Home

Tilbake til forrige

Snorre skriver :

1.

Magnus, sønn til kong Olav, ble like etter kong Olavs død tatt til konge (1093) over hele Norge. Da opp- lendingene fikk vite at Olav var død, tok de Håkon Toresfostre til konge, søskenbarn til Magnus. Siden tok Håkon og Tore og deres folk nord til Trondheimen, og da de kom til Nidaros, stevnte han Øreting, og på det tinget krevde Håkon kongsnavn, og bøndene gikk med på å ta ham til konge over halve landet, slik som kong Magnus, hans far, hadde hatt det. Håkon tok bort landøreavgiften for trønderne og gav dem mange andre retter- bøter. Han tok også bort for dem plikten til å gi kongen julegaver. Da sluttet alle trøndere seg til kong Håkon med vennskap. Så tok kong Håkon seg en hird og reiste siden tilbake til Opplanda. Han gav opplendingene alle de samme retterbøter som trønderne, og de sluttet seg helt til ham. Da ble dette kvedet i Trondheimen :

Hit kom Håkon den unge,
han er gjævest av fødsel,
fremst i ry over landet;
ham fulgte Steigar-Tore.
Gavmild sjøl bød han Olavs
arving halve Norge,
men Magnus, som vel kunne tale,
ei mindre enn alt ville eie.

2.

Kong Magnus reiste nord til kaupangen om høsten. Da han kom dit, drog han til kongsgården og tok herberge der og ble der i førstningen av vinteren. Han holdt sju langskip i åpen råk i Nidelv like ved kongsgården. Da kong Håkon fikk vite at kong Magnus var kommet til Trondheimen, fór han østfra over Dovrefjell til Trondheimen og til kaupangen, og han tok herberge i Skulegården nedenfor Klemenskirken. Der var den gamle kongsgården. Kong Magnus syntes ille om de store gaver som kong Håkon hadde gitt bøndene for å vinne deres vennskap. Magnus syntes at det som var gitt bort, var likeså mye hans eiendom. Han var svært harm over dette, og han gav Tore skylden for det. Kong Håkon og Tore merket dette, og de var redde for hva Magnus ville ta seg til. Det syntes de var ikke lite mistenkelig at Magnus hadde på vannet langskip som var tjeldet og rustet.
 Om våren ved kyndelsmess (2. februar 1094) la kong Magnus ut midt på mørkeste natta med tjeldede skip og lys under tjeldene og styrte ut til Høvringen. De slo seg ned der for natta og tente store bål oppe på land. Da tenkte kong Håkon og de menn som var med ham i byen, at det lå svik bakom. Han lot blåse mannskapet ut, og hele kaupangfolket kom også til og holdt seg samlet om natta. Men om morgenen da det tok til å bli lyst, og kong Magnus fikk se hele hærmengden på Ørene, holdt han ut fjorden og så sør til Gulatingslag. Da gav kong Håkon seg også på ferd og tenkte seg øst i Viken. Først hadde han holdt tingmøte i byen ; her hadde han talt og bedt folk om å slutte seg om ham, og han hadde lovt alle folk sitt vennskap igjen. Han sa at han var ikke riktig trygg på hva Magnus, hans frende, ville gjøre. Kong Håkon satt på hesten og var ferdig til å reise. Alle mann lovte ham vennskap og god vilje og hjelp, om han trengte det, og hele mengden fulgte ham ut under Steinberget.
 Kong Håkon fór opp til Dovrefjell ; da han drog over fjellet, rei han en dag etter ei rype, som fløy bort fra ham. Da ble han sjuk og fikk banesott og døde der på fjellet. Liket hans ble ført nordover igjen, og det kom til kaupangen en halv måned etter at han hadde reist av sted. Da gikk alt byfolket imot liket til kongen, og de fleste gråtende, fordi alle holdt så inderlig av ham. Kong Håkons lik ble satt ned i Kristkirken. Kong Håkon ble en mann på godt og vel 25 år. Han er en av de høvdinger i Norge som folket har elsket mest. Han hadde vært på ferd til Bjarmeland, der hadde han holdt slag og vunnet seier.

3.

Om vinteren seilte kong Magnus øst til Viken. Da det ble vår, seilte han sør til Halland og herjet vidt og bredt. Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike.
Så sier Bjørn Krepphendt i Magnusdråpa :

Vossingers konge med sverdet
vidt fòr over Halland.
Fienden i hast ble jaget;
hordekongen svidde av hus.
Trøndernes høvding brente
bygder i mengde siden.
Høyt steig flammer i vinden.
Viskdalske enker fikk våke.

Her blir det omtalt at kong Magnus gjorde et stort hærverk i Halland.

4.

Svein het en mann, sønn til Harald Flette, dansk av ætt. Han var en veldig viking og en stor stridsmann, djerv som noen, en ættstor mann i sitt land. Han hadde vært med kong Håkon. Da Håkon var død, hadde Steigar-Tore ingen tro på at han kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, om han fikk makt over hele landet, på grunn av det han hadde gjort, og den motstand han hadde satt i verk mot kong Magnus. Så la Tore og Svein og deres venner opp råd, som etterpå fikk framgang, de reiste en flokk med den hjelp og det mannskapet Tore hadde. Men fordi Tore da var en gammel og tungfør mann, tok Svein styringen over flokken og høvdingnavn. Denne planen var flere høvdinger med på. Den gjæveste av dem var Egil, sønn til Aslak på Folland. Egil var lendmann, han var gift med Ingebjørg, datter til Ogmund Torbergsson og søster til Skofte fra Giske. Skjalg het en rik og mektig mann, som også kom med i flokken.
Dette nevner Torkjell Hamarskald i Magnus-dråpa :

Stor i hugen Tore
samlet i lag med Egil
vidt og bredt sine flokker;
noen fordel vant de ikke.
Om venner til Skjalg jeg spurte
at skade lei de en gang
da lendmenn mot krigerfyrsten
løftet stein de ikke klarte.

Tore og de andre samlet flokken på Opplanda, og kom ned til Romsdal og Sunnmøre og fikk seg skip der. Og så seilte de nord til Trondheimen.

5.

Sigurd Ullstreng het en lendmann ; han var sønn til Lodin Viggjarskalle. Han samlet folk med hærpil da han fikk vite om flokken til Tore og de andre, og stevnte alt det folk han fikk, til å møte på Viggja. Men Svein og Tore seilte også dit med sin hær og kjempet med Sigurd og hans mannskap, og de fikk seier og felte mange menn. Sigurd rømte og kom til kong Magnus. Tore og hans flokk tok til kaupangen og ble en stund der i fjorden, og dit kom det mange menn til dem. Kong Magnus fikk høre om dette og samlet straks en hær og seilte nord til Trondheimen. Da han kom inn i fjorden, og Tore og de som var med ham, fikk høre det, de lå da ved Høvringen og skulle til å seile ut av fjorden, rodde de til Vagnvikstrand og gikk i land der og kom nord i Teksdal i Seljekverve, og Tore ble båret over fjellet på ei båre. Så fikk de tak i noen skip og fór nord til Hålogaland. Kong Magnus tok etter dem så snart han var ferdig i Trondheimen. Tore og de andre reiste helt nord til Bjarkøy. Jon og hans sønn Vidkunn rømte. Tore-flokken røvet alt løsøre og brente garden og et godt langskip som Vidkunn eide. Da skipet brant og veltet til siden, sa Tore : <Mer til styrbord, Vidkunn.>
Da ble dette diktet :

Midt på Bjarkøy brenner
beste garden jeg vet om.
Ilden spraker. Nei, Tore
aldri gjør noe nyttig.
Ikke kan Jon når det kvelder,
klage at ild og ran manglet.
I flammer står nå garden,
og røyken farer mot himmelen.

6.

Jon og Vidkunn reiste dag og natt like til de møtte kong Magnus. Svein og Tore styrte også sørover og herjet vidt og bredt på Hålogaland. Da de lå i den fjorden som heter Harm, fikk de se kong Magnus kom seilende. Tore- flokken syntes ikke de hadde mannskap nok til å kjempe, og de rodde unna og rømte. Tore og Egil rodde til Hesstun, men Svein rodde ut til havs, og noen av flokken rodde inn i fjorden. Kong Magnus styrte etter Tore og Egil. Da skipene rente mot hverandre ved landingen, stod Tore i framrommet på skipet. Da ropte Sigurd Ullstreng til ham : <Er du rask, Tore ?> Tore svarte : <Rask i hendene, men skrøpelig i føttene.> Da tok flokken til Tore og Egil til å rømme helt opp på land, men Tore ble fanget. Egil ble også tatt til fange, fordi han ikke ville renne fra kona si. Kong Magnus lot føre begge to ut på Vambarholm. Da Tore ble leid opp, sjanglet han på føttene. Da sa Vidkunn : <Mer til babord, Tore !> Så ble Tore ført til galgen ; da sa han :

Fire feller var vi
fordum; èn ved styret.

Og da han gikk til galgen, sa han : <Vonde er vonde råd.> Så ble han hengt ; da galgetreet slo opp, var Tore så tung at halsen ble slitt av, og kroppen falt til jorda. Tore var en svært tung mann, både høy og diger. Egil ble også ført til galgen ; men da kongens treller skulle henge ham, sa han : <Ikke skulle dere henge meg, for hver og en av dere fortjener mer å bli hengt,> slik som det ble kvedet :

Hørt har jeg, herlige kvinne,
at Egil fikk høve å nevne
at kongens uærlige treller
et sanningsord, skulle jeg mene.
Han sa at svinge i galgen
sikkert hver en av dem bedre
enn han hadde gjort seg fortjent til.
For hardt ble en krigsmann rammet.
 

Egil henges.

Kong Magnus satt ved sida av da de ble hengt, og han var så harm at ingen av mennene hans var så djerv at han torde be om fred for dem. Da Egil dinglet i galgen, sa kongen : <Ille hjelper gode frender deg i nød.> Av dette kunne en se at kongen gjerne ville de skulle ha bedt ham om at Egil skulle få leve.
Så sier Bjørn Krepphendt :

Sogningers snare herre
sverdet på Harmfjorden farget
i blodet til opprørsflokken.
Ulven fikk varmt kjøtt å ete.
Du har hørt på hva kongen
tok hevn for drottensviket.
Slik gikk det at hengt ble Tore.
For hærkongen lyktes ferden.

7.

Så seilte kong Magnus sør til Trondheimen ; der refste han strengt de menn som hadde gjort seg skyldige i forræderi mot ham. Han drepte noen og brente for andre.
Så sier Bjørn Krepphendt :

Den djerve ravnemetter
redd gjorde trønderflokken
da de merket at bålene herjet
i bygdene deres vidt om.
Jeg vet at kongen på én gang
tok livet av to herser.
Ulven ble ikke sulten.
Ørnen fløy til galgen.

Svein Haraldsson rømte først til havs og så til Danmark, og var der så lenge til han fikk forlik med kong Øystein Magnusson. Han gjorde forlik med Svein og gjorde ham til skutelsvein hos seg og holdt ham i vennskap og ære. Nå hadde kong Magnus riket alene ; han fredet godt for landet og ødela alle vikinger og ransmenn. Han var en rask mann, glad i hærferd og full av tiltak. I alle ting var han mer lik kong Harald sin farfar i lynne enn sin far.

8.

Kong Magnus gav seg på ferd ut av landet (1098) og hadde med seg en stor og vakker hær og gode skip. Med denne hæren styrte han vest over havet og først til Orknøyene. Han tok jarlene Pål og Erlend til fange og sendte begge øst til Norge, men satte sin sønn Sigurd etter til høvding over øyene og gav ham rådgivere. Så seilte kong Magnus med hæren sin til Suderøyene. Da han kom dit, tok han straks på å herje og brenne bygdene og drepe folket og røvet overalt der han fór. Landsfolket rømte unna til alle kanter, somme inn i Skottlandsfjordene og somme sør til Saltire eller ut til Irland. Noen fikk grid og lovte ham lydighet.
Så sier Bjørn Krepphendt :

Ilden over Ljodhus
leikte høyt mot himmelen.
Vidt om flyktet folket,
av husene steig flammen.
Kongen fór over Ivist
med ild og farget sverdet
i blod, bøndene måtte
miste liv og rikdom.

Ravnemetteren kom så
til Skid og skjente og brente.
Vargen glad sine tenner
på Tyrvist farget røde.
Grenlandskongen fikk mange
møyer i sør til å gråte.
Hell skotteskremmeren fulgte.
Folket på Myl flyktet.
 

9.

Kong Magnus kom med hæren sin til Den hellige øya ; der gav han grid og fred til alle menn og all deres eiendom. Folk forteller at han ville lukke opp den lille kolumkillekirken. Kongen gikk ikke inn, men lukket straks igjen kirkedøra og låste den, og sa at ingen siden skulle være så djerv å gå inn i kirken, og slik har det vært siden. Så seilte kong Magnus med hæren sin sør til Il og herjet og brente der. Da han hadde vunnet det landet, tok han til å seile sør om Saltire og herjet på begge sider, på Irland og på Skottland ; slik fór han med hærskjold overalt sør til Man og herjet der som andre steder.
Så sier Bjørn Krepphendt :

På slette Sandøy førte
den snare konge skjoldet.
Over Il stod røyk mot himmelen
da kongsmenn økte brannen.
Sønnafor Santire
sank folket under sverdegg.
På Man lot djerve krigsmann
mange falle siden.

Logmann het en sønn til Gudrød Suderøykonge. Logmann var satt til å verge landet på Nordøyene. Men da kong Magnus kom til Suderøyene med hæren sin, rømte Logmann unna for hæren, men ble på øyene. Til slutt tok kong Magnus' menn ham og skipsmannskapet hans da han ville rømme til Irland. Kongen lot ham sette i jern og satte vakt over ham. Så sier Bjørn Krepphendt :

I ingen krok var sikker
sønn til Gudrød lenger.
Trønderkongen fra landet
bort fikk Logmann drevet.
Den unge egdekongen
utfor nesene fanget
den rause kongesønnen,
da sverdene suste kraftig.

10.

Siden styrte kong Magnus med hæren til Bretland. Da han kom til Ongulsøysundet, kom det mot ham en hær fra Bretland, og to jarler var høvdinger over den, Huge Prude og Huge Digre. De la straks til slag, og det ble en hard strid. Kong Magnus skjøt med bue, men Huge Prude var brynjekledd overalt, så ikke noe annet var bart på ham enn øynene. Kong Magnus skjøt ei pil mot ham, og det gjorde også en håløygsk mann som stod ved siden av kongen. De skjøt begge på en gang. Den ene pila kom i neseskjermen på hjelmen, så den ble bøyd ut til den ene sida. Men den andre pila kom i øyet på jarlen og fløy tvert gjennom hodet, og den pila ble reknet for å komme fra kongen. Der falt Huge jarl, og så flyktet bretene ; de hadde mistet mange folk.
Så sier Bjørn Krepphendt :

I Ongulsund høvdingen voldte
at Huge Prude lot livet;
der våpen fòr fram og tilbake,
fort fløy pila fra buen.

Dessuten ble dette kvedet :

På brynjene pilene klirret,
kongen skjøt med styrke.
Egdekongen buen spente;
blod skvatt på hjelmen.
Mot skjoldene fór piler,
og fienden falt i kampen.
Men hordekongen drepte
i harde striden jarlen.

Kong Magnus fikk seier i dette slaget ; og da la han under seg Ongulsøy, slik som konger i Norge før hadde vunnet seg rike mot sør. Ongulsøy er tredjeparten av Bretland. Etter dette slaget snudde kong Magnus med hæren og seilte først til Skottland. Da fór det menn mellom ham og Melkolm skottekonge, og de gjorde forlik seg imellom. Kong Magnus skulle ha under seg alle de øyene vest for Skottland som lå slik at en kunne fare mellom dem og fastlandet med roret fast på skipet. Men da kong Magnus kom nord til Saltire, lot han dra ei skute over Saltire-eidet, og seilte så av sted. Kongen sjøl satte seg i løftingen og holdt om styrestanga, og la på den måten under seg alt det land som da lå på babord. Saltire er et stort land og bedre enn de beste av Suderøyene så nær som Man. Det er et smalt eid mellom Saltire og sjølve Skottland ; der blir ofte langskip dradd over.

11.

Kong Magnus var på Suderøyene om vinteren ; da reiste mennene hans omkring i alle Skottlands-fjordene, innen- for alle øyer både bygde og ubygde, og la alt øyland under Norges konge. Magnus fikk Bjadmynja til sin sønn Sigurd, hun var datter til kong Myrkjartan Tjalvason, irekongen ; han rådde for Kunnakter. Sommeren etter reiste kong Magnus med hæren sin øst til Norge. Erlend jarl døde sottedød i Nidaros og er jordet der, og Pål jarl i Bergen. Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjæv lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre ; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.

12.

Steinkjell sveakonge døde omtrent på den tida de to Haralder falt. Håkon het den kongen som rådde for Svitjod etter ham. Siden var Inge, sønn til Steinkjell, konge ; han var en god og mektig konge, større og sterkere enn andre menn ; han var konge i Svitjod da Magnus var konge i Norge. Kong Magnus sa at grensa mellom landene fra gammelt av hadde gått slik at Göta älv hadde skilt mellom riket til sveakongen og riket til Norgeskongen, og siden Vänern til Värmland. Kong Magnus gjorde derfor krav på å eie alt det land som var vest for Vänern, det er Sunndal og Norddal, Vear og Vardynjar og alle Marker som hører til dem. Men da hadde det ligget under herredømmet til sveakongen i lang tid, og ble reknet til Västergötland i skatter. Og markmennene ville være under sveakongens herredømme som før. Kong Magnus rei fra Viken opp til Götaland med en stor og vakker hær ; da han kom til markbygdene, herjet han og brente, og slik fór han omkring i alle bygder. Folk gav seg under ham og svor landet til ham. Men da han hadde nådd opp til innsjøen Vänern, lei det ut på høsten. Da tok de på Kvaldens- øy, og der gjorde de en borg av torv og tømmer og grov et dike omkring. Da denne festningen var ferdigbygd, førte de mat og andre ting de kunne trenge, inn i den. Kongen satte tre hundre mann der, og høvdinger for dem var Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, og de hadde mannskap av beste slag. Så snudde kongen og drog tilbake til Viken.

13.

Da sveakongen fikk greie på dette, samlet han en hær, og det ordet gikk at han ville ri ned mot nordmennene ; men det drøyde med det. Da diktet nordmennene dette :

Altfor lenge somler
Inge Bakbrei å ri ut.

Men da isen la seg på Vänern, rei kong Inge med nesten tretti hundre mann. Han sendte bud til de nordmenn som satt i borgen, og bad dem fare bort med det hærfang de hadde, og tilbake til Norge. Men da sendemennene bar fram kongens ord, svarte Sigurd Ullstreng at Inge nok fikk finne på noe annet enn å vise dem bort som en bøling til hagen, og at han vel først fikk komme litt nærmere. Sendemennene bar disse ordene tilbake til kongen. Så fór Inge ut til øya med hele hæren. Da sendte han for andre gangen noen menn til nordmennene og bad dem fare bort; de skulle få ta med seg våpen, klær og hester, men la bli tilbake alt det gods de hadde røvet. De sa nei ; og så gikk de på og skjøt på hverandre. Kongen lot bære fram stein og stokker og fylle diket ; så lot han ta anker og binde fast til lange bjelker og føre det opp på tømmerveggen ; så kom det mange menn til og drog sund veggen. Etterpå bad nordmennene om grid, men kongen sa at de skulle gå ut våpenløse og uten ytterklær. Da de gikk ut, fikk hver av dem et slag med en lime. Med så gjort fór de bort og hjem igjen til Norge ; men alle markmennene gav seg nå under kong Inge igjen. Sigurd og Finn og deres folk drog til kong Magnus og fortalte ham om sin uferd.

14.

Straks om våren da isen gikk opp, tok kong Magnus med en stor hær øst til Elv og styrte opp den østre elvegrein og herjet alle steder i riket til sveakongen. Da han kom opp til foksene, gikk de opp på land fra skipene. Da de kom over ei elv som er der, kom det imot dem en hær av gøter, og det ble slag. Nordmennene lå under og kom på flukt, og mange av dem ble drept ved en foss. Kong Magnus flyktet, men gøtene fulgte etter og drepte så mange de kunne komme over. Kong Magnus var lett å kjenne, stor som han var. Han hadde en rød våpenkjole over brynja, silkegult hår som falt ned over akslene. Ogmund Skoftesson rei på den andre sida av kongen ; han var en stor og vakker mann. Han sa : <Gi meg kjolen, konge.> Kongen svarte : <Hva skal du med kjolen ?>  <Jeg vil ha den,> sa han, <du har gitt meg større gaver.> Det var slikt lende der at det var store, slette voller, så gøter og nordmenn hele tida så hverandre. Men så kom det kleiver og skogkratt som tok bort utsikten. Da gav kongen Ogmund kjolen, og han tok den på seg. Etterpå rei de fram på vollene, og da tok Ogmund og mennene hans av på en tverrveg. Da gøtene så det, trodde de det var kongen, og så rei de alle etter dit. Da rei kongen sin veg til skipet, men Ogmund kom med nød og neppe unna ; likevel kom han uskadd til skipene. Så styrte kong Magnus nedover Göta älv og så nord til Viken.

15.

Sommeren etter (1101) ble det avtalt kongsstevne ved Konghelle i Elv, og dit kom Magnus, Norges konge, og Inge sveakonge og Eirik Sveinsson danekonge ; til stevnet hadde de avtalt trygd for hverandre. Da tinget var satt, gikk kongene fram på vollen fra de andre og taltes ved en liten stund. Så gikk de tilbake til mennene sine, og da ble det gjort det forlik at hver av dem skulle ha det riket som deres fedre hadde hatt før dem. Hver av kongene skulle godtgjøre sine egne menn det de hadde lidd ved krigsran og mannskade ; siden skulle kongene jamne ut dette seg imellom. Kong Magnus skulle få Margret, datter til kong Inge. Hun ble siden kalt Fredkolla. Det sa folk at ingen hadde sett gjævere høvdinger enn alle disse tre. Kong Inge var størst og sterkest, og han så mest høvdingslig ut. Kong Magnus så djervest og raskest ut, men kong Eirik var den vakreste. Alle var de vakre menn og store og gjæve og talte godt. Da de var ferdige, skiltes de.

16.

Kong Magnus fikk Margret til dronning. Hun ble sendt østfra Svitjod til Norge med et gjævt følge. Kong Magnus hadde i forvegen noen barn, som blir nevnt : Øystein het en av sønnene hans ; hans morsætt var lite gjæv. Den andre het Sigurd ; han var ett år yngre, Tora het hans mor. Den tredje het Olav og var mye yngre. Hans mor var Sigrid, datter til Sakse i Vik, en gjæv mann i Trondheimen ; hun var kongens frille.
 Så sier folk at da kong Magnus kom fra vesterviking, hadde han og mange av hans menn de skikker og den kles- drakt som var blitt brukt i vesterlandene. De gikk med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper. Da kalte folk ham Magnus Berrføtt eller Berrbein. Somme kalte ham Magnus den høye, og somme Styrjaldar-  Magnus. Han var høyere enn andre menn. Det ble gjort et merke etter høyden hans på Mariakirken i kaupangen, den kirken som kong Harald hadde latt bygge. Ved norddøra der er det hogd inn tre kors i steinveggen ; det ene viste høyden til Harald, det andre til Olav, og det tredje til Magnus ; merket ble satt der de hadde lettest for å kysse. Øverst var Haralds kors, lengst nede var korset til Magnus, men Olavs var like nær begge.

17.

Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus ; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene hans aldri på en gang skulle være i kongens vold ; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa at det var klart han var så pass klok, at, sier han, <jeg ikke vil trette med deg om denne saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på forfedrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.> Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mykere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.

18.

Siden kom Finn til kongen og talte med ham og bad ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn : <Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss enn du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.> Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.

19.

Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og bad kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund : <Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten ; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrene mine, dersom jeg får rå.> Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.

20.

Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg klar til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Finn og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig seint ferdige ; om høsten seilte de til Flandern og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland, og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte ; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem ; han døde på Sikiløy. Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn ; denne ferden ble kjent vidt og bredt.

21.

Det hendte i kaupangen der kong Olav hviler, at det kom ild opp i et hus i byen, og brannen bredte seg vidt omkring. Da ble kong Olavs skrin båret ut av kirken og satt imot ilden. Da kom det springende en tankeløs og uklok mann ; han slo til skrinet og truet den hellige mannen. Han sa da at nå ville nok alt brenne opp, både kirken og andre hus dersom han ikke hjalp dem med sine bønner. Nå lot den allmektige Gud kirken bli ubrent, men til den ukloke mann sendte han øyeverk natta etter, og han ble liggende der, like til den hellige kong Olav bad om miskunn for ham hos den allmektige Gud, og han ble helbredet i den samme kirken.

22.

Det hendte også i kaupangen at ei kvinne ble ført dit til kirken der kong Olav hviler. Hun var så vanskapt at hun var sammenkrøkt slik at begge føttete lå bøyd opp mot setet. Da hun ustanselig holdt på med bønner og hadde kalt gråtende på ham, så helbredet han henne da for den store vanhelse, så føtter og legger og andre lemmer rettet seg ut av bøyningen, og hvert ledd og lem kunne siden bli brukt på rette måten. Før hadde hun ikke kunnet krype dit, men derifra gikk hun frisk og glad til heimen sin.

23.

Kong Magnus rustet seg til å fare fra landet med en stor hær. Da hadde han vært konge i Norge i ni år. Så fór han vestover havet (1102) med den vakreste hær som til var i Norge. Med ham fulgte alle stormenn som var i landet : Sigurd Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, Øyvind Olboge, kongens stallare, Ulv Ranesson, bror til Sigurd, og mange andre stormenn. Med hele denne hæren tok kongen vest til Orknøyene og hadde med seg derifra sønnene til Erlend jarl, Magnus og Erling. Så seilte han til Suderøyene. Da han lå ved Skottland, sprang Magnus Erlendsson over bord fra kongsskipet om natta og svømte til lands, kom seg siden opp i skogen og kom fram til skottekongens hird. Kong Magnus styrte med hæren til Irland og herjet der. Da kom kong Myrkjartan ham til hjelp med en stor hær, og de vant mye av landet, Dublin og Dublinskir. Om vinteren var kong Magnus oppe i Kunnakter hos kong Myrkjartan. Han satte menn til å styre det landet han hadde vunnet. Da det ble vår, tok kongene med hæren sin vest til Ulster og holdt mange slag der, og vant landet. De hadde vunnet mesteparten av Ulster. Da fór Myrkjartan hjem til Kunnakter.

24.

Kong Magnus gjorde i stand skipene sine og tenkte å reise øst til Norge. Han satte sine menn til å styre landet i Dublin. Han lå ved Ulster med hele hæren sin, og de var seilklare. De syntes de trengte til slaktefe, og kong Magnus sendte noen menn til kong Myrkjartan med bud om at han skulle sende ham  slaktefe, og han fastsatte en dag da det skulle komme, og det var dagen før bartolomeusmesse (23. august 1103) , dersopm sendemennene kom uskadd fram. Men aftenen før messedagen var de ikke kommet ; messedagen da sola rant, gikk kong Magnus på land med størstedelen av hæren, og gikk opp fra skipene og ville leite etter mennene sine og slakte- feet. Det var vindstille og solskinn ; vegen gikk over myrer og sumper ; det var lagt klopper over, og på begge sider var det småskog. Da de kom lenger fram, kom de til en høy bakke, og derfra kunne de se langt. Da fikk de se en stor støvsky oppe i landet ; de talte seg imellom om dette kanskje kunne være irehæren, men noen sa at det nok var mennene deres med slaktefe. Nå gjorde de holdt der.
 

Kong Magnus går i land med hæren.

 Da sa Øyvind Olboge : <Konge,> sa han, <hva mening har du med denne ferden ? Uvarsomt synes jeg du farer fram ; du vet at irerne er svikfulle. Tenk nå ut et godt råd for hæren.> Da sa kongen : <La oss fylke mannskapet vårt, og være rede om dette er svik.> Så ble hæren fylket ; kongen og Øyvind gikk fram for fylkingen. Kong Magnus hadde hjelm på hodet og rødt skjold, og på det var innlagt en løve i gull. Han hadde spent på seg et sverd som het Leggbit ; det hadde hjalt av hvalrosstann, og handtaket var viklet med gulltråd, et ypperlig våpen. Han hadde spyd i handa ; over skjorta hadde han ei rød silketrøye ; i den var en løve innsydd foran og bak med gul silke. Det sa folk at de ikke hadde sett djervere eller kjekkere mann. Øyvind hadde også rød silketrøye helt på samme måte som kongen. Han var også en stor og vakker mann og en stor hærmann.

25.

Da støvskya kom nærmere, kjente de sine egne menn, og de kom med mye slaktefe som irekongen hadde sendt dem, og han holdt helt ut sitt ord til kong Magnus. Så snudde de ned igjen til skipene, og da var det middagstid. Men da de kom ut på myrene, gikk det smått for dem i blautmyra. Da stormet en hær av irer fram fra hver skog- snipp og gav seg straks i kamp ; nordmennene fór spredt, og det falt snart mange av dem. Da sa Øyvind : <Konge,> sa han, <det går uheldig med hæren vår, la oss nå fort finne på et godt råd.> Kongen sa : <La blåse med hærblåst hele hæren under merkene, og det mannskap som er her, skal stille seg i skjoldborg, og så får vi dra oss baklengs ut over myrene. Siden har det ingen nød når vi kommer på slettelandet.>
 Irerne skjøt djervt, likevel falt det tjukt av dem ; men alltid kom det en mann i manns sted. Da kongen var kommet til det nederste diket, var det stort uføre, og bare få steder var det til å komme over ; der falt det en mengde nordmenn. Da ropte kongen på Torgrim Skinnlue, som var hans lendmann fra Opplanda. Han bad ham fare over diket med sin flokk, <så skal vi verge dere så lenge, så dere ikke skal li noen skade. Etterpå skal dere gå ut på den holmen som ligger der, og skyte på dem mens vi går over diket ! For dere er gode buemenn.> Da Torgrim og mennene hans hadde kommet over diket, kastet de skjoldene på ryggen og rente ned til skipene. Da kongen så det, sa han : <Umandig skilles du fra kongen din. Uklok var jeg da jeg gjorde deg til lendmann og gjorde Sigurd Hund utleg. Aldri ville han ha fart slik at.> Kong Magnus fikk et sår ; det var en som stakk et spyd gjennom begge lårene like over knærne. Han greip skaftet mellom føttene, brøt det av og sa : <Slik bryter vi hver leggsperre, karer.>
 Kong Magnus fikk et hogg på halsen av ei øks, og det ble banesåret hans. Da flyktet de som var tilbake. Vidkunn Jonsson bar sverdet Leggbit og kongens merke til skipene. De som sist flyktet, var han og Sigurd Ranesson og Dag Eilivsson. Sammen med kong Magnus falt Øyvind Olboge, Ulv Ranesson og mange andre stor- menn. Det falt mange nordmenn der, likevel mange flere av irerne. De nordmenn som kom seg unna, reiste bort straks om høsten. Erling, sønn til Erlend jarl, falt i Irland sammen med kong Magnus. Da den hæren som hadde flyktet fra Irland, kom til Orknøyene, og Sigurd fikk vite at hans far kong Magnus hadde falt, bestemte han seg straks til å reise med dem, og om høsten seilte de øst til Norge.

26.

Magnus var konge over Norge i ti år ; i hans dager var det god fred innenlands, men folk hadde det slitsomt, og de hadde mange utlegg på grunn av leidangsferdene hans. Kong Magnus var så vennesæl blant sine menn som noen kunne bli ; bøndene derimot syntes han var hard. Folk hermer et ord etter ham når vennene hans sa at han ofte fór uvarlig når han herjet utenlands. Da sa han så : <Konge skal en ha til ære og ikke til langt liv.> Kong Magnus var bortimot tretti år da han falt. Vidkunn drepte den mann i slaget som var banemann til kong Magnus. Da flyktet Vidkunn, og han hadde fått tre sår. Derfor viste sønnene til kong Magnus ham stort vennskap.
 
 

----

til toppen

Frem til neste

Home