Erling og hans menn krysser åa
Kong Inge har falt i slag mot Håkon Herdebrei på isen innenfor Hovedøya i Oslo 4. februar 1161.
Håkon er tatt til konge. Kong Inges lendmann, Erling Skakke, sitter i Bergen.
Home
Tilbake til forrige
Snorre skriver :
Erling hadde fått greie på hvilke planer Håkon og hans menn hadde ; derfor sendte han bud til alle høvdinger som han visste hadde vært trofaste venner mot kong Inge, og likeså til kongens hirdmenn og handgangne menn som hadde kommet seg unna, og til Gregorius' huskarer og stevnte dem til møte. Da de møttes og hadde talt med hverandre, ble de straks enige om at de skulle holde flokken sammen, og de bandt det ved faste avtaler seg imellom. Siden talte de om hvem de skulle ta til konge. Da talte Erling Skakke og spurte om høvdingene og andre lendmenn ville at de skulle ta til konge sønn til Simon Skalp og dattersønn til Harald Gille, og at Jon Hallkjellson skulle binde seg til å være fører for flokken. Men Jon drog seg unna. Så spurte de Nikolas Skjaldvorsson, søster- sønn til kong Magnus Berrføtt, om han ville bli høvding for flokken. Han svarte slik at det var hans råd at de skulle ta den til konge som var av kongsætt, og den til å føre flokken som en kunne vente skjønte seg på det. Da ville de ha lettest for å få hjelp.
Arne kongsmåg ble spurt om han ville la en av sønnene sine, brødrene til kong Inge, ta til konge. Han svarte det at sønn til Kristin, og dattersønn til kong Sigurd (Jorsalfare), var best ættbåren til kongedømmet i Norge. <Og der,> sa han, <har vi en mann til å hjelpe ham med styringen, som er skyldig til å dra omsorg for både ham og riket, det er Erling, far hans, en klok og fast mann, godt prøvd i strid og en god landsstyrer. Det vil ikke skorte ham på framgang i dette tiltaket om høvdingene følger ham.> Mange gav dette forslaget støtte. Erling svarte : <Så høres det for meg som de fleste vi spør, helst drar seg unna for å ta opp denne vanskelige saken. Nå synes det meg uvisst, dersom vi setter dette i verk, om den som påtar seg å styre flokken, også får kongeverdigheten, eller om det går slik som det før har gått mange som har tatt opp så store planer, at de på grunn av det har mistet all sin eiendom og dertil livet. Men får nå dette framgang, kan det nok være at det var noen som helst ville ha tatt imot dette tilbudet. Den som påtar seg denne vanskelige saken, vil nok trenge til at det blir satt sterk hindring imot at han skulle få motgang eller fiendskap av dem som nå er med i denne avtalen.>
Alle lovte å gjøre denne sambandsavtalen med fullt troskap. Erling sa : <Om meg kan jeg si at jeg mener det nesten ville være visse døden for meg å tjene Håkon. Og enda jeg synes at dette vi nå har avtalt, er farlig nok, så vil jeg heller våge meg til å la dere rå slik at jeg påtar meg å styre flokken, dersom dere alle sammen mener det og ønsker det, og dere alle vil binde det med ed. > Alle sa ja til det, og på dette møtet ble det vedtatt at de skulle ta Magnus Erlingsson til konge.
En stund etter holdt de ting i byen, og på det tinget ble Magnus tatt til konge over hele landet ; da var han fem år gammel. Så gikk alle de menn som var der, og som hadde vært kong Inges tjenere, i hans tjeneste, og hver av dem fikk sin tittel og verdighet som han før hadde hatt under kong Inge.
Erling Skakke gjorde seg i stand til å reise bort, han fikk tak i noen skip og hadde med seg Magnus og alle hand- gangne menn som var der. De som var med på denne ferden, var Arne kongsmåg og Ingerid, mor til kong Inge, og de to sønnene hennes, og Jon Kutissa, sønn til Sigurd Stork, og Erlings huskarer og likeså de som hadde vært huskarer hos Gregorius ; de hadde i alt ti skip. De seilte sør til Danmark til kong Valdemar og til Burits Heinreks- son, kong Inges bror. Kong Valdemar var nær frende til kong Magnus. Ingelborg, kong Valdemars mor, og Malmfrid, mor til Kristin, som var Magnus' mor, var søstre og døtre til kong Harald øst i Gardarike, som var sønn til Valdemar Jarisleivsson (Vladimir Monomach).
Kong Valdemar tok godt imot dem, og han og Erling hadde ofte møter og rådlegning. Samtalene deres førte til den avtale at kong Valdemar skulle fra sitt rike gi kong Magnus all den hjelp som han kunne trenge til å legge under seg Norge og holde landet siden ; men Valdemar skulle ha det riket i Norge som hans forfedre, Harald Gormsson og Svein Tjugeskjegg hadde hatt, hele Viken nord til Rygjarbit. Denne avtalen ble fastslått ved eder. Siden laget Erling og mennene hans seg til å fare bort fra Danmark, og de seilte ut fra Vendelskage.
Straks om våren etter påske (1161), seilte kong Håkon nord til Trondheimen ; da hadde han alle de skipene som kong Inge hadde eid. Håkon holdt ting i kaupangen, og der ble han tatt til konge over hele landet. Så gav han Sigurd fra Rør jarlsnavn, og han ble tatt til jarl der. Så tok Håkon og hans folk sørover igjen og helt øst til Viken. Kongen reiste til Tønsberg, han sendte Sigurd jarl øst til Konghelle for at han skulle verge landet med en del av hæren, om Erling skulle komme sørfra. Erling og hans følge kom til Agder og styrte straks nord til Bergen. Der drepte de Arne Brigdarskalle, som var kong Håkons sysselmann, og så fór de østover igjen derfra for å møte kong Håkon.
Sigurd jarl hadde fått greie på at Erling var kommet sørfra, da var han ennå øst ved Elv, men kong Håkon var i Tønsberg. Erling la til ved Rossanes og lå der noen netter. Kong Håkon rustet seg i byen. Erling la inn til byen ; hans folk tok et lasteskip og lastet med ved og halm, og så satte de fyr på. Vinden stod mot byen og dreiv skipet innover mot den. Erling lot bære to trosser om bord på lasteskipet, festet to skuter i dem, og så lot han dem ro med etter hvert som lasteskipet dreiv innover. Da ilden hadde kommet like inn på byen, holdt de som var på skutene, fast i trossene, så byen ikke skulle brenne. Men røyken la seg så tjukt over byen, at det ikke var råd å se noen ting fra bryggene, der kongens fylking stod. Så førte Erling hele flåten innetter, slik at vinden stod fra den på ilden, og så skjøt hans folk opp på dem som stod på bryggene.
Da bymennene fikk se ilden nærme seg husene deres, og mange ble såret av skuddene, holdt de råd og sendte presten Roald Langtale ut til Erling, for å få grid av Erling for seg og byen, og de gikk ut av kongens fylking da Roald sa til dem at de hadde fått grid. Da nå flokken av bymenn hadde gått bort, ble det tynt med hæren på bryggene ; da var det noen av Håkons menn som egget til å stå fast, men Ånund Simonsson som da var øverste fører for hæren, sa : <Ikke vil jeg kjempe for at Sigurd jarl skal få makt når han ikke er her sjøl.> Så flyktet Ånund og hele hæren med kongen, og de tok opp i landet. Der falt det en mengde av Håkons hær.
Så ble da kvedet :Torbjørn Skakkeskald sier så :
Ånund sa han ville
ikke prøve slaget
før Sigurd jarl kom med
fra sør med huskarflokken.
Fort fór gjæve menn
til Magnus opp i stretet,
men haukene til Håkon
hardt seg skyndte unna.Kong Håkon tok landvegen nord til Trondheimen. Da Sigurd jarl fikk høre om dette, seilte han med alle skip han kunne få tak i, sjøvegen nordover til møte med kong Håkon.Jeg hørte, mennenes herre,
at hell du hadde i Tønsberg.
Ivrig du er til å farge
ulvetennene røde.
For regn av blanke piler
bymenn ble så redde.
Hærmenn ble skremt av ilden
og av de spente buer.
Erling Skakke tok alle de skip som kong Håkon eide i Tønsberg. Der fikk han Bøkesuden som kong Inge hadde eid. Erling reiste etterpå omkring og la hele Viken under Magnus og likeså nordover så langt han kom, og om vinteren satt han i Bergen. Da lot Erling drepe Ingebjørn Sipil, kong Håkons lendmann nord i Fjordane. Kong Håkon satt i Trondheimen om vinteren, men våren etter bød han ut leidang og rustet seg til å fare sørover mot Erling. Med ham der var da Sigurd jarl, Jon Sveinsson, Eindride Unge og Ånund Simonsson, Filippus Petersson, Filippus Gyrdsson, Ragnvald Kunta, Sigurd Kåpa, Sigurd Hjupa, Frirek Køna, Askjell på Folland, Torbjørn sønn til Gunnar gjaldkere, og Strad-Bjarne.
Erling var i Bergen og hadde en stor hær. Der bestemte han seg til å legge forbud mot å seile for alle kjøpskip som ville fare nord til kaupangen, for han var redd for at Håkon altfor snart skulle få opplysninger dersom skip fikk lov til å fare imellom dem. Han gav til grunn at det var bedre at Bergensmennene fikk de gode varene som var på skipene, om så kjøpmennene ble nødt til å selge dem billigere enn de syntes var rimelig, enn å føre dem <like i hendene på våre fiender og uvenner, så de fikk nytte av dem.> Nå samlet det seg mange skip i byen, for det kom mange hver dag, men ingen fór bort.
Da lot Erling sette de letteste skipene sine på land, og han lot det ryktet komme ut at han ville bie der og gjøre motstand med hjelp fra sine venner og frender. Men en dag lot Erling blåse til møte av skipsførerne, og han gav da alle førere for kjøpskiplov til å fare hvor de ville. Da de hadde fått lov av Erling Skakke, de som førte lasteskip og alt i forvegen lå helt ferdige til å fare med lasten sin, noen for å drive handel, andre i andre ærender, og det var en god vind til å seile nordover langs land, hadde alle de som var rede, seilt av sted før non. Dess raskere skip de hadde, dess mer dreiv de på, og alle kappet med hverandre.
Da hele denne flåten kom nord til Møre, møtte de flåten til kong Håkon. Sjøl holdt han på å samle folk der og ruste seg ; han stevnte til seg lendmenn og leidangsmenn. Da hadde han en stund ikke hørt nytt fra Bergen ; men nå fikk de én og samme nyhet av alle skipene som kom sørfra, at Erling Skakke hadde satt opp båtene sine i Bergen, og at de nok fikk fare dit og finne ham ; de sa også at han hadde en stor hær. Derfra seilte Håkon til Veøy, men han sendte fra seg innover Romsdalen Sigurd jarl og Ånund Simonsson, for at de skulle samle folk og skip ; like ens sendte han folk både til Sunnmøre og til Nordmøre. Da kong Håkon hadde vært noen dager i kjøp- staden, seilte han bort og litt lenger sørover, og tenkte at da kunne de komme av sted så mye fortere, og folk ville komme hurtigere til ham. Erling Skakke hadde gitt lasteskipene lov til å fare fra Bergen en søndag, men Tirsdag da morgenmessene var endt, ble det blåst i kongsluren, og Erling lot kalle sammen hærmenn og bymenn og fikk satt ut de båtene som før var satt på land. Erling holdt husting med hæren sin og med leidangsmennene, han sa dem sin plan, nevnte opp menn til skipsførere, lot lese opp liste over dem som skulle være på kongsskipet. Dette tinget endte så at Erling bad hver mann lage seg til i sitt rom, der han skulle være. Han sa at den skulle miste liv eller lemmer som ble igjen i byen, når han drog av sted med Bøkesuden. Orm kongsbror la straks bort med skipet sitt om kvelden ; da lå de fleste skipene alt på vannet.
Onsdag før messene ble sunget i byen, la Erling ut av byen med hele flåten ; de hadde 21 skip. Det var blåsende bør nordover langs land. Erling hadde med seg kong Magnus, sønn sin ; der var mange lendmenn, og de hadde mannskap av beste slag. Da Erling hadde seilt nord forbi Fjordane, sendte han ei skute inn fra skipsleia til Jon Hallkjellssons gard og lot ta Nikolas, sønn til Simon Skalp og Maria, Harald Gilles datter, og de førte ham med seg ut til flåten, og han kom om bord på kongsskipet. Tidlig om morgenen fredag seilte de inn på Steinvågen. Kong Håkon lå da i ei havn som heter .............(utelatelsestegn, åpen plass for navnet), og han hadde fjorten skip. Han og hans menn hadde gått opp på øya og holdt leik, men lendmennene hans satt på en haug.
Da fikk de se at en båt kom roende sørfra mot øya ; det var to mann om bord, og de rodde slik at de bøyde seg baklengs nesten ned til bunnen av båten, og de tok ikke mindre kraftig i årene framover. Da de kom til lands, festet de ikke båten, men sprang av sted. Da stormennene så det, talte de seg imellom om at disse mennene nok ville kunne fortelle nytt ; de stod opp og gikk imot dem. Så snart de møttes, spurte Ånund Simonsson : <Kan dere fortelle noe nytt om Erling Skakke, siden dere kommer i slik fart ?> Da svarte han som først kunne få målet for trøtthet : <Her seiler Erling sørfra mot dere med tjue skip eller så bortimot, og mange svært store, og nå vil dere snart få se seilene deres.> Da sa Eindride Unge : <Det var sannelig nær nesa, sa karen, han ble skutt i øyet.> De gikk straks dit hvor leiken gikk for seg, og nå fikk luren låte, og det ble blåst til slag, og hele hæren ble kalt til skipene så fort som mulig ; det var på den tid av dagen da maten var nesten ferdig. Alle sammen sprang til skipene, hver sprang ut på det skip som lå nærmest til, så skipene fikk det ujamt med mannskap. De tok til årene, og noen reiste mastene og vendte skipene nordover og satte kursen for Veøy, fordi de der ventet seg stor hjelp av bymennene.
Snart fikk de se seilene på skipene til Erling, og begge parter fikk øye på hverandre. Eindride Unge hadde et skip som het Draglaun, ei stor langskips-busse ; nå hadde den for lite mannskap, for de som hadde vært om bord før, hadde sprunget opp på andre skip. Det var det bakerste av skipene til Håkon. Da Eindride kom rett ut for øya Sekken, kom Bøkesuden, som Erling Skakke styrte, etter dem, og de to båtene ble festet sammen. Men Håkon var var nesten kommet inn til Veøy, da de hørte lurene gikk. For de skipene som var nærmest, vendte om og ville hjelpe Eindride, og begge parter la til slag som de best kunne komme til. Mange seil fór ned tvers over skipene ; ingen ble bundet sammen, men de la seg side om side.
Dette slaget hadde ikke vart lenge før ordningen var brutt på skipet til kong Håkon ; noen falt, og noen sprang over bord. Håkon slengte over seg ei grå kappe og sprang over på et annet skip. Men han hadde ikke vært der lenge før han syntes skjønne at han var kommet blant uvenner. Da han tenkte seg om, så han ikke noen av mennene sine eller skipene sine i nærheten ; da gikk han over på Bøkesuden og fram til mennene i framstavnen og bad om grid ; stavnbuene tok ham til seg og gav ham grid. I denne striden var det blitt stort mannefall, men mest blant Håkons menn. På Bøkesuden hadde Nikolas, sønn til Simon Skalp, falt, og Erlings egne menn fikk skyld for det drapet.
Så ble det en stans i slaget, og skipene skiltes fra hverandre. Da ble det sagt til Erling at Håkon var der på skipet, og at stavnbuene hans hadde tatt Håkon til seg og truet med å verge ham. Erling sendte en mann fram på skipet og lot ham si til stavnbuene at de måtte ta vare på Håkon slik at han ikke kom bort ; han sa at han ikke ville si noe imot at kongen fikk grid, dersom stormennene rådde til det, og dersom det fra hans side ble søkt forlik. Alle stavnbuene sa at han talte som en god høvding og skulle ha takk til. Så lot Erling blåse sterkt i luren, og han bad mennene om at de skulle legge mot de skipene som ikke var ryddet ennå ; han sa at de aldri ville få bedre høve til å hevne kong Inge. Da ropte alle hærrop, og de egget hverandre og gikk på.
I dette ståket fikk kong Håkon banesår (7. juli 1162) ; da mennene hans fikk greie på at han hadde falt, rodde de hardt fram, kastet skjoldene og hogg med begge hender og vørte ikke livet. Denne uvørenheten ble snart til stor skade for dem, for Erlings menn kunne da se hvor de var bare for hogg. En stor del av kong Håkons hær falt. Grunnen til det var mest at overmakten var stor, og Håkons menn verget seg lite med skjoldene. Det nyttet ikke for Håkons menn å nevne grid, så nær som for dem som stormennene tok seg av og lovte penger for. Disse menn falt av Håkons hær : Sigurd Kåpa, Sigurd Hjupa, Ragnvald Kunta. Noen skip kom seg unna og rodde inn i fjordene, og på den måten berget folkene livet. Kong Håkons lik ble ført inn i Romsdalen og jordet der. Kong Sverre, hans bror, lot kong Håkons lik flytte nord til kaupangen og lot det legge i steinveggen i Kristkirken på sørsida i koret.
Sigurd og Eindride Unge, Ånund Simonsson, Frirek Køna, og enda flere høvdinger holdt flokken sammen, lot skipene bli igjen i romsdalen og fór så til Opplanda. Erling Skakke og kong Magnus seilte med flåten sin nord til kaupangen og la alt land under seg hvor de kom. Seinere lot Erling stevne Øreting. Der ble Magnus tatt til konge over hele landet. Erling ble der bare en kort stund, for han var ikke trygg på at trønderne var å lite på for ham og sønnen hans. Magnus ble nå reknet for konge over hele landet.
Kong Håkon var en vakker mann, velvokst, høy og smal ; han var svært herdebrei. Derfor kalte folket ham Håkon Herdebrei. Fordi han var så ung av alder, styrte andre høvdinger riket med ham. Han var glad og omgjengelig i tale, han ville gjerne være med på leik og hadde lynne som annen ungdom ; han var vennesæl blant folket.
Markus på Skog (i Brøttum, Ringsaker) het en opplending som var frende til Sigurd jarl. Markus fostret en sønn til kong Sigurd, som også het Sigurd. Nå tok opplendingene Sigurd til konge etter råd av Sigurd jarl og andre høvdinger, som hadde fulgt Håkon ; på ny fikk de en stor hærstyrke. Flokken fór ofte delt i to ; kongen og Markus var mindre med i striden, men Sigurd jarl og andre høvdinger utsatte seg for større vågnad med sine menn. De holdt seg mest omkring på Opplanda med flokken, men stundom kom de seg ned i Viken.
Erling Skakke hadde støtt med seg Magnus, sin sønn. Han hadde også hele skipsflåten og landvernet. Han var i Bergen en stund om høsten og reiste derfra øst i Viken og slo seg ned i Tønsberg. Der tenkte han å ha vintersete, og han krevde inn i Viken alle skatter og avgifter som kongen skulle ha. Han hadde også en stor, vakker hær. Men fordi Sigurd jarl hadde lite land og stort mannskap om seg, fikk han snart for lite penger, og der det ikke var høvdinger til stede, der prøvde de å få tak i gods på ulovlig måte, dels ved harde klagemål, dels åpent ved ran.
På den tid stod Norgesvelde i stor blomstring. Bondefolket var rikt og mektig og ikke vant til ufrihet eller til ufred fra flokkene. Det ble straks mye omtalt blant folk når ran gikk for seg. Vikværingene var helt ut venner med kong Magnus og med Erling ; det var mest den vennesælhet kong Inge Haraldsson hadde hatt, som voldte det ; for vikværingene hadde støtt med sin styrke stått i hans tjeneste. Erling lot holde vakt i byen, og tolv mann våkte hver natt. Erling hadde jamt ting med bøndene, og da ble det ofte talt om ugjerninger som Sigurds menn hadde gjort. Ved det som Erling og andre menn i hæren sa, ble det et stort rop blant bøndene om at det ville være en god gjerning om folk sørget for at den flokken aldri kom til å trives.
Arne kongsmåg talte lenge om dette og til slutt med harde ord. Han bad alle som var på tinget, både hærmenn, bønder og bymenn, om at de med våpentak etter loven skulle dømme Sigurd jarl og hele flokken deres til fanden både levende og døde. Fordi hele mengden var så oppøst at den ikke kunne styre seg, sa alle ja til det. Dette forferdelige tiltaket ble godtatt og fastslått slik som loven sa en skulle dømme på tinget. Presten Roald Langtale, som var en veltalende mann, talte også om denne saken. Hans tale gikk mest ut på det samme som før var blitt sagt. Erling gav gjestebud i jula i Tønsberg, og kongen gav lønn til hæren ved kyndelsmess (2. februar 1163).
Sigurd jarl fór omkring i Viken med det beste mannskapet han hadde, og mange folk gav seg under ham fordi de ble tvunget til det, og mange betalte penger. Slik fór han omkring oppe i landet og stanset ymse steder. Det var noen i flokken hans som lønnlig bad Erling om grid ; og de fikk til svar at alle de menn som bad om det, skulle få grid for livet, men bare de som ikke hadde forbrutt seg mot ham i større ting, skulle få landsvist. Men da mennene i flokken fikk høre det at de ikke skulle få landsvist, gjorde det mye til å holde sammen flokken, for det var mange av dem som visste med seg sjøl at Erling med god grunn ville synes han hadde stor sak imot dem. Filippus Gyrdsson forlikte seg med Erling og fikk tilbake eiendommene sine og gikk tilbake til gardene sine. Kort etter kom Sigurds menn dit og drepte ham. Stor skade gjorde de for hverandre ved at de overfalt og drepte menn for hverandre ; men det er ikke oppskrevet det som ikke høvdingene var med i.
I førstningen av fasten kom det melding til Erling om at Sigurd jarl ville gå imot ham. Både her og der ble det sagt han hadde vært, stundom nær ved, stundom lenger borte. Erling sendte da ut speidere så han skulle få greie på det, hvor de så kom fram. Hver kveld lot han også blåse hele hæren opp fra byen, og de lå samlet om nettene, og hele hæren var inndelt i fylkinger.
Det kom melding til Erling at Sigurd jarl og hans folk var kort derfra oppe på Re. Erling gav seg på veg fra byen og hadde med seg alle de bymenn som kunne kjempe og hadde våpen, og likeså kjøpmennene så nær som tolv mann, som var igjen og skulle holde vakt i byen. Han tok fra byen etter non tirsdag i den andre uka i langfasten, og hver mann hadde med seg mat for to dager. De tok av sted om natta, og det gikk smått med å få folk ut av byen. Det var to mann om hver hest og hvert skjold. Da hæren ble mønstret, var det nær tretten hundre mann. Men da speiderne kom imot dem, fikk de vite at Sigurd jarl var på Re på en gard som heter Ramnes, med fem hundre mann. Da lot Erling kalle sammen hæren, og så fortalte han det han hadde fått vite ; men alle rådde ivrig til at de skulle skynde på og kringsette dem i huset og kjempe med én gang om natta. Erling greip ordet og talte så : <Nå ser det mest ut til at vi og Sigurd jarl kommer til å møtes snart ; i flokken deres er det mange andre menn og, som har gjort et verk så vi nok kommer til å minnes dem, da de hogg ned kong Inge og mange andre av vennene våre, som det varer lenge å rekne opp. Slike gjerninger gjorde de med fandens hjelp og ved trolldom og niding- skap, for det står her i vår lov og landsrett at ingen mann kan ha forbrutt seg slik at det ikke blir kalt nidingsverk eller mord når folk dreper hverandre om natta. Men denne flokken har fulgt råd fra trollkyndige mennesker og prøvd å få lykken med seg på den måten at de kjemper om natta, men ikke under sola. Med slik framferd har de vunnet seier, så de har kunnet stige over hodet på en slik høvding som ham de har lagt til jorda. Nå har vi ofte sagt og vist hvor skammelig vi synes den skikken deres er, at de har gitt seg i slag om natta. Vi vil derfor heller følge eksemplet fra de høvdinger som vi kjenner bedre, og som det er bedre å likne, og kjempe på lyse dagen og i fylking, heller enn å stjele seg inn på sovende menn om natta. Vi har folk nok imot dem, når det ikke er større hær enn de har. Vi skal bie på dagen og lysningen, men holde sammen i fylking, om de vil overfalle oss.> Etter denne talen satte hele hæren seg ned. Somme reiv opp noen høystakker og gjorde seg et leie av dem, somme satt på skjoldene sine og ventet slik på lysning av dag. Det var kaldt vær, og sludd og drev.
Sigurd jarl hadde så vidt fått nyss om hæren da den var kommet helt nær. Hans menn stod opp og væpnet seg, men de visste ikke nøye hvor stor hær Erling hadde. Somme ville rømme unna, men de fleste ville bie. Sigurd jarl var en klok mann og god til å tale, men han ble ikke reknet for å være særlig modig. Han ville helst rømme nå også, men for det fikk han høre sterk klander av sine folk.
Da det tok til å lysne, gav begge parter seg til å stille opp fylking. Sigurd jarl fylkte hæren oppå en bakke ovenfor brua mellom den og garden. Der renner ei lita å. Men Erling gjorde fylking på den andre sida av åa. Bak fylkingen stod menn til hest, godt væpnet, og de hadde kongen hos seg. Jarlsmennene skjønte da at det ble stor overmakt, og de talte om at det var rådeligst å sette til skogs. Jarlen svarte : <Dere sier det at ikke har mot, men nå skal det stå sin prøve. Og nå får hver akte seg at han ikke rømmer eller blir vettskremt før jeg. Vi har godt vern her, la så dem gå over brua ; men når merket kommer over brua, skal vi velte oss over dem utfor bakken ; og nå må ingen rømme fra de andre.> Sigurd jarl hadde brun kjortel og rød kappe med oppbundne skjøteflak og hudsko på føttene. Han hadde skjold, og et sverd som het Bastard. Jarlen sa : <Det vet Gud at jeg heller ville nå Erling Skakke med et eneste hogg av Bastard, enn få mye gull.>
Erling Skakkes hær ville gå fram til brua, men han sa de skulle snu og gå opp etter åa. <Denne åa er lita,> sa han, <og det er ikke vanskelig å komme over, for det er slett mark på begge sidene.> Så ble gjort. Jarlsfylkingen gikk etter langs bakken, rett imot dem. Men da det var slutt med bakken, og det var slett og godt å komme over, sa Erling at hans menn skulle synge Pater noster, og be at de måtte seire som hadde retten på sin side. Da sang alle høyt Kyrial, og alle slo med våpnene på skjoldene. Ved dette ståket stakk tre hundre mann av Erlings hær av og rømte. Erling og hans folk gikk over åa, og jarlsmennene ropte hærrop ; men det ble ikke noe av at de veltet seg ned over Erlings fylking, og slaget kom til å stå fremst i bakken. Først var det spydkasting, og så ble det snart hoggkamp. Jarlsmerket veik bakover, så Erling og hans menn kom seg opp på bakken. Da ble det bare en kort kamp før jarlsmennene rømte til skogen, som lå bak dem. Noen fortalte dette til Sigurd jarl, og de bad ham flykte. Han svarte : <Fram nå så lenge vi kan !> Så gikk de djervt på og hogg til begge sider. I denne striden falt Sigurd jarl og Jon Sveinsson og nesten førti mann. Erling mistet få folk, og hans hær forfulgte bort til skogen dem som rømte. Så mønstret han hæren og snudde. Han kom til et sted hvor kongens treller holdt på å dra klærne av Sigurd jarl ; han var ikke helt død ennå, men han visste ikke til seg. Han hadde stukket sverdet i slira, og det lå ved sida av ham. Erling tok det opp og slo trellene med det, og sa de skulle pakke seg bort. Nå vendte Erling tilbake med hæren og slo seg ned i Tønsberg. Sju dager etter at jarlen var falt, tok Erlings menn til fange Eindride Unge, og han ble drept (27. februar 1163).
Erling og hans menn krysser åa
Markus fra Skog og Sigurd, hans fostersønn, reiste ned til Viken da det ble vår, og de fikk seg noen skip der. Da Erling fikk vite det, tok han østover etter dem, og de møttes i Konghelle. Markus og Sigurd rømte ut på øya Hisingen, og der kom Hising-buene ned og gikk i fylking med Markus-mennene. Erling og hans folk rodde til lands, men mennene til Markus skjøt på dem. Da sa Erling til sine menn : <La oss ta skipene deres og ikke gå opp og kjempe med landsfolket. Hising-buene er det ille å gå mot, de er harde og urimelige menn ; de vil ikke ha denne flokken hos seg lenge, for Hisingen er et lite land.> Så tok de skipene og førte dem over til Konghelle. Markus og hans flokk fór opp til Marker og ville gjøre innfall derfra. Begge parter hadde kjenning med hverandre. Erling hadde en mannsterk hær, og han bød ut folk fra bygdene, og nå gjorde de overfall på hverandre.
Øystein, sønn til Erlend Himalde, ble valgt til erkebisp etter erkebiskop Jons død (24. februar 1157). Øystein fikk vigsel samme år som kong Inge falt. Da erkebiskop Øystein kom til erkebispstolen, ble han godt omtykt av hele folket. Han var en dugelig mann og av stor ætt. Trønderne tok vel imot ham, for de fleste stormennene i Trøndelag var bundet i frendskap eller i svogerskap til erkebispen, og alle var helt ut hans venner. Erkebispen tok nå til å tinge med bøndene, han talte først om at bispesetet trengte penger, og så om hvor stor hjelp bispesetet trengte, når det skulle bli holdt så mye sømmeligere enn før som det nå var gjævere i rang enn før, siden det var reist en erkebispstol der. Han krevde det av bøndene at de skulle betale pengebøter til ham med sølvvurdert øre, men før hadde han fått sakøre-penger, slik som når de betalte sakøre til kongen ; forskjellen på disse pengeverdiene var slik at den sølvvurderte øren som han ville ha, var dobbelt så mye verdt som den andre. Dette fikk erkebispen satt igjennom med hjelp fra frender og venner, og ved at han sjøl dreiv sterkt på med saken ; det ble dømt å være lov i hele Trøndelag, og det ble vedtatt i de fylker som hørte med til hans erkebispedømme.
Da Sigurd og Markus hadde mistet skipene sine i Göta elv, og skjønte at de ikke fikk tak på Erling, vendte de tilbake til Opplanda og tok landvegen nord til Trondheimen. Der ble de vel mottatt ; Sigurd ble tatt til konge der på Øreting. Sønnene til mange gode menn sluttet seg til flokken ; der fikk de tak i skip og rustet seg skyndsomt, og så seilte de sør til Møre da det ble sommer. De tok alle kongelige inntekter hvor de kom. Til landvern i Bergen var lendmennene Nikolas Sigurdsson , Nåkkve Pålsson, og enda flere sveit-høvdinger, Torolv Dryll, Torbjørn gjaldkere og mange andre. Markus og hans folk seilte sørover og fikk vite at Erlings menn var mannsterke i Bergen. De seilte da utaskjærs og sør om byen. Det talte folk om at den sommetren fikk Markus-mennene bør hvor de så ville fare.
Så snart Erling Skakke fikk vite at Markus og Sigurd hadde tatt vegen nordover, seilte han nord til Viken ; der samlet han folk og ble snart mannsterk, og hadde mange store skip. Da han seilte utover i Viken, fikk han motvind og lå lenge her og der i havnene hele den sommeren. Da Markus og Sigurd kom øst til Lista, fikk de vite at Erling hadde en veldig hær i Viken, og så snudde de nordover igjen. Da de var kommet til Hordaland, tenkte de seg inn til Bergen ; da de kom utenfor byen, rodde Nikolas og de andre ut imot dem, og de hadde mange flere folk og større skip. Da så Markus og Sigurd ingen annen utveg for seg enn å ro sørover ; somme satte ut til havs, somme sør i sundene, og somme inn i fjordene. Markus og noen til sprang opp på den øya som heter Skorpa. Nikolas og de andre tok skipet deres og gav grid til Jon Hallkjellsson og noen andre, men de drepte de fleste de fikk tak i. Noen dager etter fant Eindride Heidafylja Sigurd og Markus og tok dem med til Bergen. Sigurd ble halshogd utenfor Gravdal, og Markus ble hengt sammen med en annen mann på Kvarvsnes. Deytte hendte ved mikkelsmess (29. september 1163). Den flokken som hadde fulgt dem ble så oppløst.
Frirek Køna og Bjarne Ille, Ånund Simonsson og Ørnolv Skorpa hadde rodd ut til havs med noen skip, og de seilte utaskjærs østover langsmed land. Hvor de kom til land, rante de og drepte Erlings tilhengere. Da Erling fikk høre at Markus og Sigurd var drept, gav han lendmennene og leidangsmennene hjemlov, og sjøl seilte han med mannskapet sitt østover Folden, for han fikk høre at Markus-mennene var der. Erling seilte til Konghelle og holdt seg der om høsten. Den første uka av vinteren tok Erling ut til øya Hisingen med en stor styrke og krevde å få holde ting der. Hisingbuene kom ned og holdt ting. Erling bar klagemål mot dem fordi de hadde gått i opprørsflokk sammen med Markus-mennene, og de hadde stilt opp fylking mot ham.
Ossur het han som var den mektigste av bøndene, og som førte ordet for dem. Tinget varte lenge, men til sist gikk bøndene med på at Erling skulle dømme i saken. Han fastsatte et møte med dem i byen ei uke etterpå, og han nevnte opp femten mann av bøndene til å komme dit. Da de kom, dømte Erling dem til å bøte tre hundre naut. Bøndene vendte hjem og var ikke fornøyd med det utfall saken hadde fått. Kort etter la det seg is på elva, og Erlings skip frøs inne. Da holdt bøndene tilbake bøtene, og de lå i flokk en stund. Erling laget til julegjestebud der, men Hising-buene hadde sammenskuddsøl og holdt flokken samlet i jula. Natta etter femte juledag satte Erling ut til øya og kringsatte huset til Ossur og brente ham inne, og i alt drepte han hundre mann og brente tre garder ; så tok han tilbake til Konghelle. Etter det kom bøndene til ham og betalte boten.
Erling Skakke gjorde seg i stand om våren (1164) så snart han kunne få skipene flott for isen, og reiste fra Konghelle. Han fikk vite at noen som før hadde fulgt Markus, nå dreiv på og herjet nord i Viken. Erling hadde speidere ute etter dem og drog av sted og lette etter dem ; han kom over dem da de lå i ei havn. Ånund Simonsson og Ørnolv Skorpa kom seg unna, men Frirek Køna og Bjarne Ille ble tatt til fange, og mange av flokken deres ble drept. Erling lot binde Frirek til et anker og kaste over bord. For denne gjerning ble Erling svært forhatt i Trøndelag, fordi Frirek hadde sin beste ætt der. Erling lot Bjarne henge, men før han ble hengt, kom han med de verste skjellsord slik som han brukte å gjøre.
Så sier Torbjørn Skakkeskald :Ånund og Ørnolv og de flokkene som hadde kommet seg unna, rømte til Danmark, og stundom var de i Götaland eller Viken.Ulykke øst for fjorden
Erling til ransmenn førte,
da han dit bort seilte.
Skadd hadde Køna mange.
Nå mellom Frireks herder
ført ble ankerfleinen.
Bjarne Ille fikk henge
høyt oppi treet å dingle.
Erling Skakke reiste siden til Tønsberg og holdt seg lenge der om våren. Da det ble sommer, styrte han nord til Bergen. Der var det svært mye folk den gangen. Da var legaten Stefanus fra Roma der og Øystein erkebiskop og andre innenlandske biskoper. Der var også Brand biskop, som da var vigd til biskop på Island. Der var også Jon Loptsson, dattersønn til kong Magnus Berrføtt ; da hadde kong Magnus og de andre frendene til Jon godkjent frendskapen med ham.
Øystein erkebiskop og Erling Skakke hadde ofte samtaler med hverandre alene. En gang hendte det under samtalen at Erling spurte : <Er det sant, herre, det folk sier at De har økt pengeverdien i de bøtene De skal ha av bøndene nord i landet ?> Erkebiskopen svarte : <Det er visst og sant at bøndene har gått med på å øke pengeverdien i bøtene til meg. De har gjort det etter sin egen vilje og uten noen tvang, og derved har de økt Guds ære og inntektene ved vårt bispesete.> Erling svarte : <Er det den hellige kong Olavs lov, eller har De tatt denne saken noe striere enn det er skrevet i lovboka ?> Erkebiskopen svarer : <Den hellige kong Olav har nok satt loven slik som han fikk allmuens jaord og samtykke til. Men ikke fins det i hans lov at det er forbudt å øke Guds rett.> Erling sa : <Vil De øke Deres egen rett, så vil De vel hjelpe oss til å øke kongens rett like mye.> Erke- biskopen svarte : <Du har alt før økt din sønns navn og makt nok ; og dersom jeg ulovlig har tatt høyere pengeverdi av trønderne, så tenker jeg at det lovbrudd er større at den er konge over landet som ikke er kongssønn. Det er verken lov for eller døme på det her i landet.>
Erling sa : <Da Magnus ble tatt til konge over Norges rike, ble det gjort med Deres vitende og samtykke og likeså med de andre biskopers i landet.> Erkebiskopen svarte : <Det lovte du, Erling, at dersom vi ville gi vårt samtykke med deg i at Magnus skulle bli tatt til konge, ville du styrke Guds rett alle steder med all din kraft.> <Jeg medgir det,> sa Erling, <at jeg har lovt å holde Guds lov og landsrett med all min og kongens makt. Men nå vet jeg noe som er bedre enn at den ene skylder den andre for brudd på avtale. La oss heller holde alle avtalene våre. Støtt kong Magnus i hans makt som De har lovt, så skal jeg støtte Deres makt i alt som er godt og nyttig.>
Siden gikk hele samtalen vennlig imellom dem. Da sa Erling : <Om så er at Magnus ikke er tatt til konge slik som gammel skikk krever her i landet, kan De av Deres makt gi ham kronen, slik som Guds lov er at en skal salve kongen til kongedømmet. Men enda jeg ikke er konge eller kommet av kongsætt, så har de fleste konger som har vært i vår tid, ikke kjent til lov eller landsrett så godt som jeg. Og mor til kong Magnus er ektefødt datter til en konge og en dronning, og Magnus er også sønn til en kongebåret kvinne og til en ektehustru. Om De vil gi ham kongsvigsel, kan ingen siden med rette ta fra ham kongedømmet. Ikke var Vilhjalm Bastard kongssønn, og han ble vigd og kronet til konge over England, og siden har hans ætt hatt kongedømmet i England, og alle er blitt kronet. Ikke var Svein Ulvsson i Danmark kongssønn, og han ble likevel kronet til konge der, og siden ble sønnene hans og den ene etter den andre av etterkommerne hans kronet til konge. Nå er det en erkestol her i landet ; det er til stor ære og pryd for landet vårt. La oss nå øke den med enda flere gode ting ; la oss ha en kronet konge, likså godt som engelskmennene og danene.>
Siden talte erkebiskopen og Erling ofte om dette, og alt gikk forlikelig og fredelig. Seinere bar erkebispen fram saken for legaten, og han fikk lett vendt legaten til samtykke med seg. Så holdt erkebispen møte med lydbispene og andre kirkemenn og bar denne saken fram for dem. Alle svarte på én og samme måte og sa at de ville ha det som erkebispen ville, og alle ville gjerne at vigselen skulle komme i stand så snart de merket at erkebispen ville ha det så. Det ble da alles dom.
Erling Skakke lot gjøre i stand i kongsgården et stort gjestebud, og den store hallen ble kledd med pell og veggtepper og prydet med stor kostnad. Så ble det holdt gjestebud for hirden og for alle handgangne menn ; der var det en mengde gjester og blant dem mange høvdinger. Magnus fikk da kongsvigsel av erkebiskop Øystein ; med ved vigselen var fem andre biskoper og legaten og en mengde prester. Erling Skakke og tolv lendmenn med ham svor eden etter loven sammen med kongen. Den dag da vigselen foregikk, hadde kongen og Erling i gjestebud hos seg erkebiskopen og legaten og alle bispene, og det var et staselig gjestebud. Kongen og Erling gav mange og store gaver. Da var kong Magnus åtte år, og da hadde han vært konge i tre år.
Kong Magnus krones.
Valdemar danekonge hadde nå fått høre fra Norge at Magnus alene var konge der, og at alle de andre flokkene der i landet var ødelagt. Da sendte kongen menn med brev til kong Magnus og til Erling og minte dem om de avtaler som Erling hadde gjort med kong Valdemar, så som her før ble skrevet, at kong Valdemar skulle få Viken fra øst og til Rygjarbit dersom Magnus ble enekonge i Norge. Da sendemennene kom fram og viste Erling brevet fra danekongen, og da Erling skjønte hvilket krav danekongen gjorde på Norge, bar Erling dette fram for de andre menn som han brukte å rådføre seg med. Men de sa alle som én at aldri skulle en gi danene noe av Norge, for folk sa at aldri hadde vært verre tid i landet enn da danene hadde makt over Norge. Sendemennene til danekongen talte om saken for Erling og bad ham om avgjørelse. Erling bad dem fare med øst til Viken om høsten, og sa at han ville gi dem avgjørelsen da når han hadde fått talt med de klokeste mennene i Viken.
Om høsten reiste Erling Skakke øst til Viken og gav seg til i Tønsberg. Han sendte menn over til Borg og lot stevne fire-fylkers ting i Borg ; siden tok Erling dit med sine menn. Da tinget var satt, tok Erling til orde og fortalte om den avtalen som var gjort mellom ham og danekongen, da Erling og Magnus for første gang hadde reist flokk. <Jeg vil,> sa han, <holde alle de avtaler som vi gjorde da, om det er så at dere bønder vil og samtykker i heller å tjene danekongen enn denne kongen, som er vigd og kronet til landet her.>
Bøndene svarte Erling og sa : <På ingen måte vil vi bli danekongens menn så lenge en eneste av oss vikværinger er i live.> Nå fór hele allmuen opp med rop og skrik og bad Erling holde den ed som han hadde svoret til hele landsfolket å verge <din sønns land, og vi skal følge deg.> Slik sluttet det tinget. Siden reiste sendemennene fra danekongen hjem sør til Danmark, og de sa fra om utfallet av ærendet sitt, slik som det var. Danene kom med sterk klander mot Erling og mot alle nordmenn, og de sa at hos dem var det aldri annet enn vondt å røyne. Det ordet gikk at danekongen neste vår ville ha ute hæren sin og herje i Norge. Om høsten reiste Erling nord til Bergen og satt der om vinteren og gav sine menn lønn der.
Den vinteren kom det noen danske menn landvegen gjennom Norge, og de sa, som titt hender, at de skulle til den hellige Olav for å be. Da de kom til Trondheimen, kom de sammen med mange stormenn der. De sa da ærendet sitt, at danekongen hadde sendt dem for å be trønderne om vennskap, og om at de ville ta imot ham om han kom til landet, og at han lovte å gi dem både makt og penger. Med denne ordsendingen fulgte brev og segl fra dane- kongen, og det bud at trønderne til gjengjeld skulle sende brev med sitt segl på. De gjorde så, og de fleste tok godt imot ordsendingen fra danekongen. Sendemennene reiste østover igjen da det lei ut i langfasten.
Erling satt i Bergen. Da det ble vår, fortalte Erlings venner ham det rykte som de hadde hørt av noen menn på lasteskip, som var kommet nord fra Trondheimen, at trønderne viste ham åpent fiendskap, og at de lyste det på tingene sine at om Erling kom til Trondheimen, skulle han aldri komme ut om Agdenes med livet. Erling svarte at dette bare var dikt og tøv. Erling lot kunngjøre at han ville fare sør til Onarheim til gangdagetinget, og han lot ruste ut ei snekke med tjue tofter og ei skute med femten tofter og dessuten et proviantskip. Da skipene var ferdige, satte det inn med kvass sønnavind. Tirsdag i gangdagene (11. mai 1165) lot Erling blåse sine menn til skipene, men mennene hadde ikke stor lyst til å fare fra byen, og de syntes det var ille at de skulle ro imot vinden. Erling la inn nord i Biskopshamn. Da sa han : <Dere klager ille over å ro mot vinden ; ta nå og reis mastene, heis seilene, og la skipene gå nordover.> De gjorde så og seilte nordover dag og natt. Onsdag om kvelden seilte de inn om Agdenes ; der møtte de en stor flåte av skip som seilte sammen : lasteskip, robåter og småskuter. Det var folk som skulle inn til byen til helga, somme var før dem og somme etter. Derfor la bymennene ikke merke til at det kom langskip seilende.
Erling Skakke kom til byen på den tid da det ble sunget ottesang oppe i Kristkirken. Erlings menn sprang opp i byen, og de fikk vite at lendmannen Alv Rode, sønn til Ottar Birting, ennå satt og drakk med sine menn. Erling gikk imot dem, og Alv ble drept med de fleste av sine menn. Det falt bare få andre, for de fleste hadde gått til kirken. Dette var om natta før himmelfartsdagen.
Straks om morgenen lot Erling blåse hele hæren ut til Ørene til ting. På tinget reiste Erling klager mot trønderne og beskyldte dem for landssvik mot kongen og seg sjøl ; han nevnte særskilt Bård Standale og Pål Andreasson og Rasse-Bård, som den gang hadde syssel i byen, og enda mange flere. De svarte og sa seg fri for skyld. Da stod Erlings kapellan opp og holdt opp mange brev og segl, og spurte om de kjente igjen seglene sine der på de brevene som de hadde sendt til danekongen om våren. Brevene ble også lest opp.
Der var også med Erling de danske menn, som hadde reist med brev om vinteren. Det var Erling som hadde fått dem til det ; de sa da for hele allmuen alle de ord som hver enkelt av dem hadde sagt. <Så talte du, Rasse-Bård!> sa de, <og du slo deg for brystet ; ut av dette brystet kom fra først av alle disse råd.> Bård svarte : <Ør var jeg da, herre min, da jeg talte så.> Det ble da ingen annen utveg enn å gå med på å la Erling dømme i hele denne saken. Han tok da straks en mengde gods av mange menn, men lot alle dem som var drept, ligge uten å betale bøter for dem. Og så reiste han sør igjen til Bergen.
Den våren hadde kong Valdemar ute en stor hær i Danmark og styrte nord i Viken med den. Straks han kom i riket til Norges konge, samlet bøndene seg, og det ble en stor flokk. Kongen fór fredelig og rolig fram ; men der de seilte langs fastland, skjøt folk på dem, om det så bare var én eller to der, og danene syntes at folk i landet fullt ut viste dem uvilje. Da de kom til Tønsberg, stevnte kong Valdemar sammen ting på Haugar, men ingen kom ute fra herredene. Da tok kong Valdemar til orde og talte slik : <Lett er det å skjønne på folkene her i landet at alle står imot oss. Nå har vi to ting å velge mellom ; enten kan vi fare med hærskjold over landet og ikke skåne noen, verken folk eller fe, eller vi kan fare sørover igjen med fåfengt sak. Og det har jeg større lyst til å fare i austerveg til hedenske land, som det er nok av, enn å drepe kristne folk her, om de så hadde fortjent det godt nok.> Alle de andre ville gjerne herje, men kongen satte igjennom at de tok sørover igjen. Men det ble røvet vidt og bredt på utøyene og overalt der kongen ikke var med sjøl. De tok sør til Danmark.
Erling Skakke fikk vite at danehæren hadde kommet til Viken. Da bød han ut full leidang av folk og skip, og det ble en veldig hærsamling, og Erling seilte så østover langs landet med hæren. Da han kom til Lindesnes, fikk han vite at danehæren hadde reist sørover igjen til Danmark, men hadde ranet vidt og bredt i Viken. Da gav Erling hele leidangshæren hjemlov, men han sjøl og noen lendmenn seilte med mange skip sørover til Jylland etter danene. Da de kom dit som det heter Djurså, lå det noen daner der som var kommet fra leidangen, med mange skip. Erling la imot dem og kjempet med dem. Danene flyktet fort og mistet mange menn, og Erling og mennene hans rante skipene og likså kjøpstaden (Grenå) og fikk en mengde hærfang der, og så tok de tilbake til Norge. Nå var det ufred en stund mellom Norge og Danmark.
Kristin kongsdatter reiste sør til Danmark om høsten til kong Valdemar, sin frende. De var barn til to søstre. Kongen tok særlig godt imot henne og gav henne inntekter der hos seg, så hun kunne holde sine menn godt. Hun var ofte i samtale med kongen, og han var svært blid mot henne. Og våren etter sendte Kristin menn til Erling og bad ham komme til danekongen og forlike seg med ham. Sommeren etter var Erling i Viken ; han gjorde i stand et langskip og satte det beste mannskap han hadde, på det, og så seilte han over til Jylland. Han fikk vite at kong Valdemar var i Randers. Erling seilte dit og kom til byen den tid da de fleste satt ved maten. Da de hadde tjeldet og gjort fast skipet, gikk Erling i land sjøl tolvte ; alle hadde brynjer, og hatter over hjelmene og sverd under kappene ; så gikk de til kongens herberge. Retter ble båret inn , og dørene var åpne.
Erling og hans menn gikk straks inn for høgsetet. Erling sa : <Grid vil vi ha, konge, både her og til hjemferd.> Kongen så på ham og sa : <Er du her, Erling ?> Han svarte : <Erling er her, men si oss nå fort om vi skal få grid.> Der inne var åtti kongsmenn, alle uten våpen. Kongen sa : <Grid skal du ha, Erling, som du ber om. Jeg gjør ikke nidingsverk mot noen som kommer til meg.> Da kysste Erling kongen på handa og gikk siden ut til skipet. Han ble der en stund hos kongen ; de talte om forlik mellom seg og landene, og de ble forlikt om at Erling skulle bli som gissel hos danekongen, men Asbjørn Snara, erkebiskop Absalons bror, reiste som gissel til Norge til gjengjeld.
Det hendte en gang at kong Valdemar og Erling taltes ved. Da sa Erling : <Herre, jeg synes det er rimeligst at vi forlikes slik at De får alt det av Norge som ble lovt Dem i våre avtaler. Men om så blir, hvilken høvding vil De så sette over det landet ? Mon en dansk ? <Nei,> svarte han, <ingen danehøvding bryr seg om å fare til Norge for å dras med et hardt og ulydig folk, når de før har det godt nok her.> Erling sa : <Jeg kom hit fordi jeg ikke for noen pris ville miste Deres vennskap ; hit til Danmark har før menn fra Norge fart, Håkon Ivarsson og Finn Arnesson. Og kong Svein, Deres frende, gjorde begge til sine jarler. Jeg har nå ikke mindre makt i Norge enn de hadde da, og kongen gav dem Halland å styre, et rike som han sjøl hadde i forvegen. Nå synes jeg, herre, at De godt kan unne meg Viken, om jeg blir Deres handgangne mann, så jeg styrer dette riket for Dem. Det ville nok heller ikke kong Magnus, min sønn, nekte meg, og da vil jeg bli forpliktet og skyldig til all den tjeneste som følger med jarlsnavnet.> Slikt og annet av samme slag talte Erling, og til slutt ble det til det at Erling ble kong Valdemars handgangne mann, og kongen leide Erling til sete og gav ham jarlsnavn og Viken til len og styring. Så reiste Erling hjem til Norge, og siden var han jarl så lenge han levde, og han holdt seg støtt siden i forlik med danekongen.
Erling hadde fire frillesønner, en het Reidar, den andre Ogmund, og de hadde hver sin mor ; den tredje het Finn og den fjerde Sigurd, og deres mor var Åsa den lyse ; de var yngre. Kristin kongsdatter og Erling hadde ei datter som het Ragnhild ; hun ble gift med Jon Torbergsson fra Randaberg. Kristin reiste fra landet med en mann som ble kalt Grim Rusle. De tok til Miklagard og var der en stund, og de hadde noen barn sammen.
Olav, sønn til Gudbrand Skavhoggsson og Maria, som var datter til kong Øystein Magnusson, var til oppfostring hos Sigurd Agnhatt på Opplanda. Da Erling var i Danmark, reiste Olav og Sigurd flokk, og mange opplendinger sluttet seg til dem. Olav ble tatt til konge der. De reiste med flokken omkring på Opplanda, og stundom i Viken, stundom øst i Marker ; men de var aldri til skips. Da Erling jarl fikk høre om denne flokken, tok han med sine menn til Viken, og han var på skipene om sommeren, men om høsten var han i Oslo, og der holdt han gjestebud i jula. Han sendte folk opp i landet som skulle speide etter flokken, og han tok sjøl opp i landet sammen med Orm kongsbror og lette etter dem. Men da de kom til ei elv som heter-----------(utelatelsestegn, Glåma ?), tok de alle de skip som var ved elva.
Den presten som holdt messe ved Rydjokul, som ligger ved elva, innbød jarlen og hans folk til gjestebud, og bad at de skulle komme dit ved kyndelsmess (2. februar 1167). Jarlen lovte å komme ; han syntes det kunne være godt å høre messe der. De rodde dit over vannet kvelden før messedagen. Men denne presten hadde en annen plan i tankene. Han sendte menn som skulle si fra til Olav og Sigurd at Erling kom.
Om kvelden gav han Erling og følget hans sterk drikk, og han lot dem drikke dugelig. Da jarlen gikk for å sove, var seng redd for dem i gjestebudstua. Da de hadde sovet en liten stund, våknet jarlen og spurte om det var ottesangstid. Presten sa at det var gått litt av natta, og han bad dem sove i ro. Jarlen svarte : <Jeg drømmer så mye i natt, og ille sover jeg.> Han sovnet så ; men for annen gang våknet han og bad presten stå opp og synge messen. Presten bad jarlen sove ; det var midt på natta , sa han. Jarlen la seg ned og sov en liten stund, men sprang så opp og bad sine menn kle på seg. De gjorde så og tok våpnene sine ; så gikk de til kirken, og lot våpnene ligge ute mens presten sang ottesang.
Olav fikk budet om kvelden, og de gikk seks rasters veg (36 km) om natta, og det syntes folk var fælt mye. De kom til Rydjokul da ottesang ble sunget ; det var helt belgmørkt. Olav og hans folk gikk til stua og satte i hærrop ; der inne drepte de noen menn som ikke hadde gått til ottesang. Da Erling og hans menn hørte ropet, sprang de til våpnene, og så tok de vegen ned til skipene. Olav og hans menn møtte dem ved et gjerde, og der ble det kamp. Erling og hans menn drog seg unna nedetter langs gjerdet, og de fikk vern av det. De hadde mye mindre folk, og mange av dem falt, og mange ble såret. Det som hjalp dem mest, var at Olav og mennene hans ikke kunne skjelne dem, så mørkt det var. Men Erlings menn prøvde bare å finne ned til skipene. Der falt Are Torgeirsson, far til Gudmund biskop, og mange andre av Erlings menn.
Erling ble såret på venstre side, og noen sier at han sjøl kjørte sverdet mot seg da han ville dra det. Orm ble også hardt såret. Det var med nød og neppe de kom seg ut på skipene, og de la straks fra land. Det ble sagt at Olav og hans menn hadde vært særlig uheldige ved møtet ; for Erling og hans folk hadde vært solgt dersom Olav hadde gått fram med større klokskap. Siden kalte folk ham Olav Ugjæva, og noen kalte flokken for hettesveiner. De fór nå som før med denne flokken oppe i landet. Erling jarl tok ut til Viken til skipene sine, og sommeren etter ble han i Viken. Olav og hans menn var på Opplanda og stundom øst i Marker. De holdt denne flokken samlet vinteren etter.
Om våren (1168) reiste så Olav og hans folk ut til Viken og tok kongens inntekter der. De holdt seg der en lang stund om sommeren. Erling jarl fikk høre det og styrte med sine menn østover for å gå imot dem. De møttes øst for fjorden på et sted som heter Stanger. Det ble et hardt slag, og Erling fikk seier. Der falt Sigurd Agnhatt og mange av Olavs menn, men Olav kom på flukt. Siden tok han sør til Danmark, og vinteren etter var han i Jylland i Ålborg. Men om våren etterpå ble Olav sjuk og døde ; han ble jordet ved Mariakirken, og danene rekner ham for hellig.
Nikolas Kuvung, sønn til Pål Skoftesson, var lendmann hos kong Magnus. Han tok til fange Harald, som de sa var sønn til kong Sigurd Haraldsson og Kristin kongsdatter, sammødre bror til kong Magnus. Nikolas førte Harald til Bergen og gav ham i hendene på Erling jarl. Erling hadde den skikken når noen av uvennene hans kom til ham, at han sa lite eller ingenting til dem som han tenkte å drepe, og da talte han helt rolig til dem det han sa. Men så hardt han kunne , skjelte han ut dem som han ville gi livet. Erling talte lite med Harald, og folk hadde en mistanke om hva han hadde tenkt å gjøre. Da bad de kong Magnus at han skulle be jarlen om nåde for Harald. Kongen gjorde det. Jarlen svarte : <Slik rår dine venner deg til ; men du får ikke rå lenge for riket i fred, om du vil fare fram bare med mildhet.> Siden lot Erling Harald føre over til Nordnes, og der ble han drept.
Øystein het en mann som ble reknet for å være sønn til kong Øystein Haraldsson. Han var en ung mann da, ikke helt fullvoksen. Det blir sagt om ham at han en sommer (1174) kom øst til Sveavelde og gikk til Birger Brosa, som da var gift med Brigida, datter til Harald Gille og Øysteins faster, Øystein kom fram med ærendet sitt for dem og bad dem om hjelp. Jarlen og Brigida tok vel ved saken hans og lovte ham sin hjelp. Han ble en stund. Birger jarl gav Øystein noen menn og mange penger til underhold, og han gav ham gode gaver da han reiste bort. Begge to lovte ham vennskap.
Så reiste Øystein nord til Norge og kom ned i Viken ; straks samlet det seg folk om ham, og flokken vokste. De tok Øystein til konge og reiste med flokken omkring i Viken om vinteren. Men fordi de hadde lite penger, rante de vidt og bredt ; men mange steder samlet lendmennene og bøndene folk mot dem. Når de ikke kunne greie seg mot overmakten, rømte de bort til skogene og lå lange stunder i ødemarkene. Da gikk klærne av dem, så de spente never om leggene, og da kalte bøndene dem for birkebeiner.
De sprang ofte ned i bygdene og kom fram her og der, og var snare til overfall når det ikke var mange folk der de kom. De holdt noen slag, slik at det ble oppstilt fylking, og de fikk seier i alle. På krokaskogen hadde det nær gått dem ille ; det kom en bondesamling, en stor hær, mot dem. Birkebeinene felte bråter for dem og sprang siden opp i grenseskogen. I to år var birkebeinene i Viken og kom ikke lenger nord i landet.
Kong Magnus hadde vært konge i tretten år, da birkebeinene reiste seg. Den tredje sommeren (1176) fikk de tak i skip, så seilte de langs landet og fikk tak i gods og folk. De var først i Viken, men da det lei på sommeren, stevnte de nord i landet, og skyndte seg, så det ikke kom nyssom dem før de kom til Trondheimen. I flokken sin hadde birkebeinene mest markmenn og elvegrimer, og mange hadde de fra Telemark, og de var vel væpnet. Øystein, kongen deres, var vakker og hadde et pent lite ansikt ; han var ikke noen stor mann ; av mange ble han kalt Øystein Møyla (veslemøy).
Kong Magnus og Erling jarl satt i Bergen da birkebeinene seilte nordover, men de merket det ikke. Erling var en mektig og klok mann, en stor hærmann når det var ufred, en god og virksom styrer for landet. Han ble reknet for å være grusom og hard. Men dette kom mest av det at han bare lot få av sine uvenner få landsvist om de så bad om det, og derfor var det mange som gikk inn i flokkene, så snart de ble reist imot ham. Erling var en høy og kraftig bygd mann, noe høyakslet ; han hadde et langt og skarpt ansikt, var lys og ble svært gråhåret ; han bar hodet noe skakt. Han var rolig og verdig ; han hadde gammeldags klesdrakt, lange overstykker og lange ermer på kjortler og skjorter, velske kapper og høye sko. Slik drakt lot han kongen ha så lenge han var ung. Men da Magnus fikk rå sjøl, kledde han seg staselig. Kong Magnus var lettlivet og leiken, han var glad i moro og ikke lite kvinnekjær.
Nikolas, sønn til Sigurd Ranesson, var sønn til Skjaldvor, som var datter til Brynjolv Ulvalde og søster til Halldor Brynjolvsson og sammødre søster til kong Magnus Berrføtt. Nikolas var en stor høvding, han hadde gard på Hålogaland på Ongul, et sted som heter Steigen. Nikolas hadde gård i Nidaros nedenfor Jonskirken, den som Torgeir kapellan hadde siden. Nikolas var ofte i kaupangen, og han styrte med alt for bymennene. Skjaldvor, datter til Nikolas, var gift med Eirik Arnesson ; han var også lendmann.
Det hendte ved Mariamesse om høsten (8. september 1176) da folk kom fra ottesang i byen, at Eirik gikk til Nikolas og sa : <Måg, noen fiskere som er kommet utenfra sier at det kom seilende et langskip innover fjorden, og folk tror det kan være birkebeinene. Det er vel best, måg, å la blåse alle bymennene sammen under våpen ute på Ørene.> Nikolas svarte : <Ikke går jeg, måg, etter løst snakk av fiskere. Jeg skal sende speidere ut på fjorden, men la oss holde ting i dag.>
Eirik gikk hjem, og da det ringte til høymesse, gikk Nikolas til kirken. Eirik kom da til ham og sa : <Jeg tror det, måg, at det var sann melding vi fikk. Nå er det menn her som sier de har sett seilene. Nå synes jeg det er rådeligst at vi rir fra byen og samler oss folk.> Nikolas svarte : <Det er svært som du maser, måg, la oss først lye messe, så kan vi greie med denne saken etterpå,> og Nikolas gikk til kirken. Men da messen var sunget, gikk Eirik til Nikolas og sa : <Måg, nå er hestene mine ferdige, jeg vil ri bort.> Nikolas svarte : <Far vel da. Vi vil holde ting på Ørene og få greie på hva hærstyrke det er i byen.> Så rei Eirik bort, og Nikolas gikk til gården sin og satte seg til bords.
Nettopp da maten ble satt fram, kom en mann inn og sa til nikolas, at nå rodde birkebeinene i elva. Da ropte Nikolas, at hans menn skulle væpne seg. Da de var væpnet, bød Nikolas dem å gå inn på loftet. Det var det uklokeste de kunne gjøre ; for om de hadde verget gården, ville byfolket ha kommet og hjulpet dem. Birkebeinene fylte hele gården og gikk så mot loftet fra alle sider. De ropte til hverandre, og birkebeinene bød Nikolas grid, men han sa nei. Så kjempet de. Nikolas og mennene hans verget seg med bueskudd og spyd og ovnsteiner, men birkebeinene hogg ned husene og skjøt i ett kjør. Nikolas hadde et rødt skjold med forgylte nagler i og ei rand av stjerner omkring, av Vilhjalmstype. Birkebeinene skjøt så hardt at pilene stod i like til surre- bandet. Da sa Nikolas : <Nå lyger skjoldet for meg.> Der falt Nikolas og en stor del av mannskapet hans, og folk sørget svært over ham. Birkebeinene gav alle bymennene grid.
Siden ble Øystein tatt til konge der, og alt folket gav seg under ham. Han ble ei tid i byen og reiste så inn i Trondheimen ; der kom mange folk til ham. Torfinn Svarte fra Snåsa kom til ham med en flokk menn. I førstningen av vinteren tok de ut til byen ; da kom til dem Jon Kjetling, Sigurd og Vilhjalm, sønnene til Gudrun fra Saltnes. De tok opp fra Nidaros til Orkdal ; da mønstret de nær tjue hundre mann. Så reiste de til Opplanda og derfra uti- gjennom Toten og Hadeland, og så til Ringerike.
Kong Magnus reiste øst til Viken om høsten med en del av hæren, og Orm kongsbror var med ham. Erling jarl ble igjen i Bergen og hadde mye folk der og skulle møte birkebeinene, om de fór sjøvegen. Kong Magnus og Orm slo seg ned i Tønsberg ; kongen gav gjestebud der i jula. Kong Magnus fikk vite at birkebeinene var oppe på Re. Da tok kongen og Orm fra byen med hæren og kom til Re. Det var høy snø og fælt kaldt. Da de kom til garden (Ramnes), gikk de ut av tunet til vegen, og ute ved gjerdet stilte de opp fylking og tråkket snøen hard. De hadde ikke fullt femten hundre mann. Birkebeinene var på en annen gard, men noen av dem var her og der omkring i husene.
Da de ble var kong Magnus' hær, samlet de seg og stilte opp en fylking. Da de fikk se hæren til kong Magnus, syntes de, som sant var, at deres egen hær var størst, og de gikk straks til kamp (januar 1177). Da de trengte fram på vegen, kunne bare få komme fram på en gang, men de som sprang fra vegen, kom ut i så dyp snø at de neppe kunne komme seg fram ; da gikk fylkingen deres i stykker, og de falt som først gikk framover vegen. Så ble merket hogd ned, og de som stod nærmest, drog seg tilbake, og noen tok til å flykte. Kong Magnus' menn fulgte etter dem og drepte den ene etter den andre som de fikk tak i. Birkebeinene kunne ikke få fylkingen i orden igjen, og kom da til å stå udekket for våpnene, mange falt og mange flyktet.
Da gikk det som det ofte kan hende, om mennene er aldri så modige og våpendjerve, at når de får sterk på- kjenning og kommer på flukt, er det vanskelig for de fleste å vende om. Da tok hovedstyrken av birkebeinene til å flykte, men en mengde falt, for kong Magnus' menn drepte alle dem de kunne, og gav ingen mann grid av dem de fikk tak i. De som flyktet, spredte seg til alle kanter. Kong Øystein kom på flukt ; han sprang inn i et hus og bad om grid, og om bonden ville gjemme ham. Men bonden drepte ham og gikk siden til kong Magnus, som han fant på Ramnes. Kongen var inne i stua og varmet seg ved ilden, og der var det mange menn.
Så gikk folk av sted og hentet liket dit ; de bar det inn i stua. Kongen bad folk gå fram og se om de kunne kjenne liket. Det satt en mann på pallen i kroken, og det var en birkebein, men ingen hadde gitt akt på ham. Da han fikk se liket av sin høvding og kjente ham, stod han opp fort og hardt. Han hadde øks i handa ; han sprang fort inn på golvet og hogg til kong Magnus på halsen ved herdene. En mann fikk se at han svingte øksa og skjøv ham bort, dermed glei øksa ned mot herdene, og det ble et stort sår. Så svingte birkebeinen øksa for annen gang og hogg til Orm kongsbror, som lå på pallen. Hogget siktet på begge leggene. Men da Orm fikk se mannen ville drepe ham, gjorde han brått en sleng på seg, kastet føttene fram over hodet på seg, så øksa kom i pallstokken og stod fast der. Men da stod våpen så tjukt i birkebeinen at han snaut kunne falle. Da fikk de se at han hadde slept innvollene etter seg over golvet, og den mannen ble mye rost for sitt mot. Kong Magnus' menn forfulgte lenge dem som flyktet, og drepte så mange de kunne. Der falt Torfinn fra Snåsa, og der falt også mange andre trøndere.
Denne flokken, som ble kalt birkebeiner, hadde etter hvert økt til en mannsterk flokk. De var harde og våpendjerve menn, ikke lite villstyrige ; de fór voldsomt og rasende fram når de mente de hadde stor styrke. I flokken hadde de bare få slike menn som kunne legge planer, eller som var vant til å styre landet og til å bruke loven eller til å føre en hær. Og enda om noen skjønte seg bedre på det, ville likevel hele flokken ha det slik som de sjøl syntes. De kjente seg trygge på grunn av sin folkestyrke og sitt mot. Av de menn som kom seg unna, var mange såret og hadde mistet våpen og klær ; alle var uten penger. Somme søkte øst til Marker, og mange til Telemark ; det gjorde de fleste av dem som hadde ætt der. Somme reiste helt øst til Sveavelde. Alle prøvde å komme bort, fordi de hadde lite håp om å få grid av kong Magnus eller av Erling jarl.
Kong Magnus tok så tilbake til Tønsberg, og han ble vidt omtalt for denne seieren. For det sa alle folk at Erling jarl var bryst og vern for seg og sin sønn. Men etter at kong Magnus hadde fått seier på en så sterk og mangment flokk, enda han sjøl hadde færre folk, syntes alle det at han nå gikk over alle, og at han kom til å bli så mye større hærmann enn jarlen, som han var yngre.
Dette var siste avsnitt i Heimskringla.
----- Home
