Reformasjonen i Norge.

1536

 
Olav Engelbrektsson var erkebiskop i Norge fra 1523. Som katolsk biskop gjorde han rimeligvis det han kunne for å påvirke det norske riksrådet til å støtte katolisismen. De støttet derfor den minst lutherske av de to kongekandidatene i grevefeiden, nemlig den avsatte og fengslede Christian II som tapte feiden. Vi husker at Christian III håndfesting i 1536 reduserte Norge til en dansk provins. Som en hovedbegrunnelse for dette ble det anført at Olav Engelbrektsson og det norske riksrådet var troløse, dvs. de støttet feil kongekandidat. Norge mister altså ikke sin selvstendighet fordi vi fikk reformasjonen, men fordi det norske riksrådet i grevefeiden dessverre kom til å støtte den av de to evangeliske kongekandidatene som tapte.
I senmiddelalderens blomstrende bysamfunn griper borgerskapet begjærlig de nye tanker fra Wittenberg. Reformasjonen er i første rekke en bybevegelse. Løsrivelse fra kirkelige autoriteter og prinsippet Bibelen alene passer som hånd i hanske til en stadig voksende individualisme hos det selvbevisste borgerskapet i de nordeuropeiske byer hvor merkantilisme og en gryende kapitalisme avløser middelalderens naturalhusholdning og kollektive syn på handel og produksjon.

Ikke å undres over at reformasjonen grep om seg i Tysklands naboland, Danmark. For her var bykulturen i sterk utvikling. Bøndene var mer undertrykt enn i Norge. Adelen - på evig jakt etter egne fordeler - stod langt sterkere enn hos oss. Etter unionen i 1380 satt kongen alltid i Danmark. To av dem var typiske renessansekonger: Det var kong Kristian II. Han vinglet mellom katolisisme og protestantisme. I politikken beundret han Macchiavellis fyrsteideal. Han gjorde seg blant annet skyldig i blodbadet i Stockholm. Den andre kongen var Kristian III som med hård hånd gjennomførte reformasjonen i Danmark-Norge. Begge disse kongene levde i samsvar med Machiavellis Il Principe.
 

Når kongen i 1537 dro nordover (han nådde dog aldri Norge) for å befeste sin stilling, innså Erkebiskop Olav at slaget var tapt, tok med seg domkirkens arkiv og flyktet 1.april til Nederlandene i håp om å kunne føre kampen videre derfra, men han døde allerede året etter.

 
 
Striden gjalt i første rekke hvem som skulle bestige den danske trone.
Frederik I hadde før han døde fått riksrådet til å godta sin sønn Christian til tronfølger, men da kongen døde vegret det seg, for Christian var en ivrig Lutheraner.
Borgerskapet ville gjeninnsette den i 1523 avsatte Christian II, og engasjerte sammen med Lübeckerne greve Christoffer av Oldenburg som hærfører, derav navnet grevefeiden. Riksrådet  hadde da ikke annet valg enn å godta Christian III som ny konge.
I Norge hadde Christian II støtte fra en stor del av riksrådet med erkebiskop Olav Engelbrektsson i spissen som prøvde å få til en norsk reisning mot Christian III. Olav prøvde også å få til et selvstendig katolsk Norge med Christian II`s svigersønn, Frederik av Pfalz som konge; begge ting mislyktes. Norge var blitt en provins i Danmark! - 400 års-natten hadde senket seg over landert

----

 

Webmaster

Home