det var tungt å gå, for den ene foten sank i mens en dro opp den andre.
   Da de var et stykke utpå bakken, kom noen menn løpende tilbake til kongen og sa at broen var borte. Torstein rådet til å legge veien opp over vollene og til den andre broen, den som går fra Ryenberget mot Vålen. Kongen mente det ikke var rådelig, og så snudde de da mot Geitebro igjen. Der holdt vårbelgene på å bryte av den broenden som var nærmest byen; men de rømte straks da de fikk se birkebeinene, enda 10 mann vel hadde kunnet verge broen så ingen kom over.
Det lå igjen to bjelker, og på dem måtte birkebeinene gå skulle de komme over. Kong Håkon nevnte opp 60 mann til å gå foran merket: så gikk Torstein med merket, og han kunne ikke komme over på annen måte enn å støtte seg med spydspissen til den ene bjelken og gå på den andre. Da de vel var over, sto de mellom Østre strete og Nikolaskirken, og da kong Håkon var kommet over, var det ikke mer folk med ham der enn at de fylte åpningen mot stretet. Torstein ba at de skulle skynde seg så ikke mennene fra skipene kom før dem i kamp mot vårbelgene. Kong Håkon sa at det ikke var rådelig å gå opp i byen, ikke flere enn de var, og at han ville vente til resten av hæren var over broen. Da kom hæren også ganske snart etter dem.
   Da kong Håkon så at hæren vokste, gikk han med den i fylking opp gjennom stretet, og da de kom utenfor Guttorm Erlendssons gård, kom Guttorm ut mot dem i lave sko og med bare en kappe over seg. "Gud bevare Dem, herre! Nå farer De en farlig ferd med så få menn. Vårbelgene er her oppe ovenfor Dem, de har fylket og er fast besluttet på å ta imot Dem. Om det hadde vært Guds vilje at jeg skulle vært like sprek nå som da jeg fulgte Dem i Vermland!"
   Kongen svarte: "Takk for din gode vilje. Men gå inn igjen. Det kommer snart flere folk til meg fra alle kanter."
Og de hadde ikke gått langt, før kong Håkons sønn Sigurd kom imot dem, han hadde reist etter dem nordfra natt og dag. Kongen var meget glad for at han kom. Han fulgte kongen med sine menn. Og så gikk de frem gjennom stretet.

Om Arne Rove.

Oppe ved Arne Kopps gård var Arne Rove med hertugens merke og de fleste av vårbelgenes beste menn, og de hadde fylket der. Før fylkingene gikk mot hverandre, ba kong Håkon lursveinen blåse i luren. Han blåste to ganger, men nokså lavt. Kongen sa: "Din bikkjevalp! du blåste bedre på bryggen i Bergen da du fikk penger for det" Etter det blåste han mye bedre.
   Kongen ropte på mennene at de skulle gå frem under merket. Han gikk selv fremst av alle.
Oppe i kirkegården var det noen vårbelger, der skortet det ikke på steinkast, de hev stein av alle krefter, og begge fylkingene skjøt.
   Så ble kong Håkons merke båret frem. Da kom det flukt i vårbelgenes rekker utenfor kirkegården, og da de vårbelgene som var inne på kirklegården og likedan de som sto ovenfor, så dette at deres feller flyktet, laget de en skur av steinkast, det fløy helt tykt med stein. Arne Rove var inne på kirkegården og med ham Vilhjalm fra Torgar, en lendmann, og de fleste av vårbelgene. Men noen tok veien opp øst for kirkegården.

Kamp om kirkegården.

Da hertugens merkesmann, Arne Rove, søkte ut fra kirkegården, gikk birkebeinene på og mange ville inn der, Ivar Holm og Ivar Dyre og Torlaug Bose. Men det var så mye stein å finne og vårbelgene kastet så flittig på birkebeinene at disse trakk seg tilbake; det var en hard kamp. Birkebeinene gikk kraftig på, men vårbelgene verget seg tappert, både med steinkast og skudd.
   Da Alv fra Løvestad så at de kom til å bli innestengt, prøvde han å komme ut gjennom kirkegårdsleet og kjempet modig, han kom ned til elva, og mange løp etter ham, Alv falt i elva, alle er enige om at han verget seg som en mann, helt til han falt.
   Kong Håkon fulgte etter de av vårbelgene som rømte østover fra kirkegården, og da falt en mann som het Øystein Sundram, og noen flere av vårbelgene. En av birkebeinene falt, og noen ble såret.

Videre om slaget i Oslo.

I stretet der hertugen hadde satt Olav fra Vigtil, kom de birkebeinene imot ham som kom med skipene. Det ble en hard fektning. Det var mange vårbelger oppe i biskopens kastell, og kastet store stein ned på birkebeinene; derfor var det livsfarlig å gå mot de vårbelgene som var i stretet og samtidig vokte seg for de som var i kastellet; kampen ble hard, men det endte med at vårbelgene vek unna og inn i kirkegården. Olav fra Vigtil tok med sitt følge veien opp nord for kirkegården. Hertugens stallare, Arnfinn Tjovsson, holdt unna og nord til Nonneseter, der løp han inn i kirken.
   Kong Håkon gikk opp øst for kirkegården med sitt merke. Der var det mange vårbelger, en mann som het Grim fra Sand var der med mange menn, noen var i kirkegården og noen på taket av en smie; de hadde båret sammen stein og piler, og begge deler sendte de mot birkebeinene som best de kunne. Da ble en av birkebeinene skutt i kneet med et kastespyd, og han døde av såret; han het Bjarne Hest og var brorsønn til Kalv Svange og Sigurd Skjalge, en uvanlig lovende ung mann.
   Mange birkebeiner ble såret, og de fleste fikk et eller annet men.

Om kongen.

Da kong Håkon kom øverst i Geilene på høyde med kirkegården, var hertugen der til hest med mange menn i sitt følge. Da de møttes, ble det en stans, ingen av dem ville gå til angrep. Birkebeinene sto nedenfor i en sølete grøft, og vårbelgene var oppe på broen og i stretet, og der var det noe tørrere. I ryggen hadde birkebeinene kirkegårdsleet, og det var fullt av vårbelger.
   Under kong Håkons merke var det omtrent 20 mann. Han var i en farlig stilling, hertugen var ovenfor ham med mange menn og kirkegårdsleet med vårbelgene bak ham. Da viste Gud ham sin nåde, ingen av flokkene gikk imot ham; om de det hadde gjort, ville det snart ha vært ute med ham og med hans følge.
   Kong Håkon lot sine menn gå mot kirkegårdleet, selv vendte han seg mot hertugen. Det ble kjempet hardt i leet med steinkast og skuddvåpen da birkebeinene søkte å komme inn og vårbelgene ville ut.
   Vårbelgene fikk da lukket igjen kirkegårdsleet, de tålte ikke våpnene lenger.

Slaget.

Hertug Skule satt til hest. Da han så hva som hendte, ropte han på sine menn at de skulle gå frem. Det sto en mann Sone Sik hos hertugen. Han sa til ham: "Herre, der er kong Håkons merke og det er kongen selv!" Hertugen svarte: "Frem skal vi likevel!" og satte sporene i hesten. Sone tok i tømmene og holdt hesten tilbake. Birkebeinene skjøt noen spyd etter hertugen og rammet han nesten. Like etter dette trakk hertugen og alle som fulgte ham, seg unna.
   Imens samlet det seg folk om kongen, og da ba han Torstein følge etter hertugen med merket, og nesten alle som var der, skulle gå med ham; kongen selv ville ikke gå fra kirkegårdsleet før det var ordnet opp der så det ikke kunne komme noe bakhold derfra.
   Hertugen red opp gjennom gatene. Det kom mange menn til ham der, og de flyktet sammen med ham.
Gunnar kongsfrende kom med sitt følge til kongen før en skulle tro; de satte da noen menn til å gå mot kirkegårdsleet og lot noen bueskyttere gå opp på husene for å jage ned dem som brukte våpen på birkebeinene derfra.
   Så kom Gaut Jonsson med sitt følge. Åsulv Stryk kom ned fra Torstein og sa at Torstein bare hadde få menn under merket, mens det samlet seg folk til hertugen. Kongen sendte da Gaut Jonsson og hans følge opp under merket og mange andre med ham. Selv stillet han opp sine menn for å gå mot kirkegårdsleet.

Hertug Skule flykter.

Hertugen hadde ridd opp på Galgeberget, og Torstein Heimnes fulgte etter ham med de menn han hadde under merket. Det falt noen av vårbelgene her og der i gatene; Algaute falt der, og hans bror Vesete ble såret. Gaut Jonsson og Olav fra Vigtil kom opp i gatene nesten samtidig etter at Olav hadde flyktet fra Vestre strete. Olav hadde da ikke noe annet å gjøre enn å flykte inn i Lavranskirken, og hans menn fulgte etter ham. Men det falt noen utenfor kirkegården. Gaut spurte om Olav ville ha grid, og det ville han gjerne, sa han. Men Gaut ba han bli i kirken og ikke stole for mye på griden.
   Hertug Skule var på Galgeberget, og der kom det mange menn til ham, han tenkte først å sette seg til motverge; men da han så at Gaut kom til under merket og at Torstein fikk flere folk, tok han veien opp i landet med de menn som fulgte ham. Av lendmennene hans fulgte ham Bård Bratte, Bård Varg, Erling Ljodhorn, Vesete Lille. Hertugen red i ett sett til Hov til Åmunde lagmann; der fikk han seg mat.

Kamp om kirkegården.

Mens hertugen og birkebeinene kjempet ved Galgeberget, kom det så mye folk fra skipene at birkebeinene kringsatte hele kirkegården så at ingen av vårbelgene kunne komme ut. Men de hadde fylket seg slik der inne at ingen kunne komme inn heller. Da kongen hadde stillet opp hæren til angrep som han ville, gikk han selv inn i Korsbrødregården og derfra i Predikebrødrenes gård. Mellom Olavskirken og Korsbrødregården var det en sterk skigard, men ikke noen steinmur. Kongen lot legge store svardreip over den, og nå ble skigarden dradd ned. Da den falt, ropte birkebeinene høyt, og det var et stort brak og smell da garden falt. Da vårbelgene hørte det, ble de redde og trakk seg vekk fra leet. Birkebeinene kom inn og de fleste av vårbelgene falt.
   De brukte våpnene hardt mot vårbelgene, skjold og brynjer ble hugget av dem, mange ble såret, og de fleste falt.
Vilhjalm fra Torgar var der ved leet, og Ivar Dyre ropte til ham og spurte om han ville ha grid. Han svarte: "Jeg er ikke sikker på hvem av oss som trenger å få grid av den andre," - og så sendte han en stor stein rett i kinnet på Ivar. Da sa Ivar: "Når du selv vil ha det verste, så skal du få det." Vilhjalm ble felt. Men når han ikke ville ha grid, var det fordi han alt var såret, hælen var hugget av ham.
   Mange av birkebeinene hadde kjenninger blant vårbelgene, og noen fikk ikke grid selv om de ba for seg, andre ville ikke ha det selv om det ble budt.
Vårbelgene stimlet nå sammen om den søndre kirkedøren, men de var så mange på en gang at de ikke kom gjennom døren, der falt vårbelgene så tett at de lå tre og fire oppå hverandre. Da ble det vunnet seier.
   Knut jarl og de birkebeinene som var vest for kirken, greide nå å komme inn. Men fra biskopens kastell hvor det satt noen vårbelger, gikk det en gang opp i kirken. Birkebeinene la hvalrossreip opp til den og fikk den til å falle; det var noen vårbelger på den som ville løpe fra kastellet til kirken, en mann som het Håkon Lauk og flere andre, og de ble drept alle sammen da gangen ble revet ned.

Om kongen.

 Kong Håkon så nå at alle de vårbelgene som ennå sto, og som ikke hadde fått grid, hadde kommet seg inn i kirken - Arne Rove kom seg ikke i kirke, men fikk grid allikevel - da snudde han og gikk ut fra kirkegården; han kastet seg på en svart hest, og mennene som fulgte ham, søkte seg også hester, noen løp til fots. Kongen red ut av byen, han hadde sverd ved beltet og holdt i hånden et blodig sverd som vårbelgene hadde hatt. Da han kom litt opp i gatene, hadde han nesten 300 mann. De red nesten en halv mil av veien, men så ingen hester der. Men de tok til fange noen menn, og de fikk grid alle sammen.
   Kongen stanset og talte til sine menn; og sa:
"Dersom min svigerfar, hertug Skule, har ridd her foran oss, så vil han nok ha sørget for at vi ikke skal ha lett for å få hester. De som vi rir på, tar til å bi svært trette. Vårbelgene er dessuten nå kommet så langt at vi hverken kan få syn eller spurlag på dem. I byen er det som dere vet, gått slik at vårbelgene har søkt til kirkene, og jeg er redd for at et ikke er så sikkert at våre menn lar kirkefreden gjelde for dem som de synes de har noe utestående med. Men jeg vil ikke for noen pris at kirkefreden skal brytes. Vi får vende tilbake til byen og nøye oss med den seieren vi har fått. Så får det gå som Gud vil med saken mellom meg og min svigerfar."
   Deretter vendte kongen tilbake. Men vårbelgene hadde sperret kirkedørene innenfra så at en ikke kunne bryte dem opp, og birkebeinene hadde satt stokker for på utsiden så at ingen skulle komme ut.
   Kongen gikk først til biskopen og fikk syndsforlatelse for seg og sine menn. Deretter lot biskopen sette frem mat for ham, og han spiste der. Da satt de ved samme matbordet Torstein Heimnes og Arne Rove, og kongen var så vennlig mot Arne som om han alltid hadde vært i kongens følge. Enda så grusom som kong Håkon hadde vært før på dagen mot sine uvenner, så var det ikke med måte hvor stor nåde han nå viste i å gi grid til alle som overga seg til ham.
   Dagen etter ransaket de valen, og da ble det funnet omtrent 70 mann som lå utenfor dørene til Hallvardskirken. En regnet med at det hadde falt vel 300 mann, mange gode karer fra Trøndelag: Bård fra Gaustad, sønn til Torstein Kugad, og Peter, søstersønn til Ivar, Vilhjalm fra Torgar, Grim fra Sand og mange andre gode menn.

Vårbelgene får grid.

Søndagen holdt kong Håkon ting ute i kongsgården. Han kunngjorde da at alle de vårbelgene som satt i kirker, skulle få grid. Da gikk folk fra tinget og til kirkene, og hver lette etter sin kjenning. Så søkte de om grid, og de ble delt i sveiter ettersom kongen bestemte. Deretter ble hele det byttet de hadde tatt fra vårbelgene, delt etter hirdmenns skikk.

Om kongen.

Kongen ble i Oslo en stund. En ukes tid etter slaget, sendte han folk på skip nordover i landet; førere for dem var Åsulv fra Austrått, Arne Blakk, Klemet fra Holm, Olav Killingmule, Bård Grosson. De hadde 15 skuter. De skulle seile helt nord til Trondheim og få vite hva som hadde hendt der. Kongen ble igjen i Viken og skjøttet sine saker der.
   Kong Håkon hadde gitt sysselen på Romerike til Gregorius Andresson. Men to år før denne ufreden hadde Gregorius gitt opp sysselen og hadde reist sørover til Danmark med sine menn, der var han hos kong Valdemar og sto høyt i gunst hos ham. Kong Håkon syntes at dette var en underlig ferd, for Gregorius hadde ikke bedt om orlov. Men den vinteren da ufreden tok til, og hertug Skule hadde latt gi seg kongsnavn, sendte kong Håkon Bjarne Mosesson til Danmark for å finne Gregorius og be ham om å komme hjem igjen til Norge; kongen lovte ham rang i forhold til den troskap han viste ham. Gregorius kom da hjem, og straks han kom til Viken, skaffet han seg følge og sluttet seg til birkebeinene før slaget ved Låke. Han var også med kongen i Oslo. Etter dette satte kongen Gregorius meget høyt og lot ham få Borgarsyssel. Gregorius var en klok mann og vel lært på alle måter.
   Ut på vårparten i uken før pinse reiste kong Håkon fra Viken, Kristi Himmelfartsdag lå han i Selbjørnssund, og sommeren etter hadde han sete i Bergen.

Om hertug Skule.

Hertug Skule var hos Åmunde lagmann og red derfra til Eidsvoll og helt opp til Minne om kvelden. Søndagen red han opp på Hedmark og tok over til Helgøy, der var sønnen hans, Peter, i forveien. Han ble ikke lenge der, men satte over til fastlandet og red til Ullenshov; han hadde da nesten 100 mann.
   Han talte med sine menn og spurte dem til råds. Vesete Lille og Torgils Slydra sa at hertugen burde ta veien til østerdalen og derfra til Vermland og øst i Marker til deres ættland; de sa at hertugen skulle ikke være der mer enn en halv måned før de hadde skaffet ham ikke mindre folk enn dem han hadde med seg før slaget i Oslo. Erling Ljodhorn og Bård Bratte og mennene nordfra i landet sa at de likte ikke å reke rundt over fjell og skoger, de sa at han burde komme nordover til Trondheim hvor han hadde vennene sine, og så få seg skip der; de sa det var nordmenns vis å gå ombord i skip når de skulle føre krig.
   Og dette rådet ble fulgt, han tok veien nordover.
Torgils og Vesete med sine menn skiltes fra hertugen og dro østover til sine ættland. Hertugen red nord i dalene, han hadde nesten 90 mann. Han red helt til han kom til Ringebu, der fikk han vite at birkebeinene alt var kommet dit, Ogmund Krøkedans var der og Odd Eiriksson og Eirik Topp, de satt ved broen. Hertugens menn red i forveien til broen og lot blåse i lurer, og med en gang de hadde blåst, red hertugen frem til broen.
   Birkebeinene trodde det var en større hær enn det var, og de hadde ikke stillet seg helt nær broen. Da gikk vårbelgene over, Sone Sik bar merket, og ham fulgte Guttorm Jondal, Harald Dyntel, Øystein Orre, Håkon Bårdsson, Hallkjel fra Rye, Håvard Koll og flere andre. Da de kom over broen, møtte de birkebeinene; der falt to av kong Håkons hirdmenn, Ivar Hjalmhaus og Bjørn fra Hov.
   Hertugen red over broen like etter følget på en hvit hest som het "Fot". Hertugen hadde god brynje og en sterk våpentrøye. Birkebeinene trakk seg opp i lien, og de satte mer enn 20 mann til å skyte på hertugen, skjoldet hans var som det hadde bust av piler.Hesten fikk 7 skuddsår så dype at pilene sto i til festet; hertugen fikk også et skuddsår gjennom foten ved ankelen. Men vårbelgene red over broen og birkebeinene trakk seg unna opp i lien mot fjellet.
   Åsvard Harm het en av vårbelgene, han ville ta klærne av Ivar Hjalmhaus; mens han holdt på med det, kom Arne Låge til som bar merket for Peter hertugssønn. Han trodde Ivar var mindre såret enn han var og hugget til ham; men han traff Åsvard i hånden med hugget og tok hånden nesten av. De andre tok ham med seg til Steig, men så red de fra ham.
   Hertugen fikk en annen hest som het "Gautstav". De red til de kom til Trondheim. Hertugen sendte Sigurd Hit, Bruse og noen andre i forveien ned fra fjellet. I Oppdal  drepte de en av kongens hirdmenn som het Halldor.
   Birkebeinene fulgte etter nord over fjellet; de tok livet av Åsvard som vårbelgene hadde latt bli igjen på Steig.
Hertug Skule var natten over på Vang i Oppdal og red derfra til Nidaros. Men da han kom dit, syntes han og vennene hans at de kunne merke at stemningen hadde snudd seg mot ham. Det var mange grunner til det, for det første hadde folk hørt at han hadde mistet mange menn i Oslo, for det andre var det talt mye den stunden kong Håkon hadde sitt sete i Trondheim, og det som da ble sagt, gikk stikk imot det som hertugens menn hadde sagt på Øreting høsten i forveien, og folk syntes dette var mer troverdig. Dertil kom at trønderne ikke så noen fremgang for hertugen mot kong Håkon, og de ville ikke gå med hertugen i n krig mot kongen.
   Hertugen satt i Nidaros om våren, han holdt bord i Breistuen, men var for det meste i sitt rom og kom lite sammen med folk. De fleste hadde også liten lyst til å ha noe med ham å gjøre. Hertugen var tre netter i Korsgildet, men var nokså taus. Vennene hans klaget over at han var uforsiktig og ikke tok seg i vare. Hertugen svarte at birkebeinene kunne vel ikke komme fra Viken til Trondheim på en så liten stund. Til det ble det svart at kong Håkon hadde kommet fortere enn ventet før, og det kunne hende det gikk slik nå også. En skute ble sendt på fjorden for å speide.
   Om morgenen mandag i gangdagene kom Åsulv og hans menn med 15 skip til Nidaros, og de kom uventet. Klemet fra Holm la til ved Bakke med to skuter, og Åsulv og hans menn la til i byen med hele resten av flåten. Hertug Skule våknet ved at han hørte klokkene ringe og varsle ufred; han sprang opp og kledde seg og tok sine våpen, det samme gjorde de av hans menn som var i gården. Han sendte sveiner ut i byen uten at de fikk noe folk. Sendebudene sa at alle løp inn i kirkene.
   Hertugen spurte hva de nå skulle gjøre. Det var ingen bro over Nidelva. Noen rådet til at de skulle sette på vannet en skute som sto oppe i kongsgården, og sette over elva på den og så prøve å gjemme seg i skogen, dersom hertugen da ikke ville gå i Kristkirken.
   Bård Bratte flyktet inn i Kristkirken, han var for tungfør til å gå.
Hertugen gikk i land på den andre elvebredden ved Skjellinghella; han sa de skulle gå opp til Erlendshaug og så prøve om de kunne få gitt et slag til dem som var gått i land ved Bakke. Men det var ingen som hadde lyst på det, og derfor gjorde de ikke annet enn å se å komme seg opp bakkene. Siden søkte de vern i skogen.

Peter hertugssønns død.

Peter hertugssønn var i Kristkirken og gikk derfra til predikebrødrenes kirke. Predikebrødrene bød ham til seg og lovte å ta ham i sin varetekt. Men Peter stolte ikke på dem og gikk derfra til bispegården sammen med fire sveiner. Der fikk de seg også en båt og lot seg sette over elva, og så gikk de til øvre Elgeseter. Der gikk Peter inn i et hus hvor noen kvinner drev og bakte; han fikk seg dårlige klær og skjulte seg.
   Birkebeinene kom inn i byen og ransaket den. De fleste av de vårbelgene som da var i byen, hadde kommet seg i kirkene. Bård Varg hadde rømt inn i Korskirken.
   Birkebeinene fikk greie på hvor Peter hadde tatt veien, at han var blitt satt over elva til øvre Elgeseter, og de sendte en mann som het Jon Kaut inn i bakstehuset. Da han kom ut igjen derfra, sa han at Peter var derinne. De tok ham da og førte ham ut og drepte ham med  en gang. Han var ikke noen liten mann av vekst, tykk og lignet av utseende mest på morsætten. Han var en dannet mann, god klerk og fast i troen. Men vårbelgene syntes ikke han var videre djerv stridsmann, slik som hans forfedre hadde vært.
   Peters lik ble båret til graven. Derpå vendte birkebeinene tilbake til byen. Det ble sendt bud rundt alle vegne i bygdene for å spørre etter hertugen og hans menn.

Om hertug Skule.

Birkebeinene fikk vite at det hadde gått menn i korkåper fra skogen til Elgeseter, og de gjettet på at det vel hadde vært hertug Skule. Da tok birkebeinene straks til våpen, fikk seg en båt og satte over elva. Men erkebiskop Sigurd merket hva de hadde fore, og så dro han ut til Elgeseter med mange menn i sitt følge, det var prester, bymenn og kjøpmenn.
   Da birkebeinene nærmet seg klosteret, skjøt hertugens menn på dem av alle krefter, og da erkebiskopen kom til, nektet han birkebeinene å gå inn i klosteret eller fare med ufred der. Men de svarte at det var nødvendig med ufred nå, enten han likte det eller ei. Erkebiskopen tilbød å gi penger for at hertugen skulle få grid til å oppsøke kongen; men de ville ikke ta imot tilbudet med mindre han satte den hellige kong Olavs bispesete i pant på at hertugen holdt det han lovte. Noen var så opphisset at de ikke hørte etter det erkebiskopen sa, og løp til og satte ild på klosteret, andre ville slokke igjen. Men det ble til at ilden vokste. Da hertugen så at de ville brenne klosteret, talte han til sine menn og sa de skulle gå ut. Så gikk de til dørene.
   Hertugen gikk nå ut, han holdt et lite skjold for ansiktet. Han sa: "Hugg meg ikke i ansiktet, det er ikke skikk å gjøre det med høvdinger!"
Nå brukte de våpen på hertugen og alle som gikk ut sammen med ham, Sone Sik, Øystein Orre, Aslak Dyntel, Hallkjel fra Rye, Håvard Koll, Bruse, Arne Matjarl. Mester Berg fikk ulivssår, men han kom seg igjen likevel.
   Med en gang hertugen var falt, kom det menn til og ville slokke ilden; men det lyktes ikke, og hele klosteret brant ned.

Hertug Skules likferd.

Hertug Skules lik ble båret på skjold ned til byen og der ble det stelt. Liket sto på parade i Nikolaskirken. Morgenen etter gikk birkebeinene til erkebiskopen og ville skrifte og få syndsforlatelse. Den saken gikk ikke så glatt, men de fikk da en slags forlatelse så at det skulle være tillatt for andre å være sammen med dem inntil kong Håkon kom, og de fikk vite av ham hvordan han ville dømme i så stor sak.
   Derpå ble det holdt likferd over hertugen, og den gikk meget verdig for seg, han ble jordet i Kristkirkens søndre vegg, nedenfor det stedet hvor hans bror kong Inge var bisatt oppe i steinveggen. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene og mange andre prester var til stede, der var også folk fra byen og mange birkebeiner.
   Hertugens sjelemessedag er den 24. mai. Han ble 51 år gammel.
Det var mange som sørget over Skules død, især da hans venner, for han var en meget vennesæl mann. Det var mye ved ham som gjorde det, han var vennlig og lett å være sammen med, gavmild og raus, han sparte ikke på noe når det gjaldt hans menn. Han ga mange av sine menn høyere rang eller sørget for at de fikk et godt gifte, eller ga dem som kom til ham, andre fordeler; slikt ble han vennesæl av.
   Hertug Skule ga gården Rein, farsarven sin, til et kloster, og han lot reise en vakker steinkirke der, grunnet et nonnekloster, og ga store eiendommer til det. Han gjorde også mange andre store ting som det var vel verdt å fortelle om, selv om vi ikke skal skrive om dem her.
   Hertug Skule var en temmelig høy mann, mager og hadde et lysebrunt, vakkert og tykt hår, rettskåret, lyst ansikt og uvanlig vakre øyne. Han var høflig og hadde en vakker fremtreden, talte lett og var veltalende på tinget. Han hadde de fleste av de egenskaper som skulle gjøre ham til en stor høvding, og det er blitt sagt at hadde ikke det ulykkesåret kommet over ham som skulle bli det siste han levet, så hadde det ikke vært født bedre mann i Norge enn ham, av dem som ikke var av selve kongsætten. Hertugen hadde ingen sønn så vidt man vet. Men ventelig skal Norge med Guds miskunn lenge smykkes med hans etterkommere.