Del 4
Kapittel 91 - 112
Home
Harald og Erlend jarler
Nå skal det fortelles om det som hendte på Orknøyene mens Ragnvald jarl var ute på ferd.
Samme sommer som jarlen hadde reist fra landet, kom kong Øystein, sønn til Harald Gille, østenfra Norge. Han hadde en stor hær. Da han kom til Orknøyene, la han til på Ragnvaldsøy. Der fikk han vite at Harald jarl Maddadsson hadde satt over til Katanes på en tyvesesse og hadde åtti mann ; han lå i Torså. Da kong Øystein hørte det, satte han menn på tre skuter og seilte vest over Petlandsfjorden til Torså. Han kom dit uten at jarlen og hans menn visste av det før kongsmennene bordet skipet deres og tok jarlen til fange. De førte jarlen for kongen, og det ble til at han løskjøpte seg med tre merker gull og overlot sin makt til Øystein, heretter skulle han ha øyene i len av kongen. Jarlen ble kong Øysteins mann og svor ham troskap.
Derfra seilte kong Øystein til Skottland og herjet der den sommeren. Han herjet også mange steder i England, han mente at han hevnet Harald Sigurdsson.
Etter dette vendte Øystein tilbake til Norge, og det var mange meninger om denne ferden hans.
Harald jarl levde i sitt rike på Orknøyene, og han var svært godt likt av de fleste. Da var far hans, Maddad jarl, død, og hans mor Margret var kommet til Orknøyene. Hun var en vakker kvinne og svært myndig. På denne tid døde David skottekonge, da ble Melkolm, hans sønn, tatt til konge ; han var bare barnet da han fikk makten.
Erlend, sønn til Harald Slettmælt, var for det meste i Torså, men etter at Ottar jarl var død, var han stundom på Orknøyene eller på hærtog. Han var en lovende ung mann, dyktig på mange måter og gavmild på gods, blid og rådsnar og uvanlig vennesæl blant sine menn. Han hadde stort følge.
Anakol het en mann som var fosterfar for Erlend, han hadde mye å si hos ham. Anakol var viking, han var av stor ætt, en hardhaus ; han var fra Suderøyene og han var Erlends rådgiver. Da Erlend hørte at Ragnvald jarl hadde reist fra sitt rike til Jorsalaland, dro han til sin frende Melkolm skottekongen og ba om at han skulle gi ham jarlsnavn og Katanes å styre over, slik som hans far Harald hadde fått av David skottekonge. Kong Melkolm var da bare barnet ennå. Erlend hadde vært hos gjæve frender og fått dem til å tale hans sak, og det ble til at Erlend fikk jarlsnavn og halve Katanes sammen med sin frende Harald.
Erlend dro da til Katanes og oppsøkte sine venner der. Så samlet han menn og seilte til Orknøyene, han krevde at de skulle ta ham til jarl der. Men Harald jarl Maddadsson samlet folk så snart han fikk høre om Erlend, og han ble mannsterk.
Da gikk menn og meglet mellom de to frendene og prøvde å få dem forlikte. Erlend krevde halve øyene av Harald, men Harald ville ikke gi dem fra seg. Enden ble at det ble satt grid for ett år. Det ble fastsatt at Erlend skulle seile øst til Norge og oppsøke kong Øystein og kreve av ham den halvdelen av øyene som Ragnvald jarl hadde ; den delen lovte Harald å gi fra seg.
Erlend seilte øst til Norge, men Anakol og en del av folket ble igjen på Orknøyene.
Gunne Olavsson, bror til Svein Olavsson, hadde fått et barn med Margret, Harald jarls mor. Men jarlen gjorde ham fredløs for det, og det ble uvennskap mellom jarlen og Svein Åsleivsson. Svein sendte sin bror Gunne sørover til Ljodhus til vennen Ljotolv, der Svein hadde vært før. Ljotolvs sønn het Fogl, han var hos Harald jarl, og det var lite vennskap mellom ham og Svein.
Da Erlend seilte Øst til Norge, dro Harald jarl over til Vik på Katanes og var der om vinteren. Svein Åsleivsson var da i Trasvik på Katanes og tok vare på sine stesønners eiendommer. Han hadde vært gift med Ragnhild Ogmundsdatter, men de var ikke lenge sammen. Deres sønn het Olav. Siden ble han gift med Ingerid Torkjelsdatter, og deres sønn het Andreas.
Det var onsdag i siste uke før påske, da hadde Svein og noen menn gått opp i Lambaborg. Da så de et lasteskip komme østfra over Petlandsfjorden. Svein mente at det vel var mennene til Harald jarl som jarlen hadde sendt for å hente skatten på Hjaltland. Svein ba sine menn å gå ombord i skipene og legge mot lasteskuten, og så ble gjort. De tok lasteskuten og alt som var ombord på den, og satte Haralds menn i land ; mennene gikk øst til Vik og fortalte det til Harald jarl. Han svarte kort, at han og Svein kom til å skiftes om å eie midler, og han for- delte sine menn i veitsler påsken over. Katanesingene sa at nå var jarlen kommet på legd.
Like etter påske dro Svein ut til Orknøyene med lasteskuten og noen robåter. Da de kom til Skalpeid, tok de skipet til Ljotolvs sønn, han hadde kommet sørfra fra sin far i Ljodhus og skulle til Harald jarl. I samme slengen tok de tolv øre gull fra Sigurd Klauve, huskar hos Harald. De pengene var ført til en gard, men de som eide den, var i Kirkevåg. Så dro Svein tilbake til Nes og opp i Skottland, til skottekongen Melkolm i Apardjon. Melkolm var da ni år gammel. Svein var der en måned og hadde det godt, og skottekongen sa at han skulle ta alle de inn- komster fra Katanes som han hadde hatt før han ble usams med Harald jarl. Så brøt Svein opp, og han og skottekongen skiltes i det beste vennskap. Svein vendte tilbake til skipene sine og seilte nordover til Orknøyene.
Anakol var på Dyrnes da Svein og hans menn kom sørfra, og han så dem seile østenfor Mule. Anakol sendte en mann til Svein, det var Gaute bonde fra Skjeggbjørnstad. Anakol krevde at Svein skulle by Fogl vederlag for at han hadde tatt skipet fra ham ; det var frendskap mellom dem, og Fogl var nå der hos Anakol.
Da Gaute kom til Svein med budet fra Anakol, ba Svein ham at han skulle komme til Sandøy, så kunne de møtes der, for dit hadde han tenkt seg. Der møttes de da til forlik, det tok tid før de ble enige, og det endte med at Svein fikk avgjøre selv hva han ville gi.
Deretter tok Anakol tjeneste io Sveins hær, og han lovte å få i stand forlik mellom Svein og Erlend når han kom vestover igjen, der var det fiendskap siden Frakokk var blitt brent inne.
Svein og Anakol seilte til Strjonsøy og lå ved Hovsnes noen dager. På Strjonsøy bodde da Torfinn Brusesson, han var gift med Sveins søster Ingegerd, som hadde vært gift med Torbjørn klerk, men hadde skilt seg fra ham. Mens Svein og hans menn lå ved Hovsnes, kom Erlend jarl seilende dit av havet, og Anakol og Torfinn Brusesson gikk til ham og søkte å få ham og Svein forlikte. Jarlen var nokså uvilig, han sa at Svein alltid hadde stått imot ham og hans frender og ikke holdt det som Ottar jarl hadde lovt : å støtte ham i kampen om riket. Svein tilbød seg å følge jarlen og være hans rådgiver, og dette talte de om hele dagen, men det ble ikke noe forlik før Anakol og Torfinn kunngjorde at de ville følge Svein fra øyene dersom det ikke ble forlik mellom ham og jarlen. Erlend jarl sa hva kong Øystein hadde sagt, at han, Erlend, skulle ha den delen av Orknøyene som Harald jarl hadde hatt før. Da de nå var blitt enige, ga Svein det råd at de skulle oppsøke Harald jarl med en gang før han hadde hørt dette av andre, og kreve av ham at han skulle gi fra seg riket. Det ble gjort som Svein sa, og de fant Harald jarl ut for Kjarrekstader, der han lå på skipene.
Mikkelsmessdag om morgenen fikk Harald jarl og hans menn se et langskip som kom mot dem, og de tenkte med en gang at det var ufred. De løp i land fra skipene og inn i det kastellet som var der da. En mann som het Arne Ravnson, løp fra Harald jarls skip og til Kirkevåg ; han var så redd at han sanset ikke før han satt fast i kirkedøren - han hadde skjoldet på ryggen! En som het Torgeir var inne i kirken og så det. Arnes lagsfeller trodde han var omkommet og lette etter ham i to dager.
Erlend jarl og Svein løp også i land fra skipene og til kastellet etter Harald og de brukte både ild og våpen mot kastellet hele dagen. Der verget de seg tappert, og først nattemørket gjorde ende på striden. Det var mange sårede på begge sider, og Harald jarl hadde nær gitt seg over om kampen hadde vart lenger. Om morgenen kom det bønder til som var venner av begge, og meglet for å forlike dem, men Erlend jarl og Svein ville nødig gå med på et fredelig forlik. Til slutt ble de likevel forlikte, Harald jarl avla ed på at Erlend jarl skulle ha hans del av øyene, og han, Harald, skulle aldri reise krav på dem mer for seg. Denne eden ble svoret med mange av de beste menn på øyene som vitner.
Deretter seilte Harald jarl over til Katanes og dro derfra opp i Skottland til sine frender. Noen få av orknøy- ingene fulgte ham.
Erlend jarl og Svein stevnet bøndene til ting i Kirkevåg, og til det tinget kom det bønder fra alle Orknøyene. Erlend jarl talte sin sak, og han fikk støtte av mange andre, venner og frender. Jarlen sa at kong Øystein hadde gitt ham den delen av Orknøyene som Harald jarl hadde hatt å styre ; han krevde at bøndene skulle godkjenne det og hadde brev med seg fra kong Øystein som viste at han talte sant. Det endte med at bøndene lovte Erlend jarl lydighet ; han tok alle Orknøyene under seg og ble høvding over dem.
Det var en avtale mellom Erlend jarl og bøndene at han skulle ikke forholde Ragnvald jarl den delen av riket som han eide, dersom det skulle være ham forunt å komme tilbake. Men om Ragnvald krevde mer enn halvdelen av øyene, skulle bøndene verge Erlend jarls del for ham.
Svein Åsleivsson var stadig hos Erlend jarl og sa at han skulle vare seg for å tro for fast på Harald jarl og skottene. De to lå lenge ute på skipene den vinteren og hadde speidere ute alle vegne. Da det nærmet seg jul og været ble hardere, seilte Svein hjem til sin gard, men han ba at jarlen ikke skulle minke på vaktholdet for det om de skiltes. Og jarlen fulgte hans råd, han lå lenge ute på skipene, og han gjorde ikke i stand til julegilde noen steder.
Tiende dag jul satt Svein Åsleivsson på Gåreksøy og drakk med huskarene sine. Da sa han og gned seg på nesen : <Jeg synes at jeg kan merke at Harald jarl er på vei til øyene.> Huskarene sa at det var ikke å vente, slik overhendig vær som det var. Han sa at han visste nok at de tenkte det. - <Jeg vil heller ikke gi jarlen bud bare på min anelse, > sa han, <men jeg er redd for at det er galt.>
Samtalen gikk over til noe annet, og de drakk videre.
Harald jarl brøt opp ved juletider og seilte til Orknøyene, han hadde fire skip og hundre mann ; han lå to døgn ved Grimsøy. De kom i land i Havnevåg på Rossøy, derfra gikk de trettende dag jul over til Fjord ; de var inni Orkhaug så lenge uværet varte ; to av mennene ble gale for dem, og det var uheldig og sinket dem mye. Det var natt da de kom frem i Fjord. Der var Erlend med sitt skip. Han hadde drukket i et hus oppe på land om dagen. Harald jarl drepte to menn der, og de tok fire til fange, det var Arnfinn, bror til Anakol, en som het Ljot og to til. Harald jarl seilte tilbake til Torså sammen med Torbjørn klerk, men brødrene Benedikt og Eirik seilte til Lambaborg og hadde med seg Arnfinn.
Da Erlend jarl ble vàr ufreden, sendte han samme natten en mann til Gåreksøy for å varsle Svein. Og han lot samme dagen sette skip på sjøen og seilte til Erlend jarl, som denne hadde bedt han om. De lå ute på skipene lenge ut over vinteren. Benedikt og hans bror sendte bud om at Arnfinn ikke ville bli løslatt med mindre Erlend jarl lot dem få til eie det skipet som de hadde tatt ved Kjarrekstader. Jarlen ville helst gi fra seg skipet, men Anakol rådde ham til ikke å gjøre det, han sa at Arnfinn nok ville komme seg bort i løpet av vinteren - <uten at vi gir fra oss det gode skipet.>
Onsdag før fasten seilte Anakol og Torstein Ragnasson over til Katanes med tyve mann på en skute. De kom frem ved nattetid ; de dro skuten inn i en vik hvor den ikke var synlig, inn under en borg. De gikk i land og gjemte seg i noen kjerr ikke langt fra husene i Trasvik, men på skipet hadde de stelt det til slik at det så ut som det lå en mann og sov i hvert rom. Det kom noen om morgenen, og de så skipet, men fikk ikke noe mistanke. Anakol og hans menn så noen ro et skip utenfra borgen og gå i land ved elveosen. Der så de også en mann som kom ridende ute fra borgen og en annen som gikk, og de kjente igjen Eirik. Da delte Anakol sine menn i to flokker, ti skulle gå langs med land og se at ingen kom til skipet, og de ti andre skulle gå til byen. Eirik kom til byen litt før de andre og gikk til et gjestehus. Da hørte han gny av væpnede menn, og så løp han gjennom hele huset og ut bakveien for å komme tilbake til skipet. Men der sto det også menn , og han ble tatt til fange og ført ut til øyene og Erlend jarl.
Så sendte de bud til Harald jarl at Eirik ikke ville bli løslatt før Arnfinn og hans følge kom hele og uskadde til Erlend jarl. Og det ble som de hadde bedt om.
Våren etter tok Harald jarl avsted fra Katanes og seilte nord til Hjaltland ; han hadde tenkt å ta livet av Erlend den unge, for Erlend hadde fridd til jarlens mor, Margret, men jarlen hadde sagt nei. Da hadde Erlend unge samlet folk og tatt og ført henne bort fra Orknøyene og nord til Hjaltland og slått seg ned i Morsøyborgen, der hadde han store forråd.
Da Harald jarl kom til Hjaltland, omringet han borgen og nektet all tilførsel av mat. Men det var ikke lett å komme til å storme borgen. Det kom menn og meglet mellom dem. Erlend krevde at jarlen skulle la ham få Margret til ekte og ville til gjengjeld støtte jarlen, han sa at det måtte være mest om å gjøre for ham å vinne riket sitt, og han hadde mer håp om det dersom han vant seg venner. Mange støttet Erlend i dette, og saken endte med at de ble forlikte, Erlend unge fikk Margret til ekte og fulgte siden Harald jarl, og de seilte sammen til Norge den sommeren.
Dette ble kjent på Orknøyene, og da slo Erlend og Svein seg sammen, og Svein ville at de skulle fare på hærtog og vinne seg gods. Og så gjorde de, de seilte sørover til Breidefjord og herjet først det østlige Skottland. De kom så langt sør som til Beruvik.
Knut den rike kaltes en mann som var kjøpmann og bodde i Beruvik. Svein og hans menn tok et stort skip som han eide og på det var det mye gods, og hans kone var der også. Svein og hans menn seilte sør under Blyholmen med det. Knut var i Beruvik da han fikk høre om ranet, han ga hundre mark sølv til mennene i Beruvik for at de skulle finne igjen det han hadde mistet. De var kjøpmenn de fleste av dem som lette etter godset, og fjorten skip var med i letingen.
Svein sa at de fikk la være å tjelde skipene så lenge de lå ved Blyholmen, han sa at de kunne vente at det ville komme menn fra Beruvik over dem om natten, og det var nok mange av dem. Men det var hardt vær, og de andre ga ikke akt på det han sa, de lå under tjeld alle sammen så nær som de på Sveins skip, der var det ikke slått opp tjeld aktenfor masten. Svein satt i en lodden kappe på en kiste i løftingen og han sa at slik ville han være kledd for natten. En mann på Sveins skip som het Einar Skeiv sa at det ble nok skrytt for meget av Sveins mot - <de sier han skal være mer til mann enn andre. Men nå tør han ikke engang tjelde skipet sitt.> Svein lot som om han ikke hørte det.
Det var vaktmenn oppe på holmen. Svein hørte at de var uenige om hva de så, han gikk opp til dem og spurte hva de trettet om. De sa at de ikke var viss på hva de så. Svein så bedre enn de fleste, og da han speidet utover, så han fjorten skip komme mot dem. Han gikk ombord i sitt eget skip og ba vaktmennene gå til de andre skipene og si hva som sto på. Svein sa at nå måtte de våkne og få av seg tjeldene.
Nå ble det høye rop, og de fleste skrek på Svein og spurte hva de skulle gjøre. Han ba dem tie stille og rådde dem dem til å legge skipene mellom holmen og fastlandet - <så får vi friste om de kanskje seiler forbi oss, og gjør de ikke det, skal vi ro mot så hardt vi kan.>
Men de andre rådgiverne talte imot ham og sa at den eneste utvei var å seile unna, og det ble gjort. Svein sa : <Om dere vil seile unna, får dere krysse ut på havet.>
Svein ble sist ferdig, Anakol ventet på ham. Men Sveins skip gikk fortest, og så lot han minke seilene og ventet på Anakol, for han ville ikke at han skulle bli alene med bare ett skip. Da sa Einar Skeiv, mens skipet deres gikk for fulle seil : <Svein, jeg synes ikke skipet vårt kommer av flekken!> Svein svarte : <Jeg tror nok det. Men,> sa han, <jeg synes ikke du skulle spørre etter mitt mot oftere når du selv blir så redd at du ikke kan merke at båten går under deg. For dette skipet seiler fortere enn de fleste.>
Mennene fra Beruvik seilte forbi sørover, og Svein og hans nenn sto inn til fastlandet. Da de kom inn under Morsøy, sendte Svein menn til Eidinaborg for å si til skottekongen hva for bytte de hadde tatt. Men før de kom frem til borgen, møtte de tolv ryttere med hoser fulle av sølv ved salreimen. Disse skottene spurte etter Svein Åsleivsson. Sveins menn sa hvor han var og spurte hva de ville ham. Rytterne sa at det ble sagt at Svein var tatt til fange, og kongen hadde sendt dem for å løskjøpe ham med de pengene de hadde med seg. Sveins menn sa at det var bare snakk, og så gikk de til skottekongen og ga ham budet fra Svein. Kongen ga ham liten påtale for det Knut hadde tapt, og han sendte Svein et kostbart skjold og flere gode gaver.
Om høsten seilte Erlend jarl og Svein ut til Orknøyene, de kom dit nokså sent.
Denne sommeren seilte Harald jarl til Norge, som før sagt. Da kom Ragnvald og Erling Skakke hjem til Norge fra Miklagard, som før skrevet, og Ragnvald jarl kom til Orknøyene litt før jul.
Menn gikk og meglet mellom Ragnvald jarl og Erlend jarl og søkte å få i stand et forlik. Det ble vist til den avtalen Erlend hadde gjort med bøndene at han ikke skulle forholde Ragnvald hans del av øyene. Det ble satt stevne mellom jarlene i Kirkevåg, og på dette stevnet ble de enige og svor hverandre eder. Det var to dager før jul. De ble enige om at hver av dem skulle ha halvdelen av øyene, og de skulle verge dem mot Harald jarl og enhver annen som gjorde krav gjeldende.
Ragnvald jarl hadde ingen skip før sommeren etter da skipene hans kom fra Norge. Denne vinteren var alt rolig. Men våren etter slo jarlene seg sammen om å verge seg mot Harald jarl om han skulle komme østfra, og Erlend jarl og Svein Åsleivsson seilte til Hjaltland for å ta imot ham om han kom den veien.
Ragnvald jarl seilte over til Torså, han trodde at Harald ville søke dit når han kom østfra, for der hadde han mange venner og frender. Erlend jarl og Svein ble på Hjaltland den sommeren og stoppet alle skip så at det ikke seilte noen til Norge derfra.
Harald jarl seilte østfra den sommeren, og han hadde syv skip fra Norge. Han kom frem til Orknøyene, men tre av skipene hans drev av og kom til Hjaltland, og dem tok Erlend jarl. Da Harald jarl kom til Orknøyene, fikk han høre der at Ragnvald jarl og Erlend jarl var blitt forlikte, og at hver av dem skulle ha halvdelen av Orknøyene. Harald jarl skjønte da hvor stor hans del skulle være, det var ikke eslet ham noe. Så valgte han å ta over til Katanes til Ragnvald jarl og møte ham før Erlend jarl og Svein kom fra Hjaltland.
Erlend jarl og Svein var på Hjaltland da de fikk høre at Harald jarl var kommet til Orknøyene. De seilte med en gang sørover med fem skip. I Dynrost fikk de storm og farlige havstrømmer, og de kom fra hverandre. Svein dreiv av til Fridarøy med to skip, og jarlen og hans menn trodde at de var druknet. Svein seilte videre sør under Sandøy, og der lå Erlend jarl med de tre andre skipene, og det ble stor glede over møtet. Så seilte de derfra til Rossøy, og der fikk de vite at Harald jarl hadde tatt over til neset. Og om Harald er å fortelle at han kom til Torså og hadde seks skip.
Ragnvald jarl var da oppe i Suderland og feiret et bryllup, han giftet bort sin datter Ingerid med Eirik Stagbrell. Han fikk vite det med en gang da Harald jarl kom til Torså. Ragnvald jarl rei med mange menn fra bryllupet og ned til Torså. Eirik Stagbrell var frende av Harald jarl, og han satte alt inn på å få dem forlikt, mange andre støttet ham og sa at jarlene måtte ikke la noe skille dem, for de var frender og fosterbrødre og hadde vært lagsfeller. Det ble da også satt stevne mellom dem, og det ble avtalt fritt leide ; de skulle møtes i et kastell ved torså og tales ved i enerom. I kastellet skulle de ha like mange menn hver.
De talte lenge med hverandre, og de ble enige ; de hadde ikke møttes før, siden Ragnvald var kommet til landet. Litt ut på dagen ble det meldt fra til Ragnvald jarl at det var kommet menn dit av Harald jarls hær med våpen. Harald sa at det var ikke farlig. Men så hørte de lyden av store hugg og da løp de ut. Det var Torbjørn klerk som var kommet, han hadde en stor flokk med seg, og de gikk løs på Ragnvald jarls menn med en gang de så dem. Jarlen ropte at de skulle ikke slåss, og det kom folk fra byen og skilte dem ad. Det falt tretten av Ragnvalds huskarer der, og selv fikk han et sår i ansiktet.
Det lyktes for vennene deres å få dem forlikte, og det endte med at de svor å være lagsfeller og bandt det med eder. Dette var fire dager før Mikkelsmess. Det ble også avtalt at de skulle seile samme natten ut til Orknøyene til Erlend og Svein. Med tretten skip seilte de vest over Petlandsfjorden til Ragnvaldsøy og landet i Videvåg, og der gikk de i land.
Erlend og hans menn lå ute på skipene i Bardsvik og derfra så de at det var mange menn på Ragnvaldsøy, og de sendte speidere dit for å få vite hva det var. Da fikk de høre at jarlene hadde forlikt seg, de fikk også vite at det ikke ville bli tålt at de øvet strandhugg eller tok seg mat på annen måte, de hadde tenkt å sulte dem ut der på øyene.
Da rådførte Erlend og Svein seg med sine menn. De ble enige om å la Svein rå for hva de skulle gjøre. Svein sa at de skulle seile over til Nes samme natten, han sa at de var ikke sterke nok til å prøve krefter med begge to der på øyene. Så satte han ut et rykte blant folk i land om at han ville seile til Suderøyene og være der om vinteren.
Mikkelsmesse aften seilte de ut etter fjorden. Da de kom til Katanes, løp de straks opp i en bygd og dreiv ned fe til et stort strandhogg, de hogg slakt og fylte skipet sitt. Det var sterk storm og vondt vær, og fjorden var ikke til å fare på. Men så snart det ble mulig, sendte svein menn på en båt over fra neset med bud om at Erlend jarl hadde gjort strandhogg på Katanes, og nå lå han ferdig til å seile til Suderøyene så snart han fikk bør.
Da Ragnvald jarl fikk høre denne nyheten, holdt han husting og talte til sine menn ; han ba dem ta seg i vare og ligge ute på skipene hver natt - <for jeg venter ikke mindre at Svein skal komme hit for det om han har sagt at han har tenkt seg ut av landet.>
Tidlig på vinteren dro Svein og hans menn ut av Torså og tok veien vest om Skottland. De hadde syv skip, alle store og med godt mannskap. De rodde. Da de hadde kommet vel ut fra neset, tok Ragnvald jarls speidere ut til øyene og fortalte ham hva som hadde hendt. Jarlene la skipene sine ved Skalpeid, og Ragnvald jarl ville at de skulle ligge ute på skipene der en stund.
Da Svein og hans menn var kommet nesten til Staur, sa Svein at nå skulle de ikke slite og ro mer, han ba dem snu skipene og heise seil. Det syntes de jo var et underlig påfunn, men det ble gjort som han ville. Og så gjorde de helomvending, og da fikk snekkene god fart i vinden. Det er ikke mer å fortelle om ferden før de kom frem til Vågeland på Orknøyene. Der fikk de høre at jarlene lå ved Skalpeid ut for Knarrarstader med fjorten skip. Der var Erlend unge og Eirik Stagbrell og mange andre gjæve menn.
Torbjørn klerk hadde dradd øst i fjordene til sin måg Håkon karl på Papyli. Torbjørn klerk var gift med Ingegerd, datteren hans. Fire netter før Simonsmesse lot Svein mennene få viteat han hadde tenkt å gå mot jarlene om natten. Hæren mente det ikke var rådelig, så stor overmakt som det var ; men Svein ville ha sin vilje, og slik ble det.
Om kvelden var det våt og kald vind. Da gikk Ragnvald jarl i land fra skipet sitt og ville gå til en gard i Ørfjara, han trodde ikke han hadde noe å frykte. Han hadde fem mann i sitt følge. De kom til Knarrarstader i storm ; der bodde Botolv Begla, han var islending og god skald. Han ba Ragnvald bli der hos ham natten over og brukte mange ord. De gikk da inn, jarlen og hans menn ble hjulpet av med klærne, og de la seg til å sove ; Botolv skulle holde vakt.
Samme natten overfalt Erlend jarl Harald jarl, og de kom så brått på Harald at han ikke visste ordet av før det hørtes hærskrik. Da grep Harald og hans menn til våpen og verget seg mandig. Det ble et stort mannefall, og det endte med at Harald jarl sprang i land, da sto bare fem mann oppreist på skipet hans. Der falt Bjarne, bror til Erlend unge, en gjæv mann, og det falt hundre mann med ham, og mange ble såret. Alle løp i land fra skipene og flyktet. Av Erlend jarls menn falt det ikke mange, og jarlen tok på en gang fjorten skip som de andre jarlene hadde hatt, og alt det gods som var på dem.
Da kampen nesten var over, fikk de høre at Ragnvald jarl hadde gått fra skipene sine om kvelden og opp til Knarrarstader, og så gikk de etter dit. Botolv bonde var ute ved døren da de kom, og han hilste dem vennlig. De spurte om Ragnvald jarl var der. Botolv svarte at han hadde vært der om natten. Men de gikk hardt inn på ham og spurte hvor han var nå, de sa at det visste vel Botolv.
Botolv strakte hånden opp og pekte over garden og sa :Erlend jarls menn la på sprang ut av tunet, det gjaldt å løpe fortest og bli først til å ta Ragnvald. Men Botolv gikk inn å vekte jarlen og fortalte ham om det som hadde gått for seg om natten og hva Erlend jarls menn nå holdt på med. Ragnvald og hans følge sprang da opp og kledde seg og skyndte seg av sted til Ørfjara til jarlens gard. Da de kom dit, var alt Harald kommet uten at noen visste det. De satte med en gang over til Katanes i hver sin båt, den ene med to mann, den andre med tre. Alle som kunne av mennene deres, kom seg over til neset.Fører veider fugler,
følget skyter piler,
heie-høne kan ha
håp om skudd i nakken.
Alme-buen spennes
stramt der olme kjemper
ser en rype. Siklings
sverd må verge landet.
Erlend og Svein tok alle jarlenes skip og en masse bytte. Da de skulle dele det de hadde tatt, lot Svein Åsleivsson seg tildele alle de av Ragnvald jarls kostbarheter som de hadde tatt på skipet hans, og han sendte dem alle sammen over til jarlen på neset.
Svein ville at Erlend jarl og hans menn skulle legge skipene sine ute i Vågaland, og der i fjorden skulle de ligge slik at de kunne se om det kom skip fra neset. Han mente det også var et godt sted å gjøre et angrep fra om det ble høve til det. Men Erlend og mannskapet ville heller at de skulle seile nord til Daminsøy, og det gjorde de, og de holdt til og drakk der i en stor gjestestue om dagen ; men hver kveld bandt de skipene sammen og sov ombord om natten.
Tre dager før jul dro Svein Åsleivsson til sin frenke Sigrid øst i Sandvik, han skulle forlike henne med naboen som het Bjørn. Før han gikk, sa han til Erlend jarl at han skulle sove på skipene om natten og ikke være mindre vaktsom for det om ikke Svein var til stede. Svein var en natt hos sin frenke Sigrid.
Gils het en av Sveins leilendinger og en kjær venn av ham. Gils ba Svein til gjestebud, han hadde latt brygge øl og ville stelle til et gilde for Svein. Da Svein og hans følge kom til Gils, ble det fortalt ham at Erlend jarl ikke var gått ned til skipene igjen den kvelden. Da Svein fikk vite det, sendte han med en gang Margad Grimsson med to mann til jarlen og ba ham følge hans råd nå selv om han ikke hadde gjort det natten før. <Det ser ut til at det er fare for at jeg ikke skal være nødig å gi denne jarlen mine råd så svært lenge.>
Margad og hans menn kom til jarlen og fortalte hva Svein hadde sagt. Jarlsmennene sa at Svein var underlig, det ene øyeblikk syntes han ikke noe var umulig, men stundom var han så redd at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg selv og andre. De sa at de ville sove i ro på land og ikke gå tilbake til skipene. Jarlen sa de skulle gjøre som Svein hadde sagt, og så ble det til at jarlen selv med nitti mann gikk til skipene, mens de andre lå i hus på land. Margad og hans følge ble liggende i en annen vik ikke langt derfra.
Samme natt kom Ragnvald jarl og Harald jarl og overfalt Erlend jarl, og de vaktmennene som skulle holde vakt på øya og på skipene merket ingen ting før skipet ble bordet.
En mann som het Orm og en som het Uve var i forrommet på jarlens skip. Uve sprang opp og ville vekke jarlen, men han fikk ham ikke våken så døddrukken som han var. Da trev han jarlen i armene og hoppet overbord med ham, ned i en etterbåt som fløt ved skipssiden. Orm sprang overbord på den andre siden av skipet og kom seg i land. Men Erlend jarl og de fleste andre som var på skipet, falt der.
Margad og hans menn våknet ved hærskriket, de tok til årene og rodde ut for neset. Det var måneskinn, og de så at de to jarlene rodde bort. Da skjønte de at det var skjedd et omskifte. De rodde sin vei og kom først til Rennedal, derfra sendte de bud til Svein om hva de hadde sett.
Harald jarl ville gi grid til Erlends menn, men Ragnvald jarl ville vente og se først om de fant hans lik, eller om han hadde kommet seg unna. De fant jarlens lik to dager før jul, da var det noen som så et spydskaft stå opp fra et tarebruk, og da de så etter, fant de at spydet sto gjennom jarlen. Liket ble ført til kirke, og det ble gitt grid til Erlends menn og til de fire av Sveins huskarer som var tatt til fange.
Det var en mann som het Jon, han ble kalt Jon Veng, og han var søstersønn til den Jon Veng som det er talt om før. Jon hadde vært hos Håkon karl, og hadde satt barn på søsteren hans, men hadde så løpt sin vei og gått i viking med Anakol. Nå var han hos Erlend jarl, men hadde ikke vært med i slaget. Alle Erlends menn flyktet til Kirkevåg og søkte ly i Magnuskirken. Jarlene kom dit, og det ble satt stevne om forlik. Jon fikk ikke forlik med jarlene før han hadde lovt å gifte seg med kvinnen. Alle mann svor troskapsed til jarlene, og eden var ikke lei å sverge for dem. Jon Veng bandt seg til Harald jarl og ble hans årmann.
Svein Åsleivsson
Etter Erlend jarls fall dro Svein Åsleivsson til Rennedal, der møtte han Margad som fortalte ham alt som var hendt i Daminsøy. Da seilte Svein med sine menn til Rolvsøy og kom dit ved flo sjø. De bar i land all redskapen fra skipene og forvarte den. Mannskapet ble fordelt på garder, og Svein hadde speidere ute hos jarlene og de andre stormennene for å få vite hva de tok seg til.
Svein og fem andre gikk over fjellet og ned til sjøen på den andre siden og gjemte seg i mørket på en gard. De hørte det ble snakket høyt derinne ; der var Torfinn og hans sønn Ogmund med mågen deres Erlend. Han skrøt for de andre av at det var han som hadde gitt Erlend jarl banesår, men alle syntes de at de hadde kjempet godt. Da Svein hørte det, løp han inn i huset og følget hans etter ham. Svein var den snareste, og han hogg Erlend ned med en gang. Torfinn tok de til fange og førte med seg, Ogmund var litt såret.
Svein og hans menn dro til Tigvoll ; der bodde Helge som var Sveins farbror, og der var de og skjulte seg den første del av julen. Ragnvald jarl kom til Daminsøy i julen, og Harald jarl ble i Kirkevåg. Ragnvald jarl sendte bud til Helge på Tingvoll og ba han si til sin frende Svein - om han da visste hvor han var - at jarlen ville by ham til seg etter jul og at han ville gjøre hva han kunne for å få ham forlikt med Harald jarl. Da budet kom til Svein, tok han av sted til Ragnvald med fem mann i følge og var hos ham den siste delen av julen. Så ble det satt stevne til forlik mellom ham og jarlene, der skulle de bli enige om alle saker som de ikke var forlikt om før. De møttes og Ragnvald søkte å forlike Harald jarl og Svein. Men de fleste som var til stede, var ikke fredelig til sinns, dersom de ikke var enten frender eller venner av Svein, de sa at det alltid kom til å stå uro av Svein om han ikke ble vist bort fra øyene.
Forliket kom i stand slik at Svein skulle betale en mark gull til hver av jarlene og gi fra seg halvdelen av sin jord og dertil et godt langskip. Det Svein svarte på fredsvilkårene var : <Forliket vil holde best om jeg ikke blir vanæret.> Ragnvald ville ikke ta noen bot av Svein, han sa at han på ingen måte ville vanære ham, han satte mer pris på hans vennskap enn på penger, sa han.
Etter forliket dro Harald jarl til Sveins gard på Gåreksøy og tok seg til rette heller uvettig, tok av kornet hans og annet som Svein eide. Da Svein fikk høre det, klaget han til Ragnvald jarl og sa at dette var brudd på avtalen og at han ville dra hjem og se til det han eide. Ragnvald jarl svarte : <Bli hos meg, Svein, så skal jeg sende bud til jarlen og tale ham til rette i saken. Jeg vil ikke at du skal yppe deg mot Harald jarl, for han kommer til å bli din overmann om dere strides, selv om du er en mektig mann og modig.>
Men Svein ville ikke la seg stanse, og han seilte av sted selv tiende på en skute til Gåreksøy. De kom dit sent på kvelden. De så at det var ild i et bakstehus, dit gikk Svein. Han ville at de skulle ta ild derfra og bære den frem til skålen og brenne garden og jarlen med. En mann som het Svein Blåkåresson var der, han var den beste av de mennene som var med Svein. Han rådde til at de ikke skulle gjøre dette, det var ikke sikkert at Harald var der på garden, sa han, og om han det var, så ville ikke han la Sveins hustru og døtrene hans få gå ut, og det gikk ikke an å brenne dem inne. Svein og hans menn gikk til døren og inn i skålen. De menn som satt der, sprang opp, og døren ble lukket. Svein og hans følge ble nå vàr at Harald jarl ikke var på garden. De som var inne, verget seg ikke, de ga våpnene sine fra seg til Svein og gikk ut, alle våpenløse. Svein ga grid til alle jarlens huskarer. Han helte ut ølet sitt og tok med seg sin kone og døtrene.
Han spurte sin kone Ingerid om hvor jarlen var, men hun ville ikke si det. <Ti med det da, men vis oss det!> Men hun ville ikke det heller. Hun var skyld til jarlen. Svein ga fra seg en del av våpnene da de kom ned til skipet.
Men dermed var det slutt på forliket mellom Svein og jarlen da dette spurtes.
Harald jarl var ute på en liten øy for å jage hare. Svein satte over til Hellesøy, der er det bratt ned til sjøen og en stor heller går inn i berget ; sjøen stenger for inngangen ved flo sjø. Da huskarene til Harald jarl hadde fått igjen våpnene sine av Svein og hans menn, gikk de med en gang til Harald jarl og fortalte hva som hadde gått for seg mellom dem og Svein. Jarlen lot straks skipet sitt sette på sjøen og sa de skulle ro etter Svein og hans menn - <og så får våpnene avgjøre saken mellom oss.> De ga seg til å ro etter dem, og snart så de to flokkene hverandre og kjentes ved. Svein så at jarlen dro inn på ham, og så sa han : <Vi får finne på en råd, for jeg har ikke lyst til å møte ham slik det har laget seg ; det blir for stor overmakt. Vi får komme oss inn i helleren og se hvordan det går.>
Det gjorde de. Svein og hans menn nådde helleren ved ebbe og de satte opp skipet der, for helleren gikk opp i berget. Så fløt sjøen inn foran åpningen til helleren.
Harald jarl og hans menn fór og lette etter dem på øya hele dagen, men de fant dem ikke. De hadde heller ikke sett noe skip gå ut fra øya og de undret seg svært over dette ; det var lite trolig, mente de, at Svein hadde sunket rett ned. De rodde helt rundt øya, men fant ikke Svein, som ventelig var. Det rimeligste var, mente de, at Svein hadde kommet seg over til en av de andre øyene, og så rodde de dit og tok til å lete der de mente det var håp å finne ham. Like etter at jarlen hadde rodd bort, falt sjøen igjen, og åpningen til helleren ble fri. Svein og hans følge hadde hørt at jarlen talte med sine menn, og så lot Svein skipet sitt stå igjen på øya, de tok en gammel lastebåt som munkene der på øya eide, og med den rodde de til Sandøy. Der gikk de i land, men lastebåten drev de ut på sjøen, der rekte den omkring langs stranden til den brøt seg i stykker.
Svein og hans menn gikk opp på øya til en gard som heter Volunes, der bodde det en mann som het Bård, en frende av Svein. De kalte ham ut i all stillhet, og Svein ba om å få være der. Bård sa at han fikk gjøre som han ville - <men jeg tør ikke ha dere her så folk vet det.> De gikk inn og ble alene i et rom slik at det bare var en plankevegg mellom dem og de andre i huset. Det var en lønndør på det rommet Svein var i, og det var lagt noen løse steiner foran den.
Den kvelden kom Jon Veng dit, Haralds årmann, sammen med seks andre. Bård bonde tok godt imot dem, han tente et stort bål, og de varmet seg ved ilden. Jon var høyrøstet, og han fortalte om det som hadde hendt, og om det skifte jarlene og Svein hadde gjort seg imellom. Han snakket stygt om Svein, sa at han var en grid-niding og ikke til å stole på. <Han hadde forlikt seg med Harald jarl, og så vil han uten videre gå mot ham og brenne ham inne!> Og han sa også at det aldri ble fred på øyene før Svein var drevet ut av landet. Bård bonde og Jons feller sto mer på Sveins side. Så tok Jon til å snakke stygt om Erlend jarl og sa det var ingen skade at han var død, han sa at han hadde vært en voldsmann og at ingen kunne bære sitt hode fritt for ham.
Da Svein hørte dette, kunne han ikke stå ut med det lenger, han grep til våpen og løp til lønndøren og slengte unna steinene. Det ble et høyt brak. Svein ville løpe til døren inn til skålen. Der inne satt Jon i skjorte og underbukser ; da han hørte bråket som Svein gjorde, bandt han på seg skoene og løp ut fra ilden og bort fra garden med en gang. Det var mørk måne og frost ute ; han kom seg til en annen gard den natten, men var så for- frossen at noen av tærne brakk av.
Svein ga grid til Jons menn fordi Bård ba for dem. Svein ble der om natten ; morgenen etter seilte han bort på en skute som Bård eide og ga til Svein. De seilte sør til Bårdsvik og var der i en heller. Sveinvar stundom i hus og drakk om dagen, men om natten sov han på skipet sitt og voktet seg på den måten for uvennene sine.
Svein Åsleivsson og Ragnvald jarl
Tidlig en morgen så Svein et langskip som kom fra Rossøy til Ragnvaldsøy. Han så med en gang at det var Ragnvald jarls skip, det som jarlen pleide å styre selv. Det la til ved Ragnvaldsøy, like ved der som skuten til Svein og hans menn lå, og fem mann gikk i land fra jarlens skip. Svein og hans menn var på en høyde ovenfor, og de kastet stein ned på jarlsmennene. Da de som var ombord på skipet så det, tok de frem våpnene sine, og da Svein og hans folk så det igjen, løp de fra høyden ned i fjæra, satte ut skuten og sprang ombord. Langskipet hadde rent så langt opp i fjæra at det sto fast. Sveinsto oppreist i skuten da de rodde ut langs langskipet, han hadde et spyd i hånden. Da Ragnvald jarl så det, tok han et skjold og holdt fremfor seg, men Svein kastet ikke spydet, og da jarlen så at de gled forbi, lot han heise fredsskjold og ba at Svein og hans følge skulle ro i land igjen. Da Svein så det, sa han til sine menn at de skulle ro i land, og han sa at han ville like seg best om han kunne bli forlikt med Ragnvald jarl igjen.
Derpå gikk de i land, Ragnvald og Svein, og talte lenge med hverandre på to manns hånd. De kom vel overens. Mens de satt og talte sammen, så de Harald jarl komme seilende, han kom fra Katanes og skulle over til Vågeland. Da skipet hans kom inn under øya, spurte Svein jarlen om hva de skulle gjøre. Jarlen sa at Svein fikk seile over til neset nå med det samme. Dette var i langfasten.
De forlot Ragnvaldsøy samtidig, Ragnvald seilte til Rossøy, og Svein seilte vest til Stramøy. Harald jarls menn så skipet og syntes at de kjente det og at det var Sveins. De styrte etter dem inn fjorden med en gang. Svein og hans menn så at jarlen kom etter dem, de gikk i land fra skipet og skjulte seg. Da Harald jarl kom til Straumøy, så han Sveins skip, og da tenkte han at det vel ikke var langt til der folk bodde, og så ville han ikke gå i land.
Amunde het en mann, han var sønn til Meve og en god venn av Harald jarl og farbror til Svein Åsleivssons stesønner. Han meglet mellom dem og fikk dem til å love å holde sammen forliket de hadde avtalt før på vinteren.
Så kom det storm, og begge parter ble nødt til å være der natten over. Amunde la Harald jarl og Svein i samme seng, det var mange i det huset som sov alene.
Etter dette forliket seilte Svein over til Katanes og Harald jarl seilte til Orknøyene. Svein fikk høre at jarlen skulle ha sagt at dette forliket var nokså løst, men det brydde Svein seg ikke så mye om. Han reiste sør i Dalene og var i påsken hos sin venn Sumarlide. Harald jarl seilte nordover til Hjaltland og ble der lenge utover våren.
Svein reiste sørfra etter påske, og på veien møtte han Jon Vengs to brødre, den ene het Bunu-Peter, den andre Blån. Svein og hans menn tok dem til fange, tok fra dem alt de eide og satte dem i land. Det ble hugget et tre til galge for dem, men da alt var rede, sa Svein at de kunne løpe opp i landet, han sa at det var større skam for Jon bror deres at de levde. De var ute lenge og svært forfrosne da de kom frem til folk.
Derfra seilte Svein til Ljodhus på Suderøyene og ble der en stund. Da Jon Veng hørte at Svein hadde fanget begge brødrene hans og han ikke visste hvor Svein hadde gjort av dem, seilte han til Helgøya og tok Olav, sønn til Svein Åsleivsson og fostersønn til Kolbein Ruga, og førte ham med seg til Vesterøy. Der møtte de Ragnvald jarl på Reppesnes. Da jarlen fikk se Olav, sa han : <Hvordan har du kommet hit, Olav?> Han svarte : <Jon Veng har tatt meg hit.> Jarlen så på Jon og spurte : <Hvorfor førte du Olav hit?> Jon svarte : <Svein tok begge brødrene mine, og jeg vet ikke om han kanskje har drept dem.> Jarlen sa : <Bring ham tilbake med en gang, og drist deg ikke til å gjøre ham noe vondt hva det så er blitt av brødrene dine, for det blir ikke værende for deg her på øyene om du gjør ham noe, det vil hverken Svein eller Kolbein tåle.>
Om våren etter påske seilte Svein ut fra Suderøyene med et følge på seksti mann. Han satte kurs for Orknøyene og kom først til Rolvsøy, der tok de til fange en mann som het Håkon karl, han hadde vært med Harald jarl da Erlend jarl falt. Håkon løskjøpte seg for tre merker gull og frelste seg fra Svein på den måten.
Der på Rolvsøy fant Svein og hans menn det langskipet som jarlene hadde tatt fra Svein i forliket, og to planker var hugget ut av det. Det hadde Ragnvald jarl latt gjøre, for ingen hadde villet kjøpe skipet av ham eller ta i mot det som gave fra jarlene. Svein seilte derfra til Rossøy og møtte Ragnvald jarl i Byrgesherad. Jarlen tok godt imot ham, og Svein var hos jarlen den våren. Ragnvald jarl sa at han hadde latt hugge ut plankene av langskipet forat Svein ikke skulle gjøre noe overilet der på øyene når han kom dit fra Suderøyene.
Harald jarl kom fra Hjaltland i pinsedagene om våren. Så snart han kom til Orknøyene, sendte Ragnvald jarl menn til ham for å si at han ønsket at Harald jarl og Svein skulle bli enige om et nytt forlik. Så ble det satt en dag, fredag i pinseuken, da skulle de møtes i Magnuskirken. Ragnvald jarl hadde breiøks med til møtet, og Svein som han.
De ble enige om å forlikes, og vilkårene var de samme som de var blitt enige om før på vinteren.
Da ga Ragnvald jarl det skipet som Svein hadde eid, til Harald jarl, og til Svein ga han alt annet som det var avtalt skulle falle i hans lodd. Ragnvald jarl og Svein sto sammen i kirkedøren da de bar ut seilet - det hadde vært lagt opp i Magnuskirken - og Svein var nokså morsk da de bar seilet ut.
Lørdagen etterda det var sunget til non, kom noen menn fra Harald jarl til Svein Åsleivsson og sa at jarlen ønsket at Svein skulle komme å tale med ham. Dette budet forela Svein for Ragnvald jarl, og jarlen rådde Svein til ikke å gå, han sa at han visste ikke hva han skulle tro. Men Svein gikk allikevel med fem mann i sitt følge.
Jarlen satt på tverrpallen i en liten stue, og Torbjørn klerk satt hos ham. Det var ikke mange andre der hos jarlen. De satt der en stund og drakk. Så gikk Torbjørn klerk ut, og Svein og hans menn undret seg på hva jarlen hadde fore. Torbjørn kom tilbake litt senere og ga Svein en skarlagens kjortel og kappe, han sa at han visste ikke om Svein ville ta det som gave, for disse kostbarhetene var tatt fra Svein før på vinteren. Svein tok imot gavene. Harald jarl ga Svein langskipet han hadde eid før og halvdelen av eiendommene og jordene hans. Han innbød Svein til å komme til seg og lovte ham ubrytelig vennskap. Svein tok imot tilbudet og gikk til Ragnvald jarl samme kvelden og fortalte hvordan det hadde gått med ham og Harald jarl. Ragnvald jarl var meget glad for det, men ba Svein vokte seg så de ikke ble uvenner igjen.
Litt senere rustet de tre høvdingene Svein, Torbjørn og Eirik seg til hærferd. De seilte først til Suderøyene, så dro de helt vest til Syllingene, der vant de en stor seier og fikk et stort bytte i Mariehavn ved Columbiamesse (9. juni) og så seilte de hjem til Orknøyene.
Etter at det var blitt forlik mellom Harald jarl, Ragnvald jarl og Svein Åsleivsson, var begge jarlene meget sammen ; Ragnvald var den som rådde, men de kom godt overens. Da Svein og de andre kom hjem fra Syllingene, dro Torbjørn klerk til Harald jarl og ble hans rådgiver. Svein seilte hjem til Gåreksøy og satt der vinteren over med mange menn og brukte byttet ved siden av de forrådene han selv hadde på øyene. Han holdt seg mest til Ragnvald jarl, og hver sommer var han på hærtokt.
Det sies at Torbjørn klerk ikke gjorde det lettere for Ragnvald jarl og Harald jarl å være venner
En av hirdmennene til Ragnvald jarl het Torarin Kyllenev. Han var hans gode venn og var stadig hos jarlen. En venn og lagsfelle av Torbjørn klerk het Torkjel. Torarin og Torkjel ble uenige en gang de satt over drikken i Kirkevåg. Torkjel slo til Torarin og rømte deretter til Torbjørn. Torarins lagsfeller løp etter Torkjel, men Torbjørn og han verget seg fra et loft. Det ble sagt fra til jarlene, og de kom til stede begge to og ville skille de stridende. Torbjørn ville ikke finne seg i at Ragnvald dømte i denne saken, og anket det inn for retten at de var blitt forfulgt.
Da Torarin var blitt bra av sårene sine igjen, drepte han Torkjel en dag på vei til kirken. Torarin løp inn i kirken, men Torbjørn og hans menn løp etter. Det ble sagt fra til Ragnvald jarl og han kom med stort følge og spurte Torbjørn om han hadde tenkt å bryte seg inn i kirken. Torbjørn svarte at kirken ikke kunne verne slike som nå var der inne. Ragnvald jarl sa at kirken skulle ikke brytes opp denne gangen, og Torbjørn ble trengt bort.
Det ble ikke noe forlik etter dette. Torbjørn satte over til Neset og var der en stund. Det ble mange saker av det, for Torbjørn gjorde mye ugagn, både kvinnerov og manndrap.
Torbjørn seilte på ei skute med tretti mann uten at noen visste det ut til Orknøyene og landet ved Skalpeid, han og tre andre gikk til Kirkevåg. Han løp alene inn i en skjenkestue der Torarin satt og drakk en kveld. Torbjørn ga ham banehogg og løp derpå ut i mørket og langt bort. For denne udåden lyste Ragnvald jarl Torbjørn klerk fred- løs i hele riket. Torbjørn dro over til Nes og der var han i skjul hos sin måg Hosve, han som ble kalt den sterke ; han var gift med Torbjørns søster Ragnhild. Deres sønn var Stefan rådgiver, han var i Torbjørns følge. Litt etter dro Torbjørn til Melkolm, skottenes konge, og var der i gode kår.
Hos skottekongen var det en mann som het Gille Odran, av god ætt, men urettvis og overmodig. Han hadde vakt skottekongens vrede ved vold og manndrap i riket hans. Gille Odran rømte til Orknøyene, og jarlene tok imot ham. Gille Odran kom til Katanes og hadde årmannsombud hos jarlene.
En gjæv bonde på Katanes het Helge, han var en venn av Ragnvald jarl. Helge og Gille Odran ble uenige om årmanns-retten, og Gille Odran gikk på Helge og drepte ham. Etter drapet dro han vest i Skottlandsfjordene, og en høvding ved navn Sumarlide hold tok ham til seg. Sumarlide hadde sitt rike i Dalene i Skottlandsfjordene. Han var gift med Ragnhild, datter til suderøykongen Olav Bitling, deres barn var kong Duvgall, Ragnvald og Engus ; de kaltes "Dalverjeætten".
Ragnvald jarl stevnet Svein Åsleivsson til seg før Svein dro på hærferd. De møttes, og da ba jarlen ham om å ha et øye med Gille Odran dersom han fikk høve til det. Svein svarte at han ikke visste om det kunne bli noe av det.
Så dro Svein på vikingferd, og han hadde fem langskip. Da han kom vest i Skottlandsfjordene, fikk han høre at Sumarlide var gått ombord på skip og aktet seg på vikingferd han også, og han hadde syv skip. Gille Odran styrte ett av dem, og han hadde seilt inn i en av fjordene for å vente på noen av mannskapet som ikke var kommet ennå. Så snart Svein hørte om Sumarlide, la han til kamp mot ham, det ble et hardt slag, og i det falt Sumarlide hold og mange menn med ham.
Da fikk Sveinvite at Gille Odran ikke var der. Svein ga seg til å lete etter ham og fant ham i Mørkefjord, og der drepte han Gille Odran og femti andre.
Derpå dro Svein på vikingferd og vendte hjem på høsten som han pleide. Da han var kommet hjem, varte det ikke lenge før han møttes med Ragnvald jarl, og jarlen var meget glad for hva han hadde utrettet.
Jarlene hadde for skikk å dra over til Katanes hver sommer og opp i skogene der for å jage hjort og rein. Torbjørn klerk var hos skottekongen, men stundom dro han uten at noen visste det, ned til Katanes til vennene sine der. På Katanes hadde han de tre vennene han stolte mest på, den ene var Hosve mågen hans, den andre Litolv som bodde i Torsdal og den tredje var Hallvard Duvesson som bodde ved Foss i Kalvedal, en sidedal til Torsdal. De var hans kjæreste venner.
Ragnvald jarls død.
Det året Ragnvald hadde vært jarl i to og tyve år etter at Pål jarl var tatt til fange, dro jarlene over til Katanes so de pleide når det lei på sommeren. Da de kom til Torså, hørte de rykter om at Torbjørn klerk holdt seg skjult oppe i Torsdal med ikke helt få menn, og at han hadde tenkt å overfalle dem om han fant høve til det.
Da kalte jarlene sammen folk, og de fikk hundre mann, tyve rei og de andre var fotfolk. Om kvelden rei de opp- over dalen og tok gjesting der. Mens de satt ved ilden om kvelden, nøs Ragnvald jarl kraftig. Harald jarl sa : <Det var et kraftig nys, frende.>
De dro derfra om morgenen, og Ragnvald jarl rei foran hele dagen sammen med en mann som het Åsolv og en annen som het Jomar og var hans frende. De rei fem i følge opp til Kalvedal. Da de kom frem til garden ved Foss, sto Hallvard bonde oppe på en kornstakk og ladet korn, gardskarene bar kornet til ham. Da Hallvard bonde så at det var Ragnvald jarl som kom, hilste han ham ved navn og talte så høyt at jarlen kunne hørt det like godt om han hadde vært langt borte. Dette var like ved stuen, husene på garden lå i en bratt bakke, og det var trange geiler opp til garden og tung motbakke. Der på garden var Torbjørn klerk og han satt ved drikken.
Geilene gikk til enden av huset ved gavlveggen, og det var en dør i gavlveggen og den var stengt med løse steiner. Torbjørn og hans menn hørte det som ble sagt, at Hallvard hilste Ragnvald jarl ; de sprang opp og grep våpnene og brøt bort steinene foran lønndøren og løp ut der. Torbjørn løp ut foran gavlmuren og mot gjerdet i geilet. Der var jarlen kommet frem til døren. Torbjørn klerk hogg etter jarlen med en gang, men Åsolv tok imot hogget med hånden, og den ble hogget av. Så kom hogget i haken på jarlen, og det ble et stort sår. Åsolv sa da han fikk hogget : <Følg jarlen bedre dere som har flere gaver å lønne han for!> - han var atten år gammel da og hadde kommet til jarlen nylig.
Ragnvald jarl ville springe av hesten da han så Torbjørn, men foten satt fast i stigbøylen. I det samme kom Stefan og stakk jarlen med spyd. Torbjørn ga ham da et sår til. Men i det samme stakk Jomar spydet sitt i låret på Torbjørn, og stikket gikk helt opp i lysken. Torbjørn og hans menn løp nå bak husene, der måtte de løpe utfor bakke og ned i en blautmyr. Da kom Harald jarl til, og veien gikk slik at de møtte Torbjørn og hans menn, og de kjente hverandre. Da sa jarlens menn at de måtte følge etter Torbjørn, for de skjønte hva som var på fere. Men Harald jarl sa at de ikke skulle og at de heller fikk vente og høre hva Ragnvald jarl hadde å si om saken - <for jeg skylder Torbjørn mye, som dere vet, han er min frende og det er også annet som binder oss sammen.>
De mennene som var med Ragnvald, stimlet sammen om ham som da var død, og det varte en god stund før Harald jarl ble klar over det som hadde hendt. Da var alt Torbjørn og hans menn kommet ned på myra og over det diket som strakte seg langs myra. Fordi jarlens følge egget til det, løp Harald og hans menn ned til myra og de møttes med de andre ved blautlendet slik at flokkene sto på hver side av det. Torbjørn og hans menn verget bredden av diket. Da kom de menn han hadde hatt med til garden, ovenfra til ham, de var da tilsammen femti mann. De verget seg modig, og de hadde et godt sted å verge seg fra, for diket var både dypt og bredt og myra var blaut, så det kunne ikke bli tale om å nå dem med andre våpen enn kastespyd. Torbjørn sa at de skulle ikke kaste noe spyd tilbake. Da det var slutt med spydene, talte de med hverandre, og Torbjørn klerk ropte til Harald jarl og sa : <Jeg ber om en ting, frende, gi meg grid. Jeg vil legge saken helt i din hånd så du skal få dømme alene. Jeg vil ikke holde noe tilbake, men gi Dem full oppreisning. Men jeg venter, frende, at du minnes at det har vært dager da du ikke gjorde så stor forskjell på Ragnvald jarl og meg at du ville drepe meg for det verk jeg nå har øvet. Han holdt deg nede og lot deg ikke ha mer å si enn en tjener, men jeg ga de beste gaver og holdt på din verdighet hvor jeg kunne. Det jeg har gjort, er en stor synd, og den faller helt på meg - men riket faller nå helt i Deres makt. De skal vite også at Ragnvald jarl hadde tiltenkt meg den skjebne som nå har rammet ham selv. Jeg har dertil en tanke om det, frende, at dersom det var gått slik at Ragnvald jarl levde og jeg var død, ville du vært like gode venner med ham for det, og jeg fikk være død mann.>
Slik talte Torbjørn og sa mange ord som det var verd å høre på, og mange andre støttet ham og ba om grid for Torbjørn. Det endte med at jarlen lyttet til det som så mange sa.
Da tok Magnus ordet, han var sønn til Håvard Gunnesson, en av jarlens lensmenn og en frende av ham. Han var den gjæveste i Harald jarls følge, og han sa dette : <Vi kan ikke gi Dem noe råd, jarl, så stor udåd som her er øvet. Men jeg skal si deg hva som blir sagt dersom Torbjørn får grid nå etter det han har gjort, når han våger å si deg opp i ansiktet at han har øvet gjerningen for din skyld og til ære for deg. Det blir til evig skam og vanære for deg og alle jarlens frender om han ikke blir hevnet. Jeg tror at alle Ragnvald jarls venner kommer til å regne det for et prov på at du lenge har stått ham etter livet, og nå har du fått det som du ville. Eller tror du kanskje at han vil renvaske deg når han skal svare for seg selv og det ingen er til å svare for deg, han som nå sier deg opp i øynene at han har øvet udåden for sin skyld? Og kan du vitne bedre om at han taler sant enn ved å gi ham grid? Av meg skal han aldri få grid, det er helt visst, så sant det finnes dugende menn som vil følge meg, enten du liker det eller ei.>
Brødrene til Magnus sa det samme, Torstein og Håkon, og Svein Roaldsson. De gikk fra jarlen og opp langs diket og så etter et sted de kunne komme over. Da Torbjørn og hans menn så Magnus og de som fulgte ham, snu og gå oppover langs diket, sa Torbjørn dette : <Nå er de visst blitt uenige om hva de skal gjøre, jarlen vil gi meg grid, men Magnus taler imot det.> Mens de talte om dette trakk Torbjørn og mennene hans seg bort fra diket. Harald jarl og hans menn sto på kanten av diket. Da Harald jarl så at det ikke ble noe av å gi grid, hoppet han over grøften med alle våpnene sine, diket var ni alen bredt. Mennene som fulgte ham, sprang etter ; ingen av dem klarte spranget helt, men de fleste fikk da kavet seg opp på tørt land.
Torbjørns menn ville ha ham til å gå mot jarlen og hans menn eller mot Magnus, og så få en avgjørelse. Da svarte Torbjørn : <Jeg rår til at hver mann gjør det som han mener er det beste, men jeg vil gå til Harald jarl med en gang.>
De fleste rådde ham fra å gjøre det og sa han heller skulle løpe til skogs og skjule seg. Men Torbjørn fulgte ikke det rådet ; og nå gikk hans menn fra ham flokkevis og søkte å hjelpe seg som best han kunne, Torbjørn sto igjen med åtte mann. Da han så at Harald jarl hadde kommet over diket, gikk han rett imot ham, falt på kne og sa at han førte ham sitt hode. Mange av jarlens menn ba enda en gang om grid for Torbjørn.
Da tok jarlen til orde : <Kom deg unna, Torbjørn! Jeg nenner ikke drepe deg.> De gikk nedover Kalvedalså da de sa dette. Magnus og hans menn fulgte etter dem, og da jarlen så det, sa han : <Kom deg unna, Torbjørn! Jeg vil ikke slåss med mennene mine for din skyld.>
Da gikk Torbjørn og hans menn bort fra jarlen og hans følge, de gikk til et tomt sel som heter Åsgrimsærgen. Magnus fulgte etter med sitt følge. De satte med en gang ild på husene. Torbjørn og hans menn verget seg mandig, men da huset holdt på å rase sammen av brannen, gikk Torbjørn og de andre ut, og de ble møtt med våpen og ble hogd ned så snart råd var. De var da alt medtatt av brannen. De døde der alle ni. Da sårene på Torbjørn ble gransket, viste det seg at tarmene var seget ut av det såret Jomar hadde gitt ham.
Harald jarl gikk sin vei nedover Kalvedal, men Magnus og hans menn vendte tilbake til Fors og stelte Ragnvalds lik og førte det til Torså.
Ragnvald jarl Kales dødsdag er fem dager etter første Marimesse om sommeren (d.e. 20. august 1158). Harald jarl førte liket ut til Orknøyene og ga det gravplass i Magnuskirken, og der hvilte han, inntil Gud ved mange og store jærtegn åpenbarte hans verdighet. Biskop Bjarne lot hans hellige legeme grave opp, med pavens samtykke. På steinen der Ragnvald jarls blod kom da han døde, er det i dag fager rød farge, som om det nylig hadde blødd.
Det var mange som sørget over Ragnvald jarls død, for han hadde hatt mange venner både her på øyene og annetsteds. Han hadde vært hjelpsom mot så mange, gavmild på gods, godmodig og trofast mot sine venner, han kunne mange idretter og var en god skald. Han hadde ikke andre barn i live enn en datter, hun som var gift med Eirik Stagbrell. Deres barn var Harald unge, Magnus Mangi, Ragnvald og Ingebjørg, Elin og Ragnhild.
Harald jarl
Etter Ragnvald jarls død tok Harald jarl under seg alle Orknøyene og ble alene høvding over dem. Harald jarl var en stor høvding, større av vekst og sterkere enn de fleste. Han var gift med Avreka, deres barn var Henrik og Håkon, Helene og Margret. Da Håkon var et par år gammel, bød Svein Åsleivsson seg til å fostre ham, og han ble oppfostret hos ham. Så snart han var stor nok til å følge andre menn, tok Svein ham med hærferd hver sommer, søkte på alle måter og la ham bli hedret. Det var Sveins levevis den tiden at han bodde hjemme på Gåreksøy om vinteren og hadde da alltid åtti mann i kost hos seg. Han hadde en gildestue så stor at det ikke fantes make til den på Orknøyene.
Svein hadde en drabelig våronn og lot så en masse og gikk selv med i arbeidet. Men når han var ferdig med våronna, dro han hvert år i viking og herjet omkring på Suderøyene og i Irland og kom hjem litt over midtsommer, det kaltes vårviking. Så var han hjemme til åkerne var skåret og kornet berget. Da dro han i viking igjen og kom ikke hjem før det var gått en måned av vinteren. Det kalte han høstviking.
Svein Åsleivssons siste hærferd
Det var en gang Svein Åsleivsson var i vårviking, og Håkon, sønnen til Harald jarl, fulgte med ham. De hadde fem skip som ble rodd, alle nokså store. De herjet på Suderøyene, og folk var så redde for ham der på øyene at de gjemte alt sitt løsøre i jorden eller i urer. Svein var helt nede på Man, men han fikk lite bytte.
Men da de var kommet sør under Dyflinn, kom det seilende av havet to handelsskip, de kom fra England og skulle til Dyflinn. De var lastet med engelsk klede, en stor kostbarhet. Svein og hans menn la inn til skipene og esket til strid, engelskmennene gjorde liten motstand, og vikingene rante hver penning som var på skipene, de engelske menn fikk ha gangklærne sine og litt mat, og så seilte de av sted med skipene sine. Men Svein og hans menn dro til Suderøyene og delte byttet.
Da de seilte vestfra, var det en staselig ferd : for å vise seg tjeldet de skipene sine med engelsk klede når de lå i havn. Og da de seilte inn til Orknøyene, , hadde de sydd fast engelsk klede foran på seilene så at det så ut som seilene var gjort av bare skrud. Det kalte de å dra i skrudviking.
Svein dro hjem til garden sin på Gåreksøy. Han hadde tatt en mengde vin og engelsk mjød fra skipene.
Da Svein hadde vært hjemme en kort stund, ba han til seg Harald jarl og holdt et stort gjestebud for ham. De som var i gjestebudet, talte stort om hvor raus Svein var som lagde et slikt gilde. Jarlen sa : <Nå vil jeg råde deg til å slutte med hærferdene, Svein. Det er best å kjøre hjem med hel vogn. Du vet at du har fødd deg selv og alle mennene dine med å herje ; men det går gjerne slik med dem som ikke vørder rett, at de dør på hærferd om de ikke holder opp av seg selv.>
Da svarte Svein og så på jarlen med et smil : <Det er godt og vennlig ment, herre. Det var godt å få et godt råd av Dem. Men det er noen som sier at De ikke er lett å hamle opp med selv.> Jarlen svarte : <Jeg får selv svare for hva jeg gjør. Det var bare noe jeg kom til å si.>
Svein sa : <De mente det godt, herre. Jeg skal også slutte med hærferdene, for jeg merker at jeg eldes, jeg har ikke krefter mer til å slite slik som man må på hærferd. Jeg kommer til å dra ut i høstviking, og jeg skulle ønske at den ga like stort bytte som vårvikingen gjorde. Men så skal jeg slutte med hærferdene. Jarlen svarte : <Det er ikke lett å se, lagsfelle, hva som kommer først, døden eller et langt ry.>
Dermed sluttet samtalen. Harald jarl forlot gjestebudet, han ble fulgt ut og fikk sømmelige gaver. Han og Svein skiltes som de beste venner.
Litt senere dro Svein ut på hærferd igjen, han hadde syv langskip, alle store. Håkon Haraldsson var med i Sveins følge. De seilte først til Suderøyene, men der fikk de lite bytte. Derfra dro de inn under Irland og herjet mange steder der. De kom helt til Dyflinn ; der kom de så uventet at bymennene ikke merket noe før de alt var i byen, og de fikk et stort bytte. De menn som styrte byen, ble tatt til fange, og det ble til slutt til at byen ble gitt over til Svein, og bymennene samtykte i at han skulle få skatt av dem, så stor han ville legge på dem. Svein skulle også sette sine menn til å styre i byen. Dyflinn-mennene avla ed på dette. Svein og hans menn gikk ombord på skipene sine om kvelden. Morgenen etter skulle Svein komme tilbake og ta imot skattepengene, innsette styre i byen og ta gisler blant bymennene.
Men nå må det fortelles om det som hendte i byen den natten. De stormennene som var i byen, holdt stevne og klaget sin nød over den knipen de var kommet i ; de syntes det var hardt å gi opp byen til orknøyingene, og da til og med til en mann som hadde ry for å være den største uvørding som var i vesterland. Så ble de enige om å svike Svein om de kunne. De fant på at de skulle grave store graver foran borgportene og mange andre steder mellom husene der Svein hadde tenkt å gå, og noen menn skjulte seg med våpen i husene i nærheten. De la kvister over gravene så at de kom til å falle sammen når vekten av en mann kom utpå. Så la de halm over så graven ikke kunne sees, og så ventet de på morgenen.
Morgenen etter sto Svein og hans menn opp og væpnet seg. De gikk opp i byen. Da de kom inn under borgporten, stilte dyflinnmennene seg opp i to rader så de dannet et kve fra borgporten og til graven. Svein og hans menn så ikke graven og falt ned i den. De bymennene som var der, løp noen til borgporten og noen til gravene og brukte våpen på Svein og hans menn. De fikk ikke verget seg, og der falt Svein og alle som hadde gått med ham inn til byen.
Det blir sagt at Svein var den siste som falt av flokken og at han sa disse ordene før han døde : <Det skal alle vite, enten jeg nå dør idag eller imorgen, at jeg er den hellige Ragnvald jarls hirdmann, og jeg trøster meg til ham der han nå er hos Gud.>
Sveins menn vendte tilbake til skipene og seilte bort. Det er ikke mer å si om denne ferden enn at de kom til Orknøyene.
Nå er det ikke mer å fortelle om Svein. Av menn som ikke hadde høyere rang enn han hadde, har han vært den største der i Vesterland, både i gammel og ny tid.
Da Svein var falt, delte hans sønner arven mellom seg, det var Olav og Andres. Sommeren etter at han var død, bygget de opp en gavlvegg i den store drikkestuen som han hadde hatt i Gåreksøy. Andres Sveinsson var gift med Frida, datter til Kolbein Ruga og søster til Bjarne, biskop i Orknøyene.
Harald jarl
Harald jarl rådde nå over Orknøyene ; han var en stor høvding. Han ble gift med Varvlod (Gormflaith), datter til Melkolm jarl av Mærhøve ; deres barn var Torfinn, David og Jon, Gunnhild, Herborg og Langliv. Da biskop Vilhjalm den senere var død, ble Bjarne, sønn til Kolbjørn Ruga, viet til biskop etter ham, han var en stor høvding og en god venn av Harald jarl. Biskop Bjarne hadde mange frender på øyene.
Erik Stagbrells sønner var Harald unge, Magnus Mange og Ragnvald. Disse brødrene seilte østover til Norge til kong Magnus Erlingsson, og han ga Harald jarlsnavn og det halve av øyene, det samme som han hadde gitt mor- faren hans, Ragnvald jarl den hellige. Harald jarl den unge seilte vest over havet, og med ham fulgte Sigurd Murt, sønn til Ivar Galle. Ivars mor var datter til Håvard Gunnesson. Denne Ivar falt på åkeren (Kalvskinnet) med Erling Skakke. Sigurd Murt var en ung mann og meget lovende som utmerket seg på mange måter. Magnus Mange ble igjen hos kongen og falt med ham i Sogn (Fimreite).
De kom først til Hjaltland, derfra dro de til Katanes og videre opp i Skottland til skottekongen Vilhjalm. Harald jarl krevde at kong Vilhjalm skulle gi ham halve Katanes som Ragnvald jarl hadde hatt. Kongen ga ham det.
Etter dette dro Harald jarl ned i Katanes og samlet seg folk der. Da kom hans måg Livolv Skalle til ham, han hadde mange gjæve menn der som var hans frender. Livolv var gift med Ragnhild som var søster til jarlen. Denne Harald ble kalt den unge, og Harald Maddadsson den gamle. Livolv var fører for jarlens hær. De sendte menn ut til Orknøyene til Harald jarl den gamle og krevde av ham at han skulle gi fra seg det halve av øyene, det som kongen hadde gitt til Harald jarl den unge. Men da dette budet kom til jarlen, nektet han tvert å dele riket sitt og ville ikke gå med på noe forlik. Livolv Skalle måtte dra bort, og jarlen truet ham stygt før han reiste.
Etter dette dro Harald jarl den gamle sammen folk, og han fikk en stor hær. Harald jarl den unge var på Katanes og hadde samlet noen menn der. Da de fikk høre at Harald jarl den gamle samlet en hær, sendte de på ny Livolv nord over Petlandsfjorden for å speide. Han la til på østsiden av Ragnvaldsøy og gikk opp på fjellet, der fant han og følget hans tre av Harald jarl den gamles vaktmenn, de drepte to og tok den tredje til fange for å spørre ham ut. Livolv så også jarlens hær, han hadde mange skip, og de fleste var store. Livolv vendte da tilbake fra fjellet til skipet sitt og fortalte de andre hva han hadde sett. Han sa at Harald jarl den gamle hadde så stor hær at de umulig kunne slåss med ham. <Jeg vil råde til det,> sa han, <at vi seiler sørover til Torså i dag. Der kan vi i dag få samlet folk. Dersom dere vil legge til kamp mot Harald jarl, er det et vågestykke, hvordan dere så bærer dere ad.>
Da tok Sigurd Murt ordet : <Jarlens måg var nok uheldig da han seilte over Petlandsfjorden - han glemte igjen hjertet sitt hjemme!> - og han sa det så ille ut om alle skulle miste manns mot og hjerte bare de fikk se hæren til Harald den gamle. Livolv svarte : <Det er ikke lett å se, Sigurd, hvor en mann bærer hjertet sitt når han mest trenger det. Jeg tenker at den tid jeg renner fra Harald unge, blir det stritt for dere skrythalsene å stå igjen.>
Det nyttet lite at de seilte til Torså. Litt etter så de Harald jarls flåte gå ut under Ragnvaldsøy. De gjorde seg ferdig til kamp. Harald jarl gikk opp på land og fylket sin hær, han hadde mange mann. Sigurd Murt og Livolv fylket den unge jarlens hær. Sigurd Murt hadde en rød skarlagens kjortel på, han stakk kjortelflikene inn under beltet. Det var noen som sa at han burde gjøre det på baken også. Han sa at det skulle de ikke bry seg med - <for jeg har ikke tenkt å vende ryggen til idag.>
Hver av dem hadde sin arm av fylkingen. Da hæren var fylket, tok kampen til, og den var hard og voldsom. I Harald gamles hær var det mange harde krigere, stridsvante menn med beste utrustning, det var frender av biskopen og mange av jarlens sveiteførere. Da slaget hadde stått på en stund, falt Sigurd Murt, han hadde verget seg vel og mandig. Livolv gikk på bedre enn mange andre. Katanesingene sier at han gikk igjennom Harald jarl den gamles fylking tre ganger, men han falt til slutt med ære. Da de to var falt, kom den unge jarlens hær på flukt.
Harald jarl den unge falt ved noen torvgraver. Samme natt ble det sett lys der blodet hans var kommet på jorda. De sier at jarlen var hellig, og det står en kirke der han falt ; han er jordet der på neset, og der skjer det utallige jærtegn som Gud lar skje for hans skyld, det vidner om at han alltid ønsker å komme over til Orknøyene til sine frender Magnus jarl og Ragnvald jarl.
Etter slaget la Harald jarl under seg hele Katanes og seilte så tilbake til Orknøyene, stolt av seieren han hadde vunnet.
Vilhjalm skottekonge fikk vite at Harald jarl var falt og at Harald jarl Maddadsson hadde lagt under seg hele Katanes uten å spørre ham om lov. Skottekongen ble meget vred, og han sendte bud til Ragnvald Gudrødsson som var konge i Suderøyene. Mor til Gudrød var Ingebjørg, datter til Håkon jarl Pålsson. Kong Ragnvald var den gang den største kriger i Vesterlandene. Han hadde ligget ute på hærskip i tre vintre uten å ha kommet under sotet tak. Se kvad.
Så snart Ragnvald fikk budet, samlet han en hær fra alle Suderøyene og fra Saltire, han hadde også mange menn fra Irland. Med den hæren dro han nord til Katanes og la hele landet under seg og ble der en stund.
Harald jarl var på Orknøyene og brydde seg ikke om hva kongen hadde fore. Da det lei på vinteren, ville kong Ragnvald hjem til sitt rike i Suderøyene ; han satte etter seg tre sysselmenn på Katanes, den ene var Måne Olavsson, den andre Ravn lagmann, og den tredje het Livolv.
Litt etter at kong Ragnvald hadde dratt til Suderøyene, sendte Harald jarl en mann over til neset og sa til ham at han ville synes det var å røkte ærendet vel om han fikk drept en eller to av sysselmennene. Denne mannen ble satt over Petlandsfjorden. Han gikk til Ravn lagmann, og Ravn spurte hvor han skulle hen. Han svarte ikke stort på det, og Ravn sa da : <Jeg kan se det på deg at du er sendt hit til neset av Harald jarl av en eller annen grunn. Men jeg nenner ikke å drepe deg, for du er min frende.< Med dette skiltes de. Men mannen gikk derfra til Livolv, og der gikk det slik at han drepte Livolv, og så løp han bort og kom seg ut til Harald jarl på Orknøyene og fortalte hva han hadde utrettet.
Harald jarl rustet seg til ferd fra Orknøyene, og da han var vel ferdig, satte han først over til Torså, og der gikk han i land fra skipene sine. Biskopen var i borgen ved Skarabolstad. Da de der fikk se Harald jarls hær, innså katanesingene med en gang at han hadde så stor makt at det ikke var tale om å gjøre motstand. Det ble sagt dem at jarlen var så arg at det var uvisst om han ville skåne noen. Da sa biskopen dette : <Om det går godt med oppgjøret mellom ham og meg, vil han gi dere grid.> Da ble det gjort som biskopen sa skulle gjøres.
Harald jarl raste i full fart fra skipene opp til borgen. Biskopen gikk mot ham og hilste ham velkommen med vennlige ord. Men samtalen mellom dem gikk slik at Harald jarl lot ta ham til fange og skjære tungen ut på ham, og siden lot han stikke ut øynene hans med en kniv og blinde ham. Jon biskop kalte på den hellige jomfru Trollhøna (St. Triduna) mens de lemlestet ham, og da de lot ham gå, gikk han med en gang bort i en bakke. Det var en kvinne der i bakken, og biskopen ba henne om hjelp. Hun så at det rant blod nedover ansiktet hans, og hun sa : <Vær stille, herre, jeg vil gjerne hjelpe Dem.> Biskopen ble ført til stedet hvor den hellige Trollhøna hviler, og der fikk han helsebot ; han fikk igjen både mæle og syn.
Harald gikk opp i borgen, og den ble med en gang overgitt til jarlen. Han straffet strengt og dømte de menn som han mente hadde hjulpet til forræderiet mot ham, til å betale en stor bot. Derpå lot han igjen alle katanesingene sverge seg troskapsed, enten de hadde lyst eller ei. Så tok han under seg all eiendom som de sysselmennene som hadde gått over til skottekongen, hadde hatt. Harald jarl ble der på Katanes en tid, og hadde mange menn.
Nå må det fortelles om sysselmennene. De dro seks sammen opp til kongen i Skottland og kom dit om vinteren i julefasten. De visste å fortelle hvordan alt hadde gått for seg på Katanes da Harald jarl kom dit. Kongen ble meget vred, han sa at han skulle gi dem igjen det dobbelte av hva de hadde tapt. Den første dagen de var hos skottekongen, lot han gi dem femogtyve alen klede hver og en mark engelsk sølv i lommepenger. Så var de hos skottekongen frem over jul og var velsette gjester. Like etter jul sendte skottekongen bud til alle rikets høvdinger og samlet en uhorvelig stor hær fra hele landet, og med den gikk han ned på Katanes og mot Harald jarl.
Skottekongen hadde en meget stor hær og den førte han helt til Øysteinsdal, det er der hvor Katanes og Suderland møtes. Kongens hærboder sto langs hele dalen, og den er lang. Harald jarl var på Katanes da han fikk høre om dette. Han samlet med en gang folk, og det sies at han fikk seksti hundre mann, likevel var dette ikke på langt nær nok til å slåss mot skottekongen. Han sendte da bud til kongen for å be om forlik. Men da budet kom til skottekongen, svarte denne at jarlen trengte ikke å søke forlik, for det kunne det ikke bli tale om, med mindre han, kongen, fikk hver fjerde penning som fantes på Katanes.
Da dette svaret kom til Harald jarl, kalte han sammen landets menn og andre høvdinger og spurte dem til råds. Og de så ikke noen annen råd enn å gå med på det, katanesingene skulle betale en fjerdedel av hva de eide til skottekongen, alle uten de som hadde kommet til skottekongen om vinteren.
Harald jarl dro ut til Orknøyene, han skulle nå ha hele Katanes slik som han hadde hatt det før skottekongen ga det til Harald jarl den unge.
I denne ufreden ble Torfinn, Harald jarls sønn, blindet ; han hadde vært gitt som gissel til skottekongen.
Etter forliket dro kongen opp i Skottland igjen, og Harald jarl var nå eneste høvding over Orknøyene.
I Harald jarls senere år reiste hans måg Olav og Jon Halldorsson flokk på Orknøyene og seilte øst til Norge mot kong Sverre. De tok til konge Sigurd, sønn til Magnus Erlingsson. I den flokken var det mange menn av stor ætt fra Orknøyene. Det var en meget sterk flokk. De ble kalt øyskjegger og en tid kaltes de gullbeiner. De kjempet mot kong Sverre i Florevåg og tapte. Der falt både Jon og Olav og likedan kongen deres og mesteparten av hæren. Etter dette la kong Sverre Harald jarl for hat og ga ham skylden for at flokken ble reist. Til slutt seilte Harald jarl vestfra og i følge med ham var Bjarne biskop. Jarlen ga seg over til kong Sverre og lot kongen alene avgjøre alt mellom dem. Da tok kong Sverre fra Harald jarl hele Hjaltland med skatter og skylder, og det har orknøyjarlene ikke hatt siden.
Harald jarl var fem år gammel da han fikk jarls navn. Han var jarl i tyve år sammen med Ragnvald jarl den hellige. Etter Ragnvalds fall var Harald jarl over Orknøyene i førtiåtte år. Han døde det andre året Inge Bårdsson var konge (1206). Etter Harald jarl tok hans sønner riket, det var Jon og David, hans sønn Heirek har Ross i Skottland.----
Etter hva de menn sier som har gjort frasagn om orknøyjarlene,var disse de mektigste av dem :
Sigurd jarl Øysteinsson, Torfinn jarl Sigurdsson, Harald jarl Maddadsson.
Brødrene Jon og David rådde begge for landet etter sin fars død, inntil David døde av sykdom
samme år som Håkon Galen døde i Norge (1214).
Siden tok Jon jarlenavn over alle Orknøyene.---- Home