Hakedal Jernverk.

I540 - 1869

 

   Året 1538 ble det  gjort et drivverdig  malmfunn på åsen ved Grua. Om det ikke var på direkte ordre fra kongen i København, er  det  nærliggende å tro at storbøndene på Hadeland søkte etter et vassdrag  med årviss vannføring for å drive  blåsebelger og hammere. Den første tiden het det jo også Hadelands Jernverk. Nærmeste sted som ga  nok vann var etter sammenløpet av Ela og Vesleelva i Hakedalselva. På grunn av ugunstig klima og  jordsmonn, var Hakedal et ødeland etter Svartedauen  med  gjengrodde og fraflyttede garder, det var kun ett gardsbruk i drift - Nedre Kirkeby.
   Til å begynne med var nok produksjonen ganske beskjeden,  frakten av malmen måtte foregå på vintervei eller med kløv. Før masovnens tid ble malmen smeltet med såkalt rennherd, etter først å ha blitt røstet ved gruvene.
Jernverket er nevnt i et kongebrev allerede i 1556 der kong Christian III gir beskjed til stattholderen i Norge om at  jernlenker skal bringes ned fra verket i Hakedal. Det tyder på at driften må ha pågått en stund.  Danmark var uten malmer og med et fiendlig Sverige ble interessen for Norge ganske forståelig, særlig når vi kjenner kongens gryende lyst til å gjennopplive Kalmarunionen. Etter denne ene opplysningen blir ikke jernverket nevnt før i 1620-åra, og vi kan bare gjette oss til hvordan de første årene forløp.
   Garden var den første (etter Kirkeby) som ble ryddet i Hakedal etter Svartedauen og fikk navnet Hytten etter det tyske Hütte, i betydning smeltehytte, den første vi kjenner som er nevnt: Alv, bruker 1593 - 1601.
   Etter sølvfunnet i Sandsvær og driften var satt i gang i 1624 ble de norske jernhyttene overdratt til kompanier med sølvverket som overinstans for bergverkssaker. Kongen, Christian IV, ville vel effektivisere driften og spesialiserte de enkelte verk til å produsere for den forestående krig. Kompaniet i Akershus besto av Hakedal, Fossum, Bærum og Eidsvoll verk med Herman Krefting fra Bremen og Johan Post fra København som bestyrere.. Kompaniet skulle ikke bare produsere etter kongens bestilling, men også til sivilt bruk så som ovner, hakker, spader, ljåer, spiker o.s.v. Under prøvedriften i 1621 - 1623 arbeidet det 14 mann på Hakedal verk. I tillegg kom hoggere, kullbrennere og ikke minst kjørere, altså en betydelig arbeidstokk som må ha tilskyndet nyrydding på nærliggende ødegarder. Etter prøvedriften ble nå produksjonen innstillet, selv om muligens produksjonen gikk på sparebluss til en ny eier viste sin interesse i 1641, med  betydelige kongelige privilegier. De første 4 år skulle det ikke svares avgift og de 10 nærmeste av kronens garder ble konfiskert, brukerne skulle få bygselpengene sine igjen. Han, Laurits Richardssøn, må på tross av de fordelaktige privilegier innstille all drift i løpet av 1648 og  verket blir lagt øde fram til 1697. Altså 50 år  uten drift av jernverket -! Garden ble drevet som før.
   Etter å ha kommet i Laurits Robsahms eie og med nye privilegier, begynner en  ny periode ved verket. Det ble gjort funn av bedre malm i Hellerudåsen og  sammen med kortere frakt og  stor etterspørsel (den store nordiske krig ), blir dette en glansperiode for verket. Vi gjør også regning med at  masovnen blir konstruert og satt i drift tidlig i denne periode. Det største problemet var naturligvis driftskapitalen.Ved den egentlige jernverkstid begynnelse var Norge et kapitalfattig bondeland. Folket manglet de tekniske forutsetninger for å drive industri. Etter at kongen hadde gitt opp på grunn av dårlig lønnsomhet, kom det utenlandsk kapital inn i de norske jernverk. Det var innflytterfamilier som tok initiativet, folk fra Danmark, Tyskland, Holland, Frankrike og England satset; vi står i stor gjeld til disse familier.
   Det neste problemet som reiste seg var råstofftilgangen. Jernfremstillingen måtte baseres på malmbryting i berg, men det kom meget snart til et punkt da malmen måtte fraktes langveisfra. Det var ingen mangel på malmholdig berg i Norge, gruber ble drevet på forskjellige steder i landet. Til å begynne med fikk en rekke av jernverkene i Akershus og Buskerud sin malm helt eller delvis fra de tallrike forekomster langs grensen av det såkalte Oslo feltets eruptiver.Det er disse forekomster vi har i Feiring, Eidsvoll, Gjerdrum, Hakedal, Bærum, Lier, Eiker og i nærheten av Skien.  Det store problemet var forskjellen i kvaliteten på malmen, den fordret stor kyndighet  om resultatet skulle bli tilfredstillende. Senere kom de store felt ved Ulefoss, Kragerø og Arendal inn i bildet. Særlig kom Arendalfeltet til å dominere; mot slutten av jernverkstiden var det knapt et eneste av de norske jernverk som ikke var avhengig av malmen fra Arendal.  Malmen var dog ikke den største utgiftspost. Man kan undres over at det ikke ble større jernverkskonsentrasjon i Arendals distriktet, hvor den beste og det meste av malmen var å finne.
   Det største problemet og minimumsfaktoren som fra første stund reiste seg var trekulltilgangen. Verkene var avhengig av bøndenes samarbeidsvilje og tilliggende skoger av tilstrekkelig utstrekning. I tillegg til mileveden trengtes det til jernfremstillingen også mye setteved og røstved. Utbryting av malmen foregikk for en stor del med fyrsetting, svartkrutt til malmbryting ble ikke vanlig før ut på 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet viser beregninger at jernverkene la beslag på gjennomsnitt ca. 400 000 m3., mesteparten trekull. Til sammenligning kan nevnes at i Sverige var trekullforbruket på slutten av 1800-tallet, 25 år etter at de norske verk var nedblåst, ca. 4 millioner m3.!
   De fleste garder i nordre del av Hakedal tilhørte verket.  De få selveiende bøndene var for en stor del uvillige til å arbeide for verket, det var i første rekke mer å tjene på skurtømmeret, selv om flere var sysselsatt med kjøring av malm og kull.
   På  1700-tallet skiftet verket eier flere ganger. Jens Moss, eier 1773 - 1793, lot verket forfalle. Han solgte til Bernt Anker, som tok det opp igjen. Etter Bernt Ankers død i 1805, ble det drevet av "Det Ankerske Fideicommis" til dette ble oppløst og eiendommen i 1822 ble overtatt av Peder Anker. Etter hans død i 1824, overtok hans svigersønn grev Wedel Jarlsberg, som Greveveien har sitt navn etter. Det fortelles at i 1830 var tallet på hester som trafikkerte Greveveien : 27 fra Hakedal, 39 fra Hadeland, Nannestad, Holter, og Gjerdrum, 28 fra Verket og Haug i Nittedal og 11 fra egne leilendinger, en betydelig arbeidsstyrke etter datidens forhold. Anker hadde latt bygge en stangjernshammer på Rotnes som 1830 fremdeles var i drift. Et par år før ble en ny stangjernshammer bygget i Hakedal og denne sammen med hammeren i Maridalen gikk så lenge jernverket var i drift.
   Det som i første rekke skulle ta livet av jernverket i Hakedal etter vel 300 års drift, var den nye måten å fremstille jern på. Henry Bessemer patenterte sin nye metode for å fremstille rujern i 1855, og i løpet av 1860 årene slo den avgjørendeigjennom.                                                          I Sverige fortsatte man trekullsdriften stort sett århundret ut. Det var nok ikke bare Bessemer og koksen som tok knekken på våre jernverk, men en kombinasjon av sagtømmer, treforedling og skipsfart som ble avgjørende. Treet var for verdifullt til å brenne kull av.
   Masovnen i Hakedal ble siste gang nedblåst 1869.

-----

 

Home