Del 5
Kapittel 103 - 143
Tilbake til del 4Home
Kong Sverre har beseiret kong Magnus og hans mye større styrke
i slag ved Fimreite. Magnus og de fleste av hans lendmenn er drept,
deriblant Orm kongsbror. De overlevende greier å reise ny flokk og
tar Jon Kuvlung til høvding. Sverre kommer uventet på dem i Bergen
og Jon faller, resten av flokken flykter østover.
Erkebiskop Øystein er død etter å ha forlikt seg med kong Sverre.
Om Sigurd Brenne
Øst i Marker var det en flokk som hadde gjort innfall i Viken og som gjorde mye ugagn. De hadde drept noen, ranet andre og brent for noen. Høvdingen for flokken ble kalt Sigurd Brenne og skulle være sønn av kong Inge Haraldsson. Sigurd hadde møtt Jon Kuvlung, og Jon kjentes ved ham som frende og hadde budt ham til seg. Men Sigurd syntes det var lite ved kuvlungene og ville heller ha en flokk for seg selv. Han hadde 300 mann en tid, og disse mennene fór ikke med fred der de ferdedes.
Utpå sommeren etter at Kuvlung hadde falt, gikk bøndene og noen av kongsmennene mot Sigurd Brenne, de tok huset han var i, og gikk på ham og hans menn i en stue. De verget seg godt og mandig.
Da de var falt de fleste som var derinne, ropte Sigurd til kongsmennene, ba dem høre etter det han sa. Da han fikk ørens lyd, sa han : <Det er mest likt til at dere har utrettet det ærend dere hadde her nå. Dere kan fortelle kong Sverre at dere har vunnet seier, og at dere har felt høvdingen for denne flokken, Sigurd Brenne, kong Inges sønn. Men det er nok mindre å fortelle om enn dere tror, dette at dere har felt meg. Nå skal jeg si sannheten : jeg heter Hedin og er sønn til Torgrim Hrosi, jeg er av ren islandsk ætt.>
Da skjøt de på ham og felte ham. Folk sa at han var riktig en hard kar.
Nikolas blir viet til biskop
Sommeren etter Kuvlungs fall kom erkebiskop Eirik tilbake til Norge, han hadde vært i Romaborg og fått pallium. Han dro nordover til sin erkebispestol i Nidaros.
Samme sommer døde Håvard jarlssønn.
Da var alle enige om å velge til biskop i Stavanger Nikolas Arnesson, sønn til Arne kongsbror på Stovreim ( hos Snorre : Arne kongsmåg på Stårheim). Kong Sverre talte imot det. Da Nikolas fikk vite det, sendte han brev til dronning Margrete, og der ble det sagt mye både vakkert og ydmykt til kong Sverre og likeså til henne og talt om frendskapen med henne. Dronning Margrete talte da til kong Sverre og sa at Nikolas ga gode løfter. Men kongen sa at han ikke hadde lyst til å gjøre ham til en større mann enn han var, han sa at selv om Nikolas fikk større makt i Norge enn han nå hadde, så ville han komme til å ha samme sinn mot kong Sverre, og hans troskap ville ikke vokse om han fikk høyere rang enn han alt hadde.
Dronningen ba at kongen ikke skulle stille seg imot ham, hun talte om hvor mye Nikolas hadde mistet i striden mellom Sverre og Magnus, frender av ham var falt, hun sa det var den beste bot han kunne få, om han fikk høyere rang. Hun sa at Nikolas kom ikke til å vise utroskap om han ga opp våpnene og tok kirkelig vigsel.
Kongen sier da at han skal gjøre dette for hennes skyld, - <men det går ventelig ikke så lang tid før både du og andre kommer til å angre på dette.>
Så fikk de kongens brev på at Nikolas skulle velges til biskop, og det ble til at erkebiskopen viet ham. Samtidig døde biskopen i Oslo, og Nikolas fikk nå lov av erkebiskopen til å overta bispestolen i Oslo. Njål ble viet til biskop i Stavanger, og han ble biskop der.
Erkebiskop Eirik og kong Sverre
Korsbrødrene tok godt imot erkebiskop Eirik da han kom til erkestolen i Nidaros. Han preket fra koret med harde ord mot birkebeinene, og mange av kongsmennene ble snart utilfredse med talen hans, det ble ikke noe godt forhold mellom ham og dem. Det ble snart mange ting som erkebiskopen og kong Sverre var uenige om; for kong Magnus og Erling jarl hadde, så lenge de rådde i landet, latt gjelde en avtale som erkebiskop Øystein hadde gjort med bøndene, at bøter skulle betales i øre etter sølvverdien; men før hadde de brukt sakøre (nominell penge verdi) til biskopen likesom i saker hvor kongen tok bøter. Erling jarl hadde gått med på dette for at erkebiskopen skulle være villig til å vie hans sønn Magnus til konge. Men en øre sølvverdi var dobbel så stor som en sakøre.
Kong Sverre krevde nå at gammel rett skulle gjelde så vel i erkebiskopens som i kongens saker og sa at Erling Skakke ingen rett hadde til å bryte Hellig-Olavs lov for at hans sønn skulle bli viet til konge. Det gjorde han ikke med rette, for det hadde aldri hendt siden kristendommen ble innført i Norge, at en mann som ikke var kongesønn, hadde vært konge, og ikke var det skikk i hedensk tid heller. Det var også forbudt i de landslovene Hellig- Olav satte.
Det var avtale mellom Erling jarl og erkebiskop Øystein, sa kong Sverre, at erkebiskopen skulle vie sønnen til konge, og så skulle Erling jarl til gjengjeld gi samtykke til at erkebiskopen drev igjennom all den ulov han kunne, med all makt han hadde overfor bøndene. <Og for meg ser det ut som det er gjort hverken med Guds eller menneskers lov her i landet. Men ellers, dersom du, erkebiskop, vil øde din rett så mye, da vil jeg du skal tillate at jeg øker kongens rett like mye. Og du må stå til ansvar for Gud og bønder og landets menn for hvem som rettelig har styringen her til lands.>
Erkebiskopen sa nei til dette, han ville ha sin rett, og sa at Guds rett skal alltid vokse og aldri minke. <Men De, herre,> sa han, <hold De den lov og rett som De har svoret å holde. Så får De selv stå til ansvar for Gud og mennesker for hvordan De holder edene; de penger kongen har rett til, har aldri økt i verdi.>
Eirik tok jarlsnavn
Da kong Magnus var falt, spurte Eirik kongssønn sin bror kong Sverre om han ville gi ham høyere rang enn den han hadde, og dermed dele makten. Men kongen sa at han kunne få være i hirden og holde følge slik som lendmennene, blant dem skulle han være den fremste i verdighet på alle måter; men han unnslo seg for å dele landet med ham. Eirik var ikke tilfreds, men det ble likevel stående slik en stund. Han holdt stort følge, og ettersom han ville holde dette følge godt, men ikke hadde store veitsler, fikk han for lite penger.
Vinteren etter dro han ut av landet og i Austerveg for å herje i hedningeland. Mange mann fra hæren fulgte med ham, de hadde 5 skip, og Ossur prest styrte ett av dem, Tjodolv Vik et annet, Hermund Kvada det tredje. De seilte i Austerveg om sommeren, til Estland, og herjet der det heter Viker. De fikk stort bytte og vendte tilbake til Gotland. Der ble de uvenner med noen saksere, og fra dem vant de 2 kogger. Der tok de umåtelig mye gods. Så seilte de til Svitjod til kong Knut, og de ble godt mottatt. Kongen ga Eirik et langskip da han reiste.
Eirik og hans menn fór nokså vørdsløst frem da de dro tilbake gjennom Sveavelde og Danevelde; de kom hjem om høsten og hadde da 11 skip. Kong Sverre var i Viken. Han delte nå landet med sin bror Eirik, ga ham landet fra Svinesund i øst til Rygjarbit i vest og dertil hele Oppland. Han ga ham dessuten jarls navn.
Nå fikk Eirik seg hird og ble en stor høvding. Hans kone het Åsa.
Vårbelgene og Simon Kåressons fall
Simon Kåresson og Olve fra Gurann og andre av kuvlungeførerne hadde seilt sør til Danmark, noen hadde dradd øst til Marker og ble der utover sommeren. Men da det led på vinteren, dro de også av sted til Danmark, og der møtte de Simon Kåresson. Han hadde hos seg en sønn av Magnus Erlingsson, de reiste flokk og fikk mange mann. Om sommeren kom de nord i Viken, og da hadde de 16 skip. De kom ikke med fred, rante både bønder og kjøpmenn, og slik dro de østfra gjennom Viken.
Da Tønsberg-mennene hørte om dette, fikk de fatt i skip; de hadde noen langskip og noen lasteskip, og de la skipene utfor bryggene. De satte så mannskap på skipene, og gjorde seg i stand til å verge byen.
Den flokken Simon og hans menn fór med, kaltes vårbelger.
Da Simon fikk høre hva Tønsberg-mennene tok seg til og at de hadde samlet folk, trøstet han seg ikke til å komme der. Han og flokken hans seilte i stedet øst over Folden. Tønsberg-mennene fikk vite det, og da sprang de ombord på skipene sine og satte etter dem. Førerne for den hæren var Torlak Ulvgjestsson, Ulv Svarte og Asleiv Bonde.
Simon og hans menn seilte unna østover, men Tønsberg-mennene kom etter og tok dem igjen sør ved Brikstein, de la imot dem med en gang, og det ble et stort og hardt slag. Bøndene hadde størst skip, og de var høyere til relingen. Og da striden hadde vart en stund, falt det etter hvert flest hos vårbelgene. Skipene deres ble ryddet, og sammenstøtet endte med ar Simon Kåresson falt, likeså Olve fra Gurann og nesten alle mennene deres, bare noen få kom seg unna.
Der på det skipet som Simon Kåresson hadde styrt, fant de vårbelgenes konge nede under tiljene i forrommet. Han var ikke mange år gammel. De drepte ham på stedet.
Tønsberg-mennene vant stor heder på denne ferden, og de vant mye gods. De seilte hjem etter utført dåd.
Eirik jarls død
Samme år som vårbelgene falt, ble Eirik jarl syk. Han var da i Tønsberg. Da sykdommen ble verre, ga han seg i kloster og tok munkeklærne. Han døde da han hadde ligget 5 dager, og samme dag døde også hans kone Åsa. Og to dager senere døde sønnen deres som het Magnus. Det ble mye snakk om dette, og det var mange som sa at onde mennesker hadde gitt dem gift og drept dem.
Etter dette tok kong Sverre under seg det land som Eirik hadde hatt, og satte sysselmenn over det.
Like etter døde Ivar Silke.
Torleiv Breiskjeggs reisning
Samme sommeren som jarlen døde, kom det opp en flokk øst i Marker. Føreren for denne flokken var en mann som ble kalt Torleiv Breiskjegg, han skulle være sønn til kong Øystein Haraldsson. Merke på at han var den han ga seg ut for, var at han hadde et arr som hadde form av et kors mellom skuldrene.
De kom frem i Viken og tedde seg som folk, kjøpte den maten de trengte. Torleiv Breiskjegg hadde vært munk. Det var liten styrke i flokken, de slapp snart opp for penger, og så var det noen som stjal, siden de ikke hadde lov til å rane.
Det var mange som sa de hadde hørt at Torleiv skulle være så vis at ikke noe kom uventet for ham, og han førte et liv så rent at det var mer etter munkeregel enn det var lekmanns skikk. Det ble også sagt at han var svært veltalende, han kunne tale slik at ingen kunne være harm på ham når de hørte ham tale. Men alt dette var løgn og oppspinn, som det siden skulle vise seg.
Flokken holdt seg vinteren over. Og sommeren etter dro bøndene ut mot dem der de lå i en skog om natten. Det viste seg da at hverken var det slik at Breiskjegg visste om dem før de var der, eller slik at han talte så han var tryggere på livet sitt for det. Han ble drept, og de fleste av flokken hans likeså; noen rømte unna i skogen.
Etter at Breiskjegg var falt, kom det opp et ord om at han var hellig. Men skalden Blakk sa det ikke var så, han kvad dette .Blakk diktet en arvedråpa over Breiskjegg, og stevet det er slik :Bjart kjerte skal brenne
over Breiskjegg-graven,
høvdingen sikkert, vet jeg;
større lys må sakne.
Bedre voner ofte
brast enn disse, vet vi.Mens Breiskjegg levde
lite godt han fór med,
men større svik. Fredens
fiende nå er fellet.Erkebiskopen og kong Sverre
På denne tiden var det mye uenighet mellom kong Sverre og erkebiskopen. Kongen viste alltid til den landsloven som kong Olav den hellige hadde satt, og til trøndernes lovbok, den de kaller Grågås og som Magnus den gode Olavsson hadde latt skrive.
Erkebiskopen sa at de skulle ta frem boken Gullfjær som erkebiskop Øystein hadde latt skrive, dertil sa han at man skulle legge frem romersk "Guds lov" (jus canonicum) og noe han hadde pavens brev og segl på.
En ting de var uenig om var dette : det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene kunne la bygge kirker på gårdene sine på egen kostnad om de ville; da skulle de rå for disse kirkene og sette prester til dem. Men erkebiskopen sa at han hadde makt og styring over alle kirker straks de var innviet, og alle kirker som han tillot at det ble lest messe i. Kongen krevde at det skulle gå etter loven, men erkebiskopen sa nei. Da lot kongen lese opp av lovboken på tinget. Der i boken sto det at erkebiskopen skulle ha 30 mann i følget når de reiste i sysselen; det skulle være 12 skjold og alle måtte være hvite (fredsskjold).
Kong Sverre krevde at loven skulle følge i denne saken. Og han sa : <Erkebiskopen trenger ingen hird eller hærmenn eller skip. Men ikke desto mindre har han utover det loven tillater så meget at han seiler med en snekke med 20 rom og har 90 mann med seg ombord, og de har skjold alle sammen. Og vi birkebeiner kan godt minnes at vi syntes det var nokså hardt mannskap ombord på det skipet erkebiskopen lot legge mot oss ved Hattehammeren. Likedan da vi var i Bergen og gikk mot skipene der, da var folkene på erkebiskopens skip og hans sveit fortere til å ta til våpen og slåss enn kongsmennene.
Jeg synes det ville være gudfryktig av erkebiskopen å ikke ha ulovlig hird, for ingen vil herje ham eller bispesetet. Han skulle heller bruke pengene til å ha menn i stein bruddet eller tilå føre steinen hit og hugge den til og heller koste på å bygge kirken slik som den var tenkt.>
Erkebiskopen svarte ham slik : <Paven i Romaborg har satt meg til å rå for dette bispesetet og for det gods som tilhører det. Derfor kan jeg med full rett rå for godset, det er Guds og de hellige menns eiendom. Men det er sant, herre, at de fleste menn som duger til noe, synes det er bedre å være her hos meg i fred enn å følge Dem til ufred og ugjerninger, for det er ikke mange som får sitte i ro nå.
Om mine menn har våpen og gode klær, så er det deres egen eiendom, ikke en penning er røvet for at de skal få det. De farer fredelig frem hvor de kommer. Det er ikke sømmelig om det spørres i andre land at erkebiskopen ikke selv rår for hvem han skal gi mat og klær.
Men Deres sysselmenn, som De har valgt blant folk som før hadde rang som tiggere, de skal få ha så store følger de vil, og komme til bøndene og ta fra dem både mat og mungåt uten lov og rett! Eiermannen får bare være glad slik at han ikke blir ranet for mer.>
Kong Sverre krevde at loven skulle gjelde, bøndene skulle dømme, og de skulle dømme etter landets lov om hvor mange huskarer erkebiskopen skulle ha.
Deretter satte kongen 5 dagers frist for så mange mann som erkebiskopen hadde hos seg flere enn lovboken sa; etter den tid skulle de alle være fredløse og ha forbrutt gods og liv, de kunne drepes hvor de fantes.
Men da erkebiskopen fikk høre det, forlot han byen i all hast, han tok med seg alle sine menn og det løsøre han fikk med seg. Erkebiskopen dro helt sør til Bergen og derfra til erkebiskop Absalon i Danmark, der ble han godt mottatt og han le der i lang tid og var velkommen.
Erkebiskop Eirik ble rammet av en ulykke å mistet synet, han ble blind.
Om Sigurd kongssønn
Hallkjel, sønn til Jon Hallkjelsson, var gift med Ragnhild, datter til Erling og Kristina kongsdatter (Jorsalfare). Hallkjel hadde lagt en plan for seg, og det var flere som var med i den. Hallkjel hadde fått len av kong Sverre og lendmanns rett like før jul. Sigurd, en sønn til Erling jarl - han var frillesønn - visste også om planen sammen med Hallkjel og Ragnhild; Sigurd var fostersønn hos kong Sverre og hadde vært der lenge i gode kår.
Olav, en svoger av Harald jarl, var også en av hovedmennene i planen. En sønn til kong Magnus Erlingsson og Gyrid, datter til Aslak unge, het Sigurd, han var hos Hallkjel og Ragnhild for at de skulle ha omsorg for ham.
Planen gikk nå ut på at de ga Sigurd kongssønn over til Olav jarlsmåg. Olav tok ham med seg til Bergen, Olav var ofte i samtale med kong Sverre og det kom ikke opp noen mistanke. Men en dag da Olavs skip lå ferdig til å seile, sa kong Sverre mens de sto og talte sammen : <Du skulle være tro mot meg nå, Olav.> Han svarer : <Hvorfor sier du det, herre?>
Kongen holdt en kniv i hånden, han sto og stakk med den fremfor seg og sa : <Våre uvenner lar fylgjene sine sverme omkring meg nå.>
Da Olav gikk ut av stuen, løp gutten, kongssønnen, der. Olav sa : <Nå var det nære på for oss, fostersønn!>
Olav tok gutten med seg vest til Hjaltland om høsten. Han hadde store eiendommer der. Det var da gått 8 år siden kong Magnus falt.
Øyskjeggene
Våren etter seilte Olav og Sigurd sør til Orknøyene til Harald jarl. De ble godt mottatt der. Samme vår dro Hallkjel Jonsson av sted og sa at han skulle i vikingferd vestpå. Han hadde et langskip med godt mannskap. Så seilte han vest til Orknøyene.
Men da han møttes med Olav jarlsmåg, drøftet de hva de skulle gjøre for sønnen til kong Magnus, og de ba jarlen om støtte for ham. Jarlen tok saken godt opp og ga ham et bra langskip. Kong Magnus hadde vært en god venn av ham, og jarlen ga alle som ville, lov til å gå med Hallkjel og Olav og flokken deres. De ga Sigurd kongsnavn; mange menn gikk ham til hånde og svor ham troskapsed. En mengde orknøyinger og hjalter sluttet seg til ham.
Så fikk han fatt i skip og mente å seile vestfra om sommeren. Da de kom til Norge, seilte de straks østpå til Viken, og de seilte fort. De kom uventet til Tønsberg; der var Jon, søstersønn til kong Sverre. De drepte Jon og Helge Bring som før hadde vært merkesmann for kong Sverre. Mange birkebeiner falt der.
Siden holdt de ting, og der ble Sigurd tatt til konge. Denne flokken ble kalt Øyskjeggene.
Så seilte de inn til Oslo; der gikk alt landsfolket under dem, og likedan gikk det hvor de kom i Viken. De fór fredelig frem, lot hver ha sitt. Men da de hadde mye folk og lite land, fikk de for lite penger. Så fant de på å seile sør til Danmark, de kom helt til Trave. Der kapret de et kjøpskip og tok en masse gods; det var mest klede, men også mye gull og sølv.
Da det ble høst, vendte de tilbake til Norge. Men da kong Sverre fikk høre om denne flokken, sendte han en stor hær over land til Viken. Noen av høvdingene satt i Viken fra før, og da de hørte at øyskjeggene kom til Viken sørfra, samlet birkebeinene seg i Borg. Høvdingene der var Sigurd Lavard kongssønn, Philippus, sønn til Birger jarl (Brosa), Håkon Galen som var kongens søstersønn, Peter Støyper, Hjarrande Hvida og enda mange flere sveitehøvdinger. De var 300 mann.
Øyskjeggene fikk vite dette, og de rodde opp elven og la til ved borgvollen. Der gikk de i land og fylket hæren. Men da birkebeinene fikk se hvor mye folk øyskjeggene hadde, flyktet de. Øyskjeggene fulgte etter og drepte noen av dem. Birkebeinene flyktet opp i landet, og øyskjeggene møtte ingen motstand i Viken etter dette.
Da det led på høsten, seilte de vestover til Bergen og der ble de om vinteren, og de la under seg alt land sønnen- for Stad med skatter og skylder.
De ville kalles gullbeiner.
Kong Sverres kamp mot øyskjeggene
Kong Sverre hadde latt bygge en borg i Bergen, oppe på berget ovenfor bispegården, og birkebeinene hadde en stor sveit der om vinteren. Sigurd Borgarklett var fører for den. Øyskjeggene gikk stadig på mennene i borgen, men det kom lite ut av det; det ble ikke til noe mere enn at de skjøt, og mennene i borgen skjøt igjen. Det gikk mest ut over øyskjeggene.
Den vinteren var det mange som gikk over til øyskjeggene og ble håndgangne der. Sigurd jarlssønn hadde gått over fra birkebeinene til øyskjeggene om høsten i Viken og ble en av førerne for dem. Han ble regnet for å være en klok mann.
Så var det en helligdg i begynnelsen av langfasten; Olav jarlsmåg var og hørte messe i Olavskirken på Bakke. Han sto ute ved kirken etter messen og hadde lagt hånden på dørstolpen ved inngangen til kirken. Da dro en mann i borgen opp låsbuen (armbrøst) og skjøt gjennom hånden hans så brodden sto fast i stolpen. Det ble et stort sår.
Øyskjeggene sendte hærmenn fra seg i sysler på ymse steder, for de ventet ikke kong Sverre før det led på våren. Kong Sverre satt i Nidaros om vinteren, han hadde nevnt opp menn fra herredene til sitt følge, og han sto hele tiden ferdig til å ta imot, om øyskjeggene skulle komme sørfra uten varsel.
Hæren lå ute i gildestuen om vinteren, inntil kongen om våren seilte nordfra en dag i langfasten. Han hadde ingen større skip enn 20-sesser, og noen var mindre. Kongen seilte fort sørover til Bergen, og øyskjeggene fikk ikke nyss om det før han kom. Lørdag før palmesøndag holdt de ting. Olav jarlsmåg talte, og han sa : <Nå har vi fått høre at kong Sverre snart kommer hit. Vi må velge om vi vil vente på ham her og slåss med den styrken vi har her nå, eller om vi skal finne på en annen råd. En stor del av hæren vår er borte, Sigurd jarlssønn er sør i Stavanger med 6 skip, og vi kan seile unna og se å komme sammen med dem. Øystein Korp er inne i Sogn med 3 skip, og de folkene har vi også lite nytte av.>
Da svarte Hallkjel Jonsson : <Jeg skulle ikke tro>, sa han, <at vi kommer til å mangle folk mot kong Sverre denne gangen, om vi da ikke er mer rådløse eller har lykken mindre med oss enn det ser ut til nå i oppgjøret mellom oss. De fleste har ikke visst noen råd mot kong Sverre. Men jeg tror at vi kommer til å seire over ham når vi bare ikke stormer i vei uten å tenke oss om. Det må vi vokte oss vel for, og det kan gå oss som det har gått andre.>
Det var også flere som helst ville slåss. De gikk da ombord på skipene og ble der om natten.
Men kong Sverre kom til Bergen samme aften etter solefall. Han gikk ombord på en skute og rodde inn til byen, resten av hæren rodde ytre leia sør til Gravdal. Kongen fikk da full greie på hva øyskjeggene hadde fore. Han gikk i land ute ved Holmen og opp til Kristkirken.
Det hadde seg slik at biskop Pål var død samme dagen, og liket sto der i kirken.
Så gikk kongen opp til borgen og sa til mennene der at de skulle gi ham mannskap til hjelp i slaget. Kongen var i byen en liten stund, så rodde han sørover til sine menn, og så la de skipene sine inn til Kvarven.
Nå rodde kongen ut til Florevåg for å se etter hvor mye vakt øyskjeggene hadde ute. Kongen hørte dem snakke med hverandre og hørte om alt det Hallkjel hadde fore, og at de tenkte å slåss så snart det ble lyst.
<Mitt råd er det,> sa Hallkjel, <at vi skal binde sammen skipene våre, da er det lettere for mennene å holde sammen. La oss først kaste stein så lenge vi har noen, dernest skal vi bruke skuddvåpen, og deretter skal vi gå løs på dem slik at de skal komme til å huske det. Da blir det snart avgjort hvem som vinner. Hver mann får kjempe så godt han kan, og så må Gud hjelpe oss.>
Deretter rodde kong Sverre tilbake til sine menn og fortalte dem om øyskjeggenes planer. <Jeg synes det er best at vi legger mot dem før de enda er helt ferdige til å ta imot oss, heller enn at de skal være de første. Vi skal merke alle skipene våre,> sier han, <knytte et linbånd om forstavnen, om vi legger mot dem før det er lyst. Så må vi passe oss når vi angriper, for vi får å gjøre med høybordete skip. Våre skip skal være løse når vi angriper, mens de er på det mest rasende. Hold dere tilbake og bruk skjoldene først. La dem bare kaste våpnene sine overbord. Men dere må passe vel på våpen og årer, dem får vi bruk for hvem det så er som seirer.>
Kong Sverre hadde 20 skip, men de var nokså små. Øyskjeggene hadde 14 skip, men de fleste var store. Om morgenen ved daggry lå øyskjeggene i Florevåg uten tjeld over skipene; de kastet nå landfestet og rodde ut av vågen. De bandt lange tau mellom skipene sine både for og akter, så rodde de alle frem jamsides og på linje, de tenkte å møte kong Sverre. Men ettersom det var mørkt enda, så de ikke Sverres skip før de rente på dem. Begge hærene ropte straks hærrop.
Øyskjeggene grep straks tauene og dro skipene sammen så fort de kunne, og de gled frem med tomme master, de gled innpå årene til hverandre og brakk dem. Så bandt de skipene sammen. Da kom birkebeinenes skip mot dem, og slaget begynte. Øyskjeggene gikk kraftig på, men birkebeinene verget seg og holdt skjoldene så tett at en ikke så dem udekket noen steder. De lot skipene svive hit og dit og holdt de andre litt for narr. Det var lett å se at dette var noe de var vant til, så listig som de bar seg at. Men øyskjeggene ble etter hvert trette, og den hardeste rien med skuddvåpen stilnet av.
Da egget kong Sverre birkebeinene : <Stå opp nå og frem med våpnene! Vær nå birkebeiner og vis dem at dere kan la våpnene bite!>
Da reiste birkebeinene seg opp under skjoldene og de fikk slaget i gang igjen, noen kastet stein, noen skjøt og gikk til angrep. Øyskjeggene gjorde modig motstand, de hadde en fordel i det at skipene deres var høyere. De satte stavnljåer i kongeskipet og drepte stavnbuene og tok merket, og de ryddet skipet nesten helt fremmenfor masten. Men da de tok til å borde skipet, egget kongen sine menn, og birkebeinene gikk på så modig at øyskjeggene vek unna, noen ble drept, men noen kom seg tilbake til sine egne skip. Så fikk birkebeinene løst skipene sine fra dem igjen.
Øyskjeggene ryddet noen av skipene til birkebeinene. Det var en kamp med store mannefall, og det falt mange flere av birkebeinene enn av de andre.
Så trakk birkebeinene skipene ut av kampen. Da sa kong Sverre : <Ta det med ro, gode brødre; de kommer ikke til å la oss få mange slike stormangrep. La oss holde ut, de er ikke mindre tannsåre de enn vi.>
Men da øyskjeggene så at birkebeinene trakk seg unna, trodde de at de var på flukt. Da sa Olav jarlsmåg : <Nå får vi slåss, for nå blir de mykere. Slik går det for de fleste når de kommer ut for overmakt. La oss følge opp seieren, hugge tauene og mandig jage dem på flukt!>
Alle var villige, og så ble gjort. Men da skipene ble løst fra hverandre, og øyskjeggene skulle til å ro, saknet de årene, og skipene drev hver for seg for strømmen. Birkebeinene rodde mot dem og la seg 2 og 3 skip om ett. Og nå i det samme kom det også folk fra byen, de hadde langskip med. Det var 90 mann ombord, og alle hadde ring- brynjer. Det var en god hjelp, og nå ble øyskjeggenes skip ryddet. Og etter hvert som de ble ryddet, gikk birkebeinene fra småskipene og opp på de høyere skipene.
Øyskjeggene hadde satt opp "Sigerflugan", merket til kong Sverre, i stavnen på førerskipet. Birkebeinene så godt hvor de skulle lete etter det. De gikk på og ga seg ikke før de hadde tatt igjen merket. Og så gikk de opp og ryddet skipet fra stavn til stavn.
Sigurd kongssønn løp overbord og ble drept mens han lå og svømte. Olav jarlsmåg løp også overbord da skipet hans var ryddet, og svømte mot land. Birkebeinene vadet ut mot ham og drepte ham før han nådde land.
Hallkjels skip var det siste som ble ryddet, det hadde best mannskap og var høyest opp til relingen. Hallkjel falt på skipet sitt, og nesten hele hans følge falt med ham. Nesten alle øyskjeggene falt der, uten de som fikk grid.
Kongen hadde sagt at de skulle ikke synge messe i byen før han kom, dersom det ikke ble altfor sent. Nå rodde kongen inn til byen, og det passet seg slik at det just var høymessetid da kongen kom fra slaget. Så ble det sunget messe straks han kom.
Bård Guttormsson og Benedikt Litle og noen flere av hærmennene døde like etter slaget. Litt senere fant de likene til Sigurd og Olav; da lot kong Sverre Sigurds lik vise for mengden for at de skulle se at han var død, den høvdingen som hadde ført flokken. Han sa de skulle jorde liket sønnenfor koret på Mariakirkens kirkegård. Det ble gravet en stor grav der, og i den ble øyskjeggenes lik lagt, og øverst la de liket til Olav kongsmåg.
Det blir sagt at aldri har noen fått seier i et slag mot en fiende som hadde så mye høyere skip som han her i Florevåg. Det var det at birkebeinene var så mye dyktigere i angrepet, som gjorde utslaget; det var nok fordi de var mest vant til å slåss. Øyskjeggene var djerve til å bruke våpen, men de var uvørne og brukte ikke skjoldet godt.
Men da Sigurd jarlssønn fikk høre om slaget, snudde han sørover langs land til han kom til Danmark. Litt av hæren fulgte ham, men en del ble spredt til alle kanter, og mange ba om grid.
Øystein Korp seilte vest over havet.
Kong Sverres tale
Erkebiskopene Eirik og Absalon sendte menn med brev sør til paven i Roma. Der sto det skrevet alt om kong Sverre etter vitnesbyrd av erkebiskop Eirik og hans menn, likeså ble fortalt hva de hadde vært uenige om før erkebiskopen reiste fra bispestolen. De fikk av paven det svaret erkebiskopene hadde bedt om; paven lyste kong Sverre i bann dersom han ikke lot erkebiskopen få alt som han ville og gjorde krav på. Disse brevene lot erke- biskopen lese opp i Danmark, og hver søndag lyste han bann over kong Sverre oppe fra koret i kirken.
Men da kong Sverre fikk høre dette, talte han ofte på ting om denne saken og sa at dette var bare noe danene fant på og ikke pavens ord; han sa at han trodde ikke Eirik den blinde kunne lyve fra ham kongedømmet. <Det bann og den forbannelse som han lyser over meg, har nå drevet i øynene på ham selv, og derfor er han blitt blind. De skal være i bann som gjør bannsverk. Men jeg er kongesønn og rettkommen til land og rike. Jeg har måttet tåle mye, har flakket omkring og har lidt vondt før jeg vant dette riket, og jeg vil ikke gi det fra meg for dette. La Eirik komme tilbake til sin bispestol selv om han er blind, om han bare vil holde landets lov slik som den skal være her i landet. Men om han enn hadde 2 friske øyne - dem han nå er blind på og dermed også på forstanden så han ikke kan se hva som er rett - så vil jeg ikke bryte den hellige kong Olavs lov for hans skyld; la ham blote og banne så mye han vil.>
Pavens sendemenn og kong Sverre
Litt etter påske dro kong Sverre østover etter Sigurd jarlssønn, han ville drive fra hverandre de av flokken som holdt sammen. Han seilte helt til Konghelle.
Da kom legaten, pavens sendemann, og hans følge dit. Kong Sverre bød dem til seg, og legaten var i gjestebud hos ham, og de talte sammen om mange ting. Kongen spurte legaten om han ville vie og krone ham til konge, og legaten var ikke uvillig til det og tok det godt opp på alle måter.
Men da de andre prestene fikk greie på planen, sa de til legaten at kongen ikke var forlikt med erkebiskopen, at denne hadde reist fra bispestolen og at legaten måtte ikke samtykke i slikt. De hadde også det imot kong Sverre at han var viet til prest før, dertil hadde han tatt seg en hustru enda han hadde en før som han var lovlig gift med, og de levde begge to. Det var mange andre ting også de hadde å si om kongen.
Og neste gang kongen talte med legaten om saken, nektet han å vie ham og ba ham bli forlikt med erkebiskopen, og sa at det var han som skulle vie ham.
Da svarte kongen : <Jeg skjønner hva ærend du hadde her i landet; det er det samme som så mange andre bedragere har hatt. De kommer hit fra utlandet for å få seg penger, og så gjør de narr av riket vårt så snart de kommer bort. Jeg vil at du skal dra ut av dette landet, og jeg vil ikke at du skal narre penger fra mine undersåtter her i mitt land.>
Etter dette reiste legaten bort.
Kong Sverre og biskop Nikolas
Kong Sverre vendte tilbake nord i Viken. Han sendte bud etter biskop Nikolas, og da biskopen kom, kalte kongen ham til samtale. Han sa at nå hadde han fått greie på at alle de svikrådene som Hallkjel og hans menn hadde lagt mot kong Sverre, de hadde fra først av kommet unna tungerøttene på biskopen. Kongen sa at han hadde mange prov imot ham.
Biskopen nektet, sa det var ikke sant. Men kongen sa at det kunne ikke nytte, han visste sannheten, sa han. Kongen lovte på at biskopen skulle få hard straff, han kalte ham drottensviker og landsforræder. Biskopen ba da kongen om nåde, han lovte troskap og tilbød seg å sverge på det. Han sa også at han skulle gi en stor bot for det han hadde gjort, slik som kongen selv krevde, og han var riktig myk.
Kong Sverre tok biskopen med seg til Bergen, og så sendte han bud til biskop Tore av Hamar at han skulle komme til Bergen så snart han kunne. Han så gjorde, og der kom biskop Njål av Stavanger også. Det ble nå talt om valg av biskop, hvem de skulle velge til biskop i Bergen etter biskop Pål. De valgte da en mann som het Martein, han var hirdprest hos kong Sverre. Han var helt engelsk av ætt og en meget god klerk. De viet ham til biskop etter Sverres råd, og disse biskopene var med på det : biskop Nikolas, biskop Tore og biskop Njål.
Biskop Nikolas var nå høyt i gunst hos kong Sverre. Han sto også sammen med kongen som hovedmann i alle de saker som kongen ville ha frem. Så ble det holdt et stort gjestebud i kongsgården, og det ble avtalt at de biskopene som var der, skulle gi kong Sverre vigsel og krone ham. Og det ble gjort, på apostlene Peter og Påls dag (29. juni) viet de ham til konge, han fikk kronen, og biskop Nikolas var den som foretok vigselen.
Kongen ga dem gode gaver, og de skiltes som gode venner.
Kong Sverre sender brev til paven
Vinteren i forveien var den hellige biskop Torlak død på Island. Samme sommer kom Pål, sønn til Jon Loptsson, fra Island; han ble vinteren over i Norge, nord i Nidaros. Våren etter dro han over land sørover til Viken. Han møtte kong Sverre i Oslo; kongen hadde vært der om vinteren.
Pål reiste nå sør til Danmark og ble viet til biskop av erkebiskop Absalon, og om sommeren kom han tilbake til Norge og dro nord til Bergen. Kong Sverre seilte til Bergen om våren, der var det satt stevne for alle biskopene som da var i Norge, de skulle komme dit for å rådslå med kongen; erkebiskop Eirik hadde da sendt brev til Norge og stevnet alle biskopene til møte. Alle biskopene møtte nå i Bergen, og da kom også biskop Pål dit.
Året før hadde kong Sverre tenkt å sende en hær vest til Orknøyene og gi orknøyingene igjen for at de hadde sveket ham. Da tok Harald jarl og biskop Bjarne seg av saken for ham. Jarlen tok av sted vestfra sammen med biskop Bjarne, og de hadde med seg alle de beste menn fra Orknøyene; de kom til Norge til dette bispemøtet. Høvdingene møttes og rådslo med hverandre. De ble enige om at de skulle sende menn med brev til paven; brevet ble forsynt med kong Sverres og alle biskopenes segl, deres som før er nevnt. Biskop Tore sammen med Rikard Svartemester påtok seg å fare. De reiste til pave Celestin i dette ærend.
Oppgjøret mellom Harald jarl og kong Sverre
Etter dette reiste kong Sverre og Harald jarl sak mot hverandre. Det ble stevnet ting ute på Kristkirkegården. Hirden sto tett omkring kongesetet, og en del satt fremfor det. Mange menn sto også utenom, og der var jarlen.
Han tok til orde og sa : <Her er det nå kommet sammen en stor mengde av gode menn, og jeg kunne trenge å få god tilslutning fra almuen til min tale. Jeg er en gammel mann, som dere vel kan se på skjegget mitt, og jeg har stått foran kneet til mangen en konge, , noen ganger i kjærlig vennskap, men ofte i nød og vånde. Nå er jeg på ny i vånde, for jeg har fått min herre kong Sverres vrede. Men det er ikke så mye min skyld som folk sier. Ikke var jeg den som reiste flokken. Sant nok, jeg kjempet ikke imot den, jeg kunne vel ikke vende meg med hat mot hele folket i landet når jeg skal være jarl. Orknøyingene gjør ikke alt etter min vilje, mange løper bort fra Orknøyene og herjer på Irland eller Skottland og raner kjøpmenn, alt sammen mot min vilje. Likevel sies det at jeg ikke er mild når det gjelder å refse.
Men det er ingen grunn til å tale så langt om det som nå er skjedd. Jeg legger alt i Guds og Deres vold, herre.>
Etter talen gikk jarlen frem mellom mennene og falt på kne for kongen. Kongen så seg om, og det varte litt før han tok ordet og sa :
<De gjorde hærverk i Norge når De støttet en så sterk flokk her i landet som øyskjeggene var. Det var gjort tvert imot mitt og mine menns ønske. Men nå er jarlen kommet hit, som dere ser, og han angrer det som han har gjort mot meg; han ber om nåde, og den vil jeg vise ham. For jeg kan trenge til at den allmektige Gud vil vise meg større nåde enn jeg har fortjent. Stå opp, herre jarl, og vær i Guds fred og min! Jeg skal si deg vilkårene for forliket når vi har mer tid på oss.>
Kong Sverre lot så skrive alle de vilkår han satte for et forlik med Harald jarl; han lot også skrive i en bok en liste over alle de jorder og eiendommer på Orknøyene og Hjaltland som var gjort til kongens eiendom og som hadde tilhørt de mennene som falt i Florevåg. Han satte en tre års frist for de dødes frender, innen den tid skulle de få løse ut jorden med penger. Men dersom de ikke hadde løst den innen da, skulle den for alltid være kongens eiendom.
Kong Sverre tok under seg Hjaltland med skatter og avgifter, han satte Harald jarl over Orknøyene på det vilkår at kongen skulle ha halvparten av all sakøren, han satte sysselmenn til å passe på dette.
Harald jarl svor kongen troskapsed før de skiltes.
Kong Sverres tale til biskopene
Kong Sverre holdt en tale til biskopene før de skiltes. Kongen sa da : <Det er mitt råd til dere, gode høvdinger, at dere røkter med vett det embete Gud har satt dere i. Tenk alltid over at det ikke er en arv dere har fra fedrene. Og dertil det at om Eirik den blinde med list tar fra dere makten, vil han gi dere lite godt i stedet, mest av den grunn at han knapt nok har noe til seg selv. Han har nå ikke mer enn 9-10 mann, og dem har han på andres be- kostning. Men dersom dere vil holde dere til meg, så skal jeg føre vår sak.>
De lovte alle sikkert at de ikke skulle skilles fra kongen og hans sak.
Reidar sendemann
1194
Det var en vikværing som het Reidar, han hadde vært borte fra landet i lang tid og hadde fart vidt omkring. Han kom til Norge den sommeren med brev og segl som ble kalt "gullbulleskrå". Det hadde grekernes konge Kirialax (Kyrios Alexis) sendt kong Sverre, og i brevet sto det at kong Sverre skulle sende ti hundre gode hærmenn til grekerkongen. Han hadde også sendt en mann som het Peter til kong Knud i Danmark; han ble kalt Peter Ilske, og som hadde samme budet. En tredje mann hadde han sendt til sveakongen.
Reidar sendemann la flere ganger frem sitt ærend for kongen, og kongen var ikke avvisende, han sa at han skulle tenke på det. Reidar ble hos kongen om vinteren.
Den høsten døde kong Knut i Svitjod. Sorkve Karlsson kom til makten og tok kongedømmet etter ham.
Kong Sverre blir løst av pavens bann
1195
Samme høsten reiste biskop Nikolas sør til Danmark til erkebiskopene Absalon og Eirik og ble forlikt med dem. Men vinteren etter kom biskop Tore og Rikard Svartemester sørfra til Danmark fra Roma, og med dem fulgte en kardinal fra Romaborg. Men alle ble de brått syke og døde. Og det kom ikke noe budskap til Norge om hvordan de hadde røktet sitt ærend. Men en stund etter kom noen danske menn til kong Sverre, og de hadde med seg brev og segl fra paven; de sa at biskop Tore og Rikard Svartemester hadde pantsatt brevet, og at de hadde lånt biskopen penger. De ga kongen brevet, og han ga dem så mange penger som han syntes var rimelig.
Kong Sverre lot dette brevet bli lest opp fra koret i kirken og viste frem pavens segl og brevet. I brevet sto det at straks paven fikk vite sannheten og at kongen hadde mer rett i det han sa enn erkebiskopen, så løste paven ham og hele hans rike fra allt bann. Kongen sa at biskop Tore hadde vært buden til en prest en kveld, og så var det blitt kastet gift i drikken deres, og det drakk de alle sammen.
Baglene
1196
Om våren spurte Reidar kongen om hva det ble til med det ærend han kom i. Kongen svarte slik : <Det ser ikke ut til at det blir fred å få her i landet. Jeg hører at danene aler opp ulver mot oss igjen, om de får det til. Det sitter noen folk her i landet også som jeg ikke er trygg på om det blir reist en flokk. Jeg vil ikke sende noen av mine menn bort slik sakene står.>
Så spurte Reidar kongen om han ville gi sønner av bønder og kjøpmenn lov til å fare om de ville. Kongen sa at det ville han.
Reidar fikk seg følge og reiste fra landet og sør til Halør om sommeren, der er det markedsplass og kjøpstad. Dit kom biskop Nikolas med en stor flokk nordmenn, de fleste var vikværinger. Nikolas og hans menn hadde med seg en gutt som de sa var sønn til Magnus Erlingsson og het Inge; birkebeinene sa at han var dansk og kalte ham Torgils Tuveskitt. Der på øren reiste de flokk, og det var mange som sluttet seg til denne flokken.
Erkebiskop Eirik var også med på dette; de fór så nord til Norge med flokken. Der ble Erling jarls sønn Sigurd med og mange andre stormenn. Denne flokken ble kalt bagler.
Kong Sverre og baglene
Kong Sverre var øst i Viken. Baglene seilte til de kom til Skjelbusund. Kong Sverre hørte om dem da de var kommet til Seimsfjorden, og han samlet straks en hær mot dem. Kongen selv og Nikolas fra Vestnes sto for speidingen. Kongen fikk greie på hva baglene hadde av folk, og det så ut til å være en stor styrke. Kongen sa til Nikolas og Sigurd Lavard at de skulle legge skipene sine inn til en gård som heter Sonaberg, han sa de skulle gjøre baglene en strek om de kunne få det til. Kongen rodde til Håstein og der fant han baglenes vaktmenn og jaget dem.
Siden rodde han inn til sine menn, og de og baglene skjøt på hverandre en stund, men det ble gjort liten skade. Den skuten som kongen styrte, lå nærmest land.
Baglene var på land der det nå heter Mugevollen; de hadde dradd opp skipene sine hos seg, de hadde 5 langskip og 100 småskip. Kong Sverre hadde 30 skip, og de fleste var små.
Da kongen så at de ikke kunne komme noen vei mot en så stor styrke som denne, ba han mennene fare varlig og ikke la skipene bli dradd på land under seg. Kongen la seg utenfor skuddhold på den andre siden av sundet ute ved øya og lå der en stund. Han lot reise valslynger på et berg rett overfor baglenes skip, og om kvelden da valslyngen var ferdig, slengte birkebeinene stein fra den en stund og brøt noen skip for baglene.
Men om kvelden da det tok til å mørkne, satte kongen sin sønn Lavard og Eiliv Raude til å passe valslyngene; de styrte et skip sammen og det var nesten 80 mann på det. Kongen sa til dem : <Pass dere, om det skulle komme bagler her i natt.> Og så gikk kongen til skipene.
Været var isende kalt, og mange holdt seg oppe for å varme seg. Noen la seg ned sammen under valslyngen. Det var mørk natt uten måne. Det gikk et rev mellom land og øya, og baglene gikk ut på det om natten ved ebbe sjø og så opp på øya. De hadde 100 mann og alle i brynjer. De birkebeinene som lå under valslyngen, visste ikke av det før kastevåpnene sto imot dem, og da sprang de opp. Da sa Eiliv Raude : <Vi jager dem fra oss, de er bare en håndfull menn!> Så satte han seg til motverge, han og noen få andre; de fleste falt.
Sigurd Lavard kongssønn styrtet nedover en kleiv, og det var det flere som gjorde; de tok veien til skipene likesom de som hadde kommet seg bort før. Baglene fulgte etter dem, og de løp alle sammen om hverandre; det hjalp birkebeinene godt at det var så mørkt at de ikke kjentes ved. Men birkebeinene mistet likevel mer enn 20 mann.
Baglene brøt sund valslyngen. Og da birkebeinene ombord på skipene så det, lot de blåse til landgang, og Nikolas fra Vestnes var førstemann i land. Da trakk baglene seg unna og tilbake til sine egne.
Kong Sverre ga mange vondord til sønnen Lavard og sa som sant var : <Jeg holdt vakt på en annen måte den gang jeg gikk mot kong Magnus og vant landet. Ve den kongesønn som fører sin sveit så slett som du har gjort i dag. Dra deg nå opp på land og kom ikke for mine øyne før det dages.>
Mange av mennene gikk nå opp på land og våket der til det ble dag.
Bisp Nikolas og birkebeinene
Det var en dag mens kong Sverre lå i Seimsfjorden, at han var ombord på en skute, og de rodde inn under land. Men baglene kom frem på et berg og ropte på dem.
Da sa Sigurd jarlssønn : <Er Sverre, matgiveren min, der på skuten?> Ljot Haraldsson svarte da : <Kong Sverre er ombord her, og sant er det at han aldri har gitt mat til verre mann enn du er, og det viser du nå.>
Da sa biskop Nikolas : <Hvorfor går du ikke i land, Sverre? Vil du ikke slåss nå, din gudsfornekter? Du liker vel ikke så godt det som å rane og herje. Her skal jeg vise deg håndlinet mitt> - og så holdt han opp skjoldet - <her har jeg den mitra og stav som jeg skal bære på pavens bud, og det er stålhue og sverd. Disse selsamme våpen skal jeg bære helt til du er drept eller drevet fra land og rike.>
Birkebeinene falt ham i talen med rop og sa så : <Vi skulle ikke være lenge om å gå i land dersom det bare var slike som deg til å ta imot oss, din niding! Og de våpnene der skal du bære frem på dommedag!> Og noen sa så : <Ille kommer du til å bære slike våpen, det har du gjort før!>
Kongen sa de skulle ikke kjeftes med ham. Men biskopen sa : <Birkebeinene sier alltid at jeg mangler mot. Gå nå du, Sverre, alene i land og jeg skal gå mot deg, og så skal vi prøve hvem som hjelper best, apostelen Peter og den hellige Hallvard eller det gautske kvinnfolket som du tror på!>
Da svarte kong Sverre så at hans menn hørte det : <Om Nikolas og jeg kjempet, ville det bli sagt at det var bikkjer som sloss, for vi har ikke mot noen av oss.>
Kongen lot sine menn ro seg bort.
Kong Sverre dro til Trondheimen
Morgenen etter holdt kongen husting og spurte mennene om råd og hva de nå skulle gjøre. Nikolas fra Vestnes sa: <Vi liker ikke å ligge her uten mat. Vi vil nå enten legge mot dem å slåss, eller vi vil dra bort et sted vi kan få oss mat.>
Kongen svarte : <Nå sier du nok hva mange tenker, Nikolas, det er så; jeg vet at leidangshæren gjerne vil hjem. Men så lei som dere er av å ligge her, så er de ikke det grann mindre lei av det de som ligger innenfor her i sundet, og de kommer til å løsne i samlingen om vi venter lenge nok. Men siden dere vil bort nå, får det bli som dere vil.>
Kongen ba dem ro skipene bort. Det ble gjort en søndag. Kongen lot likene av kongsmennene bli ført til kirken i Skjelsbusund.
Siden seilte kongen vestover med hele flåten, han fikk god bør til Bergen. Han ga hjemlov til hele leidangsflåten. Men han selv seilte nordover og satt i Trondheim om vinteren.
Baglene dro nord i Viken og stevnet Borgarting; der tok de Inge, sønn til kong Magnus, til konge. De underla seg hele Viken og Opplandene og satte sine menn til sysselmenn alle steder. Biskop Nikolas var ved sitt bispesete i Oslo den vinteren, men han var stundom i Danmark. Ivar Skjalge ble viet til biskop i Hamarkaupangen. Da kom Hallvard fra Såstad og mange andre til flokken. Samme vinteren tok biskop Nikolas og Sigurd jarlssø,, ut av en vegg i Mariakirken på Hovedøya mye gods som kong Sverre eide, og hadde det med seg.
Våren etter dro biskop Nikolas og Sigurd jarlssønn opp på Hedmark og sendte menn ifra seg nordover fjellet. De kom ned i en fjord som heter Olden inn for Rugsund, og der drepte de kong Sverres sysselmenn Tore Darre og Einar Lygra og en flokk menn hos dem. Men Tore Kråk og Torgils som også var Sverres sysselmenn, flyktet unna til ham. Baglene dro tilbake til Opplandene.
Kong Sverres tale til hæren
1197
Etter jul om vinteren holdt kong sverre ting med bøndene og bød ut leidang over hele Trøndelag, Hålogaland og begge Mørene og Romsdal. Han stevnet til seg hele hæren tidlig på våren, og Hallvardsmessedagen (15. mai) kom han til Bergen med hele flåten. Han hadde 30 hundre (3600) mann, og alle på skip.
Kongen ble lenge i Bergen om sommeren, helt til Margretemessedag (20. juli), og ventet på leidangen som var krevd som almenning sør for Stad. Det kom da så mye folk til ham at det ble talt opp 60 hundre (7200) før han seilte fra Bergen. Han seilte til Grøningssund med hele flåten, og folk syntes det var rart at han ikke kom seg videre. Men han brydde seg ikke om hva folk sa.
Kongen holdt ting med bøndene og talte mye for sine menn slik at både bønder og hærmenn hørte det. Han hadde mengder av leidangsmenn, og de folkene var på mange måter uvørne og ikke lett å holde styr på. Kongen talte til dem på tinget og sa omtrent dette : <Det sømmer seg ikke for gode bondesønner å komme fra Trondheimen eller Hålogaland eller Møre eller kanskje kortere vei for å slåss mot bøndenes redskap og kjøreler eller andre ting på gårdene, hugge det sund og ødelegge hva som kommer i deres vei. Det er ikke noen dåd eller noe å skryte av for dere, og det er til ugagn for dem som eier sakene. Jeg ber dere,> sa han, <at dere ikke gjør slikt mer. En konge skulle ikke tale om slikt om det ikke var nødvendig. Men jeg kan ikke kalles landsstyrer med mindre jeg ser til at det blir mindre uskikk der jeg rår og ikke mer. Jeg ber dere med vennlige ordom at dere holder opp med disse strekene, for jeg vil nødig straffe dere. Men det kommer jeg likevel til å måtte gjøre dersom det ikke blir bedre med dette. Jeg mener også at jeg har full rett til riket og til å styre dette landet, enda biskop Nikolas sier at jeg ikke har det. Jeg vet ikke hvor biskop Nikolas har det fra at jeg ikke skulle kunne være konge i Norge. Det har mange båret kongsnavn som har vært sønner av tjenestekvinner; og jeg mener jeg er rett sønn av kong Sigurd og Gunnhild. Det er en kjent sak hva ætt hun er av; om det skulle være noen her - og det tror jeg gjerne - som ikke kjenner til det, så kan jeg fortelle litt om det.> Og så regnet han opp for almuen på tinget hele hennes ætt i alle dens grene, og det var mange som da kjentes ved sine frender både på fars- og morssiden, noe som de ikke visste om før.
Kongen endte talen med å si at han ikke visste om noen i Norge som var nærmere enn han til å bære kongsnavn for Gud og mennesker på den tiden.
<Men om biskop Nikolas heller vil ha en annen til det, så bryr vi birkebeiner oss like lite om det nå som før. Den kongen som skal styre riket, trenger å være både hard og rådsnar; men vi synes at selv om biskop Nikolas er rapp i munnen, så har han harehjerte og er troløs som reven. Slik har vi stadig fått merke at han er; og om vi nå skulle regne opp alle etterkommere etter Ingerid, så er det få en kan stole på i den ætten. Ikke var Magnus trofast og ikke var Buris det heller, som det siden har vist seg. Det er best ikke å tale for mye om slikt. Det kommer til sist for en dag hvordan alle er. Jeg venter at det nå ikke er så lenge før vi birkebeiner går mot baglene, og da skal vi snart få vite hvor tapper og trofast han er i kamp mot oss birkebeiner, den reverumpa.>
Kong Sverres tale
Etter denne talen ble tinget oppløst, bøndene gikk hjem, og leidangsmennene og birkebeinene gikk ned igjen til skipene. Det varte ikke lenge før det ble bør; kongen lot blåse til oppbrudd, de satte seil og dro av sted, og stanset ikke før de seilte inn til Oslo. Der var baglene samlet med hele sin hær.
On aftenen Jakopsmessedagen (25. juli) la kong Sverre til ved Hovedøya; morgenen etter gikk han i land for å høre gudstjeneste.
Da han kom tilbake til skipene, holdt han husting med mennene og sa : <Baglene er i byen med en stor hær, og de tenker å ta imot oss. Hør nå nøye etter hvordan jeg har tenkt vi skal gå på dem. Min sønn Håkon skal ro inn til Leret innenfor Nonneseter med alle småskutene, de skal gå i land der og så inn til byen, de skal komme i ryggen på dem som er på bryggene. Men lendmennene mine, Gregorius Jonsson, Sigurd fra Mostad og Øystein Ragnvaldsson sammen med møringene skal legge til ved Øra ved Mariakirkegård og gå opp der gjennom søndre stretet. Alle andre skal følge merket utenfra til bryggene, der er nok hovedstyrken av hæren deres. La oss nå gå ombord på skipene, og så ro innover mot dem.>
Så ble det blåst til kamp. Hele flåten rodde innover, og skipene fordelte seg slik kongen hadde sagt.
Biskop Nikolas' tale og slaget mot baglene
Biskop Nikolas talte til baglene og stilte opp alle fylkingene. Han sa : <Sigurd jarlssønn med sin sveit og Hallvard fra Såstad med opplendingene skal danne én fylking innenfor Nonneseter og passe på at de ikke kommer opp den veien. Sønnene til Onund Lunn og Kolbein Strinev og den flokken som er aller hardest til å slåss, skal være ute på ørene og verge bryggene der. Kong Sverre har ikke så mange mann som dere tror. Han har tynt med mannskap, det er bare én mann i hvert halvrom på det meste. Ser dere ikke at de har satt opp skipssekkene sine i rommene? Tror dere kanskje det er menn? Birkebeinene er bannsatte også, og våpnene deres biter ikke, de tøt nok ikke gå på. Vær nå gode karer. Sverre er feig ( dødsens ) om han legger til mot oss. Kan være det går ham like ille her som i Seimsfjorden.>
Biskopen satt til hest sammen med noen klerker. Han var oppe i gården sin da slaget begynte. Begge hærene ropte hærropet. Kong Sverre rodde så hardt inn til bryggene at de lasteskipene som lå der før, ble knust. Baglene hadde senket noen skip utenfor bryggene, og birkebeinene kunne derfor ikke så godt nå få lagt til og gå til angrep. Hærene skjøt på hverandre med piler og med kastevåpen. Siden gikk de opp over lasteskipene og i land. Bengeir Lange og Botulv Ossursson var de første til å komme opp på bryggene. En engelskmann hugget straks til Bengeir og sa at der skulle de ikke komme opp. Bengeir svingte sverdet, han var mester i å bruke sverd og skjold; han slo engelskmannen under skjoldet, og hugget rammet ham under nesen og ødela kjaken og skar noe av den. Mange av birkebeinene stormet nå opp på bryggene, baglene gjorde god motstand, og det ble en hard strid.
En mann sa til biskopen : <Herre, ri hardt frem, for våre menn trenger nå at De gir dem mot! Det ser ut som sverdet biter for birkebeinene likevel.> Da sa biskopen : <Nå får vi ri unna. Djevelen er løs!> Og så red de i full fart ut av byen og stanset ikke før de kom opp på Gjelleråsen. Der ventet de på hæren.
Gregorius Jonsson og hans menn la til ved Øra i elveosen, der var det langgrunt. Men da skipene tok bunnen, løp mennene overbord og vadet i land, så gikk de opp. Baglerflokken var oppe ved Geitebro. Da de så at birkebeinene var kommet i land, løp de mot dem så hardt at birkebeinene måtte vike, de dro seg tilbake til skipene, og noen sprang på sjøen. Da de kom ombord, flyttet de skipene ut til Trælaborg og gikk i land der, så dro de innover vollene til byen. Men da baglene så det, møtte de dem ute ved Geitebro, og der ble det på ny en hard strid.
Håkon kongssønn la til inne ved Leret, og han rodde så hardt på med én gang at alle skutene rente opp på tørt land. Han og hans menn løp straks fra borde og stilte opp i fylking og gikk opp mot baglene; de skjøt først med piler og brukte så kastespyd. Baglene sto ikke for huggene, de rømte opp nord for byen. Birkebeinene fulgte etter dem og drepte alle de kunne nå. Men noen sloss inne i byen og ga halshugg til dem som sto på bryggene.
Nå var også Sigerflugan, kong Sverres merke, kommet opp på bryggene, og i samme stund flyktet baglene og bymennene, noen oppover og ut av byen, andre inn i gårdene.
Kong Sverre gikk opp Langstretet, og da han kom opp i gatene, fikk han se at de sloss ute på vollene. Han snudde da og gikk over elven ovenfor byen og ut på vollene; der kom han da i ryggen på baglene og drepte nesten alle som var med der. Birkebeinene ransaket byen, brøt seg inn i husene til baglene og drepte mange. Men mange løp unna og tok veien ut av byen.
Det var flokker av birkebeiner på vollen, noen var oppe ved Martestokker, og de gikk løs på baglene hvor de kunne komme til. Det var stort mannefall, men det falt langt flere av baglene.
Men de fleste av høvdingene deres kom seg unna denne gangen.
Kong Sverre og leidangsmennene
Kong Sverre lot nå blåse til samling av hæren oppe ved Martestokker, han holdt en tale til folkene og sa : <Gud skje takk at Kristus ikke har tatt hellet fra oss birkebeiner, men har latt oss få seier nå som før. Jeg har det håp at Nikolas reverumpe nå ikke har rømt unna med uredd hjerte. Men til dere vil jeg si at jeg vil la skipene ligge ute ved Hovedøya; jeg vil ikke at vi skal få noe overfall av baglene eller at de skal komme brått på oss om noen av dem skulle våge å komme tilbake, når de tror at mennene våre ligger drukne i byen.>
Så gikk mennene tilbake til skipene og gjorde som kongen bød dem. De tok alt det gods som var i byen før de dro bort, for både bymenn og kjøpmenn hadde slåss mot kongen. De langskipene som var der, ble brent de fleste av dem. Men de tok med seg Bokskreppen som biskop Nikolas hadde eid, og Gorsuden som Hide engang hadde latt bygge; Hide overtok Bokskreppen og brente Vidsjå som han hadde før; men han tok vare på nagler og seil, for det var bøndene som eide redskapen.
Kongen lå nå ved Hovedøya, han lot alt bytte bære i land på vollen på sørsida av øya. Så lot han krigsbyttet dele i 4 deler. Siden blåste han til husting, og holdt en tale til mennene. Så lot han mennene gå under en stang, og det ble tellet opp hvor mange det var, og det var 50 hundre (6000).
Da kom det en mann fra biskop Nikolas, en prest, og han hadde med seg et brev til kong Sverre som biskopen hadde latt skrive. I dette brevet sto det at biskopen ville forlike seg med kongen. Kongen svarte at det hadde han gjort før. <Og jeg vet ikke hva et slikt forlik skal være til. Men jeg vil unne Nikolas grid om han kommer til meg selv. Og du kan si ham at jeg vet mye jeg bedre kunne vinne meg et ry på, enn ved å drepe ham, om han kommer i min makt. La ham komme om han har lyst.>
Kongen krevde nå av hærmenn og leidangsmenn at han skulle få kjøpe for 15 merker gull alle de skip og det skipsutstyr de hadde tatt. Men folkene mente at det var ikke mer enn tredjedelen av hva det var verdt, om han fikk det for det; og så gikk Sigvalde karl, Sigurd fra Mostad, Øystein Ragnvaldsson og mange andre bort og dro redskap og seil også i 4 hauger likesom det øvrige bytte. Da kongen fikk vite det , løp han i land fra skipet han var på, han svingte en påk i hånden. De fleste skvatt unna og slapp det de hadde i hendene, for de så at kongen var vred. Sigvalde ble stående og gikk ikke unna, og kongen ga ham to slag over skuldrene. Sigvalde ville ikke ta igjen, og kongen holdt opp å slå, men sa de gjorde ille når de brøt hans ord, sa at han ville ha landevernet selv. Og så ble det. Kongen satte den pris på sakene som han selv ville.
Tredje dagen etter ble det blåst til deling av byttet. Da var det lagt i 4 hauger; de delte hver haug i tylvter, og så ble godset omsider delt i lotter. Da var det så mye gods at hver mann fikk verdier for 2 mark veid sølv.
Kongen ble liggende der en halv måned.
Baglene
Nå skal vi fortelle om baglene etter at de hadde flyktet. Høvdingene og størstedelen av hæren tok over land gjennom Opplandene og nord til Nidaros i Trondheimen. Da de kom til borgen på Steinberget, stilte de opp hæren rundt borgen og sa at de skulle slå opp teltene. Der i borgen var Torstein Kugad, Bjalve Skinnstakk og Asgaut, de hadde 80 mann. De manglet hverken våpen eller mat og drikke, og baglene kom ingen vei med dem.
Siden hadde baglene stevne med bymennene og holdt ting oppe på Kristkirkegården; de påla byen å skaffe mat og krevde leidang av bøndene i herredet. De gjorde nå det samme som birkebeinene, lot folk sverge troskapsed, at de ikke skulle være med i flokken av motstandere mot dem eller kongen deres.
Deretter dro de opp til borgen og skjøt på dem som var der en stund, og så ropte de til hverandre. Biskop Nikolas sa til Torstein : <Det er ikke rådelig for deg, Torstein, å holde borgen, da skal du være bannsatt. Du skal miste mer et annet sted; vi skal sende menn til Gaustad, gården din, og la dem rane alt som er der og sette ild på husene og brenne gården.>
Da kalte Torstein til seg Bjalve Skinnstakk og sa til ham at det var uråd å holde borgen lenge dersom baglene ville legge seg rundt den. Det endte med at de ble enige om å gi opp borgen. Ingen andre visste noe om dette. Det var en lønndør i borgen; dit gikk Torstein, og da kunne han tale med baglene. Gudbrand Unge gikk og møtte ham, og de rådslo med hverandre. Torstein ba at baglene først skulle dra ned til byen og så komme opp til borgen om kvelden når folkene minst ventet det. <Da skal jeg la døren være åpen.> Til gjengjeld lovte Gudbrand på baglenes vegne at alle mann i borgen skulle få grid, de skulle få ha liv og våpen og klær.
Så dro baglene ned til byen, og om kvelden kom de opp igjen til borgen. Torstein lot lønndøren være åpen, og baglene gikk inn. Det var mens borgens menn satt ved matbordet, og de visste ikke av det før borgen var full av bagler. Borgens menn fikk grid på livet og de klærne de gikk og sto i, men få fikk beholde våpnene og ingen penger.
Nå gikk Bjalve ut på bygden, og Torstein Kugad ble håndgangen hos baglene og gikk med dem.
Baglene tok alt det gods som var i borgen; deretter brente de hvert hus som var der. De kastet en død mann i brønnen, siden bar de stein til og fylte den. De stevnet sammen bymenn og lot dem bryte ned muren helt til grunnen før de gikk fra den. Så brente de alle kongens langskip før de dro bort.
Etter dette vendte de tilbake til Opplandene, og de syntes de hadde fått mye ut av ferden.
Kong Sverre og bøndene i Båhuslen
Om kong Sverre er det å fortelle at han dro østover fra Oslofjorden; han kom sør til Gulmaren og la inn i fjorden ved søndre bredd der det heter Ferløv. Han stevnet ting med bøndene der; kongen reiste sak mot dem for at de hadde vært med i samlingen mot ham i Seimsfjorden og hadde tatt en annen til konge fremfor ham.
Det var en mann som het Helge, han svarte på kongens tale og sa : <Det var ikke mange menn fra vårt herred i den flokken, og de som var der hadde lite å si. Vi kjenner oss ikke skyldige i dette, herre! Vi er gamle nok til å se oss for så vi ikke kommer ut i uføre. Vi kjenner så pass til loven i Norge og til mektige menns rett at vi vet hva loven sier om hvor konger skal velges i Norge. Og vi mener at ingen er tatt til konge i Norge med rette uten at det er skjedd på Øreting i Trondheimen. Nå kan De, herre, om De bruker vettet, vel se at vi er ikke så dumme at vi tankeløst går i flokk med dem som ikke hadde større makt og som likevel dristet seg til å stå Dem imot, herre.>
Det var mange saker som ble tatt opp på det tinget, og i alle ble det et rimelig forlik.
Kong Sverre og bøndene
Deretter seilte kongen bort og la seg i Nøtsund. Han sendte menn i ærender gjennom en skog, og der var det bagler som overfalt dem og drepte 12 mann. Da seilte kongen til Svanhals og dro derfra øst til Göta elv, der lå hele almuen ute i skogene.
Kongen sendte bud til bøndene at de skulle komme til ham og ha grid; han ville gjøre forlik med dem og stevnet til ting.
Men de visste at de hadde forbrutt seg mot kongen; derfor lot de det dra ut med stevnet og somlet lenge. Det syntes hæren var et leit hefte, mennene hadde møter i hemmelighet og tenkte på å bryte leidangen.
Det var en mann som het Olav Beitstokk, som talte for dem om dette. Han var huskar hos kongen. Men da kongen fikk greie på det, lot han Olav gripe, og han ble drept. Da fikk ikke de andre det så travelt med dette mer.
Kongen stevnet bøndene til ting en gang til; om de ikke kom, ville han brenne i alle bygdene deres. Da kom bøndene, og de holdt ting med kongen. Enden ble at de lot kongen få fastsette bøter som de skulle betale for landsforræderi, og dagen etter kom de med leidangsskatt, bøter fra hærmenn som ikke møtte, og sakøre; det var mange hundre naut og mye annet gods.
Så seilte kongen nord i Viken og dreiet inn til Oslo, for han hadde fått vite at baglene var kommet nordfra Trondheimen og tenkte seg til Oslo. Kongen gikk opp mot dem. Da han kom på Gjelleråsen, fikk han vite at de hadde tatt øvre veien sørover da de hørte at Sverre var i byen. Kong Sverre vendte tilbake til Oslo og tok derfra ut til Tønsberg. Der sendte han Philippus jarl, sønn til Birger Brose, fra seg opp til Mjøsa; han skulle sitte der og se om han ikke kunne få i stand et overfall på baglene. Han ville sende sin bror Hide også dit opp, men han ble ikke ferdig til å fare.
Kongen seilte fra Tønsberg og tenkte seg til Bergen. Kongen hadde god bør da han seilte fra byen. Hide og hans menn ble igjen der. Kongen seilte gjennom Hellesund; der fikk han høre at Sigurd jarlssønn skulle ha seilt nordfra forbi dem, og da syntes han det så farlig ut for Hide om Sigurd kom dit. Kongen lot blåse til husting straks om morgenen og sa så : <Jeg tror at mennene som er blitt igjen, er kommet i stor fare, og det gjelder især Hide, bror min. Han kjenner seg vel trygg og har ingen speidere på den kanten når han vet at jeg nettopp er reist nord- over i leia med hele hæren, og de kommer ikke til å være på vakt. Men jeg er redd for at folk i havnene ikke har vært tro mot oss.>
Så tok kongen alle skutene og småskipene og satte godt mannskap på dem; han gikk selv med ombord og tenkte å lete opp Sigurd.
Hide blir drept
Sigurd hadde områdd seg og lagt ut av leia, og lå mellom noen holmer som heter Svenner; derfra så de kongshæren da den seilte den indre leia. Om natten seilte Sigurd og hans menn inn til byen og kom helt uventet over Hide og hans menn. Baglene gjorde landgang i byen og fikk snart greie på hvor birkebeinene var; de var i Asleivsgården og satt og drakk i søndre stue. De løp ut, men var våpenløse nesten alle sammen, og de ble drept på stedet. Alle kirkene var låst, så det hjalp ikke å løpe dit.
Hide løp ut av stuen sørover til bryggerhusene og opp under takfjelene mellom husene; han torde ikke løpe ut av byen, for baglene hadde vakt rundt hele byen. Om morgenen da det ble lyst, ransaket baglene byen og drepte birkebeinene hvor de kom over dem. En av baglene het Hviting, en omstreifer, han fant Hide, og Hide ba ham om et skjulested og ga ham en gullring for det. Gutten lovte godt, men han sa fra til baglene så snart han fant dem, og Hide ble tatt og drept.
Sigurd dro bort samme dagen. Det falt innpå 50 mann sammen med Hide, og blant dem mange hirdmenn.
Kong Sverre og Sigurd møtes
Kong Sverre rodde først til Tønsberg, og der fikk han vite hva som hadde hendt. Han sa til hæren at han ville se å finne Sigurd, om de kunne få tak på ham. Kongen tok av sted straks øst over Folden. Der fikk de høre at Sigurd hadde dradd lenger sør i Viken. Kongen fulgte da etter ham. Da det ikke var langt mellom dem, fikk Sigurd vite hvor kongen fór, og så snudde han inn gjennom Lanasund og opp i Bäveråen. Like etter kom kong Sverre over dem der og la straks til kamp. Sigurd og hans menn rev ned tjeldene og sendte regn av piler; de fleste var gått i land før kongens skip rente inntil, og de flyktet så snart birkebeinene kom på land. Sigurd løp over broen, og birkebeinene etter; Sigurd og de fleste av hans menn var kommet over broen, men noen av dem falt der. Baglene brøt så broen og løp opp i landet. Birkebeinene tok alle skipene og det som var på dem. De tok med seg noen skuter, resten brente de.
Kongen vendte nå om og dro vestover og seilte helt til Bergen. Han ble der vinteren over.
Bagler og Birkebeiner
1197
Da kongen hadde skiltes fra hæren sin om høsten i Hellesund, seilte de store skipene rett til Bergen og derfra videre nordover til Trondheimen.
Øyolv Avlesson, Eirik fra Hå og Arne Skadard kom først frem med 3 skip. De fikk høre at det var bagler i byen, og at de hadde gjort skade for mange. Birkebeinene kom til Holmen sent på natten, det var i grålysningen; Eirik og hans menn rodde opp i elven med to skip, og Øyolv la til ved sandstranden innenfor borgen, og de tok veien utenfor byen opp til broen.
Baglene merket ikke noe før birkebeinene var kommet inn i byen og lurene klang. Da løp noen av baglene i kirkene, noen opp til broen. Men der møtte de folk som ga dem noe å gjøre. Noen løp til alle kanter og gjemte seg, mange ble drept og noen fikk grid. Dette var tre netter før Andreasmessedag (30. november).
Birkebeinene lot skipene bli satt opp ute på Øra og hadde byen i sin varetekt og tok styret i bygdene også.
Om vinteren etter jul drepte baglene Jon Magre. Det gikk slik for seg at de hjemsøkte ham; en mann som het Solve gikk bort til døren og ba Jon komme ut og lukke opp. Jon kjente stemmen hans og kom til døren. Da sa Solve : <Lukk opp døren, jeg har noe å fortelle deg.> <Det skulle helst være noe godt,> sa Jon, tok slåen fra og lukket opp døren. Solve stakk sverdet gjennom ham med det samme så det sto ut gjennom ryggen. Jon grep ham om halsen og slengte ham ned under seg, så rakte han hånden ut etter sverdet som hang ved sengen, men så ség vanmakten på ham.
Det var nå så mange bagler at de var overalt i Viken, og på Opplandene var det store flokker av dem. Hallvard fra Såstad var den som hadde kongsemnet deres i sin varetekt. De var nå på Opplandene, og etter jul dro de nord over fjellet. De gikk gjennom Oppdalsskogen og Rennebu, og der drepte de Ivar årmann og Torleiv Størje. Siden gikk de inn i Orkdal, og drepte Einar Skitenbein, og inne i Skaun drepte de Skjegge på Egge. Så gikk de mot byen.
Gunnar Galen og Eindride Rakke hadde kommet seg unna, og de brakte nyhetene til byen. Gunnar tok ut på Øra og tente på langskipene; han ville heller brenne dem opp enn at baglene skulle få godt av dem. Det gikk litt sent å få ild, og han visste ikke ordet av før baglene var der og drepte både ham og den som fulgte ham. Det var to netter før Brettivamesse (11. januar).
Baglene tok byen. Men mange av birkebeinene som hadde hatt spurlag på baglene i forveien, hadde flyktet bort. Det ble ikke gjort motstand i byen. Baglene ga grid til mange som ba om det, og som kom og overga seg. De satt der om våren, siden bød de ut leidang over hele Trondheimen. De satte skip på vannet og rustet seg som best til å verge seg.
Birkebeinene lå ute i skog og mark og ventet på at kong Sverre skulle komme og frelse sine folk i nød.
Da ble det gitt kongsnavn til Inge. Bård het den mannen som gjorde det. Nå tok baglene både leidang og mann- skap; de satte sysselmenn i herredene og satte sine folk på skipene. Det ble en stor og god hær. Da det led på våren, la de seg inni fjorden ved Rødberget.
Det var en uke før Hallvardsmesse (15. mai) at de møtte kong Sverre.
Slaget ved Torsberg
1198
Kong Sverre rustet ut skuter og småskip i Bergen og skyndte seg av sted; han tenkte å komme uventet over baglene, denne gang som så ofte før. Det gikk godt for ham med seilasen. Og da han kom inn forbi Agdenes, fant han et baglerskip i havnen ved Selven; han rodde mot dem og drepte en stor del av dem som var ombord. De gikk opp på land de som kom unna.
Da de kom inn om Håmbåren, møtte de en baglerskute. Baglene rodde til lands og rente opp i landet; men noen ble drept. Så rodde birkebeinene over fjorden til Rein. Der var noen bagler med en 20-sesse. Birkebeinene drepte nesten hele mannskapet; noen løp i land. Birkebeinene tok alt gods og noen ville ta skipet også. Men kongen mente det ikke lot seg ro så fort som skutene deres, og så lot de skipet ligge igjen.
Men da baglene så at birkebeinene kom roende, rev de tjeldene, la skipene jamsides og bandt dem sammen. De hadde 7 skip, og alle var store. De lå der det heter Torsberg. Det var svak nordøstlig vind ut over fjorden, og skipene til baglene drev for vinden uten seil.
Da nå kong Sverre så hvor baglene lå, lot han blåse til kamp og reise merket og gå på. Birkebeinene rodde mot baglene, og de skjøt på hverandre en stund; så rodde Sverres menn utenom baglene og mot dem med vinden i ryggen. Birkebeinene kunne da være nær dem eller lenger borte, som de ville. Birkebeinene syntes det var høyt til relingen på de store skipene; og det var sant, for skutene til birkebeinene nådde ikke lenger enn opp til skanse- kledningen på dem.
Denne skytingen ble både hard og lang for baglene. Birkebeinene kom ikke så nær at baglene kunne nå i skipene deres med stavnljåer. Det falt menn på begge sider, og mange ble såret. Kongen så at de ikke kunne få fremgang på denne måten, og han sa at de skulle ro unna. De gjorde så, la skutene sammen utenfor skuddhold.
Da sa kongen : <Birkebeinene er ikke som de var før. De gamle birkebeiner gikk ikke til kamp i kjortler med slep på slik som dere gjør. De hadde kortere og snauere kjortler og mer mot i brystet. Det tjener ikke til noe å ligge her. La oss ro inn til byen. Eller dere får vise dere som menn, legg imot dem så dere får vite hvem som best får sverdene til å bite.>
Før kongen var ferdig med å tale, skrek birkebeinene opp og egget hverandre, og de rodde så hardt på i første taket at skutene støtte mot langskipene. De gjorde åtak så kraftig og voldsomt både med spyd og med sverd at baglene bare måtte verge seg og dro seg tilbake. Salmund Systrung og hans menn, 5 i tallet, kom opp på Gudbrand Unges skip. Gudbrand ropte til sine menn at de skulle drive dem ned igjen. Da falt det noen. Så gikk baglene hardt på og både brukte våpen og kastet stein; de hadde fordel av at skipene deres var høyere og de kastet så store steiner ned på skutene at ikke noe holdt, og de kunne nesten ikke ligge der under stein kastingen. Mange birkebeiner falt. Baglene satte stavnljåer i birkebeinenes skip og holdt dem fast. Da gjorde birkebeinene det samme alle som én, de trengte ikke lære av hverandre, de stakk forker mot storskipene, og slik løste de seg unna alle som kunne. De som var på kongeskipet, fikk løst seg fra stavnljåene, og likedan Nikolas fra Vestnes. Salmund Systrung og hele hans følge falt der. En annen av birkebeinenes skuter ble også ryddet. Og birkebeinene fikk ikke igjen noen av de skipene.
Nikolas ble såret, han fikk et skudd foran i hjelmen, og det gikk igjennom og inn; det var et lite sår å se til.
Da sa kong Sverre : <Vi greier ikke å slåss med dem denne gangen. Vi får ro inn til byen.> og birkebeinene la så ifra.
Kong Sverre og baglene
Det var en mann som hadde vært sysselmann hos baglene, han het Ogmund og ble kalt Vågåpung. Han var fra Opplandene, hadde hatt syssel i Orkdal, og styrte det skipet som Øyolv hadde hatt om høsten. Han hadde lagt til ute ved Ingdalen under berget som heter Ravnåsen; derfra så han utover fjorden og så at de sloss, birkebeiner og bagler. Men det ble trette blant mannskapet, noen ville av sted og hjelpe sine, andre ville heller gå i land, og dette skipet kom ikke til å hjelpe baglene.
Kong Sverre styrte inn gjennom fjorden, han møtte et baglerskip mellom Tinaros og Trangan og jaget dem som var på det, opp på land. Siden styrte han over fjorden ved Flak og jaget to skip opp ved Klevstad. Så dro han inn til byen og ble der.
Baglene kom etter, de tenkte at nå var det ingen sak å gjøre det av med kong Sverre, nå som han var i byen og ikke hadde mange mann, og mange av dem var dertil såret. Det var falt mange gilde karer av hans følge den dagen ved Torsberg, og en mengde var såret så de ikke var våpenføre selv om de ville prøve seg.
Baglene hadde ikke mot til å legge til ved Øra da de kom inn til byen; de tenkte det at om de gjorde landstigning med de mennene de hadde fått der i Trondheimen, ville de ikke være å stole på; så snart de fikk foten på landjorden, ville de gå dit hvor kong Sverre var, eller de ville gå hjem. Derfor ble det ikke noe av landgangen. Baglene la til ute ved Holmen, og kong Sverre holdt seg ute ved Øra ferdig til å ta imot dem om de skulle komme der.
Nikolas fra Vestnes dør
Baglene holdt nå rådslagning, og det ble til at de syntes det var mest rådelig å dra sør til Bergen. De la landet under seg og brydde seg ikke om hvor Sverre ferdedes på skutene sine. De mente at han ikke hadde noen utsikt til å vinne om de møttes og skulle kjempe ombord på skip.
Nikolas fra Vestnes lot ikke såret sitt stelle, han mente det ikke var så farlig og gikk i bad med det. Da gikk det verk i såret, og han lå ikke lenge før han døde. Det var et stort tap.
Baglene seilte nå sørover langs land med hele hæren, og de holdt seg godt samlet; de var alltid redde for kong Sverre om de skiltes, de var mer redde for hva han kunne finne på enn fordi han hadde mange skip, og de trodde han kunne komme til å gi dem et smekk.
Baglene la seg i havn i Anger. Kong Sverre seilte fra kaupangen og sørover etter dem. Han rodde en dag ut fra Herøy og var på vei sør om Stad. Baglene så ham, og de rev ned tjeldene og ville ro foran ham. Kong Sverre rodde sin vei videre, og de kom litt for sent.
Sigurd jarlssønn og borgen i Bergen
Sigurd jarlssønn kom østenfra Viken, og så fikk han høre at kong Sverre hadde rodd nordover fra Bergen. Sigurd seilte da til Bergen, og der fikk han ingen motstand. Han tok kong Sverres skip der og brente Sygnebranden og de andre han fikk tak på. De tok også noen hus som hærmennene eide i byen, og førte dem opp til borgen, så gjorde de opp et stort bål på vindsiden der de trodde det ville bli til mest skade for mennene i borgen. Da borgmennene så dette, sa de fra til dronning Margrete, hun var der, og Aura-Pål var hos henne som hennes rådgiver. Aura-Pål fant på å ta en tønne og ha spån og never og tjære i den, så tente han ild på den og slynget den så i bålet til baglene før det var ferdigbygget og mens de holdt på å bære det sammen. Det ble så stor flamme at de ikke fikk slokt før de hadde revet ned det de hadde bygget opp. Det heftet dem lenge.
De tok til om igjen og bar sammen et bål. Da ba dronningen at de for Guds skyld skulle gi opp borgen og la folk få gå ut heller enn at alt skulle gå opp i flammer; hun sa det var verre å miste alt, av både folk og fe. Da fant Pål på at alle kvinner skulle gå ut i et hus som var over borgporten og som før hadde vært brukt til fengsel. Han sa at det da ikke ville vare lenge før de fikk gå ut av borgen. De gikk dit og var glade om det skulle være håp om å komme ut. Men da de var kommet vel inn i huset, lot han døren smelle i og satte lenke for låsen. De hadde nok å leve av der.
En mann het Asgeir, han var fehirde. Han fikk tak i en tom smørlaup og skar hull over alt i den; så la han never og stry og svovel i den, tente ild på og slengte den i bålet. Men bålet var bygget slik at det var hult inni, og da det kom ild i det, ble det så stor flamme at baglene ikke fikk slokt, og hele bålet brente ned for dem. Etter dette gikk de ned til byen igjen.
Men Pål gikk til dronningen og spurte hva hun ville gi ham om han fant råd så baglene dro sin vei. Hun sa at det ville hun gi mange penger for, og ba ham gjøre alt han kunne for å få det til. Pål sa da at hun skulle gi ham sitt segl, og det gjorde hun. Så skrev han et brev og satte dronningens segl på det; det var stilet til Aute prest og til Jordan Skinnpete, og det lød så : <Vi tror at dere setter kongens sak høyest selv om dere nå er på baglenes side. Vi vil betro dere en hemmelig sak, og den er viktig. Kongen har latt oss vite at han har møtt uvenner nord i Trondheimen, men heldigvis er det gått slik at kongen har seiret, nå som så ofte før. Men han har likevel mistet gode menn, Nikolas fra Vestnes, Salmund Systrung og mange andre. Nå ber kongen dere i fortrolighet om at dere hefter baglene her i byen. Han kommer selv i morgen en gang, tidlig eller sent.>
Det var en gutt der i borgen, en vikværing og kjenning av baglene. Pål fikk ham til å bringe brevet til de to prestene. Han ble fulgt ut, og de skiltes fra ham bak en stein. De baglene som sto på vakt, så dette, og de syntes det så mest ut til å være en som ville rømme fra borgen. De listet seg bort til steinen og fant denne gutten liggende der. Fordi de kjente ham, ga de ham grid. De spurte hvor han skulle hen. Han svarte : <Jeg går med et brev til Aute og Jordan, men jeg vet ikke hva som står i det.> Baglene tok brevet og ga det til Sigurd jarlssønn. Da han så hva som sto i det, ventet han seg snarlig ufred, og morgenen etter i grålysningen lot han blåse til oppbrudd. De tok store bøter av de to prestene Aute og Jordan, for de trodde de hadde sveket.
Baglene dro bort og sørover etter dette. Pål sa til dronningen at nå rodde baglene ut fra Vågen. Dronningen gikk ut av borgen, og hun takket Pål stort for hans list.
Kong Sverre og baglene
Kong Sverre kom til byen tidlig på morgenen og gikk straks opp til borgen. Han traff dem som rådde for den, Sigurd Borgarklett og Aura-Pål, og han sa til dem at han ikke kom til å bli der lenge denne gang.
Kongen sa til Sigurd : <Du skal kreve mannskap hos bymennene og ta det du kan få, for det kan være vi trenger det neste gang vi kommer til byen.>
Kong Sverre seilte fra byen og sør til Siggervåg. Samme dag kom Hallvard og hans menn og hele baglerhæren til byen, men de dro straks igjen for å finne kong Sverre. Kongen så seilene, og han ba sine menn legge skipene sine så de ikke kunne sees. <La dem seile forbi oss sørover.> Og slik gikk det til at baglene ikke så hvor birkebeinene lå.
Så snart de hadde seilt forbi, lot kongen sine skip vende tilbake nordover til Bergen så fort som råd var. Kongen gikk opp til borgen og traff sine menn og spurte hvor mannsterk Sigurd var blitt nå. Sigurd svarte at bøndne ikke brydde seg om hva han sa, og at de ikke ville vise kongen ære. Det ble da stevnet ting i byen, og kong Sverre talte slik : <Nå som før viser dere Bergens-menn meg uvennskap, og her finner jeg opphavet til all ufred. Slik har det vært helt siden jeg tok makten, dere har alltid vist åpen fiendskap mot meg. Det kunne unn- skyldes at dere gjorde det så lenge kong Magnus eller Erling jarl levde. Men nå er det ikke annet enn ren fanden- skap å støtte vikinger som herjer mot den rette kongen og å ødelegge riket for ham på den måten. Men det er mest likt til at det går dere nå som før, dere får det verre jo mer dere gjør for å vanvyrde meg. Dere skal miste både gods og lemmer og kanskje livet til og med, dersom dere ikke går med på alt det jeg krever.
Finn formann svarte kongen på dette og talte mot ham. Han endte med å si det samme som før at de ville dra seg unna kongens krav. Men det endte likevel med at de ga seg for alle kongens krav og ga ham 100 mann, det var bønder og kjøpmenn.
Kong Sverre seilte fra byen med 30 skuter, og da han kom sør til Selbø og lå der, kom baglene seilende sørfra på leting etter birkebeinene. Da rodde kongen mot dem før de visste ordet av, og la seg mot dem på vindsiden så han kunne være nær eller fjern som han ville. Det ble litt kamp med skyting og steinkast. Likevel la birkebeinene modig til under våpnene deres, og baglene fikk lagt stavnljåer i kongens skip, men de ble tatt vekk. Da birkebeinene så at det ikke kunne bli noen seier, rodde de unna med skipene sine nord til Bergen. De kom dit ved soloppgang, og de satte opp skipene på nordsiden under borgen og holdt selv til i byen.
Samme dag kom baglene til byen. De prøvde å gjøre landgang, men birkebeinene holdt vakt, og de kom ikke til. Kongen leiret sine menn i tjeld omkring borgen. Baglene lå noen netter ved byen ute ved Nordnes, siden seilte de bort. De tok til fange Jon Trin, Sverres sysselmann, og ga ham grid mot at han ble deres mann. Det var flere birkebeiner som gikk over til baglene.
Baglene kom tilbake til Bergen og la til på sørsiden av Nordnes utfor Munkeliv. De gikk i land der og var ikke redd for birkebeinene, de mente at de hadde overtaket, de terget Sverres menn, og begge hærer skjøt på hverandre når de kunne komme til. Birkebeinene var ofte i byen, de hadde mange ærender der, noen hadde koner der og noen ville ha seg noe å drikke. Birkebeinene skjøt rett som det var på baglene ut fra husene, og baglene torde ikke være i byen for de ble overfalt av birkebeinene.
Baglene gikk ofte inn på Jonsvollene og fylket og viste birkebeinene hæren sin, de ropte til dem og sa at de ikke hadde mot. Når de så løste opp fylkingen, var det mange som gikk og lekte og moret seg; slik viste de at de ikke brydde seg om birkebeinene.
Baglene hadde da en stor hær, mange staute karer, og de hadde godt med både våpen og klær.
Kong Sverres tale
Kong Sverre holdt husting på bakkene opp fra Nikolaskirken mens baglene holdt på med leik ute på Jonsvollene. Kongen talte, han sa : <Det vil være slik med oss birkebeiner at vi vil alltid ha en trusel hengende over oss, og det blir ikke lenge mellom hver gang. Jeg venter nå igjen som før at dere følger meg godt, ettersom jeg tror det er få døme på at en konge er blitt fulgt så godt av sine menn. Dere birkebeiner kan glede dere over det at dere har mer mot og djervhet enn alle andre. Baglene tror at de har oss helt i sine hender. Men jeg tror det skal vise seg noe annet, for jeg mener at vi ikke mindre skal ha dem i våre hender, og det om en liten stund.
Nå akter jeg ikke å tåle spått og hån fra dem lenger, dersom dere vil som jeg. La oss tenke oss godt om alle sammen om det ikke er best å slåss med baglene nå. Men si nå hver mann hva han helst vil.>
Men alle tidde.
Kongen sa : <Dere gjør ikke rett når dere tier. Den tjenesten kan dere gjøre kongen deres at dere svarer når han ber hver mann si sin mening.>
Da svarte de og sa at kongen fikk rå. Han sa : <Det var et godt svar og det jeg ventet.>
Kongen sa videre : <Vi kan velge å bli sittende i borgen, det er en sikker festning så lenge vi har mat nok. Men når den slipper opp, er det ikke lett å få tak på mer. Eller vi kan velge å flykte til fjells, baglene kommer da til å jage oss og ta fra oss alt de vil, og menn som faller på flukt, får aldri noe godt ettermæle. Eller vi kan velge å gjøre som birkebeinene har gjort så mangen gang før, gå løs på dem og la odd og egg avgjøre striden. Jeg tror ikke vi har så dårlige vilkår der, om vi står på samme høyde og slåss mann mot mann.>
Da sa alle at de heller ville slåss enn flykte. Så sa kongen : <Baglene har sett nå at vi har holdt råd, men de vet ikke om hva. Nå skal vi først gå ut til borgen; siden skal vi gå ned i byen to og to sammen, eller stundom i flokker på 4 eller 5, og så skal vi møtes alle sammen inne ved Olavskirken.>
De gjorde så, og baglene skjønte ikke noe. Da mennene var samlet ved Olavskirken, lot kongen reise merket, og sa : <Vi skal ikke fylke. Vi skal renne på så hardt vi kan, og ingen må ha en annen foran seg, og hver får slåss som best han kan. Og det trengs ikke noe langvarig stormløp, for baglene kommer til å merke nå som før at de begynner å skjelve når de ser hvor mange som faller. De har det i kjeften som reven i rumpa. La oss gjøre et stormløp så hardt at de får kjenne hva hugg er, disse som har løpt fra smørkjernene hjemme og aldri før har sett hvordan birkebeinene pleier å bruke våpnene når de slåss! Renn av gårde nå, gode gutter, og Gud være med oss!>
Slaget på Jonsvollene
Deretter løp de ut på vollene med rop og skrik, og kastespyd fór gjennom luften så snart de kom nær nok til å nå fienden. Baglene flokket seg sammen i fylking. Sigurd jarlssønn sto under merket.
Det gikk som kongen hadde sagt. De baglene som sto i første rekke flyktet, og siden også de som så på. Det falt mange menn da de tørnet sammen, og da baglene ville komme seg unna, hugget birkebeinene bare flere hugg, og de gikk helt innpå dem så at striden trakk seg utover vollene og forbi Jonskirkegården. Da de var kommet ut på vollene, snudde baglene seg og gjorde motstand en stund, men da birkebeinene brukte sverdene, vek baglene unna.
Denne motstanden kostet dem ikke mindre mannefall enn den første, det falt heller flere nå. Slik ble de jaget til skipene. Noen av baglene sprang på sjøen, men de fleste kom seg ombord i de skipene som lå nærmest land. Narve, sønn til Hallvard fra Såstad, var styresmann på et stort skip; det skipet ble så overrent av menn at det tok grunn og sto fast. Da birkebeinene siden kom, var det noen som verget skipet, men birkebeinene gikk løs på dem som var på skipet, og det ble ryddet. Der falt Narve og mange med ham; noen løp overbord.
Da de var ferdig med å jage de flyktende, red kong Sverre bort til hæren, og spydet hans var blodig til helt opp på skaftet, så det hadde rent blod utover hendene hans.
Da kongen kom ut forbi Jonskirken, snudde en av baglene seg mot ham og svingte to kastespyd, han slynget dem begge samtidig mot kongen. Kongen lot skjoldet gli ned foran hesten, og det ene spydet traff skjoldet mens det andre fløy under magen på hesten. Da mannen så at han ikke hadde rammet kongen med spydene, slengte han sverdet etter det spydet som gikk under magen på hesten. Han kastet seg selv ned så han fikk tak i spydet som lå på vollen. Kongen stakk ham med sitt spyd i akselen; mannen slo spydet av seg så odden skar seg ut av såret der den satt fast. Kongen red mot ham så han falt over ende, så holdt kongen an med hesten og ville få den til å tråkke på baglen. Men han slo i været med spydskaftet der han lå, det traff kongen litt og hesten ble sky og løp ut. Mannen reiste seg og løp foran kongen mot kirkegården, kongen red etter i galopp og stakk ham ned med spydet. Han falt død til jorden.
Birkebeinene vendte nå tilbake til byen og gikk opp til borgen. Fra nå av hadde baglene det ikke så travelt med å holde leik mer, og de var ikke i land så lenge ad gangen.
Biskop Nikolas og hans menn hadde lagt til ute ved Talaholmen; de ryddet holmen. Siden satte biskopen opp landtjeld der og sang messe. Han sa at der skulle de reise et stort hovedsete og en steinkirke. En del av hæren lå ved Nordnes, en annen del lenger sør.
Birkebeinene var nå i byen lenge ad gangen; de dro på fangst langt opp i landet og fór hvor de ville for baglene. Sunnhordlendinger og hardinger syntes at de sopte godt med seg i tunene der de kom. Bøndene hadde før gitt leidangskatt til baglene. Nå sendte bøndene bud til baglene at de fikk komme og verge dem og buskapen deres. Baglene sa at de skulle drive buskapen til dem, så skulle de gjete den, og bøndene drev en mengde naut til dem, de hadde dem gående i Laksevåg.
En natt stevnet kong Sverre sine menn til seg, de gikk ut av borgen og tok øvre veien over fjellet og inn til Årstad og så ut igjen langs Årstadvågen til Laksevåg der baglerhæren var. Baglene haddevakt ute; kong Sverre hadde fått nyss om hvor vaktene deres var, og han sendte 6 mann i forveien, sa de skulle skynde seg og se om de kunne få tatt vaktene.
De kom der det sto to mann på vakt, den ene hadde sovnet, men den andre var våken, og han skrek i da spydet sto midt gjennom livet på ham. Men den andre våknet ikke til livet mer. Baglene hørte at mannen skrek og spurte hva det var i veien med vakten; men de som hadde drept ham, svarte at det var bare leik, <vi er glade og morer oss>, sa de.
Så gikk speiderne tilbake til kongen og fortalte at vakten var død. Kongen roste dem for vel utført verk. Siden dro han mot baglene med sine menn så stille at de ikke hørte noe før skipene ble trukket på land nedenunder dem; birkebeinene drepte mange av dem.
De baglene som lå litt lenger borte, hørte kampen og våpenlarmen, og de skjønte det måtte være noe på ferde. De rodde dit alle som hadde hørt noe, og det var så visst ikke løgn at der var ufred. De løp i land og mente å angripe fienden; men birkebeinene sto ikke stille og ventet, de løp mot dem og ga dem en omgang så baglene bare gjorde det beste de kunne gjøre, de kom seg unna og tilbake til skipene.
Mange lå igjen på valen da de skiltes, mange sprang på sjøen. Etter dette løste baglene alle skipene sine av landfestet og la seg utenfor skuddhold. Birkebeinene drev buskapen bort og inn til Årstad.
Baglene tellet sine tap, og fant at de hadde mistet mange mann. De syntes dette var stor skam, og de egget hverandre til å ta hevn. De visste at kongen ikke hadde mye folk; så rodde de av sted inn over fjorden opp til Årstadvågen, de la til innerst i vågen, gjorde landgang der og fylket hæren. Det var da lys dag, og det var så heldig at birkebeinene ikke var reist ennå.
Kong Sverre så baglerhæren og skjønte at de hadde tenkt å gå mot ham igjen. Kongen talte til sine menn og sa : <Jeg mener det blir et møte til mellom oss og baglene. Vi får gå opp i bakken og så løpe ned mot dem derfra, så tror jeg nok at de gir seg.>
Birkebeinene gjorde som de pleide, de rente djervt på og løp på så fort at de fremste av baglene falt med en gang. En mann som het Eindride Ljoksa bar høvdingemerket for baglene. Han var av trønderætt og en framifrå modig og djerv kar. Han bar merket godt frem, og mot ham kom Bergsvein Lange som var kong Sverres merkes- mann. De kom hverandre så nær at de skiftet hugg, og det endte med at Bergsvein fikk sår, men Eindride falt. Da falt baglenes merke også, og da baglene så det, flyktet de. Birkebeinene jaget dem og fulgte etter helt til skipene. Det falt mange av baglene i disse to kampene, men mest av leidangsmennene.
Kong Sverre dro tilbake til borgen med buskapen og takket Gud for seieren. Nå ble det satt god vakt for matbodene også, det skortet ikke på mat. Men så hadde de også hentet seg den mandig.
Birkebeinene i munkekåpe
Baglene holdt seg helst unna borgen og byen; det hadde vist seg at birkebeinene ikke satt så løst der som baglene trodde. Ofte gikk de i land i flokker på 50-60 mann for å more seg, men om de da så 10-15 birkebeiner i følge med kongen, så flyktet de til skipene igjen. Det hendte også stundom at birkebeinene kom uventet på dem, da fikk baglene bank, og de løp over hals og hode tilbake til skipene og fikk hverken heder eller ære.
Jonsoknatt gikk kong Sverre med 100 mann ned i byen, de tok korkåper fra kirkene og tok dem på seg. Så gikk de 5 eller 6 eller enda færre sammen; slik samlet de seg over ved Munkeliv. Siden gikk de inn i en lade og gjemte seg; for kongen ventet at biskop Nikolas og andre av baglerhøvdingene skulle komme til messe den dagen. Noen menn i munkekutter var ute på speiding, de holdt seg ute på kirkegården og gikk to og to sammen for å se om baglene kom i land.
Men baglene ble ombord på skipene, de sendte bare noen gutter i land i småbåter for å finne ved. Birkebeinene tok alle som kom i land, noen drepte de, andre ble lemlestet så de ikke skulle kunne bringe meldinger til skipene.
Det kom også en prest og gikk i land. Birkebeinene tok ham til fange og spurte ham om biskopen hadde tenkt seg til messe. Presten sa at han hadde tenkt å komme når han ble ferdig til det. Da det led på dag kom det i land en velkledd mann; han var ikke langt fra dem. De gikk ham i møte. Men da han så nærmere på dem, syntes han det var rart at munker hadde lave sko og røde hoser, han stoppet opp og gikk ikke nærmere. Munkene spurte når biskopen kom til messe. Baglen svarte : <Han kommer når han er ferdig til det. Men hvorfor har munker lave sko og røde hoser?> De svarte : <Det er så mangt i bruk nå for tiden.> Og så løp de til og tok ham til fange. Han vred seg unna så godt han kunne og kom på benene og løp ned til skipene som om han var full eller gal. Han sa til biskopen at han kunne slippe å gå til messe; til merke på at han ikke løy viste mannen at han hadde fått et pileskudd i låret, og det var nok heller sendt av birkebeiner enn av munker, sa han.
Biskopen og Reidar og mange andre stormenn sto ferdige til å gå i land, og noen var alt kommet i båtene, da de fikk vite dette.
Kong Sverre vendte tilbake til borgen så snart han skjønte at baglene hadde fått greie på saken.
Baglene var nå mye varere enn før. Det ble gjort mange åtak og skudd ble skiftet og de prøvde landgang, og det kunne være verdt å fortelle om det, men det kan ikke rommes i én bok. Begge parter tok menn fra hverandre og drepte dem hvor de kunne komme til. Mange birkebeiner som var omkring i bygdene, gikk over til baglene, noen av fri vilje, andre fordi de ble tvunget og ført bort.
Denne sommeren ble kalt Bergenssommeren.tilbake til del 4 ----
Home