Krigen hadde sitt utgangspunkt i uenigheten mellom de dominerende katolikkene, og lutheranerne innen adelen om hvem som skulle bestige den danske trone etter Frederik I`s død. Den lutherske fløy ville ha den reformvillige, Frederiks eldste sønn hertug Christian, som imidlertid avslo pga. uenigheten. Det andre kongsemnet var Frederiks yngste sønn, 12 år gamle hertug Hans, som var anbragt på Nyborg slott for å bli oppdratt i den katolske tro.
Borgerstanden og bøndene som var mektig lei av adelstyranniet hadde ikke glemt den avsatte og fengslete Christian II, dessuten hadde han jo sønner, og da hertug Christian, som dog var lutheraner unnsa seg tronen, henvendte man seg til Lübeck og grev Christoffer av Oldenburg (derav navnet grevefeiden) for å kjempe for fetteren Christian II`s sak Et sterkt vikarierende motiv for å gå til krig var vel å gjenopprette Lübecks dominerende handelsposisjon.
Grev Christoffer angrep Sjælland samtidig som hertug Christian sendte en hær under ledelse av Johan Rantzau inn i Holstein. Krigen var igang.
Christoffer hadde støtte fra København`s borgmester Ambrosius Bogbinder og på den skånske side av Øresund, borgmesteren i Malmø Jørgen Koch. Mesteparten av Sjælland og Skåne ble snart besatt med hjelp av borger- og bondebevæpningen.
Selv om Hans` kandidatur som kongsemne var satt ut av spill, tok kommandanten på Nyborg, Oluf Rosenkrantz, i full loyalitet til adelen, og forsterket vaktholdet av Christian II på Sønderborg.
Opprøret spredte seg til Fyn i juli og i løpet av august var mesteparten av øya på Christoffer`s hender. Under forkledning greide Rosenkrantz å flykte med Hans og sine tjenere til Sønderborg på Als.
Da det bare var et spørsmål om tid, før opprøret hadde spredt seg til Jylland, så Rantzau ingen annen mulighet enn å ta seg over til Fyn og prøve å bekjempe opprørerne. Med en styrke på 400 ryttere, 200 skyttere og 3 avdelinger med landsknekter startet blodbadet, almuehæren var sjanseløs, Odense og Svendborg ble plyndret og Nyborg ble besatt. Opprørshæren var for en stakket stund kuet på Fyn.
Da Christoffer fikk melding herom sendte han tropper over Storebælt, portene på Nyborg ble åpnet av borgmesteren Rasmus Rostocker og ---- mere blod.
På det nordlige Jylland, under ledelse av skipper Clement Andersen, reiste borgere og bønder seg til opprør i september, men det var først i desember at Christian ble i stand til å sende Rantzau med en hær nordover for å bekjempe dem. Opprøret ble slått ned og Clement flyktet med Rantzau i hælene, men ble snart etter fanget, forrådt av en bonde.
Gustav Vasa så med stor uro på hva som skjedde, han var vel lite interessert i at Christian II skulle få tilbake tronen, og på våren 1535 sender han tropper og orlogsskip til Fyn for å hjelpe svogeren hertug Christian, samtidig som han sender tropper over grensen i Skåne. Under ledelse av Rantzau går styrkene seirende ut av striden på Fyn og Christian blir, med hjelp av noen reformvillige adelsmenn, utropt til konge.
På samme tid seiret en sammensatt flåtestyrke fra Danmark, Sverige og Preussen, under ledelse av Peder Skram, over en hansaflåte ved Svendborgsund. Dette var avgjørende seiere for utfallet av krigen, men det var først året etter den 29. juli at Christian kunne innta København og krigen var slutt.
Hva krigsoppgjøret angår, ble Christoffer, under sterk forbønn av de tyske offiserer på begge sider, benådet og landsforvist. Skipper Clement ble halshugget i Viborg den 9. september, liket partert og lagt på 4 steiler og hodet ble pyntet med en blykrone !!