Home

Tilbake til forrige

Snorre skriver :

1.

Magnus Olavsson gav seg etter jul på veg østfra Holmgard ned til Aldeigjuborg, og de tok til å gjøre ferdig skipene sine da isen gikk opp om våren. Dette nevner Arnor Jarlaskald i Magnusdråpa :
 

Fram jeg tenker å føre
frasagn om stridssnare kriger
fordi jeg kjenner dem nøye;
nå må mennene tie!

Ikke var gullets uvenn
elleve vintrer gammel
da gjæve horde-vennen
hærskip førte fra Gardar
 

Om våren (1035) styrte kong Magnus vest til Svitjod. Så sier Arnor :

 
Den unge djerve kriger
til kampferd folk bød samles.
Snart sin plass fant hirden
hærkledd da på tofta.

Med is om stavnen kongskip
skar den salte sjøen;
østfra helt til Sigtun
stormvind førte fyrsten.
 

Her blir fortalt at da kong Magnus fór østfra Gardarike, seilte han først til Svitjod og opp til Sigtuna. Da var Emund Olavsson konge i Svitjod ; der var da også dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige. Hun tok særdeles vel imot Magnus, stesønnen sin, og lot straks stevne et mangment ting et sted som blir kalt Hangrar. På det tinget talte Astrid og sa så : <Til oss er nå kommet kong Olav den helliges sønn, som heter Magnus. Han vil fare til Norge og kreve farsarven sin. Jeg har stor skyldighet til å hjelpe ham til denne ferden ; for han er min stesønn, slik som det er kjent for alle, både svear og nordmenn. Jeg skal ikke spare på noe som jeg har i min makt for at hans styrke kan bli så stor som råd er, verken folkemakt, som jeg rår for, eller penger. Og alle de som gir seg i lag med ham på denne ferden, skal være visse på fullt vennskap av meg. Jeg vil óg kunngjøre at jeg vil gi meg i lag med ham på denne ferden. Da vil det være lett å se for alle at jeg heller ikke sparer på noe annet av det som jeg kan gi ham til hjelp.> Slik talte hun lenge og klokt ; men da hun sluttet, svarte mange og sa at svearne hadde vunnet lite ære av sin ferd til Norge da de fulgte kong Olav, far hans, <og ikke er her bedre å vente med denne kongen,> sier de, <og derfor har folk liten hug på denne ferden.> Astrid svarer : <Alle de som vil være manndomsmenn, lar seg ikke skremme av slikt. Og har noen mistet frender med den hellige kong Olav eller sjøl fått sår, så er det nå manndomsverk å fare til Norge og hevne det.> Astrid fikk laget det så med sine ord og sin hjelp, at hun fikk mye folk med seg til å følge ham til Norge. Om det taler Sigvat skald :
 

 Nå vil jeg rikt lønne
med lovkvad Olavs datter,
som digre kongen ektet,
for alle dyre gaver.
Til ting på Hangrar møtte
mannsterk sveahæren
den gang Astrid østpå
for Olavssønnen talte.

Hun tinget slik med svear
at større framgang ikke
hun ville hatt for Magnus,
om mor til ham hun sjøl var.
Nest mektige Kristus
mest til det hun virket
at Magnus Haralds ættland
vant helt og fullt tilbake.

Den milde Magnus skylder
Astrid for mektige hjelpen;
velde fikk seg vidlendt
mennenes venn ved dette.
Den kloke kvinna sin stesønn
støttet som ingen andre;
med sanningsord vil jeg hedre
henne, den fagre kvinne.
 

Så sier Tjodolv skald i Magnusflokken :
 

Ut skjøt du, høvding, di snekke,
og stolt skrei fram på havet
skipet med tretti benker,
i blåsten rærne knakte.
Stiveste masta, konge,
storstormen over deg bøyde.
Men djerve hirdmenn firte
først i Sigtuna seilet.

2.

Magnus Olavsson gav seg på veg fra Sigtuna og hadde stort følge, som svearne hadde gitt ham. De reiste til fots gjennom Svitjod og så til Helsingland. Så sier Arnor Jarlaskald :
 

Som en krigsgud bar du siden
røde skjold i svenske bygder.
Ikke liten hærmakt fikk du,
landsfolk søkte deg til hånde.

Vidtberømte ulvemetter!
Østfra kom til hederstinget
utvalgt flokk med skjold så hvite
og med spyd innlagt med gullet.
 

Siden fór Magnus Olavsson vest gjennom Jemtland og over Kjølen og ned i Trondheimen, og straks tok alt landfolket vel imot ham. Men så snart mennene til kong Svein spurte at Magnus, kong Olavs sønn, var kommet dit til landet, rømte de alle i hop lange veger og kom seg unna, og ingen motstand ble gjort mot Magnus. Kong Svein var sør i landet. Så sier Arnor Jarlaskald :
 

Snart du satte, djerve kjempe,
skrekk omkring i trøndske bygder.
Det blir sagt om dine fiender
at de frykt fikk brått i barmen.

 Dine fiender, fyrste, visste
at nå vokste vesaldommen;
for å redde livet rømte
i sin redsel alle sammen.
 

3.

Magnus Olavsson fór med hæren sin ut til kaupangen, og der ble han godt mottatt. Siden lot han stevne til Øreting; og da bondefolket kom til tings, ble Magnus tatt til konge der over hele landet, så vidt som kong Olav, hans far, hadde hatt det. Siden tok kong Magnus seg hird og satte inn lendmenn ; og han satte årmenn og sysselmenn overalt i bygdene. Straks om høsten bød kong Magnus ut leidang over hele Trondheimen ; han hadde godt for å få folk. Så styrte han med hæren søretter langsmed landet.

4.

Kong Svein Alfivuson var i Sunnhordland da han fikk denne hærmeldingen. Straks lot han skjære opp hærpil og sendte til alle fire kanter. Han stevnte bondefolket til seg med bud om at allmenning skulle være ute, både folk og skip, og verge landet med ham. Alt det mannskapet som var nær der kongen holdt til, kom til ham. Da hadde kongen ting og talte med bøndene og kom fram med den saken han ville fremme, og sa at han ville gå mot kong Magnus, sønn til kong Olav, og holde slag med ham dersom bøndene ville følge ham. Kongen talte i korteste laget, og bøndene gav lite fagningsrop til talen hans. Siden holdt de danske høvdingene som var med kongen, lange fine taler, men bøndene svarte og talte imot. Mange sa at de ville følge kong Svein og kjempe sammen med ham, men noen nektet ; noen tidde helt, noen sa at de ville gå til kong Magnus så snart de kunne få høve til det. Da svarer kong Svein : <For meg ser det ut som det er bare få av de bøndene vi hadde sendt bud til som er kommet hit. Og disse bøndene som er her, sier rett til oss at de vil følge kong Magnus. For meg ser det ut til at det er like stor hjelp for oss i dem som i de andre som sier de vil sitte i ro. Likeså med dem som tier still. Men av dem som sier at de vil følge oss, vil vel annenhver mann eller flere ikke være til noen nytte for oss om vi legger til slag med kong Magnus. Det er mitt råd at vi ikke setter lit til disse bøndene. La oss heller fare dit der alt folket er trygt og trofast mot oss ; der har vi styrke nok til å vinne under oss dette landet.>
 Så snart kongen hadde avgjort saken slik, fulgte alle mennene dette rådet, de snudde stavnene og drog opp seilene. Så seilte kong Svein østetter landet og gjorde ikke slutt på ferden før han kom til Danmark. Horda-Knut tok vel imot Svein, bror sin, og bød ham rike med seg i Danmark, og det tok Svein imot.

5.

Kong Magnus fór om høsten helt øst til landsenden, og ble tatt til konge over hele landet, og hele landsfolket var glad over at Magnus var blitt konge. Samme høst døde kong Knut den mektige i England 13. november. Han ble jordet i Winchester. Da hadde han vært konge over Danmark i 27 år, og over både Danmark og England i 24 år, (anm.: riktig er 16 og 19) og dertil over Norge i 7 år. Da ble Knuts sønn Harald tatt til konge i England. Samme vinter døde Svein Alfivuson i Danmark. Tjodolv kvad så om kong Magnus :
 

Landevegen, kriger,
kom du hjem fra Svitjod!
Østfra fulgte, herre,
hæren deg til Norge.
Men Svein han rømte siden,
røvet var landet fra ham.
Alfivas sønn jeg hørte
hastig fra landet flyktet.

Bjarne Gullbråskald diktet om Kalv Arnesson :

Du lovte den unge kongen
arv som var hans med rette.
Svein fikk nøyes med Danmark;
sant er alt det jeg sier.

Kalv, du førte Magnus,
den modige fra Gardar;
at fyrsten sin jord fikk råde,
rekner vi deg til ære.
 

Denne vinteren rådde kong Magnus for Norge og Horda-Knut for Danmark.

6.

Våren etter bød begge kongene ut leidang, og det ordet gikk at de ville legge til slag ved Göta älv. Men da begge hærene drog mot hverandre, sendte lendmennene i begge hærene melding til sine frender og venner, og det fulgte med ordsendingen fra begge sider, at de skulle gjøre fred mellom kongene. Da begge kongene var unge og ikke voksne ennå, ble riksstyringen ført for dem av stormenn, som var valgt til det i begge riker. Enden ble at forliks- stevne ble avtalt mellom kongene. Deretter møttes de sjøl, og da ble det talt om forlik. Det kom til forlik på den måten at kongene svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde. Dermed skiltes kongene, og hver tok hjem til sitt rike, og de holdt dette forliket så lenge de levde.
 

Magnus den gode og Horda-Knut møtes.

7.

Dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige, kom til Norge med kong Magnus, sin stesønn, og var hos ham i akt og ære, som rett var. Da kom kong Magnus' mor Alvhild også til hirden. Kongen tok straks mot henne med stor kjærlighet og gav henne en gjæv plass. Men med Alvhild gikk det som det kan hende med så mange som får makt, at hennes overmot vokste ikke mindre fort, så hun lite likte det at dronning Astrid ble reknet noe gjævere enn hun både med sitteplass og med annen oppvartning. Alvhild ville sitte nærmest kongen, men Astrid reknet henne for tjenestejente, slik som det hadde vært før, da Astrid var dronning over Norge, og kong Olav rådde for landet. Ikke for noen pris ville Astrid ha sete sammen med Alvhild, så de kunne ikke være i hus med hverandre.
Sigvat skald hadde alt reist til Roma da slaget stod på Stiklestad ; men da han var på vegen nordover, spurte han kong Olavs fall, og dette var en stor sorg for ham. Han kvad da :
 

Jeg stod på Mont en morgen.
Da mintes jeg hvor mangt et
skjold ved borgene kløvdes,
og side brynjer sprengtes.
Jeg mintes ham som riket
rådde først så velnøyd.
Tord, min far den kloke,
før den kongen tjente.

En dag gikk Sigvat forbi en gard på landet og hørte at en mann bar seg ille fordi han hadde mistet kona si. Han slo seg for brystet og reiv av seg klærne, gråt høyt, og sa at han ville gjerne dø. Sigvat kvad :
 

En mann seg ønsker døden
når han mister møyas favntak.
For dyrt kjøpt er elskov
om for den døde man gråter.
Men bitre tårer feller
for sin herre fluktredd gjæving.
Sorgen vi led, vi kongsmenn,
er større enn sorg for kvinner.

8.

Sigvat kom hjem til Norge, han hadde gard og barn i Trondheimen. Han seilte nordover langs land på et handels- skip ; men da de lå i hillarsund, så de mange ravner fløy der. Sigvat kvad :

Ravner flyr til havna,
husker lik der finnes,
der hvor skipet fordum
førte nordmanns ætling.
Hver dag ved Hillar skriker
høyt de glupske ørner,
de som Olav fordum
gav føde mange ganger.

Men da Sigvat kom nord til kaupangen, var kong Svein der ; han innbød Sigvat til å komme til seg, for Sigvat hadde før vært hos Knut den mektige, far til kong Svein. Sigvat svarer at han vil hjem til garden sin. En dag da Sigvat gikk ut på stretet, fikk han se kongsmennene som holdt leik. sigvat kvad :

Fra leik blant kongens hirdmenn
jeg hastig bort meg vender.
Min sorg vil sprenge brystet,
og bleik som bast jeg går her.
Jeg minnes må de dager
da min lovpriste herre
med oss så ofte leikte
omkring på odelsgarder.

Siden fór han til garden sin. Han hørte mange som gav han lastord, og sa han hadde rømt bort fra kong Olav.
Sigvat kvad :

Gid Kvitekrist meg dømte
til heite ild i Helvet
om jeg har hatt den tanke
å komme bort fra Olav.
I det er jeg uskyldig.
Til Rom jeg fòr, spør vitner,
for å fri min sjel fra fare;
jeg sannhet ikke dølger.

Sigvat likte seg ille hjemme ; en dag gikk han ute og kvad :

Når knarrer bar meg om landet
så lenge Olav levde,
smilte langs hele Norge
stupbratte fjell og kleiver.
Men fra jeg fikk sorgen i hjertet
og saknet kongens vennskap,
fant jeg at ublide var de,
alle lier i landet.

 

I førstningen av vinteren fór Sigvat øst over Kjølen til Jemtland og så til Helsingland og kom fram til Svitjod. Han gikk straks til dronning Astrid og var hos henne i akt og ære en lang stund. Han var også hos hennes bror, kong Anund, og fikk ti merker brent sølv av ham ; så blir sagt i Knutsdråpa. Sigvat spurte ofte når han møtte kjøpmenn som seilte på Holmgard, hva de kunne si ham om Magnus Olavsson. Han kvad :

Enn vil jeg gjerne høre
om hendinger øst fra Gardar.
Der blir det ikke knuslet
på lovord om kongesønnen.
Lite og løgn jeg hører,
som løgnen at hit han reiser.
Men likevel mellom oss flyger
små smygende kjærlighetsfugler.

9.

Men da kong Magnus Olavsson kom fra Gardarike til Svitjod, da var Sigvat der hos dronning Astrid, og de ble alle svært glade. Da kvad Sigvat :

Uredd hjem du vendte
til ditt rike, konge.
Land og folk deg hilser,
og din makt jeg støtter.
Gjerne jeg fòr til Gardar
for vel jeg deg unner, herre;
du som er mitt gudbarn.
Din stemor òg deg venter.

Siden gav Sigvat seg på ferd med dronning Astrid for å følge Magnus til Norge. Sigvat kvad :

For menn som går til tings
min mening beint jeg sier,
at, Magnus, jeg er glad for
at Gud ditt liv har vernet.
Drotten vil eie
ære som sin fader
sønnen liknet; få da
fostret slik en konge.

Da Magnus var blitt konge over Norge, fulgte Sigvat skald ham, og han var kongen særlig kjær. Da dronning Astrid og Alvhild kongsmor hadde hatt en ordstrid med hverandre, kvad han dette :

Alvhild! Villig la sitte
Astrid på fremste plassen,
om du så sjøl med guds vilje
har vokst stort i gjævhet.

 

10.

Kong Magnus lot gjøre et skrin, og han lot det pryde med gull og sølv og sette kostbare steiner i det. Dette skrinet var gjort som ei likkiste både i størrelse og i utseende ellers, men det var en svalgang under, og oppå var det et lokk, som var laget som et tak med møne og hode på. Det er hengsler bak på lokket og hasper framme, og der er det låst med en nøkkel. Siden lot kong Magnus legge kong Olavs hellige legeme i det skrinet. Mange jærtegn hendte der ved kong Olavs hellige levninger. Om det taler Sigvat skald :

For drotten med godt hjerte
er gull-lagt skrin nå laget.
Hans hellighet jeg roser,
hos Gud i himmelen er han.
Fra rene konges gravsted,
med synet helt helbredet
går mang en mann tilbake
som blind dit var kommet.

Da ble det lovtatt for hele Norge å holde kong Olavs høytid hellig, og denne dagen ble straks holdt like så hellig der som de største høytidene. Om det taler Sigvat skald :

I mitt hus Olavs messe
etter far til Magnus
vi uten synd vil holde;
for Gud har gitt ham krefter.
Etter kongen som alle sakner,
det sømmer seg helg jeg holder,
han som har mine hender
hyllet med røde gullet.

11.

Tore Hund fór bort fra landet kort tid etter kong Olavs fall. Tore fór ut til Jorsal, og mange har fortalt at han visst ikke kom tilbake. Tore Hunds sønn het Sigurd, far til Rannveig, som var gift med Joan, sønn til Arne Arnesson. Deres barn var Vidkunn i Bjarkøy og Sigurd Hund og Erling og Jartrud.

12.

Hårek på Tjøtta satt hjemme på gardene sine helt til Magnus Olavsson kom til landet og ble konge. Da fór Hårek sør til Trondheimen til kong Magnus. Da var Åsmund Grankjellsson hos kong Magnus. Da Hårek var kommet til Nidaros og gikk opp fra skipet, stod Åsmund på loftsvalgangen sammen med kongen. Da fikk de se Hårek og kjente ham. Nå vil jeg lønne Hårek fordi han drepte min far.> Han hadde ei lita tynnslått breiøks i handa. Kongen så på ham og sa : <Ta heller mi øks ! > Den var hamret som en blei og tykk. <Du kan nok tenke, Åsmund,> sa kongen, <at det er harde bein i den karen.>
 

"Ta heller mi øks"

 Åsmund tok øksa og gikk ned fra garden, og da han kom ned i tverrstretet, kom Hårek og hans menn opp imot ham. Åsmund hogg i hodet på Hårek, så øksa stod ned i hjernen med en gang ; det ble Håreks bane. Men Åsmund gikk opp igjen i garden til kongen ; hele eggen hadde falt av øksa. Da sa kongen <Hva hadde den tynne øksa nyttet til nå ? Det ser ut som til og med denne er utskjemt.> Siden gav kong Magnus Åsmund len og syssel på Hålogaland, og det er mange store frasagn om stridene mellom Åsmund og Håreks sønner.

13.

Kalv Arnesson hadde mest med landstyringen å gjøre hos kong Magnus en stund i førstningen. Men så var det noen som minte kongen om hvor Kalv hadde vært på Stiklestad. Da ble det noe vanskeligere for Kalv å gjøre kongen til lags. Det bar til en gang da det var fullt av folk hos kongen, og saker ble ført fram, at det kom til ham en mann som er nevnt før, Torgeir fra Sul i Verdalen, og han hadde en sak som det var om å gjøre å få ført fram. Kongen gav ikke akt på det han sa, men lydde på dem som stod nærmere. Da sa Torgeir høyt til kongen, så alle de som var nær, hørte det :

Mæl du med meg,
Magnus konge.
Jeg i følge
med far din var.
Derfra med hogg
i hausen jeg gikk,
da over døde
drotnen de steig.
Men du elsker
de usle menn
som drotnen sveik
og djevelen gledet.

Da tok mennene til å bråke, og noen bad Torgeir gå ut. Men kongen kalte ham til seg og avgjorde siden saken hans slik at Torgeir var vel fornøyd, og kongen lovte ham vennskap.
 

14.

Kort tid etterpå var kong Magnus på veitsle på Haug i Verdalen. Når kongen satt til bords, satt Kalv Arnesson på den ene sida av ham, og Einar Tambarskjelve på den andre. Da var det alt kommet til det at kongen var kort mot Kalv, men vørte Einar mest. Kongen sa til Einar : <Vi to skal ri til Stiklestad i dag ; jeg vil se merker etter det som har hendt der.> Einar svarer : <Jeg kan ikke si deg noe om det ; la din fosterfar Kalv fare, han kan nok fortelle om det som der gikk for seg.> Da bordene var tatt bort, laget kongen seg til å fare. Han sa til Kalv : <Du skal fare med meg til Stiklestad.> Kalv sier at det var han ikke skyldig til. Da stod kongen opp og sa i sinne : <Fare skal du, Kalv,> og så gikk kongen ut. Kalv kledde seg raskt og sa til sveinen sin : <Du skal ri inn til Egge og be huskarene mine ha alt gods om bord før solefall.>
 Kongen rei til Stiklestad, og Kalv var med ham ; de steig av hestene og gikk dit slaget hadde vært. Da sa kongen til Kalv : <Hvor er det stedet kongen falt ?> Kalv svarte og rettet ut spydskaftet : <Her lå han fallen,> sier han. Da sa kongen : <Hvor var du da, Kalv ?>  Han svarer : <Her jeg nå står.> Kongen ble rød som blod og svarte : <Da kunne nok di øks nå ham.> Kalv svarer : <Ikke nådde mi øks ham.> Så gikk han bort til hesten sin, sprang opp på ryggen til den og rei sin veg med alle mennene sine ; men kongen rei tilbake til Haug
 Om kvelden kom Kalv inn til Egge, da lå skipet hans seilklart ved bryggene, alt løsøret hans var ført ut på det, og huskarene hans var mannskap på skipet. Straks om natta holdt de ut etter fjorden og siden seilte Kalv natt og dag, som det var bør til. Han seilte så vest over havet og gav seg til lenge der og herjet på Skottland og Irland og Suderøyene. Det taler Bjarne Gullbrå skald om i Kalvsflokken :

Det jeg hørte fortelle
at Haralds brorsønn med rette
gav bror til Torberg vennskap
som varte til andre det sprengte.
Sladder og avind vakte
idelig splid imellom
deg og Olavs ætling
i utrengsmål - jeg synes.
 
 

Kong Magnus og Kalv Arnesson på Stiklestad.

15.

Kong Magnus la under seg som eiendom Viggja, som Rut hadde eid, og Kvistad, som Torgeir hadde eid ; likeså Egge og alt det gods som Kalv reiste fra ; han la inn under kongsgarden mange andre storgarder, som de hadde eid som hadde falt i bondehæren på Stiklestad. Han lot også streng straff gå over mange av de mennene som hadde vært med i det slaget mot kong Olav ; somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen. Da tok bøndene til å murre og sa seg imellom : <Hva mon denne kongen tenker på når han bryter for oss den loven som kong Håkon den gode satte ? Minnes han ikke det at vi aldri har tålt urett ? Han kommer til å fare samme ferd som hans far eller andre slike høvdinger som vi har tatt livet av når vi ble lei av deres overmot og lovløshet.>
 Slik misnøye var det vidt om i landet. Sogningene samlet folk, og det ordet gikk at de ville holde slag mot kong Magnus om han kom der. Kong Magnus var i Hordaland da og hadde mange folk der, og det lot på ham som han ville fare nord til Sogn. Da kongens venner fikk greie på dette, gikk tolv mann til samråd, og de ble enige om å velge en mann ved loddkasting til å fortelle kongen om denne misnøyen. Det ble laget så at loddet falt på Sigvat skald.

16.

Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Bersoglisviser. Han nevner først det at de synes kongen tenkte for lenge over rådene om å forlike seg med bøndene nå da de truet med å reise ufred mot ham. Sigvat kvad :

Fra strid mot folket sørpå
i Sogn rådde Sigvat kongen.
Men er fred og forlik ute,
følger jeg med til striden.
Ta til våpen, og kongen
verge med sverdet vil jeg.
Men hvor lenge skal, o herre,
landet være tvedelt?

Håkon, som falt på Fitjar,
av folket ble kalt den gode.
Fienders herjing han refset,
men ham mennene elsket.
Lenge ble holdt i landet
de lover han ga folket
han som Adalstein fostret.
Bøndene seint ham glemmer.

Jeg tror at i kongevalget
var kloke bønder og jarler.
De to Olaver gav siden
fred til mennenes eie.
Haralds allgode arving
og Tryggves sønn lot holde
nøye de rettvise lover
som navnebrødrene satte

Du skal ikke harmes på rådsmenn
som rent ut taler, herre.
Høvding, det vegen åpner
til ære siden for kongen.
Om ikke landshæren lyger,
har bøndene verre vilkår
og andre enn dem du lovte
dengang i Ulvesundet.

Hvem egger deg, stridsdjerve herre,
til å svike de gitte løfter
og prøve det tynne stålet?
Støe skal kongsord være.
Seiersæl høvding det høver
å holde det han har lovet.
Det sømmer seg ikke for deg
det ord du har gitt, å bryte.

Hvem egger deg, gjæve herre,
til å hogge ned bøndenes buskap?
Overmot er det å gjøre
slik gjerning i eget rike.
Slike råd har ingen
før gitt den unge kongen.
Av ran dine menn er leie,
folket i landet er harmfullt.

Du som sjøl tukter tjuver,
du bør ta deg i vare
ved ryktet som går blant mengden.
Med måte skal hender avhogges.
Venn er den som varsler.
Villig følg nå, konge,
det råd som her ble gitt deg,
hør hva bønder krever!

Jeg tror vi er ille ute
når også gråhårsmannen
våpen vender mot kongen.
Verg deg mot slik i tide.
Vondt det varsler når tingmenn
trykker hodene sammen
og stikker nesa i kappa:
Tie gjør alle tegner.

Èn ting nevner de alle:
den odel som frimenn eier,
gir du deg sjøl, min konge!
Det gjærer blant gjæve bønder.
Mannen, som felles ved brå-dom,
må fedrearven til kongen
eller hans grever gi fra seg,
slik framferd for ran han rekner.
 

Etter denne påminningen ble det en god vending med kongen ; også andre førte fram slike ord for kongen. Det førte da til det at kongen talte med de klokeste menn, og de ble enige om hvordan loven skulle være. Siden lot kong Magnus skrive den lovbok som ennå er i Trondheimen, og som blir kalt Grågås. Kong Magnus ble vennesæl, og alt landsfolket elsket ham. Derfor ble han kalt Magnus den gode.

17.

Kong Harald i England døde fem år etter sin far, Knut den mektige. Han ble jordet hos sin far i Winchester. Etter hans død tok Horda-Knut, Haralds bror, en annen sønn til Gamle-Knut, kongedømmet i England. Da var han konge over England og Danevelde, og han rådde over dette riket i to år. Han døde sottedøden i England og er jordet i Winchester hos sin far. Etter hans død ble Edvard den gode tatt til konge i England ; han var sønn til Englandskongen Adalråd og dronning Emma, som var datter til Rikard Rudajarl. Kong Edvard var halvbror på morsida til Harald og Horda-Knut. Gunnhild het ei datter til Gamle-Knut og Emma ; hun var gift med keiser Henrik i Saksland. Han ble kalt Henrik den milde. Gunnhild var tre år i Saksland, og så ble hun sjuk og døde to år etter sin far, kong Knut.

18.

Da kong Magnus Olavsson spurte at Horda-Knut var død, sendte han straks noen menn sør til Danmark med ordsending til de menn som hadde bundet seg til ham med ed, da det ble gjort forlik og avtale mellom Magnus og Horda-Knut. Han minte dem om deres ord, og la til at han sjøl tenkte å komme til Danmark straks om sommeren med hæren sin. Til slutt sa han at han ville ta under seg hele Danevelde etter ed og avtale, eller også falle sjøl med hæren sin i striden. Så sier Arnor Jarlaskald :

Mektig var kongens evne
til rette ord å finne.
På ord da fulgte handling,
som fyrsten hadde lovet.

Han enten ville stupe
i strid så kvass og farlig
og bli mat for ravner
- eller rå for hele Danmark.
 

19.

Nå samlet kong Magnus sammen en hær, stevnte til seg lendmenn og storbønder og fikk tak i langskip. Da hæren kom sammen, var den vakker og vel rustet. Han hadde sytti skip da han seilte fra Norge. Så sier Tjodolv :

Du styrte, kampsterke konge,
så djervt skipene lange,
da mennene dine seilte
mot øst med sytti skuter.

Av sted mot sør suste ferden.
Seilene smalt mot staget.
Høymastet skute skar bølgen.
Med bøyning så fin lå Visund.

Her blir det fortalt at kong Magnus da hadde store Visund som kong Olav den hellige hadde latt bygge. Den hadde mer enn tretti rom ; i framstavnen var et stort visundhode, og akterut en hale ; hodet og halen og begge nakkene var forgylte. Om det taler Arnor Jarlaskald :

Stygt slo havskum inn på løfting,
og det lyse gull ble ristet;
kraftig vind lot jaget skute
og dens styre dypt seg duppe.

Nordfra styrte der de stive
stavner ut forbi Stavanger.
Havet bruste. Mastetopper
skinte blankt som ild i sola.
 

Kong Magnus seilte fra Agder og over til Jylland. Så sier Arnor :

Fortelle vil jeg om Visund,
hvordan den istyngd og stormbøyd
bar den seierrike
sogningers herre nordfra.

Høvdingen stavnen snudde
så mot breie Jylland.
Folket der nede hilste
da sin høvding med glede.
 

20.

Da kong Magnus kom til Danmark, tok de godt imot ham der. Han holdt straks ting og møter med folket i landet og bad om å bli mottatt slik som avtalen var. Da nå de landshøvdinger som var gjævest i Danmark, var bundet med ed til kong Magnus og ville holde det de hadde lovt og svoret, la de dette sterkt fram for folket. Det kom også til at da var Knut den mektige død, og det var ute med alt hans avkom. For det tredje var nå kong Olavs hellighet og jærtegn kjent over alle land.

21.

Så lot kong Magnus stevne ting i Viborg. Der har danene kåret seg konge både i gammel og ny tid. På dette tinget tok danene Magnus Olavsson til konge over hele Danevelde. Kong Magnus ble værende i Danmark lenge om sommeren, og alt folket tok vel imot ham, hvor han så kom, og gav seg under ham. Han satte da menn til å styre i alle sysler og herreder over hele landet og gav len til stormennene. Da det lei på høsten, styrte han med hæren til Norge og lå en stund i Göta älv.

22.

Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssida og til sveakongen Olav Eiriksson på morssida; deres mor var Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde ; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden.
 Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann ; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Göta älv som før skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også sjøl sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enerom.

23.

En dag kong Magnus satt i høgsetet, og det var mange folk om ham, satt Svein Ulvsson på fotsteget nedenfor kongen. Da tok kongen til orde : <Nå vil jeg kunngjøre for høvdingene og hele allmuen det som jeg tenker å sette i verk. Hit til meg er det kommet en mann som er gjæv både i ætt og i seg sjøl, Svein Ulvsson. Nå har han gått i min tjeneste og har svoret meg troskapsed. Som dere vet, har alle daner i sommer gitt seg inn under meg, og landet er nå høvdingløst siden jeg har fart bort. Men som dere vet, er det ille ute for herjing av vender og kurer og andre folk fra austerveg eller også av sakser.Jeg lovte å gi dem en høvding til landvern og til landstyring ; jeg ser ingen mann som høver bedre til det i alle måter enn Svein Ulvsson, og han har ætt til å være høvding. Nå vil jeg gjøre ham til min jarl, og gi ham styringen over Danevelde når jeg er i Norge, slik som Knut den mektige satte Ulv jarl, hans far, til høvding over Danmark når Knut var i England.>
 Einar Tambarskjelve sier : <For stor jarl, for stor jarl, fostersønn !> Kongen ble harm og sa : <Lite mener dere jeg skjønner, og for meg ser det ut som om dere mener at somme er for store jarler, og andre ikke duger til noen ting.> Så stod kongen opp og tok et sverd og festet det i beltet på Svein, og deretter tok han et skjold og festet på aksla hans, satte en hjelm på hodet hans og gav ham jarlsnavn og slike len i Danmark som Ulv jarl, hans far, hadde hatt. Nå ble det båret fram et skrin med helligdommer. Svein la hendene på det og svor troskapsed til kong Magnus, og så førte kongen jarlen til høgsetet hos seg. Så sier Tjodolv :

Der øst ved Elv tvangfritt
la Ulvs sønn hand på skrinet
og fagre løfter ga han.
Svein la så ed til løftet.

Den gjæve Skåne-kongen,
Olavs-sønnen, rådde
for ed og gjorde forlik,
som fikk for kort tid vare.
 

Etter dette fór Svein til Danmark, og der tok hele allmuen vel imot ham. Han tok seg hird og ble snart en stor høvding. Om vinteren fór han vidt omkring i landet og gjorde seg mye til venns med stormennene ; han var godt omtykt av allmuen også.

24.

Kong Magnus seilte nord til Norge med hæren sin og var der om vinteren. Men da våren kom, hadde kong Magnus ute en stor hær og fõr med den sør til Danmark. Da han kom dit, hørte han de tidender fra Vendland at venderne i Jomsborg hadde falt fra og ikke ville stå under ham. Der hadde danekongene hatt et stort jarlsrike ; de hadde grunnlagt Jomsborg, og det var blitt en sterk festning. Da kong Magnus hørte slikt ble sagt, bød han ut en stor flåte fra Danmark og seilte om sommeren til Vendland med hele hæren og hadde en stor styrke. Så sier Arnor Jarlaskald :

Nå skal det bli sagt, høvding,
at du hærskjold bar mot Vendland.
Heldig fikk av glatte lunner
du de frosne skuter trukket.

Aldri førte noen konge
flere skip til vender-landet.
Havet krysset ble av hærskip.
Herre, vender sorg du volder.
 

Da kong Magnus kom til Vendland, styrte han inn til Jomsborg. Han vant straks borgen, drepte mange folk der og brente byen og bygdene vidt omkring og gjorde et stort hærverk. Så sier Arnor Jarlaskald :

Med ild du, konge, overveldet
venderpakket, drepte hærmenn.
Røver-tukter! Bål så høye
tente du der sør ved Jomsborg.

Hedninger der vågde ikke
verge sine hus i byen;
med den lyse ild, konge,
gav du bymenn skremte hjerter.
 

Mye folk i Vendland gav seg under kong Magnus, men mange flere var de som rømte unna. Så tok kong Magnus tilbake til Danmark og gjorde seg ferdig til å sitte der om vinteren. Men han sendte fra seg hæren, både den danske og mange av dem som hadde fulgt ham fra Norge.

25.

Samme vinter som Svein Ulvsson hadde fått styringen over Danevelde, og han hadde vunnet vennskap med mange stormenn og et godt navn hos allmuen, lot han gi seg kongsnavn, og mange høvdinger var med på dette tiltaket. Men om våren da han spurte at kong Magnus var på ferd nordfra Norge med en stor hær, reiste Svein til Skåne og derifra opp i Götaland og så til Svitjod til sin frende kong Emund, og der ble han om sommeren, men han hadde speidere i Danmark for å få greie på kong Magnus' ferd, og på hvor stor hær han hadde. Da Svein fikk vite at kong Magnus hadde latt en stor del av hæren sin fare bort, og at han var sør i Jylland, rei Svein ned fra Svitjod med en stor hær som sveakongen gav ham. Da Svein kom ned til Skåne, tok skåningene vel imot ham ; de reknet ham som konge der, og da dreiv det mange folk til ham. Siden satte han over til Sjælland ; der tok de også godt imot ham, og han la alt under seg. Så tok han til Fyn og la under seg alle øyene, og folket gav seg under ham. Svein hadde en stor hær og mange skip.
 

Svein Ulvsson rei ned fra Svitjod

26.

Kong Magnus fikk høre om dette og om det med at venderne hadde ute en hær. Da stevnte kong Magnus folk til seg, og han fikk snart en stor hær samlet fra hele Jylland. Der kom også hertug Otta fra Brunsvik i Saksland til ham. Han var gift med Ulvhild, datter til Olav den hellige og søster til kong Magnus. Hertugen hadde en stor flokk menn med seg. Danehøvdingene egget kong Magnus til å fare mot venderhæren og ikke la hedningene velte inn over landet og legge det øde, og det ble avgjort at kongen skulle vende seg med hæren mot sør og gå til Heidaby. Da kong Magnus lå ved Skotborgå ved Lyrskoghede, fikk han melding om venderhæren, og det med at den var så stor at ingen kunne telle den, og at kong Magnus ingen ting kunne gjøre mot denne store hæren, og at han ikke hadde annet å gjøre enn å flykte unna. Likevel ville kong Magnus gå til strid dersom folk mente at det var noen utsikt til at han kunne vinne. De fleste rådde fra, og alle sa ett og det samme, at venderne hadde en hær som det var uråd å greie seg mot. Bare hertug Otta ville heller kjempe. Kongen lot så blåse sammen hele hæren, og han lot alle menn ta på hærklær, og de lå ute om natta under skjoldene, fordi de hadde fått høre at venderhæren var nær ved. Kongen var tung i hugen. Han syntes det var ille om han skulle bli nødt til å flykte, for det hadde han aldri prøvd før. Han sov lite om natta og sang bønnene sine.

27.

Dagen etter var det mikkelsmessaften. Mot dag sovnet kongen, og drømte at han så sin far, den hellige kong Olav, som sa til ham : <Nå er du tung i hug og full av uro fordi venderne drar mot deg med en stor hær. Ikke skal du være redd for en hedensk hær, om det så er mange som går mot deg. Jeg skal følge deg i dette slaget. Gå til kamp mot venderne når dere hører luren min.> Da kongen våknet, fortalte han om drømmen ; da tok det til å lysne av dag. Da hørte hele folket en klokkelyd oppe i lufta, og de av kong Magnus' menn som hadde vært i Nidaros, syntes at det var som det ble ringt med Glad, en klokke kong Olav hadde gitt til Klemenskirken i kaupangen.

28.

Nå stod kong Magnus opp og ropte at de skulle blåse til slag. Da drog venderhæren mot dem sørfra over åa, og hele kongshæren sprang opp og gikk fram mot hedningene. Kong Magnus kastet av seg ringbrynja o hadde ei rød silkeskjorte ytterst ; i handa tok han øksa Hel, som kong Olav hadde eid. Kong Magnus sprang føre alle de andre mennene imot hæren og hogg straks med begge hendene den ene etter den andre. Så sier Arnor Jarlaskald :

Fram med øks så brei,
utrøtt trengte kongen,
brynja kastet; sverdlarm
steig om hordekongen.

Han begge hender klemte
hardt om økseskaftet.
For seieren Herren rådde.
Hel fikk kløyve hauser.
 

Dette slaget varte ikke lenge. Kongsmennene var ville og hissige. Der de kom sammen, falt venderne så tjukt som havrekster på stranda. De som stod lengst tilbake, gav seg til å rømme, og da ble de hogd ned som bu-fe. Kongen forfulgte sjøl dem som flyktet, øst over heden, og de falt i flokker over hele heden.
Så sier Tjodolv :

Jeg tenker at brorsønn til Harald
i hæren fremst seg stilte
blant hærmenn; den sultne ravnen
rikelig ventet seg mette.

Vender av vegen rømte
vide omkring, de falne
skjulte milevidt heden
der Magnus hadde kjempet.
 

Det sier folk at det aldri har vært så stort mannefall i Norderlanda i kristen tid som det venderne hadde på Lyrskoghede. Av hæren til kong Magnus falt det ikke mange, men en mengde ble såret. Etter slaget lot kong Magnus binde om sårene på sine menn ; men det var ikke så mange leger i hæren som det trengtes. Da gikk kongen til de menn som han syntes kunne høve, og kjente på hendene deres. Han strøk dem over handflata og valgte på den måten ut tolv menn som han syntes var de mest mykhendte. Han sa at de skulle binde om sårene på mennene, ingen av dem hadde før forbundet sår ; men alle disse ble leger så gode som noen. Det var to islandske menn blant dem ; den ene var Torkjell Geirason fra Lyngar, den andre var Atle, far til Bård Svarte i Selårdal, fra dem er mange leger ættet siden.
 

Slaget på Lyrskoghede.

 Etter dette slaget ble det jærtegnet som kong Olav den hellige hadde gjort, vidspurt i mange land. Og det ordet gikk mann og mann imellom at ingen mann skulle kunne kjempe mot kong Magnus Olavsson, og at kong Olav, hans far, var så nær ham at uvennene hans ikke kunne stå seg mot ham.

29.

Kong Magnus snudde straks med hæren mot Svein, som hanreknet for sin jarl, enda danene reknet ham for konge. Kong Magnus fikk tak i skip og sørget for å få hæren rustet ; begge to fikk tak i mye folk. Det var mange høvdinger i hæren til Svein, skåninger, hallendinger, fynboer ; men kong Magnus hadde mest nordmenn og jyder. Han styrte nå med hæren sin mot Svein. De møttes utenfor Vestlandet på Re, og der ble det et stort slag, som endte slik at kong Magnus vant seier, men Svein måtte rømme og mistet mye folk. Han rømte da tilbake til Skåne fordi han hadde sikkert tilholdssted i Götaland om han skulle bli nødt til å ta til det. Men kong Magnus tok så tilbake til Jylland og satt der om vinteren med mange menn og hadde vaktmannskap på skipene sine. Dette taler Arnor Jarlaskald om :

Siden på Re holdt kongen
kampting med lyst og glede;
velske sverd ble farget
i blod ved breie Vestland.

30.

Så snart Svein Ulvsson fikk vite at kong Magnus hadde gått i land, gikk han om bord på skipene sine. Svein drog til seg alt det folk han kunne få, og om vinteren fór han omkring på Sjælland of Fyn og småøyene. Da det lei mot jul, seilte han sør til Jylland og gikk først i land i limfjorden. Der gikk mange folk under ham, og han fikk skatt av noen, men andre gikk til kong Magnus. Da kong Magnus fikk vite hva Svein tok seg til, reiste han til skipene sine og hadde med seg den norske hæren som da var i Danmark, og noe av den danske hæren. Han styrte nordetter langsmed land. Da var Svein i Århus med en stor hær. Da han fikk melding om hæren til kong Magnus, førte han flåten sin ut av byen og gjorde seg i stand til slag.
 Da kong Magnus hadde fått greie på hvor Svein var, og han visste at det nå bare var et kort stykke mellom dem, holdt han husting og talte til hæren sin og sa : <Nå har vi spurt at jarlen ligger her framfor oss med hæren sin ; jeg har fått høre det at de har en stor hær. Nå vil jeg la dere vite min mening. Jeg vil fare mot jarlen og kjempe mot ham, enda vi har noe færre folk. Nå som før vil vi sette lit til Gud selv og til den hellige kong Olav, min far. Han har gitt oss seier noen ganger før når vi var i strid, og vi har ofte hatt mindre folk enn våre uvenner. Nå vil jeg at vi skal gjøre oss i stand og leite dem opp ; så snart vi møtes, skal vi ro mot dem og straks gå til kamp. Da skal alle mine menn være ferdige til å kjempe.>  Så tok de på hærklærne, og hver og en gjorde seg i stand og tok sin plass. Så rodde kong Magnus og hæren hans fram helt til de fikk se flåten til jarlen, som de så straks rodde imot.
 Men Sveins menn væpnet seg og bandt sammen skipene sine, og straks ble det et hardt slag.
Så sier Tjodolv :

Kongen og jarlen førte
skjold for kort tid siden
sammen imot hinannen;
hard var våpenleiken
for begges menn den gangen,
så de modige stridsmenn
større slag ikke husket.
Høgt løg gny av spydkamp.

De kjempet framme ved stavnene, og ikke andre enn de som var i stavnen, kunne komme til med hoggvåpen. De som var i forrommet, stakk med spyd, og alle de som var lenger akter, skjøt med snørespyd eller kastespyd eller kastepiler. Noen kastet stein eller skjeftefletter ; de som var akter om masta, skjøt med bue.
Dette taler Tjodolv om :

Som regn på breie skjolder
styrtet spyd og piler;
der vi kjempet, fikk ravnen
rikelig mat å ete.
Menn, som best de kunne,
kastet stein og piler
i vågekampen, men såret
sank de sammen på dekket.

Flere piler enn nå fra strengen
skjøt bueskytter aldri.
Den dag ble ikke trønder
trøtte av å skyte.
Snørespydene tunge
fløy så tett i kampen
at knapt du så imellom.
Som snøfokk det yrte av piler.
 

Her blir det fortalt hvor heit striden med skuddvåpen var. I førstningen av striden var kong Magnus i skjoldborg, men da han syntes det gikk smått, sprang han ut av skjoldborgen og langsetter skipet og ropte høyt og egget mennene sine og gikk helt fram i stavnen i hoggstriden. Men da mennene hans så det, da egget de hverandre ;  da ble det et stort rop over hele hæren. Så sier Tjodolv :

Magnus` hærmenn alle
egget ivrig hverandre
til å gå fram; der de kjempet,
tok fienden hardt om skjoldet.

Da ble striden hard og kvass. I denne striden ble Sveins skip skip ryddet i framstavnen og saksene. Da gikk kong Magnus sjøl med følget sitt opp på skipet til Svein, og siden hans menn, den ene etter den andre. Da gikk de så hardt på at Sveins menn drog seg unna, og kong Magnus ryddet det skipet og etterpå det ene etter det andre. Da flyktet Svein og en stor del av hans folk. En mengde av hans menn falt, og mange fikk grid.
Så sier Tjodolv :

Skipenes herre, Magnus,
modig gikk i kampen
fram helt i den fagre
framstavn; det ble vidspurt.
Stor mink på menn hos jarlen
han gjorde; økte hærfang,
da han og hele hæren
hærskip tok til å rydde.

Til flukt seg jarlen vendte
før den gjæve fyrste
fikk gitt de glupe stridsmenn
full grid for liv og lemmer.
 

Dette slaget stod søndag like før jul (18.desember 1043). Så sier Tjodolv :

Den strid som hærmenn førte
hardt imot hinannen,
ble kjempet på en søndag,
snøgt gikk folk til striden.
Da krigsmenn mistet livet,
fløt lik på hver en bølge,
det ble visse døden,
og derpå sank de alle.

Der tok kong Magnus sju skip fra Sveins menn. Så sier Tjodolv :

Sju langskip Magnus ryddet,
sønn til Olav Digre;
med glede Sogne-kvinner
fikk spurt om kongens seier.

Og dessuten kvad han :

Mistet har Sveins hærmenn
sin hjemferd, gjæve kriger.
Hard ble hærmannsferden
for hær som drog mot Magnus.
Nå bølgen reist av stormen
bein og skaller ruller
på havsens bunn. Og sjøen
bruser vilt om hærmenn.

Straks om natta rømte Svein til Sjælland med de menn som hadde kommet seg unna og ville følge ham, men kong Magnus la til lands med skipene sine og lot straks om natta mannskapet gå i land. Tidlig morgenen etter kom de ned med stort strandhogg. Det forteller Tjodolv skald :

I går så jeg store steiner
med sterke hender kastet;
av steinsår gapte hauser.
Ustøtt stod deres fylking.
Skipet midt i landet
la vi og gjorde strandhogg.
Svein med ord alene
ikke kan verje landet.

31.

Kong Magnus styrte straks med hæren nordover til Sjælland etter Svein. Så snart hæren til Magnus kom dit, flyktet Svein opp på land og hele mannskapet hans. Men kong Magnus satte etter dem og forfulgte dem og drepte alle dem de fikk tak i. Så sier Tjodolv :

Sjællandske møyer spurte
hvem som merket førte.
Sant det var at mange
hadde farget skjold i blodet.
Kvinner måtte rømme
redde gjennom skogen.
Talløse flokker rente
på rappe føtter til Ringsted.

På Skånes raske konge
kom søleskvett til nakken.
Men gjæve Lundekongen
i fred får ha landet.
I går over mold og myrer
fløy mange spyd i lufta.
Den sterke jarlens merker
ble slept bortover hauger.
 

Da flyktet Svein over til Fyn ; men kong Magnus fór da med hærskjold over Sjælland og brente vidt og bredt for dem som hadde slått seg i flokk med Svein om høsten. Så sier Tjodolv :

Jarlen måtte vike
i vinter fra kongesetet.
Det var ikke lite
landvern som du stilte.
Du fikk, gjæve Magnus,
mang en kamp under skjoldet.
Det nesten da var slutt,
på søstersønn til Knut.

Du lot ilden herje
hus, trønders herre!
Du la garder øde,
med ild du harm dem brente!
Høvding-venn! Du ville
med velde hevne på jarlens
følgesvein det farlige
fiendskap! Unna de rente.
 

32.

Så snart kong Magnus fikk greie på hvor Svein var, seilte han med hæren sin over til Fyn. Men straks Svein spurte det, gikk han om bord og seilte av sted og kom fram til Skåne. Derfra fór han til Götaland og siden til sveakongen. Men kong Magnus gikk opp på Fyn, og lot rane og brenne der for mange. Alle de av Sveins menn som var der, rømte bort til alle kanter. Så sier Tjodolv :

Storm fra havet jager
høyt i lufta gnister
fra tjukke eikevegger;
vilt ildebrann freser;
så hus på Fyn brenner
med flammer dobbelt høye.
Tak og never brenner,
nordmenn svir av garder.

Glem ikke, karer, å gjeste
jenter som hører til Sveins menn,
når dere i kamp tre ganger
har gått som seierhelter!
Vi finner nok fagre kvinner
på Fyn; der vi farger våpen.
Fremdeles må i fylking
vi fram i våpenbraket.
 

Etter dette gav alt folket i Danmark seg under kong Magnus. Det var god fred der resten av vinteren. Da satte kong Magnus sine menn til å styre over alt land der i Danmark. Da det lei utpå våren, fór han med hæren sin nord til Norge og ble værende lenge der om sommeren.

33.

Da Svein spurte det, rei han straks ut til Skåne og hadde med seg en stor hær fra Sveavelde. Skåningene tok vel imot ham, og han fikk enda mer folkestyrke hos dem. Så fór han ut til Sjælland ; som han la under seg, likeså Fyn og alle småøyene. Men da kong Magnus fikk høre det, samlet han folk og skip og seilte sør til Danmark. Han fikk greie på hvor Svein lå med hæren sin, og da styrte kong Magnus imot ham. De møttes en dag i kveldingen på et sted som heter Helganes. Da slaget tok til, hadde kong Magnus mindre flåte, men skipene var større og hadde bedre mannskap. Så sier Arnor Jarlaskald :

Vidt har jeg hørt at det heter
Helganes der hvor kongen,
den vidkjente ulvemetter,
vant så mange hærskip.
Tusmørket falt da kongen
bad føre skjoldene sammen.
Hele høstnatta gjennom
rygene holdt på med striden.

Striden ble kvass, og da det lei på natta, ble mannefallet stort. Kong Magnus skjøt hele natta med kastevåpen. Det forteller Tjodolv :

Ved stedet som Helganes heter
falt hæren til Svein for spydkast.
Menn som slikt fortjente,
såret sank i døden.
Mørenes herlige konge
mangt et snørespyd sendte.
Landsherren asketr-spydet
på odden farget med blod.

Det er snart å si om dette slaget at kong Magnus fikk seier, men Svein rømte. Skipene hans ble ryddet fra stavn til stavn ; alle de andre skipene til Svein ble også ryddet. Så sier Tjodolv :

Redd var ikke jarlen
som rømte ifra hærskipet,
da Magnus det slemt gjorde
for Svein å slippe unna.
Hærkongen farget skarpe
sverdegg rød i blodet;
sverdet ble blodvætet.
Kongen vant seg landet.

Likeså forteller Arnor :

Den djerve Skåning-kongen
skip fra bror til Bjørn tok,
så mange som han hadde.
Heldig ble den roferd.

Der falt mange av Sveins menn. Kong Magnus og hans menn fikk stort hærfang. Så sier Tjodolv :

Et gøtisk skjold og ei brynje
bar jeg hjem fra striden;
det var min del; i sommer
var sverddønnet sterkt sørpå.
Fine våpen fikk jeg;
jeg sa det forut til kvinna.
Der vant jeg en hjelm, da harde
hærkonge banket daner.

Nå rømte Svein over til Skåne med alt det mannskap som kom seg unna. Kong Magnus og hans hær satte etter og dreiv dem langt opp i landet, og det ble bare gjort liten motstand av Sveins menn eller av bøndene. Så sier Tjodolv :

Olavs sønn lot hærmenn
inn i landet rykke.
Stridslysten gikk så Magnus
med mannskap gjævt fra skipet.
Djerve høvding i Danmark
herjet; her braker våpen.
Hesten stormer vestfra
over hauger i Skåne.

Siden lot kong Magnus fare med hærskjold over hele bygda. Så sier Tjodolv :

Fram med fart på merket
til Magnus nordmenn fører.
Tett ved merket går vi;
titt henger skjold ved sida.
Unggutten fram tramper
med fot som ikke glider,
fram til Lund gjennom Skåne,
fagrere veg så jeg aldri

Siden tok de til å brenne bygda, og alle folk rømte unna lange veger. Så sier Tjodolv :

På jarlens hær vi prøvde
godt nok kalde jernet,
og skåningenes seiersvon
fikk synke brått sammen.
Den røde ilden leiker
overalt i breie bygder;
vi tente ild; men mange
har blåst til og skapt møye.

Den lyse ilden herjer
hvert hus i Danevelde,
med stor fylking brenner
fyrsten breie bygda.
Trøtt av strid jeg bærer
Skjold over Danmarks heier.
Vi vinner seier, og såret
Sveins menn renner unna.

Det gamle fynske landet
i fjor lot kongen trampe.
Jeg kryper ikke unna
midt blant kongens hærfolk.
Sveins menn, som nå renner,
kan ikke nekte storverk
gjort av Magnus. I morgen
vi mange merker reiser.
 

Svein Ulvsson flykter opp i Skåne.

Svein rømte da øst i Skåne. Kong Magnus gikk så til skipene sine og styrte siden mot øst langs Skånesida. Han hadde gjort seg ferdig i en snarvending. Da kvad Tjodolv dette :

Jeg har ikke annet å drikke
når her jeg er med kongen,
enn havets salte bølge,
en slurk av den jeg suger.
Her framfor oss nå ser vi
den store Skånesida.
For svearnes reddes vi ikke.
Stort slit vi tåler for kongen.

Svein rømte opp i Götaland og drog siden til sveakongen og var der om vinteren i akt og ære.

34.

Kong Magnus snudde da han hadde lagt under seg Skåne. Han seilte først til Falster, gikk opp der og herjet. Han drepte mange folk som før hadde gått under Svein. Det forteller Arnor :

Kongen nå lot hevne
helt ut svik av daner.
Den djerve kongen felte
Falsterhæren i harme.
Den unge kriger samlet
til ørnene tunge dynger
av lik; men hirdmenn gjerne
hjalp da ørnevennen.

Siden seilte kong Magnus med hæren sin til Fyn og herjet og vant stort hærfang der. Så sier Arnor Jarlaskald :

Så på Fyn den djerve
farget merkene røde
da for sitt land han stridde;
for svik måtte folket bøte.
Folk kan tenke etter,
hvilken tjueårs konge
har mettet ravnen så rikt.
Fyrsten har gavmildt hjerte.

35.

Den vinteren satt kong Magnus i Danmark, og da var det god fred. Han hadde hatt mange slag i Danmark og hadde fått seier i alle. Odd Kikinaskald sier så :

Kort før Mikkelsmesse
striden malmhard vaktes.
Vender falt; og mange
ble vant til våpenlarmen.
Men litt før jul et annet
voldsomt larmende kampting
ble holdt der sør ved Århus;
hard ble strid for hærmenn.

Likeså sier Arnor :

Olavs sønn! Du gir meg emne
når ord jeg bruke vil i sanger.
Blodet lar du ravner drikke.
Herre, rett nå kvedet vokser.
Djerve konge, du som modig
kløyver skjolder; fire strider
har du kjempet samme vinter;
seierrik med rett du kalles.

 

Tre slag holdt kong Magnus med Svein Ulvsson. Så sier Tjodolv :

Med lykke førtes striden
til slutt, som Magnus ville.
Og meg gir kongen emne
til kvad om seiervinning.
Sverdet trøndernes fyrste
farget rødt, og stadig
siden i tre slag han
seier vant fullstendig.

36.

Nå rådde kong Magnus over både Danmark og Norge. Da han hadde lagt under seg Danmark, skikket han sendemenn vest til England. De drog til kong Edvard og gav ham brev med segl under fra kong Magnus. I brevet stod det med hilsen fra kong Magnus : <De har sikkert hørt om den avtalen som jeg og Horda-Knut gjorde oss imellom, at når den ene av oss døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta i arv land og folk etter den andre. Nå har det båret så til, som jeg vet De har hørt, at jeg har tatt hele Danevelde i arv etter Horda-Knut. Da han døde, hadde han England likeså vel som Danmark. Nå gjør jeg krav på å eie England etter rette avtaler. Jeg vil at du skal gi opp riket til meg, men i annet fall skal jeg komme dit med hærmakt både fra Danevelde og fra Norge. Da får den rå over landene som skjebnen vil unne seier.>

37.

Da kong Edvard hadde lest dette brevet, svarte han slik : <Det er kjent for alle her i landet at kong Adalråd, min far, var odelsbåren til dette riket, både etter gammel og etter ny lov. Vi har fire sønner etter ham. Da han hadde falt i fra, tok min bror Edmund riket og kongedømmet, fordi han var den eldste av oss brødrene. Det var jeg vel nøyd med så lenge han levde. Men etter ham tok min stefar, kong Knut, riket. Det var ikke lett å kreve det så lenge han levde. Men etter ham var min bror Harald konge så lenge han fikk lov til å leve. Men da han døde, rådde min bror Horda-Knut for Danevelde ; den gang syntes det å være det eneste rettferdige brorskifte mellom oss, at han skulle bli konge både over England og over Danmark ; men jeg fikk ikke noe rike å stå for. Så døde han, og alt folket her gjorde da vedtak om å ta meg til konge her i England.
 Så lenge jeg ikke bar kongsnavn, gjorde jeg ikke mine høvdinger tjeneste på noen mer storslått måte enn de menn som ikke var ættbårne til riket her. Nå har jeg tatt kongsvigsel her og kongedømmet fullt ut slik som min far hadde før meg ; og nå vil jeg ikke gi opp dette navnet så lenge jeg er i live. Men om kong Magnus kommer hit til landet med hæren sin, da vil jeg ikke samle en hær mot ham, og det skal stå ham fritt å legge under seg England når han først har tatt meg av dage. Si ham mine ord slik.>  Så fór sendemennene tilbake og kom til kong Magnus og sa hvordan alt hadde gått. Kongen svarte langsomt og sa så : <Jeg tror det er rettest og høveligst å la kong Edvard ha sitt rike i ro for meg, men holde fast ved det riket som Gud har latt meg få.>
 
 

----

til toppen

Frem til neste

Home