Pestepidemien startet i Bergen september 1349 og spredte
seg meget hurtig til resten av landet og i slutten av måneden hadde
den nådd Nidaros. Skien og Tunsberg ble hjemsøkt i november
og indre Telemark tett oppunder jul. Det sentrale østland
fikk smitten fra tre kanter, nordfra, vestfra (Valdres), og sydfra. I Hamar
begynnte folk å dø i oktober, og Oslo i november. Nordover
fra Nidaros spredte pesten seg sjøverts til Namdalen og Nordland
og stoppet ikke før grensen til Troms, de to nordligste fylkene
ble spart. På Fosenhalvøya og bygdene nord for Nidaros ser
det ut som om dødeligheten ikke var riktig så stor som i resten
av Trøndelagen..
Fra Nidaros spredte farsotten seg sydover til Orkdal,
Sunndal, Gudbrandsdal og Østerdal og la mange store bygder øde,
så som - Innerdalen, Tyldalen, Rendalen, Storelvdal og Åmot.
I Trysil og Solør var det bare noen få barn og oldinger tilbake
og flere av de største gårdene ble stående tomme og noen
forsvant for alltid.
Hva Oslo angår er man usikre på hvor
hardt pesten herjet, men flere av gårdene rundt hovedstaden ble liggende
øde, bl.a Økern, dette var jo en gård som lå midt i smørøyet hva
gjaldt klima og marked. Oslo var gjort til hovedstad og garnisonsby en
mannsalder tidligere. I bygdene rundt Oslo, Romerike, Follo og
Asker, regner man med at folketallet ble redusert med 80% fra 1350 til
1400. Dette er jo noen av de klimatisk og dyrkningsmessig gunstigste områdene
på østlandet og ble tilflyttet fra de marginale; og disse ble
så godt som folketomme.
Noen distrikter ble hardere rammet enn andre og visse
bygder ble helt avfolket. Verst gikk det ut over Hordaland, Rogaland og
Agderfylkene. 7 av kirkesognene i Agder lå folketomme i årevis,
likedan Sokndal, Time, Årdal på Jæren, Høgsfjord,
Kålabygda, Ølen, Sandeid, Austvoll og Ullensvang hvor
det ikke var noen overlevende når det hele var over. Videre forteller
sagnene om 3 navngitte overlevende i Setesdal, - Halvor og Aslak i Finndalen
og Bjørn Byklum i Bykle.
Pesten kulminerte vinteren 1350 og var over i Bergen i
juni måned og i resten av landet utover sommeren.
Norges befolkning talte ca. 300 000 før og ble redusert
til ca. 100 000 etter. Folkereduksjonen pågikk over noen år,
for det kom flere epidemier utover mot slutten av hundreåret, og
folketallet var nok på det laveste rett etter eller utover på1400-tallet. Katastrofen
var et faktum!
Kan vi i dag i det hele tatt fatte eller forestille oss
hvilken tragedie som hadde rammet landet ? Pesten tok ikke hensyn til rang
eller verdighet, men slo til blindt og nådeløst. Nå
hadde nok de rike større muligheter til å flykte unna, men
ingen visste jo hva som var årsaken til sykdommen eller hvordan man
kunne beskytte seg mot den.
Kunnskapen, både den boklige og praktiske forsvant.
Landet lå med brukket rygg, det hadde sluttet å fungere. Smeden,
hjulmakeren, bøkkeren, presten, skatteoppkreveren, fergemannen,
båtbyggeren, handelsmannen var døde. Mye av dette var kunnskaper
som forsvant med utøveren og måtte læres på nytt;- og
da til langt lavere kvalitet enn før. Til
og med språket forsvant, dialektene med alle fremmedord oppsto. Den ene
landsdelen forsto knapt hva den andre sa; selv i dag kan jo dette være
vanskelig nok.
De som overlevde hadde mer enn nok med å skaffe seg og sine noe
å putte i magen. Hver dag. Lettest i så måte hadde vel
kystbefolkningen det som ellers i krisetider, med matfatet i nærheten.
Fra Norge spredte pesten seg med skip til Færøyene,
Shetland, Orknøyene og Hebridene, til Sverige og Finland langs landeveiene.
Island og Grønland ble spart for marerittet
Livet og arbeidsfordelingen begynte så smått å fungere i de største
"byene" som Bergen og Nidaros ganske snart.
Bergen var jo helt dominert av Hansaen's kjøpmenn og håndverkere og kunne
få påfyll av nytt blod fra Lübeck På bondelandet skulle det gå 150 år eller
mer og i de marginale områder mye lengre før folk tok til å rydde ødegårdene.
Så kan man jo undres over hvorfor Norge ble så mye hardere rammet enn
nabolandene. Det kan jo ha sammenheng med ferdselsveiene gjennom de trange
dalførene hvor veiene gikk gjennom hver gård, i motsetning til de åpnere landskapene hos naboene hvor det var
lettere å ikke få besøk av de smittebærende.
Man regner med at innbyggertallet hadde steget til samme nivå
som før i ca. 1550, eller aller helst noe senere; da med helt avgjørende hjelp av innflyttede
danske embeds- og stormenn, tyske bergverksfolk og håndverkere og ikke
minst hollandske redere og sjøfolk, men det er en helt
annen historie.
----
til toppen
Home