Del 7

1241 - 1263

Hertug Skule har falt for eget grep og vårbelgene er beseiret.

Kong Håkon får vite om Skules død.

Etter disse store hendingene vi har fortalt om nå en stund, reiste birkebeinene bort fra Nidaros, de nordover på Helgeland som hadde hjemme der, og de sørover som kom derfra. En mann som het Stefan Tomasmåg reiste til kongen med brev fra Åsulv og hans menn.
   Da Stefan kom til Bergen, ble det sagt fra til kongen at det var kommet en mann nordfra med brev fra Åsulv og hans menn. Kongen lot ham da kalle til seg, og da Stefan kom der, satt kongen i samme stue og i samme sete som vinteren før da Grim Keikan kom til ham. Stefan kom frem med brevet, og da kongen hadde lest det, tok han til orde: "Det er to store nyheter i dette brevet, og begge er vonde, den ene er at klosteret på Elgeseter er brent, den andre at min svigerfar Skule er død."
   Så ble det blåst til stevne, og kongen fortalte selv hirden hva som hadde hendt.

Kong Valdemar av Danmark døde.

Kong Håkon ble i Bergen sommeren etter disse hendingene og gjorde i stand til vintersete der og ble der om vinteren.
   Det var den tjuefjerde vinter han var konge.
Etter fasten om våren hendte i Danmark det store at kong Valdemar, sønn til Valdemar Knutssønn, døde. Han var den gjeveste konge i Nordlandene på den tid. Han hadde vært konge i Danmark i 39 år. Kong Erik, hans sønn, kom til makten etter ham, Erik hadde da alt vært konge i fem år sammen med sin far.

Matheus kom fra keiser Fredrik.

Våren etter seilte kong Håkon øst til Viken; han sendte Jon Tviskaven nord til Trondheim, og Jon tok Sigurd Hit av dage; Sigurd var vårbelg og hadde ikke søkt forlik med kongen. Da lot Gaut Jonsson drepe Arnfinn Tjovsson. Og våren før hadde Bjarne Mosesson drept Jatgeir skald i København. Han var kommet ovenfra Sverige og hadde hele tiden reist østre veien - som før skrevet - etter at Gunnar kongsfrende hadde tatt fra ham brevene i Helsingland.
   Kong Håkon reiste øst i Viken, og da han kom til Borg, møtte han Gregorius, sønn til herr Andres som var bror av kong Philippus. Gregorius fridde til Cecilia kongsdatter, kong Håkon opptok det godt, og giftermålet kom i stand noe senere.
   Kong Håkon reiste derfra til Konghelle og ville oppsøke sveakongen Erik, for svenskene klaget sterkt over at kong Håkon hadde brent i Vermland Kong Erik var da oppe i Götaland og ville ikke møte kong Håkon, men sendte sin svoger Birger til ham. Birger var gift med Ingebjørg, søster til kong Erik.
   Da kongen kom til Konghelle, kom det til ham en mann som het Matheus, han var sendt av keiser Fredrik og hadde med seg mange kostbare gaver. Det fulgte fem negere med ham.
   Kong Håkon seilte tilbake til Bergen om sommeren og ble der en stund utover høsten. Samme år døde pave Gregorius i Roma, og etter ham kom Innocentius.
   Den samme høsten tok Gizur Torvaldsson livet av Snorre Sturlason i Reykholt på Island. Kong Håkon seilte nord til Trondheim om høsten og var der om vinteren.
   Dette var den tjuefemte vinter han var konge.

Om kong Håkon.

Våren etter kom herr Gregorius sørfra over fjellet og holdt bryllup med fru Cecilia kongsdatter. Kongen ga et staselig bryllupsgilde. Så reiste han sørover til Bergen og var der om sommeren.
   Om høsten kom Orækja Snorrason fra Island; Kolbein unge og Gizur hadde tatt ham til fange og sendt ham østover. Han ga seg over til kong Håkon i Bergen, og kongen lot ham ikke være i unåde lenger fordi han hadde reist til Island uten lov. Men kongen sa likevel at han hadde fortjent mer enn sin far å dø for dette, og han sa at Snorre skulle ikke ha blitt drept - "om han hadde kommet til meg". Orækja kom til kongen og var hos ham om vinteren, og kongen var vennlig mot ham. Denne vinteren hadde kong Håkon sete i Bergen.
   Det var den tjuesjette vinter han var konge.
Kongen ble i Bergen om sommeren, og da høsten kom, ville han flytte øst til Viken og tenkte å være der om vinteren.
   Men kongen ble forsinket i Bergen, for han hadde mye å greie med der. Det kom menn til ham over havet vestfra og fra andre land; de hadde ærend hos ham, og han ble ikke ferdig før sent på høsten. Det ble storm, og da han kom utfor Rogaland, søkte han inn til Stavanger og ventet der en stund. Men da tok vinteren til, og været ble verre, han tok da heller det råd å vende tilbake til Bergen og bli der om vinteren.
   Det var den tjuesjuende vinter han var konge.

Sendemenn fra skottekongen.

Samtidig med at kong Håkon var konge i Norge, var Aleksander konge i Skotland, han var sønn av Vilhjalm skottekonge. Han var en stor høvding og svært glad i denne verdens ære. Han sendte menn vestfra Skotland til kong Håkon, de første var to biskoper. Det var deres ærend å få vite om kong Håkon ville gi opp det riket han hadde på Suderøyene, og som skottekongen sa at kong Magnus Berrføtt hadde tilegnet seg med urette fra hans frende skottekongen Melkolf.
   Men kongen svarte med å si at han visste at kongene Magnus og Melkolf var blitt enige om hvor stort rike nordmennene skulle ha i Skotland og de småøyene som hører til det. Han sa at skottekongen hadde ikke noen makt på selve Suderøyene, for kong Magnus vant dem fra kong Gudrød, og enda til sa kong Magnus at han da bare gikk etter sitt eget arveland.
   Da sendemennene hørte denne forklaringen, sa de at skottekongen ville kjøpe alle Suderøyene av kong Håkon og ba ham verdsette dem i brent sølv. Kong Håkon svarte som så at han ikke visste at han var i slik nød for sølv at han trengte å selge land.
   Med dette reiste sendemennene sin vei. Skottekongen prøvde ofte på dette og sendte mange bud, men de fikk ikke annet svar enn det vi nå har sagt.

Brev fra paven.

Samme sommer da kong Håkon var i Bergen og Orækja kom fa Island, kom også Gizur Torvaldsson til kong Håkon. Og samme sommer fikk Tordr Kakali lov til å seile til Island; han hadde hatt en bitter strid med Kolbein Arnorsson de tre vintrene han bodde i Vestfjordene.
   Da kong Håkon hadde hatt sete i Bergen to vintre, seilte han om våren nordover til Trondheim og var der en tid. Den våren kom abbed Bjørn hjem igjen. Han sendte noen menn i forveien til kong Håkon og ba om at han skulle få grid, og sa at han hadde gode nyheter å fortelle. Kongen ga ham vennlig sitt samtykke og ba ham komme så snart det passet ham.
   Da han kom til kong Håkon, hadde han hilsen med til ham fra paven og pavens velsignelse og et brev med så vakre ord at det vel nesten ikke er kommet et så godt brev til Norge fra paven. Abbeden ble hos kongen om sommeren. Da det led på, seilte kongen nordover i landet, og abbeden fulgte ham.
   Om høsten dro kongen helt øst til Viken. På denne tid døde biskop Orm i Oslo. Kong Håkon ble i Viken den vinteren. Abbed Bjørn reiste tilbake nordover og tenkte seg hjem til Munkholmen. Men han kom ikke lenger enn til Selja, der døde han.

Om kong Håkons kroning.

Dette var den tjueåttende vinter han var konge.
   Da kong Håkon hadde tenkt over det gode brevet som pave Innocents hadde skrevet til ham, sendte han bud etter erkebiskop Sigurd og de andre biskopene. De møttes, og kongen ba biskopene om de ville være med på å skrive til paven og be om lov til å krone kongen. Biskopene opptok dette godt og svarte straks at de gjerne ville være med på å skrive, dersom han ville gi dem noen gode retterbøter om de fikk utvirket dette bedre enn det før hadde lykkes for andre. De sa også at han måtte sverge under kronen den samme ed som kong Magnus hadde svoret, da han ble kronet.
   Da svarte kong Håkon: "Kongene har gitt dere før så store retterbøter at jeg nesten ikke vet om jeg kan øke dem mer. Og enda har dere dradd større nytte av dem enn meningen var da de ble gitt. Dersom vi sverger samme ed som kong Magnus svor, synes vi at vår ære heller minker enn vokser med det. Kong Magnus brydde seg ikke om hva han gjorde for å oppnå det som han ikke hadde rett til. Men vi mener at vi skal ha med rette i arv etter vår far og våre forfedre. Og det skal I vite at med Guds nåde skal jeg få kronen fritt og uten alle harde vilkår, så at vi siden kan bære den fritt som en god konge. Eller også, om det er Guds vilje, skal den aldri komme på vårt hode."
   Litt senere skikket kongen et sendebud til paven og ba at han skulle sende ham en kardinal som kunne vise kongen den ære og vie ham under kronen.

Kongen hadde sete i Bergen.

Kong Håkon hadde sete i Bergen vinteren etter biskopsmøtet.
   Dette var den tjueniende vinter han var konge.
Sommeren etter kom Gizur og Tordr fra Island, de hadde da blitt forlikte om å legge alle saker seg imellom under kongens dom. Tordr hadde kjempet i Skagafjord om våren med Brandr Kolbeinsson, og det hadde falt mange menn på begge sider, gode menn.
   Kong Håkon seilte nord til Trondheim om høsten og laget seg til å ha vintersete der. Da det led på vinteren, kom kongens sendemenn fra Roma med et brev. De sa at samme år skulle det komme en kardinal til landet etter pavens bud og vise kongen den største ære. Kongen underrettet erkebiskopen om dette og ba ham sende bud etter alle biskopene og abbedene og de viseste av geistligheten. Kongen sendte også bud til lendmenn og lagmenn og hirden og de beste bønder og ba at de skulle bu seg vel og komme så verdig de kunne til Bergen samme sommer.
   Om våren sendte kong Håkon skip vest til England og til andre land for å hente forråd av alle slag som han syntes det skortet på i Norge, så at han kunne ta imot kardinalen som han ønsket og som det sømmet seg for dem begge.
   Knut jarl var i Trondheim og hadde vært der tre-fire vintre, han hadde stadig fire fylker i Trondheim og Namdal og halve Sogn.

Om kardinal Vilhjalm.

Kong Håkon forlot Trondheim om våren, og med ham fulgte Knut jarl og mange andre gode og gjeve menn nordfra i landet.
   Da hadde Håkon vært konge i tretti vintre.
Da han kom til Bergen, rådførte han seg med kyndige menn om hvordan de best skulle lage det så alt ble så sømmelig som mulig.
   Om kardinalen er det å si at han kom sørfra til England om våren, og kong Henrik tok godt imot ham. Av misunnelse mot nordmennene fortalte engelskmennene ham at i Norge ville han ikke få en sømmelig mottagelse, knapt mat nok, og de frarådet ham så godt de kunne å seile dit; de skremte ham både med havet og med hvor farlig folket var - om han da kom frem.
   Kardinalen svarte som så: "Da jeg var lenger borte fra Norge enn jeg nå er, var det jeg hørte om folket som bor der, bedre enn det dere nå forteller. Det ble sagt meg at det bor mange kristne der, og at kongen deres er klok og kyndig. Erkebiskopen deres har jeg sett, og for meg så han ut til å være en gjev høvding. Jeg har også hørt at biskopene der er kyndige menn, og jeg skulle tro at det følger andre goder med det. Men jeg har to ærend dit, og jeg tror at alle må si at de er gode, det ene er å opplyse dem om Kristus, Guds sanne sønn, og det andre er å krone kongen deres, med Guds nåde og pavens samtykke. Og jeg tror ikke det skal skorte på mat og drikke der."
   Deretter gjorde kardinalen seg ferdig til å reise til Norge og gikk ombord i skiet sitt.

Kardinal Vilhjalm kom til Norge.

Kardinal Vilhjalm kom vestfra til Norge Botolvsvakedag, han landet ved Utsira, og han sendte menn i forveien for å melde kongen sin ankomst. Sendemennene kom frem til kongen nesten samtidig med kardinalen som kom like etter dem. Han seilte med skipet sitt inn på Vågen, det var nokså sent på dagen. Kongen sendte menn for å møte ham og by ham alt han måtte ønske på den mest hedrende måte. Men han svarte sendemennene at han overlot det til kongen å bestemme alt.
   Om morgenen etter fromessen gikk kongen ned til sitt skip; det var en 25-sesse med forgylte hoder, vakkert utstyrt; skipet ble kalt "Draken", og kongen gikk ombord der med sin hird. Alle de sysselmenn som var i byen, la skipene sine ut på fjorden og bort til kardinalens skip, kardinalen hadde en engelsk snekke. Kongen kalte med seg lendmennene og høvdingene i hirden og gikk så ombord i kardinalens skip. De hilste hjertelig på hverandre, og rodde så inn til bryggene. Kardinalen ble mottatt av biskoper og geistlige og klostermenn med en vakker prosesjon.
   Deretter lot kongen blåse til ting ute på Kristkirkegården. Da kardinalen kom til tinget, holdt han følgende tale:
   "Jeg kunngjør for alle at jeg kom hit til dette land med Guds nåde og på pavens bud for å forkynne Jesu Kristi navn og krone Eders konge. Dette er mine to ærend. Paven sendte ikke en prest eller en geistlig med liten myndighet i disse ærend, men meg, en av kardinalene sine med biskops rang og like stor myndighet til å binde og løse i alle saker som paven selv; for han ville at dette skulle gjøres til størst mulig ære for kongen."
   Siden talte han og preket troen for folk på mange måter, og så lyste han velsignelse over alle og ga god hjemlov.
Etterpå talte kongen og kardinalen meget med hverandre, og kardinalen hadde ikke annet å si enn slikt som var til kongens ære. Men kardinalen talte også meget med de biskopene som var der. Sist av alle talte han med erkebiskopen, men da han og kardinalen hadde talt med hverandre, syntes kongen å merke at det som ble sagt til ham da, var noe annet enn det han selv før hadde tenkt seg.

Om kong Håkon og kardinalen.

En dag da kongen og kardinalen taltes ved i Kristkirken, tok kardinalen til orde:
   "Herre konge," sa han, "siden De har i sinne å motta en større ære av den Hellige Kirke enn noen konge i Norge før har fått, så venter vi at De vil gi den Hellige Kirke både det samme som andre før har tilstått den, og enda noe mer. De vil sverge den samme ed som Magnus Erlingsson svor, den første som ble kronet her i landet."
   Kong Håkon svarte slik: "Jeg merker nå, herre, at dette er ord som De har like meget fra andre som fra Dem selv. Vi vil gjerne gi den Hellige Kirke og dens tjenestemenn en retterbot som gir den sin frihet slik som den har i de land hvor begge, den Hellige Kirke og kongedømmet, har sin frihet og verdighet. Men om noen konge har gitt mer enn han hadde rett til å gi for andre enn seg selv, så vil ikke vi gjøre noen avtale som kan ødelegge for oss selv eller dem som kommer etter oss. Kort sagt, om De vil at vi skal kjøpe kronen av Dem, da vil vi heller ingen krone bære, enn ta på oss noenslags ufrihet. Dette trenger De ikke å tale med oss om mer."
   Kardinalen svarte: "Herre konge, De må ikke mislike dette. Alt skal være som De vil."
Derpå sendte kardinalen bud etter erkebiskopen og biskopene og korsbrødrene og talte til dem slik: "Jeg har talt med kongen om dette som dere bad meg om, men jeg synes at han har mer rett i denne saken enn de som krever noe annet. Derfor vil jeg at dere skal vite at for fremtiden vil jeg ikke stille noe krav, men krone kongen så fri som hans kongelig verdighet krever. Og dette trenger dere ikke å tale om mer."

Om kroningen.

Kongen talte med kardinalen for sine menn om mange spørsmål de trengte å få utredet, og kardinalen rettledet i sakene så godt han kunne. Han viet Apostelkirken som kongen hadde latt bygge i kongsgården, og ga evig avlat der.
   Da det ble spørsmål om hvilken dag kongen skulle vigsles, sa kardinalen at det helst burde være på en apostels messedag. Men siden kongen var av kong Olav den helliges ætt, ville han heller motta denne heder på hans høytidsdag.
   Så ble det ordnet med alt som trengtes. Det var dårlig vær den tiden på sommeren med mye regn, så det kunne ikke bli noen tilstelling ute, folk rådet kongen til å gi gjestebud i de to trehallene som var i kongsgården. Kong Håkon hadde latt bygge et stort hs ute under Knarrene, det var eslet til å være naust; det var 90 alen langt og 60 alen bredt. En dag da kongen og kardinalen gikk ut dit, sa kongen: "Vi har ikke så store her, hva synes De, herre, om vi holder gjestebudet vårt her ute, så kunne det komme flere gjester med?"
   Kardinalen svarte: "Jeg synes dette er det beste av alle hus her." Så lot kongen dette huset innrede på beste måte med alt som hørte til.

Mer om kroningen.

Vigselen ble fastsatt til Olsokdag.
   Disse høvdingene var til stede: Kardinal Vilhjalm, erkebiskop Sigurd, biskop Heinrek fra Holar, biskop Arne fra Bergen, biskop Askjel fra Stavanger, biskop Torkjel fra Oslo, biskop Pål fra Hamar; av verdslige høvdinger var disse til stede: kong Håkon og hans sønn kong Håkon den unge, Knut jarl, junker Magnus, Sigurd kongssønn. Disse lendmennene var der: Gaut Jonsson, Loden Gunnarsson, Peter Pålsson, Gunnar kongsfrende, Munan biskopssønn, Finn Gautsson, Brynjulf Jonsson. Jon Drottning, Sigurd biskopssønn, 10 abbeder, erkedegner og proster og de fleste korsbrødrene fra alle biskopsstolene i landet, 5 lagmenn, kongens stallarer og sysselmenn, høvdingene i hirden og hele hirden og de beste bønder fra hvert fylke. Det var også en mengde utlendinger der.
   Været var vått den tiden, det regnet både dag og natt. Derfor ble det slått telt over veien fra kongsgården til døren i Kristkirken, det var av rødt og grønt tøy og hadde både tak og vegger. I kongsgården var det også telt, så en kunne gå til sine rom uten å ha noe mén av væten.

Om vigselen.

Olsokaften falt på en søndag. På selve messedagen ble det sunget messe i alle kirker i byen, og etter messen ble det blåst til samling for alle ute på Kristkirkegården. 80 hirdmenn, hærkledde og fullt væpnet, måtte gå til kongsgården og rydde veien til Kristkirken.
   Kongens ferd til kirken var ordnet slik: først gikk hirden som ryddet veien, dernest kom to merkesmenn med merker, så kom sysselmenn og skutelsveiner i gode klær, etter dem kom lendmenn med prydete sverd. Dernest kom 3 lendmenn som bar et stort tavlbord mellom seg, på det lå hele det kongelige skrud og vigselklærne. Så kom Sigurd kongssønn og Munan biskopssønn og bar to sceptere av sølv, på det ene var et gullkors, på den andre en ørn av gull. Dernest gikk kong Håkon den unge og bar kronen og Knut jarl som bar kroningsringen.
   Erkebiskop Sigurd og to andre biskoper leide kongen mellom seg. Ved porten i kongsgården kom biskoper, abbeder og andre geistlige herrer ham i møte med en prosesjon og stemte i med responsoriet: Ecce mitto angelum , og så gikk de til kirken.
   Kardinalen sto i kirkedøren sammen med to biskoper og klerkene sine, og de stemte opp en sang igjen og fulgte kongen opp til alteret. Deretter ble det sunget messe, og vigselen ble utført slik det er påbudt, og da messen var over, fulgte erkebiskopen og de andre biskopene kongen hjem til hans bolig på samme måten som da de kom, idet de sang Guds pris. Her avførte kongen seg vigselklærne og kledde seg i fullt kongelig skrud og bar krone den dagen.

Kroningsgildet.

Deretter gikk kongen med alle sine menn til det rom hvor gildet skulle være. Ved lille Kristkirke møtte han kardinalen, og de gikk sammen, og resten av mennene fulgte dem. Huset var innvendig helt trukket med fargete tepper, og det var gode benkeputer, brodert med silke og gull.
   Sitteplassene i rommet var ordnet slik at ved de indre søylene på nordveggen satt kongen, kardinalen satt til høyre for ham, så erkebiskopen, biskopen i Bergen og de andre biskopene etter hverandre. På høyre side mot sjøen satt abbeder, priorer, proster og de andre geitlige herrer. Midt i hallen på linje med høysetet var det satt et annet høysete, og der satt kong Håkon den unge og Knut jarl, Sigurd kongssønn og ut fra dem lendmennene.
   Dronningen satt til venstre for kongen og nærmest henne hennes mor fru Ragnhild, så fru Kristin, fru Cecilia kongsdatter, fru Ragnfrid og så abbedisser og siden andre kvinner etter deres rang. Ved den andre veggen satt kongens hird, den satt i to rader langs hele huset. Ut ifra dem satt gjestene, også i to rader. I alt satt de i 13 rader inne i huset. En mengde mennesker som ikke fikk plass inne, satt i telt utenfor omkring huset.
   Første rett ble båret inn av lendmennene Munan biskopssønn og Brynjulv Jonsson, Gunnar kongsfrende og Sigurd biskopssønn. Det første beger skjenket kong Håkon den unge for sin far, og Knut jarl skjenket for kardinalen, Sigurd biskopssønn for dronningen, Munan for erkebiskopen. Siden gikk de og satte seg.

Kardinal Vilhjalms tale.

Folk var knapt nok mette før kardinalen krevet taushet. Han sa først frem trosbekjennelsen for folket. Så holdt han en tale og sa: "Lovet være Gud at jeg har fullført i dag det ærend som ble pålagt meg av den Hellige by Roma, min herre paven og alle kardinalene. Nå er kongen deres kronet, og det er vist ham en så stor ære som det vel ikke er vist noen mann før her i Norge.
   Gud være lovet at jeg ikke vendte om på min ferd hit, slik som jeg ble tilrådet. Det ble sagt meg at her kom jeg ikke til å se mange mennesker, og de som jeg fikk se, var i sin adferd mer lik dyr enn mennesker. Men jeg ser utallige menn her, en hær av folk fra dette landet, og jeg synes deres adferd er god. Jeg ser også en mengde utlendinger her og så mange skip at jeg aldri før har sett så mange skip i en havn, og jeg skulle tro at de nesten alle var kommet hit lastet med gode saker. Jeg ble skremt med at jeg skulle få lite brød og lite annen mat, og at den var vond den maten som var. Men jeg synes her er nok av gode saker, fulle hus og fulle skip. Det ble også sagt at jeg ikke ville få noe å drikke og slokke tørsten med. Men Gud skje lov, her er alt godt som til er, og som det er bedre å ha enn å være foruten. Må da Gud ta i sitt vern vår konge og vår dronning, våre biskoper og lærde menn og hele folket, og måtte mitt ærend hit bli til velsignelse for dere og for oss alle, både i denne verden og i den neste."
   Så gikk kardinalen og hans menn bort.

Gildet i sjøhallen.

Kong Håkon ble sittende da kardinalen gikk, og alle de andre ble sittende sammen med ham helt til bordene ble tatt bort og Mariaminnet ble drukket. Så takket kongen for at de var kommet. I det samme rommet ble det holdt gjestebud i tre dager på samme måte, og det var nok av alt, og det ble vist den største gjestfrihet.
   Kongen ga gjestebud i fem dager i sjøhallen i kongsgården. Der var kardinalen og alle biskopene og de fleste av deres menn og alle lendmenn og lagmenn og de beste menn i landet. Gildet varte i åtte dager.
   Det var samtaler hver dag mellom kongen og kardinalen, biskopene, lendmenn og lagmenn, og de drøftet landets tarv og geistligheten og den Hellige Kirkes nødvendige krav. Biskopene ba kardinalen at han skulle få kongen til å gi noe av sin leidang til den Hellige Kirke.
   Kardinalen svarte: "Ettersom han er konge over hele landet g har all makt, og dere synes at han bør gi fra seg noe av sin rett over folket, da må dere også gi hver etter sin rikdom, både av landskyld og andre avgifter som dere tar inn. Hvis dere ikke vil gå med på det, kan jeg ikke be kongen om å minske sine inntekter."
   Siden var det ikke noen som talte om dette mer.
Så klaget bøndene over at biskopene tok tiende av kirkene og på den måten øket sine veitsler og tok av den til eget bruk. Men kardinalen sa uttrykkelig fra at kirkene skulle ha sin tiende og andre inntekter frelst og fritt likesom biskopene skulle ha sine.
   Så klaget geistligheten over at biskopene krevde veitsler og avgifter av prestene også når de ikke kom til fylket. Kardinalen sa at dette var imot både Guds lov og den Hellige Kirkes lov, biskopen skulle ingen ting ha dersom han ikke kom, med mindre han var syk eller skulle reise til kongen på hans bud eller til erkebiskopen.
   Så klaget bøndene over at de skulle ut med bøter om de berget grøden på hellige dager eller tok fisk om Gud ga dem. Kardinalen ga den retterbot at folk skulle få berge høy og korn og fiske sild om Gud ga dem, uten på de helligste høytidsdager. Kardinalen forbød også jernbyrd og sa at det sømmet seg ikke for en kristen mann å tvinge Gud til vitne i menneskelige saker.
   Kardinalen ga påbud i mange saker, ikke alle er nevnt her.

Om lybekkerne.

På denne tid var Erik Valdemarssønn konge over Danmark.
   Etter Valdemars død var det blitt uvennskap mellom kong Erik og hans bror hertug Abel som da var hertug over Jylland. Danskene lå også i strid med lybekkerne, og av det ble det også mye ufred for kjøpmenn som seilte gjennom Danmark. I Grøningesund hadde danskene tatt et norsk skip og ranet det, og mange steder ble nordmenn ranet både av dansker og lybekkere.
   Den sommeren da kardinal Vilhjalm var i Bergen, hadde kong Håkon latt ta alle skip som var kommet fra Danmark, og Vendlandsfarerne og noen kogger som tilhørte tyskerne, og godset deres ble tatt i kongens forvaring. Men de som eide godset, gikk til kardinalen og ba ham forbarme seg over dem og be kongen om å gi fra seg godset igjen. Kardinalen talte til kongen om dette og ba ham vise nåde for hans, kardinalens, skyld; han sa at det var lite trolig at det var de skyldige som var rammet, selv om det hadde hendt at danske ransmenn eller lybekkere hadde ranet folk som seilte forbi med sine varer.
   Kong Håkon svarte at for kardinalens skyld ville han la disse mennene få igjen godset sitt. Men han sa at det var ikke å vente at han stadig skulle tåle at danskene bød ufred og overmot og rante nordmennene, ja, til og med for livet. Kjøpmennene fikk igjen godset sitt, og de roste både kongen og kardinalen for det.
   Den sommeren kardinal Vilhjalm var i Bergen, ble Heinrek Kårsson viet til biskop til stolen i Holar på Island.

Kardinalen og islendingene.

På kardinalens råd ble det også gjort påbud for Island, for kardinalen mente at det ikke var riktig at det folk som bodde der, ikke tjente noen konge slik som det ble gjort i alle andre land i verden. Så ble Tordr Kakali sendt ut sammen med biskop Heinrek, de skulle foreslå for folk i landet at de skulle gi seg under kong Håkon og betale ham en skatt som de skulle bli enige om. Samme sommer ble biskop Olav sendt til Grønland. Gizur Torvaldsson ble igjen i Norge.
   Biskop Heinrek og Tordr Kakali kom til Island om høsten, de reiste til Borgarfjord, og der tok Tordr under seg den makt som Sturla Sigvatsson og Snorre Sturlason, farbroren hans, hadde hatt og likedan godset. På kongens vegne tok han også under seg det styre Torleifr i Gardar hadde, fordi han hadde seilt til Island uten lov fra kongen, som vi har skrevet før.
   Da Tordr kom nordover om vinteren, hadde de menn som var hans verste uvenner, klaget til biskopen, og denne hadde lovet å ta seg av deres sak. Av denne grunn ble vennskapen mellom Tordr og biskopen kjøligere, og til slutt var det nesten ikke noe de var enige om. Biskopen ble på Island to vintrer, deretter seilte han til Norge til kongen, og han var alltid siden en stor uvenn av Tordr. Men biskop Heinrek og Gizur slo seg sammen i vennskap, og de sa til kongen at det ville gå bedre med hans sak på Island dersom de to ble sendt dit.

Kardinalen forlot Norge.

Det er fortalt nå om noe av det som hendte da kardinal Vilhjalm og kong Håkon møttes. Men det var mange andre saker som også ble ordnet på en nyttig måte, uten at det er skrevet her. Alle de påbud de ga, ble skrevet i brev, og kardinalen satte sitt segl under og lovte bann og Guds vrede over hver den som ikke holdt dem. Deretter sa kardinalen at han ville forlate landet. Kongen ga sitt samtykke og ga hjemlov til de fleste av sine menn.
   Så lot kongen ruste ut en 20-sesse og to skuter og et lasteskip. Og med disse skipene seilte kardinalen bort, kongen sendte med ham sin frende Gunnar som skipsfører. Kong Håkon ga store gaver til kardinalen og hans menn. Han ga også gode gaver til erkebiskopen og de andre biskopene og til alle lendmenn og andre av de beste menn.
   Kong Håkon fulgte med alle sine skip kardinalen ut til Florevåg, og de skiltes som de beste venner. Kardinalen fikk sent bør til Stavanger, og der ble han en stund. Derfra seilte han til Tønsberg og så til Oslo. Alle steder der han kom, ordnet han med saker for folk. Fra Oslo dro han til Konghelle, der lot han stevne et alminnelig ting, og det kom mange folk fra Götaland for å møte ham, og han sa det samme da som før at han takket Gud for at han var kommet til Norge.
   Siden reiste han østover til Sverige og derfra til paven.

Oppgør med sveakongen.

Kong Håkon gjorde seg ferdig til å seile til Viken høsten etter kroningen og tenkte å være der om vinteren. Da kom Harald, kongen på Man og sønn av Olav Gudrødsson vestfra Suderøyene, og han fulgte med kongen østover.
   Kong Håkon hadde sete i Oslo vinteren over. Og det var den trettiførste vinter han var konge.
På denne tid var Erik Eriksson konge i Sverige, søstersønn til kong Valdemar av Danmark. Ulv jarl Fase var den som styrte landet i Sverige sammen med kongen. Han var sønn av jarlen Karl Døve og var en god venn av kong Håkon og nordmennene, og han talte sterkt imot at Erik skulle bry seg om det at kong Håkon hadde brent i Vermland. Men det var mange andre svenske høvdinger som rådet til at han skulle ta hevn for det. Herr Birger, sønn til Magnus Minneskjöld, som var gift med Ingebjørg, søster til kong Erik, var da den tredje største av de rådende i Sverige.
   Denne vinteren mens kong Håkon hadde sete i Oslo, kom Ivar Torsteinssønn fra Dalsland, østenfra Sverige; han var sendt av de svenske høvdingene for å spørre om hvordan kongen ville gjøre opp med svenskene for den ufreden han hadde budt dem i Vermland.
   Kongen svarte at det var ikke for moro skyld han hadde gått til det å brenne i Vermland, og han sa at han ville ikke ha gått over Eidskog hvis ikke vermlendingene hadde støttet så mange røverflokker som rante og drepte folk i Norge. Kongen sa at han hadde mistet mangen god dreng av den grunn.
   "Men," sa kong Håkon, "siden begge parter har noe å klage på den andre for, så ser jeg ingen annen utvei enn at vi møtes, vi høvdingene, og selv taler om sakene våre. Da får det bli slik at vi enten forliker oss eller det blir et annet oppgjør mellom oss, slik som Gud har bestemt det. Jeg skal komme øst til grensen der rikene møtes, til et slikt møte, om dere vil, i sommeren som kommer."
   Med dette svar reiste Ivar tilbake igjen, og om våren kom det bud at svenskene hadde godtatt stevnet.
Mens kong Håkon var i Viken, fridde kong Harald til fru Cecilia kongsdatter, som før hadde vært gift med herr Gregorius. Kongen opptok det, og ettersom det var så laget, festet kong Harald Cecilia kongsdatter, og det ble fastsatt at bryllupet skulle stå i Bergen neste sommer.
   Om våren seilte kong Håkon til Bergen; han kom dit og ble der utover sommeren og sendte bud til de menn han ville skulle følge ham i stevneleidangen.
Da kom Jon Dungadsson og Duggal, sønn av Rudre til ham vestfra over havet, og begge ville de at kongen skulle gi dem kongsnavn og at de skulle rå over de nordre øyene på Suderøyene. De ble hos kongen utover sommeren.

Bergen brenner.

Fjorten dager før jonsok hendte det noe fælt i Bergen. Det ble ildebrann midt i byen i den gården som kalles "Strømmen", det var om natten da det ble ringt siste gang. Det hadde vært tørt vær i forveien, og ilden grep fort om seg. Kongen og noen få mann med ham kom så langt som til Peterskirken, hirden og bymennene kom også snart og tenkte de skulle få stanset ilden, men den var alt så langt kommet at de ikke kunne få gjort noe. Så gikk de til Mariakirken og tenkte de skulle få stanset ilden der. Men det brant så voldsomt at både Mariakirken og klokketårnene tok varme. Ilden vokste og ble så svær at det fenget i borgen, og luen slo ut derfra. Da gikk kongen dit, og mange gikk med ham. Det var mange som brant inne, for de kom seg ikke ut. Da kongen kom til byen, raste ilden der, folk prøvde å stanse den ute ved Sandbru. Kongen gikk dit og kom i livsfare. Nå som ellers når det gjaldt å vise manns mot, gikk kongen djervt frem, men især der hvor han skjønte at han kunne utrette det han ville.
   Det fløt noen lasteskip og noen kogger der som var kommet fra Gotland. Kongen rodde ut til koggene i en båt og fikk fatt i noen store kjeler, de ble fylt med sjøvann og satt opp på bryggen. Så ble vannet helt ut over ilden, og med kongens hell og Guds nåde fikk de slukket brannen.
   Der i Bergen skjedde det et under få dager senere også. Det kom et uvær med torden og lynild, og lynet slo ned i taket på det huset hvor junkeren, kongens sønn, var, og raftet ble revet opp flere favner. Ved et Guds under slo lynet ikke inn, men det fløy derfra ut på Vågen til et skip som lå ved bryggen, og slo ned i masten så den gikk i små fliser, så små at de nesten ikke var å se. En del av masten skadet en mann som var kommet ut på skipet for å kjøpe noe stas, men ingen andre kom til skade av dem som var ombord.
   Hele byen brant ned innenfor Sandbru, uten noen få gårder inne ved bunnen av Vågen.

Cecilias bryllup.

Litt etter bybrannen ga kong Håkon et prektig gilde i kongsgården og giftet sin datter Cecilia med Harald, konge over Suderøyene.
   Deretter kom de menn til ham som han hadde stevnet til seg for at de skulle følge ham til det avtalte møte med svenskene.
Kongen seilte derpå av sted og hadde mye folk og mange skip. Da han lå i Saltösund, ga kong Håkon kongsnavn til Jon Dungadsson, og han vendte tilbake vestover; det var meningen at han og Duggal skulle seile vestover sammen med kong Harald. Men de ble igjen i Norge begge to, kong Jon i Bergen, mens Duggal reiste østover til kong Håkon og var hos ham vinteren over.

Kong Harald og fru Cecilia forliste.

Kong Harald av Suderøyene og hans hustru fru Cecilia reiste av sted om høsten. De hadde et skip og mange gode menn. Men de kom ikke frem til Suderøyene om høsten, skipet deres forliste, og alle omkom som var ombord. Det er vanlig mening at de forliste i Dynrost sønnenfor Hjaltland, for vrakrester fra skipet drev i land sørfra på Hjaltland.
   Det var et stort tap, størst var ulykken for folket på Suderøyene som mistet en slik høvding, så lykkelig so ferden til Norge hadde vært; han hadde fått en fornem hustru og var ellers blitt hedret på mange måter.

Stevneleidangen.

Kong Håkon seilte som før sagt, til Viken om høsten. Da han kom til Viken, kom mange menn til ham, de fleste til hest. Han lå lenge ved Dyngö og ventet på erkebiskop Sigurd og de menn som skulle komme senere. Kong Håkon hadde mer enn 30 skip, de fleste var nokså store, og han hadde stort og riktig vakkert følge.

Stevnet blir utsatt.

Sveakongen Erik hadde samlet en stor hær i Sverige og dro om sommeren vest i Götaland. Ulv jarl og herr Birger jarl, kongens måg, og mange andre høvdinger var med ham; de hadde en stor hær, og det meste av hæren var til hest. De kom til Lödöse, men da var ikke kong Håkon kommet enda. Svenskene hadde lite mat med seg, og derfor kunne de ikke vente på nordmennene, og så red de tilbake til Sverige. En grunn til at de reiste var at Ulv jarl ble syk. Han døde samme høsten, for svenskene var det et stort tap. Like etter jarlens død ga kong Erik jarlsnavn til herr Birger, sin måg, han ble en stor høvding og styrte landet sammen med kongen.
   Litt etter at Ulv jarl var død, lot kong Erik og Birger drepe Holmgeir, som var sønn av kong Knut Lange, frende av Ulv jarl og de andre folkungene. Og herr Philippus som før hadde vært den sterkeste støtten for herr Holmgeir, måtte reise fredløs fra Sverige. Han var gift med Helena, kongens mor og datter av Peter Strangesson. Philippus var dattersønn av Philippus jarl som falt på Aker ved Oslo, en nær frende av kong Håkon av Norge.

Kong Håkon i Konghelle.

Kong Håkon kom til Konghelle om høsten like etter at svenskene hadde dradd bort. Kongen ble der en stund og greidde opp med saker som pålå ham. Men siden det ikke var blitt noe av møtet mellom ham og sveakongen, sendte han Einar Smjorbak og prosten Olav opp i Sverige til Birger jarl for å få vite av ham hvordan den svenske kongen hadde tenkt det skulle gå videre i saken mellom ham og nordmennene. Utsendingene hadde andre ærend til jarlen også, det ble kjent siden, og det skal bli fortalt om dem da.

Kong Håkon i Viken.

Kong Håkon seilte nord i Viken til Tønsberg, der ga han hjemlov til følget sitt. Han kunngjorde at han ville bli der i Viken vinteren over.
   Om våren var biskop Torkjel i Oslo død. Samme høst mens kong Håkon og erkebiskop Sigurd var i Viken, ble Håkon som da var skolemester, viet til biskop. Da ble også Heinrek viet til biskop på Orknøyene. Deretter reiste erkebiskopen nordover og hjem. Samme sommer hadde han latt bygge grunnmuren til Kristkirken så langt vest som den går nå.
   Kong Håkon ble i Viken den vinteren, og det var den trettiandre vinter han var konge.
Om vinteren kom Einar og Olav tilbake østfra og sa at jarlen hadde tatt godt imot dem og deres ærend og sagt at han gjerne ville være venner med kong Håkon. Han rådet til at de skulle møtes ved Götaälv til sommeren, og at de skulle forlikes og styrke vennskapet med faste løfter. Einar og Olav hadde også talt med jarlen om det var folks mening at det ble sikrere fred dersom det ble slektskap mellom høvdingene, slik at jarlen ga kong Håkon den unge sin datter Rikitsa til ekte. Jarlen hadde ikke noe imot det og var siden mye lettere å ha med å gjøre i alle saker; han sa at dette kunne de vel tale om når de møttes selv.

Om kong Jon av Suderøyene.

Nå ble det sikkert det som det alt før hadde gått rykter om, at kong Håkons svigersønn Harald og hans datter Cecilia hadde forlist og var omkommet om høsten, som sagt før. Kongen tenkte da at nå var øyene nærmest høvdingløse. Han sendte bud vestover til Bergen at kong Jon måtte seile vestover og ta seg av styret på Suderøyene inntil kong Håkon kunne få sendt flere høvdinger dit. Kong Jon gjorde seg da ferdig til å reise og seilte fra Norge vest over havet.

Om kong Aleksander.

Kong Aleksander av Skotland ville gjerne ha makten på Suderøyene og sendte stadig menn som skulle tilby å kjøpe landet for penger. Det hadde han gjort denne sommeren også. Men han hadde også andre planer, det var ikke underlig. Han samet en hær fra hele Skotland, og med den ville han dra ut til Suderøyene og vinne landet der under seg. Han kunngjorde for sine menn at han hadde ikke tenkt å gi seg før han hadde satt merket sitt øst for Tusseskjær og hadde vunnet under seg alt det land som norskekongen hadde vest for Nordsjøen.
   Kong Aleksander sendte bud til kong Jon at han ville at de skulle møtes. Men det ble ikke noe av det møtet før fire av Skotlands jarler lovte kong Jon grid både til og fra det enten de nå ble enige eller ikke.
   Da kongene møttes, krevde skottekongen at kong Jon skulle overgi til ham Kjarnarborg og tre andre kasteller som han holdt for kong Håkon og dermed den myndighet som kong Håkon hadde gitt ham. Skottekongen sa at han ville gi ham et mye større rike i Skotland, og dertil vennskap og tillit om kong Jon ville slutte seg til ham og vise ham hel og full troskap. Alle rådet kong Jon til å gå med på dette, både frender og venner. Men han var ordholden og svarte at han ikke ville bryte sin ed til kong Håkon.
   Kong Jon reiste sin vei etter dette og seilte helt til Lewis.
Mens kong Aleksander lå i Kerarra hadde han en drøm: han syntes det kom tre menn til ham, den ene var i kongelig skrud; denne mannen var bister å se til, rød i ansiktet og temmelig svær av vekst. Den andre syntes han var slank og ung, en vakker mann og fornemt kledd, den tredje var størst og en riktig skremmelig kar, han var flintskallet. Han talte til kongen og spurte om han hadde tenkt å herje på Suderøyene. Aleksander syntes han svarte at han hadde sannelig tenkt å legge øyene under seg. Mannen i drømmen ba han vende om, det ville være det beste for ham.
   Kongen fortalte drømmen, og de fleste rådet ham til å snu; men det ville han ikke. Litt senere ble kong Aleksander syk og døde. Skottene oppløste da leidangen og førte kongens lik til Skotland.
   På Suderøyene sier de at de tre mennene som viste seg for kongen i søvne, var kong Olav den hellige, Magnus den hellige og den hellige Columba.
Skottene valgte til konge Aleksander, sønn av Aleksander. Han ble siden gift med datter til kong Henrik av England og ble senere en stor høvding.

Stevne med sveakongen.

     Kong Håkon seilte om våren av sted fra Oslo østover til møte med svensken, slik som det var avtalt. Han hadde stort og godt følge, og skipene var vel rustet. Kong Håkon hadde "Olavssuden", kong Håkon den unge hadde skipet som het "Draken", det var et meget vakkert skip.
   Kong Håkon måtte vente på bør. Herr Philippus, sønn av kongens frende Lavrans, var da med kongen. Han var landflyktig fra Sverige for kong Erik og jarlen. Da kongen rodde opp gjennom Götaälv, ga han nøye akt på hvordan de tok seg ut, alt utstyr var hengt ut på skipene, det ble vist stor prakt.
   Da kong Håkon kom til Konghelle, fikk han vite at den svenske kong Erik hadde kommet østfra sammen med Birger jarl og mange andre høvdinger. Men da svenskene fikk høre at Norges konge var kommet, og at han hadde mange skip og stor hær, ville de ikke vente på ham; kong Erik red opp i Götaland, men jarlen ble igjen i Lödöse en stund. Til kong Håkon ble det sagt at det visst var så at jarlen også hadde ridd bort.
   Mens kong Håkon lå i Götaälv, kom Matheus som siden ble usams med jarlen, til ham. Matheus gikk til kongen og hilste ham, han kom med hilsen fra jarlen og sa at jarlen hadde ridd opp i Götaland, og så sa han til kongen: "Jarlen mente dette skulle være et fredsmøte og at dere skulle tale om fellesskap mellom dere. Men da han hørte at De kom med en stor hær, visste han ikke hva han skulle tro, om De ønsket fred."
   Herr Matheus sa ikke mer, men forlot ham med dette.

Kong Håkon og Birger jarl.

Kongen kalte til seg sine rådgivere og spurte dem hva det nå var å gjøre. De syntes det var rart at Matheus hadde reist igjen så fort. Gunnar kongsfrende hadde da Elvesyssel og var en god venn av jarlen. Han mente at jarlen snart ville vende tilbake om man red etter ham. Så ble det til at Gunnar og Torlaug Bose ble sendt til jarlen. Kong Håkon sa at de skulle ikke tale lenger med jarlen enn Matheus hadde talt med ham.
   De red av sted og møtte jarlen i Götaland. Jarlen var nokså stiv og klaget over at kongen hadde så stort følge. Gunnar sa at det ikke kom av at kongen ikke var å stole på, men han var vant til å reise på store og godt utstyrte skip. Gunnar prøvde med gode ord å få jarlen til å snu og komme og tale med kongen. Men jarlen svarte at kong Erik hadde ridd over til Östergötland, og han kunne ikke komme tilbake. Gunnar sa at jarlen hadde all makt, han var både konge og jarl over landet. Det hadde seg slik med kong erik at han var fåmælt, han lespet sterkt, og derfor lot han mye andre tale for seg på ting og stevner.
   Birger jarl sendte det svar at de skulle vente på ham en søndag til - det var nå lørdag - han skulle komme opp til Lödöse og vente der. Med dette bud vendte Gunnar og Torlaug Bose tilbake til kongen.
   Kong Håkon rådførte seg med sine menn, og de ble enige om å reise og møte jarlen. Derpå seilte kongen opp til Lödöse med hele flåten.
Gøtene syntes det var et syn å se hvor mange skip han hadde og så praktfullt som de var smykket. Og de var svært redde for at høvdingene ikke skulle bli forlikte, og for at kongen da skulle komme til å herje fælt i deres land.

Fred med svenskene.

Kong Håkon la til ved Torskog vest for elva rett overfor Lödöse og ventet der til jarlen kom. Så gikk det sendebud mellom dem, og så ble det talt om kong Håkon den unges frieri og om mange andre saker som var med i forliket. Siden sendte de hverandre gisler og møttes selv, jarlen satte over elva til kongen og de talte med hverandre, og alle samtalene gikk bra.
   De avtalte og ga bindende løfter om at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av kongene skulle ikke trives eller tåles i den annens rike. Dertil festet kong Håkon den unge seg fru Rikitsa, jarlens datter, som sin festemøy. Bryllupet skulle stå når kongen og jarlen fant at det passet.
   Så skiltes de som de beste venner, jarlen red opp i Sverige, og kong Håkon seilte til Konghelle og samme høst videre til Tønsberg og derfra vest til Bergen. Han gjorde istand til vintersete der.
   Den høsten kom biskop Heinrek vestenfra Island og fortalte at Tordr Kakali gjorde lite for å fremme kongens sak. Biskopen hadde mye å si på Tordr. Kongen var vennlig mot biskopen. Kong Håkon hadde stevnet Tordr til seg den sommeren.
   Kong Håkon var i Bergen denne vinteren, og det var den trettitredje vinter han var konge.

Kongevalg i Sverige.

Våren etter kom det bud fra Sverige om at kong Erik av Sverige var død. Det var stor uenighet om hvem man da skulle ta til konge; de fleste mente at sønn til Birger jarl var nærmeste arving til kongeverdigheten, han var søstersønn til kong Erik, og søsteren var eneste arvtaker etter kong Erik.
   Filippus, sønn til kong Knut den lange, mente at han hadde rett til kongenavn siden hans far hadde vært konge.
Knut, sønn til Magnus Broke, mente også å ha rett til kongedømmet, han var dattersønn til kong Knut Eriksson som hadde vært konge i Sverige i lang tid.
   Men ettersom Birger jarl hadde del i saken, fulgte de fleste ham, for han hadde mest å si i landet, og de sa at hans sønn hadde mest rett til å være konge. Så ble da Valdemar, Birger jarls sønn, tatt til konge.
   Dette mislikte de høvdingene som mente de hadde like god rett til kongemakten.

Om islendingene.

Denne sommeren hendte det store ting i Danmark. Abel fanget med svik sin bror Erik, og ved Larsok, lot han ham drepe. Siden lot hertugen seg ta til konge over Danmark og ble en mektig høvding.
   Kong Håkon seilte nordover til Trondheim om sommeren og lot stelle til vintersete der. Samme høst kom Tordr Kakali og biskop Sigurdr vestenfra Island til kongen i Trondheim. Det var mange islendinger der da, biskop Heinrekr og Gizur Torvaldsson, Torgils Skardi og Jon Sturluson, Finnbjørn Helgason, Sæmundssønnene Filippus og Harald; det ble mye krangel, for hver av dem ville ha sin sak frem for kongen før det ble tiden å seile vestover igjen.
   Biskop Heinrekr var mest stemt for at Gizur skulle reise, for biskopen var sterkt imot Tordr og sa at det var ikke noe verdt det Tordr hadde gjort; han sa at Tordr  på alle måter hadde tjent sin egen sak og ikke kongens ære. Denne gang ble han også trodd.
   Denne vinteren kom herr Knut, sønn til Magnus Broke og kongens frende, østenfra Sverige. Han ble i Trondheim om vinteren og klaget til kongen over at Birger jarl ikke ville la ham få de rettighetyene han mente å ha krav på.

Kong Håkon var i Trondheim.

Kong Håkon var i Trondheim denne vinteren og lot stelle til et stort julegilde, for han hadde svært mange menn hos seg. Åttende dag jul bar kong Håkon krone og hadde innbudt alle de beste menn som da var i byen, erkebiskop Sigurd og de andre biskopene og korsbrødrene ved bispesetet. Knut jarl var der og Knut kongsfrende og alle de beste menn fra Trøndelag.
   Dette var den trettifjerde vinter han var konge.
Om vinteren gikk det sendebud mellom danskekongen Abel og kong Håkon. Kong Håkon sendte Bjarne Mosesson sørover med brev, og Abel sendte noen andre sørfra i møte med ham med brev fra seg. Det ble avtalt at kongene skulle møtes ved landegrensen og bli enige om det som kong Håkon klaget over danskene for.

Om kongen i Holmgard.

Denne vinteren da kong Håkon hadde sete i Trondheim, kom det sendemenn fra øst, fra kong Aleksander i Holmgard. Føreren for dem het Mikjel, han var ridder. De klaget over saker som angikk kong Håkons sysselmenn nord i Finnmark og østkarelene som var skattskyldige til kongen i Holmgard; det var stadig ufred der med drap og ran. Det ble holdt møter og man rådslo om hvordan en best skulle få slutt på dette.
   Sendemennene kom også for å se fru Kristin, kong Håkons datter, for kongen i Holmgard hadde bedt dem å spørre kong Håkon om han ville gi kong Aleksanders sønn datteren til ekte. Kong Håkon tok det råd at han sendte noen menn østover om våren fra Trondheim til Holmgard i følge med kong Aleksanders sendemenn. Førere på denne ferden var Vigleik prestesønn og Borgar. De seilte først til Bergen og så veien østover. Om sommeren kom de frem til Holmgard, og kongen der tok godt imot dem. De sluttet fred mellom skattlandene, kareler og finner skulle ikke komme med ufred mot hverandre. Men den freden holdt seg ikke lenge.
   Det var mye ufred i Holmgard på den tiden, tatarer gikk mot Holmgard-kongenes rike, og derfor ble det ikke mer tale om det frieriet som kongen i Holmgard hadde ymtet om. Da sendemennene hadde røktet sitt ærend, vendte de hjem med gode gaver som kongen i Holmgard sendte kong Håkon. De kom østfra om vinteren og møtte kong Håkon i Viken.

Sommeren i Bergen.

Om våren seilte kong Håkon fra Trondheim sørover til Bergen, og der var han om sommeren. Det var mange mennesker der da; herr Knut og Magnus Broke fulgte kongen nordfra, og østenfra Viken kom herr Philippus Petersson og herr Philippus, sønn til Knut Lange. De ville at kongen skulle hjelpe dem til å få den makt de mente å ha krav på; men kongen ville ikke gi dem noen hjelp, for det var en avtale mellom ham og Birger jarl om at ingen av dem skulle støtte den andres uvenner.
   Herrene dro bort, først sør til Vendland og samet seg folk der, både vender og tyskere, og derfra gikk de mot Sverige og reiste ufred mot Birger jarl.

Om islendingene.

Denne sommeren var det som vi har skrevet før, mange islendinger hos kongen, og det var mange stevner og det ble talt om hvordan man skulle styre landet. Det ble til at man skulle sende biskop Heinrekr, Gizur og Torgils Skardi dit ut, og de fikk overlatt den makt som kongen hadde der før på lovlig måte. Så skulle de siden føre kongens sak like overfor landets menn. Sæmundssønnene seilte ut på et annet skip, og de ga først over til kongen med håndslag det førerskap som de hadde over folk. Biskop Sigurdr og Tordr og Jon Sturluson ble igjen i Norge.
   Det skipet som Sæmundssønnene seilte med, forliste, og 4 mann ble reddet. Men det skipet som biskopen, Gizur og Torgils var med, fikk motbør og drev tilbake til Norge om høsten; det led skibbrudd og de ble i Trondheim vinteren over.

Om kong Abel.

Om høsten seilte kong Håkon øst til Viken; meningen var å møte Abel, danskenes konge, slik som det var avtalt. Det var også tale at det skulle knyttes slektskapsbånd mellom Norges og Danmarks konger, slik at junker Magnus skulle få kong abels datter til ekte.
   Kong Håkon reiste øst til Götaälv om høsten, men han hørte ikke noe til kong Abel. Så seilte kong Håkon øst til Mustrarsund og lå der en stund. Der kom det mange kogger til ham, både vendlandsfarere og andre kjøpmenn. Da fikk kong Håkon vite at kong Abel ikke hadde tenkt å komme til stevnet med ham. Kong Håkon vendte da tilbake til sitt rike.
   Han seilte samme høsten inn til Oslo og lot stelle i stand der til vintersete.

Ufred i Sverige.

Denne høsten var det stor ufred i Sverige mellom Birger jarl og de to herrene vi talte om før. Begge parter hadde stor hær, og de gikk mot hverandre. Da tiden kom som kong Håkon og Birger jarl hadde avtalt for bryllupet mellom den unge konge og jomfru Rikitsa, syntes jarlen ikke at han kunne komme til bryllups- stevnet slik som han hadde lovet, fordi han hadde så mye ufred i Sverige.
   Jarlen gjorde det da på den måten at han sendte sin datter med et ærefullt følge østfra; to biskoper fulgte henne, Lavrans biskop av Skara var den ene, og den andre var biskop Magnus av Svearike, dessuten fulgte herr Karl, Ulv jarls sønn, og mange andre av Sveriges store herrer og høvdinger. Det var en prektig ferd, et rikt og fornemt følge.
   Bryllupsferden kom til kong Håkon i Oslo og ble mottatt med varmt vennskap; kongen viste sitt storsinn og han tenkte også på at det var kommet så mye i veien for svenskene.
   Så ble det stelt til et stort gjestebud i Oslo, og den unge konge feiret sitt bryllup med jomfru Rikitsa. Det var mange og gjeve folk i bryllupet. Da gjestebudet var slutt, reiste svenskene hjem, og kongen ga dem gode gaver. De ga seg på ferd og kom frem til Birger jarl.
   Men mens de var i Norge, hadde det hendt store ting i Sverige. Da hadde Birger jarl hatt et sammenstøt ved Hvervadsbro, de to ved navn Philippus og Knut Magnusson, og de overga seg til ham alle sammen. Men jarlen lot dem halshugge alle tre, og mange andre også, mest tyskere. De fleste av svenskene fikk grid. Siden la ufreden seg i Sverige.
   Det ble sagt mye og mange ting om jarlen fordi han gjorde dette; hva som ble sagt kom mye an på hvem som talte, venner eller uvenner av jarlen.

Keiser Fredriks død.

Det skal nå fortelles at det som før sagt, var et sterkt samband mellom kong Håkon og keiser Fredrik. Det gikk stadig sendebud mellom dem med gilde gaver. Det hadde vært ufred mellom nordmenn og lybekkere en tid på grunn av de ranene det før er fortalt om, som nordmennene hadde vært utsatt for fordi det var ufred mellom dansker og lybekkere. Da lot kong Håkon skrive til keiseren om at nordmennene ikke fikk seile i fred til Lybekk; denne byen sto nemlig under keiseren.
   Den sommeren kong Erik ble sveket, kom det brev fra keiseren der han sa at han hadde sendt brev til Lybekk om at nordmenn skulle ha fred der på alle måter. Det sto også i brevet fra keiseren at han ville vise kong Håkon større ære enn noen annen høvding i nordlandene, han ville gi ham byen Lybekk så at han fritt skulle være herre og høvding der, og han sa at han skulle gi ham brev på dette og sette sitt segl under, dersom kong Håkon ville søke om det.
   Da kong Håkon fikk dette brevet og hadde lest det, sendte han menn både til keiseren og til Lybekk for å få høre nærmere om dette tilbudet og for å slutte fred med lybekkerne. Bjarne Mosesson dro til Lybekk, og til keiseren sendte kongen sira Askatin og Åmunde, sønn av Harald Stangefylje.
   De reiste fra Bergen om høsten og kom til Danmark ved vinternettene. Trettende dag jul kom de til Venezia, og der fikk de vite at keiser Fredrik var død i Apulia før jul. Da snudde de og ville reise til Schwaben for å oppsøke herr Konrad, keiser Fredriks sønn. Men på veien dit ble de tatt til fange og satt fast, og de satt i fengsel helt til herr Konrad fikk høre om det og sendte menn for å løse dem ut. Så reiste de til Konrad, og han tok godt imot dem.
   Men de fikk ikke det ut av ferden som de hadde fått om keiseren hadde levet.
Keiser Fredrik står i folkemeningen som en av de gjeveste romerske keisere fra senere tid. Han var keiser i 39 år, men etter ham falt keiserdømmet bort, det har ikke vært noen keiser fra da og til denne boken blir skrevet, og da har Magnus vært kong i 2 år etter at kong Håkon seilte vest over havet.
   Etter dette reiste Askatin og hans følge nordover til Norge; de kom til kong Håkon i Bergen ved St. Hans-tider og fortalte ham hva som hadde hendt. Kongen syntes det var en stor ulykke at keiseren var død.
   Bjarne Mosesson kom også tilbake, han hadde etter kongens råd gjort en avtale med lybekkerne om at hver skulle ha lov til å seile til den andres rike i fred. Siden var lybekkerne kong Håkons gode venner.

Kong Håkon i Oslo.

Kong Håkon hadde sete i Oslo vinteren etter bryllupet for kong Håkon den unge. Samme år var var biskop Pål av Hamar død tidligere på våren. Kong Håkon holdt jul i Oslo om vinteren.
   Det var den trettifemte vinter han var konge.
I fasten den våren hendte det store ting i Trondheim; erkebiskop Sigurd døde den 6. mars. I hans sted ble valgt sira Sorle som før hadde vært korsbror på Hamar. Han reiste fra landet samme sommer til Innocents pave og ble viet av ham. Erkebiskop Sorle viet to biskoper mens han var i pavens gård, den ene var biskop Peter til Hamar, den andre biskop Rikard til Hebridene.

Møte med Birger jarl.

I fasten om våren forlot kong Håkon Oslo og seilte øst til Götaälv for å møte Birger jarl, og de talte sammen om mange ting. Kong Håkon klaget over kong Abel og sa at han hadde vist seg lite ordholden overfor ham da han hadde brutt avtalen om stevne. Jarlen sa at danskene hadde gjort svenskene stor skade også, med ran og drap, og det verste var at de hadde støttet herrene i oppstanden i Sverige.
   Da nå både kongen og jarlen mente de hadde mye utestående med danskene, avtalte de at om 12 måneder skulle de ruste en hær fra begge land; kong Håkon skulle ha en flåte fra Norge, og jarlen skulle komme med 5000 mann fra Sverige; de skulle møtes ved Götaälv om våren og gå sørover mot Danmark. Kong Håkon skulle seile til Øresund med flåten og Birger jarl skulle ri sørover gjennom Halland og Skåne og herje der så mye han lystet; sa skulle de møtes i Øresund og så gjøre det som de ble rnige om var mest tjenlig for å vinne over danskene, dersom disse da ikke ville komme med et rimelig tilbud.

Ufred på Island.

Etter å ha rådslått på denne måten seilte kong Håkon nordover til Tønsberg i Norge, og Birger jarl red opp i Sverige. Kong Håkon seilte til Bergen om sommeren og hadde sete der.
   Denne sommeren seilte biskop Heinrekr, Gizur og Torgils og Finnbjørn ut til Island og ville overta den makt som kong Håkon hadde tiltenkt dem. Men da ble det straks stor strid på Island mellom Gizur og de menn som Tordr hadde satt til å styre i landet. Biskop Heinrekr og Gizur hadde ikke vært lenge på Island, før biskopen skjønte at Gizur ikke holdt sine løfter til kongen. Det ble snart til at biskopen søkte vennskap blant Gizurs uvenner. Biskopen sa at ingen kunne mer fullkomment enn Gizur gjøre brudd på alt som tjente kongens ære og som han hadde lovet å holde.
   Gizur og Torgils var heller ikke enige, for Torgils syntes heller ikke det det så ut til at Gizur ville holde stort av det han hadde bundet seg til overfor kongen.
Den sommeren Gizur og de andre reiste til Island, ga kongen Tordr syssel nord i Gauldal, og han flyttet dit. Tordr Kakali sendte sin frende Kolbein Gron ut til Island - han var ikke nettop noen fredsstifter der han kom.

Kong Abels død.

Den sommeren det er fortalt om nå, holdt kong Abel krig mot friserne og ville pålegge dem en krigsskatt større enn før. Friserne samlet seg og rømte til skogs, og da kong Abel fulgte etter dem, ble han rammet av en pil og døde av såret. Etter hans død tok danskene Christofer til konge, han var bror av kong Erik og kong Abel.
   Han tok under seg hele Danmark.

Leidang.

Kong Håkon lot stelle til vintersete i Bergen.
   Dette var den trettisjette vinter han var konge.
Da det ble vår, sendte han brev med utbud over hele landet, han bød ut stort mannskap med mat og redskap og våpen. Han kunngjorde at han hadde tenkt seg til Danmark.
   Det samlet seg da en stor hær i Norge om sommeren. Da kongen var ferdig til det, seilte han øst i Viken; flåten seilte ikk samlet fra først av, for hver seilte av sted ettersom han ble ferdig. Kong Håkon la til i Tønsberg, og der lot han fru Margrete og Rikitsa bli igjen, selv seilte han øst over Folden. Det kom mye folk til ham både fra Viken og fra nord i landet.
   Kong Håkon hadde "Olavssuden" og den unge kongen hadde "Draken", Knut jarl hadde "Dragmarken", herr Sigurd kongssønn "Rygjarbranden", Peter fra Giske "Borgundbåten", Ogmund Krøkedans "Gunnarsbåten", Bård fra Hesby, hadde også e stort skip, og det var mange andre med store skip også.
   Kong Håkon la til i Hermdarsund, Orust i Båhuslen, og dit kom størstedelen av hæren. Derfra la kongen inn til Ravnsholt, der sto det store skipet som Gunnar kongsfrende hadde latt bygge på kongens bud; det var ett av de største skip som har vært bygget i Norge. Kong Håkon lot skipet løpe av stabelen, og det gikk bra på alle måter. Før skipet var satt på vannet, holdt kongen en tale og ga skipet navn, han kalte det "Korssuden".
   Da skipet var flott, satte kongen mannskap til det som skulle sørge for utrustningen. Selv dro han av sted og møtte flåten og seilte med den sør til Ôckerö, og han lot det meste av flåten ligge der. Kongen og de fleste lendmennene gikk ombord i mindre skip og styrte inn i Götaälv og la til der det heter Lindholmen. Der fikk kong Håkon høre at Birger jarl var kommet med sin hær av svensker, som de hadde avtalt.

Om Korssuden.

Håkon sendte sin sønn Magnus og Gaut på Mel nordover etter "Korssuden", de skulle seile den til Öckerö, hvor de andre skipene lå. Da de kom der nord hvor skipet lå, gjorde de i stand det som ennå var uferdig på det. Før de seilte fra Ravnsholt, holdt herr Magnus sin første tale, og folk var rent opp i været for hvor god den talen var, og så lite barnslig fremført.
   Deretter seilte de skipet til Öckerö. Da de kom til havnen og kastet anker, var det slik fart i skipet at det tok varme i gangspillet som ankertauet var viklet opp på. Folk ble redde for at tauet skulle brenne opp, og de tok en teltduk og vætet den og prøvde å slokke varmen med den. Men junker Magnus var mer snartenkt og rådsnar, han tok en bøtte med drikkevann og helte ut over gangspillet og døyvet dermed ilden.
   Da "Korssuden" kom i leie sammen med de andre skipene, såes det at rælingen på den var like høy som teltåsene på de andre skipene og på "Olavssuden". Rælingen var 9 alen over sjøen på "Korssuden". Det var det allerstørste skipet som var der, og enda sa gamle og kyndige menn at de aldri hadde sett så mange store skip på en gang som i denne leidangen.
   Det gikk skremmende rykter sør over Halland til Danmark om denne flåten, mot en slik skipshær mente ingen at det nyttet å reise skjoldene.

Mer om leidangen.

I denne leidangen hadde kong Håkon mange gjæve menn med seg. Det var tre andre konger enn Håkon der: hans sønn den unge kongen, kong Jon av Suderøyene, kong Duggal, dertil Knut jarl, junker Magnus, herr Sigmund. De gjeveste av lendmennene var Peter fra Giske, hans sønn Nikolas, Gaut fra Mel, Brynjulv Jonsson.
   Mens kong Håkon lå ved Öckerö, kom erkebiskop Sorle til ham fra paven, han hadde først vært i Tønsberg, og der fikk han et lite skip av dronningen for å seile sørover til kongen. Biskop Peter fulgte med ham, og fra før var biskop Arne av Bergen og biskop Askjel av Stavanger, biskop Håkon av Oslo og mange andre geistlige herrer i kongens og biskopens følge.

Forlik med danskene.

Mens kong Håkon lå ved Lindholmen, var Birger jarl med sin hær øst for elva ved Gullbergseid. Jarlen hadde fem tusen mann. Det var mange gjeve menn med ham, herr Karl som var bror til Ulv jarl, og herr Karl, som var sønn til Ulv jarl, herr Holmgeir, Folke jarls sønn, og Karl Kveise, sønn til Jon Engel, og mange andre gjeve høvdinger fra Sverige. Hos jarlen var også kong Andres av Sursdaler, bror til kong Aleksander av Holmgard; han hadde flyktet østfra for tatarene. Kong Håkon den unge og Peter fra Giske og flere gjeve menn kom over fra Lindholmen og var jarlens gjester.
   Søndag før Jonsok satte jarlen over til kong Håkon sammen med Håkon Unge, og de talte med hverandre om mange saker. Birger jarl fortalte kongen at det var kommet utsendinger sørfra sendt av danskekongen, de lå oppe i elva ved Gullbergseid, og det var to danske biskoper, 15 riddere og mange andre - "de er sendt," sa han, "for å søke forlik i de sakene som nordmennene klager på danskene for." De talte om dette en stor del av Jonsokdagen. Så møttes de til samtale fra begge leirer, det var alminnelig mening at Birger jarl nok sto vel meget på danskenes side.
   Men danskene godtok det forlik som kong Håkon la frem med vise menns råd. Det gikk ut på at danskene skulle betale til kong Håkon så mye at nord- mennene fullt ut ble holdt skadesløse for den ufred danskene hadde vist dem. Det ble også dømt at kong Håkon skulle betale for de klager danskene hadde mot nordmennene.De pengene skulle betales om høsten, og likedan en del av det som de danske skulle ut med. Og for det som sto igjen, skulle Halland stå i pant. Dersom kong Christofer ikke ville gå med på dette, skulle noen riddere følge med kong Håkon og noen med Birger jarl til Sverige og bli der til de ble løst ut.
   Da de var blitt enige om dette, ble det satt opp et brev og begge rikers biskoper og mange andre menn satte sine segl under. Da dette var sagt og det var avlagt ed på det, rådslo de seg imelom, Birger jarl og kong Håkon. Så oppløste de leidangen. Kong Håkon seilte nordover og kom frem til Tønsberg ved Persok, da ga kongen hjemlov til alle.

Aslak Guss og danskene.

Håkon forlot Tønsberg så snart han kunne, og seilte til Bergen; der ble han sommeren over. Da det led på høsten, sendte kongen Aslak Guss øst til grensen med penger han skulle betale danskene; men da han kom til Götaälv, var det ingen menn fra Danmark der, og det var ingen å betale pengene til, som avtalt. Aslak oppsøkte Birger jarl, og jarlen sa til ham at danskekongen ville ikke at det skulle betales noe den høsten; han ville at de to kongene skulle møtes selv til sommeren, og da skulle de bli enige med hverandre om alle ting. Jarlen rådet sterkt til dette, og Aslak reiste hjem. Kong Håkon seilte nord i landet og hadde sitt sete i Trondheim den vinteren.
   Det var den trettisjuende vinter han var konge.
I fasten om våren døde Peter, bonden fra Giske, der i Trondheim. Kong Håkon seilte nordfra og sør til Bergen i fasten og ble der en tid utover våren.
   Samme vår døde erkebiskop Sorle i Trondheim, det var messedag for de to apostler Philipp og Jakob.

Einar Smjorbak blir erkebiskop.

Etter erkebiskopens død hadde korsbrødrene en sammenkomst, og de ble enige om å velge Einar Smjorbak til erkebiskop, sønn av Gunnar Grjonbak. Men Einar var da i Paris. Mester Håkon og mester Ottar reiste da sørover med brev for å underrette ham om valget.
   Kong Håkon var ikke spurt til råds i denne saken.
Om sommeren seilte kong Håkon øst til Viken og helt til Götaälv for å møte danskekongen, slik som Birger jarl hadde ønsket. Kongen la til øst ved Lindholmen, og Birger jarl var ved Gullbergseid. Dit kom også Christofer, danskenes konge, han støttet seg mye til jarlen.
   Men da det ble talt om forliket, viste det seg at danskekongen syntes at biskopene sommeren før hadde lovet for mye, mer enn han hadde gitt dem fullmakt til, og kongene ble ikke forlikte. Birger jarl ville for all del at de skulle bli enige; men det var de som mente at han sto vel mye på danskekongens side.
   Møtet endte med at danskekongen red bort uten at det var blitt noe forlik. Han red sør gjennom Halland og lot bryte av bak seg alle de broer han red over.
Kong Håkon vendte tilbake til Viken og ble der om sommeren.

Ufred på Island.

Den våren vi har fortalt om nå, døde herr Sigurd kongssønn og biskop Askjel av Stavanger.
   Om sommeren sendte kong Håkon biskop Sigvard ut til Island i kongens ærend. Sigurd Silkeøye fór også dit for å se etter om biskopen holdt ord når det gjaldt å tale kongens sak. De hadde mange brev med seg til Island, blant annet var det et stevnebrev til Gizur Torvaldsson og noen andre.
   Da de kom til Island, fikk de høre at det var hendt mye der høsten i forveien : Eyolfr Torsteinsson og Hrani Kodransson og Kolbein Gron hadde brent inne Gizurs tre sønner og mange andre på Flugumyr. Og om våren hadde Oddr Torarinsson drept Hrani og 4 andre i Grimsey. Gizur hadde om vinteren drept Kolbein Gron og 7 til. Det var stor ufred på Island.
   Biskop Sigvard møtte Gizur sør i landet, han var da lyst i bann av biskop Heirekr. Da biskop Heinrekr fikk høre at skipet var kommet, red han sør over heien, og begge biskopene gikk nå så hardt inn på Gizur at han tok det råd å reise fra landet med en gang, han satte Oddr til å styre over Skagafjordr og la hele sin sak mot mordbrennerne i hans hender. Torir Tott fikk farsarven sin og skulle støtte Oddr mot Eyolfr og Hrafn.
   Gizur kom til Bergen, og der var alt Tordr Kakali, og det ble et vennlig møte mellom dem. Gizur seilte straks til Viken for å møte kong Håkon.

Om islendingene.

Denne høsten lot kong Håkon stelle til for vintersete på Berget.
   Det var den trettiåttende vinter han var konge.
De var der begge to da, både Tordr og Gizur, Tordr var på Berget og Gizur i byen. Om våren seilte kong Håkon til Bergen med "Korssuden". Den sommeren kom erkebiskop Einar i land i Olden og reiste med en gang videre nordover til Trondheim. Kongen syntes det var underlig at han ikke ville oppsøke ham.
   Om våren, mens kong Håkon var i Bergen, sendte han Ivar Engelsson til Island for å tale kongens sak sammen med biskopene, for kongen hadde tiltro til dem. Kongen ga sysler til Tordr og Gizur; Gizur fikk syssel nord i Trondheimen, og Tordr fikk øst i Skjeen. Da Ivar kom til Island, fikk han høre at Hrafn og Eyolfr hadde drept Oddr Torarinsson i Geldingaholt vinteren før, og sommeren før den høsten da Ivar kom ut, hadde Torvardr og Torgils Skardi kjempet på Tveraøyren, og da hjalp Torgils Bødvarsson og Sturla Tordarsson ham; mot ham sto Eyolfr og Hrafn. Eyolfr falt i slaget, men Hrafn flyktet.
   Ivar var i Skalholt om vinteren, og han syntes at biskop Sigvardr tenkte mindre på kongens sak enn han hadde lovet. Om våren reiste Ivar nord i Skagafjordr til biskop Heinrekr og Torgils Skardi som var høvding i Skagafjordr, og talte kongens sak for dem. De opptok det godt begge to, stevnet sammen alle bøndene i Skagafjordr og talte kongens sak sammen med Ivar. Det ble til at alle Skagafjordingene og de fleste av i Nordlendingefjerdingen samtykket i å betale til kongen en skatt som de skulle bli enige med Ivar om.
   Ivar seilte til Norge igjen om sommeren. Men han syntes at han hadde fått mindre ut av sitt ærend enn han hadde tenkt seg. Han ga Gizurs venner og fostbrødre det meste av skylden for det, men han skylte også noe på Tordr og hans venner.

Om erkebiskop Einar Smjorbak.

Erkebiskop Einar kom nord til sitt biskopssete i Nidaros, og så snart det kom skip sørfra, fikk erkebiskopen høre at kong Håkon var meget misfornøyd med at erkebiskopen ikke hadde oppsøkt ham da han kom i land, så kort vei som det var imellom dem. Erkebiskopen dro da av sted sørover til Bergen og kom til kongen. Der ble han godt mottatt da han kom, og kongen og han samtalte om mange ting. Alt gikk godt, erkebiskop Einar var den unge kongens beste venn, for han hadde gitt ham kongsnavn og vist ham stor hengivenhet siden.
   Erkebiskopen foreslo for kongen at han skulle dele landet mellom sønnene sine mens han selv levde, slik at landets menn kunne være fornøyd, og slik at begge ville holde fast ved det siden.
   Kong Håkon talte med sine venner og rådgivere om dette. Men de var ikke helt enige. Noen sa at Magnus skulle ha en tredjedel av landet og hertugtittel. Noen rådet til å dele landet i to halvdeler, men bare Håkon skulle bære kongsnavnet etter sin far. Så var det noen som ikke ville gå med på at det ble gjort forskjell på brødrene; de sa at det ville være best om alt ble delt i to like store halvdeler.
   Erkebiskop Einar og den unge kongens venner ba kongen om å stadfeste denne saken på en eller annen måte og sette sin underskrift og sitt segl under sammen med andre av høvdingene. Kongen tok dette vennlig, men sa at det beste var å la Gud rå. Og dermed ble det slutt på forhandlingene uten at det kom til noen ordning.
   Erkebiskop Einar reiste nordover til sitt biskopssete, og han og kongen skiltes som de beste venner.

Sendemenn til Spania.

Denne sommeren hadde Håkon Unge sendt noen menn til Spania til kongen av Kastilia. Elis prest var fører for sendebudene. De hadde med seg noen hauker for å gi dem til kongen, og flere andre ting hadde de som var skjeldne der i landet. Da de kom til Spania, tok kongen der godt imot dem og den sendingen de brakte ham fra Norge, og sendemennene var hos ham en stund i heder og ære.

Ufred med danskekongen.

Denne vinter og den neste hadde kong Håkon sitt sete i Bergen, og det var den trettiniende og firtiende vinter han var konge.
   Henimot påske om våren sendte kong Håkon Torlaug Bose med noen menn sør til Danmark. De skulle oppsøke erkebiskop Jakob i Lund. Kongen sendte brev med til erkebiskopen der han ba ham om å skrive brev til kong Christofer og spørre ham om han hadde tenkt å holde noe av det forliket som var gjort sommeren før mellom nordmenn og dansker den gang kong Håkon lå ved Öckerö. Kongen krevde å få et svar han kunne stole på.
   Da Torlaug kom sør til Lund, tok erkebiskopen imot ham og ba ham være gjest hos seg. Og han sendte noen menn til Roskilde til den danske kongen. Men da kongen hørte hva ærend de kom i, holdt han dem tilbake hos seg og sendte menn opp i Skåne for å ta sendemennene fra Norge og føre dem til seg. Erkebiskopen fikk spurt dette, og han varslet Torlaug og skaffet ham hester så han red opp i Sverige; noen av følget ble igjen hos erkebiskopen og holdt seg skjult.
   Sendemennene dro den østre veien til Viken og derfra vestover for å oppsøke kong Håkon. De kom til Bergen pinsesøndagen og fortalte ham hvordan det var gått dem; de sa at biskopen hadde sagt at Håkon måtte bare ikke tro at det ble noe av betalingen av den pengesum nordmennene mente de skulle ha av danskene, eller noen av de andre avtalene mellom kongene skulle stå ved makt.
   Kong Håkon var ikke videre blid for dette. Han satte "OLavssuden" på vannet i en fart og kunngjorde at han ville seile nord til Trondheim. Men da skipet var kommet så langt som under Fenring, sa han at han skulle østover til Viken. Han sendte bud med brev i forveien til sysselmennene i Viken og til de kjøpmenn som pleide å seile til Danmark, og satte strengt forbud mot at noe skip av Øresunds-flåten seilte lenger sør enn til Öckerö; de skulle vente der til kongen sa fra om han ville de skulle seile videre eller ei.
   Kong Håkon seilte østover langs landet, og da han kom til Viken, la han inn til Tønsberg. Da han var kommet dit, lot han først gå ut brev om oppbud av mannskap over hele Viken og stevnet til seg alle lendmenn og sysselmenn som var i Viken og samlet en stor hær og en mengde skip.
   Med hele denne flåten seilte kong Håkon sørover langs landet til Öckerö, der kom det sammen en veldig hær. Folk regnet med at det ikke var langt fra 300 skip.
   Da kong Håkon lå i Öckerösund, sendte han en stor del av flåten sørover utfor Halland; han sa at de skulle herje landet og ødelegge alt med ild og våpen. Han sendte nesten to tredjedeler av flåten helt øst til Glaumstein. Førerne for den delen av hæren var Jon Drotning og Jon Lodensson, Tordr Kakali og andre sysselmenn fra Viken. De seilte samflåte til Mustrarsund. Da kongen kom til Mustrarsund, lå noen dansker på vakt der. De flste ble drept.

Landgang i Halland.

Bartholomeusdagen var på en lørdag. Da rustet nordmennene seg og gikk opp i Halland, slik kongen hadde sagt at de skulle gjøre; de sendte også noen mann i land ved Glaumstein, og de to navnebrødrene Jon gikk først inn i Bardafjord i Halland og brente et kirkesogn der. Siden seilte de inn i sør ved Geitkjorr og gikk i land der. Det hadde samlet seg en del av landsmennene der, og de holdt stand en liten stund, men mange av danskene falt. Så tok nordmennene til å herje landet.
   Nordmennene dro gjennom landet og drepte og brente bygdene hvor de kom til.
Ogmund Krøkedans og hans menn gikk i land Bartholomeusmessedag ved Glaumstein og møtte ingen motstand, men de drepte mange av danskene. De brente bygden om kvelden og fredagen helt sør til en elv som heter Ätran, der brente de av en liten by. Lørdagen vendte de tilbake og brente alle bygdene de kom over.
   Natt til søndag lå nordmennene på skipene sine. Da røk det opp en storm, og noen skip drev ut av festet for dem. Men de fikk eiendelene sine i land og gikk selv over på de skipene hvor festet holdt.

Kamp med danskene.

Søndagen kom danskene ned fra land med en stor hær. De drepte noen menn som hadde slått seg til i bygden og gjorde voldsverk. Så tok danskene de skipene som hadde drevet av og lagde store bål på dem og tenkte at de skulle drive mt nordmennenes skip, for nå hadde vinden snudd seg mot land. Da nordmennene så dette, rodde de også mot land, de satte stavnhaker i noen av skipene og dro dem til seg, og på den måten fikk de ikke noe mén av dette påfunnet.
   Etter dette seilte nordmennene bort fra Glaumstein. Litt senere brente de byen Årnäs.
Kong Håkon lå i Öckerö til flåten kom tilbake til ham sørfra. Kongen forhørte seg nøye om hvordan det var gått. Krigsbyttet ble delt etter kongens vilje.
   Kong Håkon syntes at nordmennene nå hadde gjort mye ufred i danskekongens rike. Han hadde en samtale med sine menn om hvordan han nå best skulle verne sitt eget rike mens han ventet på å få vite hva danskekongen ville gjøre. De ble enige om å sende noen menn til kong Christofer og høre hva han aktet å gjøre som sakene nå sto, om han ville ha forlik eller han ville ha krig med nordmennene.
   Simon predikebroder og broder Sigurd reiste av sted i dette ærend. De kom til danskekongen, og han tok saken alvorlig nok. Han var meget vred for at Norges konge hadde herjet i hans rike, og utsendingene fikk ikke noe svar de var fornøyd med, av danskekongen. De vendte tilbake til kong Håkon og fortalte ham alt det danskekongen hadde sagt og sa at de ikke hadde stort håp om å få forlik med ham.

Sendemenn fra Spania.

  Kong Håkon forlot Öckerö. Han satte sin sønn Håkon igjen ved Götaälv, og denne ble liggende i Straumsund med ti av storskipene.
   Skipsførere hos kongen var Ogmund Krøkedans, Vesete fra Hälle, Simon Staur, og presten Helge Raude. Gjestene hadde to store skip.
Kong Håkon seilte til Viken, først til Tønsberg, og der var han en kort tid før han dro vestover. Da han kom til Aust-Agder, møtte han Elis prest som den unge kongen hadde sendt ut til Spania. Han fortalte at det var kommet sendemenn fra kongen i Spania til landet, føreren for dem het sira Ferant. Han sa at de hadde mange ærend til kong Håkon, og at kongen av Spania ville være hans venn og binde vennskapet med de sterkeste slektskapsbånd. Sendemennene lå og ventet på kongen i Ramøysund.
   Da kongen kom dit, oppsøkte sendemennene ham og fremførte sitt ærend. Kongen ordnet det for dem så de skulle bli i Norge vinteren over og være i Tønsberg og vente der til kongen kom vestfra til våren; da skulle han svare på deres ærend som han selv syntes og med sine beste menns råd. Så seilte kong Håkon vest i landet og til Bergen om høsten og lot stelle til vintersete der.
   Denne sommeren var Ivar Engelsson kommet fra Island, og han fortalte om det som hadde hendt ham der.

Om kong Håkon den unge.

Kong Håkon den unge lå i Straumsund om høsten og han var en stor skrekk for danskene, for de var blitt skremt sommeren før av den ufreden nordmennene hadde kommet med i Halland. Om høsten sendte kongen bud til de herredene som ikke var brent, og ila dem en svær skatt; han ga påbud om hvor mange hundre naut de skulle gi ham. Hvis ikke, sa han, skulle han gå mot dem. Og da skulle det ikke gå dem stort bedre enn det gikk dem han hadde brent for. Danskene fant seg i alt han påla dem, og ga ham en stor mengde fe.
   Noe av skattene greide de ut i voks og sølv og lerret og andre handelsvarer. Dette ble ført til kong Håkon i Straumsund, han lå ute på skipene frem til Mortensmesse. På Sjelland lå danskene i samlet hær vinteren over, de var redde for at kongen skulle komme og herje der. Kong Håkon den unge hadde latt stelle til jul for seg inne i Tønsberg, og han seilte dit før jul, men satte etter seg Ogmund Krøkedans og andre som hadde syssel der øst.
   Kongen var i Tønsberg i julen, men så kom det snart et bud fra Ogmund at kongen måtte komme og hjelpe ham, for han hørte rykter og store ord fra danskene. Kong Håkon brøt opp med en gang og seilte fra Tønsberg like etter jul; han fikk stygt, og det var med nød han kom i havn ved Spjærøy øst for Folden. Kongen gikk ombord i en skute og lot sette over til fastlandet og tok landeveien; han fór i veitsler. Han lot skipene seile langs kysten øst til Götaälv, og han kom før til Konghelle han enn skipene. Han tok bolig i borgen på holmen ved Konghelle, og der var han til fasten.
   Da kom det brev fra hans far kong Håkon at han skulle reise nordover til biskop Håkon i Oslo og vente der til kong Håkon kom vestfra, så kunne de møtes og bli enige om hva de skulle gjøre med den viktige sak som sira Ferant hadde forelagt dem: kongen av Spania ba at kong Håkon skulle gi sin datter jomfru Kristina til en av hans brødre til ekte.
   Kong Håkon den unge reiste fra Konghelle nordover til Oslo askeonsdag. Da han hadde vært der en kort tid, kom det brev til ham fra Birger jarl, mågen hans, øst i Götaland at han måtte komme østover til ham snarest mulig. Og ettersom hans far enda ikke var kommet vestfra, reiste han fra Oslo til Tønsberg. På veien ble han syk, men Gud gjorde ham snart frisk igjen. Da han kom til Tønsberg, gikk han ombord i et skip og seilte østover til Götaälv og kom til Konghelle først i påskeuken, derfra dro han videre til Lödöse.
   Der var hans søsters mann, kong Valdemar av Sverige, før ham, og kong Håkon ble hilst vennlig velkommen. De red sammen opp i Gøtaland.
Da Birger jarl fikk høre at hans svigersønn kong Håkon var i Sverige, sa han til sine menn at de skulle ta imot ham og hans menn på en verdig måte, og han sa så mye som at dersom noen ertet nordmennene, spottet dem og kalte dem "bagger" eller brukte andre nedsettende navn på dem, så skulle han miste ikke mindre enn selve halsbenet.
   Alle de tre svogerne var sammen der i Vestergøtland påsken over på en gård som heter Lena, og til messen første påskedag førte kong Valdemar og jarlen kong Håkon til alteret, og alle viste ham den største ære. Alt foregikk også i det beste vennskap mellom mågene, og de ga kong Håkon plass mellom seg. De skiltes som hjertelige venner.
   Kong Håkon red ned til Konghelle og ble der en tid utover våren, derfra reiste han nord til Viken. Han moret seg ofte med å ri på jakt med hauk og hund, og en dag da han hadde satt over elva øst til Gullön for å jage og først vendte hjem neste natt, ble han syk. Han skulle da nettopp seile nord i Viken og gikk ombord på skipet sitt. De fikk god bør, men da de kom vest i Folden, ble sykdommen verre. Da kom det en læge til ham, en som hadde fulgt sira Ferant fra Spania, og han ga råd for sykdommen. Men det ble allikevel verre, og han døde.
   Dødsdagen er 2 netter etter Korsmesse.
Alle syntes det var et stort tap, for kong Håkon var meget avholdt av sine menn og gavmild. Han var noe over middels høyde, velvoksen, vakker å se til, med pent hår og vakre øyne, en sterk mann og han førte seg uvanlig spenstig og lett, han var den beste rytter som fantes i Norge.
   Kong Håkons lik ble ført inn til Oslo og begravet i Hallvardskirken, der hvor Sigurd Jorsalfare er begravet.

Ny leidang.

Kong Håkon var i Bergen den vinteren det er fortalt om nå.
   Og det var den firtiende vinter han var konge.
Siden, da de predikebrødrene som han hadde sendt til Danmark, kom tilbake til ham, skjønte han av det de fortalte at danskekongen var uvillig til å forlike seg med nordmennene. Og da nå kong Håkon så at det ikke ble noe forlik, bød han ut leidang fra hele landet. Han krevde minst fra Hålogaland, men jo lenger sør i landet han kom, dess mer krevde han. Han sendte bud til erkebiskop Einar og alle de andre biskopene at de skulle komme så snart som mulig og følge ham i denne leidangen. Kong Håkon lot sjøsette et skip han hadde fått bygget i Bergen, og kalte det "Mariasuden". Det var et ualminnelig vakkert skip. Det sprutet gnister av lunnene da det gled ut.

Kristins ferd til Spania.

Da kong Håkon ble ferdig til å seile fra Bergen, styrte han først østover til Viken, og da han kom utfor Aust-Agder, fikk han høre at hans sønn, kong Håkon den unge, var død.Han syntes som sant var, at dette var en sørgelig nyhet og et stort tap.
   Han selte først til Tønsberg og stevnet til seg der erkebiskopen og alle landets viseste menn for å rådslå om hva han skulle svare på det ærend sendemennene fra Spania hadde hatt til kong Håkon og jomfru Kristin. Erkebiskopen kom, og det ble talt om det - og noen av de vise menn mente at det var et hedrende gifte om lykken var god, som det var grunn til å vente. Det ble da kongens og hans venners råd å si ja til sendemennene, og han lovet å sende sin datter, jomfru Kristin, ut til Spania som kongen der hadde bedt om, hun skulle komme til ham på det vilkår at hun selv skulle få velge seg til mann den av brødrene hans som hun og de beste menn kongen hadde sendt med henne, syntes best om.
   Nå gjorde kongen alt ferdig til hennes reise. Han vagte ut menn som skulle følge henne på ferden, den første var biskop Peter av Hamar, så Simn predikebroder og flere lærde menn; dernest kom Ivar Engelsson, Torlaug Bose, Loden Lepp, Amunde Haraldsson og mange andre gjeve menn. De hadde mer enn 100 mann med i sitt følge, og det var mange fornemme kvinner også som fulgte henne. Kong Håkon ga henne i medgift så mye gull og brent sølv, hvitt og  grått pelsverk og andre kostbarheter at ingen hadde hørt at en kongsdatter fra Norge hadde fått større medgift før.
   Kong Håkon lot dem få en stor snekke, og det ble innredet et rom for jomfruen ved det ene bordet og for sira Ferant ved den andre, for han var ikke sjøsterk og kunne ikke være oppe. Ferden gikk for seg med store omkostninger og ridderlig prakt.
   Da jomfruens følge var ferdig til å seile, satte de over havet og kom i land ved Jarnmouth i England.

Absalon, danskekongens utsending.

Kong Håkon var i Tønsberg, og der kom det til ham en stor og godt rustet hær fra hele Norge. Han hadde en svær mengde folk og hadde budt ut leidang over hele Viken.
   Mens kong Håkon var i Tønsberg, kom Absalon predikebroder fra Danmark sørfra; han var provincialis for alle predikebrødrenes klostre der det tales norrøna. Han var sendt av danskekongen til kong Håkon for å be om at nordmennene ikke måtte herje landet hans. Absalon sa at danskekongen heller ville avtale et stevne med Norges konge og inngå forlik med ham etter gode menns råd. Kong Håkon la dette frem for sine venner, men de syntes ikke det gikk an å ta det alvorlig det som danskene sa, for danskene hadde vist seg å ikke holde avtaler før. Derfor ga kong Håkon det svar til broder Absalon at han ville seile sør til Danmark som han hadde tenkt, og komme med fred og godvilje til det viste seg om han og Christofer var forlikte eller ei, om det kanskje var bare løgn og falskhet.
   Med dette svaret vendte Absalon hjem til Danmark, og med ham fulgte prior Sigurd som hadde reist mellom landene før på vinteren.

Leidangen.

Etter dette brøt kong Håkon opp fra Tønsberg, han hadde "Mariasuden". Det var en drake med 30 rom, og det var det vakreste skip som noen gang var bygget i Norge. Hodet og nakken i stavnen var lagt med gull, seilet var vevet med vakre billeder. Kong Håkon hadde mange andre store og vel utstyrte skip, i solskinnet så det nesten ut som det var ild og flammer i stavnhodene og skipsfløyene og i de gyldne skjoldene som hang i stavnene.
   Da kong Håkon var ferdig, seilte han fra Tønsberg øst over Folden. Der kom det til ham en stor flåte fra østsiden av fjorden. Da kongen seilte østover fra Veggir, seilte hardingene Tore Greipsson og Bård Grosson på erkebiskop Einars skip så stavnen gikk av nederst ved baugen, og alt sammen gikk på sjøen, både stavnen og skjoldene som var festet til den. Men skipsfløyen ble hengende fast i seilet til Tore og Bård, og de seilte bort med den. Erkebiskopen lot noen menn ro ut i en båt og ta opp stavnen og skjoldene. Så fikk han stavnen satt godt fast på skipet igjen og lot sette skjoldene utenpå den og seilte så sørover til Öckerö til kongen.
   Da kongen fikk vite at erkebiskopens skip var skadd, likte han det slett ikke, det kunne merkes. Men det var de som mente at det var mindre skadd enn erkebiskopen ville ha det til. Da erkebiskopen hørte om dette snakket, lot han ta løs igjen stavnen, og den lå og rak der på stranden.
   Det var ikke uvennskap mellom kongen og erkebiskopen, men det var heller ikke noe varmt forhold; erkebiskopen var god mot jnker Magnus, men ikke mot mange andre.

Junker Magnus får kongsnavn.

Mens kong Håkon lå ved Öckerö, hadde han møte med sine rådgivere, han talte til dem om og gjorde rede for det store tap som han og alle nordmenn hadde lidt ved kong Håkon den unges død. Deretter sa han: "Om den almektige Gud har tatt denne fra oss, så er det et godt kongsemne levnet i junker Magnus" hans annen sønn. Han talte varmt for at de skulle enes om å ta ham til konge i steden for ham som var falt fra.
   Alle sa seg enige i det og ville det gjerne. Erkebiskopen ivret mest for det. Da svarte kongen: "Herr erkebiskop," sa han, "da vi talte om å dele landet mellom sønnene mine, var De ivrig for at Håkon alene skulle bære kongsnavn etter meg, junker Magnus skulle være hertug. Både De og flere andre syntes det var underlig at jeg ikke åpenlyst ville ordne det slik mellom dem. Men jeg syntes det var vondt å gjøre slik forskjell på de to sønnene mine som var like av byrd. Da som ellers skjøt jeg min sak inn under Guds vilje, han skulle avgjøre den for dem. Og nå er det gått slik at den som alle ville sette høyest, han er kalt bort, og han som De og flere andre rådgivere ville unne en lavere rang, han lever etter."
   Erkebiskopen svarte: "Jeg vedgår, herre, at jeg rådet til at bare én ad gangen skulle være konge i Norge. Jeg unte ingen mann bedre å være det enn kong Håkon, for han var den eldste av brødrene; jeg hadde selv gitt ham kongsnavn. Men nå som Gud har kalt ham bort, unner jeg ingen annen kongsnavn så vel som junker Magnus."
   Alle var enige i dette. Så ble det da vedtatt at kongen skulle stevne til alminnelig ting, og der skulle de gi Magnus kongsnavn. Enda det var vanlig å ta til konge på Øreting i Trondheimen, syntes alle det var best slik det ble gjort for at landet ikke skulle være kongeløst mens kong Håkon var borte fra riket.

Om kong Magnus.

Jonsokdagen holdt kongen alminnelig ting i Öckerö. Der ble junker Magnus tatt til konge. Erkebiskop Einar ga ham kongsnavn. Derpå svor han ved lignum domini at han ville gi landets menn lov og rett. Så svor Knut jarl troskap mot kong Magnus og likedan svor lendmenn, stallarer, skutilsveiner og til slutt 12 bønder fra hvert fylke.
   Messedagen holdt kong Håkon gjestebud for kong Magnus, og alle biskopene var der. Erkebiskopen hadde en svær verk i hånden, derfor var han ikke til stede. Alle lendmennene og høvdingene i hirden var der.
   Dagen etter ga kong Magnus storartede gaver, først til sin far kong Håkon. Han ga erkebiskopen et skip med mer enn 20 rom, det var en stor kostbarhet, og han ga enda flere gaver. Alle de beste menn som var i gjestebudet hos ham, fikk hedrende gaver. Dette ble han vennesæl av med en gang. Magnus tok seg et stort følge, de fleste hadde tjent kong Håkon, hans bror.
   Kong Magnus skulle være igjen hjemme og styre landet.

Leidang til Danmark, forlik.

Da dette var ordnet, seilte kong Håkon bort fra Öckerö. Kong Magnus seilte nord i Viken og var i Tønsberg den sommeren.
   Kong Håkon hadde en flåte på tre hundre og femten skip, det var en gild flåte.
Kong Håkon seilte med flåten sør til Øresund og til København og lå der i Kongedypet. Hæren gjorde inntrykk på danskene, de syntes den var stor og vel rustet. De sa som sant var, at ingen kunne minnes å ha sett en slik utenlandsk flåte komme til Danmark.
   Kong Håkon kom til København en tirsdag, og fredagen etter kom danskekongen til byen; han hadde med seg en stor hær og mange gjeve herrer fra danmark. Der var erkebiskop Jakob av Lund og andre biskoper, der var Jarmar fra Rügen i Vendland.
   Men da de tok til å tale om fred, var det langt mellom de to kongene. Det var mange nordmenn som da ville at kong Håkon skulle gi seg til å herje danskekongens land. Men kongen hadde lovet fred i seks netter før han kunne herje.
   Erkebiskop Einar gikk imellom og prøvde å mekle fred, mange andre fulgte ham. Men det gikk som så ofte før: når nordmenn og dansker tok til å regne etter hva hver hadde mistet, syntes hver av dem at skaden var størst hos seg. Erkebiskopen foreslo da med kongens samtykke at hver av kongene skulle dømme for seg om hva de selv og deres menn hadde tapt. Dette ble de enige om. Det viste seg at kong Christofer ville dømme først; da det ble sagt til kong Håkon, tenkte han som sant var, at den som dømte sist, hadde overtaket, og derfor sa han ja til det.
   Men før de var kommet så langt med forliket, hadde kong Håkon ordnet hele sin hær, hadde sagt fra hvor hver skulle gå opp og herje om det ikke skulle bli noe av forliket. Danskene var svært hipne på å få forlik, for de syntes at kong Håkon hadde store stridskrefter og en hær som det ble tungt å kjempe mot.
   Da kong Christofer rådslo med sine menn, fant han at det var mer enn vanskelig å få i stand noe slags forlik med nordmennene. På sine venners råd valgte han da å tilgi kong Håkon alt det nordmennene hadde gjort mot danskene. På dette vilkår møttes kongene selv, og da kong Håkon hørte svaret, var han ikke mindre raus, han tilga på sin side all den ufred og motgang som danskene hadde voldt nordmennene. Alle som var til stede, var enige i dette, og alle var glade over forliket, så nær som erkebiskop Jakob og herr Jarmar av Vendland.
   Etter forliket satt kong Håkon og Christofer sammen i drikkelag i den sistes telt på land, og deretter gikk danskekongen med kong Håkon ombord på hans skip og var hans gjest. Forliket gikk ut på at de bandt seg i fast vennskap med hverandre, så at danskekongen skulle være som en sønn for Norges konge, og kong Håkon skulle være som en far for danskenes konge. Hver av dem skulle også hjelpe den andre så godt han kunne om det trengtes. Deretter ga de hverandre gode gaver. Kong Håkon tilbød kong Christofer å velge hva han ville: "Mariasuden" eller tre andre skip som han selv kunne få ta ut av flåten. Kong Christofer sa takk til gaven og ville velge siden, han skulle sende bud til kong Håkon om hvilke skip han helst ville ha.
   Etter dette gikk alt godt mellom dem, og de skiltes som de beste venner.

Hjemreisen etter forliket.

Kong Håkon seilte nordover til sitt rike i Norge etter forliket, og alle var glade da han kom hjem igjen.
   Kong Håkon seilte først til Tønsberg og møtte der kong Magnus og dronning Margrete, derpå seilte begge vestover til Bergen. Da ga kong Håkon Rygjafylke til kong Magnus. Han kunngjorde også at begge kongene skulle til Trondheimen og bli der om vinteren.
   De brøt opp og seilte nordover til Trondheimen, dronningen og fru Rikitsa var på samme skip som kongen.

Jomfru Kristins brudeferd.

   Nå skal det fortelles om fru Kristins og hennes følge og deres ferd. Vi stanset hvor vi hadde fortalt at de var kommet til England, derfra seilte de over sjøen sør til Normandie. Da de kom dit, ville Ivar Engelsson ta den vestre veien over sjøen, men sira Ferant og Torlaug Bose og de som hadde ærend til kongen av Frankrike, ville gjeste ham først. De la ferden opp i landet, og de kjøpte mer enn 70 hester omframt dem som de alt hadde.
   Torlaug Bose og Ferant red til den franske konge, og han mottok vennlig det budskap de hadde fra den norske konge. Da han hørte om jomfruens ferd, rådet han dem til ikke å ta den vestre veien om Gascogne; han sa at de kunne reise gjennom hans rike og ga dem brev med det kongelige segl under om at de skulle få all den hjelp de trengte. På den måten reiste de helt til Narbonne som ligger ved Jorsalahavet.
   Så snart som han som var herre i de byer de kom til, fikk vite at jomfruen var kommet, lot han henne og alle hennes menn reise på hans kostnad den dagen.
Derfra dro de til Katalonia, det var i kongen av Aragonias land, og der ble de riktig godt mottatt. Derfra reiste de over høye fjell og vonde veier langs Jorsalahavet.
   Jomfruen likte seg godt på ferden, og bedre og bedre jo lenger sør de kom. De kom til en by som heter Gerona, og da den jarlen som hersket der, fikk høre om jomfruens komme, red han henne i møte fra byen vel 8 mil med 300 mann, og biskopen var med ham. Da hu kom til byen, tok jarlen selv i bisselet og leide den inn i byen og biskopen gikk på den andre siden av henne der hun kom.
   Da jomfruen kom til Barcelona, red kongen av Aragonia henne i møte mer enn 3 mil med 3 biskoper og en veldig hær, og hilste henne velkommen. Han viste henne stor ære, tok selv i bisselet og førte hesten hun red på inn i byen, hun og hennes følge var der i to dager i heder og ære på hans kostnad. Siden, hvor de i hans rike kom til en by, da red riddere og baroner i møte med jomfruen og hennes følge på kongens bud.
   To netter før jul kom jomfruen til Kastilia og til en by der som heter Sarri, der red Lovis, bror til kongen av Kastilia og biskopen av Astorga henne i møte, og hun ble godt mottatt. Julekvelden kom de til Burgos, og der ble de hilst velkommen, de tok inn i et kloster hvor kongens søster fru Beringar var, og de hørte messe der i byen tredje juledag, da ofret jomfruen et stort bordkar. Hun hadde ofret et annet i Rudaborg. Slike ting og andre lignende gjorde hennes ferd kjent; ingen hadde hørt at noen jomfru fra utlandet hadde blitt så ærefullt mottatt før. Og det blir sagt at ikke siden Sigurd Jorsalfare har det hendt at noen er blitt så ærefullt mottatt på sin ferd av de utenlandske høvdinger som jomfruen og hennes følge.
   Fjerde juledag red de etter kongen av Kastilias ønske ut fra byen Burgos, for han ville at jomfruen skulle komme til ham åttende dag jul. Samme dag om kvelden sendte kongens søster, fru Berengar, henne 7 kvinnesadler, alle vakkert utført, og dertil en baldakin som hun selv skulle ha. Og samme dag red kongen av Kastilia fra Palencia jomfruen i møte med en stor hær og hilste henne velkommen som om hun var hans datter, han tok selv i bisselet på hennes hest og førte henne ærbødig inn i byen.
   Tiende dag jul red kongen med henne til Valladolid, og der kom kongens sønn ridende imot dem med en hær av utallige riddere, baroner, erkebiskoper og andre biskoper og sendemenn, både hedenske og kristne. Kongen lot jomfruen få hus der i byen og æret henne høyt på alle måter; ingen utlending hadde kommet der før, mann eller kvinne, som hadde blitt så godt mottatt på alle måter som hun ble. Når kongen eller dronningen ville tale med henne, førte de henne begge til setet hver gang.
   Deretter sendte kongen av Aragonia et brev til sin måg, kongen av Spania, og til sin datter dronningen og ba at kongen skulle gi ham jomfruen til ekte. Kongen forela dette for jomfruen og nordmennene og lot henne selv velge hva hun ville når det gjaldt giftermålet. Han sa  at kongen av Aragonia var en kjekk mann og en stor høvding. Men nordmennene visste at kongen var noe til års kommen, derfor var de lite stemt for dette giftet. Det ble da heller ikke talt mer om det.
   Etter dette regnet kongen opp alle sine brødre og sa hvordan de var. Fredrik, sa han, var den eldste av brødrene, han var en rask mann og god ridder som holdt lov og rett i sitt land, en dyktig jeger, men han hadde hareskår. Henrik, bror hans, sa han, var den beste ridder av brødrene, men ham trengte han ikke tale om, for han hadde reist seg mot sin far og bror og kjempet mot deres rike. Sancius var valgt til erkebiskop av Toledo, han sa at han var godt og vel skikket til å være klerk.
   Men Philippus som skulle bli erkebiskop av Sevilla, sa han ikke var skapt til å være klerk, men heller til å more seg med å ri på jakt med hauk og hund, og han sa at han var svær til å slåss med bjørner og villsvin, alltid glad og munter, liketil og en god kamerat. Han var "den sterkeste av oss brødre og en god ridder," sa han. Om hans vekst og vakre ytre ville han ikke si noe, for det kunne nordmennene selv se daglig.
   Nordmennene skjønte at kongen likte ham best av brødrene sine, og det gjorde jomfruen og hennes følge også, og derfor valgte hun ham med sine venners råd.
   Det var askeonsdag da herr Philippus festet seg jomfruen med Guds miskunn og kongen av Kastilias samtykke, og etter hennes eget ønske.
Hennes første bønn av herr Philippus var at han skulle la bygge en kirke for den hellige kong Olav, og det sa han ja til med en gang. Men her trengtes ikke mange ord, alt hun ba om, ble gjort.
   Det ble fastsatt at bryllupet skulle stå søndag etter påske, og da tiden kom, ble det holdt med den største prakt som være kunne i det landet.
Onsdag etter bryllupet kom kong Håkons menn, Toralde og Bjarne, til Spania og fortalte om kongens ferd, og etter det brøt noen av nordmennene opp og reiste tilbake til Norge, det var biskop Peter og Andres Nikolasson og Amund Haraldsson. Men noen dro videre til Jerusalem, det var Ivar Engelsson og Torlaug Bose og noen flere. Ivar døde på veien.

Ufred i Danmark.

Vinteren etter at kong Håkon hadde vært i Danmark, hadde han sete i Trondheimen, som før skrevet. Derfra brøt han opp om våren og red sammen med kong Magnus opp i landet og sørover over Dovrefjell.
   Da hadde kong Håkon rådet for Norge i førtiett år.
Fru Margrete reiste sjøveien, hun hadde skipet som het "Sauevommen" til Bergen, der tok hun "Mariasuden", og med den seilte hun til Viken. Hun møtte kong Håkon i Tønsberg. Erkebiskop Einar fulgte ikke med nordfra, for de skiltes ikke som helt gode venner.
   Kong Håkon og kong Magnus seilte fra Tønsberg øst til Götaälv for å møte Birger jarl. Da hadde danskekongen sendt bud både til Norge og Sverige at kong Håkon og Birger jarl måtte komme og hjelpe ham, for det var stor ufred i Danmark. Jarmar herjet på Sjelland, og sønnene til grev Alv, Jon og hans brødre, herjet på Jylland; disse herjingene skapte ufred og krig i Danmark.

Hjelp til den danske konge.

Kongene Håkon og Magnus og Birger jarl møttes ved Götaälv og talte om mange ting med hverandre, om danskekongens budsending og slikt som hørte til rikenes tarv. De ble da enige om at de skulle sette opp en hær fra hvert av landene Norge og Sverige samme år, og når de var ferdige, skulle de føre dem til hjelp for kong Christofer mot hans fiender. De avtalte at hver av dem, kong Håkon og jarlen, skulle ha 40 hundre mann, hvis da ikke noen av dem ville ha mer. Alt løp som vanlig meget fredelig av, for vennskapen mellom de to ble større jo oftere de møttes.
   Da ble det også enighet om at fru Rikitsa skulle følge med sin far tilbake til Sverige, og kong Håkon løste henne ut og viste henne stor heder. Junker Sverre ble igjen hos kong Håkon, og kongen var blid og god mot ham. Han var også et godt mannsevne, og kongen var meget glad i ham.
   Kong Håkon sendte skipet "Mariasuden" sørover til danskekongen i Danmark, som ble glad for denne gaven og for løftet om at kong Håkon og Birger jarl skulle komme ham til hjelp så snart han syntes han trengte det.
   Da han var ferdig, seilte kong Håkon ut fra Götaälv og nord i Viken. Han stanset en kot tid i Tønsberg og seilte derfra vestover og kom til Bergen til våke- nettene og ble der sommeren over og ordnet mange saker.
   Den våren brant størstedelen av byen Tønsberg, og det var mange som led store tap.

Vennskap med kongen av Spania.

Denne høsten kom de hjem de som hadde fulgt jomfru Kristin. Broder Simon og Loden Lepp og Amund Haraldsson hadde tatt sjøveien fra Spania og kom med en kogge, biskop Peter reiste til lands over Flandern, og kom litt senere. Andres Nikolasson ble igjen i Frankrike et år.
   Da biskop Peter og hans følge kom til kong Håkon, hadde de mye å fortelle ute fra landene. De fortalte om hvordan kongen av Spania hadde tatt imot hans datter jomfru Kristin og hele hennes følge og hvor fyrstelig han hadde lønnet dem ved avreisen. De sa at han hadde gitt dem gaver som var verdt ikke mindre enn 800 mark rent sølv, foruten alt det de trengte til oppholdet. De talte også om hvor stort vennskap kongen hadde for kong Håkon; han kunne være sikker på støtte hos den spanske konge hvem han enn hadde ufred med, bare det ikke var kongen av Frankrike eller hans måg, kongen av Aragonia, eller den engelske konge.
   Kong Håkon på sin side også å støtte kongen av Spania, hvis det ikke var mot den svenske eller den danske konge eller mot kongen av England.
Kongen av Spania rustet seg for å gå mot hedningene, og han ville gjerne at kong Håkon skulle slutte seg til ham og dermed innfri det korstogsløfte han hadde gitt; han hadde pavens tillatelse, og det skulle gjelde like godt som om han selv hadde dradd til Jerusalem.
   Biskop Peter kom opp til sitt biskopssete på Hamar samme sommer, han fikk heder og gaver av kong Håkon, og de skiltes som de beste venner.

Om Island.

Kong Håkon var i Bergen om sommeren. Da var Gizur Torvaldsson hos ham. Kongen kom da med et bud til Island, han sendte Gizur ut til Island og kalte ham jarl. Gizur lovte til gjengjeld å få fred i landet og at alle bønder skulle svare kongen skatt, slik som det også var blitt krevet av dem før. Gizur talte store ord om at det skulle han nok lett få til. Kongen ga ham hedrende gaver sammen med jarlsnavnet og ba farvel med ham på ærefull vis. Han sendte sin hirdmann Toralde Hvite med ham for å se etter hvor tro Gizur var mot kongen.
   Mange av kongens trofaste menn seilte ut med andre skip den sommeren for å se hva jarlen gjorde for å skjøtte kongens saker slik det var pålagt ham.

Gizur jarl og islendingene.

Da Gizur kom til Island, holdt han frem at kong Håkon hadde vist ham større ære enn noen annen mann på Island med det at han hadde gii ham så høy rang og hedret ham på mange andre måter. Gizur sa at kong Håkon hadde gitt ham rang på slike vilkår at det ikke skulle koste ham en penning, og det skulle ikke legges noen skatt på Island av den grunn. Han sa også at menn som ville bli håndgangne hos ham, skulle få samme rang hos kong Håkon, hirdmenn eller skutilsveiner. Mange gode menn ble da håndgangne hos ham og svor ham og kong Håkon troskap.
   Men senere fikk folk greie på at det ikke hadde vært sant det han sa var Håkons ord. Likevel holdt mennene troskapseden til ham og kong Håkon. Det er mange frasagn om det som gikk for seg mellom jarlen og islendingene, men vi synes ikke det er nødvendig å skrive om det her. Vi skal si litt mer om det siden.
   Vinteren før Gizur jarl kom til Island, hadde Torvardr Torarinsson tatt livet av Torgils Skardi fordi kongen hadde satt Torgils over Eyjafjord og alle bygdene nord for Öxnadalsheidr, som kongen regnet som sin eiendom. Men Torvardr mente han hadde rett til dem i arv etter Steinvør, som var hans vermor.

Om kong Håkon og danskene.

Kong Håkon laget seg til vintersete i Bergen. Det var den førtiandre vinteren han var konge.
   Våren etter stevnet han til seg lendmenn og sysselmenn og lot sjøsette de skip han ville ha med seg, og da han var ferdig, seilte han østover langs kysten. Da han kom så langt som forbi Jæren, møtte han to riddere fra Danmark som fortalte at kong Christofer var død, og videre at dronningen og de andre høvdingene sendte særskilt bud til kong Håkon om at han måtte komme og hjelpe dem slik han hadde lovet kong Christofer. Dette la kongen frem for sine venner og råd- givere. Hva de nå enn sa, så var det ikke kongens vis ikke å holde ord, og derfor seilte kong Håkon til Danmark samme sommer, og han hadde en stor og god flåte.
  Han førte hæren til København, der møtte han dronningen. Birger jarl kom ikke. Da hadde dronningen og de danske høvdingene forlikt seg med sønnene til grev Alv og syntes ikke de trengte hjelp fra kong Håkon.
   Det var lett å skjønne på kong Håkons ord at han syntes danskene hadde narret ham. Han ga dronningen sømmelig gaver og dronningen ga ham gaver.
Over ved Malmø i Øresund lot han ta en kogge som herr Jon eide, bror til erkebiskop Jakop av Lund; der ombord var det menn som hadde vært med Jarmar, og biskopen og hans bror var de danske høvdingene som hadde støttet Jarmar mest. Kong Håkon lot disse mennene føre frem på tinget og ba danskene komme å si om de var kjøpmenn eller ransmenn. Landsmennene sa at de var ransmenn, og noen av dem ble halshugget, og andre ble straffet på annen måte.
   Kong Håkon tok koggen, og den ble siden hestekoggen hans.
Dette var den førtitredje vinter han var konge.
   Denne vinteren døde biskop Peter av Hamar, og det var et stort tap. Korsbrødrene drøftet biskopsvalget, men de fikk ikke valgt noen, så valgretten gikk fra dem til erkebiskopen. Han ga dem valgretten tilbake, men nevnte samtidig for dem en korsbror som het Loden. Men Loden var ingen venn av kong Håkon.

Avtale mellom kong Håkon og Birger jarl.

 Kongen hadde sete i Bergen den vinteren. Han hadde hørt fra Island at Gizur jarl hadde gjort lite for å tale hans sak hos islendingene; han sendte da brev til landet om hvor mye han ville ha i skatt. Kongens hirdmenn Ivar Arnljotsson og Pål Linsøyme reiste med brevet; de kom til Island før Alltinget og red straks til tinget. Der var alt Gizur jarl kommet.
   Kong Håkons brev ble lest opp, men det var stor uenighet om hvordan det skulle opptas. Sørlendingene som var jarlens beste venner, talte imot skatten, og likedan de som kom fra landet øst for Tjorsa. Det endte med at Ivar og hans følge ikke fikk utrettet sitt ærend. De reiste tilbake til kongen samme sommer.
   Mange mente at sørlendingene ville ikke ha vært så djerve til å nekte skatten om de med det hadde handlet tvert imot jarlens vilje.
Kong Håkon seilte fra Bergen øst i Viken helt til Götaälv, og hans sønn kong Magnus fulgte med ham. Der kom Birger jarl dem i møte, og alt gikk vennlig for seg; jarlen og hans unge sønner var i gjestebud hos kongen, og de lovte hverandre igjen vennskap, ikke noe skulle skille dem så lenge de levde. De avtalte å møtes neste vår.
   Kong Håkon seilte nå nord i Viken. Med ham fulgte biskop Heinrekr av Holar på Island, han hadde fulgt kongen lenge. Da de var kommet vest over Folden, ble biskopen syk, og han døde i Tønsberg og ble jordet i Olavskirken. Kongen selv talte over graven hans og sa mange vakre ord til heder for biskopen.

Kong Håkon og kong Magnus reiste til Bergen.

Deretter seilte kong Håkon og kong Magnus nordover til Bergen og ville derfra nord til Trondheimen til Olsok. De kom til Nidaros, og da var erkebiskop Einar alt der. Dit var også korsbroren Loden fra Hamar kommet, han som var valgt til biskop mot kongens vilje. Kongen var ikke videre blid på erkebiskopen for dette.
   Da kongen ville legge skipet opp i elva, drev det av mot øra tvers overfor Bakke og ble stående fast der. Erkebiskopen rodde bort til ham og bød at alle de dyktigste av mennene skulle hjelpe til å få skipet av grunnen. Men kongen ville ikke ta imot hjelp av ham. Så lot kongen sette støtter under skipet så det ikke skulle velte når det ble fjære sjø. Derpå rodde kongene i land ved byen, og erkebiskopen tok imot dem med en staselig prosesjon og kysset kong Håkon; sira Loden  ble ført ved erkebiskopens arm og kysset også kongen, men ikke hjertelig.
   Da kongene hadde vært i byen en kort tid, holdt de stevne med erkebiskopen om biskopsvalget i Hamar. Erkebiskopen ville ikke vite av annet enn at Loden skulle bli biskop, og kongen sa tvert nei til det. Om dette ble de helt uenige. Det gikk så vidt at kongen appellerte erkebiskopen til paven, og det ble erkebiskopen meget vred for. Da gikk kong Magnus imellom og meglet , og de ble forlikte. Loden ba seg fri for å være biskop, siden han skjønte at kongen hadde imot det.
   Kongen ville ha Gillibert som da var kongens klerk, valgt til biskop, han hadde før vært erkediakon i Shetland. Det endte med at erkebiskopen også valgte Gillibert, og Loden frasa seg valget. Men ettersom saken alt var anket til paven, sendte de Gillibert ut til paven: kongen og erkebiskopen skrev et brev om at dette var deres begges vilje, og sendte det med ham. Og med dette reiste han til paven.
   Kongene vendte deretter tilbake til Bergen, og kong Håkon hadde vintersete i Bergen og kong Magnus i Stavanger. Samme sommer kom Ivar og Pål tilbake fra Island og fortalte hvordan det hadde gått dem. Kongen holdt julegilde i Bergen.
   Og dette var den førtifjerde vinter han var konge.
Senere på vinteren ble junker Sverre syk og døde. Kongen tok seg meget nær av det, og det gjorde mange andre også.

Om kong Håkons sendemenn.

Om sommeren hadde kong Håkon og kong Magnus sendt broder Nikolas sør til Danmark for å beile for kong Magnus til jomfru Ingeborg, datter av kong Erik den hellige. Nikolas skulle reise helt sør i Saksland til hertugen der, som var jomfruens morfar, og spørre om han ville gi sitt samtykke, for han var en stor høvding og en av de 7 menn som skulle velge keiser, og han skal være drottsete hos keiseren når denne er nord for Alpene.
   Da sendemennene kom til hertugen, bar de frem sitt ærend for ham. Han svarte at dette var ikke hans sak, hans datterdatter var dansk av farsætt, og danskene måtte rå for hvem hun giftet seg med. Siden lot han dem få se sine egne to døtre, prktig kledde, og sa: "Disse to døtrene mine skal jeg gifte bort, om det er noen som vil beile til dem."
   Da vendte sendemennene tilbake til Danmark og dro videre til kong Håkon i Norge.

Om kong Håkon.

Etter Sverres død reiste kong Håkon og kong Magnus nord i Sogn og derfra til Opplandene; der møtte de erkebiskop Einar, og så dro de alle sammen sør i Viken og møtte Nikolas i Tønsberg, og han sa dem hvordan det var gått med hans ærend.
   Da sendte de sira Askatin og broder Nikolas sør til Danmark til dronningen og grev Ernst og de andre som hadde å svare for jomfruen, for å vite hva enden skulle bli på denne saken. Imens dro kongene og erkebiskopen øst til Götaälv og tenkte å møte Birger jarl. Men jarlen kom ikke. Så seilte de tilbake i Viken og var i Tønsberg til Askatin kom fra Danmark. Nikolas var blitt igjen der sør. Askatin hadde det budskap fra dronningen og grev Ernst og jomfruen at kongene skulle sende verdig følge for å hente henne, og de lovte å gi henne sømmelig utstyr med seg hjemmefra.
   Så sendte kongene biskop Håkon, Ogmund Krøkedans og hans sønn Borgar, Pål Gås og Loden Staur for å hente jomfruen; de hadde 7 skip, de fleste store. Biskopen hadde en 20-sesse og Ogmund en stor drake, det samme hadde Pål Gås. De hadde godt og vel utstyrt mannskap. Da de var ferdige, seilte de sørover til Danmark og kom til Horsens på Jylland den dagen danskene hadde satt stevne med dem, det var en halv måned før Olsok. Men da de kom dit , fant de ingen der, hverken fra dronningen eller greven, som hadde noen greie på dem og det ærend de kom i. De sendte da bud opp til det klosteret jomfruen var i, og lot spørre om det var sørget for å gjøre henne ferdig til ferden til Norge. Hun svarte at det var slett ikke gjort noe så vidt hun visste. Hun sendte da en av sine sveiner til dronningen for å spørre om hun ville gjøre noe for henne. Men dronningen svarte at hun kunne ikke hjelpe henne med det første fordi hun var uenig med hertugen.
   Jomfruen lot nordmennene få vite dette. Og da de fikk høre at hverken dronningen eller de menn som skulle sørget for at hun fikk en sømmelig ferd til Norge, ville gjøre noe for henne, dro biskop Håkon og de andre som var med ham, opp til klosteret for å tale med jomfruen. De ba henne og overtalte henne til at hun skulle legge sin sak i Guds hånd og stole på den norske konge, rå seg selv og gjøre som de ba henne. Jomfruen hadde mye å si imot fra først av, mest var det at hun ikke var i stand til å bryte opp så fort. Men biskopen sa at alt som hun måtte ha behov for sto til hennes rådighet hos dem.
   Enden på samtalen ble at biskop Håkon festet jomfru Ingeborg til kong Magnus' hånd. Deretter avtalte de med jomfruen når nordmennene skulle komme å hente henne, og hun skulle følge med dem ombord i skipet.
   På denne tiden lå Birger jarl i Øresund med svenskehæren, og da han hørte om nordmennene, sendte han bud at han ville møte dem. Men biskop Håkon og hans følge bare skyndte seg dess mer, for de visste at Birger jarl hadde fridd til jomfruen, og derfor stolte de ikke på ham i denne saken.
   Da den dagen kom som de hadde avtalt, rustet nordmennene seg til å gå i land fullt væpnet, og de satte noen mann til å passe skipene imens, for de var ikke trygge på danskene, og selv hadde de liten styrke i et så stort land.
   Da de kom til klosteret, ba de jomfruen holde ord og følge med dem. Hun fulgte med nordmennene, og to riddere og mange kvinner og tjenere var sammen med henne. Prioren i klosteret sa lite imot dette, for han var redd for nordmennene. Det gikk for seg så fort at ingen av danskene visste av det før jomfruen var borte.
   Nordmennene seilte straks skipene sine bort fra Danmark og kom til Tønsberg til Olsokaften.

Om sendemenn fra den skotske kongen.

Etter at biskop Håkon med følget var reist sørover til Danmark, og kongene hadde seilt vestover, kom det sendemenn vestenfra Skotland, fra den skotske konge, det var en erkediakn og en ridder som het Missel. De fór mer med fagre ord enn med troskap etter det kongen syntes å skjønne, og de reiste igjen uten at noen skulle vite av det, før de hadde heist seil. Kong Håkon sendte Brynjolv Jonsson etter dem og lot dem føre tilbake til seg. Kongen sa de skulle bli i Norge vinteren over for det de hadde villet seile bort uten lov de mer enn andre sendemenn.

Om biskop Håkons menn som kom med brev til kongen.

Biskop Håkon sendte bud med brev til kong Håkon og fortalte alt om hvordan det hadde gått ham på ferden, og at jomfruen var kommet til Norge på Guds og kongens nåde. Hun hadde så lite følge, sa han, fordi de ikke hadde villet stole på danskene og vente til jomfruen fikk tid til å bu seg skikkelig som hennes rang krevet - "men hun mangler ikke gods i Danmark". Dette brevet kom til kong Håkon i Bergen, og han var fornøyd med at jomfruen var kommet til landet i følge med biskopen og av fri vilje.
   Kongen lot nå alt gjøre i stand til å ta imot biskopen og jomfruen. Han stevnet til seg alle de beste menn i landet, Knut jarl og biskopene. Erkebiskopen var i Bergen da, han hadde kommet østfra om sommeren på samme skip som kong Magnus inn til Stavanger; der var de begge to sommeren over og holdt bord sammen. Kong Håkon sendte menn for å møte biskop Håkon og ba ham skynde seg, for kong Magnus ville gjerne ha bryllup så snart som mulig. Biskopen fikk sent bør og de var nesten 3 uker under veis, de kom frem noen dager før den senere Marimesse og la først til i Laksevåg.

Jomfru Ingeborg kom til kongene.

Kong Håkon og kong Magnus var i byen, og de gikk med en gang ned til skipene sammen med erkebiskopen og sine beste menn for å ro kongedatteren i møte; men det var så hardt vær at de kunne ikke ro ut. Dagen etter rodde kongene og alle biskopene ut til jomfruen. Kongen ønsket henne og hennes følge hjertelig velkommen.
   Det ble bestemt at jomfruen ikke skulle komme til kongsgården før bryllupet skulle stå; hun ble med biskop Håkon opp til Mikalskirken, og der var de nesten en uke.
   Da kong Håkon fikk se jomfruen, sa han: "Jeg hadde alltid tenkt å ta pent imot jomfruen når hun kom til Norge, men nå synes jeg det ser ut som hun har så mye lykke med seg at jeg kommer til å tenke mer på henne enn jeg før hadde trodd."
   Kong Håkon ga kong Magnus valget om han helst ville holde bryllupsgildet i det naustet som han, kong Håkon, ble kronet i, eller i kongsgården. Kong Magnus svarte at det var så mange rom i kongsgården nå som ikke var der da kroningen gikk for seg, og bryllupsgildet kunne godt stå der. Så lot kongen gjøre i stand til gildet der i 3 haller, de ble utstyrt med alt det beste som var å få.

Jomfru Ingeborg blir viet til kong Magnus.

Søndagen etter den senere Marimesse ble jomfru Ingeborg viet til kong Magnus verdig og høytidelig. Gildet ble holdt med store omkostninger, og der var det beste som var å få av allting. De som hadde greie på det, sa at det hadde ikke vært holdt så stort bryllupsgilde i Norge før som dette. Kong Magnus gikk til bryllupsgildet, i steinhallen satt begge kongene, alle biskopene, Knut jarl og de fleste av lendmennene, høvdingene i hirden og de fremste menn. Dronningen, fru Margrete, satt i trehallen sammen med jomfru Ingeborg og hennes følge, kvinner og menn. I julehallen satt Ogmund Krøkedans, Erling Alvsson, kjøpmenn, utlendinger og bymenn. Det var 16 hundre (1920) mann med i gildet, forruten tjenerne. Kong Håkon sa at i den hallen hvor han satt, skulle enhver kunne velge hva han ville drikke, for der var ikke mindre vin enn annen drikk.
   Kongen rådførte seg med sine beste menn om han skulle la Magnus krone eller ikke. Det var ikke enighet om det, noen sa at kong Magnus ville bli overmodig når han fikk krone; da ville han ha sin egen hird, og det kom til å bli uenighet mellom kongene.
   Men biskop Håkon og de andre som hadde fulgt jomfruen, sa at kongen hadde lovet at de skulle bli kronet begge to, og at kongen burde holde sitt løfte. Mange av vennene til kong Magnus talte for dette, og det var uvisst hva det ble til. Da gikk kong Magnus frem til kong Håkon og talte, han sa: "Min herre! De må ikke tro på det som blir sagt at jeg skulle bli overmodig om De viser meg en ære som ingen norsk konge har vist sin sønn før. De vet selv, min herre, at jeg har vært lydig mot Dem i alle ting, ikke mindre nå som jeg er konge enn før, til Deres og min egen heder. Jeg tror at jeg kommer til å være det fremdeles, selv om De viser meg denne ære som De har lovet meg."
   Kong Håkon sa: "Det er sant, kong Magnus, at De har vist oss hengivenhet. Det var urimelig at jeg ikke skal vise Dem den største ære, det ser også ut som det er Guds vilje at så skjer."
   Slik skiltes kongene. Bryllupet varte i tre dager.

Kong Magnus Håkonsson blir kronet.

Korsmesse var på en onsdag. Da lot kongen stelle til et nytt gilde i kongsgården, for den dagen skulle kong Magnus vies under kronen. Det ble sunget tidlig messe i byen, og da gudstjenesten var slutt, strømmet folk sammen i kongsgården.
   Allting var nå som den gang kong Håkon ble kronet, det gikk da for seg på samme måten. Det meste av hirden væpnet seg og gikk til kongsgården for å rydde veien til Kristkirken. De som ryddet veien gikk først, så kom de som bar merkene, så sysselmennene, skutilsveinene og etter dem lendmennene. Så kom det fire lendmenn som bar et stort brett mellom seg høyt over hodet, og der lå kongeskrudet og kroningsklærne. Dernest gikk Erling Alvsson og Brynjolv Jonsson, de bar to sceptere av sølv prydet med gull. Dernest gikk Knut jarl og bar kronen, to stallare støttet ham, for han var meget syk; ved siden av ham gikk Gaut Jonsson og bar kroningssverdet.
   Dernest be kongene fulgt frem. Ved porten til kongsgården møtte biskoper, abbeder og andre av geistligheten i prosesjon, de stemte i en sang og på den måten gikk de til kirken. Der ble kongene ført opp til alteret. Det ble nå sunget messe, og kroningen gikk for seg slik som det er påbudt i den Hellige Kirke.
   Ridder Missel som kongen av Skotland hadde sendt til kong Håkon, sto oppe i koret og undret seg svært over denne kroningen, for det er ikke skikk i Skotland å krone kongene. Kroningen gikk så inn på ham at han ble helt rørt, de som sto ved siden av ham, måtte snakke til ham. Og da kong Magnus var iført kroningsklærne og kong Håkon, erkebiskop Einar og tre andre biskoper bandt kroningssverdet om ham, da tok den skotske ridderen til rde og sa: "Jeg har hørt si at de ikke bruker å slå noen til ridder i dette landet, men jeg har aldri sett noen bli slått så grundig til ridder som denne mannen når fem av de beste menn i landet binder sverdet om ham."
   Kong Magnus ble kledd i skrudet, og erkebiskopen førte ham til setet. Siden kronet de dronningen.
Kong Håkon gikk nå bort til stolen der kong Magnus satt; kong Magnus ville reise seg for ham, men kong Håkon la hånden på skulderen hans og sa: "De skal ikke reise Dem for meg i dag, frende, for på denne dag skal De regne Dem selv høyest i rang og ikke bøye Dem for noen. Nå er den dagen kommet som jeg har lengtet etter, da jeg ser mitt eget kjøtt og blod så høyt æret som det er blitt i dag. På ingen måte vil jeg misunne Dem den den rang De nå har fått. Jeg spurte mine menn til råds først, for jeg ville vite hva andre mente om det, og de samme frarådet det som før ikke har vært fredsstiftere mellom meg og Deres frender. Gud forlate dem."
   Da messen var over, fulgte erkebiskopen og de andre biskopene kong Magnus hjem, idet de som før sang lovsang til Gud. Så tok kongen av seg kroningsklærne og erkebiskopen ytet ham all den tjeneste som hørte til kroningen. Deretter  iførte han seg kongelig skrud og bar kronen hele den dagen.
   Så gikk kongene til bords, og den dagen var det gildt gjestebud med stor glede til ære for kong Magnus og dronning Ingeborg og alle deres venner.
Ved dette gjestebud ga kongene mange æresgaver, først til erkebiskopen og til de andre høvdingene. Kong Magnus ga gaver til hele hirden og til mange andre også. Etter gildet hadde han alle danskene hos seg som sine gjester, de som hadde fulgt fru Ingeborg sørfra; han ga dem alle fyrstelige gaver, og de reiste hjem til Danmark.
   Men de kvinner og tjenere dronningen ønsket, ble igjen hos henne.

Knuts død.

Knut jarl var meget syk under gildet, og litt etter ble han sengeliggende og døde. Kong Håkon lot ham få en staselig gravferd, og han ble gravlagt i Kristkirken hos sin far Håkon.
   Jarlen var en høvisk mann på alle måter, han var en god klerk, gavmild på gods, høy av vekst og en vakker mann; han drakk for mye, og det gikk ut over helsen.
   Denne høsten kom Odd fra Skjold, Pål Magnusson og Knarre-Leiv vest fra Grønland, de hadde vært borte i fire vintrer. De sa at grønlenderne hadde gått med på å betale skatt slik at alle drap skulle bøtes til kongen, enten de var norske eller grønlendinger som var drept, og hva enten de var drept i bygden eller i Nordsete, ja, helt nord under Polarstjernen skulle kongen ha rett til tegngilde.
   Samme sommer hadde Håkon sendt Hallvard Gullsko til Island i det ærend å se til at jarlen holdt sitt løfte. Hallvard kom i land i Hvita og reiste til jarlen og talte djervt kongens sak for ham. Jarlen tok det velvillig og sa at han skulle gjøre det kongen sendte bud om. Hallvard dro til Reykholt og ble der vinteren over. Han og jarlen møttes en gang tidlig på vinteren, og da var det noen av de bøndene som før hadde nektet, som nå svor kongen troskapsed.
   Jarlen var nord i landet om vinteren og rådførte seg med bøndene om hva de skulle svare. Bøndene bød seg til å løskjøpe jarlen fra kongsmennenes krav, noen med 200, noen med 100 og andre med 12 øre. Da Hallvard hørte dette, sa han at kongen ikke ville at bøndene skulle trues til å betale så store summer; han sa at kongenville ha en rimelig skatt av almuen og lovte retterbøtertil gjengjeld. Hallvard  talte kongens sak for vestfjordingene, og de lovte å komme til Torsnes-tinget om våren og der sverge land og tegner under kongen.
   Da jarlen fikk vite dette, stevnet han bøndene til Hegranes-tinget og lot noen menn der sverge landet under kongen. Men Hrafn Oddsson kom ikke til Torsnes-tinget, og derfor kom ikke Hallvard der heller. Saken ble da skutt inn under Alltinget.
   Da det nå led mot tiden for alltinget, samlet stormennene i vestfjordene alle sammen store flokker av menn. De sendte bud til Steinvors-sønnene og Andres-sønnene at de skulle ri til tinget med hele den styrke de kunne få samlet øst for Tjorsa. Torvardr Torarinsson hadde lovet å komme med øst- fjordingene.
Gizur jarl kom til Alltinget  med stort følge. Jarlen talte kongens sak både for de nordfra og de sørfra i landet; han ba dem med gode ord og sa at for ham gjaldt det livet om de ikke ville. Deretter ble logretten satt, og de fleste av storbøndene for nordlendingefjerdingen og fra sørlendingefjerdingen vest for Tjorsa svor land og tegner under kong Håkon og lovte å betale ham skatt for fremtiden.
   Så red jarlen fra tinget og sør i Laugardal, og der holdt han flokken samlet en tid. Biskop Sigvardr og Hallvard red til Tvera-tinget, og der lovte vestfjordingene lydighet. Først svor Hrafn Oddsson, Sturla Tordarson, Sigvatr Bodvarsson, Einar Torvaldsson, Vigfuss Gunnsteinsson, og så tre bønder med hver av dem. For borgfjordingene svor tre bønder.
   Da hadde alle islendingene svoret å betale skatt til kong Håkon, så nær som østfjordingene fra Helkunduheidr og sørlendingene øst for Tjorsa.

Om kong Magnus.

Kong Håkon ble i Bergen den vinteren, og kong Magnus seilte sør til Stavanger. Erkebiskop Einar fulgte ham til skipet, og han sa: "Jeg har alltid før syntes det var leit å skilles fra Dem, men ikke nå. For nå gleder jeg meg over at jeg har ytet Dem all den tjeneste jeg kan, for å gi Dem høy rang. Først ga jeg Dem kongsnavn, så viet jeg Dem og dronningen i ekteskap, siden kronet jeg også Dem og dronningen. Nå står bare ett igjen, og må Gud ikke la det skje, at jeg skal stå over Deres grav."
   Kong Magnus takket erkebiskopen for hans ord og for all den tjeneste han hadde ydet ham. Han ble i Stavanger en tid, men seilte nordover før jul, og han og kong Håkon var sammen begge to i Bergen i julen.
   Dette var den førtifemte vinter han var konge.
Tidlig om våren brøt begge konger opp og seilte øst til Viken; de skulle helt til Götaälv for å møte Birger jarl, og la da ferden på den tid det før var avtalt mellom dem. De skulle tale om de eiendommer som kong Eriks døtre hadde i Danmark, for både kong Magnus og den svenske kong Valdemar hadde krav der; Valdemar var gift med Sofie, datter til kong Erik og søster til dronning Ingeborg. Da kongene forlot Bergen, ble dronningene fru Margrete og fru Ingeborg igjen, for Ingeborg var med barn.
   Kongene møtte sendemenn fra Birger jarl i Tønsberg. De sa at jarlen ikke kunne møte dem for han hadde for mange saker å ta vare på, men han rådet til at de skulle sende menn til Danmark for å få vite hva hver av de to søstrene Ingeborg og Sofie eide, og hva som tilhørte de to ugifte søstrene, og så fikk de dele likelig.

Om Håkon.

Kong Magnus og kong Håkon sendte menn sør til Danmark; det var Pål Gås, Andres Plytt og Torlaug Bose, og de skulle være med ved skiftet på vegne av kong Magnus og dronning Ingeborg. Da de kom til Danmark, var hertug Adalbrikt av Brunsvik der, og han hadde alt å si hos dronningen. Pål og hans følge var hos hertugen hele sommeren, men de fikk ikke noe svar på sitt ærend.
   Kong Håkon reiste til Oslo, og kong Magnus reiste øst til Borg for å se til de len som kong Håkon hadde gitt dronning Ingeborg. På denne reisen ble kong Magnus syk, for han hadde ridd for hardt; han red da inn til Oslo, og der kom han seg av sykdommen. Han gikk da til kirke, og biskopen tok imot ham med en prosesjon, og fra da av ble han bra.
   Derpå seilte kongene vest til Bergen og kom dit til våkenettene. Da sendte kong Håkon Loden Lepp og Håkon Øysil ut av landet, de reiste til sultanen, kongen over Serkland med mange falker og sjeldne kostbarheter. Sultanen tok godt imot dem.
   Denne sommeren kom Hallvard Gullsko utenfra Island og sa at islendingene hadde svoret å betale skatt til kong Håkon. Med ham kom Sigvatr Bodvarsson og Sturla Hrafnsson. Da kom også abbed Brandr Jonsson som var budsendt av erkebiskopen, og han reiste med en gang nordover for å treffe ham.
   Torlaug Bose kom til kong Håkon i Bergen og sa at han kom ingen vei med sitt ærend i Danmark,. men at Pål Gås og Andres Plytt var blitt igjen der sør.
Denne sommeren ble Olav, sønn til kong Magnus og dronning Ingeborg, født i Bergen. Om høsten reiste kongene og dronningene nordover til Trondheimen, men junker Olav ble igjen i Nonneseter kloster. Da de kom frem der nord, tok erkebiskopen imot dem med en vakker prosesjon. De ble i Trondheimen den vinteren.
   Andres Plytt kom sønnenfra Danmark og fortalte at det ikke var gjort noe for å skifte for fru Ingeborg, men han sa at han nå visste hvor eiendommene hennes lå og hvor store de var.

Utbud.

Kong Håkon var i Trondheimen julen over, og der ble ikke spart.
   Abbed Brandr var hos ham, og kongen var vennlig mot abbeden.
Erkebiskop Einar var syk om vinteren, derfor kom han sjelden til kongen, men alt var godt mellom dem. Det var også mye kong Magnus som var skyld i det.
   Sommeren før var det kommet brev vestenfra Suderøyene fra kongene der. De klaget over jarlen av Ross og Kjarnak, sønn av Machamal, og andre skotter fór med ufred på Suderøyene, de herjet på Skye og brente gårder og kirker, drepte både kvinner og menn og lot småbarn sprelle på spyd-oddene. Da sa at den skotske kongen aktet å underlegge seg alle Suderøyene så sant han fikk leve.
   Dette ga kongen mye å tenke på. Han talte med sine venner om denne saken, og hver av dem kom med sin mening. De ble til at kongen sendte bud med brev over hele Norge og det ble budt ut leidang både av mat, skip og mannskap. Han stevnet alle til å møte kongen i Bergen.
   Erkebiskop Einar talte med korsbrødrene om biskopsvalget på Island, og de valgte abbed Brandr med samtykke av begge kongene. Da var også sira Gillibert kommet hjem fra kurien. Han viste frem et brev fra paven som sa at han overlot biskopsvalget på Hamar til erkebiskopen, dog så at han burde velge Gillibert, siden det også var kongens ønske.
   Den 4. mars viet erkebiskop Einar begge biskopene, Gillibert til Hamar og Brandr til Holar. Til stede var biskop Peter av Bergen og biskop Torgils av Stavanger.

Kong Håkon fór i hærferd til Skotland.

Kong Håkon forlot Nidaros midt i fasten og red gjennom Orkdal sør over fjellet over land til Viken og videre øst til Götaälv. Det hadde gått brev mellom ham og Birger jarl at de skulle møtes i Lödöse i påskeuken; men da kong Håkon kom til Lödöse, var jarlen borte:
   Litt senere reiste kong Magnus fra Trondheimen sammen med begge dronningene. Han hørte messe i Frekøysund påskedagen. Så seilte han sørover til Stavanger.
   Kong Håkon kom til Bergen korsmessedag og ble der om våren. Da kong Magnus hadde fått ordnet med utbud av skip og mannskap og utrustning i Ryfylke, reiste han til kong Håkon. Nå samlet det seg folk i byen hver dag, både lendmenn og sysselmenn og de beste menn og de fleste av de håndgangne menn i landet.
   Kong Håkon holdt et alment ting oppe på Bakke, og kongen kunngjorde da at han ville seile til Skotland med hele hæren for å ta hevn over skottene for den ufred de hadde fart med i riket hans. Kong Magnus bød seg til å være fører for hæren, men kong Håkon takket ham kjærlig og sa at han ville reise selv. Han ga kong Magnus full rådighet til å styre landet. Han lot falle saker mot bøndene, så at sysselmennene ikke skulle saksøke dem mens han var borte, med mindre det var særlig svære saker.
   Det største skipet som kong Håkon hadde latt bygge i Bergen og som han hadde tenkt å ha til utferd, det hadde han nå selv; det var på 27 rom og var bygget av eik, det hadde forgylte drakehoder, og nakkene ned fra hodene var også prydet.
   Om våren hadde kong Håkon sendt Jon Langlivsson og Henrik Skotte vest over havet for å få kjentmenn til loser. De kom til kong Håkon og fortalte ham at hæren var ventet østfra. Men det gikk ord om at skottekongen ville herje øyene om sommeren. Duggal hadde da latt ord falle om at det var kommet 40 skip fra Norge, og det holdt skottekongen tilbake.

Om kong Håkon.

Litt før kongen var ferdig til å seile, sendte han 8 skip i forveien vestover. Førerne for dem var Ragnvald Urka, Erling Ivarsson, Andres Nikolasson, Hallvard Raud og noen flere. De lå en stund ute ved havet og ventet på bør.
   Da kong Håkon hadde fått skipet sitt seilklart, la han ut fra byen med størsteparten av hæren. Kongen la til i Eidsvåg, derfra tok han inn til byen og var der en stund. Så dro han ut til skipet igjen og seilte til Herdlavær. Der møttes hele flåten både nordfra og sørfra, og det var en veldig hær,som det er sagt i Ravnsmål som Sturla kvad:

   Noen dager etter at kong Håkon kom til Herdlavær, seilte Ragnvald og Erling til havs med de skipene de hadde; de kom fra hverandre på havet, og Ragnvald kom til Orknøyene med noen skip, mens Erling og Andres og Hallvard Raud seilte sønnenom Hjaltland derfra vest over Barrøyfjord og så ikke land før Sule-skerry. Så seilte de inn til Skotland og kom i land ved Deerness. Der gikk de opp og brøt et kastell som var der, men de mennene som var i kastellet, flyktet unna. Derpå brente de mer enn 20 gårder, og så seilte de derfra til Suderøyene, der de møtte kongen av Man.

Kong Håkon seilte fra Norge.

Tre netter før Seljamennsmesse seilte kong Håkon ut på Nordsjøen ved Sulenøyene med hele flåten.
   Da hadde han vært konge i Norge i førtiseks år.
Han hadde god bør og vakkert vær. Flåten var riktig staselig å se til. Kong Håkon hadde utvalgte folk på skipet sitt. I forrommet var disse: Abbed Torleiv fra Munkholmen, sira Askatin, fire prester og andre av kongens klerker, dertil disse lekmennene: Aslak Guss, kongens stallare, Andres fra Tøssøy, Andres Håvardsson, Guttorm Gillesson og hans bror Torstein, Eirik Skota Gautsson og noen flere. I krapperommet var disse: Aslak Dagsson, Steinar Herka, Klemet Lange, Andres Gums, Eirik som var sønn til kong Duggal, Einar Longbard, Arnbjørn Svæla, Sigvatr Bodvarsson, Hoskuldr Oddsson og Jon Hoglive og Arne Slyng. I det tredje rommet var Sigurd som var sønn til Ivar Rove, helge sønn til Ivar fra Laulo, Erlend skosvein, Dag fra Sørem, Brynjulv Jonsson, Gudleik Sneis og flere av kongens husfolk. Andres Plytt var kongens fehirde. Disse var i stavnen: Eirik Kiva, Torfinn Sigvaldsson, Kåre Eindridesson, Gudmund Jonsson og flere skutilsveiner. Det var for det meste 4 mann i hvert halvrom.
   Magnus jarl av orknøy fulgte med kong Håkon fra Bergen, og kongen hadde gitt ham et godt langskip. Disse lendmennene fulgte kong Håkon: Brynjulv Jonsson, Finn Gautsson, Erling Alvsson, Erlend Raude, Bård fra Hestbø, Erling fra Naustdal, Andres Pott, Ogmund Krøkedans.
   Ragnvald Urka og Erling Ivarsson seilte først; Jon Drotning ble igjen i Bergen og likedan flere andre skipsstyremenn, for de var ikke ferdige til å seile. Gaut fra Mel og Nikolas fra Gisk ble hjemme hos kong Magnus. Det var mange andre gjeve styresmenn på skipene med kong Håkon, og vi skal nevne dem siden.
   Kong Håkon fikk god bør og var to netter på havet, han kom til Hjaltland med en del av flåten der det heter Bressa.
Kong Håkon lå i sundet ved Bressa nesten en halv måned og seilte derfra til Orknøyene og lå en stund i Elvik nær Kirkevåg. Der talte kong Håkon med sine rådsherrer og kunngjorde at han ville dele flåten i to og sende en del sørover til Breidefjord for å herje der, men selv ville han vente på Orknøyene med storskipene og størstedelen av flåten. Men bøndene og leidangsfolkene sa rett ut at de ikke ville fare noe sted uten at kongen selv var med; derfor ble det ikke noe av denne ferden.
   Olsok var på en søndag, og kong Håkon lot holde høytidelig messe i teltet på land og ga gjestebud for alle ombord i skipet. Etter Olsok seilte kong Håkon ut fra Elvik sør for Muli utenfor Ragnvaldsøy med hele flåten.. Da var Ragnvald kommet til kongen fra de vestlige Orknøyene med de skipene som hadde fulgt ham.
   Kong Håkon la flåten inn i en våg på Ragnvaldsøy og lå der en stund. Han sendte noen menn over til Katanes og krevde skatt og lovte til gjengjeld fred hvis de gikk med på kravet, men ellers skulle de få hard medfart. Folk på Katanes lovte å betale skatten, og kong Håkon satte menn til å kreve den inn.
   Mens kong Håkon lå i vågen ved Ragnvaldsøy, ble det solformørkelse; det var bare en liten lysende ring omkring solen, og det holdt seg slik en time av dagen.
   Kong Håkon hadde spurt dårlig nytt fra Sudrøyene. Jon Langlivsson var kommet til kongen på Hjaltland da kong Håkon var på vei vestover, og han fortalte at kong Jon på Sudrøyene hadde brutt sitt troskapsløfte og hadde sluttet seg til skottekongen. Men kong Håkon ville ikke tro det før han hadde prov på det.
   Ved Larsok seilte kong Håkon fra Ragnvaldsøy over Petlandsfjorden. Han hadde da hørt at Jon Drotning og Kolbein Aslaksson og de skipene som var blitt etter og som han ventet østfra, var kommet til øyene. Kong Håkon seilte med hele flåten til en havn som heter Asleifarvik og derfra til Ljodhus og så til Rona og derfra til Skid og lå der det heter Kerlingastein. Der kom kong Magnus av Man til ham sammen med mågene Erling Ivarsson og Andres Nikolasson, Hallvard og Nikolas Tart. De hadde seilt sammen med Jon Drotning alle sammen, men var kommet fra hverandre på havet. Nikolas hadde ikke sett land før i Ljodhus helt siden han seilte fra Norge.
   Den dagen kong Håkon forlot Skid, kom kong Duggal til ham på et lite skip og ba at kongen skulle seile etter ham så fort han kunne. han seilte gjennom sundet  mellom Myl og fastlandet og derfra under Kerrera, og der samlet hele flåten seg, både kong Duggal og folk fra Sudrøyene. Kong Håkon hadde nå  over 100 skip; de fleste var storeog alle var vel rustet med både våpen og mannskap.

Kong Håkon sendte bud til Saltire.

Da kong Håkon lå i sundet ved Kererra, sendte han 50 skip sørover til Saltire. Førere for dem var kong Duggal, Magnus av Man, Brynjulv, Ragnvald Urka, Andres Pott, Ogmund Krøkedans og Vigleik prestesønn. Kongen sendte 15 skip til Bute, førerne der var Erlend Raud, Andres Nikolasson, Simon Stutt, Ivar Unge, og Øyfare og Guttorm fra Sudrøyene, hver på sitt skip.
   Kong Håkon seilte til Gigha utenfor Saltire; der kom kong Jon til ham og gikk ombord i skipet til biskop Torgils. Kong Håkon ba ham følge med seg som han hadde skyldighet til, men Jon ba seg fri, han sa at han hadde avlagt ed til den skotske kongen og at han hadde fått mer makt fra ham enn fra den norske kongen, og han sa at Håkon kunne gjøre hva han ville med det rike han hadde gitt ham. Kong Håkon holdt ham fanget hos seg en stund og tenkte det skulle myke ham opp så han ble trofast mot kongen. Men mange baktalte ham.

Om kong Håkon.

Mens kong Håkon lå ved Gigha, kom det en abbed til ham fra et gråbrødrekloster og ba om fred for klosteret og vern for den Hellige Kirke. Det ga kongen ham.
   Da kom det menn fra kong Duggal og sa at Margad og Engus fra Saltire ville overgi landet og følge kongen. Men kong Håkon ga det svar at han skulle ikke herje der om de overga seg dagen etter før middag, ellers ville han herje, sa han. Morgenen etter kom Margad og overga seg, og litt etter kom Engus og gjorde det samme.
   Kongen lovte å få dem forlikt med den skotske konge dersom han selv fikk forlik med ham. De ga kongen gisler og svor ham troskap. Kongen ila landet deres en skatt på hundre naut. Han satte Engus over øya Il.
   Sør på Saltire står et kastell som en ridder hadde. Han kom til kong Håkon og overga kastellet til ham, og kongen satte Guttorm Bakkekolv til å styre det.
Broder Simon hadde ligget syk en stund, han døde på Gigha, og gråbrødrene gravla ham i sin kirke på Saltire og bredte et teppe over hans grav og sa at han var hellig.
   Den delen av hæren som seilte til eidet nord for Saltire, brente bygdene der og tok det de fikk tak på, inntil det kom bud fra kong Håkon som forbød dem å herje. Da seilte de vest under Gigha til kong Håkon.
   Kong Håkon sendte Andres Pott sørover for å møte sine menn ved Bute. De hadde tatt et kastell, og det var satt grid hos nordmennene. En av skipsstyrerne hos nordmennene het Rudre, han mente at han var ættbåren til øya Bute. Han var fredløs i Skotland og hadde ført krig mot skottene, og de hadde dradd sin vei. Nå ble Bute lagt under kong Håkon. Fra Bute fór de inn til Skotland og brente noen gårder der. Rudre gjorde så mye vondt han bare kunne.

Kong Håkon herjer på Sudrøyene.

Da kong Håkon nådde Sudrøyene, kom det bud til ham fra Irland at de ville gi seg under ham, de sa at de tengte hardt til at han hjalp dem til å fri seg fra engelskmennene, for de engelske hadde da alle de beste byene langs sjøen i sin makt. Kongen sendte Sigurd den sudrøyske for å få greie på hva vilkår irerne bød ham for å komme.
   Derpå seilte kong Håkon til Arran. På denne tid kom det stadig sendemenn til ham fra den skotske kongen, det var predikebrødre og barfotmunker, og de søkte om forlik.
   Da løslot kong Håkon kong Jon og sa han kunne gå i fred hvorhen han ville  og ga ham mange gode gaver. Jon lovte å gjøre alt for å få i stand et forlik med den skotske kongen og komme til kong Håkon igjen om han sendte bud etter ham.
   Kong Håkon sendte menn til den skotske kongen for å få vite vilkårene for forlik; det var Gillibert og biskop Heinrik av Orknøyene og andres Nikolasson, Andres Plytt og Pål Sur. De kom til skottekongen og talte om forlik. Kongen var ikke uvillig til å la det bli forlik, og han sa at han skulle sende Håkon et tilbud om fred slik han ville ha det. Sendemennene vendte tilbake, og litt senere kom skottene. Kong Håkon hadde skrevet opp alle de øyene som han gjorde krav på vest for Skotland, og den skotske kongen hadde nevnt opp de som han ikke ville gi fra seg, det var Bute, Arran og de to øyene Cumbray. Forliket kom da ikke i stand. skottene fikk saken utsatt og reiste så tilbake til kongen sin.
   Da seilte kong Håkon med hele flåten inn under Cumbray. Nå ble det igjen satt forliksstevne inne i Skotland; kong Håkon sendte biskopene of lendmenn dit, og til møte med dem kom det noen riddere og munker. De talte lenge om forliket, men det gikk ut på det samme som sist. Og da det led på dagen, samlet det seg mange skotter oppe fra landet.
   Da syntes nordmennene at det ikke var så trygt lenger, og de vendte tilbake til skipene og gikk til kongen og sa hvordan samtalen hadde falt ut. De fleste rådet ham til å si opp freden.
   Kong Håkon sendte da ridder Kolbein, en av sine hirdmenn, til den skotske kongen, han hadde med seg fredsbrevet som den skotske kongen hadde sendt til kong Håkon, og han skulle ha med seg tilbake det fredsbrev som kong Håkon hadde sendt skottekongen. Dertil skulle han si at kongene fikk møtes med hver sin hær, om de da med Guds miskunn kunne bli enige, var det bra, men hvis ikke det var så laget, bød kong Håkon den skotske kongen til kamp med hele sin hær, så fikk den seire som Gud ville.
   Skottekongen mente at det ikke var ulikt til at det ble kamp, men det ble ikke noe avgjort. Kolbein vendte tilbake til kongen og syntes det var kommet lite ut av hans ærend.
   Da var det slutt på all grid. Kong Håkon sendte 60 skip inn i Skipafjord. Førere for dem var kong Magnus av Man og kong Duggal og hans bror Alein, Engus og Margad, Vigleik prestesønn og Ivar Holm. De ødela all bygd omkring innsjøen Loch Lomond, det var et jarledømme der som het Lennox. Det var en mengde øyer i vannet og de ødela alt som var på dem og dro båtene sine opp der.
   Duggals bror Alein gikk tvers over Skottland og felte mange menn og tok mer enn hundre naut og gjorde det verste herverk.
Innpå ti skip forliste for dem i Skipafjord. Ivar Holm ble syk og døde.
   Mikkelsmess var på en lørdag, og natt til mandagen etter blåste det opp en storm med regn og haggel. De som hadde vakt ved ankertauet om bord i kongeskipet ropte opp og sa at en kogge kom drivende fremover mot festet. Folk sprang opp, men staget på koggen festet seg om hodet som prydet stavnen på kongeskipet og rev av nesen. Så drev koggen akter langs skipssiden inntil ankeret tok imot, og festet seg i ankertauet på kongeskipet.
   Kongen sa de skulle hugge ankertauet på koggen; så ble gjort, og da drev den ut til øya. Kongeskipet holdt seg, men de lå der uten telt til det ble dag. Om morgenen ved flo sjø ble koggen flott, og den drev da i land i Skotland.
   Vinden vokste, så de brukte alle ankere de hadde. På kongeskipet slapp de ut det femte ankeret, kongen gikk i båten og lot seg sette over til øya og lot synge messe der. Men skipet drev inn i sundet Da slapp de storankeret, men skipet drev like fullt. Fem av skipene drev på land. Da festet ankrene på kongeskipet seg, det var nå åtte ankere, om en regnet med det ankeret de hadde tatt fra koggen. Det var et skrekkelig kjør for folkene om bord.

Om skottene og kong Håkon.

Da skottene så at skipene var kommet i drift, samlet de seg og gikk ned mot nordmennene; de verget seg godt bak koggen Kongen sendte  noen menn inn i båter for å hjelpe dem som var kommet i land. Siden gikk kongen med Torlaug Bose ut på kjertesveinenes skute. Straks kongsmennene kom i land, flyktet skottene, og nordmennene ble i land natten over. Om natten gikk skottene ombord i koggen og førte bort alt de kunne av verdi. Neste morgen lot kongen koggen tømme og førte det som var igjen, ut til skipene.
   Da kom skottehæren. Ogmund Krøkedans var oppe på en haug med en sveit hærmenn, og skottene gikk mot ham for å erte. Men da så selve skottehæren nærmet seg, ba Ogmund og hans folk kongen å ro ut til skipene og sende hjelp derfra. Kongen bød seg til å bli i land, men de ville ikke sette ham i så stor fare, og han rodde ut til flåten.
   Disse lendmennene var i land: Ogmund Krøkedans, Erling Alvsson, Andres Pott, Erlend Raud, Andres Nikolasson, Pål Sur, Torlaug Bose, andres Plytt. De var i det hele 800 mann, det var 2 hundre på haugen med Ogmund, og resten av hæren var nede på stranden.
   Skottehæren gikk imt dem, det var mange menn, og de hadde godt med hester og våpen. Det så ut til å være en femhundre riddere og mange fotfolk, og de hadde for det meste buer og sparder. Ogmund og hans menn gikk ned fra haugen til de andre; skottene gikk på med steinkast og skudd, og de norske trakk seg tilbake og brukte skjoldene. Men da de kom ned fra bakken, gikk begge hærer fortere, og da de som sto nede så dette, trodde de at nordmennene flyktet, og mange løp til båtene og rodde fra land. De fleste av båtene sank. Noen druknet, men noen løp opp i koggen og verget seg derfra. De som var igjen, ropte nå at de skulle komme tilbake, og det var noen som gjorde det, men ikke mange.
   Der falt Håkon fra Stein og to andre. Det var en meget hard kamp, men den var svært ulik, for det var 10 skotter mot hver nordmann. førerne var: Ogmund Krøkedans, de to ved navn Andres, Torlaug Bose. Det falt en skotsk ridder som het Perus, og noen fler.
   Mens slaget sto på, var det så sterk storm at kong Håkon ikke så noen mulighet for å få satt i land hæren. Men Ragnvald og Eiliv kom med i slaget med noen menn; de og de nordmenn som hadde gått i båtene, var djerve nok. Ragnvald trakk seg tilbake til skipet sitt, men Eiliv kjempet tappert.
   Nå fikk nordmennene samlet folk, og skottene vek da unna opp på haugen, og der ble det småkamper mellom hærene en stund med skudd og steinkast. Da det led på dagen, gjorde nordmennene åtak på skottene oppe på haugen, gikk modig på.
   Skottene flyktet fra haugen, hver som best han kunne, og opp i fjellene. Og da nordmennene så det, gikk de ned til båtene og rodde ut til skipene; det var så vidt de greide det, slik storm var det.
   Morgenen etter rodde noen menn inn og hentet likene av de falne. Det var disse: Håkon fra Stein, Torgils Gloppa - de var kong Håkons hirdmenn -, der falt en god bonde fra Trondheimen som het Karlshovud, og en bonde fra Fjordane som het Askjel. Tre kjertesveiner omkom: Torstein Båt, Jon Ballhode, Hallvard Bunnjard.
   Nordmennene fikk ikke greie på hvor mange det falt av skottene, for disse tok med seg alle de falne og førte dem med seg til skogene. Kong Håkon lot sine menns lik føre til kirke.
   Torsdagen lot kong Håkon skipene lette anker og flyttet dem ut under øya, og samme dagen kom den del av flåten som hadde seilt inn i Skipafjord, til ham. fredag var det godt vær, kongen sendte da noen av gjestene i land for å brenne opp de skipene som var drevet på land, og samme dag seilte kongen fra Cumbray ut til Lamlash og lå der noen netter.
   Der kom det til ham de menn som han hadde sendt til Irland; de sa at irerne ville underholde hele hæren vinteren over mot at kong Håkon frelste dem fra engelskmennenes makt. Kong Håkon hadde god lyst på å seile til Irland, men hæren satte seg imot det. Og ettersom det ikke var bør dit, holdt kongen ting med sine menn og kunngjorde at han ga hele flåten lov til å seile til Suderøyene, for hæren hadde for lite mat.
   Kong Håkon lot Ivar Holms lik flytte inn til Bute, og der ble han gravlagt. Derpå seilte kong Håkon til Lamlash og lå natten over ved Arran, derfra seilte han til Sanday og til nesset på Saltire og kom om natten nord under Gigha. Derfra seilte han til Islaysundet og lå to netter der. Han krevde tre hundre naut i skatt av øya, noe av det skulle utredes i mel og ost.
   Søndag i vinternettene seilte kong Håkon derfra, og han fikk slikt uvær og tåke at bare få av skipene reddet seilene. Kongen tok da havn i Kerrera. Så gikk det bud mellom ham og kong Jon, men det ble ikke til at de møttes.
   Da fikk kongen høre at hans menn hadde gjort et stort sranhugg på øya Myl; noen av innbyggerne var drept og dertil to-tre nordmenn.
Derfra seilte kong Håkon inn til Mull-kalven og lå der noen netter.
   Der skiltes han fra kong Duggal og hans bror Alein, og kongen ga dem det riket kong Jon før hadde hatt. Kong Magnus og de andre fra Suderøyene hadde skiltes fra ham før. Han ga Bute til Rudre, og Margad fikk Arran. kong Duggal fikk det kastellet på Saltire som Guttorm Bakkekolv satt i, og som han hadde vunnet fra skottene.
   På denne ferden vant kong Håkon tilbake alle de rikene som kong Magnus Berrføtt hadde vunnet fra Skotland og Suderøyene.

Om kong Håkon (hskr. Magnus)

Kong Håkon seilte fra Mull-kalven til Rona. Der lå Balte bonde fra Hjaltland og ventet på ham sammen med de menn kongen hadde sendt til Orknøyene, og de som han hadde gitt hjemlov til Norge. Kongen hadde motvind, og han styrte da inn i Vesterfjorden på Skye og lå der en stund, han skattla øya for mat til hæren. Derfra seilte han til Hvarf, men da han kom utfor Deerness, stilnet været, og han la inn i Goafjordr.
   Det var aftenen før messedagen for de to apostler Simon og Judas. Messedagen var på en søndag, og kongen ble liggende der natten over. Men den dagen da messen var sunget, kom det til ham noen skotter som nordmennene hadde tatt til fange. Kong Håkon ga dem grid og sendte dem i land i bygden, og de lovte å komme ned til stranden med noe slakt til kongen; en ble holdt tilbake som gissel.
   Så hendte det samme dag at 11 mann fra skipet til Andres Kusse rodde til lands for å hente vann. Litt senere hørtes rop fra dem. Da rodde noen andre på skipet etter dem, og da ble to av dem funnet på svøm og hardt såret, ni fant de på land, alle drept. Skottene hadde kommet over dem, de hadde løpt til båten, men den lå oppe på land for det var ebbe sjø; mennene var våpenløse og kunne ikke verge seg. Men med en gang skottene så at det kom noen roende, løp de til skogs. Nordmennene tok med seg likene. Mandagen seilte kong Håkon ut fra Goafjordr; han satte først i land skotten og ga ham grid.
Kongen kom til Orknøyene først på natten og lå i et sund nord for Åsmundarvåg, derfra seilte han til Ragnvaldsvåg, og der samlet seg også mesteparten av flåten som hadde seilt i forveien. Da de satte over Petlandsfjorden , var det malstrøm der i fjorden, og et skip fra Ryfylke gikk under med mann og mus. Jon fra Hestbø drev østover i fjorden, og han hadde så nær kommet inn i svelget og blitt slukt, men ved Guds miskunn drev skipet østover havet, og da han ikke kom frem til øyene, seilte han til Norge.

Kong Håkons hærferd.

Da kong Håkon kom frem i havnen på Ragnvaldsøy, var størstedelen av flåten seilt til Norge, noen hadde fått lov av kongen, andre hadde gitt seg selv lov. Da kong Håkon kom til øyene, sa han først at han ville seile til Norge, men da været ble hardere og det ikke ble bør, tok han det råd å bli på øyene vinteren over. Han nevnte opp nesten 20 skip som skulle bli igjen, og ga hjemlov til resten.
   Kong Håkon satte opp brev som han sendte med mennene, der det var ordnet med rikets styre og andre saker. Alle de lendmenn som hadde fulgt med vestover, ble igjen hos kong Håkon, uten Eiliv fra Naustdal, han var alt seilt østover. Men de fleste av landets beste menn var igjen hos kongen.
   Etter Alle-helgensmesse seilte han skipet sitt til havnen på Mainland, han ble dagen over på Ragnvaldsøy og reiste derfra inn til Kirkevåg. Deretter tok hver skipsfører vare på sitt skip. Noen ble satt opp i havnen på Mainland, og noen ved Skalpeid.
   Kong Håkon red ut til havnen på Mainland lørdag før Mortensmesse , det var henimot aftenen, og han var meget syk. Han var på skipet natten over, og om morgenen lot han synge messe for seg i land. Så sa han fra hvor de skulle sette opp skipet, og sa de skulle gjøre seg umak og ta vare på det. Så red han inn til Skalpeid og derfra til Kirkevåg.
   Biskopen ba ham til seg med hele den del av følget som satt ved kongens bord. De holdt bord i samme hallen begge to, biskopen og kongen, hver for sine menn. Men kongen var oftest oppe i sitt rom og spiste der.
   Kong Håkon lot lendmenn og sveitehøvdinger få brev på ett øresland for at de skulle kunne fø seg selv og sitt følge. Andres Plytt skulle holde bord for kongen selv og lønne hirden, gjestene, kjertesveinene og hele følget, likedan holde sine egne menn.
   Da folk hadde tatt vare på skipene sine, gikk hver dit hvor han hadde fått sitt rom. disse lenmennene var i Kirkevåg: Brynjulv Jonsson, Erling Alvsson, Ragnvald Urka, erling fra Bjarkøy, Jon Drotning, Erling Raud og mange andre skipsførere og sveitehøvdinger; men de andre lendmennene og skipsførere var rundt i bygdene på de øresland de hadde fått seg tildelt.

Kong Håkons sykdom.

Kongen hadde hatt lite søvn om sommeren og mye å tenke på. Hans menn hadde kalt på ham ofte, og han hadde fått være lite i fred. Da han kom fra skipet sitt ute i havnen på Mainland, la han seg snart til sengs av sykdom. Han var ikke svært syk i førstningen, og da han hadde ligget til sengs i tre uker eller så, ble han bedre og var oppe i tre dager. Den første dagen gikk han omkring i rommet, den andre dagen til biskopens kapell der han hørte messe, og den tredje dagen gikk han til Magnuskirken og gikk omkring skrinet til den hellige Magnus jarl. Samme dagen lot han stelle til et karbad og badet seg og lot seg rake. Natten etter ble han verre av sykdommen, og han la seg til sengs igjen for annen gang, og nå så det ut som sykdommen tok en alvorlig vending.
   Mens han var syk lot han lese for seg, først latinske bøker, men da han syntes det var for stor møye å følge med og forstå, lot han lese norrøne bøker både natt og dag, først sagaer om hellige menn, og da det var slutt på dem, lot han lese Konungatal fra Halvdan Svarte og om alle Norges konger etter ham, den ene etter den andre.
   Da kong Håkon merket at sykdommen stadig ble verre, fastsatte han lønn for hirden; han sa det skulle være én mark brent sølv til hver hirdmann, og gjester, skutilsveiner og andre tjenestemenn skulle ha en halv mark. Han lot det bordsølvet som ikke var forgylt, veie og sa at dersom det ikke var nok rent sølv, skulle det gis av bordsølvet så at alle fikk sin del.
   Da ble også de brevene skrevet som han ville sende med til kong Magnus om hvordan han ville at alt det han la mest vekt på, skulle ordnes.
Kong Håkon fikk den siste olje aftenen før Lucie-messe. Til stede var biskop Torgils av Stavanger, biskop Gillibert av Hamar, biskop Heirek av  Orknøyene, abbed Torleiv og mange andre geistlige herrer. Før han ble salvet, kysset de ham, de som var der.
   Kongen kunne ennå tale. Mens han var syk, spurte hans tro menn ham - om det skulle gå så galt at han eller kong Magnus falt fra - om han da ikke hadde noen sønn, eller om det annetsted fantes noen etterkommer etter ham som de kunne vende seg til. Men det var ham meget om å gjøre å slå fast at han ikke hadde noen annen sønnenn kong Magnus og ikke noen datter som folk ikke visste om.
   Da kongesagaene var lest frem til kong Sverre, lot han ta til med Sverres saga; den ble lest natt og dag når han var våken.

Kong Håkons død.

Lucie-messedag var på en torsdag, og lørdagen etter om kvelden ble kongens sykdom så meget verre at han mistet taleevnen. Nær midnatt var de ferdige med å lese kong Sverres saga. Og litt over midnatt kalte den allmektige Gud kong Håkon bort fra denne verden.
   Det var stor sorg for alle som var til stede og for de mange andre som hørte om det siden. Disse lendmennene var til stede ved kongens dødsleie: Brynjulv Jonsson, Erling Alvsson, Jon Drotning, Ragnvald Urka og de tjenerne som hadde pleiet ham under hans sykdom. Såsnart kongen var død, ble det sendt bud etter biskopene og de andre geistlige herrer, og de kom og sang sjelemesse. Deretter forlot alle rommet uten biskop Torgils og Brynjulv Jonsson og to til. De vasket liket og raket det og stelte det på alle måter slik som det sømmet seg for en så stor konge som kong Håkon hadde vært.
   Søndagen ble liket båret opp i den øvre hallen i huset, der ble det laget i stand en båre, vakkert utstyrt. Den døde ble kledd i kongelig skrud, og det ble satt diadem på hodet hans og stelt med ham på alle måter som det hørte til for en så gjev høvding og en kronet konge. Liket ble lagt på båren, og alle biskoper og prester som var i byen, gikk til det, alle håndgangne menn likeså. Kjertesveiner holdt lys så det var lyst i hele hallen.
   Da kom folkene til for å se liket, og alle syntes det var lyst og fagert og med rødme i kinnene som på en levende. Det var til stor trøst for folk i den dype sorg de følte, å se at den dødes legeme var så vakkert, han som hadde vært deres herre.
   Så ble det sunget høytidelige sjelemesser. Hirden våket over liket om natten. Mandag ble kong Håkons lik båret til Magnuskirken og sto der natten over. Tirsdag ble kong Håkons lik lagt i kiste med slikt utstyr som det er skikk for en kronet konge. Han ble gravlagt  i koret i Magnuskatedralen der på trinnene som er foran skrinet til den hellige Magnus jarl. Deretter la de ned igjen den steinen de hadde tatt opp og lukket graven, og det ble bredt et teppe over den.

Kong Håkons likferd.

Under sin sykdom hadde kongen bedt at hans lik måtte bli ført til Norge, og at han ble gravlagt i Bergen hos sin far og andre frender. Og så snart den strengeste vinter var over, og sjøen ble roligere, ble det store skipet satt på vannet, det som kongen hadde kommet vestpå i, og det ble gjort seilklart så fort som råd var.
   askeonsdag, 5. mars, ble kong Håkons lik tatt opp av graven. Hele hirden fulgte ut til Skalpeid, og så ble liket ført i båt ut til skipet. Førere for skipet var biskop Torgils, Erling Alvsson og Andres Plytt. Der var også de av kongens hirdmenn som hadde fulgt ham vestover.
   Da de var ferdige, sto de til havs. De seilte ut første lørdag i fasten og fikk hardt vær for tvers og kom i land sør ved Selvåg. De sendte straks brev til kong Magnus om de store tidender som hadde hendt på ferden. Derpå seilte de nordover til Bergen så snart de fikk bør.
   De kom til Laksevåg dagen før Benediktsmesse . Messedagen rodde kong Magnus og biskop Peter ut til dem, så ble skipet flyttet inn til byen ved kongsgården, og liket ble båret fra skipet opp i sommerhallen. Morgenen etter  bar de den døde ut til Kristkirken; kong Magnus og begge dronningene, biskopene, geistlige herrer, håndgangne menn og folk fra byen fulgte. Det ble sunget sjelemesse. Deretter ble kong Håkons lik gravlagt i koret i Kristkirken. Kong Magnus takket følget med mange gode ord og holdt en vakker tale ved graven. Alle sto der med sorg i hjertet.
   Kong Håkon ble gravlagt 3 netter før Marimesse. Da var det gått 3 netter mindre enn 1263 år etter vår herre Jesu Kristi fødsel og incarnatio

Om kong Håkons skikkelse og utseende.

Kong Håkon var ikke høy, middels av vekst, velvoksen, herdebred, smal om livet, temmelig høy i setet, ikke langbent, litt uttilbens og lignet meget på kong Sverre i veksten; han hadde bredt ansikt, god farge, vakre og store øyne. Alle måtte like ham når han var i godlaget, men han var grim og skremmelig når han var vred. Han var munter, mer våken og lettere å omgås enn de fleste andre, vennlig mot de fattige og trengende, for han var aldri så tung til sinns at han ikke svarte dem blidt. Han var godlåten og verdig når han satt sammen med andre høvdinger, tenksom og sindig, en snartenkt mann, veltalende på tinget. han var meget klok både når det gjaldt lover og andre saker. Kloke menn som ble sendt til ham fra andre høvdinger, sa at de aldri hadde sett noen høvding som var bedre konge, herre og lagsfelle.
   Kong Håkon lot gi bedre lov og landsrett i mange ting i Norge. Han lot skrive den boken som nå blir kalt Nyloven. Han gjorde slutt på alt manndrap og lemlestelse, ingen skulle trives i landet om han tok en annens hustru. Han forbød ættefeide, ingen skulle unngjelde for en annens gjerning, men det skulle bøtes slik som loven sa.

Kong Håkons gode gjerninger.

Kong Håkon hadde mer tanke for å styrke Guds kristendom i Norge enn noen annen konge hadde hatt siden Olav den helliges dager. Han lot bygge en kirke nord i Troms og kristnet hele kirkesognet. Det kom mange bjarmer som hadde flyktet østfra for tatarenes herjinger, og han kristnet dem og ga dem fjorden Malangen. Han lot bygge en kirke i Ofoten og en festning ved Agdenes.
   Han lot bygge trehallen i kongsgården i Nidaros og alle de beste husene der. Han lot bygge en kirke på Guløy nord for Bergen og ofret en gullring til den. Han lot bygge Apostelkirken av stein i kongsgården i Bergen. Han lot bygge en Olavskirke og et kloster for egne midler. Han lot bygge hus i kongsgården i Bergen og en steinmur omkring den og kasteller over begge portene. han lot bygge Katrinekirken ved Sandbru og hospitalet og ga 200 månedsmatsbol til det. Kong Håkon lot bygge borgen i Bergen helt opp igjen etter brannen og lot gjøre to tredjedeler av muren med skyteskår og lot bygge den ytre borgen. Da ble også på kongens bud Alle-helgenskirken reist fra grunnen av ved bunnen av Vågen, og han ga den 100 månedsmatbol  under sin siste sykdom. Han lot bygge en steinkirke på Avaldsnes, det er den fjerde største herredskirken i Norge.
   Han lot bygge en steinmur omkring Tønsberg og et kastell over porten, og Gautekastellet over Danekleiv. Han lot bygge hus på hele Berget og en kongsgård ved Lavranskirken. Han lot også bygge et hospital sør for Olavskirken og ga 300 markebol til det. Han lot grave ut løpet ved Skjelsteinen, så nå kan kogger komme inn der det før nesten ikke gikk an å komme frem med småferjer. Han lot bygge barfotbrødrenes kirke i Tønsberg, den ble siden flyttet sør til Dragsmark. Han lot også bygge Mariaklosteret og en steinkirke til det.
   Han lot bygge en borg på Åkeberg og lot Nikolaskirken i Oslo flytte dit. Han lot bygge hus i kongsgården ute på Øra i Loelva i byen.
Han lot bygge en borg på Ragnhildholmen i Konghelle og lot bygge hus i kongsgården i byen der. Han lot bygge hus på Gullö og rydde Öckerö og bygge en trekirke der. Han lot bygge Marstrand og mange andre øde øyer i Viken.
   Han lot bygge et steinhus i Mjøsa på holmen ved Ringsaker, og andre hus. Han lot bygge en gildestue på Steig og sette i stand kirken, for den var forfalt. Han lot bygge bo på Hov i Bredebygden og førte opp en gildehall og la eiendommer til den. Han lot bygge en gildehall på Huseby i Stange på Hedmark og en annen på Ringsaker. Han lot bygge hus på Veum i Øyer. Han lot bygge kapell på Tofte hvor det ikke hadde vært noe før, og dertil en gildehall.
   Han lot bygge opp igjen muren omkring Sverresborg på Stenberg som baglene hadde brutt ned.