Orknøyingenes saga

Del 1

Kapittel 1 - 32

Frem til del : | 2 | | 3 | | 4 |

Home

 

Norge blir funnet

1.

   Det var en konge som het Fornjot, han rådde for landet som kalles Finnland eller Kvenland, det ligger østenfor bunnen av en havbukt som går inn mot Gandvik, vi kaller det der Helsingbotn. Fornjot hadde tre sønner, den ene het Le - ham kaller vi Æge -, den andre het Loge og den tredje Kåre, og Kåre var far til Froste som var far til Snø den gamle. Sønn til Snø het Torre, og han hadde to sønner; den ene het Nor, den andre Gor, datteren hans het Goe. Torre var en stor blotsmann, hvert år midt på vinteren holdt han det de kalte "Torreblot", og etter det fikk måneden navn.
   En vår ved Torreblotet hendte det at Goe ble borte. De lette etter henne, men fant henne ikke. Da måneden var gått, lot Torre blotingen fortsette, og nå blotet de for å få greie på hvor det var blitt av Goe. Det kalte de "Goeblot".
   Men de fikk ikke vite noe om henne allikevel.
Tre vintrer senere gjorde brødrene hennes et løfte om at de skulle lete henne opp slik : Nor skulle lete til lands, og Gor skulle lete i utskjær og øyer, han fór med skip. Begge brødrene hadde stort mannskap.
   Gor styrte skipene sine ut fra havbukten og i Ålandshav. Så lette han overalt i Sveaskjæra og alle øyene i Østersjøen, deretter i Gøtaskjæra og så kom han til Danmark og søkte i alle øyene der. Han fant frender der, de som stammet fra Le den gamle fra Læsø, og han seilte ennå videre derfra, men fikk ikke spurlag på søsteren sin.
   Nor, bror hans, ventet til det la seg snø på heiene så det ble godt skiføre; da dro han fra Kvenland inn om hav- botnen, og de kom til et sted hvor det bor et folk som kalles Lapper, det er bortenfor Finnmark. Lappene ville nekte dem å fare gjennom der, og det kom til kamp. Nor fór med så mye trollskap og fanteri at fienden mistet vettet så snart han hørte hærskriket og så de dragne våpen, og lappene la på flukt. Men Nor dro videre vest over Kjølen og var lenge på veien uten å se mennesker, de skjøt dyr og fugler for å skaffe seg mat. Slik gikk de til vannet begynte å renne vestover ned fra fjellet; da fulgte de elvene til de kom til havet. Der så de foran seg en stor fjord, en havbukt, det var store bygder der, og store daler gikk opp fra fjorden.
   Folk samlet seg mot dem, og det kom til et slag; men det gikk som det pleide i kamp mot Nor : alt folk falt eller flyktet, og Nor og hans menn gikk som ugress over åkeren. Nor fór rundt hele fjorden og la landet under seg, han gjorde seg til konge over herredene innenfor fjorden.
   Nor ble der sommeren over helt til det begynte å snø i heiene. Da tok han veien opp gjennom den dalen som går sørover fra fjorden.
   Landet ved fjorden heter nå Trondheimen.
Han lot noen av sine menn dra den ytre veien om Mørene. Han la landet under seg overalt der han kom. Da han kom sør over fjellet, var det en dalbunn foran ham, han reiste sørover videre gjennom dalen helt til han kom til det store vannet som heter Mjøsa. Der tok han vest over fjellet igjen, for han hadde fått høre at hans menn hadde tapt et slag mot en konge ved navn Sokne. De tok veien gjennom et herred som de kalte Valdres. Derfra dro de ned til sjøen og kom til en lang, trang fjord - den som nå heter Sognefjorden. Der møttes han og Sokne, og det sto et stort slag mellom dem, for trollskapen hans beit ikke på Sokne. Nor gikk hardt frem, han og Sokne skiftet hugg med hverandre, og der falt Sokne og mange av hans menn.

2.

   Deretter dro Nor inn i den fjorden som går nordover fra Sognefjorden, der hadde Sokne rådd før, der heter det nå Soknedal. Nor ble der lenge, og fjorden heter nå Norefjord. Der møtte han bror sin, Gor, men ingen av dem hadde hørt noe om Goe. Da Gor kom sørfra, hadde han lagt under seg hele landet langs kysten, og nå delte brødrene landene mellom seg, Nor fikk hele fastlandet, og Gor skulle ha alle øyene overalt hvor han kunne seile mellom øya og fastlandet med styret i lag.
   Derfra dro Nor til Opplandene og kom der det nå heter Hedmark. Der rådde en konge som het Rolv fra Berg, han var sønn av Svade jotun nordenfra Dovre. Det var Rolv som hadde tatt Goe Torresdatter og ført henne bort fra Kvenland. Han gikk med en gang mot Nor og bød ham tvekamp; de sloss lenge, og ingen av dem ble såret, til slutt ble de forlikt, Nor fikk Rolvs søster til ekte, og Rolv fikk Goe.
   Så dro Nor nordover igjen til det riket han hadde lagt under seg der; det kalte han NORVEG. Han rådde for det landet så lenge han levde, og sønnene hans kom etter ham, og de delte riket mellom seg. På den måten ble rikene mindre etter som kongene ble flere, og så delte det seg i fylker.

3.

Gor hadde øyene, derfor ble han kalt sjøkonge; sønnene hans het Heite og Beite, de var sjøkonger og store vill- styringer. De herjet mye i riket hos Nors sønner, og det kom til mange kamper mellom dem, og snart seiret den ene, snart den andre av partene. Beite la seg inn i Trondheimen og herjet der, han holdt til der det nå heter Beitsjø eller Beitstad; der lot han dra skipet over land fra Beitstad nord over Eldueid; han satte seg i løftingen og holdt om styrvolen, på den måten tilegnet han seg alt land som lå til babord. Det er mange bygder og et stort land.
   Heite, Gors sønn, var far til Sveide sjøkonge, far til Halvdan den gamle, far til Ivar Opplendingejarl, far til Øystein Glumra, far til Ragnvald jarl den mektige og den rådsnare.
 

Mørejarlene

4.

   Ragnvald jarl gikk sammen med Harald Hårfagre da han tok landet, og ga ham rådighet over begge Mørene og Romsdal. Han var gift med Ragnhild, datter til Rolv Nevja, og deres sønn var Rolv som vant Normandie. Han var så stor at ingen hest orket å bære ham, derfor ble han kalt Gange-Rolv. Fra ham stammer Rudajarlene og kongene av England. Ragnvald og Ragnhild hadde også sønnene Ivar og Tore Teiande; Ragnvald hadde frille- sønner også, de het Hallad og Rollaug og Einar - og han var den yngste.
   En sommer seilte Harald Hårfagre vest over havet for å tukte vikingene; han var lei av den ufreden som fulgte med dem når de herjet i Norge om sommeren, om vinteren var de på Hjaltland eller Orknøyene. Harald la under seg Hjaltland og Orknøyene og Suderøyene, og han kom helt vest til Man og ødela bygdene der. Han utkjempet mange slag og tok herredømme over land så langt vest at ingen norsk konge har kommet lenger siden.
   I et av slagene falt Ivar, sønn til Ragnvald jarl. Da kong Harald seilte vestfra, ga han Ragnvald jarl i sønnebøter Hjaltland og Orknøyene, og Ragnvald jarl ga begge landene til sin bror Sigurd som var stavnbu på Haralds skip. Før kongen seilte vestfra, ga han Sigurd jarlsnavn, og Sigurd ble igjen der vest.

5.

   Sigurd jarl ble en stor høvding; han slo seg sammen med Torstein Raud, sønn til Olav Hvite og Aud den dyptenkte, og de vant hele Katanes og mye mer av Skottland, Mærhøve og Ross. De lot bygge en borg i den sørlige delen av Mærhøve.
   Sigurd avtalte å møtes med Melbridge Tann, skottenes jarl; de skulle møte begge to på et avtalt sted med førti mann hver for å forlikes. Men da dagen kom som var avtalt, mente Sigurd at skottene var lite å stole på, og så lot han sette 80 mann på 40 hester. Da Melbridge fikk se dem, sa han til sine menn :
   <Nå har Sigurd sveket oss, for jeg ser to mannsføtter på hver hesteside, det må være dobbelt så mange menn som ridehester. La oss vise mot, og la oss se til at hver og en av oss har felt en mann før vi dør.>
   De gjorde seg ferdig til kamp. Da Sigurd så hva de drev på med, sa han til sine menn :
<Halvparten av våre folk skal gå ned av hesteryggen, og de skal komme bak på skottene når hærene ryker sammen; men vi skal ri på så hardt vi bare kan og bryte opp fylkingen deres.>
   Og slik gikk det. Det ble en hard, men ikke lang kamp før Melbridge og hans menn falt. For å vise seg lot Sigurd hodene deres feste ved salreimene, og så red han og hans menn hjem, stolte av seieren. Da de hadde ridd et stykke, ville Sigurd spore hesten med foten, og da slo han leggen mot tannen som stakk frem av Melbridges hode, han fikk et lite sår og i det såret slo det seg verk så det hovnet opp, og det ble hans bane.
   Sigurd den mektige ble hauglagt ved Ekkjalsbakke.
Sønn til Sigurd het Guttorm, han rådde for landet ett år og døde barnløs. Da Ragnvald Mørejarl fikk høre at både far og sønn var døde, sendte han sin sønn Hallad vestover, og kong Harald ga ham jarls navn. Da Hallad kom der vest, slo han seg ned på Rossøy. Men vikinger fór rundt på øyene og over til Nes (Katanes) og rante og drepte. Da bøndene klagde til Hallad jarl over de skadene de led, fant han det vanskelig å rette på sakene, og så ble han lei av jarleverdigheten. Han veltet seg ut av jarledømmet og tok bondes rett og seilte til Norge.
   Folk syntes at han hadde båret seg uverdig at.

6.

   To danske vikinger slo seg ned i landene, den ene het Tore Treskjegg og den andre Kalv Skurva. Da Ragnvald jarl fikk høre dette, likte han det slett ikke, han kalte til seg sine to sønner, Tore og Rollaug. Rolv var ute og herjet på den tiden. Ragnvald spurte hvem av de to ville dra vestover til øyene. Tore svarte at det fikk han rå for, om han skulle reise eller ikke.
<Jeg har det for meg at du har din fremtid her,> sa jarlen, <dine veier går ikke herfra.>
   Da spurte Rollaug : <Vil du at jeg skal reise?> Jarlen sa : <Det er ikke laget for deg at du skal ha jarledømme; dine fylgjer er på vei til Island, der skal din ætt vokse, og den blir gjæv der i landet.>
   Da gikk den yngste sønnen hans, Einar, frem og sa : <Vil du at jeg skal dra til Øyene? Jeg skal love deg noe du sikkert vil like, jeg skal aldri mer komme deg for øynene. Jeg har lite godt å skilles fra her, og jeg har liten tro på at jeg får dårligere fremtid annetsteds enn her.>
   Jarlen sa : <Du passer dårlig til å være høvding, for din mor var trellefødt i all sin ætt; men det er sant nok at jeg vil synes det er bedre jo fortere du kommer av gårde og jo senere du kommer tilbake.>
   Ragnvald ga Einar en tjuesesse med fullt mannskap, og kong Harald ga ham jarlsnavn.
 
 

Torv-Einar

7.

   Einar seilte vestover til Hjaltland, og der sluttet folk seg til ham. Så seilte han sør til Orknøyene og vendte seg med en gang mot Kalv og Tore Treskjegg. Det kom til kamp, og begge vikingene falt. Da ble dette verset kvedet:

Han ga trollene Treskjegg,
Torv-Einar drepte Skurva.

   Deretter la han landene under seg og ble en stor høvding. Han var den som først fant på å skjære torv til brenne av jorden på Torvnes i Skottland, for det var lite ved der på øyene. Einar var en stor og stygg mann, blind på det ene øyet, men han så likevel bedre enn de fleste.

8.

   Da Harald Hårfagres sønner vokste til, ble de svære voldsmenn og ugreie å ha i landet; de gikk mot kongens jarler, drepte noen, og noen jaget de bort fra eiendommene deres. Snøfridssønnene Halvdan Hålegg ("Langbein") og Gudrød Ljome, gikk imot Ragnvald jarl og drepte ham og la hans rike under seg.
   Da kong Harald fikk vite det, ble han meget vred, og gikk mot sønnene sine. Halvdan løp ombord på et skip og seilte vest over havet, og Gudrød ga seg over til sin far. I bot for hans far ga kong Harald Tore sin datter Ålov (Årbot) til ekte og jarlsnavn og farsarven hans.
   Halvdan Hålegg kom til Orknøyene, og da det ble kjent at kong Haralds sønn var kommet dit, ble folk oppskremt, og noen ble Halvdans håndgangne menn; Einar jarl rømte fra øyene opp i Skottland. Halvdan underla seg øyeneog gjorde seg til konge over dem. Einar kom tilbake samme året, og han og Halvdan møtte hverandre. Det ble en hard strid, og Einar seiret. Halvdan sprang overbord i mørket om kvelden.
   Da kvad Einar en vise : Kvadene er de samme som i Harald Hårfagres saga og er  gjengitt i skaldekvad.

   Om morgenen da det lysnet, fór de rundt på øyene og lette etter folk, om det var noen som hadde kommet seg unna. Da tok Einar ordet og sa : <Jeg vet ikke riktig hva jeg ser borte i Rinansøy, snart står det oppreist, snart legger det seg ned, det må enten være fugl eller folk. Jeg får dra dit bort og se etter.>
   Der fant de Halvdan Hålegg, og Einar lot riste ørn på ryggen hans med sverd, de skar ribbeinene fra ryggraden og dro ut lungen og ga ham til Odin for å få seier.
   Da dette spurtes i Norge, gremmet Halvdans brødre seg og lovte hverandre å seile ut til Orknøyene og ta hevn. Men kong Harald var skyld i at det dro ut med dem. Da Einar fikk høre hva de truet med, kvad han :

 
På mitt liv er mange
lystne, av gode grunner,
menn av ymse ætter,
ikke småbårne heller;
men før de har felt meg,
får de ikke vite
hvem av oss som ender
under ørnekloa.

   Litt senere seilte kong Harald vest over havet og kom til Orknøyene. Einar rømte fra øyene over til Katanes. Derpå gikk det menn imellom dem, og de ble forlikte. Harald la skatt på øyene, bød at de skulle betale seksti mark i gull. Einar bød seg til å betale hele skatten alene, men tok da som sin eiendom all odel på øyene. Bøndene samtykte i det, for de rike mente at de kunne løse inn sin odel, og de fattige hadde ingen penger til skatten. Einar betalte det hele, og jarlene eide all odel siden i lang tid, inntil Sigurd jarl Lodvesson ga den tilbake til orknøy- ingene.
   Kong Harald vendte tilbake til Norge, og Einar jarl rådde for Orknøyene i et langt liv og døde sottedøden. Han hadde tre sønner, en het Arnkjel, den andre Erlend og den tredje Torfinn Hausakljuv. Da Harald Hårfagre døde, ble Eirik Blodøks konge i to år. Da kom Håkon Adalsteinsfostre til landet, og Eirik rømte bort. Arnkjel og Erlend jarler, Torv-Einars sønner, falt i England med Eirik Blodøks.
   Gunnhild og sønnene hennes kom siden til Orknøyene og la dem under seg, og de ble der en stund. De seilte fra øyene til Danmark, men først hadde de giftet Ragnhild, datter til Eirik og Gunnhild, med Arnfinn, sønn til Torfinn jarl, og så slo Torfinn seg ned på øyene. Han var en stor høvding, svær til å herje. Han døde sottedøden og er hauglagt på Haugseid på Ragnvaldsøy, han skal ha vært en mektig mann.
 

Torfinn jarl og hans sønner

9.

   Torfinn hadde fem sønner, en het Arnfinn, den andre Håvard den årsæle, den tredje Lodve, den fjerde Ljot og den femte Skule. Ragnhild Eiriksdotter tok livet av sin mann Arnfinn i Myrkkol på Katanes, og hun giftet seg med bror hans Håvard den årsæle. Håvard tok jarledømmet og var en god høvding og årsæl.
   Einar Klining het en mann som var søstersønn til Håvard, han var en stor høvding, holdt et stort følge og var på hærferd om sommeren. Han var i gjestebud hos Håvard, og i dette gildet talte de sammen om mangt, Ragnhild og Einar. Hun sa at en mann som han passet bedre enn hans frende Håvard til å være jarl, og hun sa at en kvinne var godt gift om hun fikk en slik mann. Einar ba henne ikke komme med slikt snakk, han sa at Håvard var den gjæveste mann som var på øyene, og at hun var riktig godt gift.
   Ragnhild svarte : <Håvard og jeg kommer ikke til å være gift så lenge heretter. Sant å si er det nok folk her på øyene som ikke alt synes for stort for, dersom du vraker verdigheten.>
   Hennes overtalelse vakte begjæret hos Einar og fikk ham til å svike sin frende jarlen; de to ble enige om at han skulle drepe Håvard jarl, og så skulle hun gifte seg med ham. Litt senere ville Einar gi seg av sted. Da sa en spåmann som var med ham : <Gjør ikke dette nå i dag, vent heller til i morgen, ellers kommer det til å bli ættedrap i ætten i lange tider fremover.> Einar lot som han ikke hørte. Håvard var da på Steinnes på Rossøy, der møttes de, og det ble en hard strid, men det varte ikke lenge før jarlen falt.
   Det heter Håvardsteigen der de sloss. (Ukjent sted)
Da dette spurtes, mente folk at Einar hadde gjort seg til niding. Og da ville Ragnhild ikke ha noe mer med ham å gjøre og sa at det var bare løgn at hun skulle ha lovt seg til ham. Hun sendte bud etter Einar Hardkjeft, han var sønn til en annen av Håvards søstre.Da Einar kom, sa hun at slike frender som jarlen hadde, var det en skam at ingen ville hevne ham, hun sa at hun ville gjøre alt for at jarlen skulle bli hevnet. <Det er så klart>, sa hun, <at alle gode menn vil sette den høyest som hevner jarlen, og den som gjør det, har også gjort seg fortjent til å få riket etter ham.>
   Einar svarer : <Det sies at De stundom sier noe annet enn det De mener, frue. Om én skal øve dette verk, vil han til gjengjeld ha sikkerhet for at du lar ham få riket og noe annet som han ikke synes er mindre viktig.> Og dermed sluttet samtalen.
   Etter dette dro Einar Hardkjeft til Einar Klining og drepte ham. Men Ragnhild sendte bud etter Ljot, bror av Arnfinn og Håvard, og giftet seg med ham. Ljot overtok jarledømmet og ble en stor høvding.
   Einar Hardkjeft hadde nå drept sin frende, og likevel var han ikke kommet nærmere jarledømmet enn han var før. Han var meget misnøyd med sin skjebne og ville få seg menn og søke å ta øyene med makt. Han fikk lite folk, for orknøyingene ville heller tjene sønner av Torfinn Hausakljuv. Og om litt lot jarlen drepe Einar Hardkjeft.

10.

   Skule, Ljots bror, dro opp i Skottland, og der ga skottekongen ham jarlsnavn. Så fór han ned til Katanes og samlet folk og satte derfra over til øyene og yppet strid om makten med sin bror Ljot.
   Ljot samlet en hær og dro mot Skule, og Ljot hadde flest menn. Men da de møttes, ville Skule bare slåss. Det ble en hard kamp, og Ljot seiret, Skule flyktet over til neset og opp i Skottland. Ljot fulgte etter ham og ble der en tid og fikk mange med seg.
   Da kom Skule ridende ned fra Skottland med en stor hær som skottekongen og Magbjod jarl hadde latt han få, de møttes med Ljot i Dalane på Katanes, og der kom det til et stort slag. Skottene gikk voldsomt på i førstningen av kampen, Ljot bød sine menn å verge seg bak skjoldene og stå fast imot, da så skottene ikke kom noen vei egget Ljot sine menn og sloss selv som den djerveste. Slik sto slaget på en stund, da ble skottenes fylking brutt til slutt, og de flyktet. Skule fortsatte å kjempe, men til slutt falt han.
   Ljot tok hele Katanes under seg, og det ble ufred mellom skottene og Ljot jarl, for skottene likte ikke at de hadde tapt.
   Mens Ljot jarl var på Katanes, kom Magbjod jarl ned fra Skottland med en stor hær, og Ljot og han møttes på Skidamyr, og Ljot hadde ingen hær imot. Men likevel gikk Ljot jarl så kraftig frem at skottene måtte vike, og det var ingen lang kamp før de flyktet, de som var i live, og de fleste var såret. Ljot vendte hjem med seier, men hans menn var svært medtatte, og han selv hadde fått et sår som førte til hans død.
 

Sigurd Lodvesson

11.

   Lodve ble jarl etter Ljot, han var en stor høvding. Han ble gift med Edna, datter til irerkongen Kjarvall, og deres sønn var Sigurd Digre. Lodve døde sottedøden og er hauglagt ved Havn på Katanes.
   Sigurd, sønnen hans, ble jarl etter ham. Han var en stor høvding og hadde mye land. Han holdt med makt Katanes mot skottene, hver sommer hadde han hær ute; han herjet i Suderøyene, Skottland og Irland.
   En sommer bød Finnleik skottejarl Sigurd til kamp en fastsatt dag på Skidamyr. Sigurd ba sin mor om varsel, hun var trollkyndig. Jarlen fortalte henne at forskjellen på hærene deres ikke var mindre enn syv mot én.
   Hun svarte : <Jeg skulle ha fødd deg opp i ullkurven min lenge, hadde jeg visst at du kom til å leve evig. Men lagnaden rår for livet, hvor man så er. Det er bedre å dø med ære enn å leve med skam. Ta her et merke som jeg har laget til deg med all min kunst. Jeg venter at det skal bringe seier til ham det er båret for, død til ham som bærer det.>
   Merket var kunstferdig laget og et utmerket stykke håndverk, det var gjort som bilde av en ravn, og når vinden blåste i det, var det som om ravnen løftet seg til flukt. Sigurd jarl ble vred over morens ord. Han ga orknøyingene odelen deres tilbake for at de skulle hjelpe ham.
   Så gikk han mot Finnleik jarl på Skidamyr, og begge fylkte sin hær. Først i kampen ble Sigurd jarls merkes- mann skutt ned. Jarlen kalte på en annen til å bære merket, men da de hadde kjempet en stund, falt han også. Tre merkesmenn falt for jarlen, men han vant seier.
   Og orknøyingene fikk igjen odelen sin.

12.

   (Olav Tryggvesson herjet i vest i fire år etter at han kom fra Vendland før han lot seg døpe i Syllingene. Derfra dro han til England og ble gift med Gyda, søster til den irske kong Kvåran. Han ble i Dublin en tid, helt til Håkon jarl sendte Tore Klakk vestover for å lokke ham derfra. Olav kom vestfra med fem skip, han kom først til Orknøyene, der møtte han Sigurd jarl i Åsmundsvåg på Vågaland med tre skip som han skulle på herjetog med. Olav lot jarlen kalle og sa at han ville tale med ham. De møttes, og da sa Olav til ham . <Jeg vil at du skal la deg døpe, du og hele ditt folk ellers skal du dø, og jeg vil fare med ild og brann over alle øyene.> Da jarlen skjønte hvordan det var fatt, la han saken i Olavs hender, og kongen lot ham døpe og tok som gissel hans sønn som het Hvalp eller Hund, i dåpen ga kongen ham navnet Lodve. Derpå ble alle øyene kristnet. Olav seilte østover til Norge, og Lodve fulgte med ham.)

   Lodve levde ikke lenge, og etter hans død, viste Sigurd jarl ikke noen lydighet mot kong Olav. Han giftet seg med datter til skottekongen Melkolm; deres sønn var Torfinn jarl.
   Sigurd jarl hadde tre andre sønner, en het Sumarlide, en annen Bruse, og den tredje het Einar Vrangmunn.
Fem år etter Svolder-slaget seilte Sigurd til Irland for å hjelpe kong Sigtrygg Silkeskjegg, han satte sine eldre sønner til å styre landet, men sønnen Torfinn overlot han til oppfostring hos hans morfar skottekongen.
   Da Sigurd jarl kom til Irland, stevnet han og Sigtrygg Silkeskjegg med hæren mot irerkongen Brjån. De møttes langfredag. Da var det ingen som ville bære ravnemerket. Jarlen bar det så selv og falt der. Kong Sigtrygg flyktet. Brjån falt også, men seieren var på hans side. (Brianslaget ved Clontarf 1014)
 

Sigurd jarls sønner

13.

   Etter Sigurd jarls fall, tok sønnene hans riket, det var Sumarlide, Bruse og Einar og de delte det i tre; Torfinn var da hos skottekongen, han var bare fem år gammel da Sigurd, far hans, falt. Skottekongen ga sin dattersønn Torfinn Katanes og Suderøyene og jarlsnavn og satte menn til å styre landet sammen med ham. Torfinn jarl ble tidlig voksen og var en stor og sterk mann, med svart hår; han var ikke gammel før det var lett å se at han hadde store krav. De to brødrene Bruse og Einar var ulike av sinn. Einar var stri og pågående, ikke lett å komme ut av det med og en stor kriger. Bruse var stillferdig og rolig, smålåten og talte godt. Sumarlide var mest lik Bruse av sinnelag, han var den eldste av brødrene, levde kortest og døde sottedøden.
   Da Sumarlide var død, krevde Torfinn hans rike i Orknøyene. Einar sa at Torfinn hadde fått Katanes og Suderøyene, det var et rike som far deres hadde hatt, og det var mer enn en tredjedel av Orknøyene; han ville ikke la Torfinn få noen del av arven etter Sumarlide. Men Bruse ville la ham få det og ville frafalle sin del. <Jeg vil ikke kreve mer av riket,> sa han <enn den tredjedelen jeg har med rette.>
   Einar tok da under seg to tredjedeler av øyene, han ble mektig og fikk mange menn under seg. Om sommerne var han mye ute på hærferd, men det var slett ikke alltid utbyttet var så stort. Bøndene tok til å bli lei av denne tjenesten, men jarlen holdt grisk fast ved alle pålegg, og det nyttet ikke for noen å si imot ham.
   Einar var meget hovmodig, det ble uår i riket hans fordi han krevde så mye tjeneste og så mye av det gods bøndene eide. Men i den delen av landet som Bruse rådde for, var det godt år og velstand blant bøndene; derfor ble han vennesæl.

14.

   Det var en mann som het Amunde (Åmunde, hos Snorre), han var mektig og rik og bodde på Laupandenes i Sandvik på Rossøy. Hans sønn het Torkjel, han var den dugeligste mann som vokste opp der på Orknøyene. Amunde var en klok mann og en av de mest ansette menn på øyene.
   En vår hadde jarlen stort utbud som han pleide, og bøndene mukket, de klaget sin nød for Amunde og ba ham om å tale deres sak for jarlen.
   Amunde sa at jarlen hørte lite på hva han sa - <og det kommer lite ut av det. Jeg tror det er farlig om vi to skulle bli uenige, slik som vi er laget begge to. Jeg vil ikke ha noe med det,> sa han. De talte da med Torkjel om saken. Han hadde liten lyst, men da de gikk inn på ham, lovte han at han skulle ta seg av den. Amunde mente han hadde vært for snar til å love.
   Da jarlen holdt ting, talte Torkjel på bøndenes vegne, han la ut om bøndenes nød og ba jarlen gi etter for dem. Einar svarte pent og sa at han skulle tenke over det som var sagt. <Jeg hadde tenkt å ha seks skip med meg fra landet, men nå skal jeg ikke ha mere enn tre. Men, Torkjel, du må ikke be om dette en gang til.>
   Bøndene takket Torkjel så meget for hjelpen. Jarlen dro i vikingeferd og kom tilbake om høsten.
Neste vår holdt jarlen ting igjen og med utbud hos bøndene. Da talte Torkjel på ny og ba jarlen gi etter for bøndenes ønsker. Jarlen svarte i sinne og sa at Torkjel bare hadde gjort det verre for bøndene ved å gå i forbønn for dem. Einar ble så rasende at han sa at neste vår skulle ikke begge parter, både han selv og bøndene komme helskinnet fra tinget. Og dermed oppløste han tinget.
   Men da Amunde fikk vite hva som hadde hendt mellom Torkjel og jarlen, ba han Torkjel dra bort. Denne seilte da over til Katanes og Torfinn jarl; der ble han i lang tid og var fosterfar for jarlen så lenge denne var barn ennå. Han ble kalt Torkjel fostre og var en framifrå mann.
   Flere mektige menn flyktet fra Orknøyene for Einars overgrep, mange flyktet til Torfinn jarl, og noen reiste til Norge eller andre land.

15.

   Da Torfinn jarl ble voksen, sendte han bud til sin bror Einar og krevde av ham det riket på Orknøyene som han mente han hadde rett til, og det var en tredjedel av øyene. Einar var ikke meget lysten på å minke sin makt. Da Torfinn jarl hørte det, bød han ut hær på Katanes, og da Einar jarl fikk vite om utbudet, samlet han en hær og dro mot Torfinn og tenkte å slåss mot ham. Bruse jarl samlet også menn og kom dem i møte og søkte å få dem forlikt. De kom overens om at Torfinn jarl skulle få en tredjedel av riket på Orknøyene som han hadde rett til, og Bruse og Einar jarler slo sine deler sammen, og Einar skulle styre dem og ha landevernet. Når en av dem døde, skulle den som levde lengst, arve hele riket. Det var en ulik overenskomst, for Bruse hadde en sønn, Ragnvald, men Einar hadde ingen sønner.
   Torfinn jarl satte menn til å ta vare på det riket han hadde på Orknøyene, selv var han mest på Katanes. Einar jarl var oftest på hærferd om sommeren, i Irland eller Skottland eller i Bretland
   En sommer da Einar jarl herjet i Irland, slåss han mot Konofogor, irenes konge, i Ulvreksfjord. Einar jarl tapte og mistet mange menn. Sommeren etter seilte Øyvind Urarhorn vestfra Irland og ville til Norge; han fikk kvasst vær og storm. Da styrte Øyvind inn i Åsmundsvåg og ble liggende værfast der en tid. Einar jarl fikk høre om det, og han seilte dit med mange mann, han tok Øyvind til fange og lot han drepe, men han ga grid til de fleste av hans menn. Og de seilte hjem til Norge samme høsten og kom til kong Olav og fortalte ham at Øyvind var drept. Kongen sa ikke stort til det, men en kunne merke på ham at han kjente det som at han mistet en god mann og at det var ham meget imot. Kongen pleide aldri å si stort når det var noe han ikke likte.
   Torfinn jarl sendte sin fosterfar ut til øyene for å hente de skattene han hadde til gode. Einar jarl ga mye Torkjel skylden for at Torfinn jarl hadde reist krav om en del av øyene. Torkjel skyndte seg bort fra øyene igjen og over til neset, og han fortalte Torfinn jarl at Einar jarl hadde tenkt å ta livet av ham om ikke vennene hans hadde varslet ham. <Nå har jeg to ting å velge mellom, enten får jarlen og jeg møtes slik at saken mellom oss blir avgjort, eller også får jeg reise så langt bort at jarlen ikke kan få makt over meg.>
   Torfinn jarl rådde ham sterkt til å dra østover til Norge og oppsøke kong Olav. <Du vil bli aktet blant høybårne menn hvor du så kommer. Men jeg kjenner så godt både ditt og jarlens sinn at jeg vet at det ikke blir lenge før dere bruker våpen på hverandre.>
   Så gjorde Torkjel seg ferdig til å dra til kong Olav, og om høsten seilte han til Norge og var hos kong Olav den vinteren, og kongen viste ham varmt vennskap. Kongen tok ham ofte med på råd; han syntes som sant var, at Torkjel var en klok mann som visste å rå. Kongen skjønte snart på det han sa at han ikke mente det samme om begge jarlene, han var Torfinns venn, men hadde mye å utsette på Einar jarl.
   Tidlig neste vår sendte kongen et skip vest over havet til Torfinn jarl med bud om at jarlen skulle komme til ham. Torfinn oppsatte ikke ferden, for løfte om vennskap fulgte med budet.

16.

   Torfinn jarl seilte øst til Norge og oppsøkte kong Olav. Han ble godt mottatt og var der lenge utover sommeren. Da han ville seile vestover igjen, ga kong Olav ham et langskip, stort og godt og med fullt utstyr. Torkjel fostre tok av sted sammen med jarlen, og jarlen ga ham det skipet han hadde kommet vestfra med om sommeren. Kongen og jarlen skiltes som de beste og kjæreste venner.
   Torfinn jarl kom til Orknøyene om høsten. Da Einar jarl fikk høre det, holdt han mange menn hos seg, og de lå på skipene om natten. Bruse jarl var igjen mellommann og ville forlike brødrene. Det ble til at de sluttet fred igjen og bekreftet forliket med ed.
   Torkjel fostre skulle da være med i forliket, og det skulle være vennskap mellom ham og Einar jarl. Det ble også fastslått at hver av dem skulle gjøre gjestebud for den andre, og jarlen skulle komme først til Torkjel i Sandvik. Da jarlen kom til gjestebudet, ble han staselig bevertet, men han var ikke i godlag. Det var en stor gildestue med dør i begge ender.
   Den dagen jarlen skulle reise og gjorde seg ferdig til å dra bort, skulle Torkjel følge ham og bli hans gjest. Torkjel sendte noen menn i forveien for å speide der de skulle ferdes dagen etter. Da de kom tilbake, fortalte de Torkjel at de hadde funnet tre bakhold med væpnede menn - <og vi tror sant å si det ligger svik bak>.
   Da Torkjel hørte det, somlet han med å bli ferdig og kalte sammen sine menn. Jarlen ba ham se til å bli ferdig og sa at det var på tide å komme av sted. Torkjel sa at han hadde mye å utrette først og han gikk ut og inn. Det brant en langild på gulvet. Torkjel gikk inn gjennom den ene døren fulgt av en mann som het Hallvard, en islending av austfjordsk ætt. Han lukket døren etter seg. Torkjel gikk innover i rommet mellom ilden og der hvor jarlen satt. Jarlen spurte : <Er du ikke snart ferdig?> Torkjel svarte : <Nå er jeg ferdig.> Dermed hugget han jarlen i hodet.
   Jarlen stupte fremover gulvet. Hallvard sa : <Jeg har aldri sett maken til rådløshet - at dere ikke drar jarlen ut av ilden!> Han kjørte ei øks inn under nakkebenet på jarlen og vippet han opp på pallen.
   Han og Torkjel gikk ut, ikke den veien de var kommet inn, men gjennom den andre døren, og der utenfor sto Torkjels menn fullt væpnede.
   Jarlens menn kom til for å hjelpe ham, men han var alt død, og de var for håndfalne alle sammen til å hevne. Det var kommet for brått på, ingen hadde ventet seg noe slikt av Torkjel. De fleste som var der inne, var dertil våpenløse, og mange var også før Torkjels gode venner.
   Og så var det vel så laget at Torkjel skulle leve lenger.
Torkjel gikk til skipet sitt, og jarlsmennene dro bort. Torkjel seilte samme dag øst over sjøen, det var etter vinter- natt. De kom til Norge i god behold; Torkjel oppsøkte med en gang kong Olav og ble godt mottatt, kongen var vel nøyd med hans verk. Torkjel ble hos ham vinteren over.
 

Torkjel etter drapet på Einar jarl

17.

   Da Einar jarl hadde falt fra, tok Bruse jarl den del av landet som Einar hadde hatt før, for det var mange vitner på de vilkår som Einar og Bruse var kommet over ens om den gang de avtalte fellesskap. Torfinn jarl mente det var rettest at han og Bruse hadde hver sin halvdel av øyene, men Bruse hadde likevel to tredjedeler den første vinteren. Om våren krevde Torfinn jarl land av Bruse, han ville ha halvdelen av landet, men det gikk Bruse ikke med på. De satte hverandre stevne om saken. Vennene deres meklet for å få dem forlikt, men da viste det seg at Torfinn ikke ville gå med på noe annet enn at han fikk halvdelen av øyene, og han sa til og med at Bruse trengte ikke mer enn en tredjedel, med det sinnelag han hadde. <Jeg var fornøyd med å få tredjedelen av landet i arv etter min far, det var heller ikke noen som gjorde krav på mer for meg. Men nå har jeg med rette fått en tredjedel til i arv etter bror min. Og selv om jeg ikke er sterk nok til å kjempe med Dem, frende, så kommer jeg nok til å søke en annen utvei enn å gi fra meg riket på den måten.>
   Dermed sluttet møtet.
Men Bruse innså at han sto ikke likt mot Torfinn, for denne hadde mye større makt og dertil støtte av sin morfar, skottekongen. Derfor tok Bruse den utvei at han seilte fra landet østover til kong Olav; han tok med seg sin sønn Ragnvald som da var ti år gammel. Jarlen ble godt mottatt da han kom til kongen ; han kom frem med sitt ærend og sa hvordan saken sto mellom ham og broren, og han ba kongen om hjelp til å beholde sitt rike og bød til gjengjeld kongen fullt og helt vennskap.
   Kongen svarte, han tok til med å tale om hvordan Harald Hårfagre hadde tilegnet seg all odel på Orknøyene - <og siden har jarlene hatt øyene i len, men aldri i eie ; og provet på det er, >sa han, <at da Eirik Blodøks og sønnene hans var på Orknøyene, var jarlene deres undermenn. Og da min frende Olav Tryggvason kom dit, ble Deres far Sigurd jarl hans mann. Jeg har nå tatt hele arven etter ham, og jeg vil tilby deg å bli min mann, så skal jeg gi deg øyene i len. Når jeg så gir deg min støtte, får vi friste om det blir deg eller din bror Torfinn med skottekongens hjelp som kommer til å vinne. Men om du ikke går med på dette vilkår, vil jeg gjøre krav på en odel og eiendom som vi frender har der vest.>
   Jarlen tenkte over kongens ord og rådførte seg med sine venner om hva han skulle svare, om han skulle inngå et forlik med kong Olav og bli hans mann - <jeg tror ikke det er så visst hva som kommer til å hende meg om jeg sier nei, for kongen har gjort det klart for meg hva for krav han mener å ha i øyene, og så stor makt som han har og ettersom jeg er kommet hit, vil det være en lett sak for ham å gjøre som han vil med meg.>
   Skjønt jarlen syntes det var noe å si mot begge handlemåter, valgte han å legge alt i kongens hånd, både seg selv og riket. Kong Olav fikk av jarlen makt og styre over alle sine arveland, og jarlen ble kongsmann og forpliktet seg med eder.

18.

   Torfinn jarl fikk høre at hans bror Bruse hadde seilt østover til kong Olav for å søke støtte hos ham. Men fordi Torfinn jarl alt hadde vært hos kong Olav og blitt hans venn, mente han at han hadde ordnet alt bra for seg der og var viss på at mange ville støtte hans sak. Likevel valgte Torfinn jarl å skynde seg av sted til Norge og mente det ikke skulle bli så lang tid mellom hans og Bruses komme, og han tenkte at Bruse ikke skulle få lagt frem sin sak for kongen før Torfinn var kommet. Men det gikk ikke slik som Torfinn tenkte, for da han kom til kong Olav, var alt klappet og klart mellom kongen og Bruse. Torfinn jarl visste heller ikke før han hadde truffet kong Olav, at Bruse hadde gitt fra seg riket.
   Med en gang Torfinn jarl og kong Olav møttes, kom kongen med det samme krav som han hadde stillet til Bruse, han krevde av Torfinn jarl at han skulle overlate til kongen den delen av Orknøyene som kongen før hadde hatt. Jarlen svarte vennlig på kongens ord og sa at han satte hans vennskap høyt, - <og dersom De, herre,> sa jarlen, <synes at De trenger min hjelp mot andre høvdinger, har De full rett til den. Men jeg kan ikke godt bli Deres håndgangne mann, for jeg har alt før svoret skottekongen troskap.>
   Kongen merket at jarlen vek unna i svaret på den saken de hadde fremme, og så sa han : <Dersom du, jarl, ikke vil bli min mann, byr jeg et annet vilkår : jeg setter den mann til å rå over Orknøyene som jeg ønsker ; men du skal sverge at du ikke skal kreve noe av landene og la dem som jeg setter til å styre være i fred for deg. Om du ikke vil gå med på dette, så vil de som rår for landene, mene at de kan vente seg ufred av deg. Og da kan du vel ikke synes at det er rart at <det følger dal etter hól>!> (ordspråk : det går opp og ned.)
   Jarlen svarte, han ba kongen gi ham frist til å tenke over saken og rådføre seg med vennene sine. Kongen gjorde som han ba, ga jarlen tid og lov til å spørre sine venner til råds. Jarlen ba da kongen om at fristen skulle vare til neste sommer så han fikk reise hjem først. <Alle mine rådgivere er hjemme,> sa han, <og jeg er selv bare barnet ennå.> Men kongen sa han fikk velge enten - eller.
   Torkjel fostre var hos kongen da. Han sendte i all stillhet bud til jarlen og ba ham for all del ikke skilles fra kongen uten å være forlikt med ham, nå som han var kommet i hans makt. Han mente at bare det ene vilkåret kunne komme på tale, det å la kongen rå i alle ting. Torfinn syntes ikke det var lystelig å gi opp håpet om å få sin arvedel, og sverge på at menn som ikke var ættbårne til det skulle få ha riket i fred for ham. Men da han mente det var uvisst om han fikk slippe bort uten det, valgte han å gå kongen til hånde og bli hans mann, slik som Bruse, bror hans, hadde gjort.
   Kongen merket at Torfinn holdt mer på sin rang enn Bruse, derfor trodde han ikke sikkert på Torfinn. Kongen innså at Torfinn kunne vente seg støtte av skottekongen om han brøt forliket. Kongen hadde også vett til å se at Bruse gikk nødigere med på alle overenskomster, men hadde tenkt å holde det han lovte. Torfinn derimot gikk glatt med på alt når han først hadde gjort opp med seg selv hvilken vei han ville gå ; da godtok han gladelig hva som helst og gjorde ingen innsigelser mot kongens formulering av avtalene. Men kongen hadde en mistanke om at Torfinn ikke aktet å holde forliket.

19.

   Da kong Olav hadde tenkt vel over saken, lot han blåse til stort stevne og lot også begge jarlene kalle. Da sa han : <Forliket mellom meg og Orknøy-jarlene vil jeg nå gjøre kjent for alle. De har samtykket i at jeg skal ha myndighet over Orknøyene og Hjaltland, og de er nå mine menn og har svoret ed til meg. Jeg vil gi dem øyene i len, Bruse får en tredjedel og Torfinn får den andre tredjedelen, slik som de hadde før. Men den tredjedelen Einar hadde, lar jeg tilfalle meg selv i bøter fordi han drepte Øyvind Urarhorn, min hirdmann og kjære lagsfelle. Den delen av landene vil jeg gjøre som jeg vil med. Jeg krever at dere to jarlene mine at dere forliker dere med Torkjel Amundesson som drepte Einar, broren deres. I denne saken vil jeg dømme, om dere vil samtykke i det.>
   Det gikk som det pleide, de samtykte i alt det kongen sa. Torkjel sto frem og tok ved kongens dom i saken, og dermed sluttet tinget. Kong Olav dømte at det skulle være bøter so for tre lendmenn etter Einar, men en tredjedel av bøtene skulle ettergis fordi Øyvind hadde vært skyldig.
   Torfinn jarl ba kongen om lov til å reise, og da han fikk det, gjorde han seg fort seilklar. En dag like før han var ferdig satt han ved drikken på skipet sitt. Da kom Torkjel Amundesson plutselig til ham og la hodet sitt i fanget hans og sa han kunne gjøre med det hva han ville. Jarlen spurte hvorfor han gjorde noe slikt, - <vi er jo nå forlikte etter kongens dom. Stå bare opp.> Torkjel sto opp og sa : <Det forliket som kongen fikk istand mellom oss, vil jeg ikke stole på når det gjelder Bruse. Og så langt det gjelder deg, skal du alene rå. Selv om kongens dom gir meg igjen mine eiendommer på Orknøyene og gir meg rett til å være i landet der, så kjenner jeg Deres sinnelag godt nok til å vite at det ikke er trygt for meg på øyene med mindre jeg har Deres tillatelse til å komme der. Det kan jeg love dem>, sa han, <at jeg skal aldri mer komme til Orknøyene, hva så kongen sier til det.>
   Jarlen tidde først ; så tok han til orde : <Torkjel, vil du at jeg skal dømme i saken mellom oss og ikke bry meg om kongens dom, da skal det første bud i forliket vårt være at du skal følge med meg til Orknøyene og bli hos meg og ikke skilles fra meg med mindre jeg gir deg lov til det. Du skal ha skyldighet til å verge landet for meg og gjøre alle de ting som jeg ønsker, så lenge vi begge lever.>
   Så sto Torkjel frem og lovte jarlen alt han hadde bedt om. Jarlen sa at pengebøtene skulle de snakke om siden, men han tok Torkjel i ed, og Torkjel fulgte ham med en gang. Jarlen seilte av sted, og han og kong Olav såes ikke mer.
   Bruse jarl ble tilbake og tok det mer med ro. Før han seilte, hadde kong Olav et møte med ham og sa : <Det ser ut for meg som jeg må ha deg, jarl, som tillitsmann der vest for havet. Jeg har tenkt at du skal få ha to tredjedeler av landet og rå for dem slik som du gjorde før, jeg vil at du ikke skal være mindre mann og ikke ha mindre makt nå som du er min håndgangne mann, enn før du ble det. Din troskap vil jeg sikre meg på den måten at din sønn Ragnvald skal bli igjen her. Jeg mener at om du har to tredjedeler av landet og dertil min støtte, så må du kunne holde din rett like overfor Torfinn jarl.>
   Bruse tok med takk imot dette å få to tredjedeler av landet. Han ble i Norge bare kort tid etter dette før han seilte av sted og kom vest til Orknøyene om høsten.
   Ragnvald, Bruses sønn, ble igjen hos kong Olav. Han var en uvanlig vakker mann, med stort hår som var gult som silke. Han vokste seg tidlig stor og sterk og var en meget dyktig mann, hadde både godt vett og en vakker fremtreden. Han var lenge hos kong Olav.
   Da brødrene Torfinn og Bruse kom vest til Orknøyene, tok Bruse styret over to tredjedeler av øyene og Torfinn over en tredjedel. Han satt mest på Katanes og i Skottland og satte sine menn til å styre på øyene. Bruse hadde hele landvernet alene. Og på den tiden var det mye herjinger, nordmenn og dansker herjet stadig på vikingtog i vest, og de kom ofte innom øyene når de var på vei vestover eller kom vestfra, og da røvet de på nesene. Bruse klaget over at Torfinn ikke bar noen av utgiftene på Orknøyene og Hjaltland, men tok skatter og avgifter fra hele sin del. Da tilbød Torfinn at de skulle ordne det slik at Bruse skulle ha en tredjedel av landet og Torfinn to tredjedeler, men så skulle Torfinn ha landvernet alene. Dette byttet gikk ikke i orden med en gang, men det ble likevel til slutt til det at Bruse fikk en tredjedel og Torfinn to.
   Dette hendte da Knut hadde tatt makten i Norge og Olav hadde flyktet fra landet.

20.

   Torfinn jarl ble en stor høvding. Han var større og sterkere enn folk flest, stygg, svarthåret, med skarpskårne trekk, stor nese og buskete bryn. Han var stridig og grisk både etter gods og ære ; han hadde oftest seier, var dristig i kamp, hadde pågangsmot. Han var fem år da hans morfar, Melkolm skottekonge, ga ham jarlsnavn og herredømme over Katanes, som det er skrevet før, og han var fjorten år gammel da han bød ut mannskap fra landet sitt og herjet i andre høvdingers rike.
   Torfinn jarl hadde mye støtte av sin frende skottekongen, det gjorde sitt til å styrke hans makt på Orknøyene at denne støtten var så nær. Skottekongen døde da de to brødrene Bruse og Torfinn var blitt forlikte. Karl Hundeson tok makten i Skottland, han mente også å ha rett til Katanes som skottekongene før hadde hatt. Han ville ha skatt av dette riket som annensteds, men Torfinn jarl mente på at han ikke hadde fått for stor arv etter sin morfar om han fikk Katanes. Han hevdet at dette riket var gitt ham som gave, og han ville ikke betale skatt av det. Dette gjorde at det ble stort fiendskap mellom dem, og de herjet i hverandres land. Kong Karl ville sette en mann som het Mutatan eller Muddan og som var søstersønn av ham, til høvding på Katanes og ga ham jarlsnavn. Muddan rei da ned til Katanes og hentet seg folk fra Suderland. Dette gikk det bud om til Torfinn jarl, og han samlet seg en hær på Katanes, og Torkjel fostre kom med en stor hær ute fra Orknøyene og møtte jarlen. Torfinn hadde nå den største hæren og han dro mot Muddan. Da skottene skjønte at de hadde minst folk, ville de ikke slåss, men rei opp i Skottland igjen ; Torfinn jarl fulgte etter dem, han la under seg Suderland og Ross og herjet vidt omkring i Skottland. Så vendte han tilbake til Katanes, Torkjel seilte ut til øyene igjen, og leidangsfolket dro hjem.
   Jarlen satt i Dungalsbø på Katanes og hadde fem langskip og så mange menn at det var nok til mannskap som trengtes til dem. Muddan dro til kong Karl i Beruvik og sa til ham at det ikke hadde gått så glatt for ham. Kong Karl ble meget vred da han hørte at det var herjet i hans land, han gikk med en gang ombord i skipene, det var elleve langskip og en stor hær, og med dem stevnet han nordover ut for Skottland. Han sendte Muddan med mange menn tilbake til Katanes, og Muddan rei da over land gjennom Skottland, og det var meningen at han skulle komme den veien, og så skulle de ha Torfinn i saksen.
   Om Karl er det å fortelle at han seilte like til Katanes, og da var det ikke langt mellom ham og Torfinn. Da valgte Torfinn å gå ombord på et skip og styre ut på Petlandsfjorden, han eslet seg over til Orknøyene. Det var så kort imellom dem at Karl og hans menn så seilene til Torfinn da han seilte østover i fjorden, og de seilte straks etter ham. Torfinn og hans menn hadde ikke sett seilene til de andre, og han stevnet østover mot øyene og ville til Sandvik. Han la til øst under Dyrnes og sendte bud til Torkjel at han skulle samle folk. Bruse hadde den nordligste delen av øyene, så han var der.
   Torfinn lå under Dyrnes, som sagt, og hadde kommet der sent på dagen. Men om morgenen da det lysnet, visste de ikke ordet av før Karl kom roende mot dem med elleve skip. De hadde da valget mellom å løpe i land og overlate skipene med alt godset til fienden, eller legge til kamp og la skjebnen råde. Torfinn kalte på sine menn, ba dem ta frem våpnene og sa at han ikke ville ta flukten, han ba dem ro djervt mot fienden.
   Derpå bandt begge hærene sammen skipene sine. Torfinn jarl egget sine menn, han ba dem gå på av alle krefter og storme hardt på i førstningen, skottene kunne ikke stå imot et slikt åtak, sa han.
   Denne kampen ble både lang og hard, og det var lenge en ikke kunne se hva vei det bar. Arnor jarlaskald taler om slaget i Torfinnsdråpa :

Karl lærte av fyrsten
fryktelig brynjelære,
løst lå ikke lovdungs
land der øst ved Dyrnes ;
frem sine fem snekker
førte modig kjempe
mot elleve skeider,
arg i hug og fluktsky.

Skånselsløst la hæren
skip mot skip, på tiljer
segnet menn. I skotters
blod ble våpen vasket.
Jarlens hjerte skalv ei,
strenger klang, og stålet
bet mens blodet silte,
bjarte piler suste.

   Torfinn jarl egget nå sine menn til å gå kraftig på ; han la sitt skip mot Karls skip, og det ble en veldig kamp. De skottene som sloss foran masta på kongeskipet, holdt seg slett, og da sprang Torfinn jarl frem fra løftingen på sitt skip og kjempet djervt og modig. Da han så at det ble tynnere med folk på Karls skip, ropte han til sine menn at de skulle borde det. Da kong Karl fikk se det, ba han sine menn hugge skipet løs fra de andre skipene og styre unna. Men Torfinn og hans menn fikk tak i Karls skip med stavnljåer. Torfinn ba at merket skulle opp på skipet, og han fulgte det selv, og en stor flokk menn kom etter ham. Da sprang Karl fra skipet sitt fulgt av de menn som ennå sto oppreist - men de fleste var falt på det skipet ; han sprang over på et annet skip og ba mennene der ta til årene. Skottene la på flukt, og Torfinn jagde dem.
   Så sier Arnor :

Kort var ikke kampen
- krass var den - med spydet,
min drotten med mindre
mannskap jog de andre ;
ravn skrek over hæren,
sårede kongsmenn segnet,
jarlen seiret sør for
Sandvik - vi farget sverdet.

   Karl seilte unna sørover til Breidefjord og gikk i land der og samlet en ny hær. Torfinn vendte tilbake til slag- plassen. Der kom Torkjel fostre ham i møte, og tilsammen hadde de en stor hær. De seilte nå etter Karl og hans menn sørover til Breidefjord, og da de kom til Skottland, tok de med en gang til å herje. Det ble sagt dem at Muddan var på Katanes nord ved Torså og hadde en stor hær der ; han hadde sendt bud til Irland etter hjelp, for der hadde han mange frender og venner og ventet å få støtte derfra.
   Torfinn og Torkjel ble da enige om at Torkjel fostre skulle seile nordover langs Katanes med noe av hæren, mens Torfinn ble liggende ved Skottland og herjet der. Torkjel kom av sted uten at noen visste det, alle mennesker på Katanes var trofaste mot ham, derfor var det ingen som sa noe om hans ferd, og han kom til Torså om natten og kringsatte huset der Muddan og hans menn lå og sov, og han satte ild på huset. Muddan lå i et loft, og idet han løp ut og ned fra loftsvalen, hugget Torkjel etter ham og rammet han i halsen og hugget av ham hodet.
   Etter dette overga de andre seg, men noen kom seg på sprang unna. Mange ble drept, men de fleste fikk grid. Torkjel ble der ikke lenge, men seilte tilbake til Breidefjord ; han hadde da med seg hele den hæren han hadde fått tak på fra Katanes og Suderland og Ross. Han møttes med Torfinn jarl sør ved Mærhøve og fortalte ham hva som hadde hendt, og jarlen takket ham for det han hadde utrettet. De ble liggende der en stund begge to og herjet.
   Om kong Karl er det å si at han reiste opp i Skottland etter slaget med Torfinn jarl og samlet nytt mannskap. Han dro sammen en hær sørfra Skottland, både fra øst og vest og helt sør til Saltire. Da møtte han en hær fra Irland, den Muddan hadde sendt bud etter. Med hele denne hæren stevnet han mot Torfinn jarl, og de møttes ved Torvnes sør for Breidefjord. Det ble et stort slag, skottene hadde en mye større hær enn Torfinn.
   Torfinn jarl gikk i spissen for sin fylking. Han hadde en forgylt hjelm på hodet, sverd ved beltet og spyd i hånden, og han hugget med begge hendene. Det sies at han var den fremste av alle sine menn. Han gikk først på der irerne hadde fylket seg, og han og hans følge gjorde et åtak så hardt at de andre vek tilbake for ham og fikk aldri rettet seg opp igjen.
   Da lot Karl bære sitt merke frem mot Torfinn, det ble en hard kamp, men det endte med at Karl tok flukten, og noen sier at han falt.
   Arnor jarlaskald sier dette :

Ulvemat farget eggen
ildrød der på Torvnes,
- mandag var det - unge
mesteren bar skylden ;
han holdt et sverdting
hist ved Ekkjalsbakke,
tynnslipt sverd i striden
sang mot Skottlands konge.

Høyt bar hjalters herre
hjelm i spydlarmen,
fryktelig gikk fyrsten
frem, hans spydodd rødmet,
min drotten tok makten
mild bak bretske skjoldet ;
Lodves frende brente
mens han fanget hærmenn.
 

   Torfinn jarl jaget de flyktende langt opp i Skottland, deretter dro han omkring i landet og la det under seg. Alle ga seg under ham der han kom, han var helt sør til Fife og underla seg landet.
   Mens han oppholdt seg i Fife, sendte han fra seg Torkjel fostre og noe av hæren. Da skottene fikk vite at jarlen hadde sendt fra seg en del av hæren, gikk noen av de menn som før hadde gitt seg under ham, nå imot ham. Da jarlen merket svik, samlet han sine menn og gikk mot dem. Skottene ble litt senere i åtaket da de merket at jarlen var budd på det.
  Torfinn jarl gikk til kamp med en gang han møtte skottene, de torde ikke verge seg, men tok straks flukten og flyktet vide veier i mark og skoger. Da jarlen hadde jaget dem, samlet han sine menn og sa at han ville la brenne den bygda de var i, på den måten ville han lønne skottene for fiendskap og svik. Jarlsmennene dro omkring i by og bygd og brente alt det de kom over så det ikke sto et kott igjen ; de drepte alle de menn de fant, men kvinner og gammelt folk rømte til skogs. Jarlens menn hadde tatt mange til fange og jagde dem bundne foran seg.
   Så sier Arnor jarlaskald :

Skotters bosted brannen
brått fikk lagt i aske,
røde flammer tente
tørre tak den dagen.
Hærmann hevnet sviket
hardhendt, samme sommer
tapte skotter slaget
tre ganger mot jarlen.

   Etter dette dro Torfinn jarl nordover gjennom Skottland til skipene sine, han la landet under sreg hvor han kom. Så kom han nord til Katanes og ble der vinteren over. Hver sommer hadde han siden leidang ute og herjet omkring i vest-landene ; om vinteren satt han mest i ro.
   Torfinn jarl viste seg som en storkar på Orknøyene, han holdt hele sin hird og mange andre storfolk med mat og drikke så at de ikke trengte å gå i skytninger, slik pleier konger og jarler å beverte sine menn i julen ellers i andre land.
   Så sier Arnor jarlaskald :

Masket malt drakk Ragnvalds
ætlings menn den vinter,
dryg og raus var jarlen,
drakk med sine hærmenn.

   På den tiden døde Bruse jarl, og Torfinn jarl tok alle Orknøyene under seg.

21.

   Om Ragnvald Brusesson skal det sies at han var med i slaget på Stiklestad den gang da Olav den hellige falt. Ragnvald kom seg bort med de andre som flyktet. Han førte kong Olavs bror, Harald Sigurdsson, med seg fra slaget ; da var Harald hardt såret. Ragnvald fulgte ham til en småbonde for å bli leget, selv dro Ragnvald øst over kjølen til Jemtland og derfra til kong Anund i Svitjod. Harald ble hos bonden til han ble frisk igjen ; da ga bonden ham sin sønn til følge, og de dro øst til Jemtland og derfra til Svitjod, de lot ingen få vite hvem de var.
   I Svitjod møtte Harald igjen Ragnvald Brusesson, og de dro begge to øst i Gardarike sammen med mange andre som hadde vært i kong Olavs følge. De fór helt til de kom til kong Jarisleiv øst i Holmgard. Kongen tok imot dem på beste måte for den hellige kong Olavs skyld. De ble landvernsmenn i Gardarike sammen med Eiliv jarl, sønn av jarlen Ragnvald Ulvsson. Ragnvald Brusesson ble igjen i Gardarike da Harald Sigurdsson dro til Miklagard.
   Ragnvald hadde landvernet en stund hver sommer, men var i Holmgard om vinteren. Kong Jarisleiv satte ham høyt, og han var derfor aktet av alle andre. Arnor jarlaskald sier at Ragnvald utkjempet ti store slag mens han var i Holmgard :

Så sier menn at stridens
stormgud fór med haglskur
mot skjold vel ti ganger
i Gardar, kamplysten.

   Da Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson kom for å hente Magnus Olavsson øst i Gardarike, var Ragnvald i Aldeigjuborg og tok imot dem. Det var så vidt han ikke la hånd på Kalv før Einar fikk forklart ham hva de kom for. Einar lot si til Ragnvald at Kalv angret sitt feiltrinn da han felte den hellige kong Olav fra landet hans, og at han ville bøte det for Magnus, Olavs sønn. Han sa at Kalv ville heve Magnus til makt i Norge og styrke ham mot knytlingene. Da Ragnvald hørte det, falt han til ro.
   Einar ba at Ragnvald skulle følge dem opp til Holmgard og legge saken frem for kong Jarisleiv, og det sa Ragnvald ja til. De leide seg hester i Aldeigjuborg, og så kjørte de opp til Holmgard og oppsøkte kong Jarisleiv. De la frem sitt ærend og sa at de var blitt så lei av knytlingenes styre, og mest lei av Alfiva, så nå gikk det ikke lenger, de ville ikke tjene dem mer. De krever at kong Jarisleiv skal la dem få kong Olavs sønn Magnus til høvding. Ragnvald talte om saken for kongen og dronning Ingegjerd og mange andre.
   Kongen hadde liten lyst til å gi Magnus over til nordmennene slik som de hadde faret med den hellige kong Olav, far hans. Men det ble da til at elleve av de gjæveste menn avla ed til kong Jarisleiv på at dette var helt trygt og til å stole på. Kong Jarisleiv hadde slik tro på Ragnvald at han ikke krevde ed av ham, han skulle ellers vært den tolvte.
   Kalv avla ed til Magnus på at han skulle følge ham innenlands og utenlands og gjøre alle de ting som Magnus mente ville tjene til å øke og trygge hans makt. Deretter tok nordmennene Magnus til konge, og de ble hans hånd- gangne menn.
   Kalv og hans følge ble i Holmgard til det led i mot jul, da dro de ned til Aldeigjuborg og fikk seg skip, og da isen løsnet om våren, seilte de vestover. Ragnvald Brusesson ga seg på ferd med kong Magnus, de kom først til Svitjod - som det er sagt i sagaen om kong Magnus - og derfra dro de til Jemtland og så østfra over Kjølen til Verdal.
   Da kong Magnus kom til Trondheimen, gikk alt folk under ham med en gang ; han dro ut til Nidaros og ble tatt til konge over hele landet på Øreting. Etter dette ble det oppgjør mellom ham og kong Svein, slik som det er fortalt i Norges kongers historie.
   Da Ragnvald Brusesson kom til Norge, fikk han høre at hans far var død, og at Torfinn jarl hadde tatt makten over alle øyene. Ragnvald ville da gjerne av sted og oppsøke sin odelsjord og ba kongen om lov for det. Kong Magnus skjønte at dette var nødvendig og støttet ham i saken, ga ham jarledømme og tre langskip, alle med godt mannskap. Han ga ham en tredjedel av øyene, det var den tredjedel som kong Olav hadde eid og hadde gitt til hans far Bruse jarl. Kong Magnus lovte Ragnvald jarl fullt vennskap og sa at han skulle få støtte av ham når han trengte det. De skiltes som gode venner.

22.

   Ragnvald Brusesson jarl seilte vestover til Orknøyene og kom først til gardene far hans hadde eid. Han sendte bud til sin frende Torfinn jarl og gjorde krav på den tredjedelen av øyene som hans far hadde rådd for. Han lot Torfinn jarl få vite at kong Magnus hadde overlatt til ham, Ragnvald, den tredjedelen som kong Olav hadde eid ; han krevde for seg denne tredjedelen og den andre med sin frende Torfinn jarls gode vilje.
   På den tiden lå Torfinn jarl i strid med suderøyingene og irerne ; han mente at han hadde god bruk for hjelp av stridsmenn. Han ga det svar til Ragnvalds sendemenn at Ragnvald så visst kunne få ta i sin makt den tredjedelen av øyene som han eide med rette, - <men den tredjedelen som kong Magnus regner for sin, den ga vi til kong Olav mer fordi vi var kommet i hans makt enn fordi vi syntes det var rett og riktig. Enigheten mellom oss frender varer lengst om vi ikke taler for meget om den delen av landet, for den har lenge vært årsak til strid. Dersom Ragnvald vil være en trofast frende og hjelper for meg - slik som han burde være for frendskaps skyld - så mener jeg at den delen av mitt rike som han har til glede for seg og til støtte for meg, er i de beste hender. Jeg har mer bruk for hans hjelp enn jeg har for de skattene jeg kunne fått ut av den delen.>
   Sendemennene vendte nå tilbake og fortalte ragnvald at Torfinn jarl hadde samtykket i at Ragnvald skulle ha to tredjedeler av landet dersom han ville støtte ham, Torfinn, slik det sømmet seg for frender. Ragnvald jarl svarte at han ikke mente å ha gjort krav på mer enn det han eide. Men siden Torfinn jarl så villig ga fra seg landet, skulle han gjerne være en støtte og en god venn for ham, sa han, slik som frendskapen mellom dem tilsa.
   Ragnvald jarl tok da under seg to tredjedeler av landet, og slik sto saken vinteren over. Men tidlig neste vår sendte Torfinn jarl bud til sin frende Ragnvald jarl og krevde at han skulle fare i hærtog med ham og ha med seg så mange menn han kunne få. Da budet kom til Ragnvald jarl, gikk han straks i gang med å samle folk og dro sammen alle de skip han kunne få tak i. Da flåten var seilklar, seilte han til Torfinn jarl, denne hadde da også gjort sin flåte ferdig. Han tok godt imot sin frende Ragnvald, de gikk i lag med hverandre. Frendene Torfinn og Ragnvald herjet sammen den sommeren omkring på Suderøyene og Irland og mange steder i Skottland.
   Torfinn la landet under seg der de kom. Den sommeren kjempet de et stort slag der det heter Vatnsfjord, der ble det et stort mannefall. Slaget begynte tidlig på dagen, og frendene fikk en klar seier. Om denne kampen taler Arnor jarlaskald :

Jeg vet der det Vatnsfjord heter
var jeg i stor fare,
merkes kan vår drottens
verk. Jeg var med jarlen.
Folk bar fredags morgen
fort skjoldborg fra skipet,
jeg så ulven gape
grådig mot åpne såret.

   Etter dette slaget vendte de tilbake til Orknøyene og satt der i ro vinteren over. Slik holdt de på i åtte år ; Ragnvald jarl hadde to tredjedeler av øyene, og Torfinn jarl brydde seg ikke med dem. Hver sommer var de ute og herjet, stundom sammen og stundom hver for seg, så som Arnor sier :

Ymse folk han kuet,
irske hærmenn segnet,
briter, blandingshæren,
brann tok skotteveldet.

   Alt gikk godt mellom frendene så lenge de var sammen, men når ondsinnete menn la seg imellom, ble det ofte uenigheter.
   Torfinn jarl bodde lange stunder på Katanes.

23.

   Det var en sommer da Torfinn jarl herjet på Suderøyene og Skottland ; han lå der det kalles Gaddgedlar, det er der hvor Skottland og England møtes. Han hadde sendt noen menn av hæren sør til England for å gjøre strandhogg, for alt fe var drevet unna der han var. Men engelskmennene ble var at vikingene kom, og da samlet de seg og gikk imot dem, de tok fra dem alt feet og drepte alle som dugde av dem, men sendte noen av ransmennene tilbake og ba dem fortelle Torfinn jarl hvordan de skulle gjøre vikingene lei av å rane og rapse, de brukte mange hånlige ord. Ransmennene kom tilbake til Torfinn jarl og sa hvor ille det var gått dem. Han sa at det var ille at mennene hans var drept, men det var det ikke noe å gjøre med. Men, sa han, det var all grunn til å la engelskmennene få igjen for den hån og spott som de hadde gitt på kjøpet, han sa de fikk skilles denne gangen, men de skulle nok møtes igjen til sommeren om han fikk ha helsen.

24.

   På den tiden var Harde-Knut herre i England og Danmark. Torfinn jarl vendte tilbake til Orknøyene og var der vinteren over. Tidlig om våren bød han ut mannskap over hele riket sitt, og han sendte bud til sin frende Ragnvald også, og Ragnvald samtykte ; han bød ut menn fra hele sitt rike. Torfinn jarl samlet hær fra Orknøyene og Katanes, han hadde også en stor hær fra Skottland og Irland, og fra alle Suderøyene fikk han folk. Med hele denne hæren gikk han mot england, slik som han hadde lovet.
   Harde-Knut var i Danmark da dette sto på. Da jarlene kom til England, tok de til å herje og rane med en gang. De høvdingene som var satt der til landevern, gikk mot dem med en hær, og det kom til et stort og hardt slag. Jarlene seiret. Deretter dro de omkring i England og herjet vidt og bredt, drepte folk og brente bygder hvor de kom. Dette taler Arnor om :

Englands menn vil minnes
meget lenge kampen,
ei kom høyere høvding
hit, mer raus mot hæren,
tynnslipt sverd suste,
såret Ragnvald gamles
ætt, der sør for Man modig
mannskap stormet fremad.

Jarl lot stundom stangen
stå på anglers ættjord,
faner lot han flyve,
farget ørnens tunge ;
ild slo opp, og haller
ødtes, røyk opp veltet,
folk ble jagd på flukten,
flammer sto mot himmelen.
 

   Torfinn jarl kjempet to store slag i England ; han hadde mange mindre trefninger der han drepte en del menn. Han lå der og herjet nesten hele sommeren igjennom, og om høsten seilte han hjem til Orknøyene og ble der om vinteren.

25.

   Det var på denne tid at Kalv Arnesson ble landflyktig for kong Magnus. Han seilte da vest over havet til sin svoger Torfinn jarl ; Torfinn var gift med Ingebjørg jarlemor, datter til Finn Arnesson. Kalv var i stor yndest hos jarlen, han holdt stort følge, og det ble dyrt for jarlen. Det var mange som sa til Torfinn jarl at han burde ikke la Ragnvald få ha to tredjedeler av øyene, så store utgifter som han hadde selv.
   Da sendte Torfinn jarl menn ut til øyene til Ragnvald jarl og krevde av ham den tredjedel av landet som Einar jarl Vrangmunn hadde hatt. Da dette budet kom til Ragnvald jarl, forela han det for sine venner, og så kalte han Torfinn jarls sendemenn til seg.
   Ragnvalds svar var at den delen av øyene som nå ble krevd av ham, hadde han fått i len av kong Magnus, og kongen regnet den for sin farsarv. Han sa at kongen derfor hadde rett til å avgjøre hvem av dem som skulle ha denne delen av øyene, og han ville ikke gi slipp på den dersom kongen ville at han skulle ha den.
   Med dette svaret vendte sendebudene tilbake og ga det til Torfinn jarl, og de mente at det de krevde, sikkert ikke var å få uten strid. Da Torfinn jarl hørte det, ble han mektig vred og sa at det ikke var rett og riktig at kong Magnus eide hans, jarlens, brorsarv, den var blitt avstått mer fordi de var kommet i kong Olavs makt enn fordi det var rett arveskifte. <Jeg synes ikke at Ragnvald lønner meg godt for at jeg nå en stund har latt ham få fristed i mitt rike, dersom jeg ikke skal få min brorsarv uten å slåss for den.>
   Torfinn jarl ble sint for dette, og det varte ikke lenge før han sendte menn til Suderøyene og opp i Skottland og samlet en hær. Han lyste at han aktet å gå mot Ragnvald jarl og krevde uten nåde det som han ikke fikk på fredelig vis.
   Dette fikk Ragnvald jarl høre. Han stevnet til seg sine venner og klaget for dem over at hans frende Torfinn jarl ville gå imot ham med en hær og by ham ufred. Han spurte dem hvor stor hjelp de ville gi ham, og sa at han ikke ville gi slipp på det han hadde, helt uprøvet. Han ba om å få vite deres mening, og da ble det svært forskjellige svar. Noen var enig med Ragnvald jarl og sa at det var rimelig han ikke ville dele riket. Men så var det noen som syntes at det var rimelig om Torfinn jarl ville ha riket en stund siden Ragnvald  før hadde hatt den delen som hadde tilhørt Einar jarl ; de sa at det ikke var rådelig for Ragnvald å gå til kamp mot Torfinn med den hær han kunne reise fra to tredjedeler av øyene, når Torfinn rådet over en tredjedel av øyene og dessuten over Katanes, en stor del av Skottland og alle Suderøyene. Det var også de som mente at Ragnvald burde søke å få forlik ; de ville at Ragnvald jarl skulle tilby Torfinn jarl å ha det halve av øyene, og så kunne frendene kanskje bli enige ennå.
   Men da Ragnvald jarl skjønte at hver talte for seg, men at alle rådde ham fra å reise seg til motstand, kom han frem med det som var hans vilje ; han sa at han ikke ville gjøre noe forlik om å dele riket, da ville han heller oppsøke sin fosterbror kong Magnus og høre om han ville gi ham noen støtte så han kunne beholde riket sitt.
   Han ga seg av sted og seilte østover til Norge og stoppet ikke før han kom til kong Magnus. Da han var kommet frem, fortalte han kongen alt om saken. Kongen tok godt imot Ragnvald jarl og innbød ham til å være der så lenge han ville og ta imot et len som var stort nok til underhold for seg og sine menn. Men Ragnvald jarl sa at hans ønske var at kongen ville gi ham midler til å få igjen sitt rike. Kong Magnus svarte at han gjerne skulle støtte ham til å få det han krevde.
   Ragnvald ble ikke lenge i Norge før han seilte vestover til Orknøyene igjen. Da hadde han et stort og vakkert følge som kong Magnus hadde gitt ham. Kongen sendte også bud til Kalv Arnesson at han skulle få igjen sine eiendommer og ha landsvist i Norge dersom han ville støtte Ragnvald jarl i hans mellomværende med Torfinn jarl.

26.

   Ragnvald jarl seilte fra Norge vestover til Orknøyene. Han kom i land på Hjaltland og samlet folk og seilte derfra sørover til Orknøyene. Han stevnet til seg vennene sine og fikk mer folk der.
   Torfinn jarl var da på Katanes, og han fikk snart høre om Ragnvald og hans ferd. Han samlet da folk fra Skottland og Suderøyene.
   Ragnvald jarl sendte straks bud til Kalv Arnesson om det kong Magnus hadde sagt, og Kalv tok kongens ord meget godt opp.
   Ragnvald jarl samlet sin hær på Orknøyene og ville sette over til Katanes, og da han var midt i Petlandsfjorden, hadde han tredve storskip. Der kom Torfinn jarl mot ham med seksti skip, men de fleste var små. De møttes ut for Raudaberg, og det ble kamp med en gang. Kalv Arnesson var der også med seks skip, alle store, men han tok ikke del i kampen.
   Det ble et veldig hardt slag, begge jarlene egget sine menn. Da kampen hadde vart en stund, var mannefallet størst hos Torfinn jarl, det kom mest av at han ikke hadde så store skip. Selv hadde Torfinn jarl et stort skip, det var godt rustet og han la det dristig frem. Men da de små skipene var ryddet, ble det sterk pågang på jarleskipet bra begge bord. Da kom de i nød, de fleste på jarlens skip falt, og noen ble hardt såret. Ragnvald jarl egget sine menn til å borde jarleskipet. Men da Torfinn så hvor farlig han var stillet, lot han hugge sitt skip løs fra de andre og rodde til land. Han lot legge i land sytti lik fra sitt skip, og så gikk de i land alle de som var blitt kampudyktige av sine sår. Torfinn jarl ba at Arnor jarlaskald skulle gå av skipet, han var i jarlens følge og i stor yndest hos jarlen. Han gikk i land, men kvad dette verset :

En kar kaster seg nødig
i kamp mot Bruse-sønnen ;
det vedgår jeg villig,
vel skal drotten følges ;
dersom disse jarler
denger vredt hverandre,
blir det vondt å velge.
Venner settes på prøve.

   Torfinn valgte nå mannskap til skipet sitt blant de beste menn han hadde. Han gikk til Kalv og ba ham om hjelp, han sa at Kalv nok ikke fikk kjøpt seg vennskap av kong Magnus når han først var blitt landsforvist. <Du greide det ikke enda du var kommet i stor yndest hos ham. Du kan vel tenke deg også at om Ragnvald skulle seire over oss, så at han og kong Magnus får makten her vest for havet, da blir ikke du velkommen her. Men om vi seirer, skal det ikke skorte på noe for deg av slikt som vi rår for. Det kan ingen rå med oss her vest for havet dersom vi står sammen og er enige. Du vil vel heller ikke at det skal kunne sies om deg at du ligger her som en katt i røysen og lar meg slåss for friheten for oss begge. Vi er også så nære skyldfolk at det sømmer seg best om vi hjelper hver andre, du er ikke skyld til noen av dem som er imot oss.>
   Kalv hørte hvordan Torfinn egget ham til strid, og han kalte på sine menn og bød at de skulle gå til kamp sammen med Torfinn jarl.
   Så kvad Bjarne Gullbråskald :

Kalv, jeg fant at du fulgte
Finns måg da han ba deg,
snekkene lot du snarlig
se bli lagt mot jarlen ;
brodden brøt du av hissige
Bruses-sønnens åtak,
hugen ble het, du mintes
hatet, og hjalp Torfinn.

   Begge to, Torfinn jarl og Kalv, rodde nå sammen til åtak. Da de kom tilbake til slaget, holdt Torfinn jarls hær på å flykte, og en stor del av den var falt. Jarlen la sitt skip frem mot Ragnvalds skip, og det ble en strid av de hardeste. Så sier Arnor :

Tvende herrer hugget
hirden for hverandre
hist i Petlandsfjorden.
Harmen vokste hos meg.
Blodblandet ble sjøen,
bordgangen svart av blodet,
skjoldkantene våte,
sleipe var bunntiljer.

   Kalv la sitt skip mot de mindre av Ragnvalds skip og ryddet dem snart, for hans skip var mye høyere. Og da de leidangsmennene som var kommet fra Norge, så at skipene ble ryddet for dem, løste de seg ut, kuttet tauene til de andre skipene og la på flukt, så at det bare lå noen få skip igjen sammen med jarlens skip. Da var slaget snart avgjort. Så sier Arnor jarlaskald :

Kampbrå herre kunne
kastet gamle landet
under seg, han mistet
mange færre krigsmenn,
dersom han som var lovet
landsvist, hadde hjulpet
Endils ættmann. Hæren
øvet svik mot sin drotten.

   Da nå størstedelen av hæren hadde flyktet, la Torfinn jarl og Kalv seg mot Ragnvald jarls skip, og så falt mange av Ragnvald jarls menn. Da Ragnvald jarl innså hvor umulig stillingen var blitt for ham, og at han ikke kunne sreire over Torfinn og Kalv sammen, lot han hugge tauene så skipet kom seg løs, og la på flukt. Da var det sent på dagen, og det tok til å mørkne. Ragnvald jarl sto til havs samme natten og østover til Norge, og han stanset ikke før han kom til kong Magnus. Kongen tok godt imot ham nå som før og bød ham å bli hos seg. Og der ble da Ragnvald en stund.

27.

   Om Torfinn jarl er det å fortelle at han lot folk ro rundt til alle øyene morgenen etter slaget for å lete etter flyktninger. Mange ble drept, men noen fikk grid. Torfinn jarl la under seg alle øyene, lot hver mann bli håndgangen, også de som før hadde svoret troskap til Ragnvald. Han slo seg ned på Orknøyene med mange menn og trakk til seg forråd over fra Katanes. Men Kalv Arnesson sendte han til Suderøyene og lot ham sitte der til styrke for hans makt.
   Men da Ragnvald hadde vært en stund ved hirden hos kong Magnus, sa han til kongen at han ville tilbake til Orknøyene. Kongen sa til dette at det ikke var rådelig å seile før det var slutt på vinteren og isen løsnet og sjøen ble isfri. Han sa at han da ville gi ham skip og mannskap så meget han trengte. Ragnvald sa da at han ikke ville tape flere menn for kong Magnus, og han sa at det ikke kunne løpe av uten store tap om de gikk med en hær mot Torfinn og Kalv, så stor makt som de nå har der vest - <jeg akter å seile vestover med ett skip,> sa han, <men ha utsøkt mannskap på det. Da skulle jeg tro at ingen får nyss om at vi kommer. Da kan det gå slik at vi kommer uventet på dem, og da kan vi lett vinne en seier som vi neppe kunne få med mange menn. Og blir de vàr at vi kommer, så har vi havet til å skjule oss.>
   Kong Magnus sa at han fikk gjøre som han syntes og komme igjen når han ville.
Derpå gjorde Ragnvald skipet sitt klart og valgte seg menn til å være med på det, noen av kongens hirdmenn fulgte ham, han hadde bare utvalgte folk. Da de var ferdige, stakk de til havs, det var først på vinteren.

28.

   Ragnvald jarl kom av havet ved Hjaltland. Der fikk han vite at Torfinn jarl var på Orknøyene og ikke hadde svært mange mann, han ventet seg ikke ufred nå på harde vinteren. Da seilte Ragnvald jarl sørover til Orknøyene. Torfinn jarl var på Rossøy og fryktet ingenting.
   Da Ragnvald jarl kom til Orknøyene, seilte han med en gang dit hvor han hadde fått vite at Torfinn jarl oppholdt seg, han kom så uventet på ham at ingen merket noe før han hadde satt vakt ved dørene på alle de husene hvor Torfinn jarl og hans menn var. Det var natt, og de fleste av mennene sov, men jarlen satt ennå ved drikken.
   Ragnvald og hans menn satte ild på gården. Da Torfinn merket ufred, sendte han menn til døren og spurte hvem som rådde for ilden. Det ble sagt at Ragnvald jarl var kommet. Da løp alle til våpen, men de kunne ikke verge seg, for alle ble nektet utgang.
   Det tok snart ild i husene. Torfinn sa at man skulle be om å få komme ut, og det ble søkt hos jarlen om lov til det ; han ga lov til alle kvinner og ufrie menn, men sa at de fleste av jarlens hirdmenn så han like gjerne døde som levende. Alle de som hadde fått grid, ble dratt ut. Og så tok garden til å brenne.
   Torfinn jarl brøt en plankevegg ut av huset og sprang ut der, han holdt sin kone Ingebjørg i armene. Det var mørk natt uten måne, og han kom seg bort med røyken uten at jarlens menn så ham. Han rodde alene i en båt over til Katanes straks om natten. Ragnvald jarl brente hele garden og alle som var der inne og som ikke hadde fått lov til å gå ut, og det var ingen som kunne tenke seg annet enn at Torfinn jarl også hadde mistet livet der.
   Etter dette dro Ragnvald jarl rundt på alle øyene og la dem under seg. Han sendte også bud over til Katanes og til Suderøyene at han mente å tilegne seg hele det rike som Torfinn jarl hadde hatt. Det var ingen som sa noe imot ham.
   Torfinn jarl var på ymse steder på Katanes og holdt seg skjult hos sine venner ; det var ingen som visste at han hadde kommet seg bort fra brannen.

29.

   Ragnvald jarl satt i Kirkevåg og fikk ført dit forråd av alle slag som han måtte ha til vinteropphold. Han var raus og hadde mange menn der. Litt før jul tok Ragnvald jarl med stort følge ut til Lille Papøy etter malt som de skulle bruke til julebrygget.
   Den kvelden de var på øya, satt de lenge ved ilden, og den som passet varmen, sa at det begynte å minke på veden. Da forsnakket jarlen seg og sa : <Når denne veden er brent opp, er vi gamle nok vi også.> Han ville sagt "varme nok". Straks han merket det, sa han : <Jeg har ikke forsnakket meg før, det jeg kan huske. Nå kommer jeg i hug hva min fosterfar Olav sa til meg på Stiklestad da jeg hørte ham forsnakke seg : om det skulle hende meg at jeg forsnakket meg, måtte jeg ta det som et varsel om at jeg ikke hadde lenge igjen å leve. Det kan vel være at min frende Torfinn er i live.>
   I samme nå hørte de at garden ble omringet. Torfinn jarl var kommet. Han og hans menn kom med ild til husene og la opp hauger av brenne foran dørene. Torfinn jarl ga alle uten jarlsmennene lov til å gå ut. Da de fleste var trukket ut, kom det en mann i linklærne ut i døren, og Torfinn ba at man skulle ta imot "degnen". Men mannen la hånden på bjelken og skrittet ut over bjelken og manneringen så han kom ned lenger ute og ble borte i nattemørket. Torfinn ba mennene å følge etter ham, han sa at der fór jarlen - <dette var han og ingen annen i stand til.>
   De fór nå og lette etter mannen og delte seg i flokker ; Torkjel fostre løp ned til stranden for å lete. Da hørte de en hund som gjødde nede i uren mot sjøen. Ragnvald jarl hadde med seg den vesle skjødehunden sin, og den røpet ham. De tok livet av ham straks der i uren, og det blir sagt at det var Torkjel fostre som drepte ham da ingen andre ville. For Torkjel hadde svoret at han skulle øve en hvilken som helst dåd som kunne tjene til at Torfinn jarl fikk ha sitt rike sikrere.
   Torfinn jarl og mennene hans ble på øya natta over, og hele flokken som hadde fulgt Ragnvald jarl dit, ble drept. Neste morgen tok de en lasteskute og lastet den med malt, de gikk ombord i den og hengte opp i stavnen de skjoldene som Ragnvald og hans menn hadde hatt. Det viste seg ikke flere menn på skipet enn så mange som hadde fulgt jarlen, slik rodde de inn til Kirkevåg. De som sto vakt, trodde det var Ragnvald jarl som kom tilbake, og de gikk for å møte ham, de fleste var våpenløse. Torfinn jarl lot gripe henimot tretti mann, og de ble drept. De fleste var hirdmenn og venner av kong Magnus.
   Jarlen ga grid til én hirdmann og ba ham seile øst til Norge og fortelle kong Magnus om det som hadde hendt.

30.

   Ragnvald jarls lik ble ført til Store Papøy og jordet der. Det blir sagt om ham at han var en av de mest venne- sæle og dannede av orknøyjarlene. Mange sørget over hans død.
   Derpå la Torfinn under seg alle Orknøyene, og nå var det ingen mer som sa imot. Tidlig på våren kom nyhetene frem til Norge. Kong Magnus tok seg svært nær av at Ragnvald jarl var drept, og han sa at han skulle hevne ham så snart han fikk høve til det. Men for tiden hadde han en stor strid gående med Svein Ulvsson som hadde latt seg ta til konge over Danmark.
   På denne tiden kom Harald Sigurdsson til Norge, han var en frende av kong Magnus, og kong Magnus ga ham halve Norge. Begge kongene var sammen i Norge en vinter, de bød ut leidang fra hele Norge og aktet seg sørover til Danmark.
   Mens de lå i Seløyene, kom to langskip seilende inn i havnen og opp til kong Magnus' skip. En mann i hvit kutte gikk fra langskipene opp i kongeskipet og bakover opp i løftingen. Kongen satt til bords. Mannen hilste kongen og bøyde seg for ham, tok brødet og brøt det og spiste. Kongen tok imot hilsenen og rakte ham kruset da han så at han hadde spist brødet. Mannen tok imot kruset og sa : <Vi ber om grid, bordfelle.> Kongen så på ham og spurte : <Hvem er du?>
   <Jeg er Torfinn Sigurdsson,> sa han. - <Er du Torfinn jarl?> - <Så sier man der vest,> sa han, <og jeg er kommet hit med to tjuesesser og så godt mannskap vi bare formår. Jeg vil ro leidang med deg dersom du vil ta imot min hjelp. Men jeg legger saken helt i Guds og Deres hender, herre.>
   Det kom menn til og hørte hva de sa. Kongen svarte ikke med en gang, men sa omsider : <Det er sant, Torfinn jarl, jeg hadde ikke tenkt om vi møttes - slik som nå er skjedd - at du skulle ha kunnet fortelle om hvordan vi skiltes. Men det sømmer seg ikke for meg, en konge, å la deg drepe slik som saken nå står. Du får følge meg. Men vårt forlik vil jeg først si noe om når jeg har fått tenkt meg om.>
   Torfinn hilste kongen og gikk til sine skip.
Kongen ble liggende lenge i Seløyene, det samlet seg en hær fra hele Viken hos ham. Derfra ville han seile til Jylland så snart han fikk bør. Torfinn hadde lange samtaler med kongen, og var vennlig mot ham og tok ham med på råd.
   En dag gikk jarlen ombord på kongeskipet og akter i løftingen. Kongen ba ham sitte ned, og jarlen satte seg og de drakk med hverandre og var i godt lune. Da kom det en mann i rød kjortel til dem i løftingen, en stor og staut kar. Han hilste kongen, og kongen svarte vennlig på hilsenen, for det var en av hirdmennene til kong Magnus.
   Mannen tok til orde : <Det er deg jeg har kommet for å møte, Torfinn jarl.> - <Hva vil du meg?> sa jarlen. <jeg vil vite hva du vil gi meg i bot for bror min som du lot drepe vest i Kirkevåg sammen med andre av hirdmennene til kong Magnus.<
   <Har du ikke hørt det,> sa jarlen, <at jeg ikke har for vane å bøte med penger for menn jeg lar drepe? Og det kommer av det at jeg oftest synes det har vært grunn til det når jeg lar drepe menn.>
   <Det raker ikke meg hva du gjør mot andre, når du bare bøter denne ene som jeg har ettermæle etter. Jeg mistet noe gods der også, og jeg ble skammelig hånet selv. Det er min skyldighet å søke oppreisning både for min brors død og for meg selv. Kongen kan tilgi så mye han lyster det som er gjort mot ham ; han synes vel ikke det gjør noe om hirdmennene hans blir leid ut og hugget ned som sauer.>
   Jarlen svarte : <Jeg skjønner at det er godt for meg her at du ikke har makt over meg. Er ikke du den mannen som jeg ga grid?>
   <Jo visst, du kunne ha drept meg som alle de andre mennene den gang.>
Da svarte jarlen : <Det er sant som det er sagt at det kan hende mangen mann det han minst venter. Jeg trodde da aldri at jeg skulle få unngjelde for det at jeg ga deg grid! Du hadde ikke kunnet baktale meg for høvdinger i dag om jeg hadde latt deg drepe som de andre lagsfellene dine.<
   Kongen så på jarlen og sa : <Er det kommet dit nå at du synes du har drept for få av mine hirdmenn uten å bøte.> Kongen var da så rød som blod. Jarlen sprang opp og ned fra løftingen og ut på sitt eget skip.
   Og det var rolig der den kvelden.
Da de våknet om morgenen, var det kommet bør, og de rodde ut av havnen med en gang. Så seilte kongen sør i Jyllandshavet med hele flåten. Jarlens skip seilte ytterst mot havet den første del av dagen, men da det lei på, stevnet jarlen vest over havet. Og så er det ikke mer å si om ham før han kom til Orknøyene og slo seg ned i sitt rike.
   Kong Magnus og kong Harald seilte til Danmark og ble der sommeren over. Kong Svein ville ikke møte dem, han holdt seg med sin hær i Skåne.
   Samme sommer ble kong Magnus syk og døde. Han hadde lyst for alt folket at han ga hele Norgesveldet til sin farbror Harald.

( Men Danmark ga han til kong Svein. Han sendte også sin bror Tore og mange andre av sine venner til kong Svein, av dem som han ville vel. Da kong Magnus var død, kunngjorde kong Harald at han ville ri til tinget i Viborg og la seg ta til konge over hele Danmark og sa at da skulle alle norske stå over de danske, og han talte lenge om det. Einar Tambarskjelve svarte ham og sa : <Jeg har mer hug til, og det er mer min skyldighet å føre liket av kong Magnus til Norge, til den hellige Olav, hans far, enn å slåss for kong Harald i andre kongers land.> Og han endte talen med å si at han heller ville følge en død kong Magnus enn noen annen konge levende. Dermed gikk Einar til sitt skip, og ham fulgte alle de høvdingene som hadde hjemme nord for Stad i Norge.

   Kong Harald så da ingen annen utvei enn å dra til Norge først og ta makten der. Kong Svein var på Skånøre den gang han fikk høre at kong Magnus var død. Han hadde da hatt i sinne å ri øst inn i Sverige og gi opp det kongenavn han hadde hatt. Men da han sto ferdig til å reise, kom det en mann til ham og sa at kong Magnus var død og hele den norske hæren var ute av Danmark. Da svor kong Svein ved Gud at han aldri skulle gi opp Danmark for noen annen så lenge han var i live. Han vendte om og dro til Sjælland og la under seg landet hvor han kom. Der møtte han Tore og mange andre av mennene til kong Magnus som denne hadde sendt til Svein. De ble godt mottat, og Tore var hos Svein lenge. )

 

31.

   Torfinn jarl rådde nå for hele riket i Orknøyene. Kalv Arnesson var også lenge hos ham. Han herjet stundom i vesterviking, i Skottland og Irland ; han var også i England og var en stund fører for Tingmannalid ( danehæren i England ). Da Torfinn jarl hørte at Magnus var død, sendte han menn øst til Norge til kong Harald og bød ham vennskap, han sa at han ville gjerne bli kongens venn. Da budet kom til kong Harald, tok han imot det med velvilje, og kongen lovte ham vennskap.
   Da budet kom tilbake til jarlen, tok han av sted vestfra med to tjuesesser og mer enn hundre mann, og det var folk av beste slag. Han seilte østover til Norge og møtte kongen i Hordaland. Kongen tok riktig godt imot ham, og da de skiltes, ga kongen ham gode gaver.
   Jarlen seilte derfra sørover langs land og kom til Danmark, han reiste videre og møtte kong Svein i Ålborg. Svein bød jarlen til seg og ga et kostbart gilde for ham. Der fortalte jarlen at han hadde tenkt seg sør til Roma.
   Da han kom til Saksland, oppsøkte han keiser Henrik som tok riktig godt imot ham og ga ham mange store gaver. Han ga ham mange hester, og så rei jarlen på Romaferd. Han kom til Roma og oppsøkte paven og fikk avlat hos ham for alle sine synder. Så vendte jarlen hjem og kom uten uhell tilbake til sitt rike. Han holdt opp med hærferder og la vinn på å styre land og folk og gi lover. Han oppholdt seg mest i Byrgisøy-herredet, der lot han bygge en Kristkirke, en vakker katedral, og der ble den første bispestolen i Orknøyene opprettet.
   Torfinn jarl var gift med Ingebjørg jarlemor. De hadde to sønner som vokste opp, den ene het Pål og den andre Erlend. De var store og vakre menn begge to og lignet mest på morsætten, kloke og sindige. Jarlen var svært glad i dem, og slik var det med alle.

32.

   Torfinn jarl var herre over hele riket så lenge han levde. Det blir sagt med sannhet om ham at han har vært den mektigste av alle Orknøy-jarlene. Han gjorde seg til herre over ni jarledømmer i Skottland, alle suderøyene og meget av Irland. Det sier Arnor jarlaskald :

Hæren tjente Torfinn
fra Tusseskjær til Dublin,
sant har jeg sagt, jarlen
syntes ravne-fórer.

   Torfinn jarl var fem år gammel da hans morfar Melkolm skottekonge ga ham jarlsnavn, og siden var han jarl i sytti år. Han døde et av de siste årene Harald Sigurdsson var konge. Han er jordet i Byrgis-herred ved Kristkirken som han hadde latt bygge. Det var stor sorg over jarlens død i de land han hadde arvet, men i de land han hadde lagt under seg med makt, var det mange som mente at de hadde liten frihet under ham. Mange av de rikene jarlen hadde lagt under seg, falt snart fra og søkte støtte hos høvdinger som var odelsbårne til rikene. Det kjentes som et tydelig savn at Torfinn var borte.
   Disse versene ble diktet om kampene mellom Ragnvald Brusesson og Torfinn jarl :

Ulykken var atter
ute den gang jarler
møttes til strid. Da måtte
mangen kjempe segne.
Våre venner kjempet
voldsomt mot hverandre,
milde menn i slaget
fikk mén ved Raudaberget.

Lysende sol må svartne,
synke i hav jorden,
Austres byrde briste,
brenning slå over fjellet,
før en fagrere høvding
fødes her i Orknøy
enn Torfinn. Hirdens hulde
herre må Gud hjelpe!

(Austre er en av de fire dvergene som bærer himmelen)

----

Til toppen

Til del 2

Home