Del 4
Kapittel 75 - 102
Tilbake til del 3Home
Etter flere strider hvor krigslykken har skiftet og kong Sverres forsøk på forlik, som er avvist av kong Magnus, har Sverre overlistet og beseiret Magnus i Bergen. Magnus flykter sammen med flere av sine lendmenn til fots og ribbet for utstyr, øst over fjellet til Viken.
Kong Sverre forlikes med erkebiskop Øystein
I Bergen tok kong Sverre hele flåten fra kong Magnus. Han tok også alle kostbarhetene hans, kronen og gullstaven som han var viet med, og hele kroningsskrudet. Sverres menn fikk stort krigsbytte.
Erkebiskop Øystein var kommet vestfra England tidlig samme sommeren; han hadde vært tre år i England og borte fra sitt bispesete. Nå ble biskopen forlikt med kong Sverre, og om sommeren reiste han nordover til sin bispestol.
Jon Hallkjelson og sønnene hans kom til kong Sverre. Han sa de kunne fare i grid hvor de ville, enten nord til gårdene sine eller sørover etter kong Magnus. Men de ba om å få følge kong Sverre. Kongen var uvillig, - <dere har to ganger før svoret meg eder, men ikke holdt dem noen av gangene>. Likevel svor de seg nå for tredje gang til kong Sverre. Men det var ikke lenge før de reiste sørover til kong Magnus.
Da kong Sverre fikk greie på hvor Magnus var, skyndte han seg etter ham helt til Agder, men det ble ikke noe møte mellom dem den gangen. Han snudde så og dro tilbake til Bergen, hvor han ble en stund.
Kong Magnus seilte den sommeren sør til Danmark til kong Valdemar - det var andre gangen han rømte av landet for kong Sverre.
Kong Sverres sysselmenn blir drept
Kong Sverre satte sine menn i syslene over hele Rogaland og Hordaland. Han satte Ivar Dape i syssel inne i Sogn. Etterpå om høsten seilte han nord til Trondheimen med alle sine menn og ble der vinteren over.
Men da kong Sverre hadde seilt nordover, likte ikke sogningene sysselmennene hans; litt før jul krevde sysselmennene utgjerd til juleveitsle for seg, og de hadde tenkt å holde jul i Lusekaupangen. Kaupangsmennene ble sinte for dette, og så samlet sogndøler og eidbygger seg og dro til Kaupang. De kom dit julaften, og kaupangs -mennene sluttet seg til dem, og så gikk de løs på kongens sysselmenn.
Arntor fra Kvale var føreren for dem som gjorde denne ugjerningen, sammen med Isak Torgilsson og sønnene til Arngeir prest, Gaut og Karlhovud. Ivar Dape ba om grid og bød seg til å dra bort med alle sine menn. Men bøndene ville ikke gå med på det, de gikk på sysselmennene og drepte dem og nesten hele deres følge. Bare de som rente unna, fikk beholde livet; de kom over land nordover til kong Sverre og fortalte ham om det som hadde hendt. Og de kunne også fortelle at sogningene hadde sagt at de drepte var tyver og kjeltringer, og at disse falt på sine gjerninger.
Mariasuden blir bygget
Samme sommer som kong Sverre hadde tatt skipene i Bergen, ble Mariasuden bygget ferdig. Om høsten da kong Sverre kom nordover, lot han skipet sjøsette.
Skipet ble bygget ovenfor byen, og det ble sagt at det var umulig å få det sjøsatt uten å rive ned gårdene til folk. Det het at kongen viste stor maktsyke når han ville bygge et slikt skip. Mange snakket vondt om det. Men da det ble sjøsatt, viste det seg at kongen hadde vært forutseende, han hadde regnet ut alt nøyaktig på forhånd; skipet gled frem, og det trengtes ikke å bryte hverken hus eller gjerder. Da skipet løp av lunnene og ut i elven, sviktet noen sammenføyninger. Saken var den at skipet ble reist om vinteren mens kong Sverre var på Møre, det hadde da 9 syinger på hvert bord. Da så kongen kom tilbake og han traff byggmesteren, sa han : <Dette skipet er blitt mye mindre enn jeg hadde ment. Dere får hugge det fra hverandre og legge til 12 alen mere kjøl.>
Byggmesteren var uvillig, men kongen fikk sin vilje. Og dermed ble det skjøtt, og skjøten ble gjort for mye på ett sted, så det gikk opp i sammenføyningene da det ble sjøsatt.
Kong Sverre sto på skipet da det var kommet på vannet, han sa : <Lovet være Gud og den hellige jomfru Maria og Hellig-Olav at dette skipet er kommet lykkelig på vannet uten å bli noen mann til mén! Jeg skulle ikke tro at det er mye rimelig at det er mange her som har sett et så stort langskip flyte før. Og det skal bli godt å ha i landvernet mot mine fiender, om det da ellers vil følge lykke med skipet. Jeg gir det i den hellige Marias verge og tror på henne, og jeg kaller det Mariasuden. Jeg ber den hellige Maria om at hun skal verge det og se blidt til det. Og til vidnesbyrd om dette, gir jeg til den hellige jomfru Maria disse kostbarhetene, de skal brukes under guds- tjenesten, det er et messeskrud som en erkebisp kan bære ved høytidene. Jeg håper at hun vil ta til takke med gavene, og at hun vil gi styrke og hell både til skipet og til alle dem som farer med det.>
Kongen lot legge relikvier inn i prydplatene både for og akter.
Han fordelte også messeklærne, lot Mariakirken få messehaglen, Elgeseter kloster fikk kantorkåpen, og alt det andre gikk til Nonneseter kloster på Bakke.
Mariasuden var ikke noe vakkert skip; det var for små for- og akterskott i forhold til midtskipet, og det kom mye av at det var bygget på. Kongen lot skipet sette i stand der det var skadet.
Kong Sverre lot bygge noen langskip om vinteren og fikk utbedret noen, og alle satt ordentlig i stand. "Hjelpen" som Torolv Rympel hadde, ble bygget der, den hadde 26 rom. "Vidsjå" som Ulv fra Lauvnes styrte, ble også bygget, den var nesten like stor.
Bygden i Sogndal blir brent
Om våren etter påske tok kong Sverre av sted nordfra kaupangen med 23 skip, de fleste var store. Eirik, bror hans, var da med ham der, likedan Ulv fra Lauvnes, Ulv Fly, Bård Guttormsson, Ivar Silke og Håkon jarlssønn. De hadde mye og godt mannskap. Kongen hadde Mariasuden, på den var det 280 mann. Kongen lot bære 3 kister ut på skipet, 4 mann bar hver av dem. Det var mange som gjettet på hva det vel kunne være i dem.
Eirik kongssønn styrte Oskmøy, og det var nesten 25 rom i det skipet.
Kong Sverre seilte nå sør i landet med flåten. De lå i Steinavåg (Sunnmøre), der holdt kongen husting og talte. Han sa at han enda ikke hadde hørt noe til kong Magnus, så det var ikke utsikt til ufred med det første. Han ba mennene være rolige og fredelige, sa de skulle spørre seg for etter nyheter og legge seg på minne alt de hørte enten det var storfolk eller ringere menn som talte, så de kunne si ham alt som ble sagt, selv om de syntes det var småting. Han talte kort og klokt.
De lå i Herøy også, og der holdt kongen også husting og sa det samme som før.
Derfra seilte han sør om Stad, og der fikk de hardt vær med stor sjø for baugen. Da ga Mariasuden seg i sammenføyningene, de skjøt seg opp. Kong Sverre styrte da inn i Ulvesund. Og mens han lå der, fikk folk vite hva det var i de store skipskistene; det var nagler, og de ble nå tatt ut og brukt i skipet. Kongen delte også ut nagler til mannskapet i hvert halvrom og sa de måtte bruke dem om det trengtes.
Kong Sverre dro nå videre til han kom sør til Sognefjorden. Da sa han til sine menn at han ville inn i Sogn og kreve bøter for de av mennene hans som sogningene hadde tatt livet av. Men de mennene som hadde ærend i Bergen, ba om å få seile dit. Kongen ventet seg ikke noe ufred, og ga dem lov til å fare, og 3 skip seilte sørover. Svina-Peter var fører for denne flokken.
Så fordelte mennene seg på skipene, de som hadde ærend sørover, seilte dit, og andre tok deres plass.
Kong Sverre seilte inn i Sogn, han hadde 20 skip. Han lå først ved Rutle og sendte bud inn i Sogndal at bøndene skulle komme til ham dersom de ville ha forlik. Han satte dem stevne i Kvamsøy. Kongen seilte da derinn, og bøndene kom og lovte å legge bøter. Kongen dømte dem til å betale 15 merker gull og ga dem tre netters frist til at pengene skulle være ham i hende. Bøndene reiste hjem.
Nå rådslo bøndene med hverandre. De ble enige om å dra nytte av den fristen kongen hadde gitt dem. Så ble de enige om å flytte alt de eide til fjells og til skogs og la bygden øde.
Men da kongen skjønte at bøndene ikke holdt stevnetiden - det var gått over avtalt tid - så lot han hele flåten lette anker og seilte inn i fjorden. Da han kom der hvor fjorden deler seg, sendte han Ulv fra Lauvnes og Torolv Rympel fra seg med 6 skip inn til Lusekaupangen og sa at de skulle fyre opp badstuer der og ta hva de fant i arbeidslønn. Og om deres ferd er å fortelle at de kom til Lusekaupangen og rante alt de kunne og brente hele kaupangen. De fikk ikke tak i noen mennesker.
Kong Sverre seilte inn Norefjord med 14 skip og la til ved Sogndal. Det var onsdag aften. Torsdag morgen lot han blåse til samling for å ha en samtale, og han gjorde rede for hva han hadde i sinne. Han sa at mennene skulle væpne seg og gå opp i dalen, av 3 mann skulle 2 gå, så at alltid den tredje ble igjen for å passe på skipene. Slik skulle de gjøre på alle skipene, og han sa :
De som går i land, må vare seg når de kommer i nærheten av skoger eller steder hvor det går an å gjemme seg, så de ikke får noe mén av skuddene deres. Ikke drep andre enn dem som vil gå på dere. Ta alt det gods dere kommer over. Om nå bøndene ikke vil møte oss og få forlik, så skal det være slik her når vi farer bort, at bøndene skal tro det har vært bakste-ild eller at noen har brent smie-kol der gårdene deres nå er. La ikke ett kott stå igjen; men vær varsomme med kirkene, om dere kan! Far frem som hærmenn; jeg har gitt dere lov til det, byr dere å gjøre det nå. Mange av dere har fart stygt nok frem ellers når jeg hadde forbudt det og lovet å straffe dere for det på liv og lemmer.>
Så lot han reise merket, og de ga seg i vei. Da kom hele hæren stormende etter. Kongen så seg om og så da at det var lite folk igjen på skipene. Da ropte han at mannskapet ikke måtte gå i land slik at skipene ble liggende tomme - <og gi fiendene våre lett adkomst så de kan ta skipene fra oss, de som vi har skaffet oss under livsfare og med stor møye>!
Men folk var så opphisset at bare få hørte på hva kongen sa. Da gikk kongen selv tilbake til skipene, og da han så at det var bare noen få mann der, lot han legge skipene for anker et stykke fra land.
Da birkebeinene kom opp i landet, så de hverken folk eller fe, og alle hus var tomme, hvor de kom. Birkebeinene gikk opp gjennom dalen hele torsdagen og natten etter, da fant de til slutt en mann som kunne for- telle dem at alle, både folk og fe, hadde flyktet opp i fjell og heier. Straks det ble lyst om fredagen, snudde birkebeinene og gikk ned igjen ut av dalen. Men da noen av dem kom til den gården som ligger øverst i dalen, tente de varme på den og brente den ned. Og da de andre nedenfor så det, gjorde de det samme. Og nå gjorde den ene etter den andre likedan, de tente ild på husene der de var.
Det var ikke mye vind. Men det ble så tykk røyk da mest alle hus i dalen tok til å brenne på en gang, at røyken fra bålene gikk i ett hele dalen over. Slik bar de seg fra øverst til nederst i dalen.
Det siste de tente på var på Stedje. De holdt på nokså lenge der, for det holdt på å gå varme i kirken. Men de la seil over og vætet dem. Da alle hus var brent, gikk alle mann tilbake til skipene.
Hundre gårder brente der, og alt dette var før en gild bygd. Kongen lot nå skipene legge fort over til Haga- stranden og la til der det heter Fimreite.
Kong Magnus kommer fra Danmark
Nå får vi fortelle om kong Magnus. Han hadde vært sør i Danmark om vinteren, og om våren seilte han til Viken. Asbjørn Jonsson kom til Konghelle fjerde dag i påsken, han hørte til kong Magnus' menn. Det ble kalt sammen et møte, og han holdt tale og sa at kong Magnus snart ville komme til byen med en stor hær. Han sa at de var nødt til å ta godt imot kong Magnus; han ville være venner med alle landets menn om de ville vise ham heder og lydighet. Han sa også at danekongen hadde styrket ham med en stor hær og lovet ham sin støtte. <Kongen,> sier han, <venter seg vennskap av høvdingene overalt øst i landet så hans makt kan vokse, og han lover til gjengjeld å gi dem store len og sin støtte.> Han talte langt og klokt, og han fikk god tilslutning både av bymenn og bønder.
Søndag etter påskeuken kom kong Magnus til byen med 23 skip. Han ble mottatt med prosesjon og stor hyllest. Så gikk han opp i byen og holdt drikkelag i gården til en kone som het Ragnhild. Han ble der en stund. Det var mange lendmenn med ham, Orm kongsbror, Munan Gautsson, Hallkjel Jonsson, Asbjørn Jonsson. Harald, sønn til kong Inge, var også der, og mange andre mektige menn.
Kongen hadde ofte husting og talte; han var veltalende og myndig, talte oftest kort. Alle likte godt kongens taler. Han ble der i byen i tre uker. Så reiste han til Tønsberg. Han hadde med seg to skip fra Konghelle, det ene het Keipa og det andre Vallebussen. I Tønsberg ble han en tid, de tok godt imot ham der.
Det kom mange menn til ham ovenfra landet, og han holdt ting og talte slik til dem : <Dere kjenner vel til,> sa han, <hvor mye vi har måttet finne oss i av flakking og møye her i dette riket. Jeg vil nå kreve hjelp av dere, så vi kan få makten igjen. Jeg ber at dere vil gi meg mannskap til følge herfra. Det skal jeg love dere, at fra nå av skal jeg ikke trenge å legge dette på dere oftere. Det er ikke så rart om folk blir lei av å ro leidang med oss, for det er ofte det blir store tap. Men siden jeg er salvet og kronet til dette riket, tør jeg ikke for Gud bryte de eder jeg svor dengang. Jeg vil prøve å vinne dette landet med odd og med egg så lenge jeg får ha livet, og så lenge landets menn vil følge meg. Men - jeg ser jo en annen og lettere utvei, den er mindre farlig : jeg kan ta imot len av min frende kong Valdemar.>
Nå ropte folk høyt og ga sin tilslutning til kongens tale; alle sa at de ville tjene og følge ham ; det er bedre å dø med ham som var konge med rette, enn å tjene den presten som ikke hadde ætt til å være konge.
Tønsbergmennene ga ham et langskip med fullt mannskap fra byen. Kongen ble der en halv måned, så dro han vestover. Han fikk sent bør, lå en uke ved Unnardys ved Lista. Skalden Måne var da der hos kong Magnus, han kvad :Kongen sa : <Godt kvedet, Måne!> Det lå en stor haug med skjorter der, de var nyvasket, og kongen sa han skulle få en.Gi oss bør til Bergen
brått! Du gavmilde
konge i solens rike,
rettelig vi ber deg!
det ergrer oss å ligge
lenger her i nordvestvind,
sønnavinden kommer
sent her i Unnardyssundet.
Måne hadde kommet til ham øst ved landegrensen, han kom fra Roma og gikk med tiggerstaven. Han gikk rett inn i stuen der kongen satt med sitt følge, og da var det usselt med han Måne, han var mager og nesten kleløs. Men han visste å hilse kongen på en sømmelig måte. Kongen spurte hvem han var, han sa han het Måne, var islending og kom nå sørfra Roma. Kongen sa : <Da har du vel noe å fortelle, Månemann ( Tungli ); sett deg ned og kved for oss!>
Han kvad da den utferdsdråpaen som Halldor Skvaldre hadde diktet om Sigurd Jorsalfare, kong Magnus' morfar, og folk ga høye lovord, sa det var moro å høre dette kvedet.
Det var to leikarer ( gjøglere ) i stuen som lot små hunder hoppe over stenger foran menn av høy rang, og de lot dem hoppe høyere jo høyere rang mannen hadde.Kongen sa : <Du merker vel det, Månemann, at leikarne ikke ser på deg med blide øyne. Nå kan du dikte et vers om dem, kan hende du ikke skal ha gjort det for ingenting!>Da kvad Måne :
Og han kvad dette også :Den slu farken farer
med fele og piper, tøyset
er kommet herinn! karen
ter seg som et skremsel.
En rau bikkje lar han
løpe over stangen;
fy skam! jag ut skvaldret,
slikt skal ingen se på.Da ble det høy latter, hirdmennene slo ring om leikarne og kvad dette verset om og om igjen : <og stinnblåste kinner>. Leikarne syntes de fikk det for hett og kom seg ut av stuen. Men kongen tok seg av Måne, og han var med i kongens følge til Bergen.Farende menn griper
om pipa, og gigen synger;
bleike leikarer lager
lumpne narrestreker;
uff, så han vrenger øyne
og tuter i trompeten!
se truten til stympern
og stinnblåste kinner!
Kong Magnus seiler til Bergen
Mens kong Magnus og hans menn seilte nordover, lå de ofte to-tre netter i samme havn. Kong Magnus hadde med seg alle de beste mennene sine, de var glade og ved godt mot. Ofte holdt de leik når de lå stille slik. Kongen var oftest taus.
De lå ti netter i Karmsund. Da fikk de sikre nyheter om kong Sverre, for det seilte lasteskip fra Bergen forbi hver dag. Så sendte kong Magnus Eiliv, sønn til Klemet fra Gravdal ut på speiding. Han dro ut tirsdag kveld og kom tilbake til kongen om onsdagen, og han fortalte at birkebeinene var i Bergen med tre skip, og Svina-Peter var fører for dem.
Kong Magnus ba sine menn ta ned tjeldene i en fart og se til å komme av sted - <Birkebeinene er i Bergen og de vil gjerne holde drikkelag med dere!> sa han. <De tenker visst at dere gjerne vil skjenke for dem.>
Da mennene hørte dette, ble de glade alle sammen. De skyndte seg ombord alle som kunne, heiste seil og rodde under seilene. Været var godt, vind på tvers, men ikke sterk. Kong Magnus hadde Skjeggen og Orm kongsbror hadde Skjoldmøya, Nikolas Kuvung styrte Erkesuden som erkebiskopen hadde gitt ham, det var en 20-sesse. Munan Gautesson hadde Reinen, gjestene hadde Mykle-Fløyet, det var et austfareskip. På skipet til Munan knakk masten, og en mann kom under den og ble drept. Vinden tok til å vokse.
Torald Trym het en mann som sto i stavnen på kongens skip. Han sa : <Det blir vått på tiljene her fremme nå, og det driver om stavnen. Frambyggene mener det var bedre om vi ikke seilte så kvast.> Kongen reiste seg og svarte : <Jeg visste ikke at vi skulle gjøre opp ild på tiljene der fremme i stavnen!> - og de fikk ikke lov å reve, han sa de heller skulle stramme hvert reip så hardt som råd var.
Torsdag middag seilte kongen inn på Vågen, han la til ved bryggen med en gang, og de sprang i land. Birkebeinene hadde ikke hørt noe om at Magnus kom, før han var der; de løp opp der de var, noen grep til våpen, men alle som fikk beholde livet, flyktet ut av byen. Det var som flammer opp over fjellet, slik skinte det i røde skjold. Det ble drept innpå 30 mann der, noen i byen og noen ovenfor. Kong Magnus sa at ingen måtte være så djerv at han jordet likene før han kom tilbake til byen, han sa det var bare til pass om de lå der som åte for hund og ravn.
Da kampen var over, lot kongen blåse til ting og talte selv. Han sa : <Vi venter oss støtte og hjelp av bymennene i denne byen vi nå er kommet til. Dere har hjulpet før, både meg og min far; her var også mitt hjem det meste av den tiden vi fikk sitte i ro. Her er også de fleste av mine frender og fosterbrødrene mine. Nå vil jeg først se om det ikke kan bli så at Sverre og jeg møtes. Når jeg så skilles fra ham, da har jeg tenkt å komme hit til byen med fred og glede for oss alle.>
Alle ropte høyt til kongens tale og sa : <Gud give De kommer tilbake, herre, og måtte alt på denne ferden gå slik som De ønsker.>
Så gikk kongen ombord og lot blåse til oppbrudd. Det blir sagt at det var så mange kråker på kongeskipet at hvert reip var fullt av dem, og folk hadde ikke sett slikt før, det var som et under.
Kong Magnus seilte fra byen om kvelden med hele sin flåte, uten Gjestefløyet, det lå fast i fjære sjø. Det seilte fra byen natten etter.
Kong Magnus seiler nordover
Kong Magnus seilte leia nord gjennom sundene og tok av innover ved Sognefjorden. Han hadde da liten bør. Da sogningene fikk vite at han kom, var det mange som rodde ut til ham i småbåter og gikk ombord på skipene og slo lag med kongen. De fortalte hva som hadde hendt, at kong Sverre hadde sendt fra seg de av mennene som var stridest i kamp, og selv lå han nå inne i Norefjord og hadde ikke mange skip. Han hadde gjort mye ugagn der. Mange ble glade over å høre dette, de sa at nå skulle det da endelig prøves om ikke Gud ville gjøre ende på denne ufredsflokken som hadde stelt til så mye vondt i Norge at det ble sent å råde bot på det.
Ivar Elda het en gjev mann som bodde på Syrstrond, han satt ved matbordet da de så kongen komme seilende. Han sto opp med en gang og gikk ned til båten sin, så rodde han ut til kongeskipet og gikk ombord der. Kongen hilste ham velkommen, og så ble Ivar med ham. Kong Magnus seilte innover, og der fjorden deler seg, styrte han inn Norefjord. Han hadde 26 skip, og de var store de fleste, de var godt rustet både med mannskap, våpen og all slags krigsredskap.
Kong Sverres tale
Nå må vi fortelle om kong Sverre. Den fredagen de hadde brent i Sogndal, lå han ved Hagastranden der det heter Fimreite. Han spiste ved nonsleite; han hadde 12 skip, 2 lå igjen i Sogndal. Da kongen hadde sittet en stund ved matbordet, hørte han noen som talte sammen, de var rett ovenfor kongeskipet ved utsiktsvarden. De sa at de så mange skip komme seilende inn fra Sognefjorden, det var 6-7 av dem som var synlige. Men da de kom lenger og det ble større avstand mellom dem, kunne en se 10 eller 12 eller enda fler.
Vaktmennene drøftet seg imellom hva slags skip dette vel kunne være; noen sa det vel var ferjer, og at det var sogningene som seilte i en flåte sørfra Bergen. Men noen sa at det lignet mer på langskipsseil.
Da kongen hørte hva som ble sagt, sto han opp fra bordet og gikk i land til vaktmennene. Det kom menn til ham ute fra skipene også, og de gjettet på hva det kunne være for noen skip. Kongen sto oppe ved varden en stund og så utover, så sa han : <Det nytter ikke å nekte for at dette er ufred. Det er sikkert langskipsseil.>
Kongen lot kalle på lursveinen sin med en gang og ba ham blåse alle mann til landgang. Da alle fra skipene var kommet i land, tok kongen ordet og sa :
<Det kan hende at vi birkebeiner igjen har en dyst i vente, det har hendt oss før. Jeg tror ikke vi kan se bort fra at kong Magnus snart kommer og hilser på oss. Dere vet alle at en stor del av hæren vår har seilt bort, noen er i Bergen, og Gud vet hvordan det har gått dem der denne gang. Jeg tror at om vi venter på kong Magnus her, så får vi å slåss mot en overmakt så stor som aldri før, selv om det alltid har vært ulik styrke når vi har kjempet med hverandre. Jeg vil dere nå skal tenke over om vi skal sette oss til motverge, eller om vi heller skal gå i land og forlate skipene. Vi har ikke nettopp gjort oss til venns med folk her i Sogn; det er lett å se hvordan det kommer til å gå; når kong Magnus og hans menn forfølger oss, vil alt folk i land gå med ham, hvor vi så kommer. Og det vil jeg også si for sant, at det har kostet meg så mye strev og slit å få tak i disse skipene, at om jeg skal miste dem nå, så kommer jeg rimeligvis ikke til å prøve å få tak i skip mer i Norge, og da får enhver greie seg selv.
Jeg vil ikke enerådig lede dere mot en så stor overmakt dersom dere alle mener at det ikke kan nytte. Men jeg vil heller ikke være redd og sette meg imot det om høvdingene og hæren mener det kan være gagn i å yte motstand.>
Kongen sluttet talen, og mennene syntes de skjønte hva han ville, og alle mente det var best å samtykke i det som åpenbart var hans vilje. Men de syntes ikke det så lyst ut. De svarte nesten alle på en gang og sa at de helst ville slåss og ikke ta flukten før de hadde prøvd seg. De sa at det var det samme , de hadde slåss mot stor overmakt så mange ganger før og likevel vunnet seier.
Da svarte kongen : <Nå valgte dere som jeg helst ville, og nå kan jeg si dere det. Men nå må dere verge dere så mye bedre og mandigere, som dere nå kan komme til å sende kongen til Hel!>
Disse ord fikk mange av mennene til å grunne over hvilken av de to kongene han mente.
Så sa kong Sverre at de skulle ta ned tjeldene og ro inn til land. <En skute skal ro så fort som mulig inn til Sogndal etter mennene våre, og be dem komme til oss. Vi skal ro imot dem; det skal sitte én mann ved hver åre; den andre fra hvert halvrom skal ro i båter inn til land og hente stein, og tredjemann og alle andre som er fri, skal gjøre alt ferdig og se å få opp skansekledningen!>
Det ble gjort som kongen sa. De tok naglene som kongen hadde gitt dem, og slo fast lærløkker hele veien på innsiden av kantbordene på skipet og festet skansekledningen til dem. De som rodde innover på skutene, møtte snart de andre som kom roende utover, og de fortalte hva som sto på. Mennene på langskipene la seg da på årene og rodde så hardt de kunne, og da de kom ut til de andre skipene, ble det slik kapproing at de rodde innpå og nesten brakk årene for hverandre.
Da sa kongen : <Vi har annet å tenke på nå enn å ro hverandre i senk!> Han sa de skulle ro innmed land og at de skulle vente der på kong Magnus. Da hadde de også fått hentet så mye stein som de trengte, og skansekledningen var satt opp på skipene. Så sa kongen at de skulle legge skotfeste på alle skipene og vende stavnene ut og legge årene i lag til å ro. Kongeskipet lå ytterst ved stranden. Kongen bød at mennene skulle væpne seg og ta oppstilling i rommene. Og så ble gjort.
Kong Sverre gikk opp på land og til en liten bekk som var der, han lot bringe vann og vasket seg, klærne ble børstet som om han skulle i gjestebud. Kongen hadde brune klær. Etterpå gikk han ned på berget der skipet hans lå innunder og sa enda noen ord. Han tok med hånden om skipsstavnen, men hans menn tok hånden bort, for tjærebredningen på stavnstokken var ikke helt tørr.
Så sa kongen : <Vi vil ikke binde sammen skipene våre. Vi skal stole på at det går, vi har høye bordinger og tappert mannskap som er vant til å slåss. Vi har bare én vei å gå. Vi må stige over hodet på våre fiender. Det nytter oss hverken å flykte eller be om fred. Pass godt våpnene deres så dere ikke kaster dem overbord til unyttes. Verg først dere selv og så hverandre, og Gud verne oss alle!>
Han bød dem å reise merkene. Det går en liten bergknatt frem som et nes utenfor der skipene deres lå, derfor kunne de ikke se godt ut på fjorden. Så lot han en liten skute ro ut for å se etter flåten til kong Magnus. Men de hadde ikke rodd mange åretakene fra land, før de fossrodde tilbake og sa at nå kom flåten mot dem. Da ble det blåst i lur med en gang, birkebeinene rodde alle skip ut mot fienden og ropte hærrop.
Tord Finngeirsbror styrte Mariasuden.
Kong Magnus taler
Kong Magnus kom nå inn fjorden mot birkebeinene. Da de så at det ikke var langt mellom dem, lot de seilene falle og lot skipene sige for tom mast. De holdt seg godt sammen. Heklungene var nå også hærkledde og ferdige til kamp. Da talte kong Magnus, han sa :
<De store kjøpmannsskipene som vi har, kan vi dårlig ro; vi skal binde dem mellom Orms og mitt skip, og så skal vi flytte oss mot det store skipet og feste oss til det, og jeg skulle helst se at festene ikke blir løst før ett av skipene er ryddet. Jeg vet det er mangen manns tale og tanke at det ville være en god utgang på dette om Sverre og jeg ikke trengte å kreve leidang og strid lenger, jeg mener at vi trygt kan be til Gud om at det må gå slik. Det er også etter mitt sinn og slik som jeg venter det må gå.
Jeg var 5 vintrer gamme da høvdingene og landets menn ga meg kongenavn, og 7 vintrer da legaten fra Romaborg og erkebiskop Øystein viet meg til konge, og alle lydbiskopene i landet var med. Jeg var da bare barnet og kunne ikke rå for eder og løfter, jeg syntes det var bedre å leke med andre gutter enn å sitte mellom høvdinger. Jeg strebet ikke etter kongedømmet, og liten glede har jeg hatt av å være konge. Nå er jeg 28 år gammel, og i de siste 8 årene har min kongemakt vært til skade både for meg selv og mine landsmenn. Må den allmektige Gud lønne mine venner og høvdinger og hele almuen med for at de har fulgt meg kjærlig i mangen motgang. Jeg trenger ikke bruke mange ord for å egge dere til kamp; alle kan se hvor hardt det trenges at hver mann kjemper mandig; det er god grunn til det. Det skorter ikke på folk for oss; Gud være lovet, overalt hvor vi har kommet i landet, har det kommet menn til oss. Og Sverre har spredt sine folk nå, sendt dem både hit og dit; de som er her, er lukket inne, det er låst for dem som for sauer i en kve. Må Gud la vårt møte her nå ende slik at vi siden kan få ha fred og frelse for våre uvenner, enten det nå blir så at vi er døde eller levende.>
Det kom høye tilrop til kongens tale, og alle sa : <Hell og lykke følge deg, konge, for denne talen! Må Gud la deg knuse dine fiender!>
Da sa Orm kongsbror : <Mitt råd, herre, er at vi heller legger mot de mindre skipene først, der blir det liten motstand. Det store skipet tror jeg det er vanskelig å få bukt med så lenge de har nok av mannskap og båter til hjelp fra de andre skipene.>
Kongen svarte : <Jeg mener alle skipene er vunnet om det store er vunnet.> Det ble som kongen ville; de fire største skipene ble bundet sammen og kongsskipet gikk nærmest land i sør.
Asbjørn Jonssons tale
Asbjørn Jonsson la skipet sitt frem til Orms skip og lot det binde sammen med dette. Asbjørn sa : <Nå er den dagen kommet som vi alle har stundet mot; Sverre og birkebeinene hans er jaget sammen her som sauer i kve for oss, og nå skal det bli slutt på hans list og krokveier. Nå svikter han ham og birkebeinene hans den karen som har gitt ham råd - og det er fanden som han har trodd på! Han har for vane å hjelpe sine og gi dem fremgang en tid, men nå svikter han dem i livets siste dager. Sverre må være rådløs nå, siden han sendte Svina-Peter fra seg til Bergen. Han og mennene hans møtte sin skjebne der. De verste av gjestene, det fandens pakket, er også sendt vekk inn i Sogn. En av dem, Ulv torparesønn har gjort mest alt det gale som til er. Sverre har nå gjort enda en ugjerning, han har herjet og brent kristent land. Det var den eneste ugjerning han enda hadde ugjort. Men nå skal han få svi for det. La oss nå gå løs på disse birkebeinene, to eller tre om hver, det er lettere slik. Gi store hugg til dem som vender seg mot oss! La oss ikke bry oss om hvem det er, det er ikke så nøye når en skjærer opp slakt for ulv og ravn!>
Han fikk høye lovord for talen, alle sa det var vel talt. Så bandt de sammen skipene, 4 eller 5 ad gangen. Det ble rodd med de ytre årene på de ytterste skipene, og alle på en gang strømmet inn fjorden. De rodde nær det søndre landet.
Kong Magnus hadde tofarget kjortel av skarlagen, halvt hvit, halvt rød. Magnus Mange, sønn til Eirik Stagbrell, hadde kjortel av samme farge og samme slags stoff. Kongen bar sverdet Fiskeryggen, det var sverd av beste sort.
Kong Magnus' fall
Nå må vi fortelle hva som hendte da de møttes de to kongene som vi nå har talt om en tid. Vi får ta til igjen der vi sluttet med at birkebeinene rodde ut fra land.
Da så de flåten til kong Magnus komme mot dem i full fart, og foran flåten var det å se på sjøen som når en regnskur kommer drivende i stille vær. Skuren gikk fort over, det var pilregn og de fikk bruke skjoldene. Mariasuden måtte gjøre en lang krok da de skulle snu henne, og før de fikk snudd henne helt ut mot de andre, rente skipene sammen. Mennene på Magnus' skip styrte inn i baugen på Mariasuden som da slo langsiden ut, og Magnus-skipene kom så til å bli liggende med stavnene mot den. Skjeggen la til ved det fremre øserommet, og så det ene skipet ved siden av det andre etter som de fikk plass. Nå ble det en hard strid, mennene til kong Magnus var harde til å gå på, birkebeinene verget seg. Og hele flåten drev sammen inn mot stranden og gikk nesten på land.
Det gikk ikke så godt for birkebeinene i førstningen, Mariasuden kom mellom skipene til kong Magnus. Da sprang kong Sverre i en båt og rodde med en mann i følge bort til Eirik kongssønns skip; kongen ropte til dem og sa at de kjempet sløvt og viste lite mot, han sa de skulle ro utenom det store skipet og legge imot de mindre skipene og se hva de kunne gjøre der. Kongen rodde rundt og egget sine menn, sa dem hvor de skulle legge skipene. Og nå ble birkebeinene modigere av det kongen sa, og de la djervt frem og sloss hardt. De fikk det også igjen, begge hærer brukte alt de hadde av våpen i striden.
Kongen rodde tilbake mot skipet sitt, da slo en pil i båtstavnen rett over hodet på kongen, og like etter sto en annen i båtripen foran knærne hans. Kongen ble sittende og rørte seg ikke. Men mannen som fulgte ham, sa : <Det var et farlig skudd, herre.> Kongen svarte : <Om det er Guds vilje, kommer det nærmere.>
Kongen så at det føk så tykt av våpen og stein mot Mariasuden at det var uråd for ham å komme opp på skipet sitt, derfor rodde han bort og inn til land.
Munan Gautsson og hans menn la også til land med sitt skip; de sprang i land og kastet store steiner ut på Mariasuden, de traff fra forrommet til øserommet, og de som sto der, fikk hard medfart. Frambyggene måtte ta hardeste støyten da heklungene gikk på, og de fikk kjenne våpnene deres. De sa til hverandre at nå fikk forroms- mennene lønne kongen for mjøden og de fine klærne. Da ropte folkene i akterskottet til mennene på styrbord at de fikk ro litt frem; de så gjorde, og dro frem skipet slik at Skjeggen kom til å ligge ved bakre øserom. Da fikk alle bakromsmenn og forromsmenn nok å gjøre.
Nå lå det 14 skip langs den ene siden av Mariasuden. Heklungene lot det gå med pileskudd og kastespyd og brynesteiner som de hadde hatt med seg fra Skien, og mange menn fikk store skader. De kastet håndøkser og pålstaver, men de kom ikke så nær hverandre at de kunne bruke huggvåpen. Birkebeinene verget seg med skjoldene, de kunne ikke få gjort noe annet, likevel var det mange som falt. Nesten alle ble såret av våpen eller stein; de var så trette og forslåtte at noen av dem døde av tretthet, enda de hadde lite eller ikke noe sår. Men det tok tid for heklungene å borde Mariasuden, for det var så vondt for dem å komme til, de måtte over stavnen på sine egne skip; hadde de ligget langskips inntil hverandre, ville ett av lagene ha greidd å komme opp mye før.
Eiriks strid
Nå kan det synes urimelig for den som hører om det, når det fortelles hvordan kampen endte. Likevel skal vi nå foryelle hva som foregikk, slik at seieren med skjebnens vilje vendte seg dit en minst kunne tro.
Eirik kongssønn og de 13 skipene som var løse, rodde utenom det store skipet, som før sagt, og la seg imot de 13 heklungeskipene som lå fri utenfor og ikke var med ved det store skipet. Det ble en hard kamp, birkebeinene hadde størst skip og større mannskap, og de gikk modig på. Heklungene gjorde sterk motstand, og de sloss så heftig at en kunne tro det var dem som skulle avgjøre striden, og ikke det at det store skipet ble ryddet. Det var en mengde båter der som sogningene eide, de hadde birkebeinene innenfor skuddhold og lå og skjøt på dem.
Eirik kongssønn la skipet sitt med langsiden inn til det ytterste av de skipene som var bundet sammen; han hadde mye høyere bord enn det, og det ble en hard kamp. Heklungene gjorde sterk motstand; men da de hadde slåss med huggvåpen en stund, lå heklungene under i kampen. Noen falt, og lot halvrommet stå tomt etter seg.
Så bordet birkebeinene heklungskipet. En mann som het Benediktus, bar merket for Eirik kongssønn, han gikk opp som førstemann sammen med stavnbyggene. Da heklungene så det, gjorde de hard motstand, de gikk på og drepte Benediktus og flere av dem som hadde kommet opp, noen ble også drevet tilbake. Nå egget Eirik kongs- sønn sine menn til å gå opp en gang til, og de vant da merket tilbake. Dette åtaket endte med at heklungene dro seg tilbake og løp opp på det neste skipet. Men birkebeinene fulgte hakk i hæl, og så gikk det som det pleier å gå når skrekk og flukt griper om seg blant menn i slag; det er sjelden at flyktende er gode for å snu, selv om de kan være harde i vanlig motstand. Det ble mindre motstand her enn det hadde vært på det første skipet; alle løp ombord i neste skip, og slik gikk det fra det ene skipet til det andre.
Birkebeinene satte etter med rop ogskrik og egget hverandre opp. De hugget og drepte alt som kom i deres vei. Da nå hele massen av flyktninger veltet inn over storskipene, sprang folk på sjøen fra kongeskipet, for det lå nærmest land. Men de andre storskipene sank under tyngden av menneskemengden, det var skipene til Orm og Asbjørn og så gjestenes skip.
Kong Sverre sto på land, og da han så hva som hendte, gikk han ned til båten igjen, og sammen med ham var Peter, sønn til Jon biskop. Da kom det en skute roende utenfra med menn som hadde tenkt seg i land. Kongen ropte til dem : <Vend om, for nå flykter de!> Og de så gjorde. De vendte om og fikk se det vi nettopp har fortalt om. Da la de seg på årene og rodde ut etter fjorden.
Peter sa til kongen : <Kjente De disse mennene, herre? Og hvorfor sa De dette?> Kongen svarte : <Hva annet skulle jeg vel si, hvem det så var?>
Kongen rodde nå ut til skipet sitt med en gang. Han gikk opp akter i løftingen og ga seg til å synge "Kyrie eleison" i sin glede over seieren. Alle stemte i med ham.
Kong Magnus sprang overbord fra skipet sitt; det samme gjorde alle de andre på dette skipet. De aller fleste av dem druknet. Birkebeinene løp opp i fjæren og sto der og tok imot dem når de ville i land, derfor var det ikke mange som kom unna. Birkebeinene rodde også ut i småbåter og drepte dem de fant.
Kong Sverres styresmenn på skipene ga grid til sine venner og frender.
Kong Magnus og flere høvdinger falt
Der falt kong Magnus, og disse høvdingene med ham : Harald, sønn til kong Inge; Magnus, sønn til Eirik, han som ble kalt Mange, han var dattersønn til Ragnvald jarl. Der falt også Orm kongsbror, Asbjørn Jonsson, Ragnvald sønn til Jon Hallkjelsson, Pål Småttauge, Loden fra Manvik, Olav Gunnvaldsson, Eindride, sønn til Jon Kutissa, Ivar Elda, Vilhjalm fra Torgar, Andres, sønn til Gudbrand Kula. Der falt også Ivar Steig, sønn til Orm kongsbror, Hallstein Snåk Botolvsson, en frende av kong Magnus, Kjetil Lavransson og Sigurd Fluga.
Etter hva de fleste regner med, falt det der 1800 mann, ikke færre. Det var Vitusmessedag (15. juni) om kvelden at slaget sto, og det var solfallstid da den store flukten tok til. Men det var midnatt før det var slutt på manndrapene og før birkebeinene hadde fått lagt skipene sine i lægje og tjeldet og ryddet opp.
Kong Sverres tale
Tidlig neste morgen lot kongen blåse til husting. Han sto opp og talte, og han sa : <Vi skal prise Gud for seieren, for det er nå i dette slaget enda klarere enn før at han har gitt oss av sin styrke og kraft. Vi kan ikke takke oss selv for denne seieren, den har vi fått ved hans vilje og styrelse. Til gjengjeld skal vi nå gi ham den takk han fortjener, og den lønn som tilkommer ham. For det første skal vi huske på å holde vel den grid vi har lovet dem som ba oss om grid; så skal vi hjelpe de sårede, og vi skal begrave på kristen vis alle de lik vi kan få tak i. Jeg legger det også som en plikt på alle mine menn at de skal lete langs stranden etter lik og prøve å finne så mange de kan, hver så langt hans evner rekker. De får takk fra Gud de som gjør dette, og det er også gods å vinne, for alle har de vel hatt noe av verdi på seg, og noen må ha hatt mye.
Nå tror jeg at jeg har fått makten i dette landet, enten jeg nå kommer til å styre det godt eller slett. Og nå er det Guds vilje at vi skal være fredelige og rettferdige. Det kan mange trenge.
Til dere mine menn, vil jeg si : Gud lønne dere for at dere har fulgt meg så hengivent. Jeg skal lønne dere så godt jeg kan, og så mye som jeg har midler til. Det er godt å vite at de eiendommer og det gods som de har eid disse gullhalsene som ligger her på stranden, alt det skal dere få, og dertil så godt gifte som er til i landet, og den rang dere ønsker dere. For dere har vunnet noe i tillegg, og det er fiender. Dem får vi vokte oss for, og så be Gud vokte oss alle.>
Det ble høye og gode tilrop til talen, de takket kongen for det han hadde sagt.
Da de fant liket av kong Magnus
Deretter lot kongen alle skipene ro inn langs med stranden og lot dem legge til et sted hvor det ikke skulle være så sterk liklukt fra valen, der ble de liggende en stund. Mennene fra Sogndal og Kaupang kom til ham for å søke forlik. Ingen sa noe imot ham; han fikk alt som han ville ha det, og de bandt seg med eder. Det viste seg da at "mangen måtte kysse den hånd han helst så var av".
Kongen satte dem og andre bønder til å jorde likene. Han lot alle få stelle om frenders eller venners lik som de ville. Hver dag rodde mange både av kongens menn og av bøndene ut i småbåter for å lete etter lik, og de dro opp mange døde. En dag fant de liket av Orm kongsbror. Vennene hans tok det og førte det sør til Bergen; der overtok vikværingene det og førte det øst til Oslo, og han ble lagt i steinveggen i Hallvardskirken hos sin bror kong Inge og Sigurd Jorsalfare.
Søndagen etter mot kvelden var det mange ute i båt for å lete etter lik. Kongen var også ute på en liten skute. Det var en mann som het Ljot Haraldsson. Han var i båt sammen med to andre, Arne Gudmundsson og Jon Koll. Kongen sa til dem : <Fisker dere og har satt fast snøret, eller hvordan går det med fangsten?> I det samme dro de et lik ombord. Kongen sa : <Det var en gild fisk dere dro der, nå var dere storheldige.> <Ja,> sa de, <det har bitt godt på, herre, om dette er liket av kong Magnus!>
Kong Sverre sa : <Dette er liket av kong Magnus.>
De skjøv et skjold inn under liket og løftet det opp i skuten hvor kongen var. Så rodde de inn til land. Liket ble båret opp, og mennene gikk bort til det for å se om de kjente det igjen. Det var lett å kjenne, for det var lite forandret; rødmen var ikke borte fra kinnene, og det var ikke stivnet.
Svina-Peters tale
Om mandagen ble det laget en kiste, men før kongens lik ble svøpt i klede, lot kongen alle som før hadde vært kong Magnus' menn, gå bort til det og kjennes ved det så de kunne bære vitne om det siden, dersom vikværingene skulle påstå at kong Magnus levde, og reise opprørsflokk. Han sa at han ikke lot dem gjøre dette for å være hard mot dem.
Så gikk de bort til liket, og det var nesten ingen som kunne holde tårene tilbake; noen kysset liket før de gikk fra det. Så ble liket av kong Magnus svøpt og lagt i en kiste. Kong Sverre lot det føre sør til Bergen.
Mange av stormennenes lik var funnet før. Og snart etter dro kong Sverre bort. Sogndølene måtte ut med 15 merker gull. Kong Sverre dro sør til Bergen.
Der hadde de alt fått høre om slaget, nyheten kom dit på den måten at ut på lørdagen etter slaget kom det et skip til byen og la til ute ved kongsgården; det hadde tett med skjold omkring stavnen og hadde fullt mannskap. Noen trodde det måtte være kong Magnus. Men så gikk de i land fra skipet, og det ble blåst i lur og sagt at Svina- Peter ville holde ting. Bymennene kom, og Peter sto opp og talte : <Her går det som det er sagt at "samme svinet kommer ofte igjen i samme åkeren". Jeg heter da også Svina-Peter. Vi minnes at det er ikke lenge siden vi ble drevet ut av denne byen nokså hånlig, og nå er vi her igjen. Vi har stort nytt å fortelle : kong Magnus er falt. Og likedan Harald Ingesson, Orm kongsbror, Asbjørn Jonsson og mange lendmenn. Nå kan vi vente kong Sverre hit til byen, og han har sagt at dere får ta imot ham sømmelig, som hans rang krever. Men hva mener dere med dette? Alle henger med hodet eller hyller det til. Det vet Gud : om dere sørger og bærer dere aldri så mye nå, så er kong Magnus likevel død og borte og hans hær likeså. Det var bedre for dem om dere lot ringe med klokker eller ga almisser til de fattige eller ga noe til klerkene for at de skal be bønner. Det nytter lite å klynke eller sutre for å ta kongedømmet fra kong Sverre. Han har nå bøyd nakken på større storbukker enn dere er, dere bønder og kjøpmenn. Kjøpmannen og bonden er redd for seg selv og pengene sine, og han gruer seg for vind og vann.
Jeg skal gi dere et godt råd : La kong Magnus fare som han selv har stelt seg. Ta imot kong Sverre som Gud har sendt dere; da får dere rettelig en høvding, han er klok, gavmild, veltalende, rettferdig, fredsommelig, aktet og fryktløs når det gjelder å verge landet, og vil styre det vel på alle måter. Han er borte nå, den Sverre som fór med herjing av så mangen en kjøpstad, borte er også disse birkebeinene som svermet omkring i byen og gramset med urene hender i folks kister og skap. Nå vil det komme milde og myke hirdmenn med kongen vår, de skal være som lås og nøkkel for fred og frihet i denne som andre kjøpsteder.
La nå alle falske luringer og drottensvikere fare bort. Bli trofaste og hulde mot deres konge, og tjen ham. Når kongen kommer til byen, la da også alle slike fare bort som har vist seg å ha svik i sinne mot kongen og hans menn, og som ikke har fått forlik med ham. Kongen selv byr alle grid og forlik om de kommer til ham. Og derfor vil Gud og alle hans hellige hilse ham velkommen og lede ham i freden.>
Kong Magnus' gravferd
Kong Sverre seilte i fin bør til Bergen. Før de seilte inn til byen, sa kongen at de skulle legge seilasen slik at flåten så størst mulig ut for bymennene enten de nå likte det eller ikke. Og så ble gjort.
Men da kongen kom, ble han hilst med klokkeringing over hele byen, og de gikk i prosesjon imot ham. Folk tok godt imot ham, og han ble der en tid.
Liket av kong Magnus ble stelt og ført til graven, og han ble jordet i Kristkirken utenfor koret foran steinveggen på søndre side.
Kong Sverre sto over graven hans sammen med biskop Pål og de fleste menn som da var i Bergen. Før kongens lik ble lagt i steinkisten, kalte kong Sverre på noen menn at de skulle se liket, så de ikke siden skulle komme og si at denne samme Magnus stridde imot ham senere også. Mange gikk bort og så på liket, og mange gråt. En av gjestene til kong Magnus kysset liket og felte tårer ved det. Kong Sverre så etter ham og sa : <Slike blir det lenge før én kan ha tillit til!>
Det ble holdt mange vakre taler ved graven.
Nikolas Sultan, kong Sverres morbror, talte; han var en svært veltalende mann. Kongen holdt også en lang tale, han sa : <Vi står her nå over graven til en god mann, han var elsket av venner og frender, selv om vi to frendene ikke hadde lykke til å enes oss imellom. Han var hard mot meg og mine menn. Men Gud tilgi ham nå alt det gale han har gjort. han var en sømmelig høvding på mange måter, og han kunne rose seg av å ha kongelig ætt.>
Kongen sa mange pene ord, for han manglet hverken ord eller vett til å få sagt det han ville. Han lot det gjøre fint i stand omkring graven til kong Magnus, fikk satt en grind for gravsteinen og lot bre åklede over.
Kong Magnus var vennesæl og elsket av folk i landet, han hadde best støtte hos vikværingene. Det viser best hvor vennesæl han var, at enda det var farlig å følge ham, skortet det ham i levende live aldri på folk som var villige til å gå med ham. Og siden viste det seg at det var lett å få folk for dem som ga seg ut for å være hans sønner, slik som vi skal fortelle om senere. Vi tror at det kom ham mye til gode at alle folk i landet var så glad i dem som stammet fra Sigurd Jorsalfare og hans bror Øystein; men de hatet Harald Gilles ætt og ville helst gjøre ende på den. De sa det var den verste sending som noen gang var kommet til landet den gang han kom til Norge
Kong Magnus var liketil og munter, han var som de fleste andre unge menn glad i drikk og kvinner, syntes godt om leik og ville gjerne vise seg bedre enn andre i smidighet. Han var en ganske sterk mann også, gavmild og myndig og veltalende; han var også mer enn vanlig våpendjerv, glad i prakt og nøye på klededrakten. Han var over middels høy av vekst, sterkbygget, smal om livet og hadde velformede hender og føtter. Han var vakker å se til i ansiktet, bortsett fra at han hadde stygg munn.
Kong Sverre taler til folket
Kong Sverre lot blåse til samling av alt folk i byen, de skulle komme sammen på Kristkirkegården, og der holdt han ting.
Håvard jarlssønn sto opp først og talte på kongens vegne. Han sa at det nå var alles skyldighet og ta godt og sømmelig imot kongen - <han kan gi oss stor heder til gjengjeld. Vis god og høvelig fremferd, så vil han være trygt skjold og vern for oss, som det sømmer seg for ham. La oss følge ham trofast og være pålitelige og gi ham alt det han har krav på. Dere kan selv se nå hva han har måttet døye før han fikk riket sitt, han har måttet flakke om fra sted til sted og har vært i mangen en knipe, og har våget både sitt eget og andres liv og satt mange gode og gjeve menn i livsfare. Men Gud har frelst ham fra så mangen en fare, det har dere vel hørt sannsagn om. Det eneste dere alle kan gjøre nå er å ta godt imot kongen, selv om dere før har stått ham imot. Han vil være nådig mot alle som vil tjene ham uten svik. Tenk nå over hvem det vil gå best, den som søker hans vennskap, eller den som går i forbund med dem som står mot hans vilje.
Gjør nå slik som Gud lærer dere, på den måten vil saken deres få en lykkelig ende.>
Deretter sto kongen selv opp, han så seg lenge om, og det varte litt før han tok ordet; så begynte han talen slik :
<Vi vil gripe til de samme ord som salmeskalden : Miserere mei deus, quoniam conculcavit me homo. Tota die expugnans tribulavit me. Miskunn deg over meg, Gud, for mannen trår meg under føtter og har kjempet hele dagen mot meg og pint meg! Denne spådom som ble spådd for mange hundre år siden, har nå gått i oppfyllelse i våre dager da Magnus, min frende, kjempet mot meg og ville ta mitt liv. Men Gud løste meg nå som før, og ga meg hans rike.
Ingenting har til alle tider vært Gud så imot som hovmodige menn, dem har han også refset hardest. Først drev han fra seg engelen som ville måle seg med ham, og engelen fikk unngjelde slik at han ble til den verste djevel. Da siden vår første frende, Adam, gjorde mot Guds vilje, ble han drevet hit i denne verdens trelldom. Senere, da det kom opp riker og Farao kuet Guds folk og loven, da kom det 10 underlige plager over landet, slike som aldri har vært sett i verden hverken før eller senere. Slik gikk det også da kong Saul reiste seg mot Gud, han måtte siden flakke rundt med uren ånd. Og slik har det alltid gått i verden, om vi tenker etter.
Kan hende dere synes at jeg ikke trenger å gå så langt etter døme på det jeg taler om. Det har hendt her i landet også at menn har opphøyd seg til konger enda de ikke var av kongætt. Slik var det med Erling jarl, sønn til Kyrpinge-Orm, han lot gi seg selv jarlsnavn, og sønnen fikk kongenavn. Så drepte de for fote alle som var av kongeætt, ingen måtte si at han var av slik ætt, for da ble han drept. Til rådgivere hadde de med seg alle de beste menn som var i landet, og de tok riket fra de ættbårne kongene, helt til Gud sendte en liten og lav mann ute fra utskjærene for å styrte dem i deres overmot. Og den mannen er jeg. Det var ikke mitt eget påfunn, men Gud ville vise hvor lite det skal til for å styrte deres overmot. Så viste det seg å være så sant som det er sagt at "sårt biter sulten lus".
Erling jarl og kong Magnus var ikke sakesløse, slik som folk sier. Vi gikk ikke på dem med urette, vi har ikke så stutt minne at vi har glemt hva som var gjort mot oss. Først drepte Bergensmennene min far, kong Sigurd, som var ættbåren til landet; siden reiste de flokk med Erling jarl mot min bror Håkon. Erling tok mine to brødre og klynget den ene opp som en kråkunge, den andre ble halshugget. Og dette som jeg nevnte nå, kan jeg sent glemme. Det har støtt vært slik at vi har vært i nød og trengsler, så vi har mange ganger heller villet gå fra det hele, om det ikke hadde vært for vårt folks skyld, som ble styrt av menn som ikke hadde ætt til det.
Nå er det frelst. Men til gjengjeld kommer dere med en uhørt fiendskap. Somme sier : "Seiersæl er Sverre, klok er Sverre." Da blir det svart : "Er det noe rart? Han har gjort mye for å bli det, gitt seg selv til djevelen!" Noen sier at jeg er djevelen selv, kommer rett fra helvete; han er sluppet løs, sier de, og jeg kommer fra ham. Tenk dere selv om, hvem er da dere? Hvis det er som dere sier at Gud har sluppet djevelen løs og jeg er han, hva annet er da dere enn djevelens treller, om dere tjener ham? Og dere er så mye ynkeligere enn alle andre siden dere må tjene ham nå, og dertil brenne med ham i den andre verden. Er det ikke tåpelig å si slike ting og det til og med om kongen, at jeg skal ha gitt meg til djevelen?
Sverre var en tosk om han ville gjøre en slik ting for å få dette usle riket som ikke er i ro noen gang, og som ikke var stort verdt selv om en fikk ha det i fred. Dermed ville han hjelpeløst fortape sin sjel. Det ser ut for meg som det går i én blanding alt i hop, kalver og ulver.
Kan gjerne være at dere synes jeg har store huller i soldet mitt. Mange bøyer seg nå for den hånd han helst så avhugget; den kaller meg nå frende som nyss kalte meg fiende. Og jeg tror at om jeg kunne se hugen til hver mann som her står slik at det sto et horn ut av pannen på alle dem som tenkte ondt om meg - da var det mange som kom til å gå hornet herfra. Barnet som går ute med en stein i hånden, slenger den i bakken og sier : "Her skulle Sverres hode ha ligget under!" - slikt lærer dere barna deres. Det samme sier også den stakkars tjeneste- tausa når hun går ut av huset med banketre i hånden, hun slår det mot hella : "her skulle Sverres hode vært under", sier hun. Men ikke desto mindre kan det være at Sverre dør sottedøden.
Dere kong Magnus' menn som har møtt opp her på tinget, skal nå vite at dere må være ute av byen før tredje solrenning fra nå av.
Må alle mine venner som har kommet hit til dette tinget, få Guds lønn!>
Kong Sverre får hele Norge
Om sommerenda kong Magnus hadde falt, dro kong Sverre øst i Viken og helt til landegrensen, og han la under seg alt landet. Det var ingen som sa imot kongens vilje; han satte sine sysselmenn til å styre overalt.
Kong Sverre var nå alene konge i hele Norge. Det var da gått 7 år siden han hadde fått kongenavn, og 5 år siden Erling jarl falt. Kong Sverre ga nå høyere rang til sine menn, noen ga han sysler, andre fikk veitsler, og mange fikk et gjevt gifte. Han gjorde til høvdinger mange av dem som hadde fulgt ham i kampen om landet, og mange ble mektige menn som ikke hadde ætt til det. De fulgte ham siden alltid trofast.
Kong Sverre giftet sin søster Cecilia med Bård Guttormsson på Rein. Ivar Silke ga han til hustru Skjaldvor, datter til Andres Skjaldvorsson. Peter Range fikk Ingebjørg som Ivar Elda hadde vært gift med. Han ga gode gifter til de mennene som hadde fulgt ham i kampen om landet. Han hevet mange til makt, og mange fikk store jordeiendommer i gave.
Et år etter at kong Magnus hadde falt, giftet kong Sverre seg med Margrete, datter til sveakongen Eirik den hellige, som var sønn av Edvard. Eirik hviler i skrin i Uppsala i Svitjod. Margrete var søster til sveakongen Knut. Kong Sverre hadde to sønner, den eldste var Sigurd som ble kalt Lavard, den andre het Håkon. Døtrene hans het Cecilia og Ingebjørg.
Jon Kuvlungs reisning
Ett år etter at kong Magnus hadde falt, hendte det om høsten at det reiste seg en flokk øst i Viken, og høvdingen for den var en mann som ble kalt Jon Kuvlung. Jon var sønn til kong Inge Haraldsson. Det var mange høvdinger som sluttet seg til ham; det var Simon, sønn til Olra-Kåre, Nikolas, sønn til Bjarne Bukk, Andres Brasad, Jon Kutissa, Bård Sala, Torberg, sønn til Pål i Heita; de kom ned til Tønsberg til Mikkelsmesse, og det ble kalt sammen Haugeting.
Der på tinget ble Jon tatt til konge, og de svor alt landet under ham. Jon hadde før vært munk på Hovedøya; han la av swg munkekutten, men birkebeinene festet den på ham igjen når de kalte ham kuvlung (kufl = kutte). Det var navnet de ga ham istedenfor kongenavn.
Det kom etter hvert mye og godt folk til ham, sønnene til alle de beste menn i Viken, og de fikk seg skip og seilte vestover; for birkebeinene samlet seg i Viken, og de fikk også mye folk. Derfor dro kuvlungene seg unna så snart de hadde fått tak i skip.
Birkebeinene fulgte ikke etter dem, for det hadde de ikke nok skip til. Men da kuvlungene kom vest til Agder, gikk alle mann straks med dem, og fra da av la de under seg landet hvor de kom.
Den gang kuvlungene kom ned til Tønsberg, hadde de drept Simon Skerpla som hadde sysselen i Tønsberg. Følget hans falt med ham, det var omtrent 30 mann.
Kuvlungenes Bergens-ferd
Så tok kuvlungene veien nordover i landet, og mennene gikk med dem hvor de kom, de fikk ingen motstand. Deretter kom de til Bergen, og de la til ved bryggene med en gang. Kuvlungene la under seg hele landet nord til Stad; de satt den vinteren i borgen i Bergen.
Kong Sverre hadde latt Mariasuden sette opp ute på Holmen da han kom innefra Sogn; han lot bygge et skur over den, og den kom aldri på vannet mer. Kuvlungene ville sjøsette den igjen, og det ble blåst til dugnad fra hele byen. Da ble skipet reist og ristet slik at stavnene brakk, og det kom ikke av flekken likevel. Så tente de ild på skipet og brente det opp.
Kuvlungene kom inn på Vågen i Bergen den tid på dagen da det ble sunget høymesse i byen, de kom helt uventet. Askjel Tytsa hadde oppsyn i byen og holdt sveit; han var til messe i Steinkirken, og han merket ikke noe før kuvlungene sto i kirken, fullt væpnet. Askjel løp opp trappen og opp i tårnet. Kuvlungene løp etter ham. Da falt en stor stein ned fra tårnet og i hodet på en av dem, og han ble drept med en gang. Og det hellige kors svettet så det dryppet ned på alteret.
Askjel og hans menn stengte straks døren til tårnet, og de holdt seg der så lenge til bymennene kjøpte dem ut med løsepenger. Kuvlungene ble i byen i lang tid; så vendte de tilbake østover til Viken.
Etter som det nå kom mye folk i flokken til kuvlungene, gikk de mot birkebeinene. Kong Sverre hadde satt Ulv fra Lauvnes til landevern i Viken sammen med Ulv Fly, Håkon jarlssønn, Torolv Rympel og flere andre sveite- høvdinger. Begge flokkene gikk mot hverandre av beste evne. Kuvlungenes styrke vokste, så at birkebeinene flyktet fra Viken og nordover i landet, alle uten Ulv fra Lauvnes; han holdt seg der med sin sveit og ville ikke flykte.
Slag i Bergen
Etter påske den våren seilte kong Sverre sørover fra Trondheimen med en stor hær, han kom til Bergen omkring våkenettene (vigiliae). Det var da også kommet en mengde kjøpmannsskip til byen fra nær sagt alle land. Tyskerne hadde ført en masse vin dit, så vin var ikke dyrere enn øl i Bergen. En gang da noen menn satt og drakk, ville de ha tatt opp mer vin, men gutten hos tyskerne ville ikke frem med mer; det var ikke mer enn én vin- pott de var uenige om. De trettet om dette så lenge til nordmennene ville gå på og bryte seg inn i bua. Men tyskerne verget seg innenfra og stakk ut med sverdene, og noen ble også såret.
Da dette spurtes i byen, tok de straks til våpen, både bymenn og tyskere, og de sloss så mange mann falt, mest bymenn. Tyskerne løp til skipene og la alle koggene ut på Vågen, og bymennene rustet seg til å gå mot dem. Men så ble det sluttet fred.
Den sommeren var det også mye annen ufre med drikking. En av birkebeinene ble så vettløs av drikk at han hoppet ut fra hallen, mellom den og kongestuen, han trodde han sprang på sjøen for å svømme. Han døde. En annen sprang utfor bryggen i kongsgården og druknet. Kong Sverre var ikke i byen da. Men etter at han kom til byen, hendte det en dag at to mann trettet, de var godt fulle begge to, og den ene var en av gjestene, den andre huskar hos kongen. Så ville de fly på hverandre.
I det samme kom Torolv Rympel ut av gildestuen, han hadde ikke noe våpen, og så dro han stålhuen av hodet og slo til huskaren med den. Men han slo igjen med en håndøks. Og så gikk de løs på hverandre, mann mot mann, hver med det han hadde av våpen, og alle var de fulle. Torolv Rympel slet seg ut av dette ståket og gikk til sine menn og lot blåse i gjesteluren. Da alle gjestene var samlet, ba han dem væpne seg. Huskarene samlet seg også og væpnet seg, og de gikk ned på skipet sitt. Asgeir Hamarskalle var fører for dem.
Men da gjestene hadde samlet seg, slengte Torolv Rympel sverdet sitt ut på skipet og hoppet straks etter, fikk tak i det og tok til å slåss med en gang. Gjestene kom etter, og det ble et stort slagsmål, og Torolv og hans menn ga seg ikke før de hadde ryddet skipet. Mange av huskarene falt, men de fleste sprang på sjøen.
Da kongen fikk høre om det, fikk han i stand grid og stevne, og de forlikte seg.
Kong Sverres tale mot drukkenskap
Litt etter holdt kong Sverre ting i byen; da talte han og sa : <Vi takker alle engelskmenn som har kommet hit og har ført med seg hvete og honning, fint mel og fint klede; likeså vil vi takke dem som har ført hit lerret og lin, voks eller kjeler. Vi nevner også de menn som er kommet fra Orknøyene eller Hjaltland eller Færøyene eller Island, og alle som har ført hit til landet saker vi dårlig kan være foruten og som er til beste for landet.
Men når det gjelder tyske menn som er kommet hit i stor mengde og på store skip og har tenkt å føre herfra smør og skrei, som det er stor skade for landet å utføre, mens de isteden bringer vin, som folk har lagt seg etter å kjøpe, både mine menn og bymenn og kjøpmenn, så har det kommet mye vondt ut av den handelen og ikke noe godt. Mange har mistet livet for det, noen har mistet lemmer, og andre har fått skader og vil få merke av det for livet. Noen må tåle skjensel, og er blitt såret og banket.
Og det er for mye drikk som har skylden.
Tyskerne skal ha stor utakk for sin ferd. Om de vil få ha liv og gods i behold, må de komme seg herfra. Deres ærend her er oss og vårt folk til liten nytte.
Tenk nå over hvafor mye drikk kan føre til, hva den fremmer og hva den ødelegger. Det første kan regnes som det minste, det er at den som venner seg til for mye drikk, han mister alt han eier, og får til gjengjeld drukkenskap med alt som følger den; han mister og ødelegger all sin eiendom, så at en mann som før var velhavende, han blir nå ussel og elendig og fattig, om han da ikke holder opp å drikke.
Et annet lyte ved for mye drikk er at drikken dreper minnet, mannen glemmer alt som han helst burde huske. Det tredje er at han da får lyst på å gjøre det som er galt, han er ikke redd for å ta penger uten å ha rett til det, han tar også kvinner. Det fjerde lyte ved drikken er at den egger en mann opp til ikke å tåle noe, hverken ord eller gjerninger, og får han til å gjengjelde alt dobbelt så vondt som det var gjort. Dertil egger drikken ham opp til å lete etter vondord mot dem som ikke har gjort noe galt. Det er også en ting som følger med for mye drikk, at man tretter ut kroppen sin så man ikke kan tåle mye vondt, man blir trett av å våke, blodet svinner fra alle lemmer, legemet blir så ødelagt at man blir syk, og så mister man helt helsen.
Og nå er det blitt så ille at mannen har mistet alt han eier og helse og til og med vettet. Da egger drikken ham til å fortape det som enda er igjen, det er sjelen. Drikken lokker ham til å vanrøkte alle gode seder og de rette bud, og får ham til å attrå syndige ting og glemme den allmektige Gud og alt som rett er, og ikke minnes noe av det han har gjort.
Se nå på slike som har drukket til overmål, når de må skilles fra alt på én gang, både fra drikken og livet, hvem er det da mest sannsynlig vil gripe sjelen? Tenk over hvor ulikt et slikt liv er det som burde vært. For det bør være måtehold i alle ting. Hærmenn skulle være som lam i fredstid, men grumme som løver når det er ufred. Kjøpmenn og bønder må også følge sin natur, vinne seg gods med rette og med arbeide, vokte det vel, men gi av gavmildhet. Og de som mindre er, bør være takknemlige og tjene sin overmann, alle med god vilje og etter beste evne.>
Kongen sluttet talen med å be sine menn om å vise seg fredelige overfor bymenn, bønder og kjøpmenn. Talen fikk lovord av alle forstandige menn; de syntes det var vel talt.
Kong Sverre seilte nordover til kaupangen om høsten; han satt der vinteren over, og de fleste av høvdingene hans var hos ham.
Kuvlungene var i Viken.
Kuvlunger og birkebeiner
Samme sommer rustet kuvlungene seg for å dra nordover mot kong Sverre, de ble ikke ferdige før senhøstes. Men da de kom nord om Stad, fikk de strykende bør nord til Agdenes. Da kvad Nefare denne visen :
De fikk liten nordøstlig bris og rodde inn fjorden om kvelden. Tidlig på natten kom de inn til kaupangen, og ingen visste noe om dem. Kong Sverre satt oppe i borgen på Steinberget, og han hadde ikke mange menn hos seg. Nesten hele hirden og alle høvdingene var i byen, og de hadde ikke merket noe til kuvlungene, før byen var tatt. Kuvlungene drepte mange birkebeiner, gilde karer; men de fleste løp inn i kirkene. Der falt Brynjolv Ragnvaldsson, Ottar Knerra, Sigurd Dotafinn, Andres Krista, Andres Biuge.Slå ned birkebeiner!
Sverre skal tape striden.
Sverdene skal sprette
som spreke laks på skjoldet.
La oss aldri skryte,
for oss vitner valen.
La Gud mellom oss dømme!
Gå som et uvær mot dem!
Jon Kuvlung ga grid til alle de birkebeinene som ble tatt til fange, og sa at de skulle bli hans menn. Men da de skulle bli håndgagne hos ham, lot han dem slippe å sverge eden; han sa de var så bra karer at de ville holde sitt ord uten å sverge.
Men like etterpå om kvelden gikk birkebeinene med våpnene sine to og tre sammen og stundom i flokker på fem eller flere opp til kong Sverre i borgen. Og morgenen etter var de gått fra kuvlungene alle sammen, og de fortalte Sverre hva slags grid Jon Kuvlung hadde gitt dem. Kong Sverre sa at Jon hadde ikke vett til å være høvding, det hadde han vist ved å finne på slikt.
Kuvlungene tok alle Sverres skip; noen tok de med seg, noen brente de opp. Deretter seilte de bort fra byen en natt da det var blitt mørkt, for de var redde for at kongen skulle gå løs på dem. Men kongen ble i borgen, han syntes ikke han hadde folk nok til å slåss.
Så seilte Jon Kuvlung sørover til Bergen, men kong Sverre satt igjen i kaupangen.
Kong Sverre og kuvlungene
Våren etter dro Jon Kuvlung nordover og ville til kaupangen med en stor hær. Kong Sverre hadde latt gjøre et gjerde av påler om vinteren hele veien utmed sjøen og likeså ovenfor byen. Det gikk bud mellom kuvlungene og kong Sverre, og han tilbød seg å slåss med dem på land, og ga dem lov til å gå i land.
Samme sommer seilte Jon Kuvlung med mange skuter nordover og tenkte å komme uventet. Kong Sverre kom nordfra mot ham med en stor hær.
Da kvad Blakk denne visen :Kuvlungenes skuter kom fra hverandre i et uvær en natt utenfor Stad. 5 skuter med kuvlunger kom nord i Anger. Dit kom kong Sverre med mange storskip og drepte noen av kuvlungene. De andre kom seg unna på flukt.Opp med fanen for kongen!
mot kuvlunger er vi tunge.
Brynete sverd skal bite
bisk under ravneklørne.
Vi knuser fiendflokken,
freder med sverd landet.
Spyd skal farges røde
for kongen. Drep de fleste!
Birkebeinene fant en annen flokk kuvlunger også; Atle Skalme var fører for disse birkebeinene, han var gjest. De drepte hvert liv ombord på dette skipet.
Litt senere kom Jon Kuvlungs menn til ham, og så seilte de sammen sørover langs land. Kongen fulgte etter dem og sendte Ulv fra Lauvnes og sin bror Hide med 6 skip i forveien sørover. De kom om natten sør til Rott, og der lå det kuvlunger på 20 skip og skuter. Ulv og hans menn rodde like mot dem og ropte hærrop. Kuvlungene trodde det var kong Sverre som kom med hele sin hær, og de rodde ut av havnen og videre sørover. Ulv og hans menn tok to skuter fra dem og drepte hver mann ombord på begge. Erlend Gudbrandsson og Pål Vårskinn var det som styrte disse to skutene.
Kuvlungene fór hver til sin kant, og Jon Kuvlung seilte lenge med bare ett skip før det kom folk til ham igjen. Så seilte kuvlungene til Tønsberg.
Da kvad Blakk en vise :Folk vil minnes skrytet
fra frekke kuvlungtunger;
mange menn av flokken
måtte så hårdelig bøte.
Mangt et lik lå i døden,
mett ble i Rott ravnen.
Nå høres det andre låter
tute i berg og nuter.Erkebiskop Øysteins død
Vinteren som fulgte, hendte det mye i Nidaros. Erkebiskop Øystein ble syk om høsten og lå hele vinteren til over jul. Da kreftene hans minket, sendte han bud etter kong Sverre, ba at han skulle komme til ham. Det gjorde kongen. De talte med hverandre om mange ting som hadde vært før mellom dem, og da de skiltes, ba erkebispen kongen tilgi ham alt, at han hadde stått så imot ham den tid da striden mellom kong Sverre og kong Magnus sto på. De ble forlikt og tilga hverandre alt som før hadde vært mellom dem.
Erkebiskop Øystein døde natten etter Pålsmesse (25. januar). Han ble jordet i skrudhuset i Kristkirken.
Noe senere talte kong Sverre fra koret i Kristkirken, han fortalte om sin siste samtale med erkebiskopen, og sa at erkebiskopen hadde medgitt at han hadde vist ham større uvilje enn han visste var rett for Gud, og at andre ting hadde vært viktigere for ham enn retten, især da det at han ikke syntes han kunne la være å hjelpe kong Magnus.
Kuvlungene var i Viken den vinteren.
Eirik blir valgt til erkebiskop
Sommeren etter væpnet kong Sverre sin hær og hadde mange mann. så seilte han sør til Bergen og ble der lenge. Der var det møte av biskoper og andre mektige menn, og det ble talt om valg av ny erkebiskop. Den som ble nevnt i første rekke, var biskop Eirik av Stavanger; for erkebiskop Øystein hadde utpekt ham.
Kong Sverre talte sterkt imot ham, sa at han ikke hadde greie på å styre med penger, han var en svært ødsel mann. Men mange sa at det var riktig å velge til erkebiskop en mann som ikke var påholden; de sa at erkestolen ikke hadde mangel på gods.
Det ble omsider til det at biskop Eirik ble valgt, og han reiste fra landet samme sommer.
Kong Sverre seilte øst i Viken med sine menn. Kongen mistet et skip på veien, utfor Agder seilte det på et skjær og forliste, kongen lot vraket brenne, og så seilte han videre.
Kuvlungene var i Tønsberg. De hadde stor hær, men liten flåte. Da kong Sverre kom i nærheten av byen, fikk kuvlungene greie på det; de la skipene sine ute ved Ramberg, de hadde 16 skip.Da kong Sverre kom, la han skipene sine ute ved øya ved Smørberg. Han rodde inn til byen med 5 skip og la til ved bryggene; kongen hadde 30 skip i alt. De lå slik i 3 netter, og kongen ville ikke gå til angrep, for kuvlungene hadde en stor hær oppe på berget, og han syntes ikke det var rådelig å legge inntil og komme under dem, de kunne da kaste store steiner ned på skipene. Og kuvlungene trøstet seg heller ikke til noe angrep på kongen.
Men tredje natten kom kuvlungene og la seg stilt inntil bryggene der birkebeinene lå med 5 skip. Det var så mørkt at de ikke så hverandre før skipene som kom, rente mot dem som lå der før. Det ble straks kamp.
Da kong Sverre skjønte at de sloss, tenkte han at hans menn vel var i knipe, og kom til så fort som råd var. Men kuvlungene ville ikke vente på det, de gikk opp på land. Det lå mange falne etter fra begge flokkene.
Kuvlungene tok nå over land nord til kaupangen (Nidaros), de kom dit litt før Mikkelsmesse. Der var Ivar Klemetsson med 80 mann. Det ble da blåst til samling av alt mannskap som var i byen, både hærmenn og bymenn; de skulle ut til borgen og verge den. kuvlungene hadde 700 mann, og de gikk hardt på mot borgen, men bymennene verget den. Det ble en hard strid, men ikke lang, for kuvlungene hugget seg inn i treborgen, og da de kom inn, flyktet bymennene. Ivar Klemetsson falt der og nesten hele følget hans.
Men kuvlungene tok byen.
Etterpå ble det holdt ting ute på Øra, og Bjørn Erlingsson ga Jon kongenavn.
Torstein Kugad skulle verge borgen Sion. Det var også mannskap i borgen, så det skortet ikke på makt til å verne den. Kuvlungene gikk opp til borgen, og de skjøt på hverandre fra begge sider, men kuvlungene fikk ikke gjort noen skade. Da de så at de ikke kom noen vei, tok de til fange en som het Nikolas Sultan, morbror til kong Sverre, de tok ham i Kristkirken og førte ham opp til borgen, der reiste de en galge og sa at de ville henge ham. <Men du får ta skylden, Torstein>, sa de, <du og mennene i borgen. Nikolas og alle de andre skal få grid, dersom dere vil gi opp borgen. Men om dere ikke vil det, så skal Nikolas dø her. Og da vil kong Sverre også la dere henge, og det er vel og bra. Det er hva dere kan vente dere av oss også, når vi kan komme til.>
Torstein ble nå redd og tenkte det kanskje var sant som de sa, at han var ille ute dersom Nikolas ble hengt, og så valgte han å gi opp borgen. Kuvlungene ga grid til Torstein og alt han eide; mennene i borgen fikk også beholde liv og lemmer, men kuvlungene tok alt de eide og brøt ned og brente borgen.
Der fikk kuvlungene fatt i mange av kong Sverres kostbarheter, det var stor deling av byttet da de kom ned til byen igjen. Kuvlungene la også stor skatt på byen og sa at de ville brenne den om skatten ikke ble betalt; slik ville de lønne bymennene for at de hadde samlet seg og gjort motstand.
Og bymennene gikk med på det, de ba dem <far vel>, men ønsket inderlig at de måtte <fare ille>.
Kuvlungene ble i byen noen dager etter at skutene var ferdige til å seile. Da kom det ut et rykte i byen om at det kom en hær innover Gaulåsen, og alle trodde at det var kong Sverre som kom.
Men da kuvlungene fikk høre snakk om det, løp de til skipene sine, rev ned tjeldene, fikk ut årene og rodde så det sprutet ut av elven. Og bymennene ønsket de aldri måtte komme igjen.
Kuvlungene rodde ut av fjorden, og de fór ikke pent frem der de kom. De rante lasteskip der de kunne; de tok et kjøpmannsskip som var en Islands-farer. Det skipet het Stangarfolen, det hadde måttet gjøre vendereis på grunn av motbør. Der rante kuvlungene hver skilling.
Etter dette seilte de sørover til Bergen, og de kom dit litt før jul.
Jon Kuvlungs fall
Kuvlungene holdt ting i byen og krevde skatt av bymennene til juleveitsle. De sa at bymennene kunne velge, fikk de ikke skatten, ville de rane og brenne hele byen.
Bymennene svarte unnvikende på kravet og ba om en frist. Men kuvlungene kom med fæle trusler, og slik sto sakene en stund.
Da hendte det en morgen ved daggry litt før jul at 12 langskip kom seilende om Kvarven og inn til byen. Kuvlungene fikk se dem og grep våpnene, de fleste løp ut av byen og opp i fjellet eller inn forbi Olavskirken. Jon Kuvlung lot blåse til samling av hæren og ut på skipene, han og hans følge sprang ombord i et skip og rodde utover Vågen mot dem som kom. Men da de så at de ikke hadde resten av hæren med seg, styrte de over til Munkebryggen, og de holdt seg så nær land på den andre siden at skipet gikk på et skjær og ble stående der. Og i samme stund kom birkebeinenes skip strømmende på dem. Kuvlungene løp overbord og svømte i land, men noen druknet.
Jon Kuvlung løp ikke overbord, han ventet der på skipet på birkebeinene. Han falt der på skipet, og én mann med ham. Birkebeinene dro klærne av likene. Men da kong Sverre fikk høre om det, lot han likene bære opp til Marikirken og legge ned ved den søndre veggen, han lot bre over dem et stykke vadmel. Kuvlungene løp ned fra fjellet inne ved Olavskirken, der fylket de seg opp og ropte mot birkebeinene og ville ha dem til å slåss. Men kongen sa til sine menn at de ikke skulle bry seg om dem.
<Vi vil ikke slåss med hodeløse menn. Si til dem at høvdingen deres ligger her ved Mariakirken, og at de skiltes fra ham på en ussel måte. Det var nå ingen god høvding å verge heller.>
Kuvlungene våget seg ikke ut i byen, og det ble ikke noen kamp. De så til å komme seg bort, og de skiltes med dette
Det var en mann der i byen som het Peter, birkebeinene sa at han var far til en som het Orm, moren het Astrid Steik. Denne samme Orm var det kuvlungene hadde kalt Jon Ingesson og sin konge. Og samme mannen lå nå der ved Mariakirken. De ba Peter gå dit og se om han kjente sønnen sin, men først skulle han si et eller annet kjennemerke på sønnen før han så liket. Peter sa at det var et merke : <Om han er min sønn Orm, da er det et merke på det : gutten løp på en ljå og skar seg stygt under fotsålen på høyre fot. Hvis han nå ikke har merke der etter det, da er han ikke min sønn, men om han har, vil jeg ikke nekte for at det er ham.>
Kong Sverre kunngjorde nå både for bymennene og sine egne menn at denne Jon som kuvlungene hadde kalt sin konge, het Orm og var sønn til Peter og Astrid, og at Peter var der til stede og hadde kjentes ved sin sønns lik. <Og dere vet vel sikkert at Peter og Astrid ikke har ætt til at deres sønn skulle være konge i Norge. Nå kan dere se hva det er for løgn denne fæle røverflokken har fart med.>
Etter dette ble kuvlungs lik jordet ved Mariakirken.
Det var første gang at alle var glade for det da kong sverre og hans menn kom til Bergen. Nå var kong Sverre eneste konge i Norge. Han ble nå en tid i Bergen.
Tilbake til del 3 ----
Home