Del 1

Kapittel 1 -31

Home

Snorre skriver :

1.

Olav, sønn til Harald Grenske, vokste opp hos stefaren Sigurd Syr og mora Åsta.. Rane den vidfarne var hos Åsta, han var fosterfar for Olav Haraldsson. Olav ble snart en dugelig kar, han var vakker å se til, middels høy av vekst ; han viste også tidlig god forstand og talte godt for seg. Sigurd Syr dreiv svært med gardsbruk og holdt folkene sine i hardt arbeid ; han sjøl gikk ofte omkring og så til åker og eng og buskap, og hadde øye med hand- verkere og annet folk som dreiv og arbeidde med et eller annet.

2.

Det var en gang Sigurd Syr ville ut og ri, og så var det ingen hjemme på garden ; da ropte han på Olav, stesønn sin, og bad ham sale hesten for seg. Olav gikk til geitefjøset, og der tok han den største bukken som var der, leidde den fram til huset og la salen til kongen på den. Så gikk han inn og sa fra at nå hadde gjort i stand ride- hesten. Da Sigurd Syr kom ut og fikk se hva Olav hadde gjort, sa han : <Det er lett å skjønne at du vil det skal være slutt på at jeg ber deg om noe ; mor di synes vel heller ikke det sømmer seg at jeg ber deg om annet enn det du har lyst på. Og det er lett å se at vi ikke er like av sinn ; du er nok langt mer storlynt enn jeg er.>
Olav svarte ikke stort, han lo og gikk sin veg.

3.

Olav Haraldsson ble ikke noen høy mann da han vokste opp ; han var middels høy, men svært tettvokst, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt, han hadde usedvanlig gode øyne, de var vakre, og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting ; han var god til å skyte med bue og siktet godt, han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags handverk, enten det var han sjøl eller andre som gjorde det. Han ble kalt Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første, og slik burde det da også være etter den stilling og byrd han hadde.

4.

Olav Haraldsson var tolv år gammel da han gikk om bord i hærskip for første gang. Åsta, mor hans, satte Rane, som de kalte kongsfostre, til å styre flokken og sendte ham med Olav, for Rane hadde ofte vært i viking før. Da Olav fikk flokk og skip, gav folkene ham kongsnavn ; det var skikk at hærkonger som var i viking, bar kongsnavn straks, når de var av kongsætt, sjøl om de ikke hadde land og styre også. Rane satt ved roret ; noen sier Olav bare var rorskar, men han var likevel konge over flokken.
De seilte østover langs landet og til Danmark først. Så sier Ottar Svarte, han laget et kvad om kong Olav.
Se kvad.
 

Olav og Rane i viking.

5.

Da det ble høst, seilte han østover utfor Sveavelde ; der tok han til å herje og brenne landet, for han mente han hadde grunn til å lønne svearne, når de hadde vist ham slik arg fiendskap og tatt livet av far hans. Ottar Svarte sier med reine ord at han drog østover fra Danmark.
Se kvad.

6.

Den høsten kjempet Olav sin første kamp ved Soteskjær, det er i Sveaskjæra. Der sloss han med vikinger ; han som rådde for dem het Sote. Olav hadde mye færre folk, men større skip. Han la skipene sine mellom noen båer, så det var vondt for vikingene å komme inntil ; så slengte Olavs folk entrehaker over i de skipene som lå nærmest, og drog dem inn til seg og ryddet dem. Vikingene seilte unna, men de hadde mistet mange folk. Sigvat skald taler om denne kampen i et kvede der han regner opp alle Olavs slag.
Se kvad.

7.

Kong Olav seilte østover langs Svitjod og styrte inn i Mälaren og herjet landet på begge sider. Han drog helt inn til Sigtuna og la seg ved Gamle Sigtuna. Svearne sier at der fins ennå den steinmuren som Olav lot gjøre under landgangen for skipet sitt.
 Da det ble høst, fikk kong Olav vite at Olav sveakonge holdt på å samle en stor hær, og at han hadde sperret Stokksund med jernlenker og satt vakt der. Sveakongen tenkte Olav ville vente der han var, til det frøs på, og sveakongen mente at hæren til kong Olav var lite verdt, for han hadde så få folk.
 Så drog kong Olav ut til Stokksund, men der kom han ikke ut. Det var et kastell øst for sundet og en hær på sørsida. Og da de nå hørte at sveakongen hadde fått skip og var gått om bord, og at han hadde en svær hær og mange skip, så lot kong Olav grave ei grøft ut til sjøen gjennom Agnafit. Det regnet svært da. Alt rennende vann fra hele Svitjod faller ut i Mälaren, men ut av Mälaren til havet er det bare én os, og den er så smal at det er mange elver som er breiere. Når det så regner mye, eller det er i snøløsningen, renner vannet så voldsomt at det går som en foss ut gjennom Stokksund, og Mälaren går så langt opp på land at det blir flom mange steder.
 Da de hadde kommet helt ut til sjøen med å grave grøft, rant vannet ut i en rivende strøm. Da lot kong Olav folkene løfte roret av på alle skipene og legge det opp og heiste seilene til topps. Det var strykende bør, de styrte med årene, og skipene gikk i full fart over grunnene og slapp hele ut i havet alle sammen. Svearne gikk til Olav sveakonge og fortalte ham at Olav Digre hadde sloppet unna ut på havet. Sveakongen brukte seg fælt på de som skulle ha sett etter at Olav ikke kom ut. Det heter Kongssund der siden, og storskip kan ikke gå der uten når vannstanden er på det høyeste.
 Det er de som sier at svearne merket det da Olav og folkene hans hadde fått gravd seg gjennom Feten, og vannet tok til å falle ut, og så at svearne kom til med en hær og ville forby Olav å seile, men vannet gravde seg inn på begge sider og så raste breddene ut, og folkene fulgte med dem, og det ble drept en mengde mennesker der. Men svearne nektet dette, de sier det er bare tøv at noen strøk med der.
 Kong Olav seilte til Gotland samme høsten og ville herje der. Men gotlendingene samlet seg og sendte bud til kongen og bød ham skatt av landet ; det tok kongen imot og fikk skatten, og ble der vinteren over.
 Så sier Ottar. Se kvad.

8.

Her er det sagt at da det ble vår, seilte kong Olav øst til Ösel og herjet ; han gjorde landgang der, og Ösel- mennene kom ned og kjempet mot ham. Kong Olav vant seier, han fulgte etter de som flyktet, herjet og ødela landet. Det blir også fortalt at da Olav kom til Ösel, bød bøndene ham først å greie ut løsepenger, og da de kom ned med pengene, gikk han og møtte dem med fullt væpnet følge. Dette var ikke slik som bøndene hadde tenkt seg det ; for de kom jo ikke med penger, men med våpen, og så kjempet de med kongen, slik som vi sa her foran.
Så sier Sigvat skald. Se kvad.

9.

Så seilte han tilbake og til Finland ; der herjet han og gikk opp i landet, men alt folk rømte til skogs og la bygda tom etter seg for alt som var noe verdt. Kongen gikk langt opp i landet og gjennom noen skoger, da kom de til noen dalbygder, som heter Herdaler. De fant lite gods og ingen mennesker. Det lei på dagen, og så snudde kongen og gikk ned igjen til skipene. Men da de kom inn i skogen, løp det folk mot dem fra alle kanter og skjøt på dem og gikk hardt på, kongen bad folk holde skjold for seg. Før kongen kom ut av skogen, hadde han mistet mange menn, og mange var blitt såret. Lenger ut på kvelden kom han da til skipene.
 Om natta brukte finnene trolldomskunster og laget et forrykende uvær og svær sjø. Men kongen lot likevel dra opp ankerne og heiste seil, og de lå og krysset opp mot vinden utfor land hele natta. Den gang som ofte siden var kongens lykke sterkere enn trolldommen til finnene ; han greide å baute seg fram langs Bålagardsida om natta og derfra ut til havs. Men finnehæren fulgte etter på land etter som kongen seilte utenfor.
Så sier Sigvat. Se kvad.

10.

Så seilte kong kong Olav til Danmark, der møtte han Torkjell Høge, bror til Sigvalde jarl. Torkjell gav seg i følge med ham, for han hadde alt ferdig til å dra på hærferd. De seilte sørover langs Jylland til et sted som heter Sudervik, der vant de over en mengde vikingskip. Slike vikinger som lå ute alltid og rådde over en stor hær, brukte å kalle seg konger, sjøl om de ikke hadde land å rå over. Kong Olav la til strid der, det ble et stort slag, kong Olav vant seier og mye gods.
Så sier Sigvat. Se kvad.

11.

Så seilte kong Olav sør til Frisland og ble liggende utenfor Kinnlimasida i kvast uvær. Da gikk kongen i land med hæren, og folk i landet kom ridende ned mot dem og kjempet med dem.
Så sier Sigvat skald. Se kvad.

12.

Nå seilte kong Olav vest til England. På den tida var danekongen Svein Tjugeskjegg i England med danehæren. Han hadde vært der en stund og hadde tatt landet fra kong Adalråd. Daner hadde spredt seg over hele England, og det var gått så vidt at kong Adalråd hadde rømt fra landet og dradd sør til Valland.
 Samme høsten som kong Olav kom til England, hendte det at kong Svein Haraldsson døde brådød i senga ei natt, og engelskmennene sier at Edmund den hellige drepte ham på samme måte som den hellige Mercurius drepte Julianus den frafalne. Da kong Adalråd hørte dette, vendte han tilbake til England. Og da han kom tilbake til landet, sendte han bud til alle menn som ville ta lønn av ham og hjelpe ham og vinne landet. Da gikk en mengde folk over til ham. Kong Olav kom også og hjalp ham med et stort følge av nordmenn.
 De styrte først opp gjennom Themsen mot London, men danene hadde borgen. På den andre sida av elva er det en stor handelsplass som heter Sudervirke. Der hadde danene gjort svære arbeider, de hadde gravd et stort dike og satt opp en mur innenfor av tømmer og stein og torv, og der inne hadde de en mengde folk. Kong Adalråd prøvde å storme brua, men danene verget seg, og kong Adalråd kom ingen veg. Det gikk bru over elva mellom borgen og Sudervirke, den var så brei at to vogner kunne møte hverandre på den. På brua var det bygd forsvarsverker, både kasteller og et brystvern av planker på den sida som vendte nedover med strømmen, det var så høyt at det nådde en mann til ovenfor livet. Under brua var det påler, og de stod ned i elvegrunnen. Og når noen gikk til angrep, stod hæren ute langs hele brua og verget den.
 Kong Adalråd var rent ute av seg for hvordan han skulle få vunnet brua. Han kalte alle høvdingene i hæren sammen til en samtale, og spurte dem om de visste noen råd med hvordan de skulle få ned brua. Da sa kong Olav at han ville friste å hjelpe til med sin hær, om de andre høvdingene ville gå på de også. Det ble avtalt på dette møtet at de skulle legge hæren sin oppunder brua, og nå gjorde hver mann folk og skip ferdige.

13.

Kong Olav lot gjøre store flak av trerøtter og myke greiner, han tok i sønder hus som var flettet av kvister og lot dem bære ut på skipene slik at de dekket over helt til utenfor skipsbordene, under der lot han sette stokker som var høye nok til at det var greit å slåss under dem, og som stod så tett at det ble sterkt nok mot stein som ble kastet ned ovenfra. Da hæren var ferdig, rodde de oppover elva, og da de kom i nærheten av brua, ble det kastet ned på dem både våpen og stein så store at ikke noe stod seg mot dem, verken hjelm eller skjold, og sjølve skipene tok stor skade. Mange rodde bort igjen. Men kong Olav og nordmannshæren rodde helt oppunder brua og slo tau om pålene som holdt brua oppe, og så tok de og rodde alle skipene nedover med strømmen så hardt de bare kunne. Pålene ble dradd bortover bunnen til de kom helt løs av brua. Og ettersom det stod tjukt av væpnet hærfolk over hele brua, og de hadde både mye stein og mange våpen, så røk brua ned under dem nå da pålene var brutt unna, og en mengde menn av hæren falt ned i elva, resten rømte fra brua, noen til borgen og noen til Sudervirke. Etterpå gikk de mot Sudervirke og vant det. Og da folk i borgen så at Themsen var vunnet, og at de ikke kunne stenge skip fra å gå inn i landet, ble de redde for skip og gav opp borgen og tok Adalråd til konge. Så sier Ottar Svarte. Se kvad.
 

Olav bryter London bru.



Sigvat sier om det sjette slaget. Se kvad.
 
 

14.

Kong Olav ble vinteren over hos kong Adalråd. Da hadde de et stort slag på Ringmareheia i Ulvkjellsland ; det var Ulvkjell Snilling som hadde riket den gang. Kongene fikk seier der.
Så sier Sigvat skald. Se kvad.

Ottar nevner også slaget. Se kvad.

Nå ble store deler av landet lagt under kong Adalråd, men tingmennene og danene hadde ennå mange borger, og mange steder hadde de landet også.
 
 

15.

Kong Olav var høvding for hæren dengang de drog til Kantaraborg og kjempet der helt til de vant byen. Der drepte de en mengde folk og brente borgen.
Så sier Ottar Svarte. Se kvad.

Sigvat regner dette for det åttende slag. Se kvad.

Kong Olav hadde landvernet i England, og seilte langs landet med mange hærskip, han la inn i Nyjamoda, der lå det folk av Tingmannalid i forvegen, og det ble strid. Kong Olav vant seier.
Så sier Sigvat skald. Se kvad.

Kong Olav drog omkring i landet og tok skatter av folk, ellers herjet han.
Så sier Ottar. Se kvad.

Kong Olav ble der tre år i trekk.
 
 

16.

Om våren det tredje året døde kong Adalråd, og så fikk sønnene hans, Edmund og Edvard, kongedømmet. Da drog kong Olav sørover havet, og så kjempet han i Ringsfjord og vant kastellet på Holar, der satt det vikinger. Han brøt ned kastellet.
Så sier Sigvat skald. Se kvad.

17.

Kong Olav seilte med hæren vestover til Gislepoller, og der kjempet han med noen vikinger utenfor Vilhjalmsby. Der fikk kong Olav seier.
Så sier Sigvat. Se kvad.

Dernest kjempet han vest i Fetlafjord. Se kvad.

Derfra drog kong Olav sørover helt til Seljupoller, og der hadde han en strid. Der vant han en borg som heter Gunnvaldsborg, den var stor og gammel, og han tok til fange jarlen som rådde for borgen der, han het Geirfinn. Så hadde kong Olav en samtale med mennene i borgen, og satte 12 tusen gullskillinger i løsepenger på borgen og jarlen. Og de pengene han krevde, ble også betalt til ham fra borgen.
Så sier Sigvat. Se kvad.
 
 

18.

Etter dette seilte kong Olav flåten vest til Karlså og herjet, der fikk han strid. Mens kong Olav lå i Karlså og ventet på bør og tenkte å seile ut til Norvasund og derfra videre til Jorsalaheim, så drømte han en merkelig drøm. Det kom en mann til ham, en slik som en legger merke til, kraftig, men skremmelig også ; mannen talte til ham og bad ham gi opp det han hadde fore, å dra videre ut i landene. <Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider.> Denne drømmen la han ut slik at han skulle bli konge over landet, og hans ætt etter ham i lange tider.

19.

Etter dette synet vendte han tilbake og la til i Peitaland og herjet der og brente den byen som heter Varrande.
Dette taler Ottar om. Se kvad.

Videre sier Sigvat dette. Se kvad.
 
 

20.

Kong Olav hadde vært på hærferd vest i Valland to somrer og en vinter. Da hadde det gått tretten år siden kong Olav Tryggvason falt.
 Dengang var det to jarler i Valland, Vilhjalm og Robert, far deres var Rikard Rudajarl, de rådde over Normandi. Søster deres var dronning Emma, som hadde vært gift med kong Adalråd av England, og deres sønner var Edmund og Edvard den gode, Edvig og Edgeir. Rikard Rudajarl var sønn av Rikard, sønn til Vilhjalm Langspyd, han var sønn til Gange-Rolv jarl som vant Normandi, og han var sønn av Ragnvald den mektige, Mørejarlen, som før skrevet. Fra Gange-Rolv Rudajarlenes ætt kommet, og de regnet seg som skyldfolk til Norges høvdinger lenge etterpå og tenkte på dem som frender i lange tider, de var alltid beste venner med nordmennene ; alle nordmenn som ville, kunne få fredland der hos dem.
 Om høsten kom kong Olav til Normandi og ble der i Signa om vinteren og hadde fredland der.

21.

Etter at Olav Tryggvason var falt, gav Eirik jarl grid til Einar Tambarskjelve, sønn til Eindride Styrkårsson. Einar fulgte jarlen nordover til Norge. Det er sagt at Einar er den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge ; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han ; han skjøt med ei butt pil så den gikk igjennom en råblaut oksehud som hang på ei stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættstor og rik var han også. Eirik og Svein jarler giftet sin søster, Bergljot Håkonsdotter, med Einar, hun var ei storslått kvinne. Sønn deres het Eindride. Jarlene gav Einar store veitsler i Orkdalen, og han ble den mektigste og gjæveste mann i hele Trøndelag. Han var jarlenes beste støtte og kjæreste venn.

22.

Eirik jarl kunne ikke like at Erling Skjalgsson hadde så stor makt, og så tok han under seg alle de kongseiendommene som kong Olav hadde gitt Erling i veitsle. Men Erling tok inn alle landskyldene i Rogaland like godt som før, og så måtte brukerne av landet ofte svare dobbelt landskyld, ellers ødela han jordene for dem. Jarlen fikk ikke stort av sakøren heller, for sysselmennene kunne ikke holde seg der, og jarlen drog ikke på veitsler der uten når han kom mannsterk.
Dette taler Sigvat om. Se kvad.

 Eirik jarl hadde ikke lyst til å kjempe mot Erling, for Erling hadde mange og store frender, og var mektig og vennesæl. Han hadde støtt en mengde folk om seg, som om det var en kongshird. Erling var ofte på hærferd om sommeren og skaffet seg midler, for han holdt ved på den gamle måten med raus og storslått levevis, enda han hadde mindre inntekter og de var vanskeligere å få inn enn i kong Olavs dager, mågen hans. Erling var en usedvanlig vakker og stor og sterk mann, han brukte våpen bedre enn noen annen og liknet mest på kong Olav Tryggvason i alle idretter.
Det taler Sigvat om. Se kvad.

 Det har alltid vært sagt at Erling var den gjæveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid : Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson. Erling hadde alltid nitti frie menn eller flere hos seg, og både vinter og sommer var det slik at drikken ble målt ut til hver mann ved dugurdsbordet, men til kvelds drakk de uten å måle. Når jarlene var i nærheten, hadde han to hundre mann eller flere. Han drog aldri noensteds med mindre folk enn ei tjuesesse med fullt mannskap. Erling hadde et stort hærskip, det hadde 32 rom, og var enda stort i forhold til romtallet. Det brukte han i viking og i stevneleidang, og det tok minst to hundtre mann.
 

23.

Erling hadde alltid tretti treller hjemme hos seg omframt andre tjenestefolk. Han gav trellene sine faste dagsverk og fri etterpå, og gav hver som ville det, lov til å arbeide for seg sjøl i kveldinga og om natta ; han gav dem åkerland til å så korn på, og det de høstet, ble deres eiendom. Så satte han verdi på hver av dem og satte løsepenger, og det var mange som løste seg ut første eller andre året, og alle de som dugde til noe, løste seg på tre år. For pengene kjøpte Erling seg nye tjenestefolk, og av løysingene sine sendte han noen på sildefiske og noen i andre næringer ; noen ryddet skoger og bygde der. Alle hjalp han til framgang på et vis.

24.

Da Eirik jarl hadde rådd for Norge i tolv år, kom det bud til ham fra mågen hans, Knut danekonge, at Eirik jarl skulle følge med ham vest til England med hæren sin, for Eirik jarl var blitt kjent vidt og bredt for hærferdene sine, siden han hadde båret seieren hjem fra de to hardeste slagene som har vært i norderlanda, det ene da Håkon jarl og Eirik kjempet mot jomsvikingene, og det andre da Eirik kjempet mot Olav Tryggvason.
Dette nevner Tord Kolbeinson. Se kvad.

 Jarlen ville ikke la seg be to ganger av kongen, han reiste fra landet og satte Håkon jarl, sønn sin, igjen i Norge til å vokte landet ; han gav ham over til sin måg, Einar Tambarskjelve, som skulle styre landet for Håkon, for han var ikke mer enn sytten år gammel.
 

Eirik jarl tar avskjed med sønnen Håkon.

25.

Eirik kom til England og møtte kong Knut og var med ham da han vant London. Eirik jarl kjempet vest for London, der drepte han Ulvkjell Snilling.
Så sier Tord. Se kvad.

 Eirik jarl var i England ett år og hadde noen kamper ; høsten etter tenkte han seg til Roma, men så døde han av blodtap der i England.
 

26.

Kong Knut hadde mange kamper i England med sønnene til Adalråd Englands-konge, og de vant skiftevis. Han kom til England den sommeren kong Adalråd døde. Så ble kong Knut gift med dronning Emma ; barna deres het Harald, Horda-Knut og Gunnhild. Kong Knut gjorde forlik med kong Edmund, slik at de skulle ha halve England hver. I samme måned drepte Henrik Strjona kong Edmund. Etterpå dreiv kong Knut alle sønnene til kong Adalråd ut av England.
Så sier Sigvat. Se kvad.

27.

Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der ; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn ; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt.

28.

Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp ; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda.
 Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom.

29.

Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut to knarrer ; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten ; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt.
Så sier Ottar. Se kvad.

Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han : < Nå falt jeg.>
Da sa Rane : <Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet.> Kongen lo og sa : <Det kan nok være, om gud vil. > Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare ett skip.
 
 

30.

Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de to skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var to kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de to skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i ; noen drepte de, og noen druknet.
Så sier Ottar. Se kvad.

Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett ; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav : <Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på ; men nå er det ute med lykken for dere.>
Da sa Håkon : <Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå.>
Da svarte kong Olav : <Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter ?>
Jarlen sa : <Det er De som rår denne gangen, konge>
Da sa kong Olav : <Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd ?> Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa : <Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av.>
Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort.
Dette nevner Sigvat skald. Se kvad.
 
 

31.

Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav ; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.
Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De to, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder.

----




til toppen

 
 
 
 

Home

Videre til del 2