Syvårskrigen.
Den nordiske syvårskrig. 1563 - 1570
mellom
Danmark og Sverige
Krigen hadde sitt utgangspunkt i Sveriges trang til åpning til
havet, Danmarks lyst til å fornye Kalmarunionen, og striden om områdene
ved Finskebukta. Danmarks allierte var Polen og Hanseatene i Lübeck.
Krigen startet i Østersjøen og danskene som var overlegne
til sjøs, inntok og ble herrer i Älvsborg. Svenskene, med den
franske hærføreren Claude Collart vendte seg mot Norge
og inntok og holdt Trondhjems len en kort stund, men ble angrepet og omringet
av en norsk styrke fra Bergen, ledet av Erik Munk, og måtte overgi
seg 22. mai. 1564. Svenskene trengte i 1567 langt inn i det sør-
østlige Norge som ble sterkt herjet og brannskattet, bl.a. Hamar
domkirke. Befolkningen langs begge sider av grensen hadde inngått
avtale om bondefred, med fri handel og fritt samkvem, og hadde stor uvilje
mot krigen. Det er kanskje ikke så rart, da den bofaste meget sjelden
eller aldri har hatt noen fordel av krig hverken med naboen eller
fjernere herrer.
Erik XIV av Sverige som hadde besteget tronen i 1560, bar på
en gryende sinnsykdom og må ta en god del av skylden for krigens
gang og utgang. Hans yngre brødre Johan og Karl fikk ham avsatt
i jan.1569.
I Danmark hadde Frederik II blitt konge 1559, tok del i Ditmarskens
erobring samme år og gikk til krig mot Sverige med stor lyst og lidenskap.
Krigen ble en stor skuffelse for ham, ingen av hans forhåpninger
gikk i oppfyllelse; Kalmarunionen var stendød og kunne ikke gjenoppstå.
Freden, som ble undertegnet i Stettin 1570, ble likevel en stor diplomatisk
seier for Danmark Sverige måtte betale store løsepenger for
Älvsborg, og måtte gi slipp på de besatte områder
i Norge.
Home