Frem til del : | 2 | | 3 | | 4 | | 5 | | 6 |
Prolog :
Her skal vi fortelle om det som har hendt en tid nå i de menns minne som har sagt fore det som står her i boka. Det skal fortelles om kong Sverre, sønn av Sigurd Haraldsson. Førstningen av boka er skrevet etter den bok som abbed Karl Jónsson først skrev mens kong Sverre selv satt over og avgjorde hva som skulle skrives; det frasagnet går ikke så langt, det blir fortalt om noen av hans kamper der. Men etter som det lir lenger ut i boka, vokser hans styrke, og styrken varsler om større ting. Derfor kalte de den delen av boka for "Gryla" ( trollkjerring ).
Den senere del av boka er skrevet etter frasagn av menn som mintes hendelsene, enten slik at de selv hadde sett og hørt dem, eller at de hadde sett noen av de mennene som var med kong Sverre i striden. Noe av det som hendte, ble festet i minnet fordi det ble skrevet om det med en gang det var hendt, og det er ikke gjort noen endringer på det siden. Men det kan hende at om noen som vet full beskjed, får se denne boken, så vil han synes at det er gått litt raskt frem noen steder, og at mye mangler som det kunne vært vel verdt å ta med, og da kan han gjerne skrive mer om han vil. Men om så er at et og annet som er fortalt her om kampene synes lite rimelig når en tenker på hvor mange mann det var som var med, så vet likevel alle at det er sant og at ikke noe er lagt til. Og vi synes det gjør det mer rimelig å tro på det som blir fortalt om gjeve menn som levde i gamle dager.----
Her begynner Sverres saga
Biskop Roe var på Færøyene den gang; de sa han var bror til Unas kammaker. Unas ble gift med en norsk kvinne som het Gunnhild; det var mot slutten av den tid de regjerte, de brødrene som var sønner av Harald Gille; de het Inge, Sigurd og Øystein. Gunnhild fikk en sønn som ble kalr Sverre og det het seg at han var sønn til Unas.
Det gikk store drømmer som førebod om denne gutten, slik som det ofte gjør foran store hendinger. Gunnhild, mor hans, fortalte om en drøm hun hadde hatt før han ble født. Hun syntes hun var i et prektig, høyt hus og holdt på å føde det barnet hun gikk med; tjenestekonen hennes satt foran knærne hennes og skulle ta imot barnet når det ble født. Og da hun syntes at barnet var født, ble konen som satt over henne, slått av stor redsel, og hun ropte høyt på henne og sa : <Gunnhild min, du har født et underlig foster, det ser skrekkelig ut!> Tre ganger ropte hun de samme ordene. Men da Gunnhild hørte at konen ropte det samme så mange ganger og med skjelvende røst, så hun etter hva det var for et foster hun hadde født. Hun syntes det var en stor stein, snehvit av farge; den var så gloende at det føk gnister fra den til alle kanter likesom av gloende jern når det er blåst kraftig i smiavlen. Hun sa til tjenestekonen sin : <La oss ta vare på dette fosteret og ikke la noen få se det, for de fleste som får se det, vil synes det er underlig.> Så syntes hun at de tok steinen og la den i en stol og hyllet den inn i fine klær. Men de kunne ta så mye vare på steinen som de ville, så fløy gnistene likevel alle vegne, gjennom klærne og rundt i hele huset. De ble svært redde, slik skrekk som det sto av det.
Og så våknet hun av drømmen.
Unas og Gunnhild hadde en sønn som het Hide, og flere døtre. En datter ble gift med Svina-Stefan, deres sønn var Peter Støyper. Sverre var fem år gammel da han kom fra Norge vest til Færøyene, han var der til oppfostring hos Roe biskop og vokste opp der. Biskopen satte ham til boka og ga ham vigsler så langt at han ble viet til prest. Da han ble så gammel at han var voksen mann, likte han seg ikke som prest; han hadde et ustyrlig sinn.
Han ble uenig med Brynjolv, sønn til Karl sendemann, som da hadde kongens sysler der i øyene; Sverre hadde slått en mann, og Brynjolv og hans menn hjemsøkte Sverre, men han rømte sin vei alene. Men de kom så nær ham at han måtte løpe inn i en stue og gjemme seg; en kone gjemte ham i en ovn og satte en helle foran ovnsdøren, så gjorde hun opp ild foran den. De lette rundt i stuen etter ham, men fant ham ikke.
Det var mange ting som folk nå senere tar som merke på hva slags mann han skulle bli; de mener det viste hva som bodde i ham.
Sverre drømmer
Han drømte store drømmer, og mange mente det var tøv og lo av ham for det. En drøm han fortalte var slik at han syntes han var i Norge og ble til en fugl som var så stor at nebbet rakk øst til landegrensen og halefjærene hans nådde til finne-buene i nord, og med vingene dekket han hele landet. Han fortalte drømmen til en vismann som het Einar, og spurte hva han trodde den betydde. Einar sa han kunne ikke se det, men mente det så mest ut til at denne drømmen varslet en slags makt. Og dertil sa han : <Kan være at du blir erkebiskop!>
Sverre sa : <Jeg synes det er lite trolig at jeg skulle bli erkebiskop, for jeg passer ikke godt til å være prest.>
Sverre var 24 år gammel før han fikk vite sannheten om hvem som var hans far. Han ble en vinter til i Færøyene, så dro han til Norge.
Magnus Erlingsson
På denne tid hadde Magnus og Erling stor støtte av de mektige menn i landet og av hele almuen, kongen var vennesæl og godt likt, og jarlen var mektig og klok, hardråd og seiersæl; det var han som rådde i landet. Han hadde mange fiender, både blant høye og lave, og det var mest av dem nord i landet, i Trøndelagen. Men Øystein erkebiskop som styrte hele folket der nord, var en kjær venn av kong Magnus, og han ga kongen all mulig støtte der nord i landet, noen var i hirden hos ham, noen satt med inntekter av jordegodset hans. Hele folket var også enig om å heve ham til makt og støtte ham. Men han hadde mest sin ætt å takke for det når folk i landet elsket ham; de ville heller tjene en etterkommer etter Sigurd Jorsalfare enn en ætling av Harald Gille og hans sønner.
Sverres drømmer
Så skulle det hende at Sverres mor Gunnhild reiste fra landet og sør til Roma-borg. Da hun sto foran den mann som skulle skrifte henne, sa hun at hun hadde en sønn som hadde en annen far enn hun hadde sagt, hans far var en konge, men sønnen visste det ikke selv. Saken ble forelagt paven, og hun fikk påbud om at hun for å få synds- forlatelse skulle la sønnen få vite hvem som var hans far, så snart hun møtte ham.
Hun tok av sted ikke lenge etter at hun kom hjem, og kom til Færøyene og fortalte Sverre at han var sønn av Sigurd. Det ga ham mye å tenke på, og han ble urolig til sinns; det var ikke lett, mente han, å kjempe seg til makten mot kong Magnus og Erling jarl; men han syntes også at det var usselt av ham om han ikke utrettet mer enn en bondesønn når han var kongesønn. Og så mintes han hvordan de drømmene han hadde hatt var blitt utlagt av vise menn, og disse drømmene tente en lyst i ham til å hevne sine frender.
Sverre har fortalt drømmen slik : Han syntes han var kommet vestfra over havet til Norge og hadde fått høy rang; han trodde nærmest at han var valgt til biskop. Men han syntes det var stor ufred i landet, det var strid mellom konger. Han syntes at Hellig-Olav var med i striden mot kong Magnus og Erling jarl, og han syntes han var i tvil om hvem av dem han skulle slutte seg til. Men så syntes han at han helst skulle søke til kong Olav. Da han kom dit, ble han godt mottatt og vist stor vennlighet. Men han hadde ikke vært der lenge, syntes han, da hendte det en morgen at det ikke var mange menn hos kongen, ikke mer enn 15 eller 16, og kongen holdt på å vaske seg ved et lite bord i en loftstue. Da han var ferdig med å vaske seg, ville en annen mann gå bort til bordet og vaske seg i det samme vannet som kongen hadde brukt; men kongen skjøv han bort og ba ham la være. Så kalte han på Sverre Magnus og ba ham vaske seg i det samme vannet. Han syntes han gjorde som kongen bød. Da han hadde vasket seg, kom det en mann løpende inn, han hadde hastverk og sa at mennene måtte ta sine våpen så fort de kunne, kongens uvenner var like utenfor. Kongen svarte, han sa at det ikke var noen fare; han ba mennene ta huggvåpen og gå ut, og sa at han selv ville ta sitt skjold og verne dem alle med det. De gjorde som kongen sa. Så tok han sverdet sitt og ga det til den unge mannen Sverre, og så ga han ham merket sitt i hånden og sa :<Ta nå imot merket, herre, og lov deg selv at for fremtiden skal du alltid bære dette merket.>
Han syntes han tok imot merket, men var litt redd for å ta det.
Nå grep kongen skjoldet, og de gikk ut alle sammen, nokså fort. Han syntes det var en gang der de gikk ut, den var så lang at den var minst 60 alen lang, og han syntes han ikke kunne få båret merket så svært høyt, så lenge de var inne i huset. Da de var kommet frem i døren som de skulle ut igjennom, kom det mot dem 7 væpnede menn som ville hugge merkesmannen. Men kongen gikk frem med skjoldet sitt og holdt det som vern foran ham og alle de andre så det var ingen fare. Siden kom de ut i åpent lende og til en vakker voll. Da syntes han at han reiste merket og bar det mot fylkingen til kong Magnus og Erling jarl. Han syntes at den fylkingen trakk seg unna så snart han søkte frem.
Så våknet han og tenkte over denne drømmen sin. Han syntes den var bedre drømt en udrømt. Men likevel var den underlig. Han fortalte den til noen venner, men bare til noen få, og den ble tydet ikke langt fra slik som det siden gikk.
Men når han kom i hug slike ting, da styrket de ham.
Sverres ferd vestfra til Norge
Sverre dro nå av sted til Norge for å se hva han kunne gjøre. Da han kom dit, hadde en mann som het Øystein (Møyla), latt seg gi kongenavn, de var søskenbarn, han og Sverre.
Da Sverre fikk vite det, spurte og grov han og fikk grundig greie på hva denne mannen hadde fore, og han syntes at alt tydet på at det han fant på og tok seg for var svært barnslig, og det holdt ham tilbake, han syntes ikke det var så greit å slå lag med ham. Så reiste han nord i landet, for biskop Roe, fosterfar hans, hadde rådd ham til å oppsøke erkebiskopen og fortelle ham om sine vanskeligheter. Men på veien spurte han seg fore hos folk som kom nordfra. Han ble en stund i Selja, for der hadde han kjenninger. Der var det en prest som ga ham god greie på alt han ville vite; av dette skjønte Sverre hvor stor motstander erkebiskopen hade vært av hans brødre; han mente da det var lite håp om å få støtte der hvor brødrene hans bare hadde blitt styrtet. Så vendte han sørover igjen og tenkte å reise ut av landet. Han seilte med et lasteskip til Tønsberg og derfra øst til Konghelle.
På denne ferden var han stadig i snakk med jarlen selv (Erling Skakke); men han greide å holde seg ukjent for ham, så jarlen visste ikke hva Sverre hadde i sinne eller hvem han var. Han var ofte sammen med hirdmenn eller andre kongsmenn, og han var så lystig når han var sammen med dem at de hele tiden syntes det var morsomt og underholdende å høre på ham. Fordi han talte klokt og spurte og grov når han var sammen med dem, fikk han greie på mange ting som de ikke ville kommet ut med om de hadde visst hvem han var og hvem de talte med. Han la nøye merke til om folk var noe tvetydige i hva de sa, da veide han sine ord så ingen kunne skjønne hva han mente. Han fant bare en ting, den at folk flest var trofaste mot kong Magnus.
Fra Konghelle dro han til Lödöse, og han hadde mye strev og slit. Ham kom frem i Östergötland med stor møye, og tre dager før jul (1176) kom han til sin slektning, jarlen Birger Brose, som var gift med hans faster Birgit. Der fortalte han jarlen og sin faster om de vanskene han hadde. Men de hadde liten lyst til å støtte ham, og de hadde to grunner for det; den ene var at hans frende Øystein hadde reist sin flokk der, og de ville ikke hjelpe noen annen så lenge han levde. En annen ting var at det var kommet Birger jarl for øre at det var Erling jarl som hadde sendt Sverre dit for å gjøre narr av Birger.
Sverre ble der julen over, og han klaget stadig til jarlen over sin vanskelige stilling, ba om et godt råd og spurte hva han skulle gjøre. Men det gikk her som så ofte ellers at det var menn til stede som var mer fulle av ondskap enn av godhet, og det skulle sette Sverre i stor fare; for mange kortsynte menn trodde det var sant det som ble sagt om ham, og ville drepe ham. Men jarlen ville ikke tillate det med mindre saken var åpenbar, han ville heller la undersøke hvordan det forholdt seg. Sverre fikk både vin og annen drikk så han skulle bli drukken; da kunne det kanskje komme ord av hans munn som røpet at han var skyldig i noe som gjorde at han burde drepes. Men fordi Sverre hele tiden tenkte på sin sak, brydde han seg lite om mjød eller vin, enda han fikk rikelig av det. Tvert imot ble han stadig forsiktigere da han merket at man unndro seg for å svare på alle de sakene det mest gjaldt for ham. Og de som ville drikke ham full, fikk ikke noe igjen for det.
Sverre drar til Värmland
Da julen var over, tok han av sted til Värmland, for han syntes ikke han fikk slike svar av jarlen som han ønsket. Det var ikke noen stor flokk i følge med ham, for han dro derfra selvannen. På denne ferden døyet han mye strev og slit, det var mest som det blir fortalt om kongsbarn i sagn fra gamle dager, når de kommer ut for stemødres ondskap; for det var 6-7 dager i trekkat han fór vill i store, ukjente skoger, og på denne flakkingen hit og dit måtte han tåle både sult og kulde.
Men han kom da til Värmland, og der møtte han folk som kom fra Norge, og han spurte dem grundig ut etter nytt derfra. De kunne fortelle at Øystein hadde dradd nordfra nordfra og øst i Viken; han og kong Magnus hadde kjempet der, og kong Øystein hadde falt og en stor del av hans hær også; men de som kom unna, hadde flyktet til Värmland eller Telemark eller sør til Danmark.
Sverre syntes at dette gjorde hans sorg og vansker enda større. Han dro da først til sin søster Cecilie, so hadde stelt til gjestebud for sin bror med en gang hun fikk høre hvor han var. Da de møttes, ble hun glad og tok imot ham med stor vennlighet. Siden rådførte de seg med hverandre om hva de best skulle gjøre, for det var ikke bra for ham å komme tilbake til Norge, det hadde gått rykter dit om hvordan det hadde gått ham på hans ferd. Og han mente det var best han søkte til ukjent land en stund og biet der til det hendte noe som viste at Gud ville la hans stilling bli bedre på et eller annet vis.
Kong Sverres tale til Birkebeinene
Nå fikk den fattige flokken som hadde mistet sin høvding, vite at en sønn til Sigurd hadde kommet til Värmland. Alle som hadde hørt om det, oppsøkte Sverre og ba ham slutte seg til deres sak og bli deres høvding. Det sto usselt til med denne hæren, noen var hardt såret og noen klesløse, og alle var de på det nærmeste uten våpen. Alle var også så unge at det ikke så ut til at de skulle kunne utrette stort. Han svarte slik :
<Jeg synes ikke vi er stelt slik at vi har håp om å få større fremgang eller utrette stor ting. Dere har ikke noe, og jeg er fattig, og jeg er ukjent for de fleste av dere. Hvis dere misliker meg, kan dere komme til å innse at dere nok ikke visste hvem dere tjente. Der jeg har vokset opp, er folk lite vant med slike store og svære saker; jeg synes ikke jeg har stort annet til felles med dere enn fattigdom og elendighet. Jeg har liten lyst til å binde min omtanke til vanskene deres. Men siden dere nå har tydd til meg, så vil jeg gi dere et råd jeg tror duger. Birger jarl og Birgit har tre sønner, og de er like nære og like rette arvinger til landet som kong Magnus Erlingsson. Gå til jarlen og be ham gi dere en av sønnene til høvding. Jeg har også sett nøye på den hæren dere har, og jeg synes ikke det er annet enn dårlig mannskap. Jeg har svært liten lyst til å stå i spissen for denne flokken. Vi har mye å overvinne i vår sak, det verste er at begge parter mangler det vi mest kan trenge; jeg ser ingen i flokken hos dere heller som duger stort til å rå for et land, og det trenges om en skal gå mot Erling jarl. Jeg er ikke skikket til å styre, jeg er en mann som har vokset opp i et utskjær langt fra andre land. Heller ikke har jeg vært mye ute blant folk før jeg kom her til landet, langt mindre har jeg greie på å føre en hær eller styre et land. Jeg duger ikke til noe, ukjent som jeg er for alle. Jeg vet ikke engang noe sikkert om min ætt, og ingen andre vet mer om den enn det jeg kan fortelle. Dere kan komme til å si det samme om meg som om den forrige høvdingen deres, at dere visste ikke noe sikkert om hva slags mann han var, han som dere ga deres tjeneste. Dette vil dere alltid få høre hvor dere treffer på uvenner. Alle vet hva de kan vente av Birgers sønner, men ingen kan vente seg noe av meg.>
Hos Birger Brose
Mennene oppsøkte nå Birger Brose i dette ærend. Han syntes det var stor synd at det var gått så ille for dem, og han sa så :
<Mine sønner er bare barn enda og kan hverken rå seg selv eller andre. De er ikke i stand til slikt, så unge som de er. Det er også få menn å velge mellom i den flokken dere har, synes jeg, når det gjelder å finne rådgiver for mine sønner. Jeg kan ikke komme med hær herfra, for nordmennene vil ikke tåle at en hær av gøter rir over landet deres. Men ettersom dere har søkt meg, vil jeg gi dere et råd - men Gud må rå for hvordan det faller ut. Sønn til kong Sigurd var her hos oss i julen, nå er han visst i Värmland. Ta ham til høvding. Han er gammel nok til det, og han ser ut til å ha vett. Be ham ta seg av sakene for dere!>
De svarte :<Vi har vært hos den mannen, men han viste oss fra seg.>
Jarlen ba dem gå til ham igjen likevel, og sa : <Jeg kjenner det på meg at dere ikke får reisning i saken med mindre den kommer fra ham. Hvis dere vil ta et råd fra meg, så skulle dere oppsøke ham en gang til. Dere kan si ham fra meg at jeg lover ham fullt vennskap så langt jeg kan; han skal få ha sin hær her, og han skal få ha fredland hvor han så kommer i Sveavelde. Gi ham valget, enten skal han ta seg av dere nå i nødens stund eller dere vil ta livet av ham.>
De hadde satt noen menn til å passe på Sverre mens de var hos Birger jarl; for Sverre hadde eslet seg til Jorsal- ferd, han mente det ikke fantes menn i Norge som han kunne ha håp om å få hjelp av. Så hardt hadde kong Magnus og Erling jarl gfart frem mot hele ætten at ingen torde tale om kong Sigurd eller kong Håkon eller bare nevne dem med navn.
Mennene kom nå tilbake til Sverre igjen med brev fra kong Knut (Valdemarsson av Danmark?) og Birger jarl, og det lød slik : <Det er vår bønn at De tar det på Dem å hjelpe denne fattige flokken. For at De ikke skal ringeakte våre ord, da vi jo før har tatt oss lite av Dem, lover vi nå å støtte og styrke Deres makt alt vi kan.>
Men enda de prøvde å lokke ham med fagre ord, innså han likevel at han ikke hadde evner til noe så stort. Han svarte nei på deres bønn. Da mintes de hva Birger jarl hadde sagt til slutt, og de sa at han fikk velge mellom to ting, enten måtte han forbarme seg over dem, eller han skulle få en ulykke av dem og det snart. De talte slik : <Vi har tjent dere frender lenge, og vi har mistet far og brødre og nesten alle våre frender og fred til å være i landet for din fars skyld. Enda byr vi deg at vi skal sette oss i fare for deg selv. Men du ringeakter både oss og din egen ære. Du skal vite at vi kan drepe deg og dine frender og på den måten kjøpe oss fred hos kong Magnus og bli verst mot dem som vi før viste størst troskap.>
Dette syntes han var verre, han tenkte med seg selv at det vel snart ble slutt på ætten etter ham og frendene hans dersom han ikke ga seg når det ble satt så harde vilkår.
Første søndag i 7-ukersfasten (6.mars 1177) inngikk de forbund og fellesskap. Mandagen etter gikk 70 mann Sverre til hånde. Noen ble hirdmenn, noen gjester og noen huskarer.
Drømmen om Samuel
Natten etter drømte Sverre at han var øst i Borg der hvor Raumelv faller i sjøen. Han syntes at kong Magnus og Erling jarl og hæren deres var der i byen, og at han hørte noe snakk om at det visst var en kongesønn der i byen og at alle mennesker var ute og lette etter ham hvor han kunne være. Han skjønte at det var ham selv det ble snakket om. Han syntes at han snek seg ut av byen, der så han fremfor seg en Mariakirke, og han gikk dit for å høre gudstjeneste. Mens han ba der inne, drømte han at det kom en mann til ham som tok ham i hånden og leide ham bort i et kapell nord for kordøren og sa til ham : <Gå med meg, bror, jeg har et hemmelig budskap til deg.> Han syntes at han fulgte med mannen og la nøye merke til hvordan han så ut; det var en eldgammel mann med snehvitt hår, han hadde langt skjegg og helt fotside klær, han var rødlett i ansiktet og hadde håret skåret i kort krans om hodet; en ble fylt av ærefrykt ved å se ham. Sverre undret seg over hva denne mannen vel ville ham. Den gamle merket det på ham og sa : <Frykt ikke, bror, Gud har sendt meg.>
Da syntes han at han bøyde seg til jorden for mannen og spurte : <Hvem er du, herre, så jeg kan vite at Gud har sendt deg?> - Den gamle svarte, han ba for annen gang Sverre å ikke frykte, for Gud hadde sendt ham til ham. Men han var like redd eller enda reddere. Da tok den gamle ham i hånden og reiste ham opp og sa for tredje gang : <Frykt ikke, bror. Fred være med deg! Jeg er Samuel, Guds profet, jeg har et budskap til deg fra Gud.>
Deretter tok den gamle mannen ut et horn av en skreppe han bar om halsen, Sverre syntes det var olje til å salve med i hornet. Så talte den gamle til Sverre : <La meg se dine hender!> sa han. Sverre drømte at han rakte ham begge hendene. Den gamle salvet begge hendene hans og sa så : <Må disse hender styrkes til uforsonlig kamp mot dine fiender og motstandere så de kan komme til å styre mange folk.>
Så kysset han Sverre og tok hans høyre hånd og sa til ham : <Søk nå østover bort fra der dine uvenner er samlet, for du skal bli konge.> Og han kysset Sverre andre gangen og sa : <Vær dyktig og sterk, Gud vil hjelpe deg.>
Etter dette våknet Sverre, og han fortalte med en gang hva han hadde drømt, til de 12 menn som sov i samme rom. Alle syntes det var en stor og merkelig drøm, og de ble glade for den. Men da han prøvde å få dem til å tyde den, var det ingen som våget seg til det, men alle mente den var bedre drømt enn udrømt.
Da han skjønte at han ikke fikk tydet denne drømmen, sa han at de ikke skulle bry seg om dette som hadde vist seg for ham. Men alle som var til stede, merket at han fikk et helt annet sinnelag etter denne drømmen.
Det var også en hard prøve for ham alt sammen, han var der i fremmed land og blant ukjente mennesker. Det kom også alt på en gang, han hadde fått en flokk til å følge seg, og han måtte dra omsorg for dem som tjente ham. For det var ingen annen enn han selv som kunne lede den flokken han hadde bundet seg til.
Om kong Sverre
Onsdag i 7-ukers fasten ble han fører for flokken og tok i vei fra Hamar i Värmland, og han hadde ikke mer enn 70 mann. Han dro til Viken. Men på veien kom det folk til ham, så han hadde halv fjerde hundre mann da han kom frem til et sted som heter Saurbø i Viken. Der lot han kalle sammen et ting, og mennene hans ville gi ham kongsnavn. Han unnslo seg og sa at det var bedre at det først kom klarhet i sakene hans, og at det var ført noe slags bevis for hvem han var. Men de ville ikke høre på det og sa at de ikke ville tjene ham om han ikke hadde høyere rang enn de som fulgte ham.
Dette var første søndag i fasten. Da gikk mennene ham til hånde og grep om sverdet hans.
Men han hadde ikke ledet flokken lenge før han så at det var som han hadde tenkt; han kunne ikke stole mye på hva de fant på. Mens han var i Viken med denne flokken, ga han nøye akt på mennenes adferd og på hvordan de oppførte seg. Han syntes det var et svært ujevnt mannskap. Noen av dem var menn en kunne lite på, folk med vett, men andre var rent uvettige. Han kom på at han ville prøve om disse mennene ville følge ham til annet enn ran og ugjerninger, og så dro han tilbake til Värmland. Han ville ikke rane i Viken, han ville heller vinne i åpen strid det landet hans byrd ga ham rett til.
Fra Värmland tok han av sted og ville nord i landet. Han la veien over Eidskogen; og da han kom dit, mønstret han hæren sin. Det viste seg at mange hadde vært lite ærlige da de gikk ham til hånde, de hadde gjort det mer med tanke på å være ransmenn enn fordi de ville være til heder for sin konge og kjempe for ham. Da han hadde mønstret dem alle sammen, endte det med at det ikke var mer enn 80 mann igjen av de 300. Han innså da at han ikke evnet å gjennomføre det han hadde tenkt å gjøre, han hadde for lite folk mot den overmakt han måtte vente å få mot seg. Han så at han ikke kunne lite på disse karene, de ville hverken følge ham nordover eller nordfra, de kom til å erte folk på seg med ran og alle slags ugjerninger heller enn å følge ham hvor det gjaldt. Han var i en lei knipe, for han var tatt til konge nærmest mot sin vilje, og han hadde ikke fått noe godt følge. Han tenkte på hva nå skulle gjøre, men han så ingen mulighet for å skille lag med disse mennene. De som ville følge ham, passet godt på ham.
Sverre ble påsken over hos en prest som gjorde hederlig gjestebud for dem. Så sendte han brev til Telemark, for der var folk uvennlig sinnet mot kong Magnus og Erling jarl. Han lovte Telemarkingene lettelser i lovene om de ville slutte seg til ham, og han satte dem stevne nord i landet der de skulle møte ham om de ville hjelpe ham og være hans menn.
Om kong Sverres ferd
Da påskeuken var over, skjønte Sverre at han ikke kunne komme seg nordenfjells uten at han fulgte ukjente og slitsomme stier, for det var stort oppbud av folk over hele landet nå som det spurtes at det hadde reist seg flokk der i øst. Sverre og hans menn kunne ikke vise seg noen steder der det var store bygder. Han valgte den utvei å dra mot Østersjøen. Først dro han gjennom en skog som var 13 mil lang, og kom til Eiksherred. De dro videre og hadde foran seg en skog som var like lang, før de kom til et sted som heter Molung, derfra gikk de enda 15 mil gjennom skog til de kom til Jarnberaland. I alle disse skogene var det ikke annen mat å få enn fugl og elgkjøtt. Det var mye som var tungt og slitsomt på denne ferden, for den gikk gjennom ødemarker, og de måtte tåle både sult og kulde og slet vondt. De kunne ikke bruke hester eller andre trekkdyr heller, for det var den verste årstiden å ferdes på; sneen tinte i skogen og isen gikk opp på vannene. Stundom måtte de over store myrer og moser eller gjennom tykk skog og store bråter.
Jarnberaland hører under sveakongen, og det er ikke kristent enda. Folk der hadde aldri før sett en konge i landet sitt, og de var ikke vant til å ta imot konger. En kan si det fantes ikke en mann der som hadde greie på hva en kongsmann var for noe, de visste knapt om det var mennesker eller dyr. Det var ikke greit å ferdes blant så uvitende mennesker. Men så stor miskunn viste den allmektige Gud mot kong Sverre at han fikk god hjelp av dette folket, han fikk lov å ferdes gjennom landet deres da de hørte hva han fortalte.
Fra Jarnberaland gikk ferden gjennom en skog som var 18 mil lang, over til et landskap som heter Herjedalen. Det var hans eget land. Derfra gikk han gjennom en skog som var 38 mil lang, og der var det så snaut med mat at de ikke hadde annet å spise enn bark og sevje av trærne og så bær som hadde ligget vinteren over under sneen.
Det hender et under for Sverre
Nå kom Sverre til Jemtland, og der ville folk gjøre motstand mot ham. Da sendte han Sigurd fra Saltnes i forveien, han tenkte som sant var, at folk ville være mindre på vakt mot kløktige tiltak så lenge ikke høvdingen kom selv. På denne ferden fikk Sigurd tak i alle skip som var eslet til landevern. Da så kongen selv kom, hadde jemtene ikke noen skip, og da var det beste de kunne gjøre å gå Sverre til hånde. Det var mange av kong Magnus' hirdmenn der, og de gikk til forlik alle sammen. Det ble gjort veitsler for kongen, og han fikk alt han skulle ha. Bøndene ga ham 60 mann.
Så brøt han opp derfra og hadde igjen en slitsom ferd; i fem dager smakte de ikke mat, og de sov ikke, for kongen ville ikke at noe bud skulle komme før dem til Nidaros.
Natten fredag før pinse kom han i nærheten av byen. Mennene i kaupangen fikk vite om det og satte over Nidelven med 1600 mann; førere for dem var Sigurd Stikulaks (Nikolasson). Eirik Arnesson, Ivar Horte, Ivar Silke og Ivar Gjavaldsson. Men da kongen merket dette, gikk han selv i møte med dem sammen med én mann, Jon Hein, han kom seg inn i hæren deres og fikk vite sannheten om hvor stor overmakt det var. Han så seg ikke i stand til å slåss med 100 mann mot 1600, og så snudde de den gangen. Selbyggene hadde også samlet 700 mann mot ham. Men kong Sverres menn var så trette av den lange våkingen og slitet at de måtte ha seg en hvil.
Så sendte han noen mann til Vigleik på Digre med bud om at han skulle gi mennene hans mat, og Vigleik tok godt imot dette budet.
Da de dro bort derfra, ville Gud det slik at kongen og hans menn kom mellom folkene som hadde samlet seg, og skipene deres. Sverres menn tok alle skipene til selbyggene; siden fór de omkring i bygdene til de menn som gjerne hadde villet overfalle dem; nå slo de seg ned på gårdene deres, enten de som eide gårdene likte det eller ikke. Da selbyggene kom hjem, hadde de ikke annet å gjøre enn å si jatil alt det kongen krevde av dem. Han la en skatt på dem, det skulle være mat i en halv måned for hans menn. Kongen selv var på en holme i Selbusjøen lenge. Den blir kalt Kongsholmen.
De tok av sted derfra om natten så ingen uten de selv visste om det, og dro til et fjell som het Vatsfjell; der holdt de seg uten at noen merket at de var der. Men de kunne godt se alt som hendte i byen, og de hørte mye av det som ble sagt om dem selv også.
Gauldølene hadde også samlet seg, det så birkebeinene godt. Men det gikk noen dager uten at gauldølene så noe til birkebeinene, og så oppløste de flokken og gikk hvert til sitt. Dette så birkebeinene med én gang og fulgte i hælene på dem og kom ned i bygden uten at noen ventet det. Og så måtte alle gå med på alt det kong Sverre krevde og være glad til.
Dette spurtes snart i byen, og så ble det sendt folk derfra mot ham. Kong Sverre og hans menn trakk seg unna for denne gangen og tok opp i Soknedal. Da han kom dit, fikk han høre at Rut var kommet fra Telemark med 80 mann, og de var godt væpnet. De var kommet på hans bud og brev som han sendte til Telemark.
Han ble glad da han hørte det og gikk dem i møte i Rennebu.
Kong Sverres første kamp
Etter dette vendte han tilbake, og nå hadde han 180 mann. De gikk videre frem til de kom til Gaulosen, der satte de over elven i eiker. De 20 første mann som kom over, sendte kongen ut for å speide. Jon Gunnarsson var fører for den flokken. Bymennene hadde også sendt ut speidere, 7 i tallet. De to speiderflokkene møttes, og 5 av bymennene ble drept og én tatt til fange. Én kom seg bort og brakte nyheten til byen. Da tok bymennene ut med hæren, de fylket den, og de hadde 1200 mann. Da sa Ivar Horte til bymennene : <Nå skal vi prøve å narre dem, vi skal skjule noe av hæren vår, for de tør ikke gå på hvis de ser hele hæren.>
Så satte de 700 mann bak en skigard og mente at disse folkene skulle komme bakfra når hærene støtte sammen. Bymennene hadde også den frekkhet at de tok Hellig-Olavs merke og lot det bære mot kong Sverre, de som bare var lendmenn og bønder. Men det gikk slik som dere nå skal høre :
Den mannen som bar merket, satt til hest; han red i sprang etter hæren, så fikk han ikke stanset hesten og red over ende to mann, den ene døde øyeblikkelig, og den andre ble skadet så han aldri ble bra igjen. Han selv falt av hesten og slapp merket så det falt til jorden.
Kongen fylket sin hær mot disse 500 mann, han stilte bueskytterne samlet, og hver man brukte våpnene vel. De som lå bak skigarden, visste ikke av det før pilene hvinte om hodene på dem. De som Ivar hadde ment skulle bringe ham seier, tok først flukten, de løp sin vei den ene etter den andre. Og de man minst skulle vente det av, når en tenker på forskjellen i manntall, de kunne glede seg over seieren.
Der felte kong Sverre Ivar Silke og Ivar Gjavaldsson og mer enn hundre andre menn. Birkebeinene tok kong Olavs merke og bar det inn i byen etter en pen seier. Men de høvdingene som var igjen, løp hit og dit og gjemte seg som mus i hullene sine. Eirik Arnesson ble tatt til fange. Etter slaget fikk folk grid, mange av dem som før hadde blåst til kamp mot Sverre med stort hovmod, gikk nå ydmykt til ham.
Kong Sverre takket den allmektige Gud og den hellige Guds mor Maria og kong Olav for den fagre seier som Gud hadde gitt ham. Og han viste sin takknemlighet i det at han ga grid til alle som ba om det.
Sverre skjønte at siden så mange stormenn hadde kommet unna på flukt, ville de nok komme igjen og falle over ham med svik om han ikke tok seg i vare. Etter slaget sendte kongen speidere både utover og innover fra byen. De var borte i tre netter, så kom de tilbake og fortalte at inntrønderne hadde trukket sammen 2 tusen mann og var underveis. Og Ivar hadde 50 skip ute ved Rødberget.
Kongene fikk alle disse nyhetene samtidig, og han så at her var det ingen tid å spille. Så løp birkebeinene til skipene og fikk tak i 11 skuter. De hadde ikke rodd langt utenfor Holmen, før de så inntrøndernes flåte komme utover, og siden kom de på skuddhold for dem. Men det lå 50 lasteskip ved Raudberg, og kongen ville ikke gjøre dem noe vondt, for de eides av kjøpmenn alle sammen og kom fra Vågen. Og kong Sverre ville aldri gjøre kjøpmenn noe vondt, når de bare kunne passe seg selv.
Det lå 12 skuter og et langskip der også, det var skip som Ivar hadde dradd sammen. De torde ikke ha noe med birkebeinene å gjøre, men flyktet med en gang. Men kongen rodde ut til Agdenes; der møtte han 9 skuter, og han la straks til kamp mot dem. De fikk en fin kjøpferd, de måtte gi fra seg klær og våpen og fikk bank og svi- vøring igjen, ellers måtte de gi fra seg alt de hadde av verdisaker. Kongen lot ikke disse mennene drepe.
Sverre seilte videre ut til Fosn, der fant han et lasteskip som Ivar eide. Det var 6 merker gull ombord i det, og det gullet tok de. Så seilte de sørpå til Møre hvor de også traff på 12-13 skuter. Mennene der ombord fikk samme handel som de andre, for begge flokkene hadde tenkt seg til Ivar - dersom det da ikke kom troll mellom hus og heim.
Sverre får kongsnavn på Øreting
Etter dette vendte kongen nordover til Trondheimen igjen. Da han kom til byen, tok bymennene imot ham slik som det sømmer seg å ta imot en konge. De ringte i klokker over hele byen og gikk ham i møte i prosesjon. Kongen lot kalle sammen et Øreting, og han oppnevnte til det 12 menn fra hvert av de 8 fylker som ligger innenfor Agdenes. Da de var kommet, ble det gitt Sverre kongsnavn på åttefylkers-ting, og det ble tildømt ham med våpentak, og land og tegner ble tilsvoret ham etter gammel landslov.
Dette spurtes snart, og kong Magnus og Erling jarl fikk høre om det. De samlet straks folk og styrte nordover langs land. Sverre fikk høre dette, og da ville han ikke vente; han tok med seg skipene og mennene og seilte ut til Orkdal; der satte de skipene på land og tente ild på dem og brente opp alle sammen.
De tok veien mot Opplandene, og da de kom opp på Dovrefjell i Gudbrandsdalen, holdt de ting der; etter tinget dro de videre og kom til det vannet som heter Mjøsa. Men der på Mjøsa hadde lendmennene samlet seg, og de hadde 18 skip. Det var tre lendmenn der, Hallvard fra Såstad, Sæbjørn Sindresson og Ivar Gjesling. De hadde et oppbud til i land, der var det 1200 mann. Kong Sverre hadde 200 mann. Han spurte sine menn til råds, om hva de skulle gjøre. Alle ville slåss. Kongen svarer så : <Jeg tror ikke det vil gå bra for dere, for her har vi å gjøre med en stor overmakt. Jeg har mer utsikt til å få hevnet min harm på annen måte enn ved å gå i en slik felle. Min far og mine brødre og mange av forfedrene mine blir ikke mer hevnet om jeg blir strakt til jorden eller drevet på flukt.>
Etter kongens råd dro de to dagsreiser derfra. Kongen sendte 40 mann i forveien til Hadeland til en sjø som heter Rand; de tok alle de skipene som var der. Men da kongen kom dit, var det samlet tre fylkinger imot ham, to steder 300 og ett sted 500 mann. Da delte kongen sitt mannskap i to, selv hadde han 100 mann, og det andre hundre sendte han til Ossur Hisles gård, og der rante de gods for 20 merker gull.
Mens de var borte, ville kongen ikke være uvirksom; med de menn som var blitt igjen hos ham, gikk han mot en flokk på 300 mann. De to flokkene gjorde seg ferdige til strid med de våpen de hadde, og gikk mot hverandre. Men da birkebeinene løftet våpnene, ble bøndene så skrekkslagne at de kastet sine; de gjorde det beste de kunne gjøre : ba om grid og viste på den måten hvor redde de var. Kongen gjorde som han pleide, han ga grid til alle som ba om det. Da de andre som hadde samlet seg, så hvordan det gikk fellene deres, søkte de også forlik med kongen. De lovte ham en lydighet som aldri før på Hadeland, og det ble stevnet ting; kongen skulle ha forliks- stevne. Dette stevne var ikke kalt sammen uten svik fra bøndenes side, for de hadde sett at kongen hadde lite mannskap, og så tenkte de å gå mot ham på tinget. Men den dagen tinget skulle holdes, kom de tilbake de som hadde vært og ranet gården til Ossur, og da hadde kongen mer folk enn bøndene. Så torde de ikke gjøre noe annet enn det kongen ville.
Kongen påla dem nå så mye skatt han ville, og de samtykket i alt, og så var de enige å kalle for. Men det viste seg nå som før at bondemennene hadde svik i sinne. De sendte bud til Orm kongsbror ute i Viken at han skulle komme og gå mot kongen; Orm lå da ombord på skip der. De ba ham ta imot Sverre om han skulle prøve å redde seg på flukt.
Da lot Orm samle en stor hær og lot storskip bli dradd fra det vannet som kalles Tyri til opp i Rand og ville gå mot Sverre. Kongen var da der ombord på skipene sine. Det var ordnet slik og gitt gisler på det at det skulle ligge 18 skip i Mjøsa på Hedmark. Kong Sverre fikk vite om Orms tiltak, han fant da på å late som om han ville gå mot Orm og sendte alle sine speidere den veien. Så gikk han selv til skogs med 40 mann, og de felte trær. Ingen skjønte hva han ville med det. Men han hadde sagt fra til sine menn at de skulle komme etter ham, og det gjorde de; de kom der han var og ble der natten over.
Ved daggry morgenen etter kalte lurene; alle mann sto opp, men ingen skjønte hva kongen ville de skulle gjøre nå. Da mennene hadde kledd seg, satte kongen dem i arbeid; han sa de skulle dra de skipene som lå i Rand, 5 mil over land der det aldri før var dradd skip. Nå trengte de ikke lenger spørre om hva de skulle bruke de trærne til som kongen hadde latt felle i skogen, det var lunner.
De stanset ikke før de kom til Mjøsa. Og da de kom dit, rodde de så fort som tenkes kan, mot lendmennene som var der. Kampen mellom dem endte slik at den fikk seier som Gud ville.Kong Sverre jaget bort alle sine fiender. Da han hadde rensket opp der, dro kongen til Hamarkaupangen og holdt ting. Ingen mann talte ham imot.
Men om lendmennene hadde flyktet for kongen, så flyktet de bare sørover i fjorden. De var da langt unna, for Mjøsa er et vann så stort at det mest ligner et hav.
Veitslet på Såstad
Hallvard på Såstad og de andre lendmennene holdt et stort gjestebud på Såstad. Alle som ville, var innbudt til å komme, forat flokken deres skulle bli så stor som råd var. Det var kirkemessetid, og 300 mann var budne. Birkebeinene søkte også til kirkemesse, men de var budd på strid. Begge flokkene fylket seg, de gikk mot hverandre og skjøt. Snart tok lendmennene flukten, og 7 av mennene deres ble drept og 5 tatt til fange.
Nå tok de gjestebudskosten de som kom ubudne, og de som hadde laget den i stand, ble jaget bort. De rente til Orm kongsbror og meldte fra om en lite ærefull ferd.
Kong Sverre lot nå de som var tatt til fange, spørre ut om hvor de hadde lagt skipene sine, og de fortalte det. så tok kongen alle de skip som var på Mjøsa, både store og små. Kongen tok alt det de eide, de lendmennene som hadde rømt unna, likedan all den landskylden som kong Magnus og Erling jarl hadde tiltenkt seg.
Nå hadde kong Sverre lagt under seg hele Oppland og Østerdalen. Det gikk alltid bedre for dem som sluttet seg til ham enn for dem som vendte seg fra ham. Og etter som folk så at hans makt tok til å vokse, og det mer på grunn av hans kloke råd enn av en sterk hær, ble de mer villige til å slutte seg til ham.
Det samlet seg så mange om ham at han hadde 300 mann.
Om kong Magnus
Etter at dette var hendt, kom kong Magnus og Erling jarl til Viken, og der hørte de om birkebeinene det som nå er fortalt. De samlet på ny folk fra hele Viken, og de fikk så mange mann at det ble en veldig hær. Da kong Sverre fikk vite det, innså han at det ikke var tilrådelig for ham å bli der og vente på en så farlig stor overmakt. Han la opp en plan for hva han nå skulle gjøre.
Kong Sverres ferd over Voss
Kong Sverre dro over til Sogn og tenkte seg til Bergen. Det kan hende at Sverres fiender og andre uvettige menn ikke vil tro oss og sier vi taler usant når vi sier han stadig seiret, for så mangen fager seier har den allmektige Gud og den hellige Maria skjenket ham. Men vi skal bryte deres vantro og vise at vi taler sant. De hadde mangen tung vei å vandre, han og hans menn, i kamp med slike store karer og ikke flere folk enn de var, før han fikk den hevn han skylte Erling og hans sønn for mange og store sorger, og før han fikk kjempet seg til sin farsarv. Men enda han ofte hadde det vondt og måtte tåle slit og møye, så kom han dog aldri i slik nød som på denne ferden; der var det både slit og uvær og mangel på søvn og mat.
Han drar altså av sted og tenker seg til Bergen. Men da han kom ned i Sogn, viste det seg at ryktet hadde nådd hans fiender i forveien, og han møtte en stor hær der. På det stedet hvor han først kom ned i Sogn, gikk veien gjennom et pass; på den ene siden gikk en elv så stri at den falt i fosser, og ikke noe levende vesen kunne komme over uten flyvende fugler, på den andre siden var det stupbratte fjell, så der kunne de ikke komme noen vei. Passet var så trangt at det kunne ikke gå mer enn én mann ad gangen der. En stor flokk bønder satt oppe på fjell- hamrene med store steiner og stokker som de ville kaste ned når kongens menn kom der under dem.
Da kongen så dette, brukte han list mot list. Han sa til sine menn : <Dere skal ikke la disse mennene få gjøre dere noe mén, dere skal holde dem for narr etter beste evne, og jeg skal prøve om jeg ikke kan få gitt dem et lite støkk.>
Så tok han noen mann med og gikk opp på fjellet der han kunne komme opp, og kom uventet i ryggen på bøndene. De satte på sprang med en gang, men noen av dem ble drept. Så gikk han ned i bygden med sine menn, og var da kommet inn i Lærdal.
Morgenen etter visste de ikke av før Ossur Hisle kom farende der med 25 skip. Birkebeinene tok straks til våpen og gikk mot dem. Og enda det var mange menn på skipene, torde de ikke gå i land; de syntes det var uråd når birkebeinene sto oppe på land like ved havnen, og så la de fra igjen.
Kongen skjønte at det ikke var mulig å få tak i skip der nå, når det alt var blitt kjent at de var kommet, og så tenkte han å gå opp til Voss og derfra komme seg ned til Bergen. Det var en meget farlig ferd vinterstid, for det var lang vei over fjellet, og der var det ventelig mye sne. Likevel tok de den veien, for det var så laget at de skulle komme i strid den gangen.
Så kom de da opp til Voss, og der kom de ut i mange farer. For det første hadde fiendene deres samlet seg; det var alle vossingene og mange sogninger, hardinger og menn fra Sunnhordland. Det var en veldig hær, og den kom helt uventet på birkebeinene Simonsmessedag (28.oktober). Kongen satt til bords og hadde tenkt å dra videre så snart han var ferdig. De løp opp fra bordet, da de fikk nyss om hæren som kom, og ventet på resten av mennene, for de hadde ikke alle hatt samme herberge om natten. Da alle var samlet, fylket birkebeinene seg og bøndene gjorde like så.
Skjønt birkebeinene hadde mye færre folk, var de likevel de første til å gå på, og de gikk så hardt på i første rennet at bøndenes fremste fylking vek med en gang, og de flyktet over et trangt elveløp. Der de satte over, var det slik at elven ovenfor gikk i et trangt juv, de to hærene skjøt på hverandre over juvet. De fór oppover langs elven hver på sin side, bøndene ville komme først og så falle de andre i ryggen. Juvet ble bredere jo høyere de kom opp, og det endte i et vann. Det ble lengre avstand mellom hærene etter hvert, og så tok det til å mørkne og de kunne ikke lenger se hverandre og kunne ikke få gjort noe.
Det var ikke mulig å dra til Bergen nå som det alt var kommet melding om dem dit; i Bergen var det så store styrker og så mange mann at det var uråd for birkebeinene å komme der. Så ville de dra tilbake samme vei som de var kommet. De tok med seg 5 veivisere som hadde god kjennskap til veien, og det trengte de, for det ble et vær så fælt som det sjelden er. Det falt så mye sne at en ikke har sett maken. Det er snart fortalt, der mistet de mer enn 120 hester med forgylte saler, og mange andre kostbarheter gikk tapt, kapper, våpen og mange andre nyttige saker. Dessuten visste de ikke hvor de var, og de manglet mat og hadde ikke engang vann å drikke. I åtte dager smakte de ikke annet enn sne.
Det var så fælt vær dagen før Allehelgensmesse (1.november) at det ikke er til å tro for den som hører om det, en mann ble drept av at vinden kastet ham over ende og brakk ryggen på ham på tre steder. Det var bare én ting å gjøre når vindstøtene kom, og det var å kaste seg ned i sneen og holde skjoldet over seg så fast en kunne. Veiviserne la seg ned, for de visste ikke lenger hvor de var; det var så mørkt at en ikke kunne se hånden for seg. Mennene var helt ferdige av sult og tretthet, noen av kulde også, de hadde ikke mer krefter igjen og ville ikke gå lenger. Da det lysnet, så de så vidt kunne se litt fremfor seg, fikk de se at de var kommet like utpå noen bratte hamrer. Da ble det murring i kongens hær, noen sa at de ville gå utfor hamrene og ikke finne seg i slike lidelser lenger, det var den forteste veien å få ende på det. Andre sa det var mandigere å minnes gammel sed og gjøre som andre tapre menn hadde gjort; bruke våpen på seg selv og drepe seg heller enn å tåle dette lenger.
Da tok kongen til orde og krevde stillhet; han talte slik : <Jeg har tenkt over,> sa han, <hva dere har i sinne å gjøre. Og jeg synes ikke det er noe gagn i det, det duger ikke. Om dere går utfor fjellhamrene og tar livet av dere selv, er det gal manns verk; slikt gjør ikke folk som vet å styre seg. Og om dere vil drepe dere selv, så er nok det skikk blant hedninger som ikke kjenner noe til Gud. Men vi er kristne og barn av kristne foreldre, og vi vet at den mann som tar sitt eget liv, har ikke noe håp om å komme til Gud. Det er Fanden som vil narre oss til dette, og vi skal ikke gjøre hans vilje. Vi skal håpe på Guds miskunn, la oss huske på det når Guds straffedom synes oss streng, at han legger ikke tung straff på oss dersom vi fortjener liten straff. La oss angre våre synder! Vi må vite at Gud slår oss for våre synders skyld, ikke av grusomhet. Vi må bøye oss for ham i ydmykhet og fromhet. Selv har han lært oss dette : ' Lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så slal dere finne hvile for deres sjeler'. Alle kan vel se at det er bedre å bøye seg med det gode for Guds miskunn enn å styrte seg Fanden i vold og føge dårlige råd. Jeg vil at dere skal love å gjøre min vilje. Vi skal alle sammen påkalle Gud og den hellige Maria og Hellig-Olav og be med hellige bønner om deres miskunn.>
Da kongen hadde endt sin tale, lovte alle med en gang at de skulle gjøre som kongen ville, og ga håndslag og våpentak på det. Og skjønt det hadde vært slik voldsom storm da kongen tok til å tale at selv de som sto nærmest nesten ikke kunne høre hva han sa, gikk det slik at da han hadde sagt frem løftet, viste Gud med en gang høymodig sin miskunn, så at de snart ikke engang kunne kjenne hvor vinden kom fra; det ble klarvær og solskinn og så mildt i været som det skulle være midtsommer.
Nå så de hvor de var, de hadde gått på tvers av den retningen de skulle. Men folkene var så trette at 20 mann døde og ble begravet der på kort tid.
De søkte ned til bygden, men det ble en langsom og tung ferd. De kom frem til noen stuer, og der kastet de seg ned og hvilte. De prøvde å gjøre opp ild, for det trengte de sårt til. Det var ved midnatt. Men de var så trette at ingen kunne få ilden til å fenge. Det gjaldt livet om de ikke fikk ild, og da var det som så ofte at med Guds miskunn var det hjelp å få : Han fikk slått ild som hadde størst lykke i flokken og visste best råd - det var kong Sverre. Han slo ild med flint og tente et lys, så ga han ild til sine menn, og de tente opp et stort bål og fikk tørket seg..
Det var en liten gård der, og kongen gikk dit og overnattet hos bonden. Noen av kongens menn gikk ned til hovedbygden. Da kongen så at mennene hadde styrket seg som de kunne, gikk han selv og de menn han mente var best skikket til det, og holdt vakt. Det var bare en vei som førte dit, og de var alle i sikkerhet dersom det ble holdt god vakt der. Kongen lå på vakt i tre dager, da ville han ned i hovedbygden hvor en del av mennene hans var.
Det var ikke lett å komme fra den ene bygden til den andre, enten var det lang vei over fjellet, eller veien gikk over en li så bratt at det var farlig å ferdes der. Kongsmennene kunne ikke bruke fjellveien, for ikke før var de fremme i bygden, så ble det samme uværet igjen.
Kong Sverre og Torgrim
Derfra dro kong Sverre opp i Valdres og tok veitsler på gårdene sine der, og videre over til Gudbrandsdalen. På kongsgården Steig ble det gitt en halv måneds veitsle for kongen og alle hans menn. Men lenger var det ikke råd å sitte i ro.
På Hedmark hadde 12 bønder samlet folk så de skulle ha 100 mann hver, de var mennene til kong Magnus fra Hamar-kaupangen. Da kongen fikk høre om det, tok han av sted ut av dalen; han ville ikke bli stengt inne om de skulle komme og legge seg foran dalmunningen.
Den bonden som var fører for disse bøndene, het Torgrim; han hadde satt i gang denne folkesamlingen. Kongen skyndte på, for han ville heller melde fra selv når han kom, enn at andre skulle melde hans ankomst.
En natt gikk kongen selv i forveien, han ville ikke hefte hele mannskapet med det han hadde fore. Han dro av sted om natten med 15 mann og kom til Torgrims gård og fant ham hjemme med 8 mann hos seg. Møtet falt litt annerledes ut enn Torgrim hadde tenkt, Gud dømte mellom dem slik at den ble sterkest som hadde høyest rang.
Bonden ble bundet og huskarene hans banket. Enden på det hele ble at kongen tok en mengde gods fra Torgrim som dertil måtte ut med en halv mark gull til kong Sverre og var glad til at han slapp med det. Og så skiltes de.
Om kong Sverre
Deretter dro kong Sverre til Hamar-kaupangen, og der ble Harald Gudbrandsson tatt til fange; det var en frende av kongen, og mange ba for hamat han ikke skulle bli drept. Han ga 12 øre i gull i bot til kongen. Andre av mennene til kong Magnus, rømte og kom seg unna, men de mistet store verdier av alle slag.
Derfra gikk det til Østerdalen, kongen kom dit 5 netter før jul. Bøndene skjønte at hæren regnet med at mannskapene skulle bli fødd hos dem julen over. De ble enige om at ingen skulle gjøre i stand til julegilde, hverken med øl eller annet. Da kongen merket hva de hadde planlagt, fant han på en list, for han og hans menn trengte ikke mindre til mat i julen fordi om bøndene ikke hadde lyst til å be dem til gjestebud. Så tok han en annen vei, og det så ut som han tenkte seg østover til Värmland. Han tok rette veien gjennom Eidskog. Men da han var kommet så langt, delte han flokken i to og lot 100 mann dra øst over skogen til Värmland; der var de velkomne. Selv vendte kongen tilbake til dalen med 200 mann, for han var nokså sikker på at bøndene ville holde julegilde når bare kongens menn var av veien. Det viste seg at kongen hadde rett i dette som i så mangt. Han kom tilbake til folk til jul, og da måtte alle få like stor del i den julekosten som var, enten bøndene likte det eller ei.
Kongen hadde de beste veitsler der gjennom hele julen.
Kong Sverre i Värmland
Erling jarl var øst i Viken da han fikk høre om dette. Han lot by ut leidang like over jul og tenkte han skulle ta birkebeinene som sauer samlet i kve for å klippes. Men det gikk ikke slik.
Kong Sverre så i tide den snaren de hadde tenkt å fange ham i. Kongen hadde lagt sin plan slik at han gjestet nord i dalen først og kom så sørover mot dalmunningen da det led mot slutten av julen. Han var vekk og øst i Värmland før Erling jarl kom, og jarlen fikk pent plystre i sporene etter kongen. Nå ville jarlen følge etter inn i Värmland. Men der ble han stoppet, og han fikk høre at han aldri skulle fare verre ferd; de felte bråter mot ham i skogen. Og alt dette fikk ham til å vende tilbake.
Kong Sverre samlet nå alle sine menn og red med 500 mann ned til gården Simon i Skredsvik. De tok alt han eide, og brente gården og alle langskipene hans og et helt nytt østfareskip. Og 40 naut lot kongen drive opp i Värmland.
Da Simon fikk høre om skaden, lot han skjære hærpil og bød ut tegn og trell mot birkebeinene. Simon var en stor og mektig høvding, og ingen torde gjøre noe mot hans bud; på kort tid hadde han fått samlet så mye folk at han hadde 420 mann. Men kongen hadde da kommet unna helt til Göta elv og var ved landegrensen. Simon dro da opp langs elven dit hvor kongen lå i en liten bygd et lite stykke borte. Han hadde delt opp hæren, og mennene hadde spredt seg omkring på gårdene, for det var en liten bygd, og kongen visste ikke om den fare som nærmet seg. Men så sendte vennene hans fra Götalandbud om at Simon var på vei med en svær hær, og at han snart ville komme over ham om han ikke tok seg i vare. Da kong Sverre fikk høre dette, var det bare å ta klær og våpen så fort som råd var; så sendte han bud til alle mennene, men det gikk ikke fort, for de lå så spredt. Kongen trakk seg inn i en skog som heter Huvonesskogen og ventet på mennene sine der. Da de var kommet, rådførte han seg med dem om hva de skulle gjøre. Han sa han syntes det så ut til å bli tungt å slåss mot kong Magnus og Erling jarl om de nå flyktet for lendmennene uten at de hadde prøvd å slåss engang, selv om lendmennene hadde stor hær. Alle sa at de ville heller slåss med Simon enn å flykte for ham. Men de visste ikke at han hadde så mye folk som han hadde.
De gikk nå imot Simons menn, og de møttes før dag. Det var så mørk natt at ingen så noe; Simons folk skjønte ikke noe før Sverres merke blafret over dem; da ble de redde. Det ble en hard kamp, men ikke lang, og det endte med at Gud ga kongen en pen seier. 140 mann falt for Simon, men av Sverres folk falt bare 7 mann.
Kongsmennene våget ikke å forfølge dem som flyktet, både fordi det var så mange og fordi det var mørkt.
Kong Sverre og vermlendingene
Etter kampen tok kong Sverre veien til Konghelle. Der fikk han mye gods etter de mennene som hadde flyktet unna, og han la 20 merker sølv i skatt på byen. Han ble der bare i to netter, for han tenkte at det var så vidt mange mann som hadde flyktet sammen med Simon, at det var rimelig om de ville vende tilbake. Så flyttet han over til Lödöse og ble der i noen netter.
Etter dette samlet kong Magnus og Erling jarl en stor hær; de hadde med seg alle lendmennene som var der i Viken . Og så skulle det treffe til at enda ingen av hærene hadde nyss om den andre, kom de til å gå i retning mot hinannen.
Kong Sverre ville igjen prøve å lage noen feller i Viken og se om han kunne få fangst i noen av dem. En natt var det ikke mer enn en mil mellom hærene der de hadde leiret seg for natten, likevel visste de ikke om hverandre; fra det nattekvarteret gikk de videre mot hverandre til det ikke var mer enn en fjerding mellom dem. Da fikk kong Sverre vite at både far og sønn var der med sin hær. Han snudde med en gang og vendte tilbake øst til Värmland. Der holdt han stevne med alle de mektigste og viseste menn og spurte om de ville gå i samband med ham, så skulle han påta seg å verge dem, eller om de ville si nei til et slikt tilbud. De sa at de gjerne ville slåss sammen med ham som om han var deres konge.
Da kong Magnus og Erling jarl fikk høre dette, vendte de om uten å gjøre noe mer. Men de sendte Orm kongs- bror til Opplandene, for der hadde han alle sine frender, og han skulle være der og ta imot kong Sverre om han skulle komme den veien fra Värmland.
Kong Sverre og jemtene
Kong Sverre tok nå av sted helt øst til Østersjøen; dit hadde han ikke med seg mer enn 200 mann.
Da han kom til Jarnberaland, var det samlet en mannsterk flokk mot ham; de felte bråter i veien for ham og sa at de var ikke vant til at konger fór gjennom landet deres, og de ville ikke finne seg i det, sa de. Da red kongen frem og talte til dem, og enden ble at de ga ham lov til å fare som han ville, og de hjalp ham som best de kunne.
Derfra dro han til Helsingland. Da han kom til et sted som het Alfte, møtte han en stor hær som hadde samlet seg mot ham. Det var 300 mann, alle var ferdige til strid og hundre mann var brynjekledde. Alle hadde de sagt at hver den som ga kongsmennene grid eller lot dem gå videre, skulle kalles niding; det hadde de gjort våpentak på alle sammen. De hadde også lovt hverandre at de skulle ikke la kongsmennene få komme til ting hos dem og ikke få tale ett ord.
Men da det kom til stykket, fikk alle kongsmennene lov til å komme til tinget og høre hva som ble sagt der.
Da sa kong Sverre til sine menn at de skulle fylke hæren og holde seg rede, hva nå dette folket kunne finne på. Da hæren som hadde samlet seg, så det, ble de mindre modige, og nå gikk det bud mellom dem og kongen om at han skulle komme på tinget hos dem, og hans menn skulle få tale hans sak, men han selv skulle ikke ha lov til å tale. Helsingene sa at han aldri skulle få komme videre, de sa det var ikke annet å gjøre for ham enn å snu og gå tilbake samme vei som han var kommet. Til slutt ble det til at kongen skulle få ordet én gang.
Kongen tok til ordet slik : <Jeg vet ikke hva dere har å klage over oss for. Dere tror vel på at vi har én Gud og vi kaller ham far, og da må vi huske vel på at det er vår skyldighet å holde fred med hverandre; vi må gjøre mot andre det som vi ville gjøre mot oss selv. Mine menn har aldri gjort dere noe mén. Tenk over hvor lite godt dere har å lønne kong Magnus og Erling jarl for!>
Så lot han leie frem to hester og sa at de skulle slaktes. Han sa at det skulle spørres i alle land at de her sparte så på maten at kristne menn måtte ete hestekjøtt om de skulle berge livet. Da han endte talen, bød den mann ham til gjestebud som før hadde sagt at det var nidingsverk å la ham slippe frem. Siden fikk han og mennene hans gjeste hos bøndene.
Jemtene fikk høre hvordan det hadde gått hos helsingene, og de tok godt imot ham. Kong Sverre dro østfra på veitsler, og da han kom nord i landet, stolte han på vennskap der, så han sendte mennene fra seg i flokker på gjesting flere steder i bygdene; kongen hadde ikke mer enn 100 mann hos seg selv. Da var det en gang midt på natten at en mann kom til kongen med det budskap at nå hadde jemtene samlet folk østfra, og de kom etter kon- gen og tenkte å drepe ham og alle hans menn. Dette var alle lendmennene med på.
Kong Sverre sto opp med en gang og lot vekke alle sine menn, han ba dem kle seg til strid og fortalte hva han hadde fått høre, sa han var mest redd at de av mennene hans alt var drept som han hadde latt gjeste ute i bygdene. Samme natten gikk han med en del av hæren som hadde fulgt ham, hen imot det stedet hvor han hørte jemtene skulle være. Men jemtene hadde delt seg i tre flokker og omringet kongen, de tenkte å komme mot ham hver fra sin kant. Og da kongen satte over en vik av vannet (Storsjøen) mellom Andersøen og fastlandet, kom jemtehæren mot ham og han var omringet. Jemtene hadde 1200 mann der.
Da sa kong Sverre til sine menn : <Bruk samme ordtak og kampord dere imellom som dere hører at jemtene bruker; og kom dere ut av hæren deres så snart dere kan, og ut på øya. La oss gjøre første åtaket hardt! La oss så se om de ikke viker for det.>
Birkebeinene ropte hærrop og rente djervt frem, men jemtene kom imot dem fra alle kanter, og det ble et stort slag og striden var hard. Men det var så mørk natt at ingen kunne se og kjenne en annen. Birkebeinene kom seg ut av bondevrimmelen og opp på øya. Det hadde vært en hard ri. Bøndene merket ikke dettte straks, så det var lenge de sloss mot sine egne. Nå var det nesten dag også.
Da bøndene skjønte at de drepte hverandre, holdt de opp å slåss. Da rente birkebeinene så hardt mot dem at de måtte vike. Da bøndene så at det gikk så ille for deres menn, flyktet de. Men birkebeinene satte etter og drepte så mange de ville. Det falt nesten 100 mann av jemtene, og mange ble såret. Kong Sverre hadde hatt 100 mann og jemtene 1200.
Da morgenen kom, sendte kongen bud etter sine menn, og de kom til ham alle sammen. Jemtene ba om grid og ga kongen gisler; det kom til forlik, og kongen ila dem en skatt. De samtykket i å bli kongens undersåtter, og han satte sysselmenn til å kreve inn sakøren og andre avgifter. Dette ble stadfestet med eder.
Da skatten var betalt, skiltes de.
Om kong Sverre
Etter slaget mot jemtene tok kong Sverre av sted nordover fjellet og kom ned i Namdalen. Han fikk tak i skip som bøndene eide, og la ut til Skingen. Der holdt han husting med sine menn, han ville ikke at mennene i landet skulle få greie på hva de talte om.
Kongen rådførte seg med sitt følge om hvor de skulle ta hen. Det så ut for ham som det var tre veier å velge mellom, sa han, den ene var å fare nord til Hålogaland og få seg gods, og så seile sørover til Bergen og se om de kunne få has på noen av sine uvenner; en annen var å reise ut av landet og vest til øyene; han sa at det var lettere å få folk der. En tredje utvei var å herje i Irland og de andre landene der vest. Han sa at kong Magnus og Erling jarl ble mindre og mindre vennesæle jo lenger de styrte i landet. <Men som det nå er, har de stor makt, og det vil falle tungt for oss å kjempe mot dem.>
Alle svarte med å si at de ville inn til byen, de mente det var en lett sak å ta den; de sa at det var ingen av kong Magnus' menn i byen, og at de nok kunne vinne Nidaros hvor kong Sverre hadde mange venner, og så kunne de få større styrke på den måten.
Kongen svarte : <Jeg har liten lyst på dette. Jeg har drømt slik at jeg synes det er rådelig at dere nå som før retter dere etter det jeg sier, vi kan søke inn til byen siden.> Men hæren ville ikke annet enn å dra inn til byen, og kongen sa da det fikk bli som den ville.
Så dro de mot kongens vilje sørover til innløpet til Trondheimsfjorden. Da de kom sør til Fosn, sa kongen at han ville til Bergen og ikke seile inn fjorden, de kom ikke til å få noen ærefull ferd der denne gangen, mente han. Men hæren sa at ikke noe var sikrere enn det, og mente det ikke var noen sak å ta byen; alle var enige om å dra til Nidaros, så nær som kongen.
Nå rodde de inn fjorden til Rødberget og la til land der. Kongen lot da kalle til seg fra skipene alle sine menn, og han spurte dem nå rolig hva de hadde tenkt å gjøre for å ta byen, siden de var så oppsatt på det. De sa de hadde tenkt å ro inn til byen og se om de kunne få gå i land. Kongen svarte : <Det synes jeg ikke er rådelig. jeg tror ikke at bymennene vil overgi byen til oss så vi får makt over den. Jeg venter at de kommer til å verge byen. De venter seg nok liten nåde hos oss birkebeiner, venter heller ran og plyndring. Mitt råd er at vi før det lysner av dag sender en skute på speiding innmed Stadsbygd, den skal ta over fjorden innfor Holmen og så skal den bli liggende innunder Ladehammeren så langt ute at den blir synlig fra byen når det blir lyst; den skal ha et bra tjeld oppe. Men hele mannskapet ombord skal gå i land og opp i skogen og ta øvre veien ovenfor Lade og stevne mot åsen oven- for byen og bli der til det lysner. Vi andre skal ro innover fjorden til Flak og så inn langs med Gaularåsen og legge til ved Gullhamar. Da tenker jeg at når det blir lyst og de ser fra byen at det ligger et skip ute ved Ladehammeren, så vil de tro at hele hæren vår ligger der, og så vil de gå fra byen og ombord i skipene sine, de kommer til å tro at det er flere skip der hvor de ser det ene. Så vil jeg rå til at mens de ror inn til Ladehammeren, så skal vi ro unna Hefring og inn til Brattøra. Da er det ikke utenkelig at det blir vi som verger byen mot dem og ikke de mot oss.>
Gudlaug svarte : <Vi synes ikke vi har for stor hær og det er ikke verdt vi deler den i to.>
De fleste var mer enig med ham enn med kongen i dette. Det ble til at de skulle ro inn til byen i dagslys. Kongen sa at han fikk bli med dem, enda han ikke hadde lyst. <Jeg tror det går dere ille,> sa han, <når dere ikke følger min vilje.>
Erkebiskop Øysteins tale
Erkebiskop Øystein var der i byen, og han hadde latt blåse til møte dagen før. Han sa at han hadde fått høre at birkebeinene hadde kommet ned nord i Namdalen og hadde seilt ytre leia sørover. <Og vi må vente>, sa han, <at de kommer inn fjorden. Men det er blitt meg fortalt at de har små skip og lite mannskap, og enda er mennene trette og kleine. Det er ikke bra for bønder og kjøpmenn å gi fra seg klær og penger til slike tyver og kjeltringer som dem Sverre har rasket sammen. Vi får heller gi dere litt hjelp om dere vil holde vakt over byen. Jeg vil gi skip og alle de huskarene som er i biskopsgården, om bymenn og kjøpmenn vil gjøre sitt.>
Alle syntes dette var et godt råd, og de sa at de ville heller det enn å finne seg i at birkebeinene gikk i land. Så ble fire skip greidd ut av bymenn og kjøpmenn, og det femte var erkebiskopens, der var hans huskarer ombord, og det skipet hadde det beste mannskap. Sigurd var fører på det, sønn til Assur Balle.
Bymennene hadde vakt ute ved veten ved Digermulen; de som satt vakt om morgenen da det ble lyst, så da at det lå skip ved Rødberget. Da satte de ild på veten, og da bymennene så det, blåste de signal til å gå ombord i skipene og rodde ut av elven.
Men birkebeinene tok ned tjeldene og rodde over viken mot dem. Da de kom ut for Digermulen, fikk de se hverandre; de møttes i viken innenfor Hattehammeren. Det var 4 skip fra byen som var med i kampen; kong Sverre hadde også 4 skip, men batre ett var en 20-sesse.
Så ble det en strid som var både lang og hard. Det var godt vær mens de sloss, vind fra nordøst, og alle skipene drev sammen inn mot land til landet stoppet dem. Da de hadde slåss en stund, kom erkebiskopens skip, det hadde blitt noe forsinket fra byen. Birkebeinene så det og syntes at nå tegnet det ikke godt, det var hardt nok som det var, og så tok birkebeinene flukten, de løp i land fra skipene sine.
Kong Sverre var kledd slik : han hadde en sid, blå kutte. Han løp nokså snart forover i skipet og tenkte seg i land. Men da han kom frem forbi masten, gled tiljen unna føttene på ham, og han falt ned i rommet. Og nå løp mennene så tett over ham at han ikke kunne komme opp, dette sinket ham nokså lenge, og imens løp de som tettest over ham. Blant de siste som løp, var en ved navn Helge som ble kalt <byggvom>. Kongen så på ham, og Helge kjente igjen kongen og sa : <Vi skiltes ille fra kongen vår!> Så fikk han tak i akslene på kongen og støttet ham så han kom opp av rommet. Og da sa kongen : <Helge, "konge" meg ikke for mye nå for det første!>
Så løp de i land begge to sammen. Og da de kom opp i fjæren, kom tre av bymennene mot dem. Helge gikk på og sloss med dem. Men kongen kløv opp en bratt bakke; da han var nesten oppe, trådte han på kutten sin og snublet så han gled ned i fjæren igjen. Da kom en av dem som før hadde slåss med Helge, løpende og ville hugge ham. Men Helge så det. Han kom seg vekk fra de to han sloss med, og dit hvor han så at kongen trengte hjelp, og han ga den mannen banehugg som hadde villet drepe kongen. Og kongen kom seg opp enda en gang. Nå hadde de mindre lyst til å gå på Helge igjen de to som hadde slåss med ham tidligere, og de trakk seg unna.
Kongen var ikke helt gangfør; han var blitt såret i foten, rammet i kampen av et lite kastespyd. Det var Serk fra Rød som hadde gitt ham det såret.
Nå gikk Helge med kongen, og de kom seg oppetter Gaularåsen. Der kom etter hvert de mennene som hadde kommet seg unna, opp til dem. Kongen tok veien innover fjellet og hvilte seg der. De hørte også at bymennene talte og undret seg på om han Sverre var falt eller ei. Da svarte Helge så høyt at bymennene måtte høre det : <Kong Sverre gir dere nok en hardere strid før han dør!>
Mange gode stridsmenn falt der. Sigurd fra Saltnes og Jon Kjetling, bror hans, falt i fjæren; Vilhjalm, bror deres, holdt unna på det ene skipet ut om åsen og forbi Byneset.
Men bymennene delte byttet mellom seg og dro tilbake til byen.
Gudlaug stallare var hardt såret; han kom seg opp på åsen. Han hadde kjortel av skarlagen. Oppe på åsen møtte han en bonde som godt skjønte at dette var en av flyktningene. Bonden hadde en tømmerøks i hånden, og han hugg til ham der halsen og nakken møtes. Gudlaug falt av hugget, og bonden trodde han hadde drept ham; han tok noen kvister og dekket ham med. Bonden dro også klærne av ham, og gikk fra ham slik. Gudlaug kom til seg selv igjen litt senere, han sto opp og kom seg til en gård. Der tok de godt imot ham. Siden gikk han til kongen, og sårene hans grodde. Birkebeinene kalte ham siden for Gudlaug Gnitaskor (lusehår).
Kong Sverres tale
Etter dette slaget dro de til Opplandene. Men noen tok veien om Møre og kom til Serk og drepte ham og 11 andre. Siden fulgte de etter kong Sverre.
Da birkebeinene kom øst i Viken, fikk kong Magnus og Orm kongsbror vite det, og de tok da av sted for å lete dem opp. Så fikk de spurlag på hvor de var og fulgte etter dem. Men birkebeinene trakk seg unna, for de hadde lite folk i sammenligning med kong Magnus.
Kong Sverre holdt da en tale til sine menn og sa at det var mot hans vilje at de hadde rodd inn til Trondheim for å slåss med bymennene. <Vi har mistet folk, og det de beste menn i flokken. Og etter hvert som bøndene får høre om vårt nederlag, blir vi jaget hvor vi kommer; alle som vet hvor ille det gikk oss, vil synes at vi duger lite. Før dette slaget hadde vi alltid seieren med oss og vant i kamp; da var de fleste redde for å gå med hær mot oss. Nå har dere vel hørt at kong Magnus er etter oss med en stor hær. Og lar vi oss jage landet rundt av dem, går det ikke lang tid før tegn og trell er over oss, og hele hæren vår blir drept og faller med liten ære; slik går det alle som faller på flukt. Jeg synes det er mandigere om vi snur oss mot våre uvenner, enda vi ikke har stor hær. Om vi så taper mot overmakten, så lager vi det iallfall slik at vi faller med stor ære når vi slåss mot selve kong Magnus. Men skulle det være så heldig at vi seiret over ham, da ville vi vokse og bli sterkere av det. Vi kan ikke vente å få land og rike så lett at vi ikke en eller annen gang får se merket til kong Magnus reist mot oss. Vi har nå alt for lenge latt oss jage omkring i landet og har måttet tåle mye vondt fra uvennene våre.>
Slik talte kong Sverre og sa mange gode ord til sine menn og egget dem opp. Mennene fant trøst i det han sa, og det var god oppslutning om talen hans.
Slaget ved Hørte bro
Ferden gikk videre til de kom til broen over en å som heter Hørte. Da fikk de visshet for at kong Magnus var kommet i nærheten. Kong Sverre lot mennene gå inn i et kjerr like ved broen. Kong Magnus og Orm kongsbror hadde også fått høre hvor birkebeinene var; og da de kom til broen, lot kong Magnus merket sitt føre over og fulgte selv etter, det samme gjorde Orm kongsbror. Da kongen og noen av hans menn var kommet over, løp birkebeinene hardt mot dem, og det kom til skarp strid, men ikke lang. Det falt mange menn for kong Magnus, og selv flyktet han tilbake over broen, og Orm kongsbror gjorde det samme. Begge var såret.
I dette slaget mistet kong Magnus mange menn. Etterpå skjøt de på hverandre over åen en stund. Og så skiltes de.
Om kong Sverre og kong Magnus
Kong Magnus vendte tilbake til Tønsberg til skipene sine, og seilte derfra videre østover. Men kong Sverre dro opp på Romerike og tok landeveien til Lödöse. Der fikk han vite at kong Magnus var i Konghelle. Han dro dit og kom uventet på dem, det ble en liten kamp og ikke noe stort mannefall. Kong Magnus holdt nedover elven, og kong Sverre tok noen skip der, og dem lot han brenne. Kong Magnus seilte nord i Viken og inn til Oslo. Han ble der en stund, men hadde speidere ute helt øst til Göta älv.
Nå la kong Sverre under seg alle østre syslene og tok skatt av dem. De var i Viken begge flokkene nå, både birkebeiner og heklunger (Magnus' menn), og det kom ofte til sammenstøt mellom dem.
Kong Sverre red nord i Viken med noen mann, han ville prøve å legge en felle og se om han kunne gjøre en fangst. En natt red kongen selv og 6 andre for å speide i en skog ikke langt fra Saurbø. Samme natt var en sveite- fører fra hæren til kong Magnus ute med 50 mann og tenkte han skulle få drept noen av Sverres menn i herredene der sør. Natten var mørk.
Da hørte kong Sverre at de kom ridende, de var svært drukne av mjød og talte høyt, visste ikke at de hadde noe å være redd for. Veien var ikke bredere enn at de måtte ri en ad gangen. Kong Sverre sa til sine menn at de måtte holde sammen. -<La oss ha buene og kastespydene ferdige, og så skal vi gå på begge sider av veien; når de så kommer rett ved oss, skal hver av oss skyte så ofte han kan, og da kan det være at de, når de får slike minnelser, tror flokken vår er større enn den er. Men dersom overmakten blir for stor for oss, får vi se å komme unna.>
Birkebeinene skjøt etter stemmen til de andre og så tett de kunne, men det var så mørkt at ingen kunne se en hånd for seg. Og de som red sist, kunne ikke skjønne hva det var i veien med dem som red foran, siden det gikk så trådt for dem, og så klumpet de seg tett sammen, ingen visste hva som var på ferde. Men birkebeinene skjøt så titt de bare kunne. De andre trodde det var mange mann i skogen og red unna så fort som råd var. Birkebeinene satte etter og jaget dem.
Om morgenen da det var blitt lyst, kom de tilbake, og da fant de 18 drepte og mange hester.
Kong Magnus seilte mot Sverre, som ble reddet ved et under.
Om høsten dro kong Sverre nord til Trondheimen og rettet et hardt slag mot mennene til kong Magnus i kaupangen, han fikk seier og tok 10 skip der.
Men våren etter seilte han med sine menn ut etter fjorden og sør på Møre. Han tok ytre leia videre sørover. Da han kom seilende nordfra til Stad, kom de mot ham der, kong Magnus, Erling jarl, erkebiskop Øystein, Orm kongsbror og mange lendmenn. De hadde en veldig hær og store skip.
Da kong Sverre fikk se denne svære flåten, og de fikk kjenning av hverandre, styrte han ut på havet; de seilte og rodde på en gang som best de kunne. Men kong Magnus satte etter dem og brukte også seil og årer av alle krefter. De halte innpå Sverres skip, og det skipet Erling jarl styrte, var så nær at en kunne skjelne mennene ombord. Da lot jarlen minke på farten og ventet på de andre av sine menn. Og da alle skipene var kommet etter, ropte jarlen og sa at de skulle gå til kamp; han sa at nå var det likt til at de møttes en gang, de og birkebeinene. Han sa de skulle minnes hvor stor skade birkebeinene hadde gjort med manndrap og ran, ba dem ta seg i vare og sa at ingen måtte være så djerv at han ga en birkebein grid. <Det ville være bra,> sa han, <om Sverre kunne bli tatt levende og så ført til meg.> Det lovte de alle, og så satte de seil og fulgte etter birkebeinene.
Men kong Sverre så at skipene til kong Magnus gikk mye fortere enn hans, og at avstanden mellom dem ble mindre, da tenkte han at nå var det ikke noen vei ut av dette, om ikke Gud ville vise dem større miskunn enn ventelig var. Kong Sverre la seg ned og ba, han påkalte Hellig-Olav, og han talte mange gode ord til sine menn. Og i samme stund la det seg så tykk tåke på sjøen at en ikke kunne se fra det ene skipet til det andre. Da kong Magnus og Erling jarl ikke kunne se hvor de styrte hen, snudde de stavnene og søkte inn under land.
Da sa jarlen : <Dette gikk ikke så godt som det skulle.>
Så samlet han og Magnus hele flåten i Herøyene. Neste dag fikk de høre at birkebeinene hadde seilt gjennom sundene med 5 skip og hadde stevnet inn i fjorden. Da kalte jarlen høvdingene sammen for å rådslå. Han sa det var uvisst om birkebeinene hadde seilt nordover eller sørover når de hadde kommet inn under land - <og jeg tror det kan trenges folk begge steder>. Jarlen sa at han ville at erkebiskopen og Orm kongsbror skulle ta sørover til Bergen sammen med noen andre lendmenn og styresmenn til skipene som han ville nevne opp til det, de skulle verge landet der. <Men kongen og jarlen,> sa han, <skal fare nordover, og størstedelen av hæren skal følge dem.>
Det ble gjort som jarlen sa.
Kong Sverre og kong Magnus
Da mennene til kong Magnus kom til Nordmøre, fikk de vite at kong Sverre hadde seilt inn fra havet sønnenfor Edøy og så nord til Knarrarskeid og nord til Trondheimsfjorden og siden inn til kaupangen. Der la han med en gang skipene sine ved bryggene.
Kong Magnus og Erling jarl kom nordover etter dem. Og da kong Sverre og hans menn så seilene deres og at de ikke hadde langt igjen til byen, lot han blåse til samling for å tale til sine menn. Han sa hva han hadde tenkt å gjøre; de skulle gå fra skipene, men ingen måtte driste seg til å ta med seg annet enn våpnene og så de klær de gikk og sto i.
Etter denne talen væpnet birkebeinene seg og gikk opp i byen. Men alle skipene fløt ved bryggene med tjeld over, skipssekkene lå i rommene, og halvromskistene deres sto ombord med nøkkelen i låsen.
Da nå kong Magnus og Erling jarl kom roende opp i elven med sine menn, gikk birkebeinene opp over broen. Kong Sverre har selv sagt at han var mest kry av det at mennene skilte seg så vel fra skipene og det de eide; det hadde ikke hendt så ofte før med menn på flukt, og han sa det var ikke så sikkert enda hvem som kom til å få nytte av gods og klær.
Mennene til kong Magnus og Erling jarl la til ute ved Brattøra utenfor Skipakrok og gikk i land der. Da jarlen sprang i land, stupte han og falt på kne, men han tok for seg med hånden og sa : <Fall er hell på ferden!>
Så gikk de opp gjennom stretene, hver med sitt skipsmannskap, etter som de steg i land og fikk væpnet seg. Erling jarl og hans sveit var først ferdige. Da han kom opp forbi Krist kirkegård ovenfor bispegården og til broen, fikk han se kong Sverres merke i full fart, det gikk storveien opp til Klæbu. Han tenkte at kongen og det meste av hæren hans var der under det, og så søkte jarlen opp over broen til Sprotavollene.
Men kong Sverre og det meste av hæren hans lå i en dal som går opp fra Nedre Sandbrekke like ved broen; jarlen visste ikke om at kong Sverre var der, han tenkte bare å ta noen av de birkebeinene som gikk sist. Da løp birkebeinene opp og mot dem. Jarlen trakk seg da tilbake ut til broen og over den helt til det gjerdet som er satt opp ved brohodet, mellom broen og byen. Men da hæren til kong Magnus og Erling jarl kom imot dem, snudde birkebeinene og gikk tilbake over broen, og partene skjøt på hverandre over elven. Jarlen sa til sine menn at de skulle komme seg utenfor skuddhold, og sette seg ned på åkeren og se hva de andre ville ta seg til. Kong Sverre satte seg også ned på den andre siden av elven ved bakken som går opp fra Sandbrekke. Der satt begge flokkene en lang stund ut over dagen.
Mennene til kong Magnus lot hente øl til seg. I begge hærene var det mange som hadde bue, og de skjøt på hverandre, og på begge sider ble noen såret. Da det led på dagen henimot non, gikk Gudlaug stallare hos kong Sverre frem til brohodet, han holdt skjoldet foran seg. Han ropte på mennene til kong Magnus og sa han ville tale til dem hvis de ville høre på. Ivar Horte, en av mennene til kong Magnus, svarte, han sa at han ville høre på det Gudlaug hadde å si.
Gudlaug tok slik til orde : <Kong Sverre vil gi kong Magnus og Erling jarl og dermed alle deres menn tre vilkår å velge mellom. Ett er at de går over broen, kong Sverre skal gå langt opp derfra med hele sin hær. Så skal begge fylke hæren sin slik de helst vil, og så skal vi slåss på Sprotavollene, og den får seire som Gud vil. Dersom kong Magnus og Erling jarl ikke vil dette, foreslår kong Sverre at de går ut til Borgen og fylker der i ro og mak. Vi birkebeiner skal gå over broen til dem, og så får lagnaden rå. Det tredje vilkåret - om de ikke vil ta noen av disse to - er at de kan gå ut på øra til skipene sine og fylke der så godt de bare vil, og vi birkebeiner skal komme mot dem og gå gjennom byen. Det skal dere vite for sant at kong Sverre vil mer enn gjerne slåss om det er ham det kommer an på.>
Da han hadde hørt denne talen, gikk Ivar Horte bort fra bakken dit han hadde stått før, og videre opp på åkeren. Der gikk han til Erling jarl og sa frem vilkårene for ham. Men kong Magnus hadde sovnet der hos jarlen, og jarlen dunket ham i ryggen og sa han fikk våkne. Kongen spurte hva som var på ferde. Jarlen fortalte hva for vilkår Sverre hadde budt dem. Kong Magnus mente at jarlen fikk velge. Men jarlen sa at han ikke ville ta noen av vilkårene; han ville heller by Sverre vilkår, sa han, enn å ta imot noen fra ham.
Så gikk Ivar til Gudlaug med det som jarlen hadde svart. Gudlaug gikk og sa det til birkebeinene, og de stimlet sammen i flokker en stund. Så brøt de opp, og kong Sverre tok veien oppover øst for elven til Klæbu. De sørget for å gå en mann i bredden, da så det ut som det var mange mann før den siste var gått.
Så skiltes de for denne gangen.
Kong Sverre i Gauldal
Kong Sverre gikk nå langs med elven opp til en gård som heter Kot. Der lot han bryte ned et hus og fikk gjort en flåte av det. På denne flåten ferjet de seg så over Nidelven. Ut på ettermiddagen dro de utover Tjodmyrene og ned til Stav, og så satte de over Gaula i eiker, og da de var kommet over, sa kongen at de skulle hvile seg; han var søvnig, sa han, og ville sove. Kongen sovnet snart.
Da det led mot midnatt, kom det en bonde forbi; han hadde kløvhest med malt i kløvene, og tenkte seg til byen for å selge maltet. Birkebeinene stimlet sammen om ham og lot som om de ville vite prisen på maltet. Kongen våknet og spurte hva det gjaldt. De sa at det var kommet en bonde. Kong Sverre ville se ham, og det fikk han da. Kongen sa til bonden : <Vi skal ikke hefte deg på veien. Si du som sant er, at du møtte birkebeinene, de hadde kommet over Gaula og tenkte å overnatte på Melhus i natt.>
Dermed skiltes de. Birkebeinene ble der i 3-4 netter før de dro inn til byen igjen.
Erling jarl
En aften da jarlen hadde spist, kom Sigurd Nikolasson og Jon fra Randaberg til ham : <Er det satt vakter på utvardene, herre? Vi har hørt si at det er stor fare for at birkebeinene snart kommer for å hilse på oss, og jeg ville rå til at det blir blåst i lurene og at hæren fullt væpnet går ut til borgen. Vi tror det er sant at birkebeinene nå er kommet til Gauldalen, og noen sier de vil gå til fjells. Men det blir sagt at det ikke er mindre rimelig om de kommer hit til oss.>
Da svarte jarlen : <Jeg skulle ønske det var sant at de kom hit til oss, for da skulle jeg tro de ville få nok å gjøre. Men dere kan visst sove rolig natten over for birkebeinene, for jeg har hørt at de har dradd til fjells. Sverre vil nok ikke våge å gå på oss her, når vi er så vel budd på å ta imot ham som vi nå er.>
Jon fra Randaberg sa da : <Det ville være alt for godt om det var slik som jarlen lover oss, at vi ikke trenger å være redd for birkebeinene. Men det blir sagt, herre, at De tenker mer på å bli godt drukken av mjød og vin enn å gi Deres menn faste ordrer som de kan holde seg til.>
Jarlen var svært sint da han svarte : <Det er ikke ofte det har vært sagt til meg før at jeg ikke har vært nok på vakt. Jeg vet ikke om det er så som De sier at jeg ikke har omtanke for hæren, eller om det ikke heller er slik at dere er litt reddere enn dere burde være. Men dere skal nå kunne ligge uredde i natt, for jeg skal holde vakt selv, om dere tror meg til det. Det var regnet for å være nokså trygt før, og den gang hadde vi å gjøre med større overmakt enn vi nå har.>
Etter dette gikk Sigurd og Jon sin vei til skipene sine. Og litt senere gikk jarlen til sengs, han kledde av seg og la seg til å sove. Det samme gjorde alle mennene hans, så nær som de vanlige vaktene.
Kong Sverres tale
Nå skal vi fortelle om birkebeinene. De kom inn til Steinberget da det grydde av dag. Da spurte lendmennene kongen hvor han tenkte seg hen. Kong Sverre svarte at han hadde tenkt seg til byen mot jarlen.
Da han kom over åsen på Feginsbrekka, sto han av hesten og falt på kne og ba. Deretter talte han noen ord til hæren og ba dem følge ham godt og trygt - <for nå må vi vinne en stor seier. Jeg trenger ikke legge ut for dere om all den nød og flakking dere har måttet utstå før vi kom til landet, og vi har fått lite godt og mye vondt hittil. Jeg kjenner det også på meg at dere nå synes det er på tide å få noe igjen for strevet og for den store fare dere har utsatt dere for. Vi har fått slikt som vi har kjempet oss til, veitsler der de var å få og annet gods der vi har fått tak i det. Men nå gjelder det noe mer enn det som før har stått på spill, det er byen Nidaros. Kong Magnus og Erling jarl er også der, og mange hirdmenn og lendmenn. Nå er det større ære å vinne enn det har vært noen gang før. Jeg tror vi kommer til å seire, etter det jeg har drømt. La oss nå gå på så mye hardere som vi har mer bytte å vente nå enn før.Dere skal få vite hva dere slåss for : Den som feller en lendmann og har vitner på det, han skal bli lendmann; hver mann skal få rang som han selv rydder seg rom til, den blir hirdmann som dreper en hirdmann; han skal også få ære og andre gode ting av oss. Slikt er det vi spiller om nå.
Jeg tror ikke at de vet om at vi kommer, dertil tror jeg ikke de har lykken med seg nå, de har nådd sine dagers ende. Men vi kommer til å seire og få den rang og verdighet som tilkommer oss. Gud vil skifte slik mellom oss, for de har sittet lenge med vår makt og vår ære, og nå kan det hende at de mister det som de har tilvendt seg med urette, både æren og makten. Det er ikke utenkelig at de mister livet også. Gjør nå det første åtaket så hardt dere kan, så går det nok bra; de er sikkert drukne og søvnige og rådløse; noen er ombord på skipene og noen her og der i byen, og de vet ikke hvor de skal snu seg eller hva de skal gjøre.>
Kong Sverre sluttet talen, og alle sammen var enige med ham.
Mennene til kong Magnus
Vi skal fortelle om mennene til kong Magnus. De våket ute på Øra denne samme natten og hadde leik der. Da de så birkebeinene komme innover forbi Steinberget, ble det blåst i lur og ropt at hæren måtte ta våpnene og komme ut. Mange av mennene til kong Magnus lå oppe i byen og hadde vært døddrukne om kvelden, for kongen hadde latt skjenke for dem om dagen, og de lå i gårdene der de hadde herberge.
Men da jarlen fikk vite hva som sto på, sto han opp og kledde på seg og ba mennene væpne seg. Da kom Ivar Horte, frenden hans : <Hæren vår er spredt oppe i byen, og mange av mennene var uføre og har lagt seg til å sove; jeg tror ikke det blir lett å få samlet dem. Mitt råd er å blåse i lurene og kalle alle mann ombord på skipene, og så la skipene sige ut fra bryggene så vi får tid til å områ oss. La oss så slåss hvis vi synes vi har styrke nok til det. Men ellers får vi ro ut på elven, for bymennene kan vi ikke stole på å få hjelp av.>
Da svarte jarlen : <Jeg vet ikke om dette er rådelig, Ivar. Jeg vil ikke vite av at denne djevelspresten Sverre setter seg i min sønns sete.>
Så sto jarlen opp og ropte på alle sine menn, ba dem skynde seg å ta våpnene og gå i land. Og da jarlen og skipsmannskapet hans og merket kom i land, gikk han opp gjennom byen til stretet og kysset Kristkirken. Der kom kong Magnus til ham med sitt merke og sin sveit, likeså Sigurd Nikolasson, Jon fra Randaberg og Ivar Horte. Mange la seg på kne og ba. Så snudde jarlen seg fra kirken og sa til sine menn : <Stå opp og ta til våpen. Det kan være det blir høve til å ligge her for noen hver av dere om en stund.>
Erling jarl hadde rød fustans (fint bomullstøy) kjortel og en silkelue på hodet; han hadde spangebrynje som ikke var spent ordentlig sammen foran, han hadde et draget sverd i hånden og kastet det fra den ene hånd til den andre og sa : <Dere skal enda måtte si at denne gamlingen kunne få sverdet til å bite i dag!> og han sa til lursveinen at han skulle blåse så hardt og titt som mulig. Og da de kom ut forbi tårnet, så jarlen seg om til begge sider og sa : <Hvor er vi nå alle?>
Erling jarls fall
Kong Sverre hadde omkring 300 mann eller mer med seg fra Gauldal, men de var dårlig væpnet. Bøndene hadde sendt arbeiderne sine av sted, for selv torde de ikke gå; de var redde for å få straff av Erling jarl. Da de kom innover forbi Steinberget, var det en mann som løp frem foran de andre, han var både stor og sterk og hadde en trelurk på akselen, men ikke noe annet våpen. Da sa Ossur prest : <Hvor vil du hen, mann, og hvorfor løper du så med denne trelurken? Hvor er våpnene dine? Det er noe annet å slåss med Erling jarl enn å treske korn, det kan du vel bruke en tust til.>
Mannen het Øyvind, og han svarte : <De våpnene jeg tenker å slåss med, kommer til meg fra byen, jarls- mennene har dem med seg.> Da sa Hjarrande Hvida : <Der sa du et sant ord; du er nok en god mann.> Så ga han ham sitt spyd og en håndøks og sa : <Slåss med disse våpnene du!>
Nå kom birkebeinene inn mot byen, og hærene møttes på åkeren (Kalvskinnet) ovenfor tårnet. Kong Magnus og Erling jarl hadde 500 mann. Det ble et stort slag der med en gang, og det ble kjempet bittert, men ikke lenge. Tore Spæla bar merket for Erling jarl og det falt menn på begge sider, men flest for kong Magnus. Det ble en hard strid der Erling jarls merke var, Tore kom i nød, og så satte han merkestangen ned i åkeren så merket sto rett opp. Nå tok jarlens fylking til å vike, og da ble det til at merket kom til å stå bak de birkebeinene som gikk hardest på, og de som kom etter, trodde jarlen var der under merket; da ble de redde, de trodde at noen av deres var kommet på flukt. Men da kong Sverre skjønte det, lot han hugge ned stangen.
I samme stund ble Erling jarl rammet av et spyd i midjen. Da sa en av mennene : <Et farlig stikk, herre!> Jarlen svarer : <Følg vel kongens merke; meg feiler det ikke noe.> Og litt senere kom Ossur prest og Helge Torfinsson nær jarlen. Han hugget Ossur tvers over ansiktet så det ble et stort, stygt sår. Siden satte jarlen seg ned, og kong Magnus kom bort til ham. Da kunne jarlen ikke tale. Og da sa kong Magnus : <Vi møtes på gledens dag, far!> Jarlens lepper rørte seg, han var døende.
Der falt jarlen og nesten hele den flokken som hadde fulgt nærmest etter ham.
Etter dette kom hæren på flukt. Kong Magnus og mange menn med ham flyktet inn i byen. Han tok skipet "Rydi" som jarlen hadde eid, og rodde ut av elven med det.
Der på åkeren falt Sigurd Nikolasson, Jon fra Randeberg, Ivar Horte, lendmannen Einar Litle, Botolv fra Fjordene og hans to sønner; Bjørn Bukk sprang på elven og druknet, han hadde brynje på og sank med en gang. Det var mange som hoppet på elven; noen omkom, men noen reddet livet. Ivar Sveinsson falt der, og Guttorm Sneril. Alle disse var lendmenn hos kong Magnus. Nær på 60 hirdmenn falt der og mange andre.
Kong Sverre tok Olavssuden som kong Magnus hadde styrt, nesten alle skipene deres tok han. Han fikk også tilbake sine egne skip som han hadde gått fra da kong Magnus og Erling jarl kom.
Kong Sverres tale
Erling jarls lik ble båret til graven sør for kirken, men nå er graven hans inni kirken. Da liket ble jordet, talte kong Sverre over graven og sa :
Det sømmer seg ikke at det helt blir tiet ved en så gjev manns grav som hans vi står ved nå. Dette er et stort tidsskifte, som dere kan skjønne. Underlig nok er det blitt til at én mann står istedenfor tre : for konge og for jarl og for erkebiskop. Og den ene mannen er jeg. Her er nå mangt nytt å se og høre, mye som er viktig, og som folk skal være takknemlige for; både til denne kirken og til andre blir båret som lik mange av de menn som har fulgt kong Magnus. Og som dere vil vite, har erkebiskop Øystein og mange andre av de lærde sagt om alle som verger landet for kong Magnus og faller for ham, at alle disse menns sjeler vil være i Paradis før blodet er blitt kaldt på jorden. Vi kan glede oss over deres hellighet, over at så mange menn er blitt hellige her, ettersom erkebiskopen har sagt at alle som har falt med Erling jarl, er blitt hellige. Da kan vi bare tenke oss hvor hellig Erling jarl selv må være, han som først sørget for at Magnus ble tatt til konge mens han enda var bare barnet, og som siden har hjulpet ham og støttet hans makt hele tiden. Vi må tro at en forbønn fra ham må veie mye hos den allmektige Gud. Dersom da ikke erkebiskopen har vært litt for ivrig på vennens side da han sa dette. Men lykken har snudd seg, nå står vi ved graven til dem som lenge har vært et skremsel både for oss og for andre.
Ved denne graven ser jeg mangen mann stå sørgende, som ville vært glad nok om det hadde vært min grav han sto ved, enda den nok ikke hadde vært så fint stelt til. Men det synes jeg er kortsynt og viser liten godvilje, etter det som dere stadig har fått høre at dere bør tro om vi mister livet på en slik måte. Jeg synes at vi på begge sider burde være glade for at det gikk slik som Gud ville med livet for disse mennene. Vi kan leve bedre og med mindre frykt enn hittil, for vi trenger ikke være redd for dem ved hvis grav vi står. Og dere kan være enda mer glade for at de er døde og skilt fra dere legemlig. Tenk over erkebispens løfte, nå er det gått så lang tid at blodet er blitt kaldt! Om vi enda ikke kan glede oss over jærtegn fra dem, så må det likevel være gravlagt godt med helgener her i byen nå. Dere har ikke mistet dem i dette slaget, tvert imot kan de nå vise dere sine gjerningers fagre frukt, dersom dere dyrker dem som helgener slik som dere har tenkt.
Men om så galt skulle være - og det tror jeg kanskje det er - at vi må regne med at de brast alle de fagre løftene som var gitt dem, da har de fått bøte lenge nok for at de trodde på den løgnen, de og alle andre som har trodd på den. Jeg rår til at dere heller tar det på en annen måte. Be for dem som har forlatt denne verden, og be til Gud at han vil tilgi Erling jarl alle synder han gjorde mens han levde her i verden; især den synd at han, en lendmann, var djerv nok til å la gi sin sønn kongenavn; dertil reiste han flokk og merke mot kongesønnene kong Håkon og kong Øystein; han felte dem begge to og tok selv makten etter dem. Siden holdt han riket for kong Magnus, men med ikke større rett enn dere nå hører.
Vi skal også be for alle menns sjeler som har falt i denne urettmessige krig, både før og nå. Be Gud at han må forlate dem alle deres synder og frelse deres sjel. Jeg vil også tilgi dem for Guds skyld all den urett de har gjort mot meg. Hver mann må nå gjøre som han synes og som han tror det er best for dem som nå er gått bort fra denne verden, de som ble kalt bort så brått at de hverken fikk skrifte eller fikk den siste olje; de var mindre beredt og hadde hardere sinn enn vi selv ville ønske oss å ha. Jeg vil heller ta på meg ansvaret for at det som dere nå gjør for disse sjelene, en gang skal bli dere selv til gagn, enn jeg vil tro at de ikke trenger bønner.>
Da kongen hadde sagt dette, kom han videre inn på de ting man pleier å si over høvdingers grav; han takket prestene for at de hadde sunget og forrettet over den, og hele almuen for at de holdt bønn og gudstjeneste slik som hver av dem helst ville gjøre etter sin venn eller sine nærmeste. Han sa at hver måtte stelle til jordferd for sin frende eller kjære som han ville, og han ba folk sørge for grav til dem som ikke hadde andre til å gjøre det.
Kongen endte talen slik at alle likte den, og mange ga uttrykk for det.Frem til del 2 ----