Kalmarkrigen 1611 - 1613
mellom
Danmark og Sverige.
Konflikten gjaldt Sveriges adgang til havet og grensene i Finnmark.
Karl IX drev en aktiv politikk i Øst- Finnmark og krevde skatt av
sjøsamene, bygde kirker og fort. Han anla Gøteborg for å
omgå Øresund og tollen der. Danmark var overlegne til sjøs
og danskene inntok Kalmar etter harde kamper, videre Älvsborg og Gøteborg.
I følge planen skulle de utskrevne mannskap fra Norge falle inn
i Sverige, men mannskapet viste seg hverken villige eller brukbare og innsatsen
ble helt ubetydelig. Ved Kringen stoppet imidlertid de norske bønder
en avdeling svenske leietropper ( Skottetoget ) ført av Oberstløytnant
Alexander Ramsay, som ble tatt til fange og ført til København.
Avdelingen ble på det nærmeste tilintetgjort og av ca. 350
mann overlevde bare 18. En annen avdeling ledet av oberst Munchaven dro
imidlertid gjennom Stjørdalen og kom velberget inn i Herjedalen
uten at dette hadde noe å si for utfallet på krigen.
Gustav II Adolf overtok styret etter sin fars død i 1611 og
inntok Kristianopel ved Kalmarsund, men da han ikke fikk hjelp av leietroppene
og danske tropper marsjerte inn fra Blekinge mot Kalmar og fra Halland
mot Jønkøping, og truet hans stilling, ga han opp og fred
ble sluttet i Knäred 20. jan. 1613. Sverige ga opp sine krav på
Finnmark og skatterett på sjøsamene, ellers ble grensene de
samme. Finnmark var sikret for Norge.
Sverige måtte betale 1 million riksdaler i krigserstatning med
Älvsborg som pant, videre måtte de avstå å gi privilegier
til Gøteborg. I Norge ble bøndene dømt til store bøter
for passivitet under krigen og forordringer om et norsk land- og sjøforsvar
kom etter få år.
Home