Del 2
Kapittel 36 - 45
Home
Tilbake til 1
Sverre har seiret i slaget på Kalvskinnet. Erling Skakke har falt og kong Magnus har flyktet.
Det er år 1179.
Kong Magnus og erkebiskop Øystein
Kong Magnus seilte sør til Bergen med de mennene som hadde kommet seg unna.
Trond i Vite svarte da folk spurte ham om nytt : <Vi egget gamlingen,> sa han, <så han ble liggende igjen der.>
Kong Magnus møtte erkebiskop Øystein og Orm kongsbror i Bergen, og han fortalte dem hva som hadde hendt. Så holdt kong Magnus ting med sine menn og bymennene og fortalte om sitt tap og ba dernest om hjelp.
Erkebiskop Øystein svarte på kongens tale; han sa at alle dyktige menn var villige til å styrke ham i hans makt og hjelpe ham av alle krefter til å holde land og rike. <Dette møtet med birkebeinene har løpt av slik som mange kunne ønske, herre. De er kommet frelst fra det, De som er elsket av hele folket. Erling jarl var en klok og mektig mann, men det var mange som mente han var så hovmodig at det var vondt å tåle det. Alle vil være med på å gi sitt liv for at De skal få igjen land og rike.>
Talen ble hilst med høye tilrop, alle lovte at de heller skulle dø med kong Magnus enn tjene kong Sverre.
Så seilte kong Magnus og hans menn øst til Viken; han hadde mange menn hos seg, mange stormenn, og de var et stort følge. De rustet seg vel og bygget skip.
Kong Sverre
Etter alt det som det nå ble fortalt om, Erling jarls fall og slaget som var utkjempet, vokste kong Sverres makt så sterkt at det snart ikke var den mann i Norge som ikke regnet ham for å være konge, uten da kong Magnus og hans menn.
Før den tid var det hån om en mann ble kalt for "birkebein" i kjøpsteder eller annensteds hvor stormenn ferdedes. Men fra nå av var det et hedersnavn, de ble vist vørnad de som var birkebeiner. Mange i Sverres hær hadde før vært løsarbeidere eller endatil ransmenn og røvere; nå, etter at de hadde vært med og seiret i slaget, bar de skrud og skarlagen og gode våpen, det var samme våpen som hirdmennene til kong Magnus eller lend- mennene hans hadde båret før. Selv om folk hadde sett disse karene og kjente dem igjen, lot man seg ikke merke med at man visste de før hadde vært fattige. Det var snaut nok at de selv mintes sitt forrige liv.
Det er alminnelig mening at det ikke noen gang har vært bedre hærmenn i hele Norge enn de menn som fulgte kong Sverre i denne tiden, og det samme sa han selv alltid siden og talte om "de gamle birkebeinene" når han syntes at hans menn skeiet ut, drakk for mye og ikke passet vaktholdet eller ikke tålte slit og møye eller ikke torde speide i krigstid.
Kong Sverre ga lønn til hirden og delte ut mange titler. Han satte sysselmenn over hele Trondheimen.
Om sølvet som ble funnet i "hekla"
Det hendte seg øst i Viken at en tiggerkjerring døde, og hun etterlot seg en "hekla" (kåpe). Men der i denne heklaen ble det funnet en mengde sølv som var sydd inn i den. Mennene til kong Magnus fikk høre om det, de tok og brente heklaen og delte sølvet mellom seg. Og da birkebeinene fikk vite det, kalte de dem for hekla- arvinger eller heklunger.
Kong Sverres drøm
Kong Sverre hadde hatt en drøm før Erling jarl falt, og den gjorde at han mente å være viss på hva utfallet ville bli av kampen mellom dem.
Han syntes at han sov i et loft i byen, og han visste at natten var lys. Han så en mann komme inn i loftstuen og bort til sengen der han lå, og mannen sa : <Stå opp, Sverre, og kom med meg.> Han så skremmelig ut, og Sverre torde ikke annet enn å gjøre som han sa. Mannen gikk foran opp og ut av byen, og Sverre fulgte etter, til de kom til et stort bål, og der lå det en stekt mann på ilden. Så sa mannen i drømmen at han skulle sette seg ned å ete. Og så legger han mannen frem for ham. Han syntes at han tok for seg og åt kjøttet av benene, men han syntes hver bit var vond å få ned. Men etter hvert som han åt, syntes han at det gikk lettere jo lenger opp han kom. Og da han kom til hodet, ville han ete det også. Men mannen som hadde ført ham dit, tok hodet til seg og sa at nå skulle han holde opp. Og han syntes ikke det var stort mindre vondt å holde opp, enn det hadde vært å begynne. Men han måtte gi seg på det.
Så gikk de tilbake til byen og til det samme herberge, og han syntes han la seg i samme seng som han sto opp av. Hans veiviser gikk ut av rommet. Så voknet han.
Derfor hadde kong Sverre egget mennene sine til å gå inn til byen, han tydet drømmen slik at den mannen som lå på bålet, var Erling jarl som da tok til å eldes og kong Magnus og hans menn var også begynt å eldes i sine råd, og det så ut til at det gikk mot slutten med dem. Han skulle komme til å ødelegge størstedelen av hirdmennene og lendmennene med sin hær. Men kong Magnus skulle komme unna, for hodet ble ikke ett opp.
Kong Magnus i Trondheimen
Om våren bød kong Magnus ut hær sør i landet, full almenning fra Lindesnes i øst og nordover fra Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane, begge Mørene og Romsdal. Med hele denne hæren seilte han om våren nordover til Trondheimen. Der var da med ham erkebiskop Øystein, Orm kongsbror, Nikolas og Philippus, sønner av Arne kongsmåg, og alle lendmennene fra sør i landet.
Slik det er sagt her :
Kong Magnus kom med flåten nord i Trondheimsfjorden, han la til ved gården Stein sør på Byneset og lå der noen netter. Kong Sverre var da inne i kaupangen; han sendte ut Torolv Rympel, Tjostar Svarte, Øyolv Aslesson og Håvard Laks med en stor sveit; de skulle ligge på lur etter fangst og se om de kunne få tak i noen av mennene til kong Magnus.Med kongen fulgte
ryger og horder,
filer,sogninger,
folk fra Fjordane;
alle fra Møre,
menn fra Romsdal,
erkebispen
og alt Trøndelag.
De kom frem til en gård som heter Langlo. Der går det en dal ned til sjøen, den er skogvokst, og i denne dalen la de seg. Mennene til kong Magnus visste ikke av det før birkebeinene var over dem. Kong Magnus hadde gått i land og tenkte seg i badstue på gården Stein. Men da han fikk se hvem som kom, skyndte han seg tilbake til skipene. Birkebeinene drepte nesten 30 mann som de fikk tak i på land. Men da kong Magnus' menn væpnet seg og sprang i land, trakk birkebeinene seg unna og gjemte seg.
Så dro de tilbake til kaupangen.
Kong Sverre sender brev til kong Magnus
Etter dette la kong Magnus seg inn ved Holmen og ble liggende der en tid. Men kong Sverre rustet seg inne i byen.
Så sendte kong Magnus ut et skip, det ble styrt av Birger Garn og Trond Lyrta, de ble sendt for å hente en bonde som het Avle, han bodde på Lade. Kong Magnus sendte bud om at hvis han ville frelse livet for sin sønn (Øyolv som var i Sverres tjeneste), så måtte han komme til kongen og bli hans mann.
Avle gikk inn til byen og ga brevet til Øyolv; men sønnen syntes dette var en vrien sak og gikk med brevet til kong Sverre.
Kongen leste brevet og sa så : <Det er ikke mange som kommer til meg med slikt. Vi får finne på et godt råd. Be den mannen som brakte brevet, om å komme hit.> Så lot kongen skrive et annet brev der han sa : <Om De, kong Magnus, gjør Avle noe mén eller skade, så skal jeg la drepe Eiliv Eplestang og Skuda-Eirik og Eindride Slandre, for sønnene deres er der hos Dem; Tore Knapp er sønn til Eindride, Ulv Kvære er sønn til Eirik og Gunnar er sønn til Eiliv. De skal få samme død som De vil gi Avle, og det skal Øyolv sørge for.>
Sendemannen gikk tilbake med dette budet og brakte kong Magnus brevet. Da han hadde lest det, ble han vred og løp frem fra løftingen på skipet med brevet i hånden og sa : <Jeg ser at De tenker at De og ikke jeg nå skal rå for hvem som skal drepes og hvem som skal få leve!>
Nå talte de om saken, Ulv Tore og Gunnar; de ba kongen stagge seg og sa han kom ikke nærmere å herske over landet om han lot drepe en bonde; de sa at de ville ikke sette sine frenders liv i fare og utsette dem for Sverres ondskap. Så fikk Avle lov til å fare hjem.
Kong Sverre og kong Magnus
Noen dager senere rodde kong Magnus inn til Øra til samtale, og kong Sverre gikk ned og møtte ham, og tilbød ham at de skulle dele landet mellom seg i to halvdeler og så være konger i begge to, slik som Magnus Berrføtts sønner eller Haraldsønnene. Det ble talt mye om det, men det kom ikke til enighet, for kong Magnus ville ikke gå med på det. Noen av mennene hans rådde til, andre fra.
Kong Magnus og hans menn lå ute ved Holmen, og de rådslo om hvordan de best skulle få lagt i land i byen; de tenkte at kong Sverre vel nødig gikk ut av treborgen. De tok ankrer og lot dem binde fast i enden av tømmerstokker, og så tenkte de å ro nær inn til Øra og så la stokkene med ankrene falle ned over bondefylkingen. Dette fikk de stelt i stand, men det ble ikke gjennomført. Det var mye de fant på, men de fikk ikke gjort det.
Mandag i gangdagene rodde kong Magnus inn til Øra for å samtale, og da egget de hverandre til strid. Birke- beinene egget kong Magnus til å legge til ved Øra, og kong Magnus egget de andre til å gå ut av treborgen og slåss med ham på Ilevollene.
Så rodde de ut til skipene sine igjen, Magnus og hans menn. Men kong Sverre sa : <Vi sier ja til det dere krevde nå.> Og kongene var enige om at morgenen etter skulle de møtes på Ilevollene.
Kong Sverre lot nå hele hæren få vite hva som foresto, han sa de skulle skrifte og ha våpnene ferdige.
Tirsdag ved soloppgang lot kong Magnus blåse til oppbrudd fra Holmen. De tok tjeldene ned og rodde Inn mot land, la til under berget utenfor Ila og gikk i land der. Kong Magnus hadde den store skeiden, og den ble lagt for anker ute på fjorden. Men skuter og mindre skip rodde til land. Kong Magnus og alle hans menn gikk opp i Stein- berget og satte seg der og ventet på at solen skulle komme høyere på himmelen, så de ikke skulle få den i ansiktet hele tiden. De ventet en stund, så gikk de ned og fylket hæren.
Da gikk kong Sverre ut av treborgen og fylket sin hær. Så gikk de da ut på vollene nesten inn under berget og imot dem. Kong Magnus hadde stilt opp sin hird og stilt merket i den fylkingarmen som vendte mot sjøen, for der så han kong Sverres merke stå; det var både stort og vakkert, så han tenkte at under det måtte kongen selv være. Men det var Gudlaug stallare som hadde det merket, og med ham sto bymennene, menn fra herredene og leidangen. Kong Sverre lot sitt eget merke gå øverst ved berget.
Mennene til kong Magnus var ikke kommet ned av berget alle sammen, så Sverre ventet seg den hardeste striden fra den kanten.
Kong Magnus hadde satt mange menn til å falle birkebeinene i ryggen, til høvding over dem hadde han satt Nikolas Arnesson, bror til kong Inge. Men kong Sverre sendte menn imot dem, og høvding for dem var Ulv fra Lauvnes, og fylkingen til Nikolas ble ingen støtte for kong Magnus.
Sverres tale før slaget på Ilevollene
Kong Sverre talte til sine menn før fylkingene gikk mot hverandre. Han tok til med talen slik :
<Her er en stor hær kommet sammen, og det er fagert folk. Men det er tydelig at vi får å gjøre med en stor overmakt. Fylkingene til kong Magnus står ut over hele vollen, med gylne våpen og dyre klær. Dere skal ha gjort et godt arbeid om dere bærer begge deler til byen i kveld. Husk nå på det, gode halser, at det er to ting å velge mellom, og den ene er å dø. Det er ikke som å gå i skogen og felle tømmer når dere skal skifte hugg her med lendmennene til kong Magnus. En kan uten skam både ta og gi store hugg, slik som skalden kvad :En bonde som fulgte sin sønn til hærskipene, ga ham gode råd og sa han måtte være modig og hard når det gjaldt i kampen : 'Ord som går om en mann, lever alltid lengst,' sa han. 'Eller hvordan vil du te deg om du kom i kamp og visste på forhånd at du måtte falle?' Han svarte : 'Da var det vel ikke noe å spare på å hugge løs til begge sider.' Kallen sa : 'Enn om noen kunne si deg sikkert at du ikke skulle falle?' Han svarte :'Da var det vel ingen grunn til ikke å gå frem av alle krefter.' Kallen sa : 'I alle de slag du kommer i, vil det hende ett av to : enten faller du, eller du kommer fra det, så vær du bare modig; alt går som lagnaden vil, og ikke kommer den mann til Hel som ikke er feig, og intet kan frelse den feige. På flukt er fall verst.'>En kløver annet enn kull-ved
karen som feller jarlen.
Torolv Rympel og bror hans, Karl Kjøttlår, og 5 andre ble valgt til å gå foran fylkingen i slaget.
Kong Sverre talte videre : <Nå må dere også vite det, birkebeiner, at det ikke er godt å søke om grid hos heklungene. Det fins bare én utvei, og det er å stå imot så fast dere kan og ikke la dem få fremgang. Dere birke- beiner får det lett når dere skal prøve sverdet på mjød-istervommene til disse vikværingene. Vi har nok av godt og kampvillig mannskap. De andre har så stor overmakt at de ikke kan få brukt den, og de har mest av slike karersom passer bedre til å være brudesveiner og hirdmenn og er mer vant til å drikke mjød enn til å slåss. Min hird og mitt merkevil jeg skal gå imot merket til kong Magnus, for fra hans hird kan vi vente oss hardest strid og pågang. Lendmennene hans vil nok se seg for før de går på, og den bondemugen som de har hærtatt og dradd med seg hit, bryr seg ikke om hvem som faller, når bare de selv ikke blir såret. Det vet jeg også for sant om alle trøndere at de mener det skalden sier :Gå nå på, gode karer, og la Gud rå!>En møy vil jeg ha meg
den munnfagre Ingunn,
gå som det vil med møtet
Magnus har med Sverre.
Talen egget birkebeinene til å gå på. Nå som før trøstet de seg til kongen, til hans forsyn og den forutkjensle han hadde for hvordan det skulle gå i slaget.
Slaget på Ilevollene
Nå gikk fylkingene mot hverandre, og det kom straks til en kvass strid. Kongene hadde aldri før hatt så store hærer i kamp på en gang. Kong Magnus hadde likevel langt flere menn enn Sverre.
Der kong Sverres merke fór frem, fulgte hele hirden og gjestene hans; fylkingen til kong Magnus ség unna og kom på flukt. Men på den andre siden, der som merket til kong Magnus gikk frem, der trakk fylkingen til Gudlaug og bymennene seg tilbake; det var nær på blitt flukt, og noen hadde lagt på sprang. Kong Sverre satt til hest. Og da han så at mennene hans var i knipe, red han bort til dem og ropte høyt : <Hvorfor flykter dere? Snu om igjen og slåss så godt dere kan! Ser dere ikke at nå renner hele fiendehæren til skipene? Vis dere nå som menn, og følg som best dere kan etter dem som flykter!>
Da hans menn hørte dette og så kongen, fikk de mer mot til å stå imot, og da Sverres hird så at hovedstyrken av kong Magnus' hær flyktet, gikk de etter merket hans og falt i ryggen på de flyktende. Det ble et stort mannefall.
Da sa en mann : <Nå flykter kong Magnus!> En annen svarte : <Ikke enda!> sa han og løp til og ga den første banehugg. Den som hugget, var kong Magnus selv.
Nå flyktet kong Magnus og alle hans menn, uten de som ble drept. Der falt Philippus Arnesson, Brynjolv Blanda, sønn til Eindride Jonsson. Ivar Galle ble hardt såret. Da alle var jaget på flukt, red kongen omkring på valplassen; han kom bort til Ivar Galle, bøyde seg ned til ham fra hesten, spurte om han kunne leges, og bød ham grid. Han svarte, sa at såret hans nok kunne gro om han fikk lege.
Ikke langt borte lå en mann, det var Brynjolv, sønn til Kalv sendemann fra Færøyene. Han krøp på knærne bort til kongen og hugget etter ham med sverdet, han mente å ramme halsen. Men kongen satte kanten av stålhjelmen imot, spissen av sverdet kom på den, men det gled så det kuttet av øret og han fikk et stort sår på halsen. Kongen kastet seg av hesten på den motsatte siden, og sverd og spyd sto straks så tett i Brynjolv at han nesten ikke kunne falle. Ivar Galle ble også drept og likedan Gyrd Skjome som satt og støttet opp under ham.
På Ilevollene falt disse lendmennene : Nikolas Mondul Andresson, Jon Kula, Kolbein Gislesson, Eirik Lauk. Nikolas Mondul var en umåtelig sterk mann, og han hadde en brynje som var så sterk at våpen ikke bet på den, og han hugg med begge hendene og var en tid den eneste av mennene som sto. Til sist ble han så trett at han falt av den grunn. Og birkebeinene flådde med en gang brynjen av ham og drepte ham.
Kong Sverre tok den store skeiden og mange andre skip. Birkebeinene sprang ombord på skipene og satte etter de andre. Ute ved Digermulen tok de Eindride Kalvsson og ga ham grid med 30 mann; men Eindride kom seg unna og i land. Et annet skip tok de ute ved Rødberget, og to lastebåter med matvarer tok de utmed Stadsbygd. Nikolas Arnesson dro med sin sveit over Gaulåsen og ut til Stein, der fikk han tak i en skute. Mange av mennene til kong Magnus tok veien over land.
Kong Magnus
Kong Magnus seilte sør til Bergen med de mennene som var igjen, og Bergens-mennene tok godt imot ham. Han holdt ting der, og bymennene ba ham bli; de sa de måtte vente at Sverre kom dit snart; derfor var de glad til og bød Magnus sin hjelp til å verge byen.
Siden lot kong Magnus ta alle kjøpskip som var i byen og legge i rekke ute fra Holmen og over til Munke- bryggen og slo tau mellom skipene hele veien fra brygge til brygge så en kunne gå tvers over hele Vågen. Da sa kongens rådgiver til ham at det ikke var klokt å stole så sikkert på Bergens-mennene, og at han stengte seg og skipene sine inne i Vågen på den måten.
Da seilte kong Magnus bort og sørover langs landet og kom til Danmark til kong Valdemar, sin frende. Og der hos ham ble han en stund.Tilbake til 1 ----