Del 2
Kapittel 33 - 75
Home
Torfinn jarls sønner tok makten etter ham. Pål var den eldste av dem, han var også den ledende i allting. De delte ikke landene mellom seg ; likevel var de lenge vel forlikte om måten de hadde delt arven på.Pål og Erlend Torfinnssønner
Ingebjørg jarlemor giftet seg med Melkolm skottekonge, han som ble kalt "Langhals" (Ceannmhor). Deres sønn var Dugnad, som ble konge i skottland, og far til Vilhjalm den gjeve. Hans sønn igjen var Vilhjalm edling, som alle skotter ville ha til konge.
Pål jarl Torfinnsson ble gift med datter til Håkon Ivarsson jarl, de fikk mange barn, en sønn het Håkon. De hadde en datter som het Tora, hun var gift i Norge med Halldor, sønn til Brynjolv Ulvalde, deres sønn het Brynjolv og hans sønn igjen Halldor, som ble gift med Gydrid Dagsdotter.. En annen av Påls døtre het Ingerid, hun ble gift med Einar Vossekråke.
En tredje av Påls døtre het Herbjørg, hun var mor til Ingebjørg den tigne (av kongelig byrd) som Sigurd på Vestnes ble gift med, de hadde sønnene Håkon Pik og Brynjolv ; en annen datter av Herbjørg het Sigrid, hun var mor til Håkon Barn og Herborg som ble gift med Kolbein Ruge.
Den fjerde datteren til Pål het Ragnhild, hun var mor til Benedikt, som var far til Ingebjørg, mor til Erlend erkedegn. Bergljot var også en datter av Ragnhild, hun var gift med Håvard Gunnesson, og deres sønner var Magnus, Håkon Klo, Duvnjål og Torstein.
Alle disse hører til jarleætten og storfolket på Orknøyene, og det skal bli fortalt om dem i sagaen.
Erlend Torfinnsson hadde en kone som het Tora, hun var datter til Sumarlide Uspaksson. Mor til Uspak var Tordis, datter til Hall på Sida. Deres sønner var Erling og Magnus, døtrene deres het Gunnhild og Cecilia. Cecilia var gift med Isak, og deres sønner var Eindride og Kol. Erlends datter utenfor ekteskap het Jaddvor, hennes sønn het Borgar.
Da brødrene Pål og Erlend hadde tatt over makten på Orknøyene, kom Harald Sigurdsson østfra Norge med en stor hær. Han kom først til Hjaltland, derfra seilte han sørover til Orknøyene. Der lot han sin dronning Ellisiv og deres to døtre, Maria og Ingegerd, bli igjen. Fra Orknøyene fikk han mye folk, begge jarlene fulgte med kongen.
Kongen seilte derfra sørover til England og kom i land der det heter Klifland, og han inntok Skardaborg. Så la han inn til Hallornes, der kom det til et slag og han seiret. Onsdag før Matteusmesse kjempet han i Jorvik mot jarlene Valtjov og Morukåre, og der falt Morukåre. Søndagen etter ble den borgen som sto ved Stafnfurda bro overgitt til kong Harald. Han gikk i land for å ordne opp i byen , men lot sin sønn Olav bli tilbake sammen med jarlene Pål og Erlend og sin måg Øystein Orre.
Da han hadde gått i land, kom Harald Gudinesson mot ham med en stor hær, og i det slaget falt Harald Sigurdsson. Etter kongens fall kom Øystein Orre og begge jarlene fra skipene, og det ble en ny hard strid. Øystein Orre falt der og nesten hele hæren av nordmenn.
Etter slaget ga kong Harald Gudinesson lov til at Olav Haraldsson og begge jarlene forlate England sammen med hele den delen av hæren som ikke hadde vært med i nederlaget. Olav seilte ut fra Ravnsøy om høsten og derfra til Orknøyene.
Samme dag og samme time som Harald falt, døde hans datter Maria, og folk sier at de bare hadde ett liv sammen.
Olav ble på Orknøyene vinteren over, og han var den beste venn med jarlene som var hans frender. Tora, mor til kong Olav, og Ingebjørg jarlemor var søskenbarn. Olav seilte til Norge om våren, og han ble tatt til konge der sammen med sin bror Magnus.
Men brødrene Pål og Erlend rådde for Orknøyene. De var gode venner og vel forlikte en lang stund. Men da sønnene deres, Håkon og Erling, vokste til, ble de noen villstyringer ; den fredeligste av sønnene var Magnus. De var alle sammen store og sterke karer og hadde fått god opplæring i alle ting. Håkon Pålsson ville være fører for dem, han mente at han hadde høyere byrd enn Erlends sønner, for han var dattersønn til Håkon jarl Ivarsson og Ragnhild, datter til Magnus den gode. Håkon ville at når noe skulle skiftes, skulle vennene hans få større del enn de som holdt seg til Erlends sønner, men Erlend ville ikke finne seg i at hans sønner skulle ha ringere rett der på øyene.
Det ble til at frendene ikke kunne være sammen, og det så farlig ut. Da gikk frendene deres og meklet mellom dem, de ville prøve å få dem forlikte. Det ble satt et stevne. Men det var lett å merke at hver holdt med sine sønner, og det ble ikke noe forlik.
Det var uenighet mellom brødrene, og de skiltes ikke som venner. Mange syntes dette var ille.
Nå etter dette prøvde gode og forsonlige menn å mekle og ville få dem forlikte ; det ble satt forliksstevne i Rossøy.
På dette stevnet ble det sluttet en overenskomst om at øyene skulle bli delt i to halvdeler, slik som det hadde vært mellom Torfinn og Bruse. Og slik var det da en stund.
Håkon var stadig ute på hærtog da han ble voksen. Han var en villstyring og gikk ofte mot de menn som tjente under Erlend jarl og hans sønn. Og så ble de uvenner igjen og gikk mot hverandre med mange menn i sitt følge. Hallvard Gunnarsson og andre av jarlens høvdinger forente seg og ba dem enda en gang om å forlikes. Men Erlend og hans sønner ville ikke gå med på forlik så lenge Håkon var der på øyene. Vennene deres mente det sto meget på spill om de var uvenner, derfor ba de Håkon inntrengende om at han ikke skulle la dette komme i veien for et forlik og ba ham å holde seg borte fra øyene en stund. Med gode menns råd ble det da forlik en gang til.
Etter dette stevnet dro Håkon bort fra øyene, først østover til Norge til kong Olav Kyrre, det var i de siste årene han var konge. Håkon oppholdt seg der en stund. Siden dro han østover til Svitjod til kong Inge Steinkjellsson, og han ble godt mottatt der. Der møtte han venner og frender, og han ble hedret høyt for sin vennesæle morfar Håkons skyld. Denne hadde hatt land å styre hos Steinkjell sveakonge etter at han var blitt lyst fredløs av Harald Sigurdsson, og han var godt likt der både av kongen og almuen.
En annen dattersønn til Håkon jarl Ivarsson var Håkon som ble kalt den norrøne, han var far til Eirik Spake som ble konge i Danmark etter Eirik Emune.
Håkon ble i Svitjod en tid, og kong Inge var vennlig mot ham. Men da det hadde gått en tid, tok Håkon til å lengte hjem til øyene igjen.
Kristendommen var ikke gammel i Svitjod den gang. Det var mange mennesker der som drev med hedenskap, de trodde at de på den måten kunne bli vise og kloke og forutsi ting som skulle hende i fremtiden. Kong Inge var kristen, og han likte ikke folk som fór med hedenskap. Han la stor vekt på å utrydde slike uskikker som i lang tid hadde fulgt med hedendommen ; men landets høvdinger og storbønder ga vondt fra seg om noen ville røre ved deres vaner. Så ble det til at bøndene tok seg en annen konge som ville blote for dem, det var Svein, bror av dronningen. Han ble kalt Blot-Svein. Kong Inge måtte flykte fredløs for ham til Vester-Gautland. Striden mellom dem endte med at kong Inge omringet det huset som Svein var i, og brente ham inne.
Så tok han hele landet under seg og gjorde enda en gang slutt på mange uskikker.
Mens Håkon Pålsson var i Svitjod, fikk han spurlag på en mann der i landet som drev med kunster og kunne spå, hva enten han nå brukte trolldom til det eller greide det på andre måter. Håkon ble nysgjerrig etter å treffe denne mannen og få vite sin skjebne av ham, han oppsøkte ham og fant ham til slutt ute i en sjøbygd, der fór han omkring på gardene hos bøndene og spådde om åringen og andre ting.
Da Håkon møtte mannen, spurte han ham hvordan det ville gå ham, om han skulle få makt eller ha lykken med seg på andre måter. Spåmannen spurte hvem han var. Håkon sa hvem han var og at han var dattersønn til Håkon Ivarsson. Da sa spåmannen :
<Hvorfor søker du kunnskap hos meg? Vet du ikke at dine fremfarne frender har hatt liten tro på slike menn som meg? Det sømmer seg bedre for deg å søke å få vite din skjebne hos din frende Olav Digre, som du jo tror så fullt og fast på. Men jeg kunne tenke meg at han ikke er smålåten nok til å si deg det du ønsker å vite. Eller kan det hende han ikke er så mektig som dere tror.>
Da svarte Håkon : <Jeg vil ikke si noe vondt om ham. Jeg tror heller det at jeg ikke er verdig til å få kunnskap av ham enn at han ikke skulle ha makt til å gi meg kunnskap. Men jeg kommer til deg fordi jeg tenkte at her vil vel ikke den ene se skjevt til den andre hverken på grunn av rang eller tro.>
Mannen svarte : <Det kan jeg like. Du synes å ha mer tiltro til meg og stoler mer på meg enn på det som du og frendene har trodd på. Det er også det at når de trakter etter noe, driver de med underlige ting, de faster og våker og tror at da skal de få vite de tingene de ønsker. Men jo mer de driver på med slikt, desto mindre får de greie på av det som gjelder. Vi plager ikke oss selv, og likevel får vi ofte vite slikt som vennene våre mener det er viktig ikke å være uvitende om. Når det gjelder oss to, skal det komme deg til gode at jeg skjønner at du heller vil få vite sannheten av meg enn av de der prestene til kong Inge som han visst setter all sin lit til. Kom igjen om tre netter, da skal jeg prøve å si deg noe av det du ønsker å vite.>
Så skiltes de, men Håkon ble værende der i bygden. Da tre netter var omme, gikk han til spåmannen igjen. Denne var alene i huset, og han dro pusten tungt da Håkon kom, strøk seg med hånden over pannen og sa at han hadde måttet gå igjennom mye før han fikk vite noe om det han skulle ha greie på. Håkon sa at han ville høre sin skjebne.
Spåmannen tok til orde : <Om du vil vite din skjebne, er det langt å fortelle, for den er stor, og ditt liv og virke blir årsak til mange storhendinger. Min hug sier meg at du kommer til å bli enehersker på Orknøyene til slutt, men det kan hende at du synes det blir lenge å vente. Dine etterkommere, tror jeg, kommer også til å rå der. Når du nå seiler vestover til Orknøyene, kommer det til å skje store ting som følge av din ferd. Du skal i dine dager gjøre en synd så stor at du enten med nød eller slett ikke får bøtet den for den gud som du tror på. Dine fotspor går lenger ut i verden enn jeg kan se, og dog tror jeg at bena vil bære deg hit i nordlandene igjen. Nå har jeg sagt deg det jeg vet denne gang, og nå får du selv rå for om du skal være nøgd med det.>
Håkon svarer : <Du sier store ting, bare det nå er sant det du sier. Men jeg tror at det vil gå meg bedre enn du forutsier. Kan hende har du ikke sett riktig.>
Spåmannen sa at han fikk tro det han ville, men det kom nå til å gå slik som han hadde sagt..
Etter det dro Håkon til kong Inge og ble hos ham en liten stund, så fikk han orlov hos kongen og reiste bort. Først dro han til sin frende kong Magnus i Norge, og kongen tok godt imot ham. Der fikk han høre nytt fra Orknøyene : Erlend jarl og sønnene hans hadde det meste av styringen og de var riktig vennesæle, mens far hans, Pål, brydde seg lite med å styre. Håkon mente også å skjønne på det folk sa som han hadde god tillit til, at orknøyingene ikke lengtet svært etter at han skulle komme vestover ; nå hadde de det fredelig og fikk sitte i ro, og de var redde for at det ville følge ufred og kamp med ham dersom han kom vestover.
Håkon tenkte over dette, og han mente det ikke var umulig at frendene hans ville forholde ham riket, og at det ikke var ufarlig for ham å komme der vest med få menn. Han valgte da den utveien å søke kong Magnus om å få hjelp til å ta makten på Orknøyene.
Dette var etter at kong Magnus hadde tatt livet av Steigar-Tore og Egil og fridd landet for all ufred. Håkon var en klok mann, og han syntes å skjønne på kong Magnus da de taltes ved at kongen hadde store planer og at han gjerne ville ta makten fra andre høvdinger. Håkon talte med kongen om at det ville være en dåd som sømmet seg for en høvding om han bød ut leidang og herjet vest over havet og la under seg øyene slik som Harald Hårfagre hadde gjort ; han sa at dersom han fikk makten i Suderøyene, var det en lett sak å herje derfra i Irland og Skottland, og dersom han fikk vesterlandene under seg, kunne han med støtte av nordmennene gå mot engelskmennene - <og på den måten kan du få hevn for din farfar, Harald Sigurdsson.>
De talte med hverandre om dette, og det viste seg at tanken falt i god jord hos kongen, som sa at det var talt som det sømmet seg en høvding og nettopp noe for ham. <Men det skal du huske på, Håkon,> sa kongen, <om jeg gjør dette på ditt ord og fordi du egger meg til det, om jeg farer vest over havet med en hær, da må det ikke komme uventet på deg om jeg går hardt frem for å vinne landene der vest, og jeg kommer ikke til å gjøre forskjell på folk.>
Da Håkon hørte det, sa han ikke noe videre til uttalelsen, men han tenkte nok sitt om hva kongen hadde siktet til. Han holdt helt opp å egge kongen til utferd. Men nå trengtes det heller ikke mer ; for etter denne samtalen sendte kongen bud over hele sitt rike at leidangen skulle ut. Han kunngjorde for alt folket at med den leidangen aktet han å seile vest over hav, hva det nå siden kom til å hende på ferden.
Folk fra hele landet gjorde seg i stand til å bli med. Kong Magnus hadde med sin sønn Sigurd, han var åtte år gammel og en kjekk gutt.
Brødrene Pål og Erlend rådde for Orknøyene da kong Magnus kom fra Norge. Han hadde en stor hær, mange lendmenn fulgte ham : Vidkunn Jonsson, Sigurd Ranesson, Serk fra Sogn, Dag Eilivsson, Skopte fra Giske, Ogmund, Finn og Tord, Øyvind Olboge, kongens stallare, Kale Sæbjørnsson fra Agder - Sæbjørn var sønn av Torleiv spake som Hallfred skamhogg - og Kol Kalesson. Kale var en klok mann som kongen likte godt, han kunne dikte.
Da Magnus kom til Orknøyene, tok han jarlene Pål og Erlend til fange og sendte dem østover til Norge, han satte sin sønn Sigurd over øyene og ga ham rådgivere. Kong Magnus seilte til Suderøyene, og jarlenes sønner fulgte ham, Erlendssønnene Magnus og Erling, og Påls sønn Håkon.
På Suderøyene tok kong Magnus til å herje, først på Ljodhus, og vant der ; i det hærtoget vant han alle Suderøyene og tok Logmann til fange, det var sønn til Gudrød, kongen over Suderøyene. Derfra seilte han sørover og vest for Bretland og kjempet et stort slag ved Ongulsøy-sundet mot to bretske jarler, Huge den digre og Huge den stolte (Prude)
Men da hærmennene fant frem våpnene sine og gjorde seg ferdige til kampen, satte Magnus Erlendsson seg ned akter i forrommet og væpnet seg ikke. Kongen spurte hva det var i veien med ham. Han sa at han ikke hadde noe utestående med noen, - <derfor vil jeg ikke slåss.> Kongen sa : <Gå og legg deg under tiljene og ligg ikke her i bena på folk, når du ikke tør å slåss. For det er nok ikke tro som plager deg.>
Magnus tok et psalter og sang så lenge kampen varte, han brukte ikke skjold.
Det var en hard og langvarig kamp, det ble både skutt og hugget, og det var lenge uvisst hvilken vei det gikk. Kong Magnus skjøt med håndbue, og en annen mann, en håløyging, sto ved siden av ham. Huge den stolte sloss modig, han var så godt brynjekledd at unntatt øynene var det ikke en bar flekk å se på ham. Kong Magnus sa til håløygingen at de skulle skyte samtidig på ham, og det gjorde de. Det ene skuddet rammet neseskjermen, det andre gikk gjennom øyet og hodet, og det skuddet blir tillagt kongen. Huge den stolte falt der.
Da flyktet britene, de hadde mistet mange mann, og kong Magnus vant en stor seier. Men han hadde også mistet mange gode menn, og mange var såret.
Om dette ble det kvedet slik :Kong Magnus vant da Ongulsøy for seg, og det er så langt sør som noen av Norges konger hadde kommet før. Ongulsøy er en tredjedel av Bretland. Kale Sæbjørnsson hadde fått mange sår i slaget i Ongulsøy-sundet, men ingen var livsfarlige.Brodder smalt mot brynjer,
blodet skvatt på hjelmer,
kongen skjøt med kraft, og
krum var egdens bue ;
stridt som hagl strømmet
pil fra streng, folk segnet,
horders herre drepte
i hardt sjøslag jarlen.
Kong Magnus vendte tilbake til Skottland.
Magnus den hellige Erlendsson
Kong Magnus hadde før gjort Magnus Erlendsson til skutilsvein hos seg, og han gjorde alltid tjeneste ved kongens bord. Men etter slaget i Ongulsøy-sundet falt han i unåde hos kongen, som sa at han ikke hadde båret seg ad som en mann. En natt da kong Magnus lå ved Skottland, løp Magnus Erlendsson bort fra kongeskipet, han mente at han da hadde best høve til å flykte fra kong Magnus. Han sprang overbord og svømte i land ; i forveien hadde han redd opp sengen sin slik at det så ut som om det lå en mann der. Da han kom i land, løp han til skogs, han var i bare linklærne. Han snublet og skrubbet seg opp, for han var barbent, så han orket ikke gå lenger med det samme. Det var et stort tre der, og han klatret opp i det og satt der og forbandt foten sin og skjulte seg en stund mellom grenene på treet.
Da man gikk til bords på kongeskipet om morgenen, spurte kongen hvor Magnus Erlendsson var. Det ble svart at han lå og sov i sengen sin. Kongen sa de skulle vekke ham og sa at det måtte feile ham noe mer enn søvn, siden han sov lenger enn andre. Men da de så kom til rommet hans, var han ikke der.
Nå sa kongen at de skulle lete etter ham og lot løse sporhundene. Da hundene ble løst, kom de straks på sporet, de løp til skogs og til det treet Magnus satt i. En av hundene rente omkring eika og gjødde. Magnus hadde en stokk i hånden og den kastet han etter hunden, han ramte den i siden, og hunden la halen mellom bena og løp ned til skipene igjen, og de andre hundene fulgte etter.
Kongens menn fant ikke Magnus. Han skjulte seg i skogen en tid, og kom så omsider frem til skottekongen Melkolms hird ; der ble han en stund. Han var stundom hos en biskop i Bretland, og stundom i England eller hos venner andre steder. Til Orknøyene kom han ikke så lenge kong Magnus levde.
Kong Magnus seilte sørfra langs Skottland. Da kom det sendemenn fra Melkolm skottekonge til ham og bød ham forlik. De sa at skottekongen ville gi ham alle øyer vest for Skottland der en kunne fare mellom øya og fastlandet med styret i lag. Da kong Magnus nå kom sørfra til Saltire, lot han dra en skute over Saltireeidet ; kongen satt og holdt i styrvolen, og slik tilegnet han seg hele Saltire. Den landsdelen er bedre enn den beste øya på Suderøyene nest etter Man. Dette eidet er lengst vest i Skottland, og det er så smalt at det ofte blir dradd båter tvers over det.
Derfra seilte kong Magnus til Suderøyene, men han sendte sine menn inn i fjordene i Skottland ; han lot dem ro hele veien langs land, inn fjorden den ene veien og ut den andre, og tilegnet seg på denne måten alle øyer vest for Skottland.
Kongen kunngjorde at han aktet å bli vinteren over på Suderøyene, men han ga hjemlov til dem som syntes å trenge det mest. Da leidangshæren fikk høre det, fikk de hjemlengsel og bar seg ille for at de skulle være borte så lenge.
Kongen talte med sine menn og rådgivere. Han gikk og så til sine menns sår. Så gikk han til Kale Sæbjørnsson og spurte hvordan det gikk med hans sår. Kale svarte at de grodde dårlig, og han sa at han ikke visste hvordan det gikk. Kongen ba Kale gi ham et råd. Kale sa : <Er det ikke så, konge, at vennene Deres trekker seg unna Dem nå?> Kongen sa at han trodde ikke det. Da ba Kale kongen holde våpenting og telle opp sine menn. Kongen gjorde så og saknet mange. Da kongen fortalte dette til Kale, ga Kale dette verset til svar :Siden holdt kongen vakt over mannskapene og lot ingen komme bort som ikke alt var borte.Mon du får lønn av dineKongen svarte :
drabelige høvdinger
for gullet som du ga dem?
Gransk oss! spanter dirrer.Lite lønte seg gaver
lystige hirdmenn mottok,
kald kjøl lot jeg kløve
de kolsvarte bølger.
Mens kong Magnus lå ved Suderøyene, festet han Bjadmynja, datteren til den irske konge Myrkjartan av Kunnaktum, til sin sønn Sigurd. Da var Sigurd ni år gammel, og hun fem år. Den vinteren døde Kale Sæbjørnsson av sine sår. I slaget ved Ongulsøy var Sigurd Sneis falt, han var Kales frende og lendmann fra Agder.
Tidlig om våren forlot kong Magnus Suderøyene ; han seilte først til Orknøyene. Der fikk han høre østfra at Erlend jarl var død i Nidaros og var jordet der, og likedan var Pål jarl død i Bergen. Den våren på Orknøyene giftet kong Magnus bort datter til Erlend jarl, Gunnhild, med Kol, sønn til Kale Sæbjørnsson. Det var i bot for faren, hun fikk i hjemmefølge noen eiendommer på Orknøyene og et bruk i Papyli. Om Erling, sønn til Erlend jarl, sier noen at han falt ved Ongulsøy, men Snorre Sturlason sier at han falt i Ulaztir sammen med kong Magnus. Kol Kalesson ble kongens lendmann og seilte østove til Norge med kongen og hjem til Agder med sin kone og slo seg ned på gardene sine der. Kol og Gunnhild hadde to barn, sønnen Kale og datteren Ingerid. De var begge to lovende unge mennesker og fikk kjærlig oppfostring.
Da kong Magnus hadde rådd for landet i ni år, dro han vest over havet og herjet i Irland og ble vinteren over i Kunnaktum. Sommeren etter, dagen før Bartholomeusmesse, falt han i Ulaztir. Da Sigurd fikk høre på Orknøyene at hans far var falt, seilte han til Norge med en gang og ble tatt til konge der sammen med sine brødre Olav og Øystein. Sigurd lot datter til den irske kongen bli igjen der vest.
En vinter eller to etter at Magnus var falt, kom Håkon Pålsson vestfra over havet, og kongene ga ham jarlsnavn og makt som hans byrd tilsa ham. Så dro han vestover igjen og tok makten på Orknøyene. Han hadde alltid fulgt kong Magnus så lenge kongen levde, var også med ham på hærferd øst i Gautland, så som det er sagt i den dråpa som ble diktet om Håkon Pålsson (tapt).
Håkon jarl hadde ikke hatt makten på Orknøyene lenge da Magnus, sønn til Erlend jarl, kom ned fra Skottland og krevde å få sin farsarv. Bøndene likte det godt, for han var meget vennesæl. Han hadde mange frender og skyldfolk der som gjerne støttet ham så han skulle få sin makt. Hans mor var da gift med en mann som het Sigurd, og de hadde en sønn som het Håkon Karl ; de hadde sitt hjem på Papyli.
Da Håkon jarl fikk høre at Magnus jarl var kommet til øyene, samlet han en hær og ville ikke gi fra seg makten. Men vennene deres gikk i mellom dem og søkte å få i stand forlik, og de ble til slutt enige om at Håkon skulle gi fra seg halve makten dersom det kunne skje med Norges-kongens samtykke. Magnus dro da med en gang øst til Norge og oppsøkte kong Øystein, for Sigurd var da på vei til Jorsaler. Kong Øystein tok svært vennlig imot ham og ga ham farsarven, det vil si jarlsnavn og halve Orknøyene. Magnus jarl seilte vest over havet igjen for å overta dette riket, og alle var glade for det, frender og venner og folk ellers. Håkon og han var gode frender og vel forlikte, og vennene støttet dem. Det var godt år og fred på Orknøyene så lenge vennskapet mellom dem holdt.
Magnus den hellige
Den hellige Magnus Øy-jarl var en utmerket mann, stor av vekst, mandig og åpen å se til ; han hadde gode seder, var seiersæl i kamp, klok og veltalende, myndig, gavmild på gods og storslått, han ga gode råd og var vennlig mot alle, blid og god i samtale med kloke og gode menn, men hard og nådeløs mot ransmenn og vikinger, han lot ofte drepe menn som herjet hos bønder og landets menn. Han lot mordere og tyver gripe og refset de mektige like strengt som småfolk for ran og tyveri og alle slags ugjerninger. Han var ikke partisk i sine dommer, han la mer vekt på Guds rett enn menneskers rang. Han ga store gaver til høvdinger og mektige menn, men hadde dog alltid mest tanke for de fattige. Han holdt på alle måter strengt Guds bud, spekte sitt legeme på mange vis, førte et rosverdig levnet åpenbart for Gud, men skjult for mennesker. Han viste sitt sinnelag i dette : han valgte seg som brud en møy av gjæveste ætt i Skottland og feiret sitt bryllup med henne ; han levde sammen med henne i ti år uten at noen av dem ble krenket, de var rene og plettfri uten syndig og skittent levnet ; når han kjente fristelsen komme, da badet han i kaldt vann og ba Gud om hjelp.
Mange var de andre saker og herlige dyder som han synte for Gud selv, men holdt skjult for mennesker.--- Vi velger å hoppe over noen kapitler av hensyn til fremdriften i sagaen.
Det er mest hastemt svada lik foregående, flere direkte feil og uten interesse for den vanlige leser. Vi tar opp igjen historien etter at Håkon jarl har drept Magnus og blitt enehersker.
---Om Håkon jarl
.........
Noen år senere tok Håkon jarl av sted fra landet og fór sørover til Roma. Ferden gikk helt til Jorsaler, der oppsøkte han de hellige steder og badet seg i elven Jordan, som det var skikk for pilegrimer å gjøre. Deretter vendte han hjem til sitt odelsland og tok igjen makten i Orknøyene. Han var en god styresmann og hersket fredelig i sitt rike.
Han ga ny lov for Orknøyene, en som bøndene var mer tilfreds med enn den som hadde vært før. Slik vokste hans vennesælhet, og det ble snart til det at orknøyingene ikke ønsket seg annet og bedre enn at Håkon jarl eller hans avkom til høvding.
På den tid da Håkon jarl hadde makten på Orknøyene, bodde det en mann som het Moddan i Dalene på Katanes, han var en gjæv og rik mann. Hans døtre het Helga og Frakokk og Torleiv. Helga Moddansdatter var Håkon jarls frille, deres sønn var Harald som ble kalt "slettmælt", og datteren Ingebjørg som ble gift med Olav Bitling, konge på Suderøyene. Margret het en annen datter.
Frakokk Moddansdatter var gift med en mann fra Suderøyene som het Ljot Niding, de hadde en datter som het Steinvor den digre og var gift med Torljot i Rekavik. Deres sønner var Olve Roste, Magnus, Orm, Moddan og Eindride, datteren het Audhild.
En annen datter av Frakokk var Gudrun som var gift med Torstein Hold Fjatansmunn (den stamme?) og deres sønn var Torbjørn klerk.
Håkon jarl hadde en annen sønn også som het Pål og ble kalt "den umælende", han var grei og vennesæl.
Brødrene var aldri videre gode venner i oppveksten. Håkon jarl Pålsson ble syk og døde der på øyene. Folk syntes det var et stort tap, for i de siste årene han levde, var det god fred, og bøndene hadde liten tro på at brødrene Pål og Harald vilde holde sammen.
Håkon jarls sønner
Etter Håkon jarls død tok sønnene hans makten, men de ble snart uenige og delte riket i to halvdeler mellom seg. Det varte ikke lenge før det ble uenighet hos stormennene, og høvdingene delte seg mye i to flokker. Harald jarl hadde Katanes i len av den skotske kongen, og han var der lange tider ad gangen, men stundom var han oppe i Skottland, for han hadde mange venner og frender der.
Mens Harald jarl var i Suderland (Sutherland), kom det til ham en mann som het Sigurd, det ble sagt at han var sønn til Adalbrikt prest, han ble kalt "Slembedegn" (Slembedjakn). Han kom ned fra Skottland og hadde vært hos den skotske konge, David, og denne hadde vist ham stor heder. Harald jarl tok godt imot ham. Sigurd fulgte med Harald jarl ut til Orknøyene, og det samme gjorde Frakokk Moddansdatter, for da var hennes mann Ljot Niding død. Hun og søsteren Helga tok stor del i landets styre sammen med Harald jarl. Sigurd Slembe sto høyt i gunst hos dem alle tre. Audhild, datter til Torleiv Moddansdatter, fulgte ham da, deres datter het Ingebjørg og ble siden gift med Håkon Klo. Audhild hadde vært gift med Eirik Streita, og deres sønn var Eirik Stagbrell.
Med en gang Sigurd og Frakokk kom til Orknøyene, ble det tvedrakt mellom flokkene, og begge jarlene samlet om seg så mange de kunne av sine venner. Pål jarls beste venner var Sigurd fra Vestnes som var gift med Ingebjørg den tigne, jarlens frenke, og Torkjel Sumarlidesson, som alltid fulgte Pål jarl og ble kalt fostre. Han var en nær frende av Magnus jarl den hellige og en vennesæl mann. Harald jarls venner mente at Torkjel minst av alle ville spare brødrene for ufred, han hadde lidd en skade som deres far Håkon hadde voldt. Til slutt ble det til at Harald jarl og Sigurd Slembe gikk på Torkjel fostre og drepte ham.
Da Pål jarl fikk høre det, sa han at dette ikke var gjort med hans vilje, han samlet folk, og det ble snart meldt til Harald jarl og så samlet han også folk. Da menn som var begges venner, fikk høre det, kom de til og søkte å få i stand forlik, alle gjorde hva de kunne for å få dem forlikte. Pål jarl var så sint at han ikke ville gå med på noe forlik med mindre alle de menn som hadde vært med på drapet, ble sendt bort. Men bøndene mente det var for ille om det ble uvennskap, og alle la et ord inn for at det skulle bli forlik. Så ble det til at Sigurd ble vist bort fra øyene og likedan alle andre som Pål jarl tenkte hadde mest skyld i udåden. Harald jarl betalte boten for Torkjels drap. Det var også sagt i forliksvilkårene at frendskapen mellom brødrene Pål og Harald måtte holdes mer i akt, og de skulle være sammen i julen og til alle de største høytidene.
Sigurd Slembe reiste fra Orknøyene og opp i Skottland og var en stund hos Melkolm (heller David 1124-1153) skottekonge, og der var han vel sett. Han gikk for å være en mester i alle mandige idretter. Han ble i Skottland en tid og dro derfra ut på ferd til Jorsalaheim.
En gang mens Harald jarl og Pål jarl hadde styret sammen, skulle de holde julegilde i Ørfjara på en av Haralds garder, og han skulle ha all kostnaden for dem begge. Han slo stort på og hadde mye strev. Søstrene Helga og Frakokk var der begge to, Helga var jarlens mor. De satt i veslestuen og sydde. Harald jarl kom inn i stuen ; søstrene satt på tverrpallen, og det lå et linklede som nettopp var sydd ferdig mellom dem, det var hvitt som snø. Jarlen tok opp kledet og så at det var brodert med gulltråd. Han spurte : <Hvem eier denne kostbarheten?> Frakokk svarte : <Den er eslet din bror.>
Jarlen sa : <Hvorfor gjør dere så mye umak med å lage et klede til ham? Dere legger ikke nær så mye arbeid i å lage klede til meg.> Jarlen hadde nettopp stått opp og var i bare skjorten og linbuksene, og han hadde kastet en kappe over skuldrene. Han kastet av seg kappen og brettet ut linkledet. Mor hans grep etter det og sa at han skulle ikke misunne bror sin om han fikk gode klær. Jarlen rykket det fra henne og ville ta det på seg. Da rev de hodeplagget av seg og rev seg i håret og sa at han satte livet på spill om han tok på seg kledet, de gråt høyt begge to. Jarlen tok det på seg likevel og lot det falle nedover seg. Med en gang kledet gled nedover ham, fikk han skjelvinger over hele kroppen, og det fulgte store smerter med. Jarlen la seg i sengen, og han lå bare en liten stund før han døde.
Vennene hans sørget meget over ham.
Like etter at Harald jarl var død, tok Pål jarl, hans bror, hele riket under seg med samtykke av alle bønder på Orknøyene.
Pål jarl trodde at Frakokk og søsteren hadde eslet ham den dyrebare skjorten som Harald jarl hadde tatt på seg. Av den grunn ville han ikke vite av at de oppholdt seg på øyene. De flyttet da med hele sitt følge, først til Katanes og derfra bort til Suderland til de gardene som Frakokk eide der.
Der hos henne ble Erlend oppfostret, sønn til Harald Slettmælt, så lenge han var barn. Der ble også Olve Rosta fostret, han var sønn til Torljot fra Rekavik og Steinvor, datter til Frakokk. Olve var stor av vekst, kraftig og en slåsskjempe. Der vokste også Torbjørn klerk opp, sønn til Torfinn hold og Gudrun, Frakokks datter ; Margret ble også fostret der, datter til Håkon jarl og Helga Moddansdatter, dertil Eirik Stagbrell. Alle disse var av høy ætt, de slo stort på og mente alle å ha krav på den makt på Orknøyene som deres frende Harald jarl hadde hatt.
Frakokks brødre var Engus den rause og Ottar jarl i Torså, han var en gjæv mann.
Nå rådde Pål jarl for Orknøyene, og han var svært vennesæl. Han var en fåmælt mann og talte lite på tingene, i mye lot han andre rå sammen med seg i landet. Han var vennlig og lett å komme ut av det med for alle folk i landet, gavmild på gods og sparte ikke på noe når det gjaldt venner, han var lite krigersk og satt mest i ro.
Det var mange gjæve menn da på Orknøyene, kommet av jarleætt. På Vestnes på Rolvsøy bodde en gjæv mann som het Sigurd, han var gift med Ingebjørg den tigne, hennes mor het Herbjørg, datter til Pål jarl Torfinnsson ; deres sønner var Brynjolv og Håkon Pik. De var alle lendmenn hos Pål jarl.
Sønnene til Håvard Gunnesson var også Pål jarls venner, det var Magnus og Håkon Klo, Torstein og Duvniall. Deres mor var Bergljot, og hennes mor var Ragnhild, datter til Pål jarl (Torfinnsson).
Erling het mannen som bodde på Tannskaranes på Rossøy, han hadde fire sønner, alle var dyktige menn.
En mann het Olav, sønn til Rolv som bodde på Gåreksøy, han hadde en gard til i Dungalsbø på Katanes. Olav var en stor mann, og Pål jarl satte ham høyt. Hans kone het Åsleiv, hun var klok og av god ætt og hadde mye å si. Deres sønn het Valtjov, en annen sønn var Svein og en tredje Gunne, de var dyktige menn alle. Søsteren deres het Ingegjerd.
Sigurd jarlsmåg var gift med Tora, mor til Magnus den hellige, deres sønn var Håkon jarl. Han og faren var store høvdinger.
På Rinansøy bodde det en kvinne ved navn Ragna, en gjæv husfrue. Hennes sønn het Torstein, en gild kar.
En bonde på Vesterøy het Kuge, han var en klok og rik mann, han bodde på Reppesnes.
Helge het en forstandig og mektig bonde som bodde på Vesterøy i det torpet som var der dengang (Havn).
Torstein Flette het en bonde på Vesterøy, han var vrang og storsnutet ; sønnene hans het Torstein og Havlide, og de var ikke vennesæle.
På Svinøy i Petlandsfjorden bodde en fattig mann, hans sønner het Asbjørn og Margad, noen kjekke karer.
På Fridarøy bodde en mann som het Dagfinn.
Torstein het mannen som bodde på Flydrunes på Rossøy, hans sønner het Torkjel Krokøye og Blån, de var vonde og vrange.
Jaddvor, datter til Erling jarl, bodde sammen med sin sønn Borgar på Knarrarstad, de var lite vennesæle.
Joan Veng bodde på Uppland på Håøy og hans bror Rikard bodde på Brekke på Strjonsøy. De var gilde menn, frender av Olav Rolvsson.
Grimkjel het mannen som bodde på Glettenes på Rossøy.
Alle disse menn kommer med i sagaen senere.
Da var Vilhjalm biskop på Orknøyene, og bispesetet var ved Kristkirken i Byrgisherad. Der hendte det ofte store undere ved Magnus jarls helligdom når det kom folk til graven hans og våket der. Men det ble ikke snakket mye om det så lenge Pål jarl satt med makten. Biskop Vilhjalm slo det også bort når folk kom og fortalte om jærtegn som hadde hendt ved Magnus jarl, og sa at det var bare overtro å fare med slikt.
Nå skal vi først la sagaen hvile en stund og i steden fortelle litt om de herlige jærtegn som Gud har latt skje til den hellige Magnus jarls pris.Vi velger heller å hoppe over dette kapitlet.
Ragnvald Kale Kolsson
Kol satt på sine garder i Agder, som det er skrevet før. Han var en meget klok mann. Han seiolte ikke til Orknøyene ; Kale, sønnen hans, vokste opp der hos ham, det var en kjekk gutt, middels høy av vekst, velskapt, med vakre hender og føtter og lysebrunt hår ; han var vennesæl og mer dugelig enn de fleste andre i mange ting. Han diktet dette verset :Kale var ofte hos sin frende Salmund, sønn til Håkon Sneis. Salmund var gjaldkere i Tønsberg og hadde gard i Aust-Agder. Han var høvding og hadde stort følge. De var noe så nær jevnaldrende disse to frendene.Ni kunster kan jeg,
er kløpper i sjakkspill,
runer kan jeg riste,
er ram smed og boklærd,
på ski kan jeg skri,
skyter og ror så det duger,
jeg dyrker tvende kunster:
diktning og harpeslått.
Gillekrist
Da Kale var femten år gammel, seilte han vest til England med noen kjøpmenn og hadde med seg gode varer å selge. De hadde kurs for Grimsby, der kom det mange mennesker, både fra Orknøyene og Skottland og fra Suderøyene også. Kale møtte en mann der som kalte seg Gillekrist, han spurte om mange ting fra Norge og talte mye med Kale, de to ble gode venner. Han betrodde Kale at han het Harald og at Magnus Berrføtt var far hans, de fleste av morsætten var fra Suderøyene, men noen var fra Irland. Han spurte Kale hvordan han vel ville bli mottatt om han kom til Norge. Kale sa at han trodde Sigurd ville ta pent imot ham, om da ikke andre kom til å ødelegge for ham. Gillekrist og Kale ga hverandre gaver da de skiltes, de lovte hverandre fullt og helt vennskap hvor de så møttes. Gillekrist talte ikke om dette til flere.
Kale seilte vestfra igjen med samme skipet, det kom av havet ved Agder og seilte derfra nordover til Bergen. Da kvad Kale dette verset :Da de kom til Bergen, var det fullt av folk der, både sørfra og nordfra i landet og mange fra andre land som hadde ført dit mange gode varer. Mannskapet ombord i skipet gikk da opp i en skytning (skjenkestue) for å more seg. Kale var glad i pene klær og var kledd etter siste mote siden han nettopp var kommet fra England ; han syntes han var svært til kar, og det syntes nok andre også, han var av god ætt og førte seg som en dannet mann. Men i samme skytningen satt det også en gjæv ung mann fra Sogn og drakk, han het Jon og var sønn av Peter Serksson og var lendmann. Mor hans het Helga og var datter til Hårek fra Setesdal. Jon var en mann folk la merke til. Husfruen som eide gården hvor de satt og drakk, het Unn, en gjæv kvinne.Vi vasset i våt leire
i vonde fem uker,
saknet ikke søle
da vi satt midt i Grimsby,
Nå lar vi skipet lystig
lunte i vei på bølgen,
en elg på måkemyra,
vi esler oss til Bergen.
Jon og Kale ble gode venner, og de skiltes i vennskap. Jon dro hjem til sine garder i Sogn, og Kale østover til sin far i Agder.Kale var lange stunder hos sin frende Salmund.
Så gikk det noen år på den måten at Kale var i kjøpferd om sommeren og om vinteren enten hjemme eller hos sin frende Salmund.
En sommer ble Kale liggende værfast ved en øy som heter Doll på en ferd nordover til Trondheim. På øya er det en stor heller som heter Dollshelleren, der mente folk det var mange penger å finne. Kale og kjøpmennene fant på at de ville gå inn i helleren, og der kom de opp i store vansker. De kom til et vann som nådde tvers over helleren, og ingen våget seg til å prøve å komme over vannet, unntatt Kale og en mann til, det var Hårek, en av Salmunds huskarer. De la på svøm , men holdt et snøre mellom seg. Kale gikk uti først, han hadde en brennende trestikke i hånden og et fyrtøy på ryggen mellom skuldrene. De svømte over vannet og kom i land, der var det ur og luktet vondt. De fikk heller ikke tent lyset. Da sa Kale at de fikk visst ikke gå lenger, han sa de skulle gjøre en varde der til minne. Og så kvad han dette verset :Deretter vendte de om og kom frelst tilbake til sine menn. De gikk ut av helleren, og det er ikke fortalt noe mer som det er verdt å nevne fra deres ferd før de kom tilbake til Bergen. Kale gikk til samme skytningen hos Unn husfrue. Der var alt Jon Peterson kommet, sammen med en av sine menn som het Brynjolv. Det var også mange andre av hans menn der, de er ikke nevnt her.Høy varde jeg her for
hardlynt draug mon reise,
i Dolls dunkle heller
dyre ringer jeg søkte,
ingen sjømann, tror jeg,
siden går den lange
vonde veien over
vannets dyp, det breie.
En kveld var Jon Peterson og Kale gått for å sove, men mange satt igjen og drakk. Det ble talt om mange ting, og mennene var nokså drukne, og så kom det til at de holdt mannjevning om hvem som var de gjæveste lend- mennene i Norge. Brynjolv holdt på at Jon Peterson var den beste og hadde best ætt av de yngre mennene sør for Stad, men Håvard, Kales mann, holdt på Salmund og sa at han ikke var mindre mann han enn Jon ; han sa også at vikverjene satte ham mye høyere enn Jon Peterson. Dette ble det mye krangel om, og da nå ølet talte for dem, gikk det ikke bedre enn som så : Håvard sprang opp, fikk tak i en trelurk og satte den i hodet på Brynjolv så han falt i uvett, og andre løp til for å hjelpe ham. Men Håvard ble hjulpet unna og sendt til Kale, og denne sendte ham til Ålver til en prest som het Rikard. <Si ham fra meg,> sa Kale, <at han skal ta seg av deg til jeg skal østover og hjem igjen.> Kale ga ham en båt og en mann til følge, og de rodde sørover til Grøningsund. Da sa Håvard til følgesveinen : <Nå er vi så langt unna at hunder ikke hører oss, og her vil vi hvile og legge oss til å sove.>
Om de andre er det å si at Brynjolv kom til seg selv igjen, og han ble fulgt til Jon, og de fortalte ham hva som hadde hendt, og at gjerningsmannen var bragt unna. Jon skjønte sammenhengen, han lot sette ut en robåt, ti mann gikk ombord i den, og Brynjolv var fører. De rodde sørover og kom til Grøningsund, da var det lys dag. De så at det lå en båt i fjæra - <kan være,> sier Brynjolv, < at disse her kan si oss noe mer om Håvard.> De gikk i land og fant dem, og da var Håvard og den andre nettopp våknet. Brynjolv brukte våpen på Håvard med en gang, og begge de to som var i båten, ble drept.
Brynjolv og hans menn dro tilbake til Bergen og fortalte Jon hva som hadde hendt, og snart visste hele byen det. Kale mente han hadde lidd stor urett ved disse drapene. Det ble forsøkt å megle mellom ham og Jon. Da sa Jon at han ville at Kale skulle si hvor stor urett han selv hadde lidd, det skulle gå utenom kongens rett og saksøkerens rett. Kale tok imot slike vilkår, men det ble ikke noe varmt vennskap mellom han og Jon.
Kale dro østover og hjem snart etter dette. Da han møtte sin far og hadde fortalt om det som hadde hendt og hvilken vei saken hadde tatt, sa Kol : <Jeg synes du har båret deg underlig når du har tatt forlik uten at din frende Salmund var rådspurt. Du sitter nå vrient i det, har ikke annet å gjøre enn å søke forlik. Men Salmund hadde nok ikke gjort det om det hadde vært din huskar og skipsfelle som hadde vært drept.>
Kale svarte : <Det er sant som du sier, far, at jeg har vært for snar ; du var for langt borte til å gi meg råd. Det viser seg stadig at jeg ikke er så vis og dyptenkt som du. Jeg tenkte at Salmund ikke ville være nærmere opp- reisning for seg om jeg ikke tok imot det som ble budt meg. Jeg mener også at det ikke er til vanære for deg og Salmund om dere tar imot det av Jon å få dømme selv i en sak mellom dere, dersom han byr dere det. Men noe slikt tviler jeg på at det blir tale om. Og jeg mener at jeg er kvitt når det gjelder Brynjolv, for jeg har ikke sluttet noen avtale og ikke tatt imot noen penger.> Far og sønn talte lenge med hverandre om dette, men de ble ikke enige.
Så sendte de bud til Salmund og fortalte ham hva som hadde hendt, og deretter møttes far og sønn med Salmund. Kol ville at de skulle sende bud til Jon og søke forlik, men Salmund og Hallvard, bror til Håvard, ville ikke ha annet enn hevn, de sa det sømmet seg ikke å be sogninger om forlik. Likevel ble det som Kol ville, men på det vilkår at Kol ikke skulle skille seg fra saken før Salmund hadde fått sin oppreisning. Kol skulle også rå helt for hva de skulle gjøre i rettsaken.
Men da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle at det hadde gått dårlig med det ærend de hadde, Jon hadde nektet plent å bøte med penger for denne mannen som i forveien hadde øvet en dåd som gjorde ham uhellig (straffskyldig). Salmund sa at dette gikk som han hadde ventet, det kom ikke noe godt ut av å be om forlik ; han sa at Kol fikk finne på et råd som dugde. Kol svarte : <Vil Hallvard utsette seg for noen fare for å hevne bror sin? Det kan godt være at det vil lykkes dårlig.>
Hallvard sa at han ikke ville spare seg når det gjaldt å hevne broren - <om en så skal våge livet.>
Kol sa : <Da skal du uten at noen vet det, dra nord til Sogn til en mann som heter Une, han bor ikke langt fra Jon. Det er en klok mann, men han mangler penger, for Jon har lenge tynt ham. Han er min venn, nå noe til års kommen. Du skal bringe ham seks merker veid sølv, det vil jeg sende ham for at han skal hjelpe deg til hevn på Brynjolv eller en annen av Jons menn som det ikke ville være mindre tap for Jon å miste. Hvis dette lykkes, skal Une følge deg til min frende Kyrpinge-Orm i Støle og sønnene hans, Ogmund og Erling. Da mener jeg du er trygg. Si til Une at han skal selge jorden sin og komme hit til meg.>
Hallvard ga seg nå i vei. Om hans ferd og om hvor han overnattet, er det ikke sagt noe før han kom til Une en dag mot kvelden. Han sa ikke hva han het ; han og Une talte sammen om løst og fast. Om kvelden da folk var samlet rundt ilden, spurte gjesten og skulle ha greie på hvem som var de høyeste herrer der i Sogn og Hordaland.
Une sa at det var ingen lendmann der som var mektigere enn Jon, både av ætt og av overmot, og han spurte om de ikke hadde hørt om det sør i landet også. Gjesten svarte ikke stort på dette. Litt etter litt gikk de andre bort fra ilden, og de to ble sittende igjen alene. Da tok Une ordet og sa : <Var det så at du kalte deg Hallvard?> <Nei,> sa gjesten og ga seg samme navn som før på kvelden. Une sa : <Da er det ikke noe mer å snakke om, jeg ville bare trodd at dersom jeg hadde hett Brynjolv, så hadde vel du hett Hallvard. Men nå skal vi gå for å sove.>
Gjesten tok da fatt i ham og sa : <Vi skal ikke gå ennå,> - og han rakte frem pungen med pengene i og sa at Kol sendte ham dette sølvet med hilsen, - <du skal råde meg så jeg kan få hevn etter bror min.> Så fortalte han alt om hva Kol hadde rådd ham til.
Une sa : <Kol har gjort seg fortjent til alt godt fra meg, men jeg vet ikke om det vil gå for deg å få hevnet deg på Brynjolv. Men jeg venter ham hit i morgen for å hente klærne til frillen sin.> Og så fulgte Une ham ut til en heste- stall like utenfor stuedøren og gjemte han i krybben ; det var før noen hadde stått opp, han hadde ligget inne om natten.
Hallvard hadde ikke vært lenge i stallen da han så en svær kar som var kommet til gards og sto å ropte på kvinnfolket at hun skulle se til å bli ferdig. Hun tok klærne sine og bar dem ut. Da mente Hallvard han visste hvem det var og gikk ut. Brynjolv hadde lagt fra seg våpnene sine mens han bandt sammen klærne til kvinnen. Da de møttes , ga Hallvard ham banehugg med en gang ; derpå gikk han tilbake til stallen og gjemte seg der. Mens drapet foregikk, hadde kvinnen vært inne i huset for å be farvel med folkene der. Da hun kom ut igjen, så hun hva som hadde hendt, og hun løp inn i huset med høye skrik og var fælen. Hun var nær på å falle i uvett, men fikk da sagt hva som sto på.
Une bonde løp ut og sa at gjesten måtte ha vært en snikmorder ; han sendte en mann til Jon for å melde fra om det som hadde hendt, og egget som mest til at de skulle lete etter mannen, derfor var det ingen som mistenkte ham for å ha noe med det å gjøre. Hallvard holdt seg i stallen så lenge den værste letingen sto på. Deretter dro han etter Unes råd til Støle til Orm og hans sønner. Der fikk han menn til å følge seg østover og hjem.
Kol og Salmund tok godt imot ham og var fornøyde med saken.
Snart spurtes det hva som hadde skjedd, og folk fikk greie på hvordan det hele hadde gått for seg. Jon ble meget misfornøyd, og slik gikk en vinter.
Henimot jul neste vinter dro Jon hjemmefra med 30 mann i sitt følge, han lot ord falle om at han aktet å gjeste sin morbror Olav oppe i Seter ; det gjorde han og ble godt mottatt. Frendene talte med hverandre, og Jon sa at han tenkte seg derfra til Aust-Agder til Salmund. Olav rådde ham fra det, han sa at Jon sto ikke som taperen om de skiltes som det var nå. Men Jon sa at han ikke kunne like at det ikke var tatt hevn for drapet på Brynjolv. Olav mente på at Jon ikke ble større av det om de sloss mer. Likevel fikk Jon 30 mann, og med tilsammen halvthundre mann dro han veien over land østover og tenkte komme uventet over Salmund og Kol.
Like etter at Jon hadde reist hjemmefra, brøt Une opp og dro sørover til Støle til Orm og sønnene hans, og de ga ham med menn som skulle følge ham sørover til Kol. Han kom dit før jul og fortalte at han trodde Jon var på vei til dem. Kol sendte med en gang ut speidere i ale retninger der han kunne vente seg at Jon kunne komme ; selv dro han til Salmund, og de to frender ble sittende sammen i julen og hadde mange folk.
De fikk greie på hvor Jon var og gikk imot ham. De møttes ved en skog, og det ble kamp med en gang. Kol og hans menn var flest, og de seiret. Jon mistet mange av sine menn og måtte selv rømme til skogs. Han fikk et sår i foten, og det grodde ikke godt, så han ble halt siden så lenge han levde, og ble kalt Jon Fot. Han kom hjem der nord i langfasten, og det var alminnelig mening at han hadde hatt en riktig skammelig ferd.
Nå gikk vinteren, og i sommeren som fulgte, lot Jon drepe to av Kols frender, Gunnar og Aslak.
Litt senere kom kong Sigurd til gards, og denne vonde saken ble lagt frem for ham. Kongen sendte bud til begge parter og stevnet dem til seg ; de kom da til kongen og hadde med seg frender og venner. Det ble meglet og søkt forlik, og de ble enige om at kongens dom skulle gjelde i alle saker mellom dem, begge parter lovte det. Kong Sigurd satte forliket etter de beste menns råd. Det ble fastsatt i forliket at Jon Petersson skulle få Ingerid Kolsdatter til ekte, vennskap skulle følge skyldskap, og drapene skulle gå opp i opp. Angrepet på Kol og Jons sår ble satt like med mannefallet der østpå, sårene ble sammenlignet, og det ble gitt bøter for det som var mer. De skulle også begge støtte hverandre, både innenlands og utenlands. Det var også med i forliksvilkårene at kong Sigurd ga Kale Kolsson halve Orknøyene, den andre halvparten skulle Pål jarl Håkonsson ha ; Kale fikk også jarls-navn. Kongen ga ham også navn etter Ragnvald jarl Brusesson, for Gunnhild, Kales mor, sa at han hadde vært den dugeligste av alle jarler på Orknøyene, og det navnet mente han ville bringe lykke.
Denne delen av Orknøyene hadde Magnus den hellige hatt, Kales morbror.
Etter forliket skiltes de i vennskap de som før hadde vært uvenner.
62.
Vinteren etter hadde Sigurd (Jorsalfare) sitt sete i Oslo. Men om våren i langfasten ble han syk og døde én natt etter Marimesse (25. mars 1130). Da var hans sønn Magnus til stede i byen, han holdt straks ting og ble tatt til konge over hele landet, slik som man hadde svoret kong Sigurd at det skulle skje. Magnus tok da i sin makt kongens eiendommer.
Harald Gille var i Tønsberg da han hørte at kong Sigurd var død. Han stevnet sine venner til seg ; han sendte bud etter Ragnvald og hans frender, for han hadde vært hans venn alltid siden den gang de møttes i England. Kale (Ragnvald) og hans far Kol hadde også hjulpet til at Harald fikk bære jernbyrd for kong Sigurd ; andre lendmenn, Ingemar Sveinsson og Tjostolv Ålesson, hadde også vært med og støttet.
Harald og hans menn fant da på at de holdt Haugating i Tønsberg, og der ble Harald tatt til konge over halve landet. De sa det var "tvungen ed" når han hadde svoret fra seg sin farsarv for å få gjennomføre jernbyrden.(Se Magnussønnenes saga). Det flokket seg menn om ham,de ble hans håndgangne menn, og han ble mannsterk.
Det gikk bud mellom de to frendene, og slik sto saken i fire dager, så ble det sluttet forlik på den måten at hver av dem skulle ha halve landet. Kong Magnus skulle ha kong Sigurds langskip og bordbunad og alt løsøre, men han var likevel ikke nøyd med det som tilfalt ham. Han ble en fiende av alle Haralds venner. Kong Magnus ville heller ikke holde det løfte som kong Sigurd hadde gitt Ragnvald om Orknøyene og jarledømmet der, for Ragnvald var det sikreste følge Harald hadde i mellomværendet mellom kongene, og han skiltes aldri fra ham før all kamp mellom kongene var slutt.
Magnus og Harald var konger over Norge sammen i tre år, så lenge var de forlikt å kalle, men fjerde sommeren sloss de på Færlev (Fyrileiv). Da hadde kong Magnus nesten seks tusen og Harald hadde femtenhundre mann. Med Harald var disse høvdingene : hans bror Kristrød, Ragnvald jarl, Ingemar fra Ask, Tjostolv Ålesson og Salmund. Kong Magnus seiret, og kong Harald flyktet, Kristrød og Ingemar falt der. Ingemar kvad dette verset :Kong Harald flyktet til skipene øst i Viken, og derfra dro han sørover til Danmark til kong Erik Emune. Kong Erik ga Harald åtte langskip uten utstyr og Halland å rå over.Ferden til Færlev
fikk troll meg til,
alltid uglad
øvet jeg kamp,
pil har bitt meg
fra alme-buen,
aldri mer
til Ask jeg kommer.
Tjostolv Ålesson solgte sin jord og kjøpte skip og våpen og kom til kong Harald sør i Danmark om høsten. Kong Harald kom til Bergen henimot jul og lå i Florevåg julen over. Etter jul seilte han inn til byen, der ble det gjort liten motstand ; kong Magnus ble tatt til fange på skipet sitt og lemlestet, og kong Harald tok hele landet under seg. (se her).
Våren etter ga kong Harald på nytt Orknøyene og jarlsnavn til Ragnvald.
Ragnvald Kale Kolsson
Like etter at dette var skjedd, rådde Kol seg til å sende menn til Orknøyene med bud til Pål jarl og krav om at han skulle gi fra seg halve øyene som kong Harald hadde gitt Kale. Om han så gjorde, skulle de bli gode venner, som rett var mellom frender. Men om Pål jarl vegret seg, skulle samme sendemenn dra videre til Frakokk og Olve Rosta og tilby dem å dele landet halvt med Ragnvald dersom de ville søke å ta det fra Pål jarl med hærmakt.
Da disse mennene kom til Pål jarl på Orknøyene og kom frem med sitt ærend, svarte Pål jarl slik :
<Jeg skjønner nok at dette kravet er stilt og fremmet med list og omtanke ; de har søkt Norges-kongene om hjelp til å ta makten fra meg. Jeg vil ikke lønne falskheten med å gi riket mitt til en som ikke har mer rett til det enn Ragnvald har, jeg vil verge det for min brorsønn og søstersønn. Vi trenger ikke tale langt om dette, for jeg vil verge Orknøyene med hjelp av venner og frender så lenge gud unner meg livet.>
Sendemennene innså hvordan det var gått dem og deres ærend. De dro bort og sørover Petlandsfjorden til Katanes og videre til Suderland til Frakokk og kom frem med sitt ærend der, sa at Ragnvald og Kol ville tilby henne og hennes sønn Olve halve Orknøyene dersom de ville være med på å ta dem fra Pål jarl.
Frakokk svarte : <Det er så sant at Kol er en klok mann, det er riktig av ham å søke hjelp her, for vi har stor styrke av frender og skyldfolk. Jeg har nå giftet bort Margrete Håkonsdatter til Moddad jarl av Atjoklar, en av de mest høyættede skotske høvdingene, far hans var Melmari, bror til skottekongen Melkolm som var far til David som nå er skottenes konge. Vi har også mange krav på Orknøyene,> sa hun, <og vi har vel også noe å si, vi regnes for å være en tenkende kvinne. Den kommer ikke uventet på oss heller denne ufreden. Likevel synes jeg det er godt å ha fellesskap med Kol og sønnen hans av mange grunner. Dere får si Kol og hans sønn fra meg at Olve og jeg skal komme til Orknøyene neste sommer, vi skal komme ved midtsommers tid med en hær mot Pål jarl. Da får Ragnvald komme å møte oss, og så får vi slåss og gjøre opp med Pål jarl. I vinter skal jeg samle en hær fra Skottland og Suderøyene, frender, venner og skyldfolk.>
Med dette seilte sendemennene tilbake til Norge og fortalte til Kol og hans menn hvordan sakene sto.
Om vinteren gjorde Ragnvald seg ferdig til å fare vestover havet, og sammen med ham var høvdingene Salmund og Jon. De seilte av sted da det ble sommer, og hadde godt mannskap, men ikke stort, fem-seks skip. De kom til Hjaltland ved midtsommers leite, men hørte ikke noe til Frakokk. Nå fikk de svær motvind, og de la seg med skipene sine i Ålesund (Yell Sound) og tok veitsler i land, bøndene tok godt imot dem.
Om Frakokk er det å si at hun dro ut til Suderøyene om våren, og hun og Olve samlet seg skip og mannskap der ; de fikk tolv skip, alle nokså små, og det var dårlig mannskap. Nær midtsommers seilte de til Orknøyene og tenkte å møte Ragnvald jarl, slik som avtalen var, men de fikk sen bør. Olve Rosta var fører for flokken, han skulle få jarledømme i Orknøyene om de vant. Frakokk fulgte med på ferden, og mange av skyldfolket hennes også.
Pål jarl var i gjestebud hos Sigurd på Vestnes i Rolvsøy. Da fikk han vite at Ragnvald jarl hadde kommet til Hjaltland, det gikk også rykte om at det ble samlet en hær mot ham fra Suderøyene. Jarlen sendte da bud til Kuge på Vesterøy og til Torkjel Flette, de var kloke menn, og mange andre høvdinger stevnet han også til seg. Jarlen søkte råd hos sine venner på dette stevnet, men de var ikke enige. Noen ville dele makten mellom de to og ikke ha noen av dem mot seg, andre mente at Pål jarl burde ta over til Katanes til sine venner der og få vite hva hjelp han ville få av dem.
Pål jarl sa : <Jeg vil ikke by dem noe av mitt rike nå, for jeg nektet tvert å gjøre det da de ba meg med det gode. Jeg synes også at det sømmer seg lite for en høvding å flykte fra landet uten i det hele å ha prøvd seg. Jeg vil heller følge det andre rådet og sende bud ennå i natt ut over alle øyene og samle folk, så skal vi gå mot Ragnvald så snart som råd er. La oss få kampen avgjort før folk fra Suderøyene kommer.>
Det var en mann hos Pål jarl som het Svein Brystreip, han var jarlens hirdmann, og jarlen satte ham høyt. Han var oftest i vikingferd om sommeren og hos Pål jarl om vinteren. Svein var stor av vekst, sterk og svarthåret, og han så ut som han varslet ulykke. Han fór med mye hedenskap og hadde ofte sittet ute om nettene, han var stavn- kjemper hos jarlen. Samme natten kom disse høvdingene til Pål jarl : Øyvind Melbrigdesson med et langskip med fullt mannskap, Olav Rolvsson fra Gåreksøy hadde et annet langskip, et tredje hadde Torkjel Flette, et fjerde Sigurd bonde, og det femte hadde jarlen selv. Med disse fem skipene seilte de til Rossøy og kom der torsdags- kvelden ved solnedgang ; det kom flere folk til dem om natten, men ikke flere skip. Dagen etter tenkte de å seile til Hjaltland mot Ragnvald jarl og hans menn.
Men da det ble lyst om morgenen, før solen sto høyt på himmelen, kom det menn til jarlen og sa at de hadde sett langskip komme sørfra over Petlandsfjorden, de var ikke visse på om det var ti eller tolv. Pål jarl og hans menn skjønte at det var Frakokks hær som kom, og jarlen sa at de skulle styre mot dem så hardt de kunne. Olav og Sigurd ba dem ta det rolig og sa at det kom hjelp til dem hvert øyeblikk. Og da de rodde ut fra Tannskaranes mot øst, kom det også langskip, tolv sammen, seilende mot dem fra Mule.
Da bandt jarlen og hans menn sammen skipene sine.
Erling bonde fra Tannskaranes og sønnene hans kom nå til jarlen og bød ham sin hjelp. Men da hadde de det så trangt på skipene at de ikke syntes de kunne ta imot flere folk. Jarlen ba Erling og hans menn skulle bringe dem stein så lenge de kunne gjøre det uten fare.
Da de var ferdige med dette, kom Olve og hans menn, og de rodde til åtak med en gang, de hadde mye større flåte enn jarlen, men skipene var mindre. Olve hadde et stort skip, og han la det straks mot jarlens skip ; det ble en meget hard kamp. Olav Rolvsson la sitt skip mot småskipene til Olve, hans skip hadde mye høyere bord, og på kort tid ryddet han tre skip. Olve gikk på jarlens skip så hardt han kunne, og alle frambyggene trakk seg bakover forbi masten. Da egget Olve sine menn til å borde jarleskipet, og han var selv den første til å gå ombord på det.
Svein Brystreip sto forrest blant jarlens menn, og han kjempet modig. Pål jarl så nå at Olve var kommet opp på skipet, han egget sine menn og løp selv fra løftingen og fremover på skipet. Da Olve så det, grep han et kastespyd og hev det mot jarlen, det traff skjoldet, og Pål jarl falt om på tiljene. Da ble det høye skrik. Men i det samme grep Svein Brystreip en stein og slengte den mot Olve så den traff ham i brystet ; slaget var så hardt at han ramlet overbord og i sjøen. Hans sønn fikk tak i ham og dro ham ombord på skipet, men han lå i uvett lenge, og man visste ikke om han var død eller levende. Da løp noen til, hogg over tauene som bandt skipene sammen og ville flykte ; alle Olves menn ble jaget ned fra jarlens skip, og de la på flukt. Olve kom til seg selv igjen og sa de ikke skulle flykte, men da var det ingen som hørte på hva Olve sa.
Jarlen jaget de flyktende østover forbi Rossøy og så videre forbi Ragnvaldsøy og ut på Petlandsfjorden, der skiltes de. Jarlen vendte tilbake. Der de hadde kjempet, lå det igjen fem av Olves skip, de var tomme. Jarlen tok dem og satte sine menn på dem.
Dette var fredag da de kjempet, om natten lot jarlen gjøre skipene seilklare. Det samlet seg mange menn og to langskip for ham. Om morgenen hadde han tolv skip, alle med godt mannskap.
Lørdagen seilte han av sted til Hjaltland og kom om natten til Ålesund, han kom uventet på dem som skulle passe Ragnvald jarls skip. Pål jarl lot drepe mennene og tok selv gods og skip. Ragnvald jarl fikk nyss om det samme morgen, hans folk samlet seg raskt og de fikk en stor samling av bøndene med seg, og så gikk de ned til stranden og ropte til Pål jarl at han skulle komme i land og slåss med dem. Men Pål jarl hadde ingen tiltro til hjalt- lendingene og derfor ville han ikke gå i land ; han sa at de kunne få seg skip, så skulle de kjempe ombord på skipene. Men Ragnvald jarl så at han ikke kunne skaffe så godt med skip at dette kunne gå, og så skiltes de med det. Pål jarl seilte tilbake til Orknøyene, og Ragnvald jarl og hans menn ble på Hjaltland sommeren over, men om høsten seilte de til Norge på kjøpmannsskip som de fikk være med på.
De hadde lite ære av ferden.
Da Ragnvald jarl kom hjem og møtte sin far, spurte Kol ham om han var lite nøgd med hvordan det hadde gått. Han sa da at han hadde fått lite ut av det ærend han hadde hatt, det var mest vanære. Kol sa : <Det synes jeg ikke, jeg synes det gikk godt med ditt ærend, det er en stor ting at hjaltlendingene er dine venner. Bedre en slik ferd enn ingen.>
Ragnvald sier : <Når du roser denne ferden, må det enten være fordi du er mindre nøye på hvordan det går, enn jeg trodde, eller du må se noe ved vår ferd som jeg ikke har tenkt over. Jeg vil gjerne at du skal gi oss råd, og at du blir med oss på ferden selv.> Kol sier : <Jeg skal ikke bare si at dere har en lett sak, men holde meg selv langt unna. Jeg vil gjerne gi slike råd at du ikke mister ære ved å følge dem.>
Ragnvald jarl svarte : <Vi vil gjerne gå frem som du rår til.> Kol sier : <Først rår jeg deg til å sende bud til kong Harald og de andre vennene dine og be at de skal gi deg folk og skip til en vesterhavsferd tidlig på våren, og vi skal dra sammen i vinter all den styrke vi kan. Og så vil vi prøve en gang til, og da slik at vi enten vinner Orknøyene eller selv blir liggende på valplassen.>
Ragnvald sier : <Jeg er ikke til sinns å fare mange slike ferder som den jeg kommer fra, og slik tenker jeg de fleste som var med, kjenner det.
Julegildet på Ørfjara
Da Pål jarl hadde tatt Ragnvalds skip, dro han tilbake til Orknøyene ; han kunne rose seg av å ha vunnet en pen seier.
Han holdt et stort gjestebud, til det innbød han høvdingene sine. Der ble de enige om å sette opp vete på Fridarøy, den skulle de tenne på om det ble sett en hær som kom fra Hjaltland. En annen vete var på Finansøy og likedan var det veter på flere av øyene, så at en kunne se overalt på øyene om det kom ufred til landet. Det ble også satt menn til å stå for oppbud over alt på øyene ; Torstein, sønn til Håvard Gunnesson, skulle ha Rinansøy, Magnus, hans bror, skulle ha Sandøy, og Kuge Vesterøy, Sigurd på Vestnes, skulle ha Rolvsøy. Olav Rolvsson dro til Katanes til Dungalsbø og fikk oppsynet der. Hans sønn Valtjov bodde da på Strjonsøy. Pål jarl ga gaver til sine menn, og alle lovte de ham fullt og helt vennskap. Han hadde mange menn hos seg den høsten inntil han fikk høre at Ragnvald var reist fra Hjaltland.
Så hendte det ikke noe på øyene, og tiden gikk til frem i mot jul. Pål jarl holdt stort julegjestebud på sin gard i Ørfjara, han ba mange gjæve menn til seg. Valtjov Olavsson var buden, han dro av sted selvtiende på en ti- færing, og de druknet alle sammen i Vestfjorden dagen før jul ; det var en stor ulykke, for Valtjov var en uvanlig vel utstyrt mann. Olav, far hans, bodde på Katanes og hadde et stort følge ; der var sønnene hans, Svein og Gunne, og sønnene til Grim fra Svinøy, Asbjørn og Margad. Tre netter før jul var Svein Olavsson rodd ut for å fiske, Asbjørn og Margad var med ham, de fulgte ham stadig, det var noen riktig kjekke karer. Åsleiv husfrue og sønnen Gunne var reist i gjestebud til noen venner som bodde i nærheten. Natten etter at de var dradd bort, kom Olve Roste til Dungalsbø med den flokken som hadde fulgt ham i viking om sommeren, han omringet huset som Olav var i, og satte ild på det og brente Olav inne selv sjette. Andre som var i huset, fikk gå ut. Olve og hans menn tok alt løsøre, deretter dro de bort.
Svein, som senere ble kalt Åsleivsson, kom hjem dagen før julaften og dro med en gang nord over Petlands- fjorden. Han kom ved midnattstider til Svinøy til Grim, far til Asbjørn og Margad. Grim gikk ombord i skipet med dem, og de satte Svein over til Skalpeid ved Knarrarstadar. Mannen som bodde der , het Arnkjel, og sønnene hans het Hånev og Sigurd. Grim og sønnene hans vendte tilbake med en gang, og Svein ga Grim en fingerring av gull.
Brødrene Hånev og Sigurd fulgte Svein til Ørfjara, og der ble de godt mottatt. Noen menn fulgte ham til Øyvind Melbrigdesson som var en av Sveins frender. Øyvind fulgte Svein til Pål jarl, jarlen tok godt imot ham og spurte om nytt. Svein fortalte om sin fars død og sa hvordan det hadde gått for seg. Jarlen var vond for det som var hendt, men sa at det nok meget var hans, jarlens, skyld. Han ba Svein bli der hos ham og sa at det skulle bli vist ham all sømmelig heder. Svein takket jarlen for tilbudet og sa at han ville ta imot det.
Deretter gikk man til aftensang. Det var store hus på garden, og den lå i en helling ; like bak husene var en bratt bakke. Når man kom opp leitet, så man utover Aurridefjord, i den ligger Daminsøy ; på øya var et katell, og det ble voktet av en mann som het Blån, sønn til Torkjel på Flydrunes. I Ørfjara var det en stor drikkeskåle, døren var på søndre langvegg ved den østre gavlen, utenfor døren til skålen var det en prektig kirke, så at en kunne gå rett ned i kirken fra skålen. På venstre hånd når en kom inn i skålen, var det en stor helle, og innenfor sto det ølboller, både mange og store, og rett imot utgangsdøren lå stuen.
Da de kom fra aftensangen, ble mennene vist hvert sitt sete. Jarlen lot Svein Åsleivsson sitte ved sin side innen- for på benken, utenfor satt Svein Brystreip nærmest jarlen, så Jon, Svein Brystreips frende. Da bordene ble tatt bort, kom de mennene inn som bar bud om at Valtjov Olavsson var druknet ; det var en stor ulykke, sa jarlen, og han ba at ingen måtte plage Svein Åsleivsson med noe i julen, han hadde nok å tenke på allikevel, sa han.
Om kvelden da folk hadde drukket, gikk jarlen og de fleste andre for å sove, men Svein Brystreip gikk ut og satt ute den natten, som han pleide. Om natten sto de opp og hørte gudstjenestene, og etter høymessen gikk de til bords.
Øyvind Melbrigdesson var den som sto for bevertningen ved gjestebudet sammen med jarlen, og han satt ikke til bords. Skutilsveiner og kjertesveiner sto ved jarlens bord, og Øyvind skjenkte for de to navnbrødrene i hvert sitt beger. Men Svein Brystreip syntes at Øyvind skjenkte i mer for ham og fylte på igjen før Svein Åsleivsson hadde drukket helt ut sitt beger, og han sa at Svein fusket med drikken. Det hadde lenge vært noe kjølig mellom Svein Brystreip og Olav Rolvsson og likedan mellom de to navnebrødrene etter at Svein Åsleivsson var blitt voksen. Da de nå hadde drukket en stund, gikk de og hørte gudstjenesten ved non, og da de kom inn igjen derfra, ble det talt ved minnesbegre og de tømte hornene. Da ville Svein Brystreip bytte horn med sin navnebror, det var et lite horn mente han. Øyvind stakk et stort horn i hånden på Svein Åsleivsson, og så bød Svein det til sin navnebror. Da ble Svein Brystreip sint, og han mumlet noe inni seg så noen av mennene og deriblant jarlen hørte hva han sa : <Svein kan bli Sveins bane, og Svein skal bli Sveins bane.> Dette ble det ikke snakket om.
Nå ble det drukket helt til aftensang. Da jarlen gikk ut, gikk Svein Åsleivsson foran ham, men Svein Brystreip satt igjen og drakk. Da de to kom frem i stuen, kom Øyvind etter dem og ba om å få tale med Svein i enerom, han spurte : <Hørte du hva din navnebror sa da du bød ham hornet?> - <Nei>, sa Svein. Øyvind gjentok ordene og sa at det måtte fanden ha hvisket til ham om natten.
<Han har vel tenkt at du skal dø, men du skal komme ham i forkjøpet og drepe ham.>
Øyvind ga ham en øks i hånden og sa at han skulle stå der i skyggen ved hellen og ba ham hugge mot Svein forfra om Jon gikk foran ham, men om Jon gikk sist, sa han, skulle han hugge Svein bakfra.
Jarlen gikk til kirken og la ikke merke til Øyvind og Svein. Svein Brystreip og Jon gikk ut litt senere enn jarlen. Svein Brystreip hadde et sverd i hånden, for han bar alltid sverd selv om andre var våpenløse. Jon gikk foran. Det ble båret lys til utedøren, for det var tett tåke. Da Svein Brystreip kom til utgangsdøren, hogg Svein Åsleivsson til ham foran i pannen så han vaklet. Men han falt ikke, og da han fikk rettet seg, så han en mann i døråpningen og mente det var han som hadde såret ham ; han svingte sverdet og hogg mannen i hodet og kløvde det helt ned i herdene.
Men det var Jon, frenden hans. Og der falt de begge to.
Øyvind kom nå til og leide Svein Åsleivsson inn i stuen rett overfor inngangsdøren, og der ble han dradd ut gjennom ljoren. Der ute hadde Magnus Øyvindsson en hest ferdig oppsalet og fulgte Svein bort derfra bak garden og til Aurridefjord. De fikk tak i et skip der, og Magnus førte Svein over til Daminsøy i kastellet, og Blån fulgte ham så neste morgen nordover til Egilsøy til biskop Vilhjalm.
Biskopen holdt på med gudstjenesten da de kom. Da messen var over, ble Svein fulgt til biskopen uten at noen visste det, og Svein fortalte da hva som hadde hendt, at hans far og Valtjov var døde, og at han hadde drept Svein Brystreip og Jon og ba om biskopens vern. Biskopen takket ham for at han hadde drept Svein Brystreip og sa at det hadde vært å renske landet. Biskopen lot Svein være der julen over, deretter sendte han ham til Tyrvist i Suderøyene til en mann som het Holbode Hundesson, det var en stor høvding og han tok meget godt imot Svein.
Svein ble der vinteren over og var vel aktet av alle.
Pål jarl
Etter drapene der i Ørfjara, kom menn løpende tilbake fra kirken, og Svein Brystreip ble båret inn i huset, for han var ikke død ennå, men han visste ikke av seg. Han utåndet om natten.
Jarlen lot mennene sette seg på sine plasser i skålen for å få vite hvem som hadde øvet drapet, og da var Svein Åsleivsson saknet, derfor mente man at han sikkert var drapsmannen. Da kom Øyvind til, og han sa : <Vi kan vel se at det må være Svein Brystreip som har gitt Jon ulivssår.> Jarlen sa at ingen måtte krumme et hår på hodet til Svein - <han har nok ikke gjort dette uten skjellig grunn ; men dersom han skjuler seg for meg, skal det ikke bli godt for ham.>
Det var vanlig mening at Svein sannsynligvis hadde dradd til Papyli til Håkon jarl, bror til Magnus den hellige ; det var en stor høvding, klok og sindig. Jarlen hørte ikke mer til Svein Åsleivsson den vinteren, og han lot ham lyse fredløs.
Da det ble vår, seilte jarlen omkring til de nordre øyene for å hente landskyldene sine. Han gjorde seg god- venner med stormennene og ga gaver med begge hender. Jarlen kom til Strjonsøy og ga til Torkjel Flette den garden som Olav Valtjovsson hadde hatt, for at Torkjel skulle si ham hvor det var blitt av Svein.
Torkjel sa : <Nå går det ikke slik som det blir sagt at "mange er kongens ører". Jeg synes at det er rart at du som er jarl, ikke har hørt noe til Svein ; jeg visste med en gang at biskop Vilhjalm har sendt ham sørover til Suderøyene til Holdbode Hundesson, og der har han vært i vinter.>
Jarlen sa : <Hva skal jeg gjøre med biskopen når han finner på slikt?> Torkjel svarte : <Det er aldri verdt å legge seg ut med biskopen nå, slik sakene står. Du kommer til å trenge alle dine venner dersom Ragnvald og hans menn kommer østfra.>
Jarlen sa at det hadde han rett i.
Pål jarl dro derfra til Rinansøy og tok inn hos Ragna husfrue og Torstein, sønnen hennes. Ragna var en klok kvinne, de hadde en gard til i Papøy. Jarlen ble hos henne i tre dager, for han fikk ikke bør til å seile til Kuge i Vesterøy. Jarlen og Ragna talte meget med hverandre. Hun sa til jarlen at han ikke hadde lidt noe stort tap i Svein Brystreip, enda han vel var en svær slåsskjempe - <det fulgte så mye uvennskap for deg med ham. Mitt råd i det uføre De nå kommer opp i, skulle være at De gjør så mange som mulig til Deres venner og ikke gir noen grunn til å reise sak mot Dem. Jeg vil ikke råde Dem til å saksøke biskop Vilhjalm eller andre av Svein Åsleivsson frender, jeg synes at du heller skulle tilgi biskopen og at du også skulle sende bud ut til Suderøyene til Svein og tilgi ham og gi ham hans eiendommer tilbake for at han skal være det samme for deg som hans far var. Det har lenge vært skikk blant storfolk å gjøre mye for sine venner og på den måten vinne tillit og vennskap.>
Jarlen svarte : <Du er en klok kvinne, Ragna, men du er nå ikke jarl på Orknøyene. Du skal ikke rå her hvor det gjelder styring av landet. Har du hørt på maken, skulle jeg gi penger til Svein for å få forlik og så tro at det skulle hjelpe meg til seier!> Han ble sint og opprørt over dette og sa :<Gud får avgjøre saken mellom meg og min frende Ragnvald, og la det gå hver av oss som vi har fortjent. Hvis jeg har gjort noen urett mot ham, da er det rett at jeg bøter ; men om han vil ta makten fra meg, da mener jeg at min beste venn er den som vil hjelpe meg til å få ha min makt. Jeg har aldri sett Ragnvald. Det er så langt fra at jeg vet av å ha gjort ham noe vondt, og det mine frender måtte ha gjort, må enhver vite at jeg ikke har noen del i.>
Mange sa at der var stor urett når noen ville ta fra ham makten med kamp, og ingen sa noe imot det.
Da det lei ut på våren, lot Pål jarl sette opp veter på Fridarøy og Rinansøy og nesten alle de andre øyene, så en kunne se fra den ene veten til den andre.
En mann som het Dagfinn Lodvesson, en kjekk mann, skulle passe veten og tenne den om det ble sett en hær som kom fra Hjaltland.
Ragnvald jarl var hjemme på sine og farens garder på Agder den vinteren, han skikket bud til venner og frender, og gikk selv til noen og ba om at de skulle hjelpe ham med skip og mannskap til en vesterhavsferd, og de fleste var villige til å hjelpe ham i hans nød.
I gjømåneden (februar) sendte Kol to lasteskuter ut fra landet, den ene vest til England for å kjøpe mat og våpen, og den andre styrte Salmund sør til Danmark for å kjøpe det Kol hadde sagt han skulle, for Kol hadde nå all styring med hva de trengte. Det var tanken at disse to lasteskutene skulle komme tilbake ved påsketider, og så var det meningen å dra av sted vestover uken etter påske. Kol og hans sønn hadde hvert sitt langskip, og Salmund hadde det tredje. De hadde også en lasteskute med mat.
Da de kom til Bergen, møtte de der kong Harald, og han ga Ragnvald et langskip med fullt mannskap og utstyr. Jon Fot hadde også et langskip. Det sjette hadde Aslak, sønn av Erlend fra Hennøyer, han var dattersønn til Steigar-Tore, han hadde også en lasteskute med forråd. Til sammen hadde de seks storskip, fem skuter og tre lasteskip. De lå i Hennøyene og ventet på bør, det kom skip vestfra, og da spurte de etter nytt fra Orknøyene, og fikk vite hvordan Pål jarl hadde rustet seg mot Ragnvald jarl om han skulle komme vestover.
Ragnvald jarl vinner Orknøyene
Mens de lå i Hennøyene, lot Ragnvald jarl blåse til husting. Han fortalte at Pål jarl rustet seg og at orknøyingene viste stort fiendskap mot ham, Ragnvald, når de ville verge for seg det som var hans fedrenearv, og som Norgeskongene hadde gitt ham rett til ; han talte lenge og godt om dette og sa at han ville nå seile til Orknøyene og enten vinne dem eller dø. Mennene ga bifall til talen og lovte å følge ham trofast.
Da sto Kol opp og sa : <Vi har hørt fra Orknøyene at der vil alle reise seg mot deg, og verge landet for Pål jarl. Det blir lenge til at de slutter å vise fiendskap mot deg, frende, om de først har kommet i gang med slikt. Jeg vil råde deg til å søke støtte der hvor det er nok å få, søk hos den som eier riket med rette at han vil unne deg det, hos den hellige Magnus jarl, din morbror. Jeg vil at du skal be til ham at han skal unne deg frendearven din og arven etter ham selv. Lov ham at du skal bygge en steinkirke i Kirkevåg på Orknøyene om du får makten der, den skal være prektigere enn noen annen kirke der i landet, og du skal la den vie til din frende Magnus jarl ; du skal love å gi så mye gods til kirken at den kan vokse i rikdom, og hans hellige levninger kan bli ført dit og bispe- setet med.>
Alle syntes dette var et godt råd, og løftet ble gitt.
Deretter stakk de til havs, og de fikk god bør og kom til Hjaltland, og der ble det glede hos begge parter over gjensynet. Hjaltlendingene hadde mye å fortelle fra Orknøyene, og Kol og hans menn ble liggende i Hjaltland en stund.
Det var en gang Kol rådførte seg med Une som det har vært talt om før ; han var noe til års kommen da han søkte til Kol etter å ha vært med på å ta livet av Brynjolv. Da spurte Kol : <Hva vil du, Une, råde til å gjøre for å få bukt med den veten som er stilt opp på Fridarøy? Og hva skal vi gjøre for at ikke en annen skal bli tent? Jeg spør deg om dette fordi jeg vet at du er klokere enn de fleste andre som er her. Og enda er det mange her som er høyere i rang.>
Une svarte : <Jeg er ikke mann for å legge råd opp, og med min gode vilje blir jeg ikke med på noe hærtog. Jeg vil heller si siden hva vi bør gjøre, om jeg kan tenke ut noe selv.>
Da det lei på, lot Kol gjøre klar mange små båter og ga seg på vei mot Orknøyene. Det var ingen andre høvdinger med enn Kol. Da de kom så langt at de kunne sees fra Fridarøy, lot Kol heise seil på alle båtene, og så satte han sine menn til å hamle så at det gikk så langsomt som mulig enda vinden sto inn rett akter, han lot ikke seilene bli heist høyere enn midt på masten og så lot han dem heise høyere når de hadde seilt en stund. Kol sa at da ville det fra Fridarøy se ut som om skipene nærmet seg mer og mer. <Da kommer de vel til å tenne ild på veten og så selv gå til Pål jarl og si fra til ham.>
Så snart veten på Fridarøy ble sett, slo Torstein Ragnasson ild i veten på Rinansøy, og deretter ble alle vetene tent på alle Orknøyene, og alle bøndene flokket seg om jarlen, og det ble en stor hærsamling. Men da Kol så at alle vetene brant, bød han sine menn å vende tilbake, han sa at det kunne nok være at dette voldte litt ugreie. Kol kom da tilbake til Hjaltland og sa til Une at nå fikk han komme med sitt råd.
Une fikk med seg tre unge Hjaltlendinger, de tok en seksring og noe redskap og fiskegreier. De kom til Fridarøy, og Une sa at han var norsk, men hadde giftet seg på Hjaltland og hadde tre sønner, han var blitt ranet av Ragnvald jarls menn, sa han, og hadde mye stygt å si om jarlen. Han fikk seg husvære der, og hans "sønner" rodde fiske, og han selv var hjemme og stelte med fangsten.Han kom seg i samtale med de folkene som bodde der, og han var godt likt.
Da Dagfinn hadde tent ild på veten, gikk han til Pål jarl, som før sagt. Og dit kom også alle jarlens høvdinger. Da ble det spørsmål om hvor Ragnvald og hans menn ble av, folk syntes det var rart at de aldri kom frem. Men hæren holdt seg likevel samlet i tre dager. Da tok bøndene til å murre og sa det var ren toskeskap å slå ild i veten for det om de så noen fiskere komme seilende i båtene sine. Torstein Ragnasson ble skjelt ut for at han hadde vært så dum å tenne veten på Rinansøy. Torstein svarte at han kunne ikke gjøre noe annet enn å slå ild i veten når han så at det var ild i veten på Fridarøy, og sa at det var Dagfinn som hadde skylden.
Dagfinn svarte : <Det kommer mye oftere vondt fra deg enn du kan si at det kommer fra meg.> Torstein ba ham tie og sprang opp med en øks og hogg til ham med en gang så han døde. Da grep de andre til våpen, og det ble slagsmål. Dette hendte på Rossøy, ikke langt fra Kirkevåg. Sigurd fra Vestnes og hans sønner Håkon Pik og Brynjolv, hjalp Lodve, Dagfinns far, og Torstein fikk hjelp av sine frender.
Det ble meldt fra til jarlen ; han kom til, men det varte lenge før de fikk skilt de stridende.
Da holdt Kuge fra Vesterøy en lang tale og sa : <Gjør nå ikke skam på jarlen og ta til å slåss dere imellom, for vi kan komme til å trenge dere alle sammen innen kort tid. Vi får se til at vi da er hverken uføre eller uenige. Dette gikk nok etter ønske for våre uvenner, det har vært en strek de har funnet på for å få ødelagt vetene. Men nå kan vi vente hver dag at de kommer, la oss regne med det. Dagfinn har ikke handlet av vond vilje, men han har vært litt raskere enn han burde ha vært.>
Kuge hadde truffet det rette, og han talte meget klokt. Enden ble at begge parter samtykte i å la jarlen dømme ; likevel ble det vedtatt at de skulle løse hærsamlingen og dra hjem. En mann som het Eirik, ble satt til å passe veten på Fridarøy.
Une hadde vært på Fridarøy en kort tid, han gikk til Eirik og sa : <Vil du at jeg skal passe veten for deg? Jeg har ikke annet å gjøre, og jeg kan godt sitte der og ikke gjøre noe annet.> Det tok Eirik imot. Men så snart det ikke var noen andre der, bar Une vann på veten og gjorde den så våt at det ikke var råd å få ild i den.
Ragnvald jarl og hans menn ble enige om å vente til det ble stormflo og østavær, for da var det nesten umulig å fare mellom Vesterøy og Rossøy, men det var godt mulig å seile fra Hjaltland til Vesterøy i østavær. Ragnvald jarl passet på å nytte været og kom en fredags aften i Hovn på Vesterøy og til Helge som bodde der. Det ble ikke tent noen vete, for da seilene ble sett fra Fridarøy, gjorde Eirik seg ferdig for å oppsøke Pål jarl og sendte en mann til Une med bud om at han skulle sette ild på veten. Men da budet kom dit, var Une borte, og da så budet ville tenne på veten, var den så våt at det ikke var mulig å få ilden til å fenge. Da Eirik fikk høre dette, skjønte han hvordan det hadde gått for seg, og han dro med en gang til Pål jarl og fortalte ham det.
Da Ragnvald jarl kom til Vesterøy, samlet alle øyskjeggene seg der, og Kuge og Helge ga råd om hva de skulle gjøre. Det ble til at folk på Vesterøy ga seg under Ragnvald og avla ed til ham.
Søndag hørte Ragnvald jarl messe der i torpet, de sto utenfor kirken. Da så de seksten mann komme gående, våpenløse og skallete, og underlig var de påkledd. Da kvad jarlen en vise :Etter helgen dro Ragnvald jarls menn rundt i de nærmeste bygdene, og alle ga seg under Ragnvald jarl.Seks seller vandret
sammen, med topp i pannen,
alle var de uten
kvinners aldersmerke,
det kan nå vi vitne
at der vest for havet
fins flest kollete møyer,
kald blåst står om øya.
En natt mens de var på Vesterøy, fikk jarlens menn nyss i at mennene på øya holdt et hemmelig ting og planla å svike Ragnvald jarl. Da jarlen fikk greie på det, sto han opp og gikk til tinget. Det som da hadde hendt, var at jarlens menn hadde banket opp mange av øyskjeggene og tatt Kuge bonde og satt ham i lenker, de sa at han var opphavsmann til disse planene. Da Ragnvald jarl kom til tinget, falt Kuge på kne for ham og sa at hans sak skulle ligge helt i Guds og jarlens hender. Kuge talte sin sak med mange og velvalgte ord, og mange støttet ham og sannet hans ord. Da kvad jarlen dette :Jarlen ga grid til alle. Så bandt de seg i nytt fellesskap.Ligge ser jeg om leggen
- låsen nekter den løpe -
på kveldfarende kallen,
Kuge, krumme jernet,
hold ingen nattemøter,
hold heller svorne eder,
stå ved gitte løfter,
en strek er lite lønnsom.
Det ryktedes at Ragnvald jarl hadde kommet til Orknøyene, og at det var mange som hadde gitt seg over til ham. Da var Pål på Rossøy, og han holdt ting der og rådførte seg med sine menn. Pål jarl ba om råd for hva han skulle gjøre i en slik knipe. Det kom mange forslag ; noen mente at han skulle dele landet med Ragnvald jarl, men de fleste av høvdingene og bøndene med, ville kjøpe Ragnvald bort med penger, de bød seg til å hjelpe med det. Andre ville heller slåss og sa at det hadde gått bra før. Ragnvald jarl hadde hatt speidere på tinget, og da de kom tilbake, spurte jarlen om hvordan det hadde gått. En skald som hadde vært med der, svarte jarlen slik :Da sendte Ragnvald jarl noen menn til biskopen og ba ham om å megle. Biskopen sendte bud etter Torstein Ragnasson og Torstein Håvardsson fra Sandøy og ba dem søke å få forlik i stand mellom frendene. Biskopen fikk det da til at det ble gitt en halv måneds grid så det ble mulig å søke å komme til et lengere forlik. Da ble øyene delt så at hver av jarlene skulle ha sin del til å dekke utgifter med denne stunden. Ragnvald jarl dro til Rossøy og Pål jarl dro til Rolvsøy.Jeg hører, store høvding,
hær av bønder mumle,
- våre fiender skjulte
sinnelaget på tinget -
mange mektige herrer,
metter av ulver, ønsket
at du skulle bo på skuter,
og Pål bli i landet.
Det var i denne tiden at dette hendte der i øyene : to frender av Svein Åsleivsson, Jon Veng fra Oppland i Håøy og Rikard fra Brekke, dro til Torkjel Flette på den garden Valtjov hadde eid, og brente ham inne sammen med åtte andre. Etterpå kom de til Ragnvald jarl og sa han fikk velge - hvis han ikke ville ta seg av dem, ville de gå til Pål jarl og pukke på sitt frendskap med ham. Jarlen avviste dem ikke. Da Havlide Torkjelsson fikk vite det, gikk han til Pål jarl og sa at hans far var brent inne, og Pål jarl tok seg av ham.
Etter dette gikk Jon og Rikard i forbund med Ragnvald jarl, og Ragnvald fikk snart mange menn på øyene, for han var vennesæl.
Ragnvald jarl ga hjemlov til Jon og Salmund og Aslak og mange andre av mennene sine ; men de ville heller vente til det kom en avgjørelse. Da sa Ragnvald jarl : <Jeg tror at om Gud vil at jeg skal få ha Orknøyene, vil han og den hellige Magnus, min frende, også gi meg kraft til å holde fast ved dem selv om dere reiser hjem til eiendommene deres nå.>
Da seilte de hjem til Norge.
Tidlig om våren hadde Svein Åsleivsson reist fra Suderøyene og opp i Skottland til vennene sine. Han var lenge i Atjoklar hos Maddad jarl og Margrete Håkonsdatter, og de talte hemmelig om mange ting. Der fikk Svein høre om ufreden på Orknøyene. Han dro da til Ottar jarl i Torså, han var bror til Frakokk, og Ljotolv søkte å få forlik mellom Ottar og Svein for det Frakokk hadde latt gjøre. Ottar lovte bøter for sin del. Jarlen lovte Svein vennskap også, og Svein lovte til gjengjeld Ottar jarl at han skulle støtte Erlend, sønn til Harald Slettmælt, så han kunne få sin farsarv på Orknøyene når han ville gjøre krav på den.
Svein byttet skip, og da han seilte derfra, hadde han en lasteskute og tredve mann. En nordvestlig vind tok ham over Petlandsfjorden og så videre vest for Rossøy til Evjusund og gjennom sundet til Rolvsøy. På enden av øya var det en stor hovde og under den en grov ur ; det lå ofte oter i uren. Da Svein og hans menn kom roende gjennom sundet, sa Svein : <Det er folk der oppe på hovden. La oss legge inntil og få vite nyheter av dem. Vi skal forkle oss litt, vi skal ta opp klessekkene våre og tyve mann skal legge seg ned i dem og ti skal ro. Vi må ikke la det gå for fort.>
Da de nærmet seg øya, ropte de til dem oppe fra hovden og sa at de skulle ro til Vestnes og føre det de hadde ombord til Pål jarl, for mennene på hovden trodde at de talte med kjøpmenn, og Pål jarl hadde vært gjest hos Sigurd på Vestnes om natten. Han hadde stått opp tidlig, og de hadde dradd sør på øya tyve sammen for å jage oter som lå i uren under hovden, og tenkte seg hjem til dugurds. Mennene ombord i lasteskuten rodde til lands og spurte hverandre om nytt. Mennene i lasteskuten sa hvor de kom fra og de spurte etter hvor jarlen var. De svarte at han var der på hovden hos dem. Dette hørte Svein og de andre som lå i sekkene, Svein sa de skulle legge til et sted der de ikke kunne sees fra hovden. Så sa Svein at de skulle væpne seg og at de skulle gå til åtak på jarlsmennene så snart de møttes. Og det gjorde de. De drepte nitten menn, men det falt seks menn for Svein. De tok Pål jarl til fange og førte ham ned på skipet, så vendte de stavnen og rodde tilbake samme vei de var kommet vest for Rossøy og vek så inn mellom Håøy og Grimsøy og derfra øst over Svelg til Breidafjord og deretter til Ekkjalsbakke. Der satte han igjen skipet sitt med tyve mann, selv dro han til Atjoklar til Maddad jarl og Margrete, søster til Pål jarl. De ble godt mottatt der, og jarlen ga Pål plass i høysetet hos seg. Da de hadde satt seg, kom Margrete inn med et stort følge av kvinner og hilste sin bror med et kyss. Så ble noen menn satt til å skjemte for dem. Pål jarl var temmelig fåmælt, det var ikke så underlig, for han måtte ha mye å tenke på.
Det er ikke sagt noe om hva Pål jarl og Svein talte med hverandre om så lenge de var sammen.
Maddad jarl og Margrete og Svein Åsleivsson hadde en samtale. Og om kvelden da det var slutt på drikkelaget, ble Svein og hans følge vist til et rom for seg for å sove, og de ble låst inne der. Slik ble det gjort hver kveld så lenge de var der.
En dag kom Margrete og kunngjorde at Svein Åsleivsson skulle seile til Orknøyene til Ragnvald jarl og be ham velge hvem han helst ville dele makten over Orknøyene med, Pål jarl eller Harald, som var hennes og Maddads tre år gamle sønn.
Da Pål jarl hørte det, sa han : <Om jeg får si min mening så er den slik : jeg har reist fra mitt rike på en måte som man sjelden har hørt make til. Jeg vil aldri mer komme tilbake til Orknøyene. Jeg ser at det er Guds vilje at dette skulle komme som en hevn for ugjerningen vi frender var skyld i. Men dersom Gud mener det er mitt rike, da vil jeg gi det til Harald, kan hende han får ha det. Jeg vil at man skal gi meg nok penger til at jeg kan kjøpe meg inn i et kloster og dere kan sette vakt der så jeg ikke kan slippe bort. Og jeg vil at du, Svein, skal reise til Orknøyene og si at jeg er blindet og lemlestet på annen måte, for vennene mine vil vel oppsøke meg om de får vite at jeg har helsen. Da kan det være at jeg ikke synes jeg kan nekte å bli med dem til mitt rike, for jeg tror at de synes det er mer skade å skilles fra meg enn det virkelig er.>
Det er ikke fortalt at jarlen sa flere ord enn disse.
Deretter seilte Svein Åsleivsson til Orknøyene, og Pål jarl ble igjen i Skottland.
Dette er Sveins utsagn om det som skjedde. Men det er de som forteller noe styggere : Margrete skal ha rådd Svein Åsleivsson til å blinde bror hennes, Pål jarl, og sette ham i fengsel, og siden fikk hun en annen til å drepe ham. Vi vet ikke om det er sant ; men det er en kjent sak at han aldri kom til Orknøyene siden, og ikke hadde han noen makt i Skottland heller.Videre til del 3 ----
Home