Året 1538 ble det gjort et
drivverdig malmfunn på åsen ved Grua. Om det ikke var på direkte ordre fra
kongen i København, er det nærliggende å tro at storbøndene på
Hadeland søkte etter et vassdrag med årviss vannføring for å drive
blåsebelger og hammere .
Nærmeste sted som ga nok vann var etter sammenløpet av Ela og Vesleelva i Hakedalelva. Den første tiden het det jo også Hadelands
Jernverk
På grunn av ugunstig klima og jordsmonn, var Hakedal et
ødeland etter Svartedauen med gjengrodde og
fraflyttede garder, det var kun ett gardsbruk i drift - Nedre Kirkeby.
Til å begynne med var nok produksjonen ganske
beskjeden, frakten av malmen måtte foregå på
vintervei eller med kløv. Før masovnens tid ble malmen
smeltet med såkalt rennherd, etter først å ha blitt
røstet ved gruvene. Jernverket er nevnt i et kongebrev
allerede i 1556 der
kong Christian
III gir beskjed til stattholderen i Norge om at jernlenker skal
bringes
ned fra verket i Hakedal. Det tyder på at driften må ha
pågått en stund. Danmark var uten malmer og med et
fiendlig
Sverige ble interessen for Norge ganske forståelig, særlig
når vi kjenner kongens gryende lyst til å gjennopplive
Kalmarunionen. Etter denne ene opplysningen blir ikke
jernverket
nevnt før i 1620-åra, og vi kan bare gjette oss til
hvordan de første årene forløp.
Garden var den første (etter Kirkeby) som ble
ryddet i Hakedal etter Svartedauen og fikk navnet Hytten etter det
tyske Hütte, i betydning smeltehytte, den første vi kjenner
som
er nevnt: Alv, bruker 1593 - 1601.
Etter sølvfunnet i Sandsvær og driften var
satt i gang i 1624 ble de norske jernhyttene overdratt til kompanier
med sølvverket som overinstans for bergverkssaker. Kongen,
Christian IV, ville vel effektivisere driften og spesialiserte de
enkelte verk til å produsere for den forestående krig.
Kompaniet i Akershus besto av Hakedal, Fossum, Bærum og Eidsvoll
verk med Herman Krefting fra Bremen og Johan Post fra København
som bestyrere.. Kompaniet skulle ikke bare produsere etter kongens
bestilling, men også til sivilt bruk så som ovner, hakker,
spader, ljåer, spiker o.s.v. Under prøvedriften i 1621 -
1623 arbeidet det 14 mann på Hakedal verk. I tillegg kom hoggere,
kullbrennere og ikke minst kjørere, altså en
betydelig arbeidstokk som må ha tilskyndet nyrydding på
nærliggende
ødegarder. Etter prøvedriften ble nå produksjonen
innstillet, selv om muligens produksjonen gikk på sparebluss til
en ny eier viste sin interesse i 1641, med
betydelige kongelige privilegier. De første 4 år skulle
det ikke svares avgift og de 10 nærmeste av kronens garder ble
konfiskert, brukerne skulle få bygselpengene sine igjen. Han,
Laurits Richardssøn,
må på tross av de fordelaktige privilegier innstille all
drift i løpet av 1648 og verket blir lagt øde fram
til 1697. Altså 50 år uten drift av jernverket -!
Garden ble drevet som før.
Etter å ha kommet i Laurits
Robsahms eie og med nye privilegier, begynner en ny periode ved
verket. Det ble gjort funn av bedre malm i Hellerudåsen og
sammen med kortere frakt og stor etterspørsel (den store
nordiske krig ), blir dette en glansperiode for verket. Vi gjør
også regning med at masovnen blir konstruert og satt i
drift tidlig i denne periode. Det største problemet var
naturligvis driftskapitalen.Ved den egentlige jernverkstid begynnelse
var Norge et kapitalfattig bondeland. Folket manglet de tekniske
forutsetninger for å drive industri. Etter at kongen hadde gitt
opp på grunn av dårlig lønnsomhet, kom det
utenlandsk kapital inn i de norske jernverk. Det var innflytterfamilier
som tok initiativet, folk fra Danmark, Tyskland, Holland, Frankrike og
England satset; vi står i stor gjeld til disse familier.
Det neste problemet som reiste seg var
råstofftilgangen. Jernfremstillingen måtte baseres på
malmbryting i berg, men det kom meget snart til et punkt da malmen
måtte fraktes langveisfra. Det var ingen mangel på
malmholdig berg i Norge, gruber ble drevet på forskjellige steder
i landet. Til å begynne med fikk en rekke av jernverkene i
Akershus og Buskerud sin malm helt eller delvis fra de tallrike
forekomster langs grensen av det såkalte Oslo feltets
eruptiver.Det er disse forekomster vi har i Feiring, Eidsvoll,
Gjerdrum, Hakedal, Bærum, Lier, Eiker og i nærheten av
Skien. Det store problemet var forskjellen i kvaliteten på
malmen, den fordret stor kyndighet om resultatet skulle bli tilfredstillende. Senere kom de store felt ved Ulefoss, Kragerø
og Arendal inn i bildet. Særlig kom Arendalfeltet til å
dominere; mot slutten av jernverkstiden var det knapt et eneste av de
norske jernverk som ikke var avhengig av malmen fra Arendal.
Malmen var dog ikke den største utgiftspost. Man kan undres over
at det ikke ble større jernverkskonsentrasjon i Arendals
distriktet, hvor den beste og det meste av malmen var å finne.
Det største problemet og minimumsfaktoren som fra
første stund
reiste seg var trekulltilgangen. Verkene var avhengig av
bøndenes samarbeidsvilje og tilliggende skoger av tilstrekkelig
utstrekning. I tillegg til mileveden trengtes det til
jernfremstillingen også mye setteved og røstved. Utbryting
av malmen foregikk for en stor del med fyrsetting, svartkrutt til
malmbryting ble ikke vanlig før ut på 1800-tallet.
På slutten av 1700-tallet viser beregninger at jernverkene la
beslag på gjennomsnitt ca. 400 000 m3., mesteparten trekull. Til
sammenligning kan nevnes at i Sverige var trekullforbruket på
slutten av 1800-tallet, 25 år etter at de norske verk var
nedblåst, ca. 4 millioner m3.!
De fleste garder i nordre del av Hakedal tilhørte
verket. De få selveiende
bøndene var for en stor del uvillige til å arbeide for
verket, det var i første rekke mer å tjene på
skurtømmeret, selv om flere var sysselsatt med kjøring av
malm og kull.
På 1700-tallet skiftet verket eier flere
ganger. Jens Moss, eier 1773 - 1793, lot verket forfalle. Han solgte
til Bernt Anker, som tok det opp igjen. Etter Bernt Ankers død i
1805, ble det drevet av "Det Ankerske Fideicommis" til dette ble
oppløst og eiendommen i 1822 ble overtatt av Peder Anker. Etter
hans død i 1824, overtok hans svigersønn grev Wedel
Jarlsberg, som Greveveien har sitt navn etter. Det fortelles at i 1830
var tallet på hester som trafikkerte Greveveien : 27 fra Hakedal,
39 fra Hadeland, Nannestad, Holter, og Gjerdrum, 28 fra Verket og Haug
i Nittedal og 11 fra egne leilendinger, en betydelig arbeidsstyrke etter
datidens forhold. Anker hadde latt bygge en
stangjernshammer på Rotnes som 1830 fremdeles var i drift. Et par
år før ble en ny stangjernshammer bygget i Hakedal og
denne sammen med hammeren i Maridalen gikk så lenge jernverket
var i drift.
Det som i første rekke skulle ta livet av
jernverket i Hakedal etter vel 300 års drift, var den nye
måten å fremstille jern på. Henry Bessemer patenterte
sin nye metode for å fremstille rujern i 1855, og i løpet
av 1860
årene slo den avgjørende igjennom. I Sverige fortsatte man
trekullsdriften stort sett århundret ut. Det var nok ikke bare Bessemer og koksen som tok knekken på våre jernverk, men en
kombinasjon av sagtømmer, treforedling og skipsfart som ble
avgjørende.
Treet var for verdifullt til å brenne kull av.
Masovnen i Hakedal ble siste gang nedblåst 1869.
-----