Harald Gille er drept av Sigurd Slembe.

Året er 1136.

Home

Tilbake til forrige

Snorre skriver :

 

1.

Dronning Ingerid og lendmennene og den hirden som kong Harald hadde hatt, ble enige om å få gjort i stand et snarseilende skip og sende det nord til Trondheimen for å gi melding om kong Haralds fall, og at trønderne skulle ta til konge Sigurd, sønn til kong Harald ; han var da der nord og ble fostret hos Såda-Gyrd Bårdsson. Men dronning Ingerid reiste straks øst i Viken. Inge het en sønn til henne og kong Harald ; han var til oppfostring der i Viken hos Åmunde, sønn til Gyrd Logbersesson. Da de kom til Viken, ble det stevnet Borgarting, og der ble Inge tatt til konge, da var han på det andre året. Åmunde og Tjostolv Ålesson og mange andre store høvdinger ble med på dette vedtaket.
 Da disse tidender kom nord til Trondheimen at kong Harald var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Sauda-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger. Nesten hele folket gav seg under de to brødrene, og aller mest fordi deres far ble reknet for hellig. Landet ble tilsvoret dem på den måten at ingen skulle gi seg under noen annen mann så lenge noen av sønnene til kong Harald var i live.

2.

Sigurd Slembedjakn drog nord forbi Stad ; men da han kom til Nordmøre, hadde det alt før ham kommet brev og kjenningstegn fra dem som hadde vært med på vedtaket om å gi seg under sønnene til kong Harald, så der ble han ikke mottatt, og han fikk ingen hjelp. Men siden han sjøl hadde få folk, bestemte de seg til å stevne inn i Trondheimen ; for han hadde i forvegen sendt bud inn dit til dem som var venner med ham og kong Magnus, som var blitt blindet. Da han kom til kaupangen, rodde han opp i Nidelva og fikk båtfestene i land ved kongsgården, men de måtte dra seg unna igjen, for hele folket stod imot. Så la de til ved Holmen, og der tok de Magnus Sigurdsson ut av klosteret mot munkenes vilje ; han hadde da alt latt seg vie til munk. Det er flere som sier at Magnus gikk med godvillig ; men det ble sagt for å pynte på saken. Sigurd ventet at han skulle få flere folk med seg nå på grunn av dette, og det fikk han også ; dette var straks etter jul.
 Sigurd og mennene hans tok ut etter fjorden. Siden kom det flere etter dem ; Bjørn Egilsson, Gunnar fra Gimsan, Halldor Sigurdsson, Aslak Håkonsson og brødrene Benedikt og Eirik og den hird som før hadde vært hos kong Magnus, og mange andre menn. De seilte med flokken sør forbi Møre og helt til Romsdalsfjorden. Der delte de hæren sin, og Sigurd Slembedjakn tok straks vest over havet om vinteren, men Magnus reiste til Opplanda da han ventet seg stor hjelp der, som han også fikk. Han var der på Opplanda om vinteren og hele sommeren og hadde da en stor hær. Men kong Inge fór med hæren sin imot, og de møttes der det heter Minne. Det ble et hardt slag, og kong magnus hadde størst hær. Det er fortalt at Tjostolv Ålesson bar kong Inge i kjortelposen mens slaget stod på, og at han gikk under merket med ham, og at han kom i stor nød ved strevet og den strid han måtte stå i. Folk sier at da fikk kong Inge den vanhelse som han alltid hadde siden ; ryggen fikk en krok, og den ene foten var kortere enn den andre og så veik at han var dårlig til å gå så lenge han levde. Etter hvert ble mannefallet størst blant kong Magnus' menn, og fremst i fylkingen falt disse : Halldor Sigurdsson og Bjørn Egilsson, Gunnar fra Gimsan og en stor mengde av hæren til Magnus, før han ville ta til flukt eller rømme unna.

Slaget ved Minne

Så sier Kolle :

I kamp du øst for Minne
kom, og kort tid etter,
herre, mat til ravnen
hæren gav med sverdhogg.

Før ringmilde fyrste
flykte ville, lå fallen
hele hirden på vollen.

(resten er gått tapt)

Derifra flyktet Magnus øst til Götaland og derifra til Danmark. På den tida var jarlen Karl Sonesson i Götaland ; han var mektig og maktgrisk. Magnus Blinde og hans menn sa da når de kom i tale med høvdinger, at Norge ville være lett å vinne om noen store høvdinger ville gå mot det, fordi det ikke var noen konge over landet, og lend- mennene hadde styringen der i riket. Og de lendmenn som først var tatt til å styre, de var nå uforlikte på grunn av avundsjuke. Men siden Karl jarl var maktgrisk og lett å overtale, samlet han en hær og rei vest til Viken, og mange folk ble skremt til å gi seg under ham.
 Da Tjostolv Ålesson og Åmunde fikk greie på dette, fór de mot ham med det mannskap de fikk samlet, og de hadde med seg kong Inge. De møtte Karl jarl og gøtehæren øst i Krokaskogen og hadde der det andre slaget, og kong Inge fikk seier. Der falt Munån Ogmundsson, morbror til Karl jarl. Ogmund, Munåns far, var sønn til jarlen Orm Eilivsson og Sigrid, som var datter til jarlen Finn Arnesson. Astrid Ogmundsdotter var mor til Karl jarl. Mange falt på Krokaskogen, men jarlen flyktet østpå fra skogen. Kong Inge tok etter dem østover ut av sitt rike ; gøtene hadde stor skam av ferden.
Så sier Kolle :

Fortelle jeg vil hvordan ravner
reiv i sår til gøter;
ørnen seg fylte med føde,
farget i blod ble sverdet.
Hærmenn som ufred voldte
velfortjent lønn for sin gjerning
på krokaskog måtte hente.
Din makt de lærte å kjenne.

3.

Magnus Blinde fór så til Danmark til Eirik Eimune, og der ble han godt mottatt. Han tilbød Eirik å følge ham til Norge om Eirik ville legge under seg landet og fare med en dansk hær til Norge. Og han sa at dersom han kom med en hærstyrke, torde ingen mann i Norge skyte et spyd imot ham. Kongen lot seg overtale og bød ut leidang ; han fór med seks hundre skip nord til Norge, og Magnus Blinde og hans menn var med danekongen på denne ferden. Da de kom til Viken, fór de noenlunde rimelig og fredelig fram på østsida av fjorden ; men da de kom med flåten til Tønsberg, var det en stor samling av lendmennene til kong Inge der. Vatnorm Dagsson, bror til Gregorius, var fører for dem. Da kunne danene ikke komme i land, og ikke fikk de ta seg vann ; mange av dem ble drept. Da holdt de inn etter fjorden til Oslo, og der var Tjostolv Ålesson. Det er fortalt at de ville bære skrinet til Hallvard den hellige ut av byen om kvelden, og det gikk så mange menn under skrinet som kunne komme til, men de fikk ikke båret det lenger enn ut på kirkegolvet. Men om morgenen da de fikk se at en hær kom seilende inn mot Hovedøya, bar fire mann skrinet opp fra byen, og Tjostolv og alt byfolket fulgte med skrinet.

4.

Kong Eirik og hans menn gikk opp i byen, og noen satte etter Tjostolv og hans følge. Tjostolv skjøt ei pil på en mann som het Åskjell - han var kong Eiriks stavnbu - og traff ham i halsen, så odden stakk ut gjennom nakken. Tjostolv syntes han aldri hadde skutt et bedre skudd, for det var ikke noe bart sted på ham uten der. Skrinet til den hellige Hallvard ble flyttet opp på Romerike og var der tre måneder. Tjostolv reiste omkring på Romerike, og der samlet han folk om natta og kom ned til byen om morgenen. Kong Eirik lot sette ild på Hallvardskirken og mange andre steder i byen, og han brente opp alt rundt omkring. Så kom Tjostolv med en stor hær, men kong Eirik seilte da bort med flåten, og de kunne ikke komme i land noe sted på nordsida av fjorden for det mannskap som lendmennene hadde samlet. Overalt hvor de prøvde å gjøre landgang, ble det liggende igjen fem eller seks eller flere.
 Kong Inge lå i Hornborusundene med en stor hær. Da kong Eirik fikk vite det, snudde han sør til Danmark. Kong Inge satte etter dem, og folkene hans tok fra dem alt det de kunne. Det sier folk at verre ferd har ingen gjort i annens konges rike med så stor hær. Kong Eirik var harm på Magnus og hans menn, og han syntes de hadde dradd spott over ham når de hadde fått ham til denne ferd. Han lovte nå at han aldri mer skulle være en slik venn mot dem som før.

5.

Den sommeren kom Sigurd Slembedjakn vestfra over havet til Norge. Da han fikk vite hvordan det hadde gått Magnus, hans frende, kunne han skjønne at da ville han få liten hjelp i Norge. Han seilte da utaskjærs hele vegen søe langsmed landet og kom til Danmark. Han seilte inn i Øresund ; men sør for Ærø møtte han noen vender- snekker og la til kamp mot dem og fikk seier. Han ryddet åtte snekker der og drepte mange menn og hengte noen. Han hadde også et slag mot venderne ved Møn og fikk seier. Så seilte han mot nord og la opp i Göta älv i det østre elveløpet og vant der tre skip fra Tore Kvinantorde og Olav, sønn til Harald Kesja, sin søstersønn. Olavs mor var Ragnhild, datter til kong Magnus Berrføtt. Han jagde Olav opp på land.
 Tore var i Konghelle og hadde en hærstyrke der. Sigurd styrte dit, og de skjøt på hverandre, og det falt folk på begge sider, og mange ble såret. Sigurd og hans folk fikk ikke komme i land. Der falt Ulvhedin Saksolvsson, en nordlending (Nordlandet på Island), stavnbu til Sigurd. Så la Sigurd fra og seilte nord i Viken og rante mange steder. Han lå i Portør på Limgardsida og lå på lur der etter skip som fór til eller fra Viken, og rante dem. Tønsbergmennene sendte folk imot ham, og de kom uventet over Sigurd og hans folk mens de var på land og delte hærfanget. Noen kom på dem oppe fra land, og noen la seg med skipene tvers over havna utenfor. Sigurd sprang om bord på skipet sitt og rodde ut imot dem. Skipet til Vatnorm lå nærmest, og han lot ro akterover. Men Sigurd rodde ut ved sida av dem og kom seg unna med ett skip, men mange av mennene hans falt. Derfor ble dette diktet :

Vel verget seg ikke
Vatnorm i Portør.

6.

Sigurd Slembedjakn seilte siden sør til Danmark, og da druknet en mann av mannskapet, han som het Kolbein Torljotsson fra Batalden. Han var i etterbåten som var bundet til skipet, og de seilte i stor fart. Sigurd forliste da de kom sørpå, og om vinteren var han i Ålborg. Sommeren etterpå reiste han og Magnus nordover med sju skip, og de kom uventet til Lista om natta og la i land med skipene. Der var da Bentein Kolbeinsson, kong Inges hirdmann og en djerv og modig mann. Sigurd og hans folk gikk opp der i daglysingen og kom uventet over folkene på garden og ville sette ild på den. Bentein kom seg ut i et bur hærkledd og vel rustet med våpen, og stod innenfor døra med draget sverd og hadde skjoldet foran seg og hjelm på hodet, fullt ferdig til å verge seg. Døra var temmelig lav. Sigurd spurte hvorfor de ikke gikk inn ; de svarte at ingen av dem hadde lyst til det. Mens de talte som best om dette, sprang Sigurd inn i huset forbi Bentein, som hogg etter ham, men ikke traff. Så vendte Sigurd seg mot ham, og de skiftet bare få hogg med hverandre før Sigurd drepte ham og bar hodet hans ut i handa. De tok alt det gods som var der på garden, og så gikk de ned til skipene.
 Da kong Inge og hans venner og de to brødrene til Bentein, Sigurd og Gyrd Kolbeinsson, fikk høre at Bentein var drept, sendte kongen folk imot Sigurd og føget hans. Sjøl reiste han av sted og tok et skip fra Håkon Pålsson Pungelta, som var dattersønn til Aslak Erlingsson fra Sola og søskenbarn til Håkon Mage. Inge jagde Håkon opp på land og tok all ladningen. Men Sigurd Stork, sønn til Eindride i Gautdal, og Eirik Hæl, bror hans, og Andres Kjeldeskit, sønn til Grim fra Viste, kom seg unna inn i fjorden. Men Sigurd og Magnus og Torleiv Skjappe seilte nordover utaskjærs med fem skip til Hålogaland. Magnus var på Bjarkøy om vinteren hos Vidkunn Jonsson, men Sigurd hogg stavnene av skipet sitt, hogg hull i det og senket det innerst i Øksfjorden.
 Om vinteren satt Sigurd i Tjeldsund på Hinnnøy, et sted som heter Gljuvrafjord. Innerst i fjorden er det en heller i berget. Der satt Sigurd om vinteren med sine menn, i alt tjue mann, og de satte noe for helleråpningen, så ingen kunne se inngangen fra fjæra. Mat fikk Sigurd den vinteren fra Torleiv Skjappe og Einar, sønn til Ogmund fra Sand og Gudrun, som var datter til Einar Arason fra Reykholar. Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjorden bygge skuter for seg, og de skutene var bundet sammen med sener uten søm og de hadde vidjer istedenfor kne, og tolv mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der og gjorde gjestebud for ham.

Sigurd og hans menn i helleren i Gljuvrafjord.

 Siden kvad Sigurd dette :

Godt var det i gammen
da glade vi drakk,
og kongssønnen glad
fikk gå mellom benker.
Det skortet ikke gammen
ved gammensdrikken.
Menn gledet hverandre
som hvor som helst ellers.

Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet :

Få kan følge
furubåt håløygsk,
som bundet med sener
for seilet flyger.

Men om våren (1139) tok Sigurd og Magnus sørover med de to skutene som finnene hadde gjort. Da de kom til Vågan, drepte de der Svein prest og de to sønnene hans.

7.

Sigurd styrte så sør til Vikar og tok der til fange Vilhjalm Skinnare, som var lendmann til kong Sigurd, og dessuten Toralde Kjeft, og han drepte dem begge to. Så fór Sigurd sør langsmed landet og møtte så sør ved Bøle Styrkår Glæsirove, som kom fra kaupangen, og drepte ham. Men da Sigurd kom sør til Valsnes, møtte han Svina-Grim og lot hogge den høyre handa av ham. Derifra fór han sør til Møre utenfor Trondheimsfjorden og tok til fange der Hedin Hardmage og Kalv Kringleauge ; han lot Hedin få gå , men de drepte Kalv. Kong Sigurd og Såda-Gyrd, hans fosterfar, fikk høre om hvordan Sigurd fór fram, og hva han tok seg til. Da sendte de folk ut for å leite etter ham ; til førere satte de Jon Kada, sønn til Kalv den vrange, bror til Ivar biskop, og presten Jon Smyril.
 De drog av sted på Reinen, som hadde 22 rom og seilte snarere enn andre skip. De fór ut for å leite etter Sigurd, men de fant ham ikke, og de kom tilbake med liten ære, for folk sier at de hadde nok sett ham, men torde ikke legge til. Sigurd fór sør til Hordaland og kom til Herdla. Der hadde Einar, sønn til Lakse-Pål, en gard, og han hadde nettopp reist inn i Hamarsfjorden til gangdageting. De tok alt det gods som var på garden, og et langskip på 25 rom, som Einar eide, og hans sønn, som var fire år gammel, og som lå hos en av arbeidsmennene hans. Somme ville drepe gutten, og somme ville ta ham med bort. Arbeidsmannen sa til dem : <Det blir ingen lykke for dere å drepe denne gutten, og ingen vinning om dere fører han bort. Dette er min sønn og ikke Einars.> På grunn av hans ord lot de gutten bli igjen, og så fór de bort. Da Einar kom hjem, gav han arbeidsmannen gods som var to øre gull verd, og takket ham for det han hadde gjort, og sa at han for alltid skulle være hans venn. Eirik Oddsson, som først skreiv ned denne hendingen, sier at han hadde hørt Einar Pålsson sjøl fortelle om den i Bergen.
 Sigurd tok så sørover langsmed landet helt øst i Viken, og øst i Kville møtte han Finn Sauda-Ulvsson, som reiste rundt og krevde landskyld til kong Inge ; de lot ham henge. Siden fór de sør til Danmark.

8.

Vikværinger og Bergens-menn sa at det var en skam at Sigurd og vennene hans satt rolig nord i kaupangen, enda hans fars banemenn seilte allfarvegen utenfor Trondheimsfjorden ; men kong Inge og hans menn satt øst i Viken med all vågnaden og verget landet og hadde holdt mange slag. Da sendte kong Inge brev til kaupangen ; disse ord stod i det : <Kong Inge, sønn til kong Harald, sender Guds og sin hilsen til kong Sigurd sin bror, og til Såda-Gyrd, Ogmund Svifte, Ottar Birting og alle lendmennene, hirdmenn og huskarer og hele allmuen, rike og fattige, unge og gamle. Alle kjenner de vansker vi har, og likeså vår ungdom, at du er fem år gammel og jeg tre. Vi kan ikke komme noen veg dersom vi ikke får hjelp fra våre venner og gode menn. Nå synes jeg og mine venner at vi har de vanskeligheter og den nød som gjelder oss begge, nærmere på livet enn du og dine venner. Gjør du nå så vel at du farer til meg så snart og så mannsterk som du kan, og la oss to være sammen, hva det så hender. Nå er han vår beste venn, som rår til at vi er så godt forlikte som mulig og alltid holder sammen i alle måter. Men dersom du drar deg unna, og enda jeg ber deg inntrengende, lar være å komme som du før har gjort, da kan du vente deg at jeg vil fare imot deg med en hær, og så får Gud skifte mellom oss. For ikke kan vi lenger ha det så at vi sitter med stor kostnad og mye mannskap som trengs for ufreden, men du tar halvparten av all landskyld og andre inntekter i Norge. Lev i Guds fred.> Da svarte Ottar Birting ; han stod opp på tinget og talte :

9.

<Kong Sigurd svarer sin bror, kong Inge, så, at Gud må lønne ham for hans gode hilsen og for det strev og den møye som du og dine venner i dette riket har hatt i den vanskelige stilling somvi har begge to. Men enda noe kan synes å være nokså stritt i kong Inges ord til kong Sigurd, hans bror, kan han likevel ha god grunn til det i mange måter. Nå vil jeg åpent si det jeg mener, og høre om kong Sigurd og de andre stormennene vil at du, kong Sigurd, skal ruste deg og den hær som vil følge deg, for å verge ditt land. Og far så mannsterk du kan, og så snart du kan, til kong Inge, din bror ; og så får den ene hjelpe den andre i alt som det er nytte i, og den allmektige Gud hjelpe dere begge to. Nå vil jeg høre dine ord, konge.> Peter, sønn til Sauda-Ulv, bar kong Sigurd på tinget, han som siden ble kalt for Peter Byrdesvein. Da sa kong Sigurd : <Det skal alle vite at om jeg skal rå, vil jeg fare til min bror Inge så snart jeg kan.>  Så talte den ene etter den andre, og hver tok til på sin måte, men alle endte sin tale på samme vis som Ottar Birting hadde svart. Det ble da avgjort at de skulle samle en hær og fare øst i landet. Så reiste kong Sigurd øst i Viken og møtte der kong Inge, sin bror.

10.

Samme høst kom Sigurd Slembedjakn og Magnus Blinde sørfra Danmark med tretti skip, både daner og nordmenn ; det var nær vinternatt. Da kongene og deres folk fikk greie på det, reiste de østover mot dem. De møttes i Hvaler ved Holmengrå dagen etter martinsmesse på en søndag. Kong Inge og kong Sigurd hadde tjue skip, og alle var store. Der ble det et stort slag, men etter den første striden flyktet danene med atten skip sørover og hjem. Da ble skipene til Sigurd og Magnus ryddet. Da skipet til Magnus var nesten ryddet - han lå i køya si - tok Reidar Grjotgardsson, som hadde fulgt ham lenge og var hans hirdmann, kong Magnus i fanget og ville springe om bord på et annet skip. Da ble Reidar skutt med et spyd mellom herdene, tvers igjennom. Så blir det sagt at der fikk kong Magnus sin bane av det samme spydkastet, og Reidar falt baklengs på tiljene, og Magnus oppå ham. Det sier hver mann at de syntes han hadde fulgt sin herre vel og gjævt. Godt er det for hver den som får slik omtale !

Reidar bærer kong Magnus.

Der falt Lodin  Saupprud fra Linnestad på skipet til kong Magnus, og Berse Tormodsson, stavnbu til Sigurd Slembedjakn, og Ivar Kolbeinsson og Hallvard Fæge, som var forromsmann hos Sigurd Slembedjakn. Det var denne Ivar som gikk inn til kong Harald og gav ham det første såret. Da falt det en stor del av hæren til Magnus  og Sigurd, fordi Inges menn ikke lot noen komme unna som de kunne nå ; men jeg nevner bare få ved navn. På en holme drepte de mer enn seksti mann. Der ble to islandske menn drept, Sigurd prest, sønn til Bergtor Måsson, og Klemet, sønn til Are Einarsson.
 Ivar Skrauthanke, sønn til Kalv den vrange, han som siden ble biskop nord i Trondheimen og var far til Eirik erkebiskop, hadde alltid fulgt kong Magnus. Han kom seg om bord på skipet til Jon Kada, sin bror. Jon var gift med Cecilia, datter til Gyrd Bårdsson, og de var begge i hæren til kong Inge og kong Sigurd ; Ivar kom seg med to andre menn opp på skipet til Jon ; den ene var Arnbjørn Ambe, som siden ble gift med datter til Torstein i Audsholt, den andre var Ivar Staresson Dynta ; han var bror til Helge Staresson og trøndsk på morsida, en særdeles vakker mann.
 Da hærmennene fikk vite dette at de var der, tok de våpnene og gikk mot Jon og hans menn, og de laget seg til motstand, så det var nær på at hele hæren hadde kommet til å slåss. Men de ble forlikt slik at Jon skulle løskjøpe sin bror Ivar og Arnbjørn og bandt seg til å betale løsepenger for dem, men siden fikk han disse pengene ettergitt. Men Ivar Dynta ble ført på land og hogd ned, for Kolbeinssønnene sigurd og Gyrd ville ikke ta imot penger for ham, fordi de holdt ham for å være medskyldig i drapet på Bentein, bror deres. Det sa Ivar biskop at han syntes var det verste som noen gang hadde hendt ham, da Ivar ble ført på land under øksa, og først vendte seg til dem og ønsket dem et gledelig gjensyn. Dette fortalte Gudrid Birgersdotter, søster til Jon erkebiskop, til Eirik Oddsson, og hun sa at hun hadde hørt Ivar biskop si det.

11.

Trond gjaldkere het en mann som førte et skip i flåten til Inge. Nå var det kommet til det at Inges menn rodde i småbåter etter dem som lå og svømte, og de drepte alle de fikk tak i. Sigurd Slembedjakn sprang over bord da skipet hans var ryddet, og han kastet av seg brynja under vannet, så svømte han med skjoldet over seg. Noen menn fra Tronds skip tok en mann som lå og svømte og ville drepe ham. Men han bad for seg og sa at han kunne si dem hvor Sigurd Slembe var, og det gikk de med på. Men skjold og spyd og døde menn og klær fløt vidt og bredt rundt om skipene. <Der kan dere se,> sa han, <at det flyter et rødt skjold ; under der er han.> Så rodde de dit og greip ham og førte ham til Tronds skip, og Trond sendte bud til Tjostolv og Ottar og Åmunde.
 Sigurd Slembe hadde hatt ildtøy på seg, og knusken var inne i et valnøttskall, som det var støpt voks utenpå. Dette blir nevnt fordi folk syntes det viste slik omtanke at han stelte med det slik at det aldri kunne bli vått. Skjoldet hadde han over seg da han svømte, for da kunne ingen vite om det var hans skjold eller et annet, da det fløt så mange skjold på sjøen. De sa at de aldri ville ha funnet ham om det ikke var blitt sagt til dem hvor han var.
 Da Trond kom til lands med ham, ble det sagt til hærmennene at han var fanget, og hele hæren satte i gledesrop. Da Sigurd hørte det, sa han : <Mang en vond mann blir glad her ved mitt hode i dag.> Så gikk Tjostolv Ålesson bort dit han satt og strøk av hodet på ham ei silkelue som var prydet med gullband og sa : <Hvorfor var du så djerv, du trellesønn, at du torde kalle deg sønn til kong Magnus ?> Han svarte : <Ikke trenger du å likne min far med en trell, for din far var lite verdt mot min far.>
 Hall, som var sønn til legen Torgeir Steinsson, og var hirdmann hos kong Inge, var til stede da dette gikk for seg. Han fortalte det til Eirik Oddsson, som skreiv ned det som ble fortalt ; Eirik skreiv den boka som blir kalt Ryggjarstykke ; i den boka blir det fortalt om Harald Gille og hans to sønner og om Magnus Blinde og om Sigurd Slembe helt til deres død. Eirik var en kyndig mann, og han var lenge i Norge den tida. Noe av det som ble fortalt, skreiv han ned slik som det ble sagt ham av Håkon Mage, lendmann til Haraldssønnene. Håkon og sønnene hans var med i alle disse stridigheter og tiltak. Eirik nevner flere som fortalte ham om disse hendingene, kyndige og pålitelige menn, som var til stede, så de hørte og så det som gikk for seg. Og noe skreiv han etter det som han sjøl hadde sett eller hørt på.

12.

Hall forteller det slik at høvdingene ville la ham drepe med én gang. Men de som var hardest, og syntes de hadde grunn til å hevne på ham den skade de hadde lidd, fikk satt igjennom at han skulle pines ; blant dem ble nevnt Benteins brødre, Sigurd og Gyrd Kolbeinssønner, og Peter Byrdesvein, som ville hevne sin bror Finn. Men høvdingene og de fleste andre gikk bort. De knuste legger og armer på ham med øksehamrer, og så sleit de av ham klærne og ville flå ham levende ; de kløvde huden på hodet hans, men kunne ikke gjøre mer fordi han blødde så. Da tok de skinnsveper og slo ham så lenge at huden var helt av som han skulle være flådd. Og så tok de en stokk og dunket ham i ryggen så ryggraden ble knekt. Deretter slepte de ham til et tre og hengte ham og hogg siden av ham hodet og drog bort kroppen og grov den ned i ei steinrøys.

Sigurd Slembe hudflettes.

 Det sa alle, både venner og uvenner, at ingen i manns minne hadde vært hævere i alle deler enn Sigurd, men han hadde ulykke med seg i noen ting. Så sa Hall at han talte lite da han ble pint, og at han bare svarte med få ord om noen talte til ham. Hall fortalte også at han gav seg ikke mer enn om de hadde slått på stokk og stein. Og det la han til at en fullgod og hardfør kar kunne en kalle den mann som tålte pinsler så godt at han ikke åpnet munnen eller bare gav seg lite. Om Sigurd sa han at han aldri skiftet mæle under pinselen, og at han talte likeså lett som når han satt inne på ølbenken ; han talte verken høyere eller lavere eller mer skjelvende enn hans vane var. Han talte helt til han døde, og han sang tredjeparten av Psalterium, og til det, syntes Hall, skulle det større utholdenhet og styrke enn andre menn har.
 Den presten som hadde kirke nær ved, lot Sigurds lik føre dit til kirken. Denne presten var en venn av Haralds- sønnene. Da dette spurtes, ble de harme på ham og førte liket tilbake dit det hadde ligget før, og presten måtte betale bot for det. Men Sigurds venner kom siden sørfra Danmark og hentet liket med skip og førte det til Ålborg og gravla det ved Mariakirken der i byen. Dette fikk Eirik Oddson fortalt av Kjetil prost, som hadde under seg Mariakirken, at Sigurd var gravlagt der. Tjostolv Ålesson lot føre kong Magnus' lik til Oslo, og han ble gravlagt ved Hallvardskirken ved siden av sin far, kong Sigurd. Lodin Saupprud førte de til Tønsberg, men alle de andre ble gravlagt der på stedet.

13.

Da Sigurd og Inge hadde styrt Norge i seks år, kom Øystein vestfra Skottland om våren. Han var sønn til Harald Gille. Arne Sturla og Torleiv Brynjolvsson og Kolbein Ruga hadde reist vest over havet etter Øystein, og de fulgte ham til landet og seilte straks nord til Trondheimen. Trønderne tok imot ham, og han ble tatt til konge på Øreting i gangdagene, slik at han skulle ha tredjeparten av Norge med brødrene sine. Da var Sigurd og Inge øst i landet. Nå gikk det bud mellom kongene, og de ble forlikt så at Øystein skulle ha tredjeparten av riket. Øystein tok imgen gudsdom for å vise hvem hans far var, men folk trodde det som kong Harald hadde sagt om det. Mor til Øystein het Bjadok, og hun fulgte med ham til Norge.

14.

Magnus het den fjerde sønnen til kong Harald ; han ble fostret hos Kyrpinge-Orm. Han ble også tatt til konge og hadde sin del av landet.Magnus var skrøpelig i føttene ; han levde bare kort tid og døde sottedød.
Einar Skulason taler om ham :

Gull til menn gir Øystein
egge til kamp gjør Sigurd.
Inge lar våpen synge,
skape fred gjør Magnus.
Aldri har fire brødre
bedre enn de levd på jorda.
Den herlige konges sønner
i blod skjoldene farger.

Etter kong Harald Gilles fall ble dronning Ingerid gift med Ottar Birting. Han var lendmann og en stor høvding, trøndsk av ætt. Han var en sterk støtte for kong Inge så lenge han var barn. Kong Sigurd var ikke noe større venn med ham, for han syntes han alltid holdt med Inge, sin stesønn. Ottar Birting ble drept nord i kaupangen av en drapsmann en kveld han skulle gå til aftensang. Da han hørte kvinet av hogget, løftet han handa og kappa imot fordi han trodde det ble kastet en snøball på ham, slik som unge gutter har moro av å gjøre. Han falt for hogget. I det samme kom Alv Rode, sønn hans, gående inn på kirkegården ; han så at faren falt, og likeså at den mann som hadde drept ham, sprang øst om kirken. Alv sprang etter ham og drepte ham ved sanghushjørnet. Folk sa at han hadde hevnet seg godt, og han ble reknet for mye gjævere mann enn før.

Alv Rode hevner sin fars død.

15.

Kong Øystein Haraldsson var inne i Trondheimen da han fikk høre om Ottars fall. Han stevnte til seg en bondehær, og så tok han ut til byen og hadde mange folk. Men Ottars frender og andre venner la mest skylden på kong Sigurd for drapet. Han var i kaupangen da, og bøndene var sterkt oppøst imot ham. Kongen bød gudsdom for seg og bandt seg til jernbyrd, som skulle sanne at han var uskyldig, og på det vilkåret ble det forlik. Kong Sigurd reiste så sør i landet, men det ble aldri til noe med denne gudsdommen.

16.

Dronning Ingerid fikk en sønn med Ivar Sneis ; han het Orm og ble siden kalt kongsbror. Han var en vakker mann og ble en stor høvding, slik som det vil bli omtalt siden. Dronning Ingerid ble gift med Arne på Stårheim, som siden ble kalt kongsmåg. Deres barn var Inge, Nikolas (biskop i Oslo 1190-1225), Filippus i Herdla, og Margret, som først var gift med Bjørn Bukk og siden med Simon Kåresson.

17.

Erling het sønn til Kyrpinge-Orm og Ragnhild, som var datter til Sveinke Steinarsson. Kyrpinge-Orm var sønn til Svein, som varsønn til Svein Erlendsson fra Gjerde. Orms mor var Ragna, datter til jarlen Orm Eilivsson og Sigrid, som var datter til jarlen Finn Arnesson. Orm jarls mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Erling var en klok mann, og han var en god venn til kong Inge. Med hans samtykke fikk Erling Kristin, datter til kong Sigurd (Jorsalfare) og dronning Malmfrid. Erling hadde gard på Støle i Sunnhordland. Erling fór fra landet og med ham Eindride Unge og flere lendmenn, og de hadde et vakkert mannskap. De hadde rustet seg til Jorsalferd og fór vestover havet til Orknøyene. Derfra fikk de følge med Ragnvald jarl, som ble kalt Kale, og med Vilhjalm biskop. I alt hadde de femten langskip da de seilte fra Orknøyene, og så seilte de til Suderøyene og derfra vest til Valland, og siden den veg som kong Sigurd Jorsalfare hadde tatt, ut til Norvasund, og de herjet vidt og bredt i det hedenske Spania. Kort etter at de hadde seilt gjennom sundet, Skilte Eindride Unge og de som fulgte ham, seg fra dem med seks skip, og nå fór de hver for seg.
 Ragnvald og Erling Skakke støtte på en dromund i sjøen, og de la til med ni skip og sloss med dem.(Mer utførlig om dette i orknøyingenes saga ). Til slutt la de snekkene under dromunden ; da kastet hedningene ned på dem både våpen og stein og gryter fulle med kokende bek og olje. Erling lå nærmest dem med sitt skip. Da hogg Erling og hans folk huller i dromunden, noen nede i vannet og noen oppe på sidene, så de kunne gå inn gjennom dem.
Så sier Torbjørn Skakkeskald i Erlingsdråpa :

Med økse-egger hogde
uredd djerve nordmenn
hull på nye skipet
i sida dypt under vannet.
Krigerne på skipet
så det lure påfunn.
Løs ble slått med våpen
skansene på skipet.

Audun Raude het den mann som først gikk opp på dromunden ; han var stavnbu hos Erling. De vant dromunden og drepte mange menn, tok så en mengde gods der og vant en herlig seier. Ragnvald jarl og Erling Skakke kom på denne ferden til Jorsalaland og ut til Jordanelva. Så vendte de først tilbake til Miklagard, der lot de skipene bli igjen, fór så landvegen hjem og hadde en heldig reise helt til de kom til Norge ; det gikk stort ord om denne ferden. Erling gjaldt nå for å være mye gjævere mann enn før, både på grunn av denne reisa og på grunn av sitt giftermål. Han var dessuten en klok mann, rik, ættstor og veltalende. Nå holdt han seg mest til venns i alle ting med kong Inge av de brødrene.

18.

Kong Sigurd rei på veitsle øst i Viken med hirden sin ; da rei han forbi garden til en mektig mann som het Simon. Da kongen rei gjennom garden, hørte han inne i et hus en som sang så fagert at han syntes det var et under å høre. Han rei bort til huset og fikk se at der inne stod ei kvinne ved ei kvern, og hun sang så vakkert mens hun malte. Kongen steig av hesten og gikk inn til kvinna og la seg med henne. Da kongen fór bort, fikk Simon bonde greie på det ærend kongen hadde vært der i. Hun het Tora og var i tjeneste hos Simon bonde. Nå lot Simon gi akt på hennes tilstand, og ei tid etterpå fødte hun et barn. Det var en gutt, og han fikk navnet Håkon og ble reknet for å være sønn til kong sigurd. Håkon vokste opp der hos Simon Torbergsson og Gunnhild, kona hans. Der vokste også Ånund og Andres opp, sønnene til simon ; de og Håkon holdt så mye av hverandre, at ikke noe annet enn døden kunne skille dem.

Kong Sigurd lytter til kvinnesang utenfor huset.

19.

Kong Øystein Haraldsson var en gang øst i Viken nær landegrensa ; han var uenig med bøndene i Ranrike og på Hisingen. De samlet seg imot ham, og han holdt slag med dem og vant seier. De kjempet et sted som heter Leikberg. Han brente vidt og bredt på Hisingen. Siden gav bøndene seg under ham og betalte store bøter, og kongen tok gisler av dem.
Så sier Einar Skulason :

For vikverjers verk
gav kongen sterk
en lønn som de
måtte finne seg i.
De i redsel gikk
før fred de fikk.
Han bot la på,
tok gisler så.

Kongen og hans hær
ved Leikberg nær
til kamp gikk fram,
folk roser ham.
Rener fort
rømte bort.
De gav sin nød
det kongen bød.
 

20.

Kort etter gav kong Øystein seg på ferd vest over havet og seilte til Katanes. Han fikk vite at jarlen Harald Maddadsson lå i Torså. Han la til med tre småskuter og kom uventet over ham. Jarlen hadde et skip på tretti rom og åtti mann på det ; men da de ikke hadde ventet kamp, kom kong Øystein og hans menn straks opp på skipet, de fanget jarlen og tok ham med seg på sitt skip. Han løste seg ut med tre mark gull, og med det skiltes de.
Så sier Einar Skulason :

Åtti menn var samlet
med Maddads sønn den djerve
da mektige ørnemetter
la ut til kamp med hærskip.
Med skuter tre tok jarlen
sjøkongen til fange.
Den djerve hærfører siden
gav hodet til kjekke fyrste.

Kong Øystein seilte derifra søretter øst for Skottland og la til i en kjøpstad i Skottland som heter Apardjon og drepte mange menn der og herjet byen.
Så sier Einar Skulason :

I Apardjon falt
folket, hørte jeg, alt.
Freden tok slutt
sverdene ble brutt.

Det andre slaget holdt han sør ved Hjartapoll mot en hær av hestfolk, som han dreiv på flukt ; der ryddet de noen skip. Så sier Einar :

Kongssverdet beit,
så blodstrøm rant heit.
Hird stred i samhold
sør ved Hjartapoll.
Blodet hett
gjorde ravnen mett.
Da anglerskip han vant,
blodstrøm større rant.

Deretter seilte han videre sør i England og holdt det tredje slaget ved Hvitaby og fikk seier, men brente byen.
Så sier Einar :

Kongen gikk på ny
i kamp ved Hvitaby.
Sverdsangen klang,
skjoldene sprang.
Ulven drakk blod;
høyt ilden stod
om hus og borg,
så fienden fikk sorg.

Etter dette herjet han vidt og bredt omkring i England ; den gang var Stevne (Stefan av Blois) konge i England. Dernest holdt kong Øystein slag med noen ryttere ved Skarpeskjær.
Så sier Einar :

I pileregn lei
kongen fant vei
gjennom skjoldkyndig hær
ved Skarpeskjær.

Dernest kjempet han i Pilavik og fikk seier. Så sier Einar :

Kongen rødfarget sverd;
så sleit ulveferd
bymenns lik
i Pilavik.
Ved Vestersalt
voldte han at alt
Langetun brant;
sverd pannen fant.

Der brente de Langetun, en stor by, og folk sier at den byen ikke har kunnet komme seg opp igjen siden. Etter dette fór kong Øystein bort fra England og om høsten tilbake til Norge ; folk dømte svært ulikt om denne ferden.

21.

Det var god fred i Norge i førstningen av Haraldssønnenes dager, og de holdt sammen så noenlunde så lenge de gamle rådgiverne levde. Så lenge Inge og Sigurd var barn, hadde de én hird sammen ; men Øystein én alene, for han var fullvoksen mann. Men da de var døde, de som hadde vært rådgivere for Inge og Sigurd under oppveksten - Såda-Gyrd Bårdsson, Åmunde Gyrdsson, Tjostolv Ålesson, Ottar Birting, Ogmund Svifte og Ogmund Denge, bror til Erling Skakke - Erling sjøl hadde folk bare liten vørnad for så lenge Ogmund levde - da hadde Inge og Sigurd ikke lenger hird i lag. Da fikk kong Inge sin beste støtte i Gregorius, sønn til Dag Eilivsson og Ragnhild, som var datter til Skofte Ogmundsson. Gregorius var rik på gods, og han var en framifrå dugelig mann. Han ble formann for landsstyringen sammen med kong Inge, og av kongen fikk han lov til å ta av hans eiendom så mye han ville.
 Kong Sigurd ble en villstyring og uvøren i alle deler, så snart han vokste opp. Slik var Øystein også, likevel var han da noe rimeligere, men svært pengekjær og egennyttig var han. Kong Sigurd ble en stor og sterk mann og hadde et kjekt utseende ; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig. Det nevner Einar Skulason :

Sigurd, han som farger
sverd i blod, står over
andre i å tale.
Unt har Gud ham seier.
Når raumekongen myndig
røsten løfter til tale,
andre menn må tie,
ære får gladmælt konge.

22.

Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middelshøy, en klok og skjønnsom mann. Men det drog mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær. Han var gift med Ragna, datter til Nikolas Måse.
 Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår ; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og på brystet. Han var blid og vennlig mot sine venner, gavmild på gods, og lot høvdingene rå mye med i landsstyringen ; han var vel likt blant allmuen, og alt dette drog makt og mye folk til ham.
 Brigida het ei datter til kong Harald Gille ; hun var først gift med sveakongen Inge Hallsteinsson (?), og siden med jarlen Karl Sonesson (?) og så med sveakongen Magnus. Til sist ble hun gift med jarlen Birger Brosa. De hadde fire sønner, Filippus jarl, Knut jarl, Folke og Magnus. Døtrene deres var Ingegjerd, som ble gift med sveakongen Sørkve, deres sønn var Jon konge, og Kristin og Margret. Maria het ei anna datter til Harald Gille ; hun var gift med Simon Skalp, sønn til Hallkjell Huk ; deres sønn het Nikolas. Margret het den tredje dattera til Harald Gille ; hun var gift med Jon Hallkjellsson, bror til Simon. Imellom disse brødrene hendte det mangt som det kom uenighet av ; men jeg vil bare tale om det som jeg synes førte til de største hendinger.

23.

Kardinalen Nikolas (Nicolaus Brekespear) fra Roma kom til Norge i Haraldssønnenes dager, og paven hadde sendt ham til Norge. Kardinalen var harm på Sigurd og Øystein, og de ble nødt til å forlike seg med ham. Men han var overmåte vennlig mot Inge og kalte ham sin sønn. Da de alle var forlikte med ham, gav han samtykke til at Jon Birgersson ble satt til erkebisp i Trondheimen, og han gav ham det klede som heter pallium, og han sa at erke- bispestolen skulle være i Nidaros ved Kristkirken, der kong Olav den hellige hviler ; men før hadde det bare vært lydbisper i Norge.
 Kardinalen fikk vedtatt at ingen mann skulle ha lov til å gå med våpen i kjøpstedene så nær som de tolv mann som skulle følge kongen. På mange måter fikk han bedret sedene blant folket i Norge mens han var der i landet. Ikke har det kommet noen utlending til Norge, som alle mennesker satte så høyt, eller som har hatt så mye å si hos folk, som han. Han reiste sørover med store vennegaver, og han sa at han alltid ville være nordmennenes beste venn. Da han kom sør til Roma, døde brått han som var pave før (Anastasius IV), og hele folket i Roma ville ta Nikolas til pave ; så han ble vigd til pave med navnet Adrianus (Hadrian IV). Så sier de som i hans tid kom til Roma, at aldri hadde han så viktige saker å tale med andre menn om han ikke alltid først talte med nord- mennene når de ville tale med ham. Han var ikke lenge pave (1154-1159) ; nå blir han reknet som hellig.

24.

I Harald Gilles sønners dager hendte det at en mann som het Halldor, kom ut for venderne, og de tok ham og lemlestet ham. De skar hull på strupen og drog ut tunga og skar av tungerota. Siden drog han til den hellige kong Olav, vendte hugen sin fast til den hellige mann og gråt mye og bad kong Olav gi ham mål og helse. Da fikk han mål og miskunn av denne gode kongen og ble straks hans tjenestemann for alle sine livsdager, og han ble en ypperlig og trofast mann. Dette jærtegn hendte en halv måned før den seinere olavsmesse på den dag da kardinal Nikolas steig i land i Norge (20. juli 1152 eller 1153).

25.

Det var to brødre på Opplanda, ættstore og rike menn. Einar og Andres, sønner til Guttorm Gråbarde og morbrødre til kong Sigurd Haraldsson ; der hadde de sin odel og all sin eiendom. De hadde ei søster som var svært vakker, men hun var ikke varsom nok for vondt folks snakk, som det viste seg siden. Hun var hyggelig og vennlig mot en engelsk prest, som het Rikard, og som oppholdt seg der hos brødrene hennes. Hun gjorde ham mangt til vilje og gjorde ofte godt imot ham av godvilje. Da gikk det ikke bedre enn at det kom ut stygge ord om denne kvinna. Siden da saken var kommet på folkemunne, gav alle presten skylden, og det gjorde også brødrene hennes. Så snart de ble var dette, sa de det til folk at det var rimeligst å legge skyld på ham på grunn av det store vennskap som hadde rådd mellom ham og deres søster. Dette ble nå til stor ulykke for dem, som ventelig var, da brødrene tidde still om sin lønnlige list og ikke lot seg merke med noe.
 Men en dag kalte de presten til seg ; han ventet seg ikke annet enn godt av dem. De lokket ham hjemmefra med seg og sa at de skulle til en annen bygd og greie med noe som var nødvendig for dem, og de bad ham følge med. De hadde med seg en av tjenerne sine, som kjente til deres planer. De fór i båt langsmed stranda opp etter en innsjø som heter Rond, og de gikk i land ved et nes som heter Skiftesand. Der gikk de opp på land og holdt leik en stund. Så gikk de til et sted der ingen så dem, og så bad de tjenestekaren å gi presten et slag med øksehammeren. Han slo til ham så han lå i svime. Da han kom til seg sjøl igjen, sa han : <Hvorfor skal dere fare så hardt med meg i leiken ? Da svarte de : <Om så ingen sier deg det, så skal du nå få kjenne hva du har gjort,> og så kom de med beskyldningene mot ham. Han nektet og bad Gud og den hellige kong Olav dømme dem imellom.
 Nå knuste de den ene leggen på ham, og så slepte de ham mellom seg til skogen og bandt hendene hans bak på ryggen. Deretter la de et reip om hodet på ham og et bord under akslene og hodet og satte i en pinne, som de strammet reipet med. Så tok Einar en treplugg og satte på øyet til presten, og tjeneren hans stod ved sida og slo på den med øksa, og sprengte øyet så det straks falt ned i skjegget. Og så satte han trepluggen på det andre øyet og sa til tjeneren : <Slå ikke fullt så hardt !>  Han gjorde så ; da glapp pluggen av øyesteinen og sleit øyelokket fra. Så tok Einar øyelokket med handa og holdt det opp, og så at øyesteinen ennå var på plass. Da satte han pluggen ute ved kinnet, og tjeneren slo så ; da sprang øyesteinen ned på kinnbeinetder det var høyest. Siden åpnet de munnen på ham og tok tunga og drog den ut og skar den av, og så løste de hendene hans og hodet.
 Så snart han kom til seg sjøl igjen, da kom det for ham at han skulle legge øyesteinene på plass oppe ved brynene, og han holdt på dem med begge hender så godt han kunne. Så bar de ham til båten og fór til en gard som heter Sæheimrud og gikk i land der. De sendte en mann opp til garden for å si at det lå en prest der i båten ved stranda. Mens mannen som de hadde sendt av sted, var borte, spurte de om presten kunne tale, og han bladret med tunga og ville prøve å tale. Da sa Einar til broren : <Om han kommer seg, og tungestubben gror til, er jeg redd han kommer til å tale.> Så klipte de tungestubben av ham med ei tang, og så drog de i den og skar to ganger ned i den og tredje gangen ned i tungerota, og så lot de ham ligge der halvdød.
 Kona der på garden var fattig, men likevel gikk hun straks ut sammen med dattera, og de bar ham hjem til hus i kappene sine. Så gikk de og hentet en prest ; da han kom dit, bandt han om alle sårene på ham, og de prøvde å hjelpe ham så godt de kunne. Slik lå han der nå, den sårede presten, ynkelig tilredt, men han satte sin lit til Guds miskunn og mistvilte aldri ; enda han var målløs, bad han til Gud i tankene og med et sorgfullt hjerte, og mer og mer tillitsfullt dess sjukere han ble. Han vendte også hugen til den milde kongen, Olav den hellige, Guds herlige venn ; han hadde før hørt mangt fortelle om hans mektige gjerninger, og han trodde derfor så mye fastere av hele sitt hjerte på hjelp fra ham i sin nød. Da han lå der lam og helt maktløs, gråt han sårt og ynket seg og bad med sårt hjerte den herlige kong Olav om hjelp.
 Etter midnatt sovnet presten så såret han var ; da syntes han å se at en gjæv og gild mann kom til ham og sa : Ille er du nå medfart, Rikard lagsfelle ; jeg ser at nå makter du ikke mye.> Han syntes at han sa ja til det. Da sa han til ham : <Du trenger miskunn.> Presten svarte : <Jeg kunne trenge miskunn fra Gud den allmektige og fra kong Olav den hellige.> Han svarte : <Det skal du få også.> Så tok han i tungestubben til presten og halte så hardt i den at det gjorde vondt, etterpå strøk han med handa si over øynene på ham og over foten og andre lemmer som var såret. Da spurte presten hvem det var. Mannen så på ham og sa : <Olav er her, nord fra Trondheimen.> - og så forsvant han, men presten våknet helt frisk og tok straks til å tale. <Sæl er jeg nå,> sa han, <Gud være takk og den hellige kong Olav ; han har gitt meg helsa igjen.> Og så ille han før var medfaren, likeså brått fikk han hjelp for sin ulykke ; og han kjente det som han verken hadde vært såret eller sjuk, tunga var hel, begge øynene var kommet i lag, beinbruddene hadde grodd sammen, og alle andre sår hadde grodd eller var frie for verk, og han hadde fått den beste helse. Men til tegn på at øynene hadde vært utstukket, grodde det et hvitt arr på hvert øyelokk, for at en kunne se den gjæve konges herlighet på denne mannen som hadde vært så ynkelig tilredt.

26.

Øystein og Sigurd var blitt uforlikte fordi kong Sigurd hadde drept en hirdmann for kong Øystein, Harald den vikværske som hadde hus i Bergen, og en til, presten Jon Tapard, sønn til Bjarne Sigurdsson. Derfor avtalte de forliksstevne med hverandre om vinteren på Opplanda. De to satt lenge i samtale, og det ble til slutt avtalt at alle brødrene skulle møtes i Bergen sommeren etter. Det var med i deres avtale at de skulle være enige om at kong Inge skulle ha bare to eller tre garder og så stor eiendom ellers at han kunne ha tretti mann omkring seg, og de syntes at han ikke så ut til å ha god nok helse til å være konge.
 Inge og Gregorius fikk høre om dette, og de reiste til Bergen med mange menn. Sigurd kom litt etterpå , og han hadde mye mindre folk. Da hadde Inge og Sigurd vært konger over Norge i nitten år. Øystein kom siden østfra Viken, men de andre to kom nordfra. Da lot kong Inge blåse til tings på Holmen, og der kom Sigurd og Inge med mye folk. Gregorius hadde to skip og godt og vel nitti mann, som han holdt på egen kostnad. Han holdt huskarene sine bedre enn andre lendmenn gjorde, for han drakk aldri i skytninger uten at alle huskarene drakk med ham. Han gikk med forgylt hjelm til tinget, og alle hans menn var hjelmkledde. Kong Inge stod opp og sa til mennene hva han hadde hørt om hvordan brødrene ville ordne det med ham, og han bad om hjelp. Hele mengden gav gode tilrop til talen hans, og de sa de ville følge ham.

27.

Da stod kong Sigurd opp og talte ; han sa det var usant det som Inge beskyldte dem for, og at det var Gregorius som fant på slikt. Han sa at det skulle ikke vare lenge før de fikk et slikt møte - dersom han fikk rå - at han skulle få støtt ned den forgylte hjelmen ; han sluttet talen sin med å si at ikke skulle de leve lenge begge to. Gregorius svarte og sa at han tenkte at han ikke skulle trenge å lengte så etter et møte, for han var ferdig. Få dager etterpå ble en av huskarene til Gregorius drept ute på stretet, og drapsmannen var en av huskarene til kong Sigurd. Da ville Gregorius gå på kong Sigurd og mennene hans, men kong Inge og mange andre menn rådde fra.
 Da Ingerid, mor til kong Inge, gikk fra aftensang, fant hun et sted Sigurd Skrudhyrna liggende drept. Han var hirdmann hos kong Inge og så gammel at han hadde tjent mange konger. Drapsmennene var kong Sigurds menn, Hallvard Gunnarsson og Sigurd, sønn til Øystein Travale, og folk beskylte Sigurd for å stå bak. Da gikk Ingerid med en gang til kong Inge og sa til ham at han kom til å være en liten konge lenge når han ikke ville gjøre noe ved det at hirdmennene hans ble drept, den ene etter den andre, liksom svin. Kongen ble harm over hennes klander, og mens de trettet om det, kom Gregorius gående inn i hjelm og brynje og bad kongen ikke bli harm, og han sa at det var sant det hun sa. <Her er jeg kommet og vil hjelpe deg, dersom du vil gå imot kong Sigurd, og her er mer enn hundre mann ute i gården, huskarene mine, hjelmkledde og brynjekledde, og vi skal gå imot fra den kanten som andre synes er farligst.>
 De fleste rådde fra, og sa at Sigurd nok ville gi bot for ugjerningen. Da Gregorius skjønte at planen holdt på å gå over styr, sa han til kong Inge : <Slik plukker de deg ; for kort tid siden drepte de en huskar for meg og nå en hirdmann for deg ; og de vil nok felle meg  eller en annen lendmann som de mener du vil lide mye ved å miste, når de ser at du ikke gjør noe ved det ; og så tar de fra deg kongedømmet når vennene dine er tatt. Hva så de andre lendmennene dine vil gjøre, så vil jeg ikke vente på å bli hogd ned som et naut, og nå i natt skal Sigurd og jeg gjøre en handel som får gå som den kan. For det første er det låkt med deg for din vanhelse, og dessuten tror jeg du har liten vilje til å holde oppe vennene dine. Men nå er jeg fullt ferdig til å gå mot Sigurd herfra , for her ute er merket mitt.>  Kong Inge stod opp og bad om å få hærklærne sine, og bad hver mann som ville følge ham, å gjøre seg i stand ; og han sa at det nyttet ikke å rå ham fra ; han hadde veket unna lenge, men nå fikk stålet avgjøre saken mellom ham og Sigurd.

Dronning Ingerid og Gregorius egger kong Inge.

28.

Kong Sigurd satt og drakk i gården til Sigrid Sæta. Han rustet seg, men tenkte at det ikke ville bli noe av med angrepet. Da kom de imot gården, kong Inge ovenfra Smedbuene, Arne kongsmåg ute fra Sandbru, Aslak Erlendsson fra gården sin, men Gregorius fra stretet, og derfra mente de det var farligst å gå fram. Sigurd og hans folk skjøt mye fra loftsgluggene, og de brøt ned ovnene og kastet steinene på dem. Gregorius og mennene hans brøt opp gårdsporten, og der i porten falt en av kong Sigurds menn, Einar, sønn til Lakse-Pål ; Hallvard Gunnarsson falt også, men han ble skutt inne på loftet, og ingen mann sørget over ham. De hogg ned husene, og kong Sigurds menn gikk fra ham og bad om grid.
 Så gikk Sigurd opp på et loft og ville be om å få lyd ; han hadde gull-lagt skjold. Folk kjente ham og ville ikke høre på ham ; de skjøt på ham, og pilene fløy så tett at det var som å se i snøføyke, og der kunne han ikke være. Men da folkene hans hadde gått fra ham, og huset nesten var hogd ned, da gikk han ut og med ham hans hird- mann Tord Husfrøya, en vikværsk mann ; de ville dit som kong Inge var, og Sigurd ropte på Inge sin bror at han skulle gi ham grid. Men de ble straks hogd ned, begge to, og Tord Husfrøya falt med stor ære. Der falt mange mann av Sigurds folk, enda jeg nevner bare få, og likeså av Inges folk ; av Gregorius' folk falt fire mann, og så falt det en del som ikke var med noen av dem, men som kom ut for skudd nede på bryggene eller ute på skipene.
 Slaget stod fjorten dager før jonsok (10. juni 1155), og det var en fredag. Kong Sigurd ble jordet ved den gamle Kristkirken ute på Holmen. Kong Inge gav Gregorius det skipet kong Sigurd hadde eid. To eller tre dager etterpå kom kong Øystein østfra med tretti skip, og han hadde med seg håkon, sin brorsønn. Han styrte ikke inn til Bergen, men ble liggende i Florvåg. Det gikk bud mellom ham og kong Inge for å forlike dem. Men Gregorius ville at de skulle legge ut imot dem, for det ble ikke bedre siden ; han sa at han sjøl ville være høvding på ferden, <men du, konge, skal ikke være med ; nå har vi folk nok.> Men mange rådde fra, og derfor ble det ikke noe av ferden. Kong Øystein fór øst i Viken, men kong Inge nord til Trondheimen, og da var de å rekne for forlikte, men de møttes ikke sjøl.

29.

Gregorius Dagsson reiste østover kort etter kong Øystein og var oppe på Hovund på garden sin Bratsberg. Kong Øystein var inne i Oslo og lot dra skipene sine mer enn to sjømil på isen, for det lå mye is inne i Viken. Han tok opp til Hovund og ville ta Gregorius til fange ; men Gregorius hadde fått greie på det og drog seg unna opp i Telemark med nitti mann, og så nordover fjellet, og han kom ned til Hardanger og fór så til Støle i Etne. Der bodde Erling Skakke ; men han hadde reist nord til Bergen. Kristin, kona hans, datter til kong Sigurd Jorsalfare, var hjemme, og hun bød Gregorius den hjelp han ville ha derfra. Gregorius fikk god mottagelse ; han fikk med seg et langskip derfra som Erling eide, og alt det han trengte. Gregorius takket henne vel, og sa at hun hadde opptrådt på stormannsvis, slik som det var å vente. Så reiste de til Bergen og fant Erling, og han syntes at hun hadde gjort rett.

30.

En stund etterpå reiste Gregorius Dagsson nord til kaupangen og kom dit før jul. Kong Inge ble svært glad da han kom, og bad ham ta så mye av hans eiendom som han ville. Kong Øystein brente garden til Gregorius og hogg ned buskapen. De nausta som kong Øystein den eldre hadde latt gjøre nord i kaupangen, og som var kostbare bygninger, ble brent om vinteren ; noen gode skip til kong Inge strøk også med. Dette vakte stor harme blant folk, og det ble sagt at kong Øystein stod bak, og likeså Filippus Gyrdsson, fosterbror til kong Sigurd.
 Sommeren etter fór Inge sørover så mannsterk som mulig ; men kong Øystein kom østfra, og han samlet folk til seg. De møttes ved Seløyene, nord for Lindesnes, og kong Inge hadde mange flere folk. Det var nær på at de hadde kommet i slag. De ble forlikt på det vilkår at Øystein skulle betale 45 mark gull ; kong Inge skulle ha tretti mark fordi Øystein hadde stått bak planen om å brenne skipene og nausta ; Filippus og alle de som hadde vært med på brannen, da skipene ble brent, skulle være utlege. De menn skulle også være utlege, som var skyldige i drapet på kong Sigurd ; for kong Øystein lastet kong Inge for at han hadde hos seg de mennene. Gregorius skulle ha femten mark fordi kong Øystein hadde brent for ham.
 Kong Øystein likte dette ille, og han syntes det var tvangsforlik. Kong Inge tok øst til Viken fra stevnet, og Øystein nord til Trondheimen. Siden var kong Inge i Viken, og Øystein nordpå, og de møttes ikke. Mellom dem fór bare slike ord som ikke førte til forlik. Hver av dem lot også drepe vennene til den andre, og det ble ingenting av med betalingen fra Øystein. Hver av dem beskylte også den andre for at han ikke holdt avtalen. Kong Inge og Gregorius lokket mange menn fra kong Øystein, Bård Standale Brynjolvsson og Simon Skalp, sønn til Hallkjell Huk og mange andre lendmenn, Halldor Brynjolvsson og Jon Hallkjellsson.

31.

Da det var gått to år etter kong Sigurds fall, drog kongene hær sammen, Inge østfra landet, og han fikk åtti skip, men kong Øystein nordfra, og han fikk 45 skip. Da hadde han den store draken, som kong Øystein Magnusson hadde latt bygge, og de hadde et stort og svært godt mannskap. Kong Inge lå med skipene sør ved Moster, og Øystein lå litt lenger nord i Grøningsund. Kong Øystein sendte Aslak Jonsson Unge og Arne Sæbjørnsson Sturla sør til Inge ; de hadde ett skip. Da Inges menn kjente dem, la de mot dem og drepte mange av dem, tok skipet og alt som hørte til det, og hele ladningen. Men Aslak og Arne og noen mann med dem kom seg opp på land og tok vegen til kong Øystein, og fortalte ham hvordan kong Inge hadde tatt imot dem
 Da holdt kong Øystein husting, og sa til sine menn hvilken ufred Inge og hans menn ville få i stand, og han bad mannskapet at de skulle følge ham. <Vi har så stor hær at jeg ikke vil rømme unna noensteds dersom dere vil følge meg.> Men det kom ingen tilrop til talen hans. Hallkjell Huk var der, men begge sønnene hans, Simon og Jon, var hos Inge. Hallkjell svarte så mange hørte det : <La nå gullkistene dine følge deg og verge landet ditt.>

32.

Natta etter rodde de lønnlig bort med mange skip, noen ville gi seg i lag med kong Inge, og noen ville til Bergen og noen inn i Fjordane. Om morgenen da det ble lyst, lå kongen igjen med bare ti skip. Da lot han den store draken ligge etter der, fordi den var tung under årene, og likeså flere skip. De skamhogg draken, og så slo de i stykker øltønnene sine, og alt det som de ikke kunne ta med seg, spilte de. Kong Øystein gikk om bord på skipet til Eindride Jonsson Mornev, og de seilte nordover og inn i Sogn ; derfra tok de landvegen øst til Viken.
 Kong Inge tok skipene og fór sjøvegen øst til Viken. Da var kong Øystein øst for folden og hadde nær tolv hundre mann. Da de så kong Inges flåte, syntes de at de ikke hadde folk nok og sprang unna til skogs. De rømte hver og en til sin kant, så kongen bare hadde én mann med seg. Kong Inge og hans folk ble var hvor Øystein hadde tatt vegen, og likeså at han hadde få folk med seg. De gikk for å leite etter ham. Simon Skalp fant ham i det samme han kom imot dem ut fra et riskratt. Simon hilste på ham : <Vel møtt, herre !> sa han. Kongen sa : <Jeg vet ikke bedre enn at du nå synes å være min herre.> <Det er nå som det lager seg,> sa Simon. Kongen bad at han skulle la ham slippe bort, og sa at det sømmet seg for ham, <for lenge har det vært godt mellom oss to, om det så er annerledes nå.>  Simon sa at det skulle det ikke bli noe av. Kongen bad om at han først måtte få høre messe, og det fikk han. Så la han seg med ansiktet ned, rettet hendene ut fra seg, og bad dem hogge ham i kors mellom akslene, og han sa at da skulle de få vite om han tålte jern eller ikke, slik som lagsmennene til kong Inge hadde sagt.

Kong Øystein kommer fram fra skjulestedet.

 Simon sa til ham som skulle hogge, at han skulle gå til verket ; kongen hadde krøpet helst litt for lenge omkring i lynget der, sa han. Så fikk kongen hogget, og de syntes han tok det med ære. Liket hans ble flyttet til Fors, og det ble satt for natta under bakken sør for kirken. Kong Øystein ble jordet i Forskirken, og grava hans er midt på kirkegolvet, og et teppe er lagt over ; folk rekner ham for hellig. Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. Det forteller vikværingene at det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava.
 Simon Skalp ble sterkt klandret for denne gjerning. At det gikk for seg som her fortalt, blir vanlig sagt mellom folk. Men noen sier at da kong Øystein var tatt til fange, sendte Simon en mann til kong Inge, men kongen bad at Øystein ikke skulle komme for øynene på ham.
Så har kong Sverre latt skrive, men det sier Einar Skulason :

Han som til mord har seg vennet
og med mye ondskap sveik kongen,
han vil seint få sin frelse,
Simon Skalp,
for slik udåd.

 

----

til toppen

Frem til neste

Home