Orknøyingenes saga

Del 3

Kapittel 76 - 90

Tilbake til del 2

Frem til del 4
 

Home

 

Magnuskatedralen blir bygd

76.

  Det som hendte på Vestnes da jarlen ikke kom tilbake, var at Sigurd bonde sendte menn ut for å lete etter ham ; de kom til uren, og der så de mennene som var falt, og de trodde da at jarlen måtte ha falt der, og gikk hjem og sa hva de hadde funnet. Sigurd gikk med en gang for å se hvem de falne var, og da fant de nitten jarlsmenn, men det var seks menn der som de ikke kjente. Sigurd sendte da bud til biskopen på Egilsøy for å si ham hva som hadde hendt, og biskopen kom med en gang til Sigurd og de talte sammen om dette. Sigurd mente det måtte være Ragnvald jarls verk. Men biskopen svarte at det nok ville vise seg at Ragnvald jarl ikke har sveket sin frende Pål jarl. <Jeg tror>, sa biskopen, <at det er en annen som står bak udåden.>
   Borgar, sønn til Jadvor Erlendsdatter som bodde på Geiteberg, hadde sett lasteskuten da den kom sørfra og da de seilte sørover igjen. Da det spurtes, fant folk ut at dette måtte ha vært Frakokk og Olve Roste og at de sto bak det hele. Og da det så ryktedes på øyene at Pål jarl var borte og at ingen visste hvor det var blitt av ham, ble folk rådløse og de fleste gikk da til Ragnvald jarl og svor han lydighet.
   Men Sigurd fra Vestnes og sønnene hans, Brynjolv og Håkon Pik, sa at de ikke ville sverge noen mann troskap så lenge en ikke visste om Pål jarl kom igjen eller ikke. Det var flere menn som nektet å sverge Ragnvald jarl troskap, og det var noen som satte en frist, om de ikke innen en viss tid eller en fastsatt dag hadde hørt noe til Pål jarl, skulle de bli håndgangne menn hos Ragnvald jarl. Da jarlen så at det var mange stormenn blant dem som nektet, tok han det ikke så brått at bøndene ba om å få en frist. Tiden gikk, og han hadde ofte ting med bøndene, og på hvert ting var det noen som gikk ham til hånde.
   Det hendte en dag da Ragnvald holdt ting med bøndene i Kirkevåg, og folk var kommet til tinget, at det ble sett ni væpnede menn som kom gående fra Skalpeid til tinget. Da de kom frem, så kjente folk dem, det var Svein Åsleivsson og hans menn. Man undret seg på hva han vel hadde å fortelle. Svein var kommet med to skip sørfra til Skalpeid og hadde latt skipene bli liggende der mens han gikk over land til Kirkevåg.
   Da han kom frem på tinget, strømmet Sveins venner og frender sammen om ham og spurte ham om nytt, men han svarte ikke stort og ba dem kalle på biskopen. Han kom, og han hilste Svein velkommen, for de hadde vært venner lenge. De gikk og talte med hverandre i enerom, og Svein fortalte ham nå helt sannferdig alt om hva han hadde gjort og ba om biskopens råd i denne vanskelige saken.
   Biskopen sa : <Det er store nyheter du forteller nå, Svein, og det er ikke å vente at vi to skal se likt på saken. Jeg vil at du skal vente på meg her, så skal jeg legge frem din sak for almuen og for Ragnvald jarl.>
   Så gikk biskopen frem på tinget og ba om ordet. Han fikk det og talte Sveins sak, han fortalte hvorfor Svein hadde seilt fra Orknøyene og hva Pål jarl hadde gitt ham i straff for drapet på Svein Brystreip, som var en mann av verste slag. Biskopen ba at Ragnvald jarl skulle gi grid til Svein på sin og almuens vegne.
   Da svarte Ragnvald : <Jeg lover på egne vegne Svein grid i tre dager. Men jeg synes jeg kan se på deg, biskop, at du og Svein ennå har store nyheter å fortelle som ikke har kommet frem. Jeg vil at du skal ta deg av Svein og påta deg ansvaret for ham. Og jeg vil ha en samtale med ham i morgen.>
   <Ja, ja,> sier biskopen, <han vil gjerne tale med Dem jo før jo heller, og Deres mann vil han bli dersom De vil ta imot ham.>
   Jarlen svarte : <Jeg synes ikke å ha for mange venner i dette landet, likevel får vi tales nærmere ved før jeg lover noe.>
   Så gikk de fire sammen for å tale med hverandre, Ragnvald jarl og hans far Kol, biskopen og Svein Åsleivsson. Svein fortalte om alt som hadde gått for seg mellom ham og Pål jarl, både godt og vondt, og de ble enige om å la størstedelen av tingalmuen dra hjem.
   Jarlen sto frem neste morgen og ga folket hjemlov. Men før de brøt opp fra tinget, kalte han hver enkelt til samtale og lot alle love Svein grid mens han fortalte om det som hadde hendt. Morgenen etter fikk Håkon Karl, bror til Magnus jarl den hellige, det oppdrag å fortelle til Sigurd fra Vestnes og sønnenes hans hva som hadde hendt med jarlen og at det ikke var håp om at han skulle komme til makten igjen, han var lemlestet.
   Sigurd sa : <Dette synes jeg er store tidender. Jarlen er borte, men tyngst er det å høre at han er lemlestet. Ellers ville jeg ha fulgt ham hvor han så var og søkt ham opp.> Han sa siden til vennene sine at Håkon skulle ikke ha kommet uskadd bort etter å ha sagt ham slike nyheter, dersom han, Sigurd, hadde hatt menn omkring seg. Så sterkt gikk saken inn på ham.
   Etter dette ga alle på Orknøyene seg under Ragnvald jarl og svor ham troskap. Han ble nå alene høvding over det riket som Pål jarl hadde hatt.
   Ikke lenge etter ble grunnvollen lagt til Magnuskirken, og de tok til med byggingen. Det ble gjort så mye det året at det ble gjort mindre på fire-fem år senere. Kol var den ivrigste til å drive på arbeidet og hadde mest tilsyn med det. Men da det lei på, ble byggingen for dyr for jarlen, pengene ble brukt opp. Ragnvald spurte sin far om råd, og Kol foreslo at jarlen skulle innføre en lov om at jarlene skulle arve all odel etter alle som døde på Orknøyene, men arvingene skulle ha lov til å løse den inn igjen. Det var harde vilkår. Da lot Ragnvald kalle sammen et ting og bød bøndene at de kunne få kjøpe odelen slik at de ikke trengrte å løse den inn, og dette ble de enige om så at alle ble tilfreds.
   Jarlen skulle da ha en mark av hvert plogsland over alle øyene. Siden manglet de ikke penger til kirkebygget, og det er en prektig kirke.
 

Katedralen i Kirkwall

 
 

Harald jarl Maddadsson

77.

   Da Ragnvald jarl hadde hersket over Orknøyene i to år, gjestet han i julen på en av sine garder som heter Knarrarstadar. Det var sjette dag jul ; da så de et skip komme sørfra over Petlandsfjorden. Det var godt vær, og jarlen sto ute og så på skipet, og mange med ham. En mann som het Rolv som var hirdprest hos jarlen, var til stede. Da skipet tok land, gikk de som var ombord opp, og jarlsmennene talte at det var femten-seksten mann. Forrest i flokken gikk det en i svart kappe, håret var skjult under en lue ; skjegget var raket foran på haken, men var uraket om kinn og kjaker, der hang det langt nedover. Mannen var noe underlig syntes de, men Rolv sa at det var biskop Jon (av Glasgow ?) som kom fra Atjoklar i Skottland. Da gikk de dem i møte og hilste biskopen velkommen. Jarlen ga ham plass i høysetet hos seg og gjorde selv tjeneste som skutilsvein ved bordet.
   Morgenen etter leste biskopen tidlig messe, så seilte han videre nordover til Egilsøy til biskop Vilhjalm, og der ble han til tiende dag jul. Da kom begge biskopene med verdig følge til Ragnvald jarl og fremførte sitt ærend. De fortalte om avtalen mellom Svein Åsleivsson og Maddad jarl : Harald Maddadsson skulle få jarlsnavn og ha halvparten av Orknøyene og Ragnvald jarl den andre halvparten, men Ragnvald skulle rå for dem begge ; slik skulle det være til Harald ble voksen ; om de ikke var av samme mening, skulle Ragnvald rå. Svein var også med, og han støttet biskopen. Ragnvald jarl og hans menn gjorde da den avtalen med dem at de skulle møtes på Katanes i langfasten til våren. I det møtet ble det inngått et forlik på disse vilkårene, og det ble sikret med eder av de beste mennene på Orknøyene og i Skottland.
   Harald Maddadsson fulgte med Ragnvald jarl ut til Orknøyene, og han ble gitt jarls navn.
Torbjørn klerk fulgte med Harald Maddadsson ut til øyene, han var sønn av Torstein Hold og Gudrun, datter til Frakokk. Han var en myndig og klok mann, og han var fosterfar for Harald og hadde mye å si over ham. Torbjørn giftet seg på Orknøyene med Ingegerd Olavsdatter, søster til Svein Åsleivsson. Torbjørn holdt seg enten ute på Orknøyene eller oppe i Skottland, han var en djerv mann som ville være den største der han var.
   Svein Åsleivsson tok alle de eiendommene som Olav, far hans og broren Valtjov hadde eid. Han ble en stor høvding og hadde oftest mange menn hos seg. Han var en klok mann og på mange vis forutseende, men overmodig og ikke lett å komme ut av det med. Det var ikke mange på den tiden der vest for havet som kunne måle seg med de to mågene Svein og Torbjørn. De var også kjære venner.
 

Frakokks død

78.

   En gang talte Svein Åsleivsson med Ragnvald jarl og ba jarlen om skip og mannskap så han kunne få hevn på Olve og Frakokk for at de hadde latt Olav, hans far, brenne inne.
   Jarlen sa : <Tror du ikke, Svein, at vi ikke får noe mén nå lenger av Olve og av Frakokk, den kjerringa, som ikke duger til noe ?> Svein svarte : <Det vil alltid komme noe vondt fra dem så lenge de lever. Jeg trodde det den gang jeg gjorde alt for din skyld, at du ikke skulle si nei til dette.> Jarlen svarte : <Hva skal jeg gi så du blir nøgd?> Svein svarte : <To skip, vel rustet.> Jarlen sa at han skulle få det han ba om.
   Så gjorde Svein seg i stand til utferd, og da han var klar, seilte han sørover til Breidefjord, og en nordvestlig vind tok ham til Duvøyre, det er en kjøpstad i Skottland. Derfra seilte han til Mærhøve og til Ekkjalsbakke. Derfra dro han til Atjoklar til Maddad jarl, og jarlen ga Svein en kjentmann med til følge over fjellene og skogene dit han ville. Han tok da landeveien gjennom fjell og skoger overfor alle bygder og kom til Hjalmundal omtrent midt i Suderland.
   Olve og Frakokk hadde hatt speidere ute alle vegne hvor de kunne vente seg at ufred skulle komme fra Orknøyene, men denne veien ventet de ingen hærmenn. De merket ingen ting til hæren før Svein og hans menn var kommet ned i ei li bak husene i Frakokks gard. Der gikk da Olve Rosta med seksti mann imot dem, og det ble kamp med en gang, men motstanden var liten, og Olve og hans menn trakk seg tilbake til garden, for til skogs kunne de ikke komme og mannefallet var stort. Olve selv løp opp til Hjalmundal og så opp i fjellet, og derfra til Skottlandsfjorden og videre ut til Suderøyene. Dermed er han ute av sagaen.
   Da Olve var borte, gikk Svein og hans menn inn på garden og rante alt som var. Dernest brente de garden og alle som var der inne, og der endte Frakokk sitt liv.
   Svein og hans menn gjorde et fælt hærverk i Suderland før de vendte tilbake til skipene sine. Siden lå de ute på skipene sommeren gjennom og herjet i Skottland. Om høsten kom Svein til Orknøyene og til Ragnvald jarl som tok godt imot ham. Deretter reiste Svein over til Katanes til Dungalsbø, og der ble han vinteren over.
   Mens Svein var der, kom det bud til ham fra Holdbode i Suderøyene at Svein skulle komme og hjelpe ham, for det hadde kommet en mann fra Bretland som hadde drevet Holdbode bort fra gardene hans og ranet ham for en mengde gods.
   Den mannen som ble sendt som bud, het Rodbjart, han var engelsk av fødsel. Svein ga seg av sted med en gang da han fikk budet, han dro ut til Orknøyene til Ragnvald jarl og ba jarlen om å gi ham skip og mannskap. Ragnvald jarl spurte hva Svein skulle med det. Han svarte at han var blitt budsendt av en mann han minst av alle ønsket å si nei til, for han hadde vært ham til størst nytte da han trengte det mest og de fleste var imot ham.
   Jarlen svarte : <Det vil være bra om dere skilles som venner, de fleste suderøyingene er ikke å stole på. Men du må vise deg hjelpsom. Jeg skal gi deg to skip, fullt rustet. Dette var Svein vel nøgd med og seilte til Suderøyene. Men han møtte ikke Holdbode før han kom helt vest til Man, for dit hadde Holdbode flyktet. Da Svein kom til Man, ble Holdbode glad. Der på Man hadde den bretske mannen gjort stort hærverk, han hadde ranet og drept mange steder i Suderriket. En gjæv mann som het Andreas, hadde falt, og han etterlot seg sin hustru ved navn Ingerid og en sønn som het Sigmund. Ingerid var rik og eide store garder. Holdbode fant ut at Svein skulle be om å få henne til ekte. Da hun ble spurt, svarte hun at Svein for å få hennes ja skulle hevne Andreas, hennes mann. Svein sa at han nok kunne gjøre noe til skade for bretlenderen - <men jeg vet ikke hvordan det kan bli med å drepe noen.>
   Derpå dro Svein og Holdbode på hærferd med fem skip. De herjet omkring på kysten av Bretland og gikk i land der det heter Jarlsnes (ukjent). Der gjorde de stort hærverk. En morgen gikk de opp i en landsby, det ble gjort liten motstand, bøndene flyktet, og Svein rante alt og brente seks garder før dugurds. Det var en islending i følge med Svein ; han het Eirik og han kvad dette :

Garder er brent
bønder er ranet,
Svein rådde med
seks på en morgen.
Det var nok
for noen av dem.
Leilendinger
leier nå kull.

   Etterpå gikk de ombord i skipene sine og lå ute hele sommeren og fikk stort utbytte. Men bretlenderen rømte opp på en øy som heter Lundøy, det er et godt sted å verge seg. svein og hans menn kringsatte det en stund, men fikk ikke gjort noe. Om høsten seilte de hjem til Man.
 

Svein Åsleivsson på Man

79.

   Denne vinteren giftet Svein seg med Ingerid og satt hos henne og fikk høy verdighet. Om våren samlet han menn og dro til Holdbode og ba ham føge seg. Men han unnslo seg, sa at folk hadde så mye å gjøre, og noen av mennene var op kjøpferd, så Svein fikk ikke nok mannskap. Men sannheten var at Holdbode og bretlenderen hadde inngått et hemmelig forlik og skiftet gaver med hverandre.
   Svein dro allikevel ut med tre skip, men det ble lite bytte den første delen av sommeren. Da det lei på, seilte de sørover til Irland, og der tok de en kogge som munkene på Syllingene eide, og den rante de. Svein herjet mange steder i Irland, og de tok stort bytte der. Om høsten seilte de hjem til Man.
   Svein Åsleivsson hadde ikke vært lenge hjemme før han hørte folk snakke om at Holdbode ikke var tro mot ham. Svein sa ikke noe til det. Men en natt om vinteren kom Sveins vaktmenn og sa at det kom fiender. Svein og hans menn grep til våpen og løp ut ; der så menn komme med ild mot garden, og det var en stor flokk. Svein og hans menn løp opp på en høyde og verget seg der. De hadde lur med og blåste i den ; der var tett bygd og folk kom til hjelp, så det endte med at de som kom utenfra, vendte om. Svein og hans følge løp etter dem og drev dem bort. Mange falt på flukten, og mange var såret i begge flokkene før de skiltes.
   Men det var Holdbode som var fører for disse mennene, han kom seg unna på flukten og seilte bort og kom til Lundøy. Bretlenderen tok godt imot ham, og de holdt seg sammen.
   Svein vendte hjem, og han hadde mange menn og god vakt, for han trodde lite på mennene fra Suderøyene. Da det lei på vinteren, solgte han sin jord for penger, og tidlig på våren seilte han til Ljodhus. Han hadde gjort stort hærverk på denne ferden.

80.

   Mens Svein holdt til på Suderøyene, hadde Ragnvald jarl seilt til Katanes og gjestet i Vik hos en mann som het Roald. Svein het sønnen hans, en kjekk kar. Under gjestebudet kom Torbjørn klerk til jarlen ovenfra Skottland og fortalte at Torstein Hold, far hans, var drept og at det var en jarl som hadde drept ham.
   Det ble snakket mye om hvor ofte Ragnvald jarl talte med Torbjørn, for jarlen fikk nesten ikke skjøttet sine egne saker for samtalene med ham. Torbjørn ble med jarlen ut til Orknøyene, og Svein ble skutilsvein hos jarlen. Torbjørn hadde da vært i Skottland en tid, han hadde latt drepe to menn som hadde vært med Svein da Frakokk ble innebrent.
   Da Svein kom fra Suderøyene den sommeren, seilte han rett hjem til sin gard på Gåreksøy og kom ikke til Ragnvald jarl slik som han var vant til når han kom fra hærferd. Da jarlen fikk høre at Svein var kommet hjem, spurte han Torbjørn klerk hva han mente var grunnen til at Svein ikke ville se ham. Torbjørn svarte : <Jeg skulle tro at Svein misliker meg fordi jeg lot drepe de mennene som hadde vært med på å brenne Frakokk inne.> Jarlen sa : <Jeg vil ikke at dere to skal være uvenner.>
   Derpå dro jarlen til Gåreksøy og søkte å megle mellom dem. Og det var ikke vanskelig, for begge ville at jarlen skulle ordne saken. Så fikk han forlikt dem den gangen, og det holdt seg siden.
 

Hall Torarinnsson og Ragnvald jarl

dikter "Håttalykil"

81.

   På den tid kom det et islandsk skip til Orknøyene. Der ombord var det en mann som het Hall, sønn til Torarinn Breidmage. Han fikk hus hos Torstein og Ragna på Rinansøy. Han likte seg ikke der og ba Torstein om å følge seg til jarlen. De dro dit, men jarlen ville ikke ta imot ham. Da de kom hjem, spurte Ragna hvordan det var gått. Hall kvad da en vise :

Sønn din, Ragna, jeg sendte,
- hadde hirdvist i vente -
han talte godt for meg, gutten,
men fikk nei, det var slutten.
Gullets gavmilde herre
svarte at nei, dessverre,
hirden var vant til annet
enn menn fra pølselandet.

   Litt senere gikk Ragna for å tale med Ragnvald jarl om sine egne saker. Hun var da kledd slik : på hodet hadde hun rød hue, høyt oppsatt av hestehår. Da jarlen så henne, kvad han :

Fordums alle fine
fruer prydet hodet
med edelt skaut - ordet
øder av gull svikter -
nå har den armfagre
bundet om sin nakke
merratagl ! den kvinnen
kler seg i skrud for hærmenn.

   Ragna sa : <Der kan en se at det er sant som det blir sagt at "få er så kloke at de skjønner alt de ser" - for dette er taglet av en hingst, ikke av merr.> Hun tok en silkeduk over hodet og kom så frem med det hun hadde å si.
   Jarlen var nokså uvillig i førstningen, men han ble mykere etterhvert mens hun talte, og det endte med at hun fikk det som hun ville, og at hun fikk Hall inn i hirden, og han var siden lenge hos Ragnvald jarl. De to diktet sammen den gamle Håttalykil (versemålsnøkkel) ; de lot det først være fem vers i hvert versemål, men det syntes de var for langt kvedet, og nå er det to vers i hvert versemål.
 

Svein Åsleivsson på Suderøyene

82.

   Det sies at da Svein Åsleivsson fikk høre at Holdbode var kommet til Suderøyene, ba han Ragnvald jarl om hjelp til å få hevn. Jarlen ga ham fem skip, det ene styrte Torbjørn klerk, det andre Havlide, sønn til Torkjel Flette, det tredje Duvniål, sønn til Håvard Gunnesson, det fjerde Rikard Torleivsson, det femte Svein Åsleivsson.
   Men med en gang Holdbode fikk høre om Svein, flyktet han fra Suderøyene. Svein og hans menn rante og brente mange steder der. De fikk stort bytte, men de fikk ikke tak i Holdbode. Han kom aldri til Suderøyene mer.
   Svein ville være på Suderøyene vinteren over, men Torbjørn og de andre ville hjem, og de seilte om høsten sørfra til Katanes og kom til Dungalsbø. Da de skulle dele byttet de hadde fått i herjingene, ville Svein at de skulle dele likt alle sammen, unntatt ham selv, for han skulle ha høvdingens part ; han hadde vært fører alene, og jarlen hadde sendt dem med for å hjelpe ham. Han sa også at han alene hadde noe utestående med suderøyingene, de andre hadde ikke det. Men Torbjørn mente på at han ikke hadde gjort mindre og at han hadde vært like meget fører han som Svein. De ville at alle skipsførerne skulle ha like stor del av byttet. Men det ble som Svein ville, for han var langt den mannsterkeste der på neset.
   Torbjørn svarte : <Gud takke Dem, herre, for den ære De viser oss. Vi skal ikke trette med Svein om dette. Men jeg blir aldri hans venn mer, og jeg skal nok vite å vise ham hån til gjengjeld.>
   Dermed sa Torbjørn seg skilt fra sin hustru Ingegerd, søster til Svein, og sendte henne over til Svein på Neset. Svein tok godt imot henne, men han syntes det var grov hån mot ham selv.
   Så ble det fiendskap mellom dem, og det viste seg at det er sant som det er sagt at "farlige folk ser farer i sine like".
   Da Svein var på Suderøyene, hadde han satt Margad Grimsson til å styre i Dungalsbø og gitt ham den syssel han hadde fått av Ragnvald jarl. Men Margad var kranglet og pågående, og han ble ikke likt for det han var så overmodig. De som var mest utsatt for hans overgrep, rømte til Roald og holdt seg der ; av det ble det fiendskap mellom Roald og Margad. Litt senere var Margad i ymse ærend sør i Vik med tyve mann, og da han kom sørfra igjen, hjemsøkte han Roald bonde og drepte ham og noen flere. Derfra dro han til Dungalsbø til Svein. Da samlet Svein folk og flyttet til Lambaborg og rustet seg der. Der var det godt å verge seg, og Svein satt der med seksti mann og førte dit mat og andre ting de trengte. Borgen lå på en hammer ut mot sjøen, og det var en steinvegg ovenfor, godt bygget. På den andre siden mot sjøen var det berg langt utover. De gjorde mye ugagn på Katanes, rante og førte byttet til borgen, og de var meget lite vennesæle.

83.

   Dette fikk Ragnvald jarl og Svein Roaldsson høre om. Svein ba jarlen om hjelp til å få rettet på saken, og mange var enige med Svein. Det ble til at Ragnvald jarl brøt opp og seilte over til Nes, og disse høvdingene fulgte ham : Torbjørn, Havlide Torkjelsson, Duvniål Håvardsson - og de var de strieste til å ville gå på Svein Åsleivsson. De kom til Dungalsbø, men da var Svein borte. De fikk vite at Svein var i Lambaborg, og så dro jarlen dit med sitt følge.
   Da de kom til borgen, spurte Svein hvem som var fører for denne flokken. Han fikk til svar at det var Ragnvald jarl som var fører. Svein spurte hva jarlen ville. Jarlen svarte ham at han skulle overgi Margad til dem. Svein spør om Margad skal få grid, men jarlen svarte at det ville han ikke love.
   Da sa Svein : <Jeg synes ikke at jeg kan overgi Margad til Svein Roaldsson eller noen andre av mine uvenner som nå er med Dem. Men jeg vil gjerne være forlikt med Dem, herre.>
   Da sa Torbjørn klerk : <Hør på drottensvikeren. Han vil gjerne være forlikt! Men han har ranet i landet og vært ute som tyv. Du lønner jarlen ille for all den heder han har vist deg, og slik vil du handle mot alle om du kan komme til.>
   Svein svarte : <Du Torbjørn, skulle ikke snakke så stort, for det er ikke du som rår her. Men jeg kjenner det på meg at du kommer til å lønne ham ille for all den heder han har vist deg, innen dere skilles ; for ingen får noe godt ut av det om han har med deg å gjøre.>
   Da sa Ragnvald jarl at de ikke skulle bruke grove ord mot hverandre.
Så kringsatte de borgen. De nektet den alle tilførsler, og slik gikk det svært lenge uten at de kunne gjøre noe åtak. Da forrådene i borgen var slutt, kalte Svein sammen sine menn og rådspurte dem, men de sa alle som en at han fikk være forsyn for dem så lenge han var der.
   Svein tok ordet, og han sa : <Dette synes jeg er det uverdigste : å sulte her først og så gi seg over til fienden. Det er gått slik en måtte vente, vi kommer til kort både i vett og i hell like overfor Ragnvald jarl. Vi har søkt både om forlik og grid, og vi har ikke fått noen av delene når det gjelder vår felle Margad. Jeg vet at vi kan få grid for de andre mennene her, men jeg synes ikke at jeg kan rekke ham frem under øksen. Det er ikke rett at så mange skal unngjelde for ham, men jeg synes ikke jeg kan skilles fra ham nå.>
   Så fant Svein på at de skulle knytte sammen alle de reip de hadde. Om natten heiste de Svein og Margad ned til sjøen fra borgen, og så la de to på svøm og svømte frem langs berget til det var slutt på hammerne. Da gikk de i land og opp til Mærhøve i Suderland og derfra til Duvøyre. Der møtte de noen menn på et lasteskip fra Orknøyene ; føreren for dem het Hallvard og en annen het Torkjel, de var ti i alt. Svein og Margad gikk ombord med dem, og de seilte så tolv sammen sørover langs Skottland og kom til Måøy i Mørkvefjord, der var det et kloster. Abbeden som styrte klosteret, het Baldvin. Der lå Svein og de andre værfast i syv dager ; de sa at de var sendt med bud fra Ragnvald jarl til skottekongen. Munkene tvilte på at de sa sant, de mente at de var ransmenn, og sendte bud i land etter folk. Da Svein skjønte det, løp de ombord i skipet igjen, men først hadde de ranet en mengde gods fra klosteret. De seilte sin vei, innover Mørkvefjorden, og i Eidinaborg oppsøkte de skottekongen David. Han tok godt imot Svein og ba dem være hos seg.
   Svein fortalte kongen alt, hvordan det hadde seg at de kom dit, og hvordan forholdet mellom dem og Ragnvald jarl var da de skiltes, og likedan at de hadde ranet i Måøy. Svein ble en stund hos skottekongen og var vel ansett der.
   Kong David sendte bud til dem som hadde mistet noe av sin eiendom ved Sveins ferd ; han lot dem selv verdsette skaden og bøtet med penger alt de hadde tapt.
   Kong David tilbød Svein å la hente hans hustru fra Orknøyene, og han skulle få så høy rang i Skottland at han kunne være vel nøgd. Svein sa til kongen hva han ønsket : han ville at Margad jarl skulle bli igjen dr hos kongen, men han selv ville sende bud til Ragnvald jarl og si at han ønsket forlik. Svein sa at han ville legge sin sak helt i jarlens hånd, han sa at han var glad når de to var forlikte, og at han likte seg ikke når de var uvenner. Kong David svarte : <Denne jarlen er nok bra, men du tror visst at han er den eneste som duger til noe. Nå setter du altså lit til hans troskap og vraker det vi har å by deg.> Svein sa at han aldri ville slå vrak på kongens vennskap, men han ba ham likevel om å gjøre dette. Kongen sa at det skulle bli som han ville.
   Kong David sendte bud nordover til Orknøyene med gaver til Ragnvald jarl og bønn om at jarlen skulle forlike seg med Svein. Svein dro også selv nordover til øyene, og Margad ble igjen hos skottekongen. Kong Davids sendemenn kom til Ragnvald jarl, og han tok godt imot dem og de gavene kongen hadde sendt og lovte forlik. Derpå sluttet han fred og fullt vennskap med Svein, som da reiste hjem til gardene sine.

84.

   Da Svein og Margad hadde kommet seg bort fra Lambaborg, ble de som var igjen i borgen, enige om å overgi stedet til Ragnvald jarl. Han spurte om de visste noe om Svein og Margad, og de sa hva som hadde hendt. Da jarlen hørte det, sa han : <Sannelig må en si at maken til Svein finnes ikke blant de mennene vi har å velge mellom her, slik en dåd er både mandig og modig. Jeg vil ikke gjøre dere noe vondt for det dere har blandet dere opp i dette uføret sammen med Svein. Dere skal få gå i fred for meg.>
  Jarlen seilte tilbake til Orknøyene, men han sendte Torbjørn klerk med førti mann på et skip sørover i Breidefjorden for å leyte etter Svein. Men de fant ham ikke.
   Da holdt Torbjørn en tale for dem og sa at de bar seg underlig ad - <her driver vi og jakter etter Svein, og så har vi hørt at Valtjov, min fars banemann, er like ved her med få mann i følget. Dersom dere vil gå med meg mot ham, skal jeg love dere at jeg ikke skal gjøre som Svein og snyte dere for byttet, om vi får noe. Det gods vi får, skal dere ha, og dere skal bare la meg få så mye dere synes. For jeg vil heller ha ære enn penger.>
   Derpå dro de dit hvor Valtjov jarl var gjest, de omringet huset og satte ild på det med en gang. Valtjov og hans menn løp til dørene og spurte hvem som rådde for ilden. Torbjørn sa hvem han var. Valtjov bød bøter for drapet på Torstein, men Torbjørn sa at de ikke trengte å be om forlik.
   Valtjov og hans menn verget seg godt en stund, men da ilden vokste, løp de ut. Kampen ble ikke lang, for de var sterkt medtatte av ilden. Der falt Valtjov jarl og tretti mann med ham. Torbjørn tok et stort bytte, og han holdt redelig alt det han hadde lovt sine menn.
   Nå seilte de ut til Orknøyene til Ragnvald jarl, og han var vel nøgd med hva de hadde utrettet.
Den gang bodde det en mann i Vigra på Orknøyene som het Kolbein Ruga, han var en mektig mann. Han lot bygge et kastell av stein, det var et trygt vern. Kolbein var gift med Herbjørg som var søster til Håkon barn, deres mor var Sigrid, datter til Herborg Pålsdatter. De hadde disse barn : Kolbjørn karl, Bjarne skald, Sumarlide, Aslak, Frida. De var alle sammen storfolk.
 

Ragnvald jarl og Eindride unge

85.

   Den tid rådde Harald Gilles sønner i Norge. Øystein var den eldste av dem, men Inge var ektefødt, og lendmennene satte ham høyest ; han lot dem rå som de ville i alt. De to sønnene til Kyrpinge-Orm, Ogmund og Erling, var de som hadde mest å si hos ham. De ble enige med kong Inge om at de skulle sende bud til Ragnvald jarl og be ham komme til et prektig gjestebud, de sa, som sant var, at jarlen hadde vært en god venn av Inges far, og de ville at Inge skulle bli så gode venner med jarlen som mulig så at jarlen var større venn av ham enn av brødrene hans, hva som ellers kunne komme til å skje. Jarlen var en frende av de to Ormssønnene og en god venn av dem.
   Da budet kom til Ragnvald jarl, sa han fort ja og gjorde seg i stand for å reise til Norge, for han hadde god lyst til å besøke sine frender og venner. Harald jarl ba om å få være med på ferden både for å lære og for å more seg, han var da nitten år gammel. Da jarlene var ferdig, reiste de vestfra med kjøpmenn, de hadde staselig følge og kom til Norge tidlig på våren. De møtte kong Inge i Bergen, og kongen tok meget godt imot dem. Ragnvald jarl møtte mange frender og venner, og han ble der lenge utover sommeren.
   Samme sommer kom Eindride unge hjem fra Miklagard, han hadde vært i tjeneste der lenge. Han kunne fortelle om mye rart derfra, og folk syntes det var moro å spørre ham om nytt ute fra verden. Jarlen talte ofte med ham. En gang da de taltes ved, sa Eindride : <Jeg synes det er rart, jarl, at ikke du vil reise til Jorsalaheim selv istedenfor bare å høre frasagn om det som er å fortelle derfra. Det er greit der for en slik mann som du som kan så mye. Du vil bli satt høyt hvor du så kommer blant folk av rang.>
   Da Eindride hadde sagt dette, sa mange andre det samme og sa at jarlen burde stille seg i spissen for en slik ferd. Erling talte mye om det og sa at han ville være med på ferden, dersom jarlen ville være fører. Og når så gjæve menn ba om det, lovte jarlen å fare.
   Jarlen og Erling avtalte dette seg imellom, og da var det mange gjæve menn som ville bli med, det var lendmennene Eindride unge - som skulle vise veien -, Jón Petersson, Aslak Erlendsson, Guttorm Mjolekoll fra Hålogaland. Det ble avtalt at ingen uten jarlen skulle ha større skip enn tretti rom og ingen andre enn han skulle ha utsmykket skip. Det skulle være så for at ingen skulle bli misunnelig på en annen fordi den andre hadde bedre skip og mannskap. Jon Fot skulle bygge det skip jarlen skulle ha på ferden, og han skulle gjøre det så fint han bare kunne.
   Ragnvald jarl seilte hjem om høsten og tenkte å bli i ro i sitt rike i to år. Kong Inge ga jarlen to langskip, nokså små, men uvanlig vakre, bygget mest til roing og da i stor fart. Ragnvald jarl ga det ene av skipene til Harald jarl, det het Five, det andre het Hjelp. Med disse skipene seilte jarlen vest over havet. Ragnvald jarl hadde fått store gaver av vennene sine også. Det var en tirsdags kveld at jarlen sto til havs, og de seilte hele natten for god bør ; men onsdag fikk de full storm, og om natten fikk de føling med land, det var belgmørkt, og de så grunnbrått omkring seg på alle kanter. De hadde seilt i følge hittil, men nå var det ikke annet å gjøre enn å seile på land og bryte skipene, og det gjorde de. Der de tok land, var det ur og liten strand med fjellhammere ovenfor. Alle ombord ble reddet, men de mistet en mengde gods, noe av det drev i land om natten. Ragnvald jarl berget seg da som ellers best. Han var opprømt og knipset med fingrene, og nesten alt han sa, var på vers. Han dro en gullring av fingeren og sa :

Rundsmidd ring jeg henger
raskt på falkens galge,
kvinnens arm, jeg lønner
med Odins drikk, med skaldskap.
Den gullprydede glutten
gledet meg så jeg knipset
med de mødige fingre
som modig nyss holdt åren.

   Da de hadde båret i land det de hadde berget fra skipene, gikk de opp i landet og lette etter folk og bygd ; de skjønte at de var kommet til Hjaltland. De fant snart noen garder, og så ble mennene fordelt i bygden. Folk der tok godt imot jarlen da han kom, og de spurte hvordan det var gått på ferden. Jarlen kvad da en vise :

Båen knuste begge
båter, "Hjelp" og "Five",
menn fikk mén av bølgen,
mørkt og vått var været ;
snare jarlers seilas
sent vil gå av minne
sannelig fikk sjømenn
syne sine krefter.

   Husfruen kom med en skinnfell til Ragnvald jarl forat han skulle ha den til kappe. Han rakte hendene frem og tok leende imot den og kvad :

Her skaker jeg skabbet
skinnfell, smått med skrudet ;
storhavet står over
styresmenns uværskapper.
Staskledd kom vi ikke
opp fra våte skipet,
brenning hivde havets
hester mot fjellveggen.

   Det ble gjort opp en stor varme for dem, og de satte seg ved den. Da kom en tjenestekone inn og skalv og snakket med skjelvende røst så en nesten ikke kunne skjønne hva hun sa. Jarlen sa han skjønte språket hennes :

Vi har det varmt, men Åsa
- atatata - lå i vannet,
hutututu - jeg fryser!
får jeg en plass ved ilden.

   Jarlen sendte tolv av mennene sine til Einar i Gullberuvik, men Einar ville ikke ta imot dem med mindre jarlen kom selv. Da Ragnvald jarl hørte det, kvad han :

Einar sa han ikke
ønsket fø på Ragnvalds
karer - kvad mot gummen
klang - kun selve jarlen!
Lite lovprist høvding
løfter brøt, jeg merker.
Sverd var den ild som skinnet
sent på kvelden hos ham.

   En dag hendte det sør i Dynrastarvåg på Hjaltland at en fattig bonde ventet så lenge på rorskaren sin, alle andre båter var rodd ut etter hvert som de ble ferdige. Da kom det en mann i hvit kutte til den gamle bonden og spurte hvorfor han ikke rodde fiske han som andre. Bonden sa at den som skulle ro sammen med ham, ikke hadde kommet. <Bonde>, sier mannen i kutte, <vil du at jeg skal ro med deg?> - <Ja det vil jeg,> sa bonden, <men da vil jeg ha skipslotten av båten min, for jeg har mange barn hjemme, og jeg arbeider alt jeg kan for dem.> Så rodde de ut for Dynrastarhovde og ut for Rundholmen. Det var sterk strøm og store bakevjer der de satt, de måtte sitte med båten i bakevjen og fiske i strømmen. Mannen i kutten satt foran i båten og skåtet, og bonden skulle fiske. Bonden ba ham passe seg så han ikke kom ut i strømmen, for det var farlig. Kuttemannen brydde seg ikke om hva han sa og tok det ikke så nøye om bonden kom i fare. Og det varte ikke lenge før de virkelig kom ut i strømmen, og bonden ble redd og sa : <Jeg var en uheldig stakkar som tok deg til å ro for meg i dag, jeg kommer til å dø her, og folket mitt hjemme blir uten forsørger, og alt er fattigdom når jeg blir borte.> Bonden ble så redd at han gråt av angst for døden. Mannen i kutten svarte : <Vær ved godt mot, bonde, og ikke gråt, for han som har latt oss gli ut i malstrømmen, vil nok dra oss ut av den igjen.>
   Så rodde kutte-mannen ut av strømmen igjen, og bonden ble glad. De rodde i land og satte opp båten, og bonden ba mannen i kutten komme å dele fisken mellom dem. Men mannen sa at bonden kunne dele slik han ville, han sa at han ikke ville ha mer enn den tredjedelen som tilkom ham. Det var kommet mange mennesker ned til stranden, både menn og kvinner, og mange fattigfolk. Kuttemannen ga til de fattige all den fisken som falt i hans lott, og så ville han gå sin vei. Han måtte gå opp en bratt bakke, og der i bakken satt det mange kvinner. Han gikk oppover, men da gled foten unna ham, for det var glatt av regnet, og han falt nedover bakken igjen. En av kvinnene som så dette, satte i å le høyt, og så var det andre som lo. Da mannen i kutten hørte det, kvad han :

Silke-Siv ga hånlig
snert til klærne mine,
møya ler av meg mye
mer enn sømmer seg, tror jeg.
Få kjennes ved jarlen
i fiskerens trøye,
tidlig i dag trakk jeg
trauet løs fra bølgen.

   Så gikk mannen i kutten sin vei, og først senere fikk de som var der, rede på at denne kutte-mannen var Ragnvald jarl. Siden er det blitt kjent at han gjorde mange slike ting som både var hjelpsomme i Guds øyne og morsomme i menneskers øyne. Det blir gjerne sagt at det er ham som først har kommet med dette ordtaket :
"Få kjenner jarlen i fiskerklær."
   Jarlen ble ganske lenge på Hjaltland og seilte om høsten til Orknøyene og satt der i sitt eget land. Den høsten kom det to islendinger til ham, den ene het Årmod, han var skald, den andre het Odde Litle Glumsson, og han var også god til å dikte. Jarlen tok godt imot dem begge to og ga dem plass i hirden.
   Ragnvald jarl holdt et stort julegilde, bød til seg menn og ga dem gaver. Han rakte et gullvirket spyd til Årmod, ristet det så det skalv, og ba ham dikte en vise om det. Årmod kvad :

Ingen annen vekker
av Yggs uvær kan måle
seg med gilde herre
i gaver gitt til skalden.
Landets bolde verge,
budlungen den beste
skjenket Årmod spydet
skinnende av gullet.

   En dag i julen satt de og så på teppene på veggen. Da sa jarlen til Odde Litle : <Gjør en vise om det mannen der på teppet holder på med, og ha din vise ferdig like fort som jeg har min. Du skal heller ikke bruke noe ord i din vise som jeg bruker i min.>
   Jarlen kvad :

Oldingen der ytterst
ute i teppet svinger
valkyrjens slirekjepper
voldsomt, helt fra akslen ;
men hjulbente kallen
kommer ikke lenger,
enda han er arg på
opphavet til striden.

   Odde kvad :

Herdelut en kriger
higer etter å hugge
med sverd, den sverdkjemper
ses på tjeld ved døren ;
han er farlig i krigen,
forlik er nå det beste
for seilende skipsfolk
før skjedd er ulykken.

   Jarlen hadde bedt biskop Vilhjalm også med i julegildet og mange av høvdingene sine. Da kunngjorde han sine planer, at det var hans akt å reise utenlands til Jorsalaheim. Han ba biskopen følge med på ferden, biskopen var Pariser-klerk, og jarlen ville gjerne ha ham med som tolk. Biskopen lovte å bli med.
   De mennene som fulgte Ragnvald jarl på ferden var Magnus, sønn til Håvard Gunnesson, og Svein Roaldsson, de styrte hvert sitt skip. Av mindre menn fulgte - for å nevne noen - Torgeir Savakoll, Odde Litle, Torbjørn Svarte og Årmod, de var jarlens skalder ; så var det Torkjel Krokøye og Grimkjel fra Glettunes og Blån, sønn til Torstein fra Flydrunes.
   To år måtte de ha til å gjøre alt istand til ferden. Da de var omme, seilte Ragnvald jarl ut fra Orknøyene tidlig på våren og øst til Norge for å høre hvor langt de var kommet der med å bu seg, de lendmennene som skulle være med. Da jarlen komtil Bergen, møtte han Erling og hans måg, Jon Fot, Aslak var også kommet dit, og Guttorm Litle kom litt senere. Der ved bryggen lå også det skipet som Jon hadde fått bygget for jarlen, det hadde trettifem rom og var uvanlig vakkert, prydet med utskjæringer, og alt var forseggjort og forgylt, alle stavnspånene og vindfløyene, og mange andre deler av skipet var prydet. Skipet var på den måten en stor kostbarhet.
   Eindride kom ofte til byen om sommeren, og hver gang sa han at nå var han snart ferdig, neste uke. Mange ble utålmodige over at det skulle være nødvendig å vente så lenge på ham ; noen mente at de ikke skulle vente lenger og sa at det hadde da fart folk på en slik ferd før uten at Eindride var med. Men om litt kom da Eindride til byen og sa at nå var han ferdig, og at nå kunne jarlen seile så snart han ville når det så ut til å bli god bør. Da så dagen kom da de syntes været var gunstig, styrte de ut fra byen og satte seil. Det var ikke mye vind, og jarlens skip gikk ikke fort, for det trengte god bør. De andre høvdingene minket på farten og ville ikke seile forbi jarlen. Da de kom utenom øyene, ble vinden friskere, den ble så hard at de måtte sette rev i seilene på de mindre skipene, og jarlens skip tok nå til å gå fortere.
   Da så de to store skip komme etter dem og seile forbi dem. Det ene skipet var prektig utstyrt, det var en drake. Både hodet og kroken akter var gullbelagt, det hadde lysmalte vanger, alt over vannlinjen var farget der det høvde. Jarlens menn sa at det var vel Eindride som kom der - <og da har han holdt seg dårlig til avtalen at ingen uten De, herre, skulle ha prydet skip.>
   Jarlen sa : <Eindride er nokså stor på det. Det er ganske rimelig at han ikke vil stå tilbake for oss, så avhengige som vi er av ham. Men det er ikke godt å si om lykken seiler foran eller etter ham. Vi skal ikke la oss lede av hans overmot.>
   Eindride seilte fort forbi de store skipene. Men jarlen holdt sin flåte samlet, og det gikk bra, de kom frem til Orknøyene i god behold. De kom da overens omat de skulle bli der vinteren over, noen satt der på egen kostnad, noen var hos bøndene og mange var hos jarlen. Det ble mye uro der den vinteren, nordmenn og orknøyinger ble usams om penger, handel og om kviner, og mye annet. Jarlen hadde bry med å megle mellom dem ; begge parter syntes at de skyldte ham alt godt, men også at de selv hadde rett til å vente seg alt godt av ham.
   Om Eindride er det å si at han kom til Hjaltland, og der forliste han, det gode skipet ble brutt til pinneved og han mistet mye gods med det, det mindre skipet ble reddet. Eindride ble på Hjaltland vinteren over og sendte bud hjem til Norge etter et nytt utferdsskip.
   Det var en mann på Eindrides skip som het Arne Spytelegg. Han og ti andre av mannskapet dro sørover til Orknøyene om vinteren. Arne var urettvis og en stri mann. Han og hans feller satt på egen kostnad på en av øyene vinteren over. Arne kjøpte malt og slakt av en av Svein Åsleivssons leilendinger, men da denne kom for å kreve betalingen, dro Arne på det. Og da han kom annen gang etter pengene, fikk han vondord i steden, og før de skiltes, ga Arne ham et hugg av øksehammeren med disse ordene : <Gå nå å si det til den garpen som du truer med så ofte, og la ham greie opp for deg. Mer trenger du ikke.> Bonden gikk til Svein og sa det til ham og ba ham hjelpe seg til sin rett. Svein svarte ikke stort, men sa at han ingen ting kunne love.
   Så var det en dag ut på våren da Svein fór omkring for å hente landskyld, de var fire menn på en åttring. Leia lå forbi den øya hvor Arne var ; de talte om det, og Svein ville de skulle legge til der. Det var ebbe sjø. Svein gikk i land alene, han holdt en liten øks i hånden, han sa til de andre at de skulle passe på at de ikke ble liggende i fjæra når sjøen falt. Arne og hans menn satt i et skur ikke langt fra sjøen. Svein gikk bort til skuret og inn i det. Arne og fire andre satt der inne, de hilste Svein, han hilste igjen og sa til Arne at han fikk betale det han skyldte bonden hans. Arne sa at det hastet ikke med det. Svein ba ham gjøre det på hans ord og få saken oppgjort. Arne sa at han ville ikke likevel. Svein sa at det var ikke mye han ba om, og i det samme satte han øksen i hodet på Arne så den sto i til hammeren og han mistet taket på øksen. Svein løp ut, og følgesveinene til Arne tok seg av ham, noen løp etter Svein ned mot stranden. De løp slik bortover fjæra, og en som var raskere til bens enn de andre holdt på å ta igjen Svein. Det lå noen store tangvaser i fjæra. Svein grep en av dem og slengte den i ansiktet på den nærmeste av forfølgerne, den var full av leire. Han som fikk den i ansiktet, tok seg til øynene med begge hender for å tørre bort leiren.
   Men Svein kom seg unna til skipet sitt og seilte hjem til sitt hus på Gåreksøy.
Litt senere seilte Svein i et ærend over til Nes. Han sendte bud til Ragnvald jarl at han ville by forlik etter drapet på Arne Spytelegg. Da sendebudet kom til jarlen, satte han stevne med alle som hadde noe å kreve etter drapet på Arne, og han ble enig med dem så alle var nøgd, og han betalte bøtene selv.
   Mangen annen udåd ble øvet den vinteren av nordmenn og av orknøyinger og jarlen bøtte av sine egne midler, for de gikk slett ikke sammen.
   Tidlig på våren stevnet jarlen sammen et stort ting på Rossøy. Dit kom alle de høvdingene som var i hans rike. Han kunngjorde da for dem at han ville reise ut til Jorsalaheim ; han sa at han ville overlate styret til sin frende Harald Maddadsson. Han ba at alle måtte følge Harald som menn til alt når han trengte det, så lenge jarlen selv var borte. Harald jarl var da nesten tyve år gammel. Han var storvoksen og sterk, ikke vakker, men vettug, og folk mente at han passet godt til å være høvding. Torbjørn klerk var hans beste rådgiver mens Ragnvald var borte fra Orknøyene.

Jorsalaferden

86.

   Ragnvald jarl gjorde seg i stand til å seile fra Orknøyene den følgende sommer, men han ble nokså sent ferdig, for de måtte vente så lenge på Eindride ; skipet som han hadde latt bygge om vinteren, skulle komme først. Da alt var klart, seilte de av sted fra Orknøyene, det var femten skip. Disse menn var styresmenn på skipene : Ragnvald jarl, biskop Vilhjalm, Erling Ormsson, Aslak Erlendsson, Guttorm Mjolukoll, Magnus Håvardsson, Stein Roaldsson, Eindride unge og fem som ikke er nevnt. De seilte fra Orknøyene sørover langs Skottland og til England. Da de seilte forbi Nordimbraland, kvad Åemod en vise :

Havet har høye bølger
ved Humber der vi krysser,
masten svaier, landet
svinner bak Vesla-sanden.
Nå rir tørr av tinge
tegnen som sitter hjemme,
ham driver ikke i øyet
yr fra skummende brottsjø.

   Derfra seilte de sør om England til Valland. Det er ikke sagt noe om ferden før de kom til en havneby som heter Narbon. Der var det nettopp hendt at den jarlen som rådde for byen, var død ; han het Germanus. Han etterlot seg en datter som var ung og vakker. Hun hadde arvet sin far og styrte landet med sine gjæveste menn som rådgivere, de var hennes frender. Det var deres råd at dronningen skulle innby jarlen til et verdig gjestebud, de sa at hun ville få ære av det om hun tok godt imot de gjæve menn som var kommet så langveis fra og som ville bære hennes ry enda videre. Dronningen ba dem sørge for dette. På hennes bud sendte de menn til jarlen og innbød ham til gjestebud med så mange menn han ønsket. Jarlen takket og valgte ut de beste av mennene sine til følge. Da de kom til gildet, ble de godt mottatt på alle vis, det ble ikke spart på noe som kunne heve jarlen i rang.
   En dag da jarlen satt i gildet, kom dronningen inn i salen og mange kvinner fulgte henne, hun holdt en skål av gull i hånden. Hun var kledd i de vakreste klær og hadde håret løst slik som møyer bruker, og med gull-lad om pannen. Hun skjenket for jarlen, og møyene i hennes følge danset for dem. Jarlen tok hennes hånd med skålen og satte henne på sitt kne og talte med henne dagen lang.
   Da kvad jarlen en vise :

Håret så visst er vokset
vakrere på deg, kvinne,
enn på de fleste grumme
gull-lokkede jenter ;
armfager lar hun håret
om herdene sine falle,
gult som silke. Griske
gribbers klo jeg farget.

   Jarlen ble der lenge i godt lag. Bymennene ville at jarlen skulle slå seg ned der, og de var svært ivrige på at de ville gi ham fruen til ekte. Jarlen svarte at han ville fare den ferd han hadde gitt seg ut på, men han sa at han skulle komme dit på hjemturen, og så kunne de gjøre hva de ville da.
   Etter dette brøt jarlen opp med sine menn. De seilte vest for Trasnes for god bør, de satt og drakk og var lystige. Da kvad jarlen en vise :

Ord fra Ermingerd skal
jarlen alltid minnes,
han skal havhest ride
herfra til Jordan, sa hun.
Når sjøfareren siden
seiler hjem over havet
sørfra, la ham legge
leia hit til Narbon.

   Dette kvad Årmod :

Aldri mere skal jeg
Ermingard få møte,
om ei skjebnen skifter,
sorgen rammer hastig.
Salig var jeg, sov jeg
søtt en natt hos henne,
bedre lykke fins ei,
bruden har skjønn panne.

   Odde Litle kvad en vise :

Vi er neppe verdig
vet jeg, Ermingerde,
konge iblant kvinner
kalles hun med rette.
Mye lysere lagnad
ligger for gullsmykt kvinne.
Må hun lenge leve
lykkelig under solen.

   De seilte videre og kom vest til Galitsuland før jul den vinteren, og de tenkte å bli der i julen. De ba landets menn om at det skulle bli holdt torv for dem så de kunne få kjøpe seg mat. Men det er et dårlig matland, og landets menn mente de hadde vondt for å fø en så stor hær. Det hadde seg slik at det var en høvding der i landet som ikke hørte hjemme der, han satt i et kastell og brukte vold mot landets menn, han herjet dem om de ikke samtykte i alt han krevde, han fór med all slags makt og tvang. Og da jarlen spurte landets menn om å få kjøpe mat, satte de et vilkår for å holde torv for ham til fasten begynte ; han skulle til gjengjeld på en eller annen måte fri dem for kastellmennene ; Ragnvald jarl skulle gå i brodden, og han skulle ha alt det gods de fikk av dem.
   Jarlen forela dette for sine menn og ba om råd og spurte hva de skulle gjøre. De fleste hadde lyst til å gå mot kastellmennene, de mente det var bytte å hente der.Så ble Ragnvald jarl og hans menn enige med landets menn om dette.
   Da det lei mot jul, kalte jarlen sine menn sammen og talte til dem. Han sa : <Vi har vært her en stund nå og ikke hatt noe sammenstøt med mennene i kastellet, og landsmennene er blitt lei av å handle med oss. Det ser ut som at de tror det var bare prat det vi lovte dem. Det er ikke ærlig manns ferd å ikke prøve å holde det han har lovt. Erling, min frende, nå vil jeg ha ditt råd om hvordan vi skal vinne kastellet, for jeg vet at du er listig til å finne råd. Og jeg vil be alle andre som er til stede her, at de vil komme frem med det om de vet noen råd som de tror duger.>
   Erling svarte på det jarlen sa : <Jeg vil ikke tie når du byr meg å tale, men jeg er ikke den mann som finner utveier. Det er bedre å spørre en som har sett mer av slikt og er mer vant til det, til dømes Eindride unge. Men det er vel nå som ellers slik at "en må skyte etter fuglen for å felle den", så vi kan jo friste å gi et råd, hva det nå kan komme ut av det.
   Om De og de andre styresmennene er enig i mitt råd, skal vi alle sammen gå til skogen tre ganger hver og hente ved i så store bører som vi kan bære på akslene, og føre den under murene på kastellet. Jeg skulle tro at muren ikke er å lite på om vi nører opp en stor ild ved den. Dette skal vi gjøre i tre dager og så se hva som hender.>
   De gjorde som Erling sa. Da de var ferdig med arbeidet, var det blitt jul, og biskopen ville ikke la dem gå til åtak så lenge høytiden varte.
   Den høvdingen som bodde i kastellet, het Gudefrey. Han var klok og nokså til års kommen, god klerk, hadde reist mye og kunne mange språk. Han var grisk og overmodig. Han kalte mennene sine sammen da han så hva de fremmede hadde fore, og sa : <Det som nordmennene nå har funnet på, er et klokt råd, og det er farlig for oss. Når det har brent ild ved muren omkring kastellet, blir det mye mindre å stole på for oss, og nordmennene er sterke og djerve. Vi må vente oss en hard strid med dem om de kommer til. Jeg spør dere om råd, hva skal vi gjøre i den leie stilling vi er i.>
   Alle hans menn sa at han måtte finne en utvei. Da tok han slik til orde : <Det første dere skal gjøre er å binde et tau om meg og heise meg utfor kastellmuren. Jeg skal være usselt kledd og gå omkring i hærbuene til nordmennene og se hva jeg kan få vite.> De gjorde som han sa.
   Gudefrey kom til Ragnvald jarl og sa at han var tigger, de talte med hverandre på fransk, for det forsto de best. Han skjønte at det var mye uvennskap og misunnelse blant nordmennene, Eindride var fører for den ene flokken, og Ragnvald jarl for den andre. Gudefrey gikk til Eindride og ga seg i snakk med ham, han la ut for ham om at den høvdingen som satt i kastellet,hadde sendt ham. <Han vil gå i forbund med deg og håper at du vil gi ham grid når kastellet er vunnet. Om du lover ham det , vil han heller at du skal få kostbarhetene hans enn de som helst så han død.>
   De talte med hverandre om dette og om mye annet. Men jarlen fikk ikke vite noe, alt var hemmelig i førstningen. Da Gudefrey hadde vært en stund der i leiren hos jarlens menn, vendte han tilbake til sine egne. De flyttet ikke ut fra kastellet noe av alt det de eide, for de visste ikke om det ble noe av åtaket, og dessuten stolte de ikke så sikkert på landets menn.

87.

   Tiende dag jul sto Ragnvald jarl opp, og været var godt. Han sa at hans menn skulle væpne seg, og det ble blåst til samling oppe ved kastellet. De dro all veden dit og bygget bål omkring murveggen. Jarlen stilte mennene opp til åtak og sa hvor hver skulle gå. Jarlen selv gikk på sørfra med orknøyingene, Erling og Aslak gikk på vestfra, Jon og Guttorm gikk på østfra og Eindride unge gikk på nordfra. Da de var ferdige, slo de ild på bålet.
   Da kvad jarlen :

Vin bar oss det vene
vivet, lys under sølv-lad ;
Ermingerdes skjønnhet
synte seg for hirden.
Nå dugende drenger
drar mot kastellveggen
med ild, og snart det skarpe
sverdet glir av sliren.

   Så gikk de på med ild og våpen ; de skjøt harde skudd mot muren, for de kunne ikke komme til med andre våpen. De som verget kastellet, holdt ikke ut å stå oppe på murveggen, for de måtte verne seg mot skudd. De helte ut brennende bek og svovel, men jarlens menn fikk ikke mye mén av det. De gikk som Erling hadde tenkt, kastellveggen raste ut av ilden, for murbruket sto ikke for varmen, og det ble en stor åpning. En mann som het Sigurd Ongul, stesønn til Svein Åsleivsson, var en av de modigste til å gå på ved kastellet, han gikk frem foran jarlen, og han var da snøtt nok voksen. Da kampen hadde vart en stund, trakk alle seg inn fra murveggen. Været kom fra sør, og røyken la seg over Eindride og hans flokk. Da ilden nå flammet dyktig opp, lot jarlen bære vann på for å kjøle steinen der det hadde brent, og det ble en hvil i åtaket.
   Da kvad jarlen en vise :

Jeg minnes et jule-gilde
hos gjalkeren, han Solmund
den tause, øst ved Egde-
åsen, våpenfelle.
Nå feirer jeg julen
fegen liksom den gang
med å storme sørfra
steinbarm på kastellet.

Glad var jeg den høsten
hun ga vin og vennskap,
franske ungmøy fanget
fullt og helt min tanke,
ættgod møy jeg elsket,
ørner nå jeg metter.
Muret stein må styrte
på stedet der vi kjemper.

Da kvad Sigurd Ongul :

Bær det ord til Orknøy
én gang når det våres,
til skjenkestuens Skogul
med skrud og dyre steiner,
at ingen, selv av eldre
edle karer, svingte
sverdet lenger fram der det
sang ved kastellmuren.

   Deretter ledet jarlen og Sigurd Ongul oppgangen da de gikk inn i kastellet. Det ble gjort liten motstand da de gikk inn. Mange ble drept, og de som ville beholde livet, måtte gi seg over til jarlen. Det ble tatt et stort bytte, men jarlen og hans menn fant ikke høvdingen og få kostbarheter. Det ble mye snakk om hvordan Gudefrey hadde kommet seg unna, og folk fikk straks mistanke om at Eindride unge hadde sørget for å få ham av veien og at han hadde flyktet til skogs med røyken.
   Ragnvald ble bare en kort tid i Galitsuland etter dette, og han seilte derfra vest for Spån. De herjet mange steder i det hedenske Spånland og tok stort bytte. De gikk i land i en landsby, men de som bodde i landsbyen, stimlet sammen og ville kjempe. Det ble gjort hard motstand, men til slutt flyktet innbyggerne, og mange ble drept.
   Da kvad jarlen en vise :

Jeg venter - folk i Spånland
jaget vi på flukten,
mangen mødig hærmann
flyktet - å møte henne.
Vi har vist oss - klangfull
kampsang lød for folket,
vollen var dekt av døde,
- verdige Ermingerde.

   De seilte videre vest for Spån og kom ut i en storstorm. De lå for anker i tre dager der og slet mye vondt, det var like ved at de hadde lidt skibbrudd.
   Da kvad jarlen :

Ikke klager jeg, kvinne,
kan blott linene holde ;
bølger bryter mot stavnen
og båtens ankerfeste.
Løfter ga jeg den lyse
langlokkede kvinne
før ferden. Men stormen
fører meg mot sundet.

   De heiste seil og krysset ut mot Norvasund med vinden for tvers. Da kvad Odde Litle :

Høvdings hulde venn som
holder seg til mjøddrikk,
har vel uken mye
makligere inne ;
men den rike Ragnvald
renner på skinnende havhest,
hans sjømenn av skjold dekket,
sør mot Norvasundet.

   De seilte gjennom Norvasund, og så ble været bedre. Da de kom ut av sundet, skilte Eindride og hans seks skip lag med jarlen ; Eindride seilte over havet til Marseliar, mens Ragnvald og hans menn ble liggende ved sundet. Det var mange som sa at Eindride nå selv ga prov på at han hadde latt Gudefrey slippe unna.
   Ragnvald heiste seil, og de seilte ut på havet og sørover langs kysten av Serkland.
 Da kvad Ragnvald dette :

Stadig synker landet
i sjø der nord, og havet
leker med skipet. Skalden
skaper ei sent diktet.
Med skarp skipsstevn rister
jeg skammens krok for den late,
- hør hvor havet drønner -
her på vår vei fra Spånland.

   Så seilte de østover havet langs Serkland og lå en stund nær Sardinerøy, men så ikke land. Da var det slutt på vinden, og det ble blikkstille, det kom tåke og dårlig sikt så de kunne ikke se noe for seg fra skipene, derfor gikk det smått for dem. Men så en morgen var tåken lettet. De sto opp og så seg om, og da så de to øyer, men litt etter da de skulle se, var den ene av øyene borte. De fortalte dette til jarlen. Han sa da : <Det har nok ikke vært øyer, det har vært et slags skip som de bruker her og som kalles dromund, det er skip så store at de ser ut som holmer. Der hvor den ene dromunden lå, har det kommet litt vind, og så har den seilt sin vei. Det var nok en kjøpmann.>
   Jarlen lot da kalle til seg biskopen og alle styresmennene på skipene, og så talte han slik : <Jeg vil spørre Dem, herre biskop og Dem Erling min frende. Tror dere det er mulig at vi har krefter til å vinne seier over de menn som er på dromunden?>
   Biskopen svarte : <Jeg tror det vil være vanskelig for dere å legge dere bort under dromunden med langskip, for dere har ikke noe bedre våpen enn en kroket breiøks når dere skal borde den, og de har sikkert svovel og kokende bek å helle under bena og over hodet på dere. De kan vel se, jarl, så klok mann som De er, at det er bare galskap å utsette seg selv og sine menn for så stor fare.>
   Da tok Erling ordet : <Herr biskop>, sa han, <De har nok rett i at vi har lite håp om seier om vi legger til kamp mot dem. Men om vi likevel skulle prøve, tenker jeg meg det slik at det er best å legge til med langsiden, for det meste av våpnene deres vil da falle utenom skipene. Hvis åtaket ikke lykkes, kan vi fort komme oss vekk, for de kommer ikke til å følge etter oss med dromunden.>
   Jarlen tok til orde : <Du har talt som en mann og slik jeg liker. Jeg kunngjør nå for mine skipsstyresmenn og for hele hæren at hver mann skal gå i sitt rom og ruste seg som best han kan og væpne seg. Så skal vi legge oss bort til dem, dersom de da er kristne kjøpmenn, kan vi slutte fred med dem. Men dersom de er hedninger - og det tror jeg - så vil den allmektige Gud vise oss sin nåde og la oss seire over dem. Av det byttet vi vinner, skal vi gi hver femtiende penning til de fattige.>
   Da lukket de opp våpenkistene sine og satte skansekledning på skipene og rustet seg så godt de kunne. Jarlen sa hvor hvert skip skulle legge til. Og så rodde de borttil og la seg modig inn under dromunden.
 

Seier over dromunden

88.

   Da mennene ombord i dromunden så at det ble rodd skip mot dem og at de ble angrepet, tok de pell og andre kostbarheter og bar dem ut mot relingen og ropte og skrek. Jarlens menn syntes at de egget nordmennene mot seg. Ragnvald jarl la sitt skip ved styrbord akter av dromunden og Erling la seg babord akter, Jon og Asak la seg på hver sin side fremme og de andre midtskips på begge bord, og alle lå de med langsiden inntil. Da de kom inn under dromunden, viste det seg at den var så høy at de kunne ikke komme til med våpen. Mennene på dromunden øste flammende svovel og bek over dem, men det gikk som Erling hadde sagt, det meste av våpnene fra dromunden falt ned utenfor skipene, så de trengte ikke verge seg mot dem. Da jarlen og hans menn ikke kom noen vei i åtaket, la biskopen og to andre skipene sine fra, og de valgte ut sine beste bueskyttere og la seg på skuddhold og skjøt på dromunden derfra, og det ble kraftig skyting. Da grep mennene på dromunden til skjoldene og enset ikke hva de holdt på med, de som lå nede langs sidene på dromunden.
   Ragnvald jarl ropte til sine menn at de skulle ta øksene og hogge bordplankene på dromunden der den var minst jernbeslått. Da mennene på de andre skipene så hva jarlen hadde fore, gjorde de det samme som han. Der Erling hadde lagt til, hang det et stort anker ut fra dromunden ; ankerkloen lå krøket inn over dekket, mens skaftet på ankeret hang ned mot Erlings skip. Erlings stavnkjemper het Audun Raude. Han ble løftet opp på ankerstokken, og så dro han opp til seg flere andre så de sto så tett det var råd på stokken og hogg derfra så mye de kunne i skipssiden, og det var den øverste hoggingen. Da de hadde hogd seg så stor åpning at de kunne gå inn i dromunden, bordet de skipet, og jarlen kom inn på det nedre dekket, Erling på det øvre. Da de begge to var kommet inn på skipet, ble det stor og hard kamp der. Mennene på dromunden var sarasenere, de som vi kaller Maumets kjettere (Muhamedanere). Mange var negre, og de gjorde hard motstand. Erling fikk et stort sår på halsen ved herdene da han gikk opp på dromunden ; det grodde dårlig, så han bar hodet på skakke alltid siden, derfor fikk han tilnavnet "Skakke".
   Da Ragnvald og Erling møttes, trakk sarasenerne seg unna fremover på skipet. Men jarlens menn gikk opp, den ene etter den andre, de ble mange, og de gikk hardt på. De så at det var en mann på dromunden som var større og vakrere enn de andre. Nordmennene skjønte at han måtte være høvdingen deres. Ragnvald jarl sa at det ikke skulle brukes våpen på ham om de kunne få ham på annen måte. Så trengte de innpå ham med skjold, og han ble tatt til fange og ført ombord på biskopens skip sammen med noen få andre. Men alle som ellers var ombord på dromunden, ble drept, hvert manns barn, og det ble tatt et stort bytte og mange kostbarheter. Da den verste rien var over, satte mennene seg ned og hvilte seg. Da kvad jarlen :

Erling den sterke stridsmann
stormet opp på Dromund,
flein fløy fra ham, røde
farget ble våre merker :
vi felte fæle blåmenn,
folkene led blodtap,
mange raske rekker
rødfarget skarpe sverdet.

Drenger på dromunden
drepte vi og blodet
strøk vi rødt på sverdet ;
slikt kan kalles valfall.
Nord og nordfra spørres
nyheten om kampen ;
fælt folk mistet livet.
Fruen i Narbon vet det.
 

   Det ble talt mye om det som hadde hendt, og hver sa hva han mente at han hadde sett. Det ble også talt om hvem som hadde vært den første til å gå opp på dromunden, og det kunne de ikke bli enige om. Noen sa at det ville ta seg underlig ut om det ikke var bare ett utsagn om så store tidender. Og så ble de enige om at Ragnvald jarl skulle avgjøre saken, siden skulle alle si det samme og det som han sa. Da kvad jarlen :

Audun Raude entret
allerførst den mørke
dromunden, en dristig
dreng, og kraftig åtak.
Våre våpen ble farget
i valblodet så røde,
svarte kropper segnet,
så var det Guds vilje.

   Da de hadde ryddet dromunden, tente de ild på den og brente den opp. Da den store mannen de hadde tatt til fange så det, fór han opp og ble blek og kunne ikke holde seg rolig. De prøvde å snakke til ham, men han svarte ikke og ikke noe tegn ga han, hva enten de lovte ham godt eller vondt, han brydde seg ikke om det. Men da dromunden flammet opp, så de likesom en glødende sjø rant ut i sjøen. Det gjorde sterkt inntrykk på fangen. Jarlens menn mente nå sikkert at de ikke hadde søkt godt nok etter gull og sølv ombord, og nå hadde malmen smeltet i ilden, enten det nå var gull eller sølv. Ragnvald og hans menn seilte derfra sørover til Serkland og la seg ved en serklandsk borg, der avtalte de syv dagers grid med borgens menn og handlet med dem, solgte dem sølv og andre verdisaker. Det var ingen som ville kjøpe den store mannen, og da ga jarlen ham og fire andre fri.
   Dagen etter kom han ned til skipene igjen med et stort følge, han fortalte dem at han var høvding i Serkland og hadde reist ut derfra med dromunden og alt det godset som var på den. Han sa at han syntes at det verste var at de brente dromunden og at så mye gods skulle gå med der så ingen skulle få glede av det - <men nå har jeg mye å si over dere her. Dere skal først og fremst få lønn for at dere lot meg få ha liv og viste meg den heder dere kunne. Men jeg ser helst at vi ikke møtes mer. Lev nå vel.>
   Derpå rei han opp i landet.
Ragnvald seilte derfra sørover til Krit og ble liggende der i et overhendig vær. Da kvad Årmod en vise mens han hadde nattevakt :

Vi har vakt på skipet,
veltende bølger havet
slår mot båtens brede
bord, dem må vi mestre,
mens i natt hos myke
møy i silkekleder
svekling søtt for sove -
jeg skjeler bort mot Kreta.

   Jarlens skip ble liggende ved Krit til de fikk bør som bar dem til Jorsalaland, de kom til Akersborg tidlig en fredag morgen, og de gikk i land med stor prakt og opptog, slik en sjelden ser make til det der.
   Torbjørn Svarte diktet en vise :

Hirdmann var jeg hos hæren,
den harde, engang i Orknøy,
om vinteren den valfugls
venn til strid seg budde ;
denne fredagen følger
fredelig jeg den tapre
jarlen opp i Aker,
borgen utmed sjøen.

   De ble en stund i Akersborg. Der kom det sykdom i hæren, og mange av mennene døde, Torbjørn Svarte var en av dem. Odde Litle kvad :

Lendermenns
langskip førte
Torbjørn Svart
ut for Trasnes,
lunnehest
hovedskalden
bar over hav
til Akersborg.

Her jeg så
ved hovedkirken
jarlens venn
øst med sanden.
Nå kneiser
i klart solskinn
stein på hans grav
ved sørveiene.
 

   Ragnvald jarl og hans menn dro ut fra Akersborg med hæren til Jorsalaborg, og de oppsøkte alle de hellige steder i Jorsalaland. De kom alle sammen til Jordan og badet seg der. Ragnvald jarl og Sigmund Ongul svømte over elva og gikk i land ved noen riskjerr, og der bandt de store knuter på det. Da kvad jarlen :

Jeg har lagt en løkke
i leia bakom Jordan,
det må den kloke møya
minnes nå i vinter.
Fleste heimføinger
finner det langt å fare
dit. På vide vollen
varme blodet strømmet.

   Da kvad Sigmund :

Idag jeg knytter knute
for kallen med ølmage
som sitter hjemme. Sønnen
sannelig våget metre.

   Jarlen kvad :

For tosken jeg tvinnet knute
i tykke kjerret Lavrants
messedag ; må jeg komme
mødig til gode stedet !

   Derpå dro de tilbake til Jorsalaborg. Og da de kom utenfra til borgen kvad jarlen :

Kors henger på skaldens
bryst, mellom skuldrene palme,
tyst skal følget fare
frem der det flokkes i bakken.

   Om sommeren seilte Ragnvald og hans menn fra Jorsalaland og tok veien nord til Miklagard, og de kom om høsten til et sted som heter Imbolum. De ble lenge der i byen.
  De har et ordtak der i byen når to møtes i et trangt strede, så sier de "midhæve, midhæve" . Så var det en kveld de kom fra byen, og Erling Skakke gikk ut på landgangen som førte til skipet, da møtte de noen bymenn ; de ropte til ham midhæve, midhæve, men Erling var nokså drukken og lot som han ikke hørte, og da de møttes, røk Erling utfor bryggen og ned i sølen nedenunder. Hans menn kom løpende til og dro ham opp, men de måtte dra av ham alle klærne. Morgenen etter da han og jarlen møttes, fikk jarlen høre hva som hadde hendt, og han kvad :

Vennen vil heller kalle
det vanhell enn "midhøve"
det at han datt i dritten,
dengang var han uheldig.
Lite staselig syn var
svigersønnen til kongen,
grå drittgrauten dryppet,
han dro seg i Imbolum.

   En annen gang hendte det at de kom fra byen noen menn sammen temmelig drukne ; Jon Fots menn saknet ham selv, men andre var ikke borte. De sendte med en gang ut noen for å lete etter ham på de andre skipene, men de fant ham ikke, og det nyttet ikke å lete etter ham i land om natten. Morgenen etter sto de opp så snart det ble lyst, og de fant ham liggende ved bymuren, og han var død. De fant sår på ham, men de fant aldri ut hvem som hadde voldt udåden. De stelte liket og ga ham en grav ved kirken.
   Etter dette tok de bort derfra, og det er ikke fortalt noe om ferden før de kom nord til Engelsnes, der lå de noen dager og ventet på bør som kunne føre dem nord over havet til Miklagard. De la vinn på at seilingen skulle ta seg ut og seilte med pomp og prakt slik som de hadde hørt at Sigurd Jorsalafare gjorde.
   Da de seilte nord over havet, kvad Ragnvald jarl dette :

Vi rir på Rævils hester,
harv i jord ei fester,
furer med skumhvite stavnen
havet til Miklagardshavnen.
Vi blir en konges tegner,
- stålskuren om oss regner -
rødfarger ulvemunnen.
Storkongens seier er vunnen.

89.

   Da Ragnvald jarl og hans hær kom til Miklagard, ble de godt mottatt av stolkongen og væringene. Da var Menelias konge i Miklagard, ham kaller vi Manula. Han ga jarlen mange penger og bød ham å være i sin tjeneste dersom de ønsket å bli der. De ble der også vinteren over og hadde det meget godt. Eindride unge var der, han sto høyt i gunst hos stolkongen, han ville ikke ha noe videre med Ragnvald jarl og hans menn å gjøre, men søkte heller å nedverdige dem hos andre.
   Ragnvald jarl brøt opp fra Miklagard om vinteren og dro først vest til Dyraksborg i Bulgaraland, derfra seilte han vest over sjøen til Pul. Der gikk Ragnvald jarl i land fra skipene sine, det samme gjorde biskop Vilhjalm og Erling og alle de gjæveste menn i hæren ; de fikk seg hester og rei derfra først til Romaborg og siden hjem over Romaveien til de kom til Danmark, derfra tok de til Norge. Der ble folk glad over å se dem igjen.
   Dette var en ferd som det ble snakket mye om, og alle som hadde vært med, hadde ære av det.
Mens de var ute på ferden, var Ogmund dreng død, bror til Erling Skakke ; så lenge begge levde, var han sett på som den gjæveste av brødrene. Erling sluttet seg med en gang til kong Inge, for han hadde mest til overs for ham av kongebrødrene, og de skiltes ikke så lenge begge levde. Etter kong Inges fall ble Magnus tatt til konge over den flokken, han var sønn til Erling Skakke og Kristin, datter til Sigurd Jorsalafare. Men Erling var da den som styrte i Norge. Danekongen Valdemar ga Erling jarlenavn, og han ble en meget stor høvding, slik som det er skrevet i sagaen om ham.
   Eindride unge kom hjem til Norge noen vintere senere enn Ragnvald jarl og hans følge ; han sluttet seg da til kong Øystein, for han ville ikke ha noe med Erling å gjøre. Da kong Øystein var falt, reiste Eindride unge flokk sammen med Sigurd, sønn til Håvard hold fra Rør, og de tok Håkon Herdebrei til konge, han var sønn til Sigurd Haraldsson (Munn). De felte Gregorius Dagsson og kong Inge. Eindride og Håkon kjempet mot Erling Skakke ved Sekken, der falt Håkon og Eindride flyktet. Litt senere lot Erling jarl drepe Eindride øst i Viken.
 

Ragnvald jarls hjemkomst

90.

   Ragnvald jarl  var lenge i Hordaland den sommeren. Han spurte mye nytt fra Orknøyene. Det ble sagt at det var stor ufred der, høvdingene hadde delt seg i to flokker, det var ikke mange som satt i ro og ikke hørte til i en av flokkene. På den ene siden sto Harald jarl, og på den andre var Erlend jarl og Svein Åsleivsson. Da jarlen hørte dette, kvad han en vise :

Edlinger glemte altfor
ofte edene sine,
slikt var ei Guds vilje,
vondskapen kom for dagen.
Sviker som satt hjemme
sjelden får godt av løgnen.
Trår lett på den lave
legg, hold skjegget i været!

   Ragnvald jarl hadde ikke noe skip. Han ba sine frender om at de måtte la bygge noen langskip for ham om vinteren ; det var de villige til og samtykte i alt han ba om.
   Jarlen brøt opp og seilte vest til Orknøyene om sommeren, men han kom sent av sted, for det var mye som heftet ham. Han seilte vestover på et handelsskip som Torhall Åsgrimsson eide, han var av islandsk ætt og hadde hjemme sør i Biskopstungur. Jarlen hadde stort følge med ombord, og det var gjæve menn. De kom i land i Skottland langt på vinteren, og de lå lenge innunder Torvnes i Skottland. Jarlen kom til Orknøyene litt før jul, og hans venner tok godt imot ham.

----

til toppen

tilbake til del 2

frem til del 4
 

Home