Home

Tilbake til forrige

Snorre skriver :

1.

Magnus, sønn til kong Sigurd (Jorsalfare), ble tatt til konge i Oslo over hele landet, slik som allmuen hadde svoret kong sigurd. Da gikk mange menn i hans tjeneste, og mange ble lendmenn. Magnus var vakrere enn alle andre menn som den gang var i Norge. Han var storaktig og grusom, en stor idrettsmann ; men det var den vennesælhet hans far hadde hatt, som mest vant vennskap for ham hos allmuen. Magnus var svær til å drikke, han var pengekjær, lite hyggelig og omgjengelig. Harald Gille var vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, han var ikke stor på det, gavmild så han ikke sparte noe for sine venner ; han tok gjerne mot råd, så han lot andre styre med seg så mye de ville. Alt dette gjorde at han ble vennesæl og fikk gode lovord. Mange stormenn sluttet seg til ham, slett ikke færre enn til kong Magnus.
 Harald var i Tønsberg da han fikk vite om sin bror, kong Sigurds død. Da holdt han straks møter med vennene sine, og de avtalte at de skulle holde Haugating der i byen. På dette tinget ble Harald tatt til konge over halve landet. Det ble reknet for avtvungen ed at han hadde svoret fra seg farsarven sin. Harald tok seg hird og utnevnte lendmenn, og snart samlet det seg ikke mindre mannskap om ham enn om kong Magnus. Så gikk det menn imellom dem, og slik stod det i sju dager. Men da Magnus fikk mye mindre folk, så han ingen annen utveg for seg enn å dele landet med Harald. Det ble da delt slik at hver av dem skulle ha halvparten av det riket som kong Sigurd hadde hatt. Skip og bordtøy og kostbarheter og alt løsøre som kong Sigurd hadde hatt, fikk kong Magnus; og han var enda minst fornøyd med sin del. Likevel styrte de landet ei tid i fred, men var svært uenige. Kong Harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde. Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald ; han var sønn til kong Inge Steinkjellsson. Kong Magnus var gift med Kristin, datter til Knut Lavard, søster til Valdemar danekonge. Kong Magnus kom ikke til å elske henne og sendte henne tilbake sør til Danmark, og siden gikk alt tyngre for ham. Hennes frender viste ham stor uvilje.

2.

Da Magnus og Harald hadde vært konger i tre år, satt de den fjerde vinteren begge nord i kaupangen ; de gjorde gjestebud for hverandre, men likevel hadde det nær kommet til kamp mellom folkene deres. Om våren seilte kong Magnus med flåten søretter langs land og drog til seg alt det mannskapet han kunne få. Han spurte vennene sine om de ville hjelpe ham til å ta fra Harald kongedømmet og gi ham bare så mye av riket som Magnus syntes. Han minte om at Harald hadde frasvoret seg riket. Kong Magnus fikk samtykke til dette av mange stormenn.
 Harald tok til Opplanda og fór landvegen øst til Viken ; han samlet også folk da han fikk høre om kong Magnus. Hvor de fór, hogg de begge to ned buskap og drepte folk for hverandre. Kong Magnus var mye mannsterkere fordi han hadde storparten av landet å samle folk ifra. Harald var i Viken øst for fjorden og samlet folk, og begge tok fra hverandre både folk og gods. Sammen med Harald var den gang Kristrød, hans bror på morsida, og mange lendmenn var med ham, men likevel var det mange flere med kong Magnus. Kong Harald var med mannskapet sitt et sted som heter Fors på Ranrike, og derifra tok han ut til sjøen.
 Lavrantsokaften (9. august 1134) åt de kveldsmat på en gard som heter Fyrileiv ; vaktmenn holdt vakt til hest på alle veger fra garden. Da ble vaktmennene var at kong Magnus' hær drog fram mot garden. Kong Magnus hadde seksti hundre mann, og Harald hadde femten hundre. Da kom vaktmennene og fortalte kong Harald at hæren til kong Magnus hadde kommet nær inn til garden. Harald svarte : <Hva mon kong Magnus, min frende, vil? Det kan vel ikke være så at han vil kjempe mot oss.> Da sier Tjostolv Ålesson : <Herre, De må gå ut ifra det når De legger råd for Dem og hæren, at kong Magnus har samlet hær i hele sommer for å kjempe så snart han finner Dem.> Da stod kongen opp og talte til mennene sine og bad dem ta sine våpen, <dersom Magnus vil kjempe, så skal vi også kjempe.> Og så ble det blåst til slag, og hele kong Haralds hær gikk ut ifra garden til en åker med gjerde om og satte opp merkene der. Kong Harald hadde to ringbrynjer, men Kristrød, hans bror, hadde ingen ; han ble reknet for en mann modig som få. Da kong Magnus og hans menn så hæren til kong Harald, fylkte de hæren sin, og gjorde fylkingen så lang at de kunne kringsette hele hæren til kong Harald.

Vaktmenn holdt vakt til hest på alle veger fra garden.

Så sier Halldor Skvaldre :

Fylkingarmer lengre
fikk der kong Magnus,
for mange mann ham fulgte.
Folk falt der i mengde.

3.

Kong Magnus lot bære det hellige kors framfor seg i slaget, og det ble et stort og hardt slag. Kristrød kongsbror hadde gått med sin flokk midt inn i kong Magnus' fylking, og han hogg til begge sider, så mennene veik unna for ham til to kanter. En mektig bonde som hadde vært i hæren til kong Harald, hadde plass bakom Kristrød ; han løftet opp spydet med begge hender og stakk det mellom akslene på ham, så det kom fram i brystet, og der falt Kristrød. Da spurte mange som stod der, hvorfor han gjorde dette uverket. Han sa : <Nå kan han ha det så godt, fordi de hogg ned buskapen min i sommer og tok alt det som var hjemme, og tvang meg til å være med seg i hæren. Dette hadde jeg i forvegen tenkt ut for ham om jeg skulle komme til.>
 Etter dette kom kong Haralds hær på flukt, og han flyktet sjøl og hele hæren. Da hadde mange av kong Haralds menn falt. Av Haralds hær fikk lendmannen Ingemar Sveinsson fra Ask banesår der, likeså nesten seksti hirdmenn. Da flyktet kong Harald øst i Viken til skipene sine, og etterpå fór han til Danmark til kong Eirik Eimune og søkte hjelp hos ham. De møttes sør på Sjælland. Kong Eirik tok godt imot ham, mest fordi de hadde svoret brødrelag med hverandre. Han gav Harald Halland til len og styring, og gav ham åtte langskip uten rigg. Så drog kong Harald nord gjennom Halland, og da kom det hærfolk til ham.
 Kong Magnus la alt land under seg etter dette slaget ; han gav grid til alle dem som var såret, og han lot dem lege som sine egne menn. Han reknet nå hele landet for sitt og hadde alle de beste menn som var i landet. Men da de holdt råd, ville Sigurd Sigurdsson og Tore Ingeridsson og alle de klokeste mennene, at de skulle holde flokken i viken å bie der, om Harald skulle komme sørfra. Men kong Magnus avgjorde i egenrådighet å fare nord til Bergen og slå seg ned der for vinteren. Han lot hæren gå fra seg, og lendmennene fikk ta hjem til gardene sine.

4.

Kong Harald kom til Konghelle med hæren som hadde fulgt ham fra Danmark. Da hadde lendmenn og bymenn der samlet seg imot ham og satte en fylking opp fra byen. Men kong Harald gikk i land fra skipene sine og sendte bud til bondehæren, og bad dem at de ikke skulle verge hans eget land med våpenmakt imot ham. Han sa at han ikke ville kreve mer enn han med rette skulle ha. Det gikk sendemenn imellom dem, og til slutt løste bøndene opp sin hærsamling og gav seg under kong Harald. Så gav Harald len og veitsler til lendmennene mot å få hjelp av dem, og han gav de bønder som sluttet seg til ham, bedre kår enn de før hadde.
 Etter det sluttet mange folk seg til kong Harald ; han fór vest gjennom Viken og gav god fred til alle så nær som til kong Magnus' menn ; de ble plyndret og drept hvor han kom over dem. Da han kom vest til Sarpsborg, tok han der to av lendmennene til kong Magnus, Asbjørn og Nereid, hans bror ; og han gav dem valget slik at den ene skulle de henge, og den andre skulle de kaste ut i Sarpsfossen, og han bad dem velge sjøl. Asbjørn valgte å gå i Sarpsfossen, fordi han var den eldste, og den død syntes å være hardest ; og så ble gjort.
Det taler Halldor Skvaldre om :

Asbjørn som så ille
ordet holdt mot kongen,
i Sarpen stupe måtte;
mat fikk ravnen vidt om.
Kongen lot Nereid henge
høyt i grusom galge;
for taler holdt på husting
han lot mannen bøte.

Etter dette tok kong Harald nord til Tønsberg, og der ble han godt mottatt. Det samlet seg også en stor hær til ham.

5.

Kong Magnus satt i Bergen og fikk høre om dette. Da lot han kalle de høvdinger som var i byen, til samtale med seg, og han spurte dem til råds om hvordan de nå skulle gå fram. Da sa Sigurd Sigurdsson : <Her kan jeg gi deg et godt råd. Sett godt mannskap på ei skute, og meg eller en annen lendmann til å styre den, så den kan fare til kong Harald, din frende, for å by ham forlik slik som rettvise menn her i landet vil gjøre mellom dere, og det er at han skal ha halve riket med Dem. Jeg finner det rimelig at kong Harald tar imot dette tilbudet når gode menn rår til det, og da kunne det bli forlik imellom dere.>
 Da sa kong Magnus : <Dette vil jeg ikke, for hva nytte var det da at vi vant hele riket i høst, om vi nå skal gi bort halve riket ; gi derfor et annet råd!> Da sa Sigurd Sigurdsson : <Det ser så ut for meg, herre, som de av dine lendmenn som i høst bad deg om hjemlov, nå blir sittende hjemme og ikke vil komme til deg. Den gang var det mye mot mitt råd at du spredde så sterkt den folkemengde vi da hadde ; for jeg mente å vite det at Harald og hans folk nok ville komme tilbake til Viken så snart de fikk høre at det var høvdingløst der. Nå fins et annet råd, og det er leit ; likevel kan det hende at det vil være til nytte for oss. La gjestene dine og andre menn med dem fare hjem til de lendmenn som nå ikke vil hjelpe deg når det trengs, og drepe dem, og gi eiendommene deres til noen av dem som er trofaste mot deg, men før ikke har vært i så stor vørnad. La dem drive sammen folk og ta med liksåvel dårlige som dugelige menn, og så skal du fare øst imot Harald med det mannskap som du får tak i, og kjempe.>
 Kongen sa : <Uvennesæl ville jeg bli om jeg lot drepe så mange stormenn og løfte opp småfolk. De har ofte vært likså upålitelige, og så har de styrt landet verre. Jeg vil høre flere råd fra deg.> Sigurd svarte : <Nå blir det vanskelig å finne på råd, når du ikke vil forlikes og ikke slåss. La oss da fare nord til Trondheimen der vi har landsens største styrke å holde oss til, og la oss ta med på vegen alt det folk vi kan få tak i. Da kan det hende at elvegrimene blir leie av å reke etter oss.> Kongen svarte : <Ikke vil jeg rømme for dem som vi jagde i sommer ; gi meg et bedre råd.> Da stod Sigurd opp og laget seg til å gå bort og sa : <Jeg skal gi deg det råd som jeg ser du vil ha, og som nok blir fulgt. Sitt her i Bergen til Harald kommer med en stor hærstyrke, og da blir du nødt til å finne deg i død eller skam.> Og Sigurd var ikke lenger med i denne samtalen.

Da reiste Sigurd Sigurdsson seg og gjorde seg klar til å gå bort.

6.

Kong Harald fór vestover langs landet med en svært stor hær. Denne vinteren ble kalt muge-vinteren.
 Harald kom til Bergen julaften (1134) og la seg med flåten i Florvåg. Han ville ikke kjempe i jula for helgas skyld. Men kong Magnus rustet seg mot ham i byen. Han lot sette opp ei valslynge ute på Holmen, og han lot legge et stengsel av jernlenker og stokker tvers over Vågen fra kongsgården. Han lot smi fotangler og kaste ut over Jonsvollene, og det ble ikke holdt helg mer enn tre dager i jula, de dagene ble det ikke arbeidet.
 Men avfaredagen (7. januar 1135) lot kong Harald blåse til utferd for flåten ; ni hundre mann hadde samlet seg til kong Harald i jula.

7.

Kong Harald gjorde det løfte til den hellige Olav for å få seier at han skulle la bygge en Olavskirke der i byen på sin egen kostnad. Kong Magnus satte sin fylking ut på Kristkirkegård, men Harald rodde først bort imot Nordnes. Da kong Magnus fikk se det, snudde han inn til byen og inn i Vågsbotnen. Da de gikk inn gjennom Stretet, sprang mange bymenn inn i gårdene og til heimene sine, men de som gikk over vollene, kom på fotanglene. Da fikk kong Magnus og hans menn se at Harald med hele hæren hadde rodd over til Hegravik og gikk opp der på bakken ovenfor byen. Da vendte kong Magnus om ut etter stretet ; da rømte mannskapet fra ham, noen opp i fjellet, noen opp om Nonneseter, og noen inn i kirkene eller gjemte seg andre steder. Magnus gikk ut på skipet sitt, men det var ingen råd for dem å komme bort, fordi jernlenkene stengte utenfor. Det var bare få menn som fulgte kongen, så de kunne ikke makte noen ting.
Så sier Einar Skulason i Haraldsdråpa :

Vågen i Bergen
ei uke var stengt.
Bort kunne hærskip
fra byen ei fare.

Litt seinere kom kong Haralds menn ut på skipene, og da ble kong Magnus tatt til fange. Han satt akter i for- rommet på høgsetekista og med ham Håkon Fauk, hans morbror, som var vakker som få, men han ble ikke reknet for å være særlig klok. Også Ivar Ossursson og mange andre av vennene hans ble tatt til fange, og noen ble drept med en gang.

8.

Så holdt kong Harald møte med rådgiverne sine og bad dem om råd, og da dette møtet sluttet, ble det avgjort at de skulle avsette Magnus, så han ikke kunne reknes for konge fra da av. Så ble han overgitt til kongens treller, og de lemlestet ham, stakk ut øynene på ham og hogg av den ene foten, og til sist ble han gjeldet. Ivar Ossursson ble blindet, og Håkon Fauk ble drept. Etter dette gav hele landet seg under kong Harald. Nå lette de mye etter hvem som hadde vært de beste vennene til kong Magnus, eller hvem som hadde best greie på hans skattkammer og hans kostbarheter. Det hellige kors hadde Magnus hatt med seg siden slaget på Fyrileiv, og han ville ikke si hvor det nå var blitt av det. Reinald biskop i Stavanger var engelsk ; han ble reknet for å være svært pengekjær. Han var en kjær venn til kong Magnus, og folk mente det var rimelig at han hadde fått store skatter og kostbarheter til forvaring. De sendte bud til ham, og han kom til Bergen. Så ble han gjort kjent med denne mistanken, men han nektet og bød gudsdom for seg. Harald ville ikke det ; han påla biskopen å betale ham femten merker gull. Biskopen sa at han ville ikke arme ut bispesetet sitt slik, og han ville heller våge livet. Så hengte de biskop Reinald utpå Holmen ved valslynga. Da han gikk til galgen, ristet han støvelen av foten sin og sa med en ed : <Ikke vet jeg om mer av kong Magnus' gods enn det som er der i støvelen.> Det var en gullring i den. Biskopen ble jordet på Nordnes ved Mikaelskirken, og dette verk ble sterkt lastet. Siden var Harald enekonge over Norge så lenge han levde.

Kong Magnus lemlestes og blindes.

Biskop Reinald henges på Holmen ved valslynga.

9.

Fem år etter kong Sigurds død hendte det store ting i Konghelle. Det var Guttorm, sønn til Harald Flette, og Sæmund Husfrøya som var sysselmenn der på den tida. Han var gift med Ingebjørg, datter til presten Andreas Brunsson. Deres sønner var Pål Flip og Gunne Fis. Åsmund het en uekte sønn til Sæmund. Andreas Brunsson var en stor og merkelig mann ; han var prest ved Korskirken, Solveig het hans kone. Den gang hadde de til oppfostring Jon Loptsson, som var elleve år gammel. Presten Lopt Sæmundsson, Jons far, var også der. Datter til Andreas prest og Solveig het Helga, hun var gift med Einar.
 Det hente i Konghelle natta til første søndag etter påskeuka (14. april) at det ble et stort gny ute på gatene over hele byen, likesom når kongen fór med hele hirden. Hundene bar seg så ille at de ikke var til å holde inne, de brøt seg ut. Men alle de som kom ut, ble galne og beit alt det som kom i deres veg, både folk og fe. Og alle som ble bitt, og som blodet kom ut på, ble galne ; og alt det som bar på foster, mistet fostret og gikk fra vettet. Dette varsel hendte nesten hver natt fra påske til himmelfartsdagen. Folk var svært redde for disse undrene, og mange fant det best å flytte bort, de solgte gardene sine, reiste opp på landet eller til andre kjøpsteder ; og det var alle de klokeste, som la størst vekt på dette, og ble redde for at dette varslet store hendinger som ennå ikke hadde hendt, og slik var det også. Men Andreas prest talte lenge og vel på pinsedag (26. mai), og til slutt gikk han i sin tale over til å tale om den fare bymennene var i, og han bad folk ta mot til seg og ikke legge øde den herlige byen, men heller holde god vakt og verge seg mot alt det som kunne komme på, mot ild og ufred, og be til Gud om miskunn for seg.

Mange fant det best å flytte bort fra Konghelle.

Tretten lasteskip seilte fra byen og skulle til Bergen, og elleve ble borte med mannskap og gods og alt det som var om bord, det tolvte forliste, mannskapet ble berget, men godset sank. Da reiste Lopt prest til Bergen, og han kom uskadd fram. Det var Lavrantsokdagen at lasteskipene forliste. Eirik danekonge og erkebisp Ossur sendte begge bud til Konghelle og bad folkene der holde vakt om byen sin. De sa at venderne hadde ute en stor hær og herjet vidt og bredt på kristne menn og støtt hadde seier. Bymennene la altfor liten vekt på det som var deres egen sak, og de ble mer sorgløse og tenkte mindre på saken dess lenger det lei etter den redsel som hadde kommet over dem. Men Lavrantsokdagen da det ble talt til høymesse, kom venderkongen Rettibur til Konghelle med halv sjette hundre vendiske skuter ; på hver skute var det 44 mann og to hester.
 Dunimits het kongens søstersønn, og Unibur het en høvding som rådde for en stor hær. Disse to høvdingene rodde med en del av hæren opp det østre elveløpet omkring Hisingen og kom så ovenfra ned imot byen, og med en annen del av hæren la de opp det vestre elveløpet til byen. De la til land ute ved pålene og satte hestfolket opp der og rei om brattåsen og så opp om byen. Einar, måg til Andreas, kom og meldte dette i Kastellkirken, for der var byfolket, som hadde gått dit til høymesse. Einar kom da Andreas prest talte. Einar fortalte at det kom en hær mot byen med en mengde skip, og at en del av hæren rei ned om Brattåsen. Da sa mange at det nok var Eirik danekonge, og av ham ventet folk å få grid.
 Så sprang alt folket ned til byen til eiendommene sine og væpnet seg og gikk ned til bryggene. De så straks at det var ufred, og en hær som det var umulig å stå seg imot. Det lå ni østersjøfarere som noen kjøpmenn eide, i elva utenfor bryggene. Venderne la først til der og kjempet med kjøpmennene. Kjøpmennene væpnet seg og verget seg lenge godt og tappert. Kampen ble hard før kjøpmennene ble overvunnet. I denne striden mistet venderne halvannet hundre skip med hele mannskapet.Da striden var som hardest, stod bymennene på bryggene og skjøt på hedningene. Men da striden stilnet, flyktet bymennene opp i byen og så hele folket til kastellet, og de tok med seg kostbarheter og alt det gods som de kunne få med. Da venderne hadde vunnet kjøpskipene, gikk de på land og mønstret hæren, og da fikk de se hvor stor skade de hadde lidd. Noen av dem sprang inn i byen, og noen ut på kjøpskipene, og de tok alt det gods som de ville ha med seg. Deretter satte de ild på byen og brente den helt opp og likeså skipene. Så søkte de med hele hæren mot kastellet og ordnet seg til å angripe der.

Bymennene på bryggene skyter på venderne.

11.

Kong Rettibur lot tilby dem som var i kastellet, at de kunne gå ut og få grid for liv med våpen, klær og gull. men alle i hop ropte imot og gikk ut på borgen, noen skjøt, noen kastet stein, noen skjøt med staurer, og det ble en hard strid. Det falt mange på begge sider, men mest av venderne.
 Solveig kom opp til Solbjarger og fortalte der om det som hendte. Da ble det skåret hærpil og sendt til Skurbågar. Der var det et sammenskuddsgilde og mange folk. Det var en bonde der som het Olve Miklamunn. Han sprang straks opp og tok skjold og hjelm og ei stor øks i handa og sa : <La oss stå opp, gjæve karer, ta våpen, og la oss fare og hjelpe bymennene ; for hver mann som får vite det, vil synes det er en skam at vi sitter her og heller i oss øl, og gjæve karer våger livet i byen for vår skyld.> Mange svarte og talte imot, og sa at de ville bare komme til å miste livet sjøl, men ikke være til noen hjelp for bymennene.
 Da sprang Olve opp og sa : <Om så alle de andre blir igjen her, så vil jeg likevel fare alene, og én eller to av hedningene skal late livet for meg før jeg faller sjøl.> Og så sprang han ned til byen. Noen menn sprang etter ham, og ville se hvordan det gikk ham, og om de kanskje kunne hjelpe ham i noe. Da han kom så nær kastellet at hedningene fikk se ham, sprang åtte fullvæpnede menn imot ham. Da de møttes, kringsatte hedningene ham. Olve løftet opp øksa over hodet, og med framhjørnet slo han til den som stod bak ham, under haka, så han skar sund kjaken og strupen på ham, og mannen falt baklengs. Så løftet han øksa fram for seg og hogg en annen i hodet og kløvde ham ned til akslene. Så kjempet de mot hverandre, og han drepte to til, og han ble sjøl hardt såret ; men da rømte de unna, de fire som var igjen. Olve sprang etter dem, det var et dike foran dem, og to av hedningene sprang uti der, og Olve drepte dem begge, men da stod han fast i diket han også. To av de åtte hedningene kom seg unna. De menn som hadde fulgt etter Olve, tok ham og førte ham med seg til Skurbågar, og sårene ble helt leget på ham. Det blir sagt mellom folk at ingen har fart en djervere ferd.
 To lendmenn, Sigurd Gyrdsson, bror til Filippus, og Sigard kom med seks hundre mann til Skurbågar, men der snudde Sigurd med fire hundre mann, og siden var han i liten vørnad, og han levde bare kort tid. Men Sigard fór med to hundre mann til byen og kjempet mot hedningene og falt der med hele flokken sin.
 Venderne gikk på mot kastellet, men kongen og styresmennene på skipene stod utenfor striden. Et sted venderne stod, var det en mann som skjøt med bue og drepte en mann med hver pil. To mann stod og dekket ham med skjold. Da sa Sæmund til Åsmund, sønnen sin, at de skulle skyte begge to på skytteren på en gang, <men jeg vil skyte på han som bærer skjoldet.> Han gjorde så, men han skjøt da skjoldet foran seg sjøl. Da skjøt Åsmund mellom skjoldene, og pila kom i panna på skytteren, så den kom ut gjennom nakken, og han falt død på ryggen. Da venderne så det, ulte de alle som hunder eller varger. Da lot kong Rettibur rope til dem og by dem grid ; men de sa nei. Så gikk hedningene hardt på. Da var det en av hedningene som gikk så nær at han gikk helt til kastellporten og stakk til en mann som stod innenfor porten. De skjøt og kastet stein på ham, og han var uten skjold, men han var slik trollmann at våpen ikke beit på ham. Da tok Andreas prest vigd ild og signet og skar opp tønder og tente på det og satte det på en pilodd og gav Åsmund, som skjøt denne pila på trollmannen, og dette skuddet råkte så godt at han fikk nok, og han falt død til jorda.
 Da tok hedningene til igjen med samme stygge låten som før, de ulte og kvinte. Så gikk alt folket til kongen ; de kristne tenkte seg at de nå ville rådslå om å fare bort. Da hørte en tolk, som skjønte vendisk, at høvdingen Unibur talte så : <Dette folket er atalt og leit å kjempe mot ; om vi så tok alt det gods som er i denne byen, så kunne vi gi likeså mye til for at vi ikke hadde kommet her ; så mange folk og så mange høvdinger har vi mistet. I førstningen i dag da vi tok til å kjempe mot kastellet, da hadde de piler og spyd til vern ; dernest kjempet de mot oss med stein, og nå slår de løs på oss som på hunder med kjepper. Av det kan jeg skjønne at det minker med forsvars- våpen for dem, og vi skal gå hardt på dem en gang til og friste på.> Og slik var det som han sa, nå skjøt de med staurer, men i den første kampen hadde de ødslet med skuddvåpen og stein.
 Da de kristne så at det minket med staurer, hogg de hver staur i to. Hedningene gikk løs på dem og kjempet hardt, men hvilte seg imellom. På begge sider var de trøtte og såret. I en hvil lot kongen tilby dem grid på det vilkår at de skulle få med seg våpen og klær og det som de kunne bære med seg ut av kastellet. Da hadde Sæmund Husfrøya falt, og de menn som da var igjen, tok nå det råd å overgi kastellet og seg sjøl til hedningene. Men det var det dummeste de kunne gjøre, for hedningene holdt ikke ord, de tok alle til fange, menn, kvinner og barn, og de drepte mange, alle de som var såret og unge, som de syntes det var tungvint å føre med seg. De tok alt det gods som var der i kastellet. De gikk inn i Korskirken og rante den for alt det skrud den hadde.
 Andreas prest gav kong Rettibur ei sølvslått stavøks, og Dunimits, kongens søstersønn, gav han en fingerring av gull. Derav mente de å kunne skjønne at han var en som hadde noe å si i byen, og de viste ham vørnad framfor de andre. De tok det hellige kors og førte det bort. De tok tavla som stod foran alteret, og som kong Sigurd hadde latt gjøre i Grekenland og ført med seg til landet ; de la den ned på avsatsen framfor alteret. Så gikk de ut av kirken. Da sa kongen : <Dette huset har vært prydet i stor kjærlighet til den gud som eier dette huset ; men jeg synes at det ser ut til at både stedet og huset har vært dårlig stelt, for jeg skjønner at guden er harm på dem som skulle ta vare på det.> Kong Rettibur  gav Andreas prest kirken og skrinet, det hellige kors, plenarius-boka og fire klerker. men hedningene brente kirken og alle husene som var i kastellet. Men den ild som de hadde tent i kirken, sloknet to ganger. Så hogg de ned kirken, og da tok den til å lue opp overalt innenfra, og den brant som andre hus.
 Så gikk hedningene til skipene sine med hærfanget og mønstret hæren sin. Da de fikk se hvor stor skade de hadde lidd, tok de alt folket til hærfang og delte mellom skipene. Så fór Andreas prest og klerkene ut på kongs- skipet med det hellige kors. Da kom det redsel over hedningene på grunn av det under som hendte. Over kongs- skipet kom det så stor hete at de syntes de var nær på å brenne opp. Kongen bad tolken spørre presten hva det kom av. Han sa at den allmektige Gud som de kristne trodde på, sendte dem dette til merke på sin vrede, fordi de var så djerve at de tok med hendene på hans pinselsmerke, de som ikke ville tro på sin skaper. <Og så stor makt følger korset, at ofte hadde slike jærtegn - og noen enda tydeligere - hendt før med hedninger som hadde hatt det i hendene.> Kongen lot prestene sette i skipsbåten, og Andreas bar korset i fanget. De drog båten fram langs med skipet og fram foran stavnen og akterover langs den andre skipssida til løftingen ; så skjøt de båten ifra med båtshaker og fikk den inn til bryggene. Siden tok Andreas prest av sted med korset om natta til Solbjarger, og da var det både storm og regn. Andreas førte korset til et trygt sted.

Kongen lot prestene sette i skipsbåten.

12.

Kong Rettibur og det av hans hær som var igjen, reiste bort og tilbake til Vendland, og mange av de mennesker som de hadde tatt til fange i Konghelle, var i Vendland i trelldom lenge etterpå. Men de som ble løskjøpt og kom tilbake til Norge til eiendommene sine, kom alle til å ha mindre velstand enn før. Kjøpstaden i Konghelle har aldri kommet seg opp igjen som den var før.
 Da Magnus var blitt blindet, reiste han til Nidaros og gav seg i kloster og tok munkeklær. Da ble Store-Hernes på Frosta tilskjøtet klosteret for hans underhold. Men Harald rådde for landet alene vinteren etterpå, og han gav alle de menn forlik som ville ha det ; han tok opp i hirden mange menn som hadde vært hos Magnus. Einar Skulason sier at kong Harald hadde to slag i Danmark, det ene ved Ven, og det andre ved Læsø :

Kampdjerve krigerhøvding!
Ved høye Ven du modig
på troløse fiender i blodet
farget sverdene røde.

Harde krigsmann, du hadde
en kamp ved Læsø-stranda.
Alle merker i vinden
over mennene blafret veldig.
 

13.

Sigurd het en mann som vokste opp i Norge. De sa han var sønn til Adalbrikt prest. Sigurds mor var Tora, datter til Sakse i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson og til Kåre kongsbror, som var gift med Borghild, datter til Dag Eilivsson. Sønnene deres var Sigurd på Austrått og Dag. Sigurds sønner var Jon på Austrått og Torstein og Andreas Dauve. Jon var gift med Sigrid, søster til kong Inge og hertug Skule. I barn- dommen ble Sigurd satt til boka, og han ble klerk og vigd til diakon. Da han ble fullvoksen i alder og styrke, var han framifrå djerv og sterk kar og stor. I alle idretter var han framom alle dem som var jamgamle med ham og nesten alle andre i Norge også. Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann ; han ble kalt Slembedjakn. Han var en fager mann, han hadde tynt, men vakkert hår.
 Sigurd fikk høre at hans mor sa at kong Magnus Berrføtt var hans far ; og straks han var sin egen herre, lot han klerkeseder fare og tok bort fra landet. Da han hadde vært ute på ferder lenge, gjorde han en ferd ut til Jorsal og kom til Jordan og gikk til de hellige steder som pilegrimene bruker å gå til. Da han kom tilbake, dreiv han på med kjøpferder. En vinter holdt han ei tid til på Orknøyene og var med Harald jarl da Torkjell Fostre Sumarlidason falt. Sigurd var også oppe i Skottland hos skottekongen David ; der var han i stor ære. Siden reiste Sigurd til Danmark, og det sa han og hans menn at der hadde han fått gudsdom for hvem far hans var, og at det hadde vist seg at han var sønn til kong Magnus, og at det var fem biskoper til stede.
Så sier Ivar Ingemundsson i Sigurdsbolken :

Fem biskoper
de fremste av alle
gudsdom felte
om fyrstens byrd.
Så det seg viste
at veldige kongen
var sønn til Magnus,
mild på gaver.

Haralds venner sa at dette hadde vært svik og løgn av danene.

14.

Da Harald hadde vært konge over Norge i seks år (1136), kom Sigurd til Norge, og han reiste til kong Harald sin bror ; han fant ham i Bergen, og gikk straks til ham og åpenbarte for ham hvem hans far var, og han bad kongen godkjenne frendskapen. Kongen avgjorde ikke noe i denne saken, men bar den fram for mennene sine, som han hadde samtale og møter med. Men av samtalen mellom dem ble utfallet at kongen la klage mot Sigurd for at han hadde vært med og drept Torkjell Fostre vest for havet. Torkjell hadde fulgt Harald til Norge den gang han kom til landet første gang. Torkjell hadde vært den beste venn til kong Harald. Denne saken ble fremmet så hardt at det ble reist dødssak mot Sigurd for den.
 Etter råd av lendmennene hendte det så at en kveld gikk noen gjester dit Sigurd var, og kalte ham til seg og tok ei skute og rodde bort fra byen med Sigurd og sør til Nordnes. Sigurd satt akter på kista og tenkte på sin sak, og han hadde en mistanke om at dette nok var svik. Han var kledd slik at han hadde blå brok og skjorte og til over- plagg ei kappe med band. Han satt og så nedfor seg og hadde hendene på kappebandene ; han drog dem stundom opp over hodet og stundom ned igjen. Da de var kommet rett utenfor et nes, var de lystige og drukne, rodde hardt og tenkte ikke på noe. Da stod Sigurd opp og gikk til relinga, men de to mennene som var satt til å holde vakt over ham, stod opp og gikk også bort til relinga. Begge tok i kappa og holdt den ut fra ham, slik som det er skikk å gjøre med stormenn.
 Da han fikk mistanke om at de holdt i flere av klærne hans, greip han dem i hver hand og kastet seg over bord med dem begge to, men skipet rente langt fram, og det gikk seint med å få snudd, og det tok lang tid før de fikk tatt opp mennene. Men Sigurd dukket og svømte så lenge under vannet at han var oppe på land før de vikk vendt skipet etter ham. Sigurd var så fotrapp som noen, og han tok vegen opp i land, kongsmennene fór og lette etter ham hele natta, men fant ham ikke. Han la seg i ei bergskorte og frøs svært. Han tok av broka og skar hull i bakstykket og drog den på seg slik at han stakk armene gjennom brokbeina. Slik berget han livet denne gangen. Kongsmennene rodde tilbake, og de kunne ikke holde ferden sin skjult.

15.

Sigurd syntes nå han kunne skjønne at det ikke ville være til noen nytte for ham å gå til kong Harald. Han holdt seg da skjult hele høsten og førstningen av vinteren. Han var i byen Bergen hos en prest og prøvde å få høve til å drepe kong Harald, og det var svært mange menn med i disse planene med ham, og noen av dem var kong Haralds hirdmenn og bodde i hans herberge ; de hadde før vært hirdmenn hos kong Magnus. Nå var de i stort vennskap med kong Harald, så det var alltid en av dem som satt ved bordet til kongen.
 Luciamessedagen om kvelden satt det to menn og talte sammen der. Den ene sa til kongen : <Herre, nå vil vi la din dom avgjøre tretten mellom oss. Vi har veddet en ask (16 liter) honning med hverandre.Jeg sier at du vil ligge hos dronning Ingerid, din kone, i natt, men han sier at du vil ligge hos Tora Guttormsdotter.> Da sa kongen leende, og han hadde ingen tanke om at dette spørsmålet var laget med så stor list : <Du vinner nok ikke vedde- målet.> Av det mente de å vite hvor han var å finne den natta. Men hovedvakta ble da holdt for det herberget, som de fleste tenkte kongen var i, og som dronninga sov i.

16.

Sigurd Slembedjakn og noen menn med ham kom til det herberget kongen sov i, og de brøt opp døra og gikk inn dit med dragne våpen. Ivar Kolbeinsson gav kongen det første hogget, men kongen hadde lagt seg drukken, og han sov fast, men våknet ved det at folk begynte å hogge i ham, og han sa i ørske : <Du farer vondt med meg nå, Tora.> Hun sprang opp og sa : <De farer vondt med deg, de som vil deg verre enn jeg.> Der lot kong Harald livet. Sigurd gikk bort med sine menn. Så lot han kalle til seg de menn som hadde lovt å slutte seg til ham, om han fikk tatt livet av kong Harald.
 Nå gikk Sigurd og hans menn om bord på ei skute, og mennene satte seg til årene og rodde ut på Vågen under kongsgården. Da tok det til å lysne av dag. Så stod Sigurd opp og talte til dem som stod på kongsbrygga, og han lyste drapet på kong Harald på seg, og bad at de skulle ta imot ham og ta ham til konge, slik som hans byrd gav ham rett til. Da samlet det seg mange menn fra kongsgården der på bryggene, og alle svarte som én munn at det skulle aldri hende at de gav seg under den mann som hadde myrdet sin bror. <Men om han ikke var din bror, da har du ingen rett til å være konge.> Dermed slo de sammen våpnene og dømte dem alle utlege og fredløse. Så ble det blåst i kongsluren, og alle lendmenn og hirdmenn ble kalt sammen. Men Sigurd og hans menn fant det da rådeligst å komme seg bort. Han seilte til Nordhordland og holdt ting med bøndene der. De gikk under ham og gav ham kongsnavn. Så tok han inn i Sogn og holdt ting med bøndene der. Der ble han også tatt til konge. Så reiste han nord til Fjordane. Der ble han vel mottatt.
Så sier Ivar Ingemundsson :

Ved Haralds fall
horder og sygner
tok mot den milde
sønn til Magnus.
Da svor seg mange
menn på tinget
i broders sted
for kongesønnen.

Kong Harald ble jordet i den gamle Kristkirken.
 
 

----

til toppen

Frem til neste

Home