Del 3
Kapittel 46 - 74
Home
Kong Sverre har seiret i slaget på Ilevollene.
Kong Magnus har flyktet til kong Valdemar i Danmark.
Det er år 1180.
Kong Sverre og Jon Kutissa
Kong Sverre dro sørover om sommeren og kom til Bergen dagen før Petersmesse (29. juni). Han ga da grid og fred til alle bymennene; og de tok imot ham sømmelig, som det var deres skyldighet. Han la alt land under seg.
Men lendmennene hans rådslo om hvor de skulle gå, til Pål som var lendmann hos kong Magnus, eller til Bergen. De gjorde det første, og kom til Pål om morgenen. Pål merket ikke noe før det hørtes lurblåst ute. De rev ned tjeldene og verget seg bra, og det ble et stort mannefall. Pål Andresson falt der og mange med ham.
Samme vinter, natten etter mandag i andre uken av langfasten, hendte det at kong Sverres vaktmenn fikk se langskip som rodde inn Vågen; på det ene skipet var det reist et merke, og de hørte også høyt våpenbrak fra mennene ombord. Vaktmennene lot lurene låte med en gang. Og nå ble det bråk blant birkebeinene i byen. Det gikk straks ord om at kong Magnus var kommet med hæren sin. Mange kledde seg i all hast, noen væpnet seg, andre ikke - men alle flyktet; noen løp inn i kirkene, noen opp i fjellet og noen andre veier ut av byen.
Kong Sverre gikk ut i svalen fra herberget. Og da den første hærblåsten lød, sa han : <Gud og den hellige kong Olav hjelpe oss nå!> Så løp han ned i gården og inn i stretet og møtte ikke en mann før han kom til Nonneseter; der kom det en bonde ridende mot ham. Kongen ba ham om hesten, men bonden svarte nei, og ville ikke av med hesten. Kongen måtte nå ha hesten, koste hva det koste ville, og han sa at han ville ta den med våpenmakt om han ikke fikk den på annen måte. Så nødvendig var det for ham å ride at han brukte makt for å få en hest som han ikke ville ridd for mye sølv og gull om han ikke hadde vært nødt til det; han sa alltid siden at han aldri hadde sittet på en elendigere hest.
Men han red likevel opp til Årstad, og der traff han noen av birkebeinene. De ventet der en stund, så kom det flere birkebeiner nedenfra byen, de kom 2 eller 3, 6 eller 7 i følge. Da fikk de høre at dette var en bondehær og ikke kong Magnus' ; det var vossinger og osterøyinger og nordhorder. Jon Kutissa var fører for hæren, og de hadde rodd skipene over til Jonsbryggen. Der gikk de i land, og de satte opp fylking med en gang inne på Jonsvollene og kom nesten inn til bunnen av Vågen. Det ble ikke til at de gjorde åtak på byen. Noen av folkene ble satt i land ute ved Holmen, og de gikk opp utenfor Kristkirkegården, de blåste til kamp og ropte hær-rop. Noen løp inn i kongsgården, men de viste lite mot. Det var mørk natt, og birkebeinene kunne ikke se hæren deres, derfor flyktet de. Hvis de hadde visst hva slags folk dette var, ville de fort ha jaget dem bort, for det var en mindre del av bondehæren dette enn den som var igjen på vollene.
Men da kong Sverre fikk visshet for at dette var en bondehær og ikke kong Magnus' menn, lot han kalle sammen alle de av folkene sine som var kommet til ham, og sa at de skulle gå tilbake til byen igjen; han sa at hæren deres snart ville samle seg når birkebeinene hørte luren hans, Andvake. Han sa at det var nok mange av mennene som hadde løpt i kirker og mange hadde vel gjemt seg i byen, de ville nok komme alle sammen om de bare kunne. Og på den tid kongen kom ned i byen, hadde det samlet seg folk om ham; det var i dagningen. Da han kom til Olavskirken, lot han blåse i luren og reiste merket. Det hadde vært mange birkebeiner i Olavskirken, Korskirken, Nikolaskirken og Steinkirken, og de kom alle sammen til ham, og mange kom utenfra byen.
Nå fylket kongen hæren ovenfor Allehelgenskirken og talte til mennene. Han ba dem gå djervt frem i striden, - <for det er så mye mer skam for bøndene å tape som de har flere folk>. Da sa birkebeinene alle som én at den som ble redd for bondehæren, skulle aldri trives. De ropte hærrop og løp ut av fylkingen og ut på vollen mot bondefylkingen med skrik og rop og egget hverandre veldig opp. Da bøndene så kongens merke kneise høyt mot himmelen som nå lysnet av dag, ble de fælne, og nå hvinte birkebeinenes våpen mot dem også. Da tok de første flukten de bøndene som sto forrest, og så den ene etter den andre. Birkebeinene la etter dem og slo ned bøndene som slaktekveg. Noen av bøndene rente til skipene, noen hoppet på sjøen, og mange druknet, noen ble tatt mens de lå på svøm, birkebeinene fulgte etter dem ned til stranden.
Da nå den første flokken var jaget på flukt, vendte kongen tilbake til vollene, og derfra til byen ved bunnen av Vågen. Der kom det mange bønder til ham, og han ga grid til alle som kom i hans makt. Så gikk kongen ut gjennom byen, og han kysset alle hovedkirkene. Det ble nå lyst av dag.
Jon Kutissa hadde ikke gått i land, for han var gammel og tungfør. Bøndene rodde ut av Vågen med en gang de kom ut på skipene, de var glade de kom seg bort jo før jo heller. De syntes aldri det hadde gått dem verre, enda så mye mannskap de hadde.
Kong Sverre og bøndene
Litt senere seilte kong Sverre med en flåte av skuter sørover inn i Hardanger og til mange steder i Hordaland. Han gjorde forlik med bøndene og tok bøter av dem, for det hadde vært mange sunnhordlendinger med i bonde- hæren. Han stevnet vossinger og nordhordlendinger til seg, og mange av dem gikk med på forlik. Men mange flyktet øst til Viken for å lete opp kong Magnus.
Men kong Magnus ble den vinteren hos sin frende kong Valdemar , hvor han var godt mottatt. Han hadde sine menn i sysler omkring i Viken, og han fikk skatter og landskyld derfra. Orm kongsbror og noen andre lendmenn var for det meste i Viken, men noen lendmenn var med kong Magnus i Danmark. Alle hadde mange menn i sitt følge.
Da det led ut i langfasten, reiste Orm kongsbror og hans følge med hæren sørover til kong Magnus.
Kong Sverre ble i Bergen til etter påske. Siden dro han bort, han hadde mye og godt mannskap og store skip, de var vel bemannet. Kong Sverre sa da : <Nå har jeg her i pungen min troskapsløfte fra alle lendmennene til kong Magnus, så nær som fra Nikolas Kuvung!> Han mente med dette å si at alle lendmennene til kong Magnus hadde sendt hemmelige brev til kong Sverre og bedt om grid og vennskap. Disse brevene hadde kong Sverre i pungen.
Kong Sverre og kong Magnus
Kong Sverre seilte fra Bergen litt etter påske og holdt øst i landet. Alt folket gikk villig under ham hvor han kom. Han seilte øst i Viken, og der tok han skyld og bøter og alt han kunne kreve av bøndene. Han fikk vite at kong Magnus var sør i Danmark med sine menn.
Kong Sverre dro da langt øst i Viken og la seg fore ved Spjerøy i Saltøysund. En dag gikk han opp på et berg på øya til vaktmennene. Da så de mange seil som kom østfra. Kongen mente at dette var visst hærmenn og han sa at de skulle blåse til landgang for hele hæren så han kunne tale til mennene.
Kong Sverre holdt nå denne talen : <Kong Magnus kommer mot oss med sin hær. Det ser for meg ut som vi birkebeiner får å gjøre med stor overmakt igjen, i alle fall når det gjelder mengden på folk. Jeg har mange menn og kan lite på dem i strid, men jeg trenger likevel nå å få råd av dere kloke menn; hva sier Håvard jarlssønn, eller Ulv fra Lauvnes eller Ulv Fly eller andre kloke menn i vårt følge. Skal vi legge til kamp mot kong Magnus, eller skal vi seile unna nord i landet hvor vi har venner. Her har vi ingen venner. La oss nå med Guds hjelp velge et godt råd, og det snart.>
Håvard jarlssønn svarte : <Det er snart sagt hva jeg vil. La oss gå ombord og rive ned tjeldene og ro ut av denne lange og trange vågen, og så reise masten og seile unna vestover. La oss ikke slåss med kong Magnus og den store overmakten hans; for om vi må gå fra skipene våre her, er folket i land for oss verre å komme ut for enn de verste hedninger. Ingen av oss kan vente å få leve her om han kommer i heklungenes vold.>
Det kom høye tilrop til talen hans, alle syntes dette var et godt råd; de rodde ut av havnen. Men da birke- beinene hadde fått heist seil , rente skipene til kong Magnus mot dem ut sundet sørfra; heklungenes skuter kom først innenfor skuddhold for birkebeinene, og de torde ikke hake seg fast i storskipene til Sverre, for de syntes det så ut til å bli strid.
Øyolv Avlesson styrte en skute som het "Reva", han gikk opp på Ulv Flys skip og bandt skuten til det. På Ulvs skip var Pål Flida, sønn til Nikolas Kuvung, han var bare barnet. Birkebeinene hadde tatt ham og fosterfar hans til fange kort før. Nå løp en mann bort til gutten og løftet ham opp, sa at de skulle bruke seilene og dreie ut et trangt sund som er der mellom øyene. Mannen sprang ned i skuten, hugget festet mellom skipene og skjøv fra. Skuten drev bort, og mennene til kong Magnus tok den. Slik fikk Nikolas Kuvung igjen sønnen sin.
På begge sider ble noen såret av skuddene, og noen få falt. På begge flåtene ble det rodd under seil, men storskipene til kong Magnus kom ikke innenfor skuddhold. Det manglet ikke på lurblåst, og det var egging til kamp. Kong Sverre gikk ombord i en skute og rodde opp på siden av skipene sine og ga ordre, sa de skulle sette mer seil og styre inn i et trangt sund mellom øyene, og så ble gjort. Flåten til kong Magnus stevnet midt gjennom sundet, og hans menn la ikke merke til at birkebeinene hadde snudd og kommet seg ut.
Kong Magnus hadde et stort skip som het "Skjegg", det hadde 26 rom. Det tok lang tid for dem å få ned seilet, og enda senere gikk det å komme i gang med å skåte. Andre skip rodde da bort til ham, de taltes ved på skipene og ble enige om å seile videre samme vei. Men birkebeinene tok 2 av de skipene som fikk snudd, en skute og en snekke som ble styrt av en som het Andres. Birkebeinene drepte hvert liv på begge skipene.
Kong Sverre seilte ytre leia vest over Folden, og han og hans menn seilte så fort de kunne til de kom til Bergen.
Kong Magnus seilte også vestover i Viken; alle tok imot ham med glede. Han kom til Tønsberg og ble der i kort tid, så seilte han vestover med en umåtelig stor flåte; han seilte både dag og natt vest- og nordover etter kong Sverre, lå bare i havn når han hadde motbør.
Kong Sverres tale
Søndag etter pinse var kong Sverre i Bergen. Alle skipene hans lå ved bryggen ferdige til strid, med skansekledningen på. Mesteparten av mannskapet sov ombord, men noen var oppe i byen. Kong Sverre sto opp alt i solrenningen, han gikk opp på bakken ved Olavskirken og derfra til sine vaktmenn. Da fikk de se en skute som kom roende inn på Vågen ved Nordnes og la til ved Holmen; mannskapet løp i land med en gang. Kongen gikk dem i møte og kjente dem straks, det var speiderne hans. Kongen spurte dem om det var noe nytt, og de sa at de hadde sett seilene til kong Magnus' flåte, det var minst 24 seil, og de kom sørfra over Hardangerfjorden. Da svarte kongen : <Det var litt for nær oss,> sa han, og kalte så på lursveinen og ba ham blåse sterkt.
Kongen gikk ut på skipet sitt med en gang og sa at de skulle ta ned tjeldene; han lot dem ro ut på Vågen, og det samme gjorde alle hans menn, og så la de skipene sammen ute på Vågen.
Så talte kongen til hæren og sa : <Kong Magnus kommer snart over oss med sin hær. Som dere vel har hørt , har han nå mer enn 30 skip, og vi har ikke mer enn 16. Dere synes vel ikke vi har stort håp om å vinne om vi slåss mot en så stor hær. Men vi må velge mellom å slåss eller å flykte nord i landet. Jeg spør dere nå om råd, vil dere helst slåss med de folkene vi har, eller vil dere flykte. Jeg selv synes at det gikk oss verst tiden etter at vi hadde flyktet ved Hattehammeren, og til vi seiret ved Hørte bro. Vi flyktet for kong Magnus nå øst i Viken, og jeg mener at om vi flykter nå igjen uten å slåss, så vil det stå liten skrekk av oss.>
Mange svarte da at de heller ville flykte, men sa at kongen fikk rå. Og det var mye mumling i hæren om at dette var å slåss mot overmakten.
Da sa kong Sverre høyt : <Med Guds og den hellige kong Olavs vilje, vær beredt på at jeg visselig vil slåss mot kong Magnus og ikke la meg jage slik landet rundt lenger. Selv om det er stor overmakt når jeg ser på mannstyrken, så har vi store skip med godt mannskap og gode våpen så heklungene skal få merke at birke- beinene kan bruke sverdet innen vi skilles. La oss gi dem samme røynsle som før når vi har møttes at de heller får gå baklengs. De hugger alltid skarpt til å begynne med, men de holder ikke ut lenge. Men dere blir støere og kvassere jo lenger striden står på. Jeg kan også si dere at i hæren til de andre vil annenhver mann bli redd straks han merker at dere står imot, og flere får mer lyst til å renne enn til å gå under våpnene våre. Jeg venter at vi skal seire over dem. Det har sjelden slått feil det jeg har spådd når vi møttes. Nå som før er vår og alles tro og tillit rettet mot Gud og hans hellige menn, og ikke mot vår egen hærstyrke. Jeg gir min sak over til den allmektige Gud, den hellige kong Olav og den hellige Sunniva, og jeg ber at dette møte mellom kong Magnus og meg må gå slik som Gud vil, og han vet hvordan vår sak står.>
Kongens tale ble hilst med høye tilrop : <Lykke til med talen du fremste blant konger! Det har aldri slått feil når du har lovt oss seier. Den er en niding som ikke heller vil slåss og falle med ære om det ikke er annen råd, enn å flykte veik og redd!>
Da sa kongen : <Ha stor takk for dette svaret, både Guds og min takk. Gå mot fienden uten frykt. Vi skal ro ut fra byen mot dem, hver av dere må legge skipet sitt så langt frem som han er mann for. Jeg vil ikke la skipene bindes sammen.>
Så rodde de ut for Nordnes og ventet der, og det varte ikke lenge før skipene til kong Magnus kom seilende sørfra forbi Kvarven, de var snart ved Vågen. De lot da seilene falle så fort de kunne. Kong Magnus lot blåse i lur og kalte sine menn til samtale, han lot skipene ligge samlet.
Kong Magnus taler til hæren
Han talte til mennene og sa som så : <Nå kan vi se birkebeinenes skip, og det er sannelig godt at vi skal få slåss med dem, de har dradd seg unna lenge nok nå i vår. Men hva nytter det meg å egge til kamp om det finnes folk blant dere som ikke minnes at de har mistet frender som er drept av birkebeinene, eller kan glemme den hån og skjensel vi har fått av dem? Det ville være rett og riktig om birkebeinene fikk samme lodd og samme skade som den vi før har måttet døye. Vi står ikke likt i kampen, for vi har gjeve menn og gode karer å stille mot Sverre, og han har bare ransmenn og røvere og menn av trelleætt og tiggere. Må Gud slå dem ned! Vi får ikke skikkelig hevn for våre gjeve frender selv om vi dreper dem alle sammen. Og ingen kan laste oss om vi gjør det. Dere skal vite at det er min vilje at ingen av mine menn må driste seg til å gi grid til noen.
Vi har mye folk og godt folk. La oss storme på slik med det samme at det ikke trengs en gang til. De har lite folk, og Gud skje lov, nå har de kommet til sine dagers ende.
Vi skal legge så tykt av skip omkring Olavssuden som det er rom til. Og når den er ryddet, skulle jeg tro at de blir mykere de som er igjen. Skutene våre og de lette skipene skal legge seg omkring dem, og la ikke ett skip komme seg bort!>
Da sa Orm kongsbror : <Jeg rår til at vi er budd på det i denne kampen at birkebeinene snur seg mot oss og gjør hard motstand selv om de er ferre enn vi er. Alle er nok nødt til å slåss det beste de kan. Mitt råd er heller å rydde alle de minste skipene deres først, de som det er lettest for oss å vinne over, for jeg tror ikke at de ror unna oss med storskipene.>
Men om Orm talte slik, ble det likevel kongen som fikk rå.
Kong Magnus hadde Skjeggen, Orm kongsbror hadde Grågåsen, Narve fra Såstad og Steinfinn hadde Hovdebussen. Disse tre skipene ble lagt inn til Olavssuden, og kong Magnus var med der, likedan Asbjørn, sønn til Jon fra Tjörn, Nikolas Kuvung, Pål Småttauge, Jon og Munan, sønner til Gaut fra Ænes og mange andre gjeve menn. De hadde 32 skip. Så rodde de til angrep. Birkebeinene rodde mot dem ut fra Vågen, og de møttes nord for Nordnes.
Slaget ved Nordnes
Disse lendmennene var med kong Sverre : Ulv fra Lauvnes, Ulv Fly, Håvard jarlssønn, Bård Guttormsson og Ivar Silke. Olavssuden som kong Sverre hadde, var en 25-sesse, og det var godt mannskap på den. Gornen som Gudlaug Vale hadde, var også en 25-sesse. Gjestene hadde Hårkniven, den var på 23 rom og Audbjørn styrte den. Huskarene hadde Fjordkollen, og Asgeir Hamarskalle styrte den. Birkebeinene hadde mange store skip.
Da de rodde frem, lå Olavssuden ytterst, og 9 storskip la seg til på utsiden av den. Det ble en både hard og lang kamp. Mennene til kong Magnus gikk hardt på Olavssuden, de kastet stein og skjøt og brukte kastespyd; ettersom de lå med stavnen inn mot suden, kom de ikke til med hugg. Likevel fløy det så tett med våpen at der det hadde stått 3 mann i hvert halvrom på Olavssuden, der sto det én igjen og somme steder ingen.
Da kong Magnus' menn ikke hadde mer stein og skuddvåpen igjen, ville de borde suden. Men birkebeinene tok skuddvåpen og egget hverandre til å verge seg. Mangen mann som hadde falt for steinkast eller andre våpen, reiste seg nå igjen, og alle sloss så godt de kunne. Det ble på ny en hard kamp. Kong Sverre løp opp på skips- bordet; han hadde hvit kåpe med god brynje under og rødt skjold. Han egget mennene sine til strid. Så snudde han seg og så mot babord av Olavssuden, der lå Gudlaug stallare med en 25-sesse og hadde ikke lagt seg lengre frem enn til bakre øserom.
Kongen ropte på Gudlaug og sa at han skulle aldri trives når han la seg så lite frem med et skip på 25 rom. Gudlaug svarte at han rådde ikke med det. Kongen tok en båtshake og stakk i kinnungen på Gudlaugs skip og ropte til sine menn at de skulle dra det fremover langs skipet, og det gjorde de; det kom da så langt frem som til fremre øserom. Det varte ikke lenge før det ikke var en mann fremmenfor masten på Gudlaugs skip som ikke blødde.
Kampen var hard og mange ble såret. Audbjørn som var høvding for gjestene, la seg inn til gjesteskipet til kong Magnus, og det går ord om hvor djervt de sloss; ingen kunne være viss på hvem som skulle gå av med seieren.
Kong Magnus blir såret
Hallvard Gæla het en mann fra Viken, han skjøt bedre enn alle andre. Han skjøt den dagen en pil mot skipet til kong Magnus, men den fløy over skipet. Så skjøt han en pil ned i bordingen, og den tredje under kjølen. Da var det en mann som sa : <Du skjøt bedre i sommer da det gjaldt penger og det var satt opp sølv for den som skjøt best! Da vant du sølvet og viste din ferdighet. Det er viktigere at du sikter rett nå og verger kongens liv!> Han svarte : <Synes dere ikke jeg har siktet godt?> Da svarte den andre : <Det er ingen her ombord som har siktet så skjevt som du.>
Da tok Hallvard opp en tylvt piler og skjøt dem alle sammen mot skipet til kong Magnus og rammet en mann i hvert skudd; han skjøt så lenge pilene rakk. Da tylvten var skutt bort, la han buen under foten og brøt den sund.
Da sa kongen : <Hvorfor gjorde du slik med buen? Vi trenger like mye hjelp nå som før.> Hallvard svarte : <Nå har jeg gjort fra meg med skyting, men enda skal jeg verge plassen min likeså godt som enhver annen.> Så tok han sverd og skjold og gikk ut på skipsbordet og sloss bedre enn de fleste.
Kong Magnus gikk frem på skipet sitt og kjempet i forrommet, han var sterkt opphisset. Han gikk så nær birkebeinene at han trådte ut på bordingen med den ene foten for å nå en mann med sverdet. Men birkebeinene kjente ham på våpen og klær, og det sto straks tykt av måpen mot ham. En mann slengte sverdet mot ham, og det traff ham i vristen og skar seg igjennom foten. Kongen snudde seg fort og ville komme seg unna, men så gled han med det ene benet på tiljen som var blodig, og falt bakover.
Dette så birkebeinene og satte med en gang i et seiersrop. Orm kongsbror sa til sine menn : <Hva skal dette ropet bety?> En mann svarte høyt : <Der falt kong Magnus!> Da sa Orm . <Da er det avgjort hvem som skal ha landet. Hugg tauene og ro unna så fort dere kan!> - og det gjorde de. Dernest flyktet Asbjørn Jonsson og så den ene etter den andre.
Kong Magnus kom fort på føttene og ropte og sa de ikke skulle flykte, det feilte ikke ham noe, sa han. Men det lot til at ingen hørte. De løste Skjeggen fra Olavssuden og rodde bort. Men birkebeinene satte stavnljåer (båtshaker) i Hovdebussen og ryddet den. Steinfinn sto alene igjen til slutt, og han verget seg som en mann. De fikk ikke ram på ham før de tok en ås fremme i stavnen og slo ham med den. Han falt med stor ære.
Birkebeinene ryddet mange skip der, men mange falt. Hele hæren til kong Magnus flyktet unna med ham.
Orm kongsbror
Orm kongsbror la i land borte i Gravdal, for han hadde et stort skip, og det var tungrodd. Der gikk han og hans menn i land. Birkebeinene tok skipet og alt som var ombord. Noen rente til fjells etter Orm. Han hadde vondt for å gå, og to mann leide ham. Men birkebeinene kom snart etter. Da spente Orm av seg en diger pengepung som han hadde i beltet, og så lot han sølvet renne ut. Noen av birkebeinene som var like ved ham, samlet opp sølvet og ble heftet med det en stund. Orm kom seg da opp i fjellet, og slapp fra dem.
Kong Sverre ga gjestene en kraftig skrape for de hadde latt Orm slippe unna mens de krøp rundt i lyngen og lette etter noen sølvpenger.
Birkebeinene hadde ikke krefter til å jage flyktningene langt, de var såret og forslått. De tok 18 skip fra kong Magnus, og med dem seilte de inn til byen; der fikk de også et stort krigsbytte, for kong Magnus hadde mye løsøre den gangen.
Kong Sverre ble i byen en tid. Han satte sine menn til å styre på de skipene han hadde tatt fra kong Magnus. Og han holdt speidere ute for å få greie på hvor kong Magnus var.
Kong Sverres speidere
Kong Magnus dro uten stans sør til Stavanger; der samlet de seg mange av mennene hans som var igjen. Så vidt vites, kan en regne med at det var falt omtrent 300 mann på begge sider i slaget ved Nordnes.
Biskop Eirik tok godt imot kong Magnus; og han egget ham sterkt til å dra tilbake til Bergen igjen, han sa at birkebeinene ventelig ikke var budd på å slåss nå. Kongen likte godt dette rådet; biskop Eirik samlet alle de folk han kunne få tak i og stilte selv sine huskarer. Han tok også selv med kong Magnus, og kongen fikk endatil mange menn fra bygdene.. Så dro de nord til Bergen få dager senere, og de seilte så fort de kunne.
Øyolv Avlesson var ute på speiding med en skute, og de visste ikke ordet av før de så flåten til kong Magnus i sundet like foran seg. Da sa de til hverandre at dette ble nok farlig roing.
Øyolv fant på en utvei, de skulle ro videre frem i sundet og late som de var heklunger. <La oss styre rett på skipet til kong Magnus som om vi hadde nytt å fortelle.>
Nå trodde heklungene at det var deres folk som kom med nyheter, siden de stevnet så bent på kongen. Men da de kom nærmere , så de at dette var ikke deres menn, de rev ned tjeldet og rodde mot dem. Birkebeinene la seg på årene og rodde sørover, ut av sundet. Heklungene rodde etter dem, og det skipet som kom dem nærmest, hadde biskop Eirik og mange prester ombord. De var like etter birkebeinene, men tok dem ikke igjen. Da biskop Eirik så at det gikk for smått, sa han at de skulle ro i land så fort de kunne og sette fra seg de lærde og lette skipet på den måten. Da kunne de nå igjen birkebeinene. Så ble gjort; men mens de holdt på med dette, rodde birkebeinene fort unna, og biskopsmennene nådde dem ikke igjen.
Birkebeinene styrte til havs og tok ytre leia tilbake til Bergen; de brakte nyheten til kong Sverre og fortalte ham om alt det de hadde sett på nært hold.
Så snart birkebeinene fikk vite at kong Magnus hadde tenkt å komme brått på dem, rådslo kongen med sine menn om hva de skulle gjøre. Alle var nå enda mindre lystne på å slåss enn forrige gang; de ville heller se å komme unna nordover. De sa at de var ikke i stand til å slåss, mange var hardt såret, og alle var de trette. Det var bare få dager siden de hadde slåss mot en stor overmakt, og mange sa at de hadde vært så hardt ute ved Nordnes at de gjerne ville flyktet, om de bare hadde kunnet komme bort fra slaget.
Rådslagningen endte med at alle var enige om at de skulle se å komme seg unna så fort de kunne, og seile nordover. Så fordelte de seg på skipene så alle skip kunne seile på et slags vis. Kongen satte Øyolv Avlesson til å styre Hovdebussen som Narve hadde hatt; det var et stort skip, men det hadde ikke godt utstyr.
Øyolv Avlesson kom til byen med meldingen sent på kvelden, og alt morgenen etter ved daggry, før solen sto høyt på himmelen, var kong Sverre ute av byen med hele hæren. Men det var så tynt med mannskap at de måtte ro i båter fra det ene skipet til det andre og hjelpe til med å få heist masten og heise seil. Samme dag ved nonsleite dro Øyolv ut fra byen, da hadde de fått heist seil. Da så de skipene til kong Magnus komme sørfra forbi Kvarven. Heklungene fikk se Øyolvs skip, og de skjønte at her var det birkebeiner ombord. De mente at nå hadde de viltet i hendene. De seilte etter dem med 5 skip og jaget dem helt nord til Furesund.
Det var alltid svært vanskelig for birkebeinene å få speidet sør for Stad den tiden kampen sto mellom kong Magnus og kong Sverre. Når de møtte bønder og folk fra land eller kjøpmenn eller fiskere, fikk de aldri vite sannheten om kong Magnus og hans menn, om det så bare var et nes imellom dem, eller et leite på land. Men dersom kong Magnus møtte noen, så sa alle fra om birkebeinene, hvor de var. Dette var farlig for birkebeinene, og det førte til tap av menneskeliv.
Men det sa alle, både venner og uvenner, at birkebeinene var modige til å speide, og de kom seg unna mange ganger der ingen trodde de kunne ha håp om livet, og ofte sto de imot der ingen skulle vente at de kunne seire.
Ved Nordnes falt Sindre Snebjørnsson og Narve Guttormsson. Det falt også mange andre av Sverres menn. Folk sier at ikke noe slag som kong Sverre kjempet var bitrere enn dette, og det var lenge usikkert hvordan det skulle gå, inntil skjebnen avgjorde seieren.
Mennene til kong Magnus gikk ikke lite djervt på, helt til de flyktet, de mente at de hadde seieren i hendene først i slaget, fordi de trodde at birkebeinene ikke kunne slåss ombord på skip; de hadde kjempet til sjøs en gang før, nord for Gaularosen, og da hadde de flyktet.
Kong Sverre seilte sin vei nordover, han skyndte seg av sted til Trøndelag og dernest til Nidaros. Der ble han godt mottatt. Han lot skipene sette opp og slo seg ned i byen. Treborgen ute ved Ilevollene, som erkebiskop Øystein hadde latt bygge, ble satt i god stand, og kong Sverre lot også sette opp et gjerde av påler ut fra borgen og frem langs sjøen; men gjerdet ble ikke helt ferdig den sommeren.
Eirik Sigurdsson
Samme vår kom en mann som kalte seg Eirik, til kong Sverre; han sa han hadde vært i Jorsaler og hadde badet i elven Jordan med et brennende lys i hånden. Og han og hans menn fortalte at før han steg ned i vannet, hadde han sagt at Gud skulle la lyset komme brennende opp av elven - <så sant jeg>, sa han, <er sønn til kong Sigurd>.
Og mennene som fulgte ham, sa at han gikk opp av elven med lyset brennende.
Eirik hadde vært i Miklagard og tjent kong Manuel. Han hadde vært mange steder hos fyrster sør i landene; han var en dannet mann og hadde store kunnskaper. Han var liten av vekst og ikke så vakker å se til. Han søkte kongen om lov til å vise ved gudsdom at han var av den ætten han mente, at han var sønn til kong Sigurd.
Kong Sverre forela først saken for høvdingene og spurte dem om råd. Deretter hadde han saken fremme på hirdstevner, og sa dr at han ville vite av hele hæren hva de ville samtykke i. Men han fikk det svaret at hele hæren ville følge kong Sverre og ingen annen.
De viseste menn og andre som hadde vært med på rådslagningen, mente likevel at det var rett at Eirik fikk sanne med gudsdom hvem som var hans far.
Da sa kong Sverre til Eirik . <På mine venners råd vil jeg gi deg lov til å ta prøven og la Gud sanne hvem som er din far. Men om det skulle gå slik at det viser seg at du er min bror og kong Sigurds sønn, så har det navn og rike som jeg nå har, kostet meg så mye av strid og harde kår, og jeg og birkebeinene har måttet tåle så mye livs- fare, at jeg ikke vil låne eller gi bort kongenavnet hverken til deg eller noen annen og heller ikke gi fra meg noe av den makt jeg nå har. Du kan ta imot dette tilbud om du vil, og dermed forlik med meg og lov til å gå igjennom prøven. Men om du ikke vil det, skal du fare herfra i fred som du kom.>
Eirik takket kongen med pene ord, for han var svært veltalende. Han sa at han ville ta imot kongens tilbud og være glad for å få lov til å vise sannheten om sin farsætt, og siden ville han gi seg helt i Guds og kongens vold.
Eiriks jernbyrd
Litt senere fastet Eirik til jernbyrd. Da han skulle bære jernet, sa kong Sverre slik frem for ham den eden han skulle sverge : <Du legger hånden på helligdommen og den hellige bok og tar Gud til vitne på det, og du må la din hånd komme helt fra jernet så sant du er kong Sigurds sønn og min bror.>
Da svarte Eirik : <Må Gud la meg bære hel hånd fra dette jernet så sant jeg er kong Sigurds sønn. Men jeg vil ikke bære jern for å sanne farsætten til andre enn meg selv.>
Og den eden bar han jern på, og han var ren. Kong Sverre tok da imot ham som frende, og ga ham en høy stilling i hirden. Eirik var en vennesæl mann og slett ikke stor på det; han holdt også følget sitt bedre enn vanlig var.
Forsøk på forlik mellom Magnus og Sverre
Kong Magnus kom til Bergen med hæren, og han ble der utover våren. Da det led på, lot han hæren gjøre seg i stand og seilte nord til kaupangen, og han kom der til den senere Olavsmesse (3. august). Kong Sverre rustet seg mot ham i byen, og han hadde stopr hær, for bøndene hadde lovt å hjelpe ham, og det var også kommet en mengde mennesker til byen, som det pleier å gjøre til høytidene.
Kong Magnus ble liggende lenge ute ved Holmen, for han mente det var uråd å søke inn til byen, så mange mann som kong Sverre hadde alt i alt, og han ville vente til høytiden var over og bøndene hadde reist hjem. I denne ventetiden taltes de ved en stund hver dag, kongene, og kong Sverre tilbød nå som før å dele riket i to halvdeler og Magnus skulle få velge hvilken del han ville ha. Kong Magnus svarte hverken ja eller nei på dette.
Så lot kong Sverre blåse til husting i byen. Han fortalte bøndene om tilbudet og hva samtalene gikk ut på. Kongens tale ble hilst med glede, og folk sa de ville være glade om det kunne bli fred, og var ivrige for at kongene skulle tale mer om saken. Det ble satt grid mens forhandlingene sto på. Kong Magnus rodde inn til Øra på en skute, og kong Sverre satt til hest oppe på Øra. Det var en mengde folk hos ham, mest bønder og bymenn som ville høre hva kongene sa, og vite hva det kom ut av samtalen.
Nikolas Arnesson var den første som talte på vegne av kong Magnus. Talen gikk ut på at det burde bli forlik slik som de hadde talt om før. Han talte lenge og klokt. Mennene til kong Magnus hadde rodd opp i elven med noen skuter, og birkebeinene gikk ned til dem og lot bære øl til dem fra byen. De satte seg og drakk sammen på Brattøra, for selv om de tjente i to hærer, så var mange av dem frender eller svogere eller de hadde vært venner før.
Nå tok kong Sverre ordet. Han sa at han ville gjerne ha forlik med Magnus så landet kunne få fred. Han bød det vilkår at de skulle dele landet mellom seg i to like store deler, så kunne de være konger begge to, slik som sønnene til Magnus Berrføtt hadde vært før og likeså sønnene til Harald Gille; han sa at siden den gang kong Magnus den gode hadde delt og gitt halve landet til sin farbror kong Harald, hadde det som oftest vært to ad gangen som var tatt til konge i Norge, stundom flere også, og han sa at de godt kunne gjøre det som andre hadde gjort før dem.
Bøndene og bymennene hilste kongens tale med høye tilrop, de sa det var vel talt.
Kong Magnus sto nå opp og talte med høy røst; han la bånd på seg og tok først rolig til orde, men sa så : <Det er blitt meg fortalt om de norske kongene som De nå tar som døme på at det har vært to konger samtidig, at når de delte landet forgikk det fra først av i kjærlighet og vennskap mellom brødre eller andre nærskyldte frender, men det sluttet alltid med uvennskap og noen ganger med drap. Og slik vil det gå for oss også. Jeg nevner den vanske- lige stilling jeg er kommet i, og de ulykker som har rammet meg i den siste tid; jeg har mistet gjeve menn, både frender og venner. Og jeg vet at om jeg går til et tvunget forlik, blir det ikke greit å ha de to hirdflokkene våre sammen i én kjøpstad eller i samme tjeneste, slike saker som det er her mellom dem. Det blir ikke lang freden om vi skulle prøve på denne måten.>
Da svarte kong Sverre : <Det er sant som du sier om denne freden, kong Magnus, at selv om vi to ville holde den, så blir den brutt av andre. Heller enn at vår ulykke lenger skal bli til mén for mange, vil jeg dra bort fra landet med mine menn, dersom De vil sverge på at jeg skal få rå over halve landet og sette mine menn til å styre det i fred og frihet. Så skal jeg holde meg borte fra landet i 3 vintere. Men når jeg kommer tilbake, da skal De og Deres menn rømme landet for oss de neste 3 vinterne på samme vilkår som jeg gjorde for Dem.>
Da svarte kong Magnus : <Jeg setter det vilkår at du, Sverre, og dere, birkebeiner, drar bort fra landet og dertil at dere aldri kommer igjen! Jeg ble viet og kronet av legaten fra Roma med alt landsfolkets samtykke. Jeg svor da jeg ble viet, at jeg skulle holde landets lov og verge med sverdet det som jeg mottok i vigselen, mot vonde menneskers åtak og ufred. Jeg lovte også at jeg heller skulle miste livet enn å handle mot eden. Gud må rå for hvor langt mitt liv skal bli. Men det er ikke tale om at jeg vil bryte vigslings-eden av feighet, slik at jeg deler landet med deg, Sverre. Jeg har mistet 100 lendbårne hirdmenn for dere birkebeiner, derav 16 lendmenn, og den 17 de var han som det var verre ulykke for meg å miste enn alle de andre jeg har nevnt, det var Erling jarl, min far.
Dertil er det ugjørlig for meg å dele landet med deg, Sverre, en mann som jeg ikke tror har ætt til å være konge, hverken her eller annensteds. Det skal være sant og visst at enten skal jeg ha hele Norge eller også miste det helt, og da livet med.>
Da sa kong Sverre : <De minnes batre den skade De selv, kong Magnus, har lidt i kampen mellom oss. Men De ser ikke på hva jeg har mistet for dere frendenes skyld; det er meget større å regne for enn det De nå har talt om. For det første ble min far, kong Sigurd, felt sør i Bergen. Så ble kong Øystein, min farbror, drept øst i Viken. Litt senere, etter kong Inges fall, ble min bror Håkon tatt til konge over hele landet, og da reiste Erling Skakke en flokk imot ham og drepte ham sør på Møre; mange lendmenn og gjeve menn ble drept sammen med ham. Erling lot min bror Harald henge opp som en kråkunge sør på Kvarven. Min bror Sigurd ble hugget i hjel i Bergen. Søskenbarnet mitt, Øystein, felte De ved Re.
Det som De sier til meg, at jeg ikke kan være konge i Norge, det kunne jeg like godt si til Dem, om jeg gjorde forlik og ga Dem av min farsarv; for det har aldri hendt i Norge at en som ikke var kongesønn ble kalt konge, før du ble det, kong Magnus.
Men nå tilbyr jeg det samme som jeg før har gjort . gå du opp på Ilevollene og still opp hæren din til kamp; jeg skal gå ut av borgen med alle mine menn, og så skal det gå deg slik det gikk sist vi sloss, eller verre. For nå vil vel Gud gjøre endskap på den makt du har hatt nå en tid med urette.>
Da svarte kong Magnus : <Nei, vi vil ikke gå opp på den forbannede vollen din flere ganger. Gå du heller om- bord og sett mannskap på like mange skip som jeg har, og la oss så legge ut i elven og slåss.>
Da svarte kong Sverre : <Skipene er satt opp og ikke kampberedte. Men jeg kan få i stand tre skip, så kan du sette de menn du vil, på andre tre, og så kan vi legge til kamp med disse seks skipene.>
Kong Magnus sa : <Jeg mener det er best vi ikke dreper flere menn enn vi alt har gjort i denne striden. Det er sant som du sier, Sverre, at jeg ofte har måttet flykte i all hast for dere. Men du, Sverre, har da ligget og gjemt deg i røyser hver gang det skulle være strid. Om du tør, så gå alene frem med dine våpen, jeg skal komme mot deg alene, vi skal skifte hugg med hverandre, og la så den som vinner, få land og kongedømme.>
Kong Sverre svarte : <Vår ulykke er synlig nok om vi ikke slåss selv. Vi har hærmenn for at de skal slåss for oss i krig. Jeg synes det er svært lite kongelig å slåss i tvekamp som andre slåsskjemper uten å ha menn i sitt følge. Men, kong Magnus, hvis du helst vil kjempe med meg alene uten at noen annen mann er med, ta da din hest, jeg skal ta min, og så rir vi i turnering. Det er skikk hos mektige menn.>
Etter hvert som de talte, ble de mer og mer uenige. Og likedan gikk det med de mennene som hadde drikkelag sammen på Brattøra. Så gikk alle mennene til kong Magnus ombord og rodde skutene ut på elven.
Kong Magnus og kong Sverre skilles
Kong Sverre lot dra en skute over Øra og satte den på sjøen, noen mann sprang ombord, og de rodde ut mot heklungene; de kom så nær at de skjøt på hverandre. Heklungene rodde unna. Det falt menn på begge sider, og noen ble såret. Karl Kjøttlår fikk banesår der.
Kong Magnus rodde nå skutene ut til hæren sin ved Holmen. Og få netter senere rodde kong Magnus ut av Trondheimsfjorden og sør til Bergen igjen. Det kom ikke til noen kamp den gangen.
Kong Magnus ble i Bergen vinteren over.
Den sommeren hadde kong Magnus tatt leidangen og alle andre inntekter fra sør for Stad og helt nord til innløpet til Trondheimsfjorden. Kong Sverre fikk vite at kong Magnus med hele hæren sin var kommet sør forbi Stad, og de fleste av lendmennene hans var med ham. Men kong Sverre hadde ikke annet til vinterforsyning for sine menn enn det de kunne få fra Trondheimen.
Da fant kong Sverre på den utvei at han ville ta over land til Opplandene; han satte etter seg i Nidaros sin bror Eirik og en som het Koll, sønn til Isak fra Folskn og mange andre; de skulle vokte skipene. Det var mange andre sveitehøvdinger der.
Kong Sverre dro i vei til han kom til Opplandene; han sendte menn foran seg ned i bygdene for å prøve om de kunne få tak i noen av heklungene eller det de eide. Der drepte de Ossur, sønn til Jon Vågedraum, og Øyvind, sønn til Dura-Jon, og mange andre.
Så dro kongen ned til Oslo og satte menn i sysler over hele Viken. Heklungene rømte unna, noen i øst og noen i vest til kong Magnus, og der fortalte de hva kong Sverre hadde fore.
Kong Magnus delte hæren sin i to, og han sendte størstedelen øst i Viken mot kong Sverre. Fører for denne flokken var Orm kongsbror.
Slag i kaupangen
Kong Magnus seilte av sted med syv langskip og en skute som åttende skip, og han kom til Nidaros litt før Mortensdag (11. november). Men Eirik kongssønn og Koll Isaksson hadde fått nyss om at kong Magnus kom. De hadde vakt om nettene ute i gildehuset. Men de fikk ikke visshet for at kong Magnus kom, før de så skipene hans komme seilende inn forbi Digermulen. Da ble det med en gang blåst til samling av hele hæren mot dem, det ble fylket, og én fylking ble stilt opp ute på Øra, en annen oppe ved Skipakrok, Eirik kongssønn var fører for den. Koll Isaksson førte den tredje fylkingen, og med ham var noen bymenn. Men de fleste av bymennene hadde fylket seg på bryggene.
Kong Magnus og hans menn tok ned seilene da de kom innenfor Holmen og lot skipene gli mot Øra med tom mast. Dette var lørdag i samme uken. Da kong Magnus og hans menn hadde kommet nesten inn til korset, la de alle skipene sammen og ble liggende slik en god stund av dagen.
Men mange som var på Øra, vadet ut mot dem og kastet stein, og noen skjøt, og ba dem bare gå i land. Det kom det ikke noe svar på fra mennene til kong Magnus, av den grunn at høvdingene var samlet til rådslagning.
Hagbard Myntare holdt nettopp bryllup inne i byen. Han ropte på kong Magnus og sa at han ville be ham og alle mennene hans i bryllupet. Det var gjort for å spotte ham. Og ved nonsleite løste kong Magnus på flåten; de tok til å ro og rodde de 4 største skipene til elven og 4 andre til Øra. Kongen selv rodde inn i elven. Han la til der hvor merket til Eirik kongssønn sto.
Det ble hard motstand, men ikke lang. Kong Magnus og hans menn la skipene med langsiden inn mot sanden og skjøt opp på bryggene under føttene på birkebeinene. De sendte både stein og skytevåpen innover, og birkebeinene trakk seg tilbake. Da gikk heklungene i land med én gang, men birkebeinene tok imot dem, og det falt mange mann på begge sider, og mange ble såret.
Nå ble bymennene og leidangsmennene trette av å stå der, og de drev opp i byen. Men da birkebeinene så at fylkingen deres ble tynnere og at heklungene gikk så hardt på, snudde de og flyktet. Heklungene fulgte godt etter, og det falt mange mann for birkebeinene.
De som la til ute ved Øra, sprang overbord hvor sjøen tok dem til knes; så gikk de opp, og birkebeinene gikk mot dem; det ble en hard kamp. Da var det en som sa til Koll : <Nå tror jeg heklungene er kommet opp i elven!> Koll svarte : <Da er det vel best at vi flykter.> En mann svarte ham : <Mon det ikke er for sent for birkebeinene å flykte nå?> Koll snudde seg mot mannen og sa : <Der er de, de djevlene!> og hugget til ham. Og han hugget igjen.
Da Eirik kongssønn og hans menn flyktet, snudde noen heklunger der og kom ut på Øra; og der overfalt de Koll og hans menn, de kom dem i ryggen. Koll falt der, og mange av hans sveit.
Eirik kongssønn flyktet ut forbi borgen og så opp til Gauldal; mye av hæren fulgte ham. Men noen tok veien ut over broen, og mange løp inn i kirkene. De fleste av dem ble drept, for det fantes ikke kirke som ga trygghet da. Det hendte det som aldri hadde hendt før : folk ble dradd ut av Kristkirken og drept.
Det var en mann som het Øyvind Skrave, han var av de gamle birkebeinene, en dyktig kriger, stor og sterk. Ham tok de ut av koret i Kristkirken, dro ham ut på Øra og drepte ham der. Gudlauk Vale tok de i kirken; de la hånd på ham og pinte ham lenge for å få ham til å si hvor kong Sverre hadde gjemt pengene sine, og hvor vel Lavard var, Sverres sønn som Gudlaug før hadde fostret. Han sa ikke noen av delene, og det fikk han siden lov- ord for. Men kong Magnus lot Gudlaug drepe, og nesten ingen av birkebeinene fikk grid om heklungene kunne få drept dem.
Kong Magnus tok Olavssuden og hele kong Sverres flåte, 30 langskip. Han lot sjøsette 4 skip og gjorde dem seilklare så han kunne få dem med seg. Resten brente han opp.
Kong Magnus og birkebeinene
Kong Magnus skyndte seg nå å komme ut av byen, for han fikk høre at Eirik kongssønn hadde samlet en stor flokk bønder oppe i Gauldal. Og da de seilte ut av fjorden, sendte han menn for å hugge ned bufeet for Avle og for Toste på Ustan og for Helge på Rødås som tredje mann. De ranet også hos Eirik og Arne på Evjen. De fór stygt frem overalt hvor de kunne komme til, hele tiden mens de var i Trondheimen.
Torve, sønn til Jon Kutissa, lå med ett skip i Orkla-osen. Samme dag kom Bård Guttormsson med 30 mann sør fra Hevne i lia ovenfor Tunga. Da han så langskipet trodde han det måtte være heklunger, og han trøstet seg ikke til å gå på dem. De ble der natten over, og det ble temmelig kalt for mennene. Så sendte Bård 3 mann ut til gården Gjølme til Cecilia kongsdatter for å spørre nytt. Hun fortalte dem i all hemmelighet så mye som at mennene til kong Magnus var der. Mennene til Bård ville da gå på kongsmennene, <la oss ikke ligge her uten å gjøre noe>, sa de. Men Bård ville ikke, og det ble han som rådde. Dagen etter dro mennene til kong Magnus sin vei og fulgte kong Magnus.
Bård tok inn på gården og ble der en stund. Han fikk satt opp en sveit der, og birkebeinenes sveitehøvdinger kom dit og slo lag med ham. Der var Helge Torfinnsson, Ottar Knerra, Øyolv Avlesson.
Men Eirik kongssønn dro øst i Viken til kong Sverre og fortalte ham hvor uheldig han hadde vært.
Kong Magnus seilte sør til Bergen. Da var skalden Hall Snorresson hos kong Magnus, og han diktet disse versene:Prydet med røde gullet
pløyer Olavssuden
havet under kongen.
Kongelig er ferden!
Skuten er glad for havnen.
Hit er kongen kommet,
gild og gavmild fyrste
fra glimrende seilas.Utfor Holmen, der herren
styrer vakker havhest,
glir på hvalers kampvoll
glorøde skip med kongen;
fyrsten er kommet til oss,
fræg, med seier og fremgang;
kongen ledet spydting,
kampglad blant sine drenger.
Strid mellom gjester og hirdmenn
Kong Magnus budde seg til å bli i Bergen julen over. Han lot hirden ha gilde i den store hirdstuen, og gjestene fikk være i Sunnivasalen. Gjestene likte ikke at hirden fikk mjød å drikke, mens de selv bare fikk øl. Og femte dag jul, da gjestene var drukne, tok de våpnene sine og gikk til kongsstuen og ville hugge opp dørene. Da kongen skjønte det, sprang han til døren og ville stagge dem. Men Bård skjold, trellen hans, løp foran ham ut i forstuen, og han ble drept med en gang. Da snudde kongen og gikk inn igjen, og hirdmennene slo døren igjen. Men gjestene brøt den opp. Da løp de til døren de som hadde vakt om kongen den dagen, for de var de eneste som hadde våpen der i stuen. Noen tok ned ovnsteiner og kastet dem ut i forstuen. Da bymennene og huskarene hos kong Magnus og lendmennenes huskarer skjønte hva som gikk for seg, grep de til våpen og gikk til hirdstuen, og da dro gjestene seg unna. Men mange ble såret.
Morgenen etter sa kong Magnus at de gjestene som hadde vært ledere, skulle bli tatt, og han lot hugge hender eller føtter av noen, og noen mistet livet.
Eirik kongssønn
Da Eirik kongssønn kom sør til kong Sverre, ba han og følget hans at kongen skulle komme fortest mulig nord til Trondheimen. Han sa at trønderne sendte bud at kongen måtte komme og være høvding for dem slik som han hadde lovt dem før; for kong Magnus hadde truet med det da han dro fra Nidaros, at han skulle nok la trønderne få unngjelde for den svik og list som de hadde brukt mot ham og hans far, Erling jarl. Kong Sverre ga det svar at han ikke brydde seg så mye om slik snakk som Eirik fór med; han sa de hadde vist lite vett i det de hadde gjort. Han ga dem hard påtale for det de hadde fått i stand. Kongen sluttet med å si at nå var det gjort i stand julegilde med mye strev og omkostninger, og nå ville han ikke røre seg derfra før etter jul. Og dermed ble det.
Orm kongsbror og kong Sverre
Men Orm kongsbror kom øst til Viken med mange mann. Han kom til Tønsberg, og der lå de mest ombord i skipene; stundom seilte de oppover Folden, stundom vest på Agder, eller i Vestfold. Begge hærer tok menn for hverandre når de kunne komme til; men heklungene kom ikke til Oslo, og kongen kunne ikke gå imot dem, for han hadde ingen skip.
Etter kyndelsmesse (2. februar) dro kong Sverre fra Oslo, han la veien nord til Trondheimen. Da han var på Hadeland og skulle ri over Randsfjorden, brast isen under dem, og 7 mann druknet der, gjeve menn alle sammen. Det var Jon skutelsvein, Hallvard Lepp Sunnivasson, og Ogmund Hallsteinsson, bror til Lodin; ingen ble reddet, hverken menn eller hester.
Kong Magnus drar til Trondheimen
Etter jul gjorde kong Magnus seg i stand til å seile nord til Nidaros; han dro fra byen etter kyndelsmesse. Han hadde med seg hirden sin og et utvalgt mannskap; det ble talt opp 800 mann på skipene. Han seilte fort, men lå likevel lenge værfast i havn flere steder. Enda kom de helt uventet til Trondheimen og inn til byen, det var lørdag i andre uken i langfasten.
Da de rodde mot byen, laget de det slik at noen skip la til ved Øra, og noen rodde opp forbi Erlendshaug og stevnet mot broen, og nå gikk det fort.
Birkebeinene flykter
Nå må vi fortelle noe om birkebeinene. Det var mange av dem rundt i byen og i badstuene, og alle var de uten tanke på at en slik ufred kunne komme over dem. Bård Guttormsson var den første som skjønte noe, og han og alle hans menn tok med en gang veien over broen. Ottar Knerra og Helge Torfinnsson hadde en skute liggende ved bryggen i kongsgården, og de løp dit.
Øyolv Avlesson hadde gått for å bade, og han var avkledd; han hørte et barn si : <Her kommer heklungene!> Øyolv tok klærne i armene og gikk opp og ut gårdsporten ved Krosskirken. Da kom det mange heklunger uten- fra gjennom stretet. Så rente han ned til bryggene og kom seg ut på en skute som lå der. Og så trakk birkebeinene sverdet, og noen tok skjoldene, og hver brukte det han hadde i hendene, og så la de fra land og ville stikke over elven. Men da de skulle lande nord for Skjellungerhella ovenfor Erlendshaugen, kunne de ikke skjønne hva som var i veien, båten ville ikke gå lenger. Noen trodde at de var hærfjetret (bundet med trolldom) og at de var dødsens alle sammen. Men så var det bare ankeret som hang ute, de hadde glemt å dra det inn i båten, og det holdt dem fast da de kom inn på grunt vann. Med en gang de merket dette, hugg de ankertauet, så kom de snart til land og løp opp. Ottar og Øyolv var sammen. Det var falt mye sne. De heklungene som hadde landet ved Bakke, kom nå løpende, og de møttes der hvor gatene krysser ovenfor Erlendshaug. Begge flokkene løp så fort de kunne. Tre av heklungene var raskere til bens enn de andre; Øyolv og Ottar løp sammen. De møttes med heklungene, men disse gikk ikke på dem. Birkebeinene kom seg forbi på veien til sine menn. De var da 15 sammen i en dal nedenfor Berg. Ottar sa han ville slåss, men Øyolv rådde fra. <Folk kommer til å slutte seg til dem,> sa han, <men oss vil ingen ha noe med nå>.
Deretter tok birkebeinene veien unna og opp i Klæbu og så over Nidelven og inn i Gauldal. Der kom flere til, alle de som hadde flyktet unna, samlet seg der. Så dro de opp gjennom Soknedalen og over Oppdalsskogen. Derfra gikk de til fjells. Og da de kom til Hjerkinn, møtte de kong Sverre som kom sør fra Viken.
Da kongen møtte sine menn, fortalte de ham at det ikke hadde gått dem godt; de hadde mistet mange av sine våpenfeller. De birkebeinene kongen hadde med seg sørfra, gjorde nokså mye narr av dem. Dagen etter dro de ned til Oppdal, da hadde de hester å ri på alle de som hadde fulgt kongen sørfra, og ingen av dem ville låne hesten sin til dem som kom nordfra. Bård Guttormsson og alle hans menn måtte gå. Bjarne Kalfsson skald var hos ham da, og han kvad en vise :
Nå er det fæle tider!
Jeg ser at fanten rider,
mens lendmenn må vandre
veien til fots som andre.
Hirdens menn må løpe,
her er ikke lett å kjøpe,
jeg tåler mangt uten kvide,
- men matsveiner får ride!Sigurd og Håkon, kong Magnus' årmenn, blir drept
Kong Sverre kom siden ned i Orkdal til en gård som heter Grjótar. Der var noen av sysselmennene til kong Magnus, den ene het Sigurd, den andre Håkon. Birkebeinene tok huset de var i, og drepte dem begge to og hele deres følge. Én mann kom seg unna ut bak plankeveggen, han het Ottar Gåse, han løp ut av gården. De fulgte etter ham 5 mann til hest, den av rytterne som kom han nærmest og fulgte ham lengst, var kong Sverre. Men Ottar kom seg unna i krattskogen og tok veien ned til Orkla-osen. Han kom over elven i en båt og kom derfra inn til Stein og så til Gauldal. Han gikk hele veien så fort han bare kunne.
Kong Magnus og bøndene
Om kong Magnus og hans menn er det nå å fortelle at de svermet rundt i byen, og de drepte mange av birkebeinene. Det nyttet ikke å tale om grid. Kongen ble i byen natten over, og han sendte bud ut til Orkdal at han ville komme dit onsdagen etter og holde ting med orkdølene. Han sendte også bud til Gauldal at gauldølene skulle komme til byen fredag., da ville kongen holde ting med dem der.
Kong Magnus dro med hele sitt følge opp til Orkdal til tinget der; de bøndene han hadde stevnet, var kommet. Kongen sto opp og talte :
<Dere trøndere synes vel det er langt å minnes den gang vi hadde ting sammen sist. Nå er det 3 år siden, og dere skulle betalt meg leidangskatt hvert år; dertil er det to år før som dere er skyldig leidang, dere skulle greidd den ut med utror og skip og alle de plikter som kongen har rett til å kreve av dere, dertil landskyld og sakøre, dette har dere betalt til våre fiender. Måtte dere få Guds vrede over dere for dette, så visst som dere skal ha min!>
Han talte hardt og var så sint at han bante. Bøndene trodde en stund at han ville drepe dem.
En mann het Roe på Kjærstad; han svarte kongen med noen ord og ba om fred for bøndene; de skulle ha grid og en frist med betalingen. Kongen ga dem en halv måned, da skulle hele gjelden betales inne i byen. Om de greide dette, lovte han bøndene grid. Så ble det vedtatt at kongen skulle ha leidangen.
De to sysselmennene som er nevnt før, Sigurd og Håkon, dro opp til Grjótar. Og kongen selv vendte tilbake til byen om kvelden.
Ottar Gåse kommer til kongen
Fredagen da morgenmesse var slutt i byen, var det enda ikke kommet noen bønder til tinget. Da så de at det kom noen menn med vedlass nedover Steinberget. Kong Magnus bodde i et hus i Eirik Arnessons gård. Samtidig kom Ottar Gåse, som er nevnt før, til byen; han tok med en gang veien til Eiriks gård. Det var noen hirdmenn der i gården, og da de så at mannen hadde hastverk, spurte de om han hadde hørt noe nytt om birkebeinene. Han svarte : <Det sier jeg ikke til dere. Hvor er kongen deres?> De sa : <Til stevne, oppe i Kristkirken>.
Mannen strøk av gårde, og da han kom ut i byen, kunne de se ham løpe til kirken. Litt senere kom kongen løpende av alle krefter til gården, han ba mennene ta sine våpen og komme seg ombord på skipene så fort råd var.
<Birkebeinene kommer mot oss!> sa han.
Og så låt det i lurene, og alle mann skyndte seg å ta våpen og klær og løpe ombord; så rodde de ut til Holmen.
Men dagen gikk, og det kom ingen birkebeiner. Og heller ingen gauldøler kom til tinget; det syntes de var underlig om det ikke var så at birkebeinene var i nærheten. Det rimeligste syntes de, var at denne mannen hadde kommet med falske nyheter; men han holdt på at det var sant som han sa. Og han var ombord på kongeskipet.
Det var mange som ba kongen om lov til å ro inn til byen, de sa at de hadde klær eller våpen eller sølv der. Noen ville ha seg noe å drikke, andre hadde kone i byen. Kong Magnus frarådet dem alle sammen å ro inn til byen, og han ga få landlov. Men mange tok det allikevel.
Kong Sverre og birkebeinene lå oppe i åsen, og de hadde god greie på hva som gikk for seg i byen. Lørdag morgen ville Sverres menn gå mot byen; men kongen ville de skulle vente enda litt til folk flest var i badstuene. Men mennene fikk sin vilje, de var hissige på å begynne jakten, og de gikk mot byen nokså tidlig på dagen. Det var sterkt regnvær.
Ingen merket noe før de alt var i byen, og det ble ikke gjort motstand. De drepte mange; Einar falt der, han som var styresmann på skipet til kong Magnus. Noen kom seg unna med båt og rodde ut til Holmen. Mange båter kom også ut fra Holmen, de hadde tenkt seg inn til byen til de fikk se birkebeinene komme utenfra mot borgen.
Da kong Magnus så at birkebeinene kom, dro han bort med sin hær, han seilte ut fjorden og sørover helt til Bergen. Det ble sagt at nå kunne en se hvor liten lyst kong Magnus og hans menn hadde til å gå mot Sverre og hans menn i fylket slag, siden de flyktet fra byen uten kamp bare de fikk nyss om at birkebeinene skulle komme. Og denne gangen hadde kong Magnus 800 mann, mens kong Sverre ikke hadde mer enn halvfjerde hundre. Dertil kom at treborgen var i så god stand, med dike omkring, at det var lett å verge den med halvt så mange mann som det trengtes for å ta den.
I denne tiden hadde kong Magnus hele flåten alene; han hadde derfor makten over folk og land sør for Trond- heimsfjorden med skatter og skylder, så nær som det birkebeinene lurte seg til å ta med noen skuter sør på Møre. Både birkebeiner og heklunger fór stygt frem når ikke høvdingene var med.
Birkebeinene holdt mest til øst i Viken eller på Opplandene, der hadde de mest utsikt til å vinne gods. Heklungene falt rett som det var over dem, eller de overfalt heklungene, og seieren var snart på den ene, snart på den andre siden. Det kunne være mye å fortelle om det. Men vi vil holde oss mest til de hendingene vi synes var de viktigste og hvor kongene selv var med.
Våren etter lot kong Sverre sette opp et gjerde av påler, slik at det sto påler hele veien ut med sjøen og inn forbi gildestuen og videre opp over Øra til elven og videre langs den opp til bryggene. Det ble satt opp en valslynge ute på Brattøra. Det ble også bygget et kastell oppe ved broen.
Kong Magnus og kong Sverre i Nidaros
Kong Magnus seilte ut fra Bergen om sommeren, og han hadde fått en stor hær fra sør i landet. Nesten alle lendmennene hans var med ham, og de var godt rustet. Så dro de nord til Trondheimen. Han la inn ved Holmen med flåten, og de lå der noen netter.
Kong Sverre satt i byen.
Så seilte kong Magnus videre inn i fjorden og tok leidangsskatt der av hele Trondheimen og seilte så ut til byen igjen. Der lå han første natten ved Devle innenfor Ladehammeren. Men morgenen etter var det slik tåke på sjøen at en ikke kunne se lenger enn fra stavn til stavn på skipene. Da rodde kong Magnus i vindstille inn til Holmen.
Kong Sverre hørte dem ro, men kunne ikke se noe; han trodde de ville legge i land og lot blåse til samling av hæren ute på Øra. Men kong Magnus og hans menn lå ute ved Holmen om natten; om morgenen la de til inne ved Ilevollene og gikk opp der med størstedelen av hæren, og de gikk nær inn til borgen. Birkebeinene gikk imot dem, og partene skjøt på hverandre.
Kong Magnus og hans menn mente nå å stenge veien for birkebeinene og stanse alle tilførsler både til lands og til vanns. Derfor brente de broen over Nidelven. Kong Sverre trakk seg da ut til borgen med sine menn, og der lot han sette opp to tjeldbuer; han lot også flytte to stuer fra byen dit, og fikk satt dem opp der ved borgen.
Slik satt de nå en tid begge flokkene.
De fleste av mennene til kong Magnus lå ombord på skipene om natten; de skiftet på sveitevis med å holde nattevakt ved borgen, men det var alltid mange av dem. De hadde store bål ute på vollene om nettene. Birke- beinene så at det var lyst omkring bålene, men lyset gjorde også at det var mørk natt ellers, så en kunne ikke se langt fra ilden. Og en natt tok birkebeinene våpnene og gikk ut av borgen og gjorde et stormløp mot heklungene, som ikke merket noe før pilene hvinte om ørene på dem. De måtte ikke vente lenge før det kom spydkast, og siden brukte birkebeinene huggvåpen, og de drepte mange mann den natten. Alle som kunne komme vekk, flyktet.
De som var ombord på skipene, hørte lurer og hærskrik oppe på vollene. De rodde til land og fikk opp merkene sine og gikk opp til de andre. Der ble de møtt av kastespyd og sverdhugg fra birkebeinene. Det falt mange heklunger. Det kom ikke til noen kamp, for de som hadde vært mest hissige på å gå i land, var de første til å flykte. Mange falt, og noen sprang på sjøen, mange kom seg også ut til skipene.
Kong Sverre dro seg med hæren sin tilbake til tjeldbuene inne i borgen. De hadde tatt et stort bytte, våpen og klær, gull og sølv. Da det ble lyst om morgenen, så birkebeinene at det lå tykt av heklunger på vollen.
Kong Sverre
Kong Magnus og hans menn rodde ut til Holmen, og få netter senere forlot de Trondheimen og seilte sør til Bergen. Dette toktet hadde de stor skade av. Kong Magnus ble i Bergen vinteren over.
Samme vinter lot kong Sverre bygge en borg ute på Steinberget. Kongens rom var ferdig først i langfasten, og da flyttet han ut til borgen, og han var der utover våren. Men noe av hæren var i byen.
Den vinteren lot han også bygge et skip i byen, det var mye større enn noe annet skip som fantes i landet den gang. Det var en 33-sesse og var enda stort i forhold til det. Skipet ble kalt Mariasuden.
En dag tidlig på vinteren lot kong Sverre blåse til ting, han kalte sammen både bymenn og sine egne menn. Kong Sverre talte og han sa : <Vi har hatt det vondt nå en tid både bymennene og mine egne menn og likedan bøndene fra bygdene, så nå er her sult og elendighet, som ventelig kan være når en så stor hær skal fø seg 2 vintrer på rad i en fjord. Det er fordi vi mistet skipene våre, i dem hadde vi vår styrke. Jeg vet ikke om det finnes mange hærføre skip her i fjorden. For å si det som det er, om jeg visste noen utvei til at vi birkebeiner kunne få skip som det var noe greie på, så kunne vi enda ro mot heklungene. Men nå blir mine menn lei av å spenne inn livremmen, så nå ser jeg ingen annen utvei enn å dra til Opplandene og derfra øst til Värmland eller helt til Götaland.>
Kongen sluttet talen med å si at hans menn skulle gjøre seg ferdige til å dra av sted alle sammen. Senere i uken ble det skodd 20 hester, og mennene gjorde seg ferdige til ferden hva dag som helst.
Nyhetene om dette kom til Bergen med kjøpmenn nordfra. I Bergen var det kommet sammen en mengde folk. Kong Magnus var der, og nesten alle lendmennene hans; de hadde alle de største skipene sine der også, og hadde tenkt å seile nordover mot kong Sverre. Men det ble oppsatt, for de fikk høre at kong Sverre tenkte å dra bort fra Trondheimen. Da reiste kong Magnus' menn hjem til sine sysler, og hærsamlingen ble oppløst.
Men kong Sverre ble i kaupangen til over jul. Og etter jul lot kong Sverre sette i stand noen skuter, og så dro han av sted uten opphold og tenkte å overrumple kong Magnus sør i Bergen. Men da han kom så langt som til Møre, fikk han motbør og ble liggende værfast en stund. Og da kong Sverre kunne skjønne at det måtte ha gått bud til byen ytre veien over eidet, vendte han om og tilbake til Trondheimen og ble der vinteren og våren som fulgte.
Torgils sysselmann blir drept
En av Sverres sysselmenn het Torgils, han hadde syssel nord på Hålogaland, i det nordligste tinglaget. Han hadde finnferden og fór til fjells om vinteren på finnkjøp og hentet skatter. Den gang bodde Vidkunn Erlingsson i Bjarkøy, han var den vakreste mann som fantes på Hålogaland. Han var 18 år gammel og hadde nettopp overtatt farsarven.
Kong Magnus sendte bud til Vidkunn og sa han skulle komme til ham og motta lendmanns rett av ham, som hans ætt hadde krav på. Mange sa at det lå mer under dette budet, og at de hadde hemmelige avtaler seg imellom.
Vidkunn hadde to søstre og de var vakre begge to, begge ble rgnet for å være et svært godt gifte. Søster til kong Magnus, som het Ragnhild, var også ugift enda. Vidkunn ferdedes inne i fjordene om vinteren og spurte nytt om birkebeinene. På denne tid var Torgils kommet tilbake fra fjellet og hadde fått mye gods. Da la Vidkunn seg i bakhold for ham inne i Øksfjord (på Hinnøy), og der drepte han Torgils og 12 andre og tok alt godset med seg til Bjarkøy.
Vidkunns fall
Ut på våren ga Vidkunn seg i vei nordfra, han hadde et skip som het Gullbringen. Det var en 20-sesse og et stort skip, riktig godt. Erkebiskop Øystein hadde eid det. Skipet var svært godt rustet både med våpen og mannskap. Han hadde et annet skip med seg til lasteskip, der hadde han forsyninger. Hans to søstre og morbroren hans, Jon Drumbe, var der sammen med ham.
Vidkunn og hans menn seilte sorgløst av sted, de var ikke redde for noe, skjoldene deres var i stavnen alle sammen, og våpnene i kister under tiljene.
Kong Sverre fikk vite hva Vidkunn hadde fore, og nå sendte han Bård Guttormsson og Ivar Silke mot ham med 7 skuter. Da de kom nord til Engeløy, så de skipet til Vidkunn der han kom seilende over Ofoten. Det var Kristi himmelfartsdag om morgenen at birkebeinene rodde inn under Steigaberget og ventet der. Vidkunn og hans folk merket ikke noe før de andre kom mot dem, og skipene rente sammen. Da tok de ned seilet. Men birkebeinene la seg på begge sider av dem og gjorde kraftig åtak. Vidkunns menn hadde ikke andre våpen enn buer å verge seg med, og det ble snart størst mannefall hos dem. Vidkunn og hans menn ville sette ut båten og få kvinnene ut i den, men det ble ikke noe av det, for det hele gikk for fort. Birkebeinene seiret, og Vidkunn falt og nesten alle hans menn.
Birkebeinene tok Gullbringen og alt som var på den; de tok den med sørover til Trondheimen og førte den til kong Sverre.
Hva kong Sverre fant på
Senere på sommeren holdt kong Sverre ofte ting med hæren og bymennene, og han kom med mange forslag for dem, men det ble ikke enighet om noe. Og det ble til at ingen visste hva han aktet å gjøre. Stundom ble det sagt at de skulle dra sørover til Viken eller øst til Götaland, stundom het det seg at de skulle gå ombord i skutene og seile vest til Orknøyene, eller kanskje helt til Suderøyene. Og kong Magnus fikk høre dette da han var i Bergen, og så ble det igjen samlet en umåtelig hær, og han hadde en mengde skip.
Kong Sverre gikk til slutt ombord på noen skuter, han hadde 20 skip, men de var små alle sammen. Han sa til sine menn at han skulle nord til Hålogaland. Men da de kom ut i munningen av Trondheimsfjorden ved Agdenes, var det kvast nordavær, og da lot han blåse til samling og holdt husting med mennene ombord på båtene. Han sa : <Når jeg talte om å fare nord på Hålogaland eller sa at vi skulle ri over land tilbake til Götaland, så var det ikke alvorlig ment. Det er tungt å ta på seg en slitsom ror for liten fangst. Men heklungene har fått oss nesten helt i fellen. Jeg synes det er mye lettere om vi lar skutene stryke sørover langs landet forbi Stad med vinden gjennom sundene. Det er så sant som det er sagt at den som våger, han vinner. Og da kan vi enda gjøre som vi vil, om vi vil stå ut til havs og seile ytre leia øst til Viken.>
Alle var enige i at dette var det beste de kunne gjøre. Så seilte de sørover forbi Stad. Da lot kongen legge skipene i samling, og så talte han til sine menn :
<Jeg synes det har gått godt for oss hittil. Og nå er det vel det sikreste å ta ytre leia videre øst til Viken. Det er godt å ake hjem med hel vogn. Vi kan jo også ta en tur innom Bergen og se om det skulle være noe å hente der, men det er vel ikke videre rådelig. Det kunne være fristende nok for birkebeinene på mange måter, men jeg vil ikke rå til at vi gjør det.>
Birkebeinene ville alle sammen helst inn til byen, de syntes det ville være gildt om de kunne få has på hekl- ungene. Så sendte kongen noen skuter inn i Ulvesund, men han seilte selv ytre leia til Ålrøysund. Birkebeinene tok to skuter fra heklungene i Ulvesund, de hadde vært på speiding. Birkebeinene drepte de fleste, men noen ga de grid og fikk vite nytt av dem. De fortalte at det lå tre skuter på speiding i Langøysund, og det ble tent vete på Håøy, og en annen lyste inne på Fenring, og fra den veten kan en se både veten nordenfor og inn til byen. De fortalte også at hele hæren brukte å sove oppe i byen, og de sa hvilken gård hver av høvdingene sov i. De sa at ingen trodde de hadde noe å være redd for, og at alle skipene fløt ved bryggene med tjeld over. Med disse nyhetene kom de så til kong Sverre.
Da de så seilte nordfra gjennom sundene, sendte kongen noen menn i forveien på de to skutene de hadde tatt fra heklungene, de bandt heklung-skjold ved stavnen, slike som heklungene selv hadde hatt og som de kjente. Disse to skutene seilte sørover. Da de kom over fjorden sør for Drevøy, så heklungene dem, men de kjente skutene og skjoldene og mente det var deres egne folk. De merket ikke noe før ufreden var over dem og skutene kom strykende mot dem i sundet. Birkebeinene sendte straks både spyd og piler mot dem; og heklungene sprang i land, og noen ble drept og mange såret.
Birkebeinene tok nå skutene og alt som var ombord og ventet der på kongen.
Deretter rodde kong Sverre og hans menn videre leia sørover. Da de kom sør i sundene, sendte kongen de skutene heklungene hadde eid, igjen i forveien, og sa at de skulle ta ned veten på øya. Men birkebeinene var nå blitt for hissige etter bytte, og de rodde sørover fortere enn kongen hadde ment. Vakten ved veten så dem og tente på. Men ved den søndre veten merket de ikke noe før birkebeinene var der, vakten ble tatt, og de brøt ned veten.
Nå rodde kongen og hans menn sørover like innunder land, så nær at de var i skyggen av fjellene på sjøen. Før de rodde inn til Hellen, holdt kongen en tale til hæren og sa :
<Enda er ikke noe gått galt for oss. Vi kan nå gli stille forbi byen sørover, og slik løpe forbi hornene deres.>
Men alle sa de heller ville legge inn til byen. Kongen sa da at han ville ikke fraråde dem det; han sa at heklungene rimeligvis ikke var til stort vern for kongen sin når de våknet søvnige og øre av øldrikk og hadde lagt seg drukne. <De blir nok skremt når vi kommer. Vi skal gjøre åtaket på denne måten : Min bror Eirik skal ro inn under berget og ha med seg 10 skuter av de største og gå i land der, de skal la merket gå inn forbi Kristkirkegården og så frem i kongsgården. Jeg vil ro frem ved Holmen og inn foran bryggene og gå på skipene der. Vi vil gå i land der, og noen skal gå opp om Peterskirkegård og derfra i stretet. Ulv fra Lauvnes skal ro inn til bunnen av Vågen med 2 skuter og gå i land der med et merke og så gå gjennom byen og møte de andre som stevner dit, og han skal la lurene lyde titt og jevnt.>
Slaget i Bergen
Kong Sverre fikk flåten til å ro innover på denne måten. De satte årene i sjøen og rodde så hardt de kunne inn til bryggene der langskipene lå. De hugget av fortøyningene og rev skipene ut fra bryggen så de lå og fløt på Vågen, for det var ingen vakt på dem. Birkebeinene løp opp på bryggene, kongens merke ble reist, og de ropte hærrop med en gang. Så løp de opp i byen, der tok de veien til de gårdene de visste heklungene holdt til i; mange heklunger falt, men storparten flyktet.
Da kong Sverre kom opp til Mariakirken, møtte han Jon Hallkjelsson der, Jon ba om grid. Kongen ga grid til ham og hans to sønner, Ragnvald og Hallkjel.
Kongen snudde nå ut etter stretet, men noen av hans menn tok veien innover bryggene og hugget løs skipene, både kjøpmannsskip og langskip. Hele Vågen var full av skip som lå og drev.
Ulv og hans flokk kom ut gjennom stretet, de drepte mange og fikk ingen motstand. Men da Eirik og hans flokk landet ute ved Holmen, hørte de høye hærrop i byen; de trodde det var heklungene som kom igjen og nå visste om dem og ville gjøre motstand. De tenkte at dersom kong Magnus var budd på krig, så hadde han så mye folk i byen at det var uråd å slåss mot ham. Men de løp allikevel djervt i land og ropte hærrop og løp inn til Krist- kirkegården.
Kong Magnus og hele hirden og kongens følge sov i hallen. Han hadde vært ute i svalen, da han fikk høre det første hærropet lyde ute i byen. Da løp kongen gjennom svalgangen til Apostelkirken. Der hørte han det andre hærropet ute ved Kristkirkegården. Han sprang utfor svalen og ned på kirkegården, det var et fælende høyt sprang. Så la han i vei opp om bispegården, forbi Veisan og ovenfor Kopren og så inn ovenfor Nikolaskirken. Der kom noen av mennene hans til ham, og de tok øvre veien til Olavskirken; der samlet hans menn seg.
Birkebeinene hadde ikke ransaket byen, de skyndte seg først til kongsgården. Da kong Sverres merke kom innenfra til byen, kom det et annet utenfra mot dem langs gjerdet, og de skjøt på hverandre. Det var så vidt det ikke ble åpen strid, før de så at dette var Eirik kongssønn. Så gikk de alle sammen nedover mot hallen, og de gikk hardt på. Kong Magnus' menn verget seg med våpen og med stein de tok fra ovnen. Det ble en lang kamp, og der falt mange menn, gilde karer. Men da de så at kongen ikke var der, lot kong Sverre gi grid til nesten alle som ba om det.
Erkebiskop Øystein lå ved Jonsbryggen med skipet sitt. Hans menn løp opp og inn på Jonsvollene med våpen og ville hjelpe kong Magnus. Men birkebeinene møtte dem og drepte 30 mann og drev resten tilbake; mange av dem som kom seg unna, var såret. Der falt erkebiskopens frender Olav Lange og Gudbrand Torbergsson.
Ute i hallen falt Hallvard Merradrap og Pål Eiriksson fra Oppdal.
Da kong Magnus og hans menn kom sammen oppe omkring Nonneseter, møtte kongen en del av sitt følge, og han spurte om de ville vende tilbake til byen; det ble sagt at birkebeinene hadde liten hærstyrke, sa han. Men mange svarte som så at det var ikke råd for folk å gå til kamp uten våpen; for det var ikke mange der som var skikkelig væpnet, og mange var helt uten våpen og hadde dessuten lite klær på, mennene hadde sprunget rett ut av sengen. Kongen hadde ikke noe merke og ingen lur. Alt dette gjorde at hæren ikke var kampfør.
Så tok de veien til Stend og derfra til Hardanger. Der fikk de tak i skip, de fikk seg noen skuter og ferjer. Mange dro siden sørover langs land; de seilte både dag og natt, mye av hæren til kong Magnus kom etter ham. Men noen som kom ut av byen senere, hadde gått opp til Årstad og nord over fjellet og kom ned i Osterfjorden. Derfra tok de opp til Voss og så landeveien nord om Sogn og opp til Valdres og veien over land helt til Viken.Frem til del 4 ----