Kvad om Håkon den gode.

 

Håkon har jaget danene fra Viken og forfulgt dem til Jylland.

 

På havhest skodd med årer
over blåmyra steig kongen,
stablet jyder i hauger
mens stridens uvær raste,
flyktninger siden fulgte,
fødde Odins fjærkre,
blodet fløt i strømmer
ble til svir for ravnen.

Kongens sverd skjøt lynild,
på to snekker bare
med gravne trynesmykker
gjestet han grønne Sjælland,
ryddet fikk han alle
elleve danske skuter
vill og gal med våpen,
vidspurt ble han siden.

Sjælland tok han siden,
Skånes vide kyster,
Venders tilflukt kongen
veldig underla seg.
Seilskutenes skipper
skatter tok av gøter,
gavmild gulløder
rei spydstorm av på ferden.

Håkon satte broren, Tryggve som hadde kommet fra vesterviking, til landvern i Viken og reiste selv nord i landet.

Over eikegrodde
marker øst i landet
satte hjelmkledd konge
en stolt og kraftig herre,
han som over dypet
dådrik kom fra Irland,
kom med skjoldet løftet
seilende med hæren.

Guttorm Eiriksson var falt og det som var igjen av hæren hans flyktet.

Snodde ringers giver
slengte nålekvasse
spyd drønnende over
døde kjempers hoder,
bort gikk han som talte
høyreiste skjolds tale
der fra sverdets kjemper,
de såret lå i blodet.

Barn av bueskyttens
bror fikk ofte føle
sverdets herres styrke,
slikt jeg vel kan minnes.
Om bord han strid søkte,
styrte til havs snekker,
unna dreiv han alle
Eiriks, sin brors, sønner.

Etter slaget på Rastarkalv og Gamle Eirikssons fall.

Redd og larmende hæren
rømte for jernets herre;
han bar flammende våpen
dristig foran merket.
Hvor valkyrjene uvær
vakte, han ly ei søkte,
mere mot han hadde
enn mang en annen konge.

Før har fluktsky konge
farget sverd i Gamles
blod, mens motet svulmet;
-sverd fikk òg Fenrir føle-
dengang han ufortrøden
alle Eiriks sønner
dreiv på sjøen.Nå sørger
spydfolk over kongen.

---

 

Home